Julian Goodares bok The European Witch-Hunt (2016) er et meget solid arbeid, basert på oppdatert forskning av trolldomsforfølgelsen i Europa. Kombinert med systematiske analyser, bringer boken for dagen atskillig ny og spennende kunnskap om emnet. Goodares bok vil komme til å overta plassen etter Brian P. Levacks bok The Witch-Hunt in Early Modern Europe som et standardverk for studenter, forskere og et allment interessert publikum med behov for å få en oversikt over hva som skjedde under trolldomsprosessene i tidlig nytid, en heksejakt som varte fra rundt 1400 til 1750.

Omfattende verk

Boken består av 11 kapitler, de fleste med tematisk innfallsvinkel til stoffet – en god tilnærming ettersom mange aspekter kan drøftes og belyses. Kapitlene tar for seg: Trolldom, Veien mot trolldomsforfølgelse, Trolldom og de intellektuelle, Hekser i lokalsamfunnet, Trolldom og folketro, Hekser og den gudelige stat, Hekser i retten, Trolldomsforfølgelsens dynamikk, Kvinner, menn og trolldom, Avslutninga av trolldomsforfølgelsen samt Perspektiver på trolldomsforfølgelsen. Det er en stor utfordring å skulle ta for seg en så kompleks tematikk i et omfattende geografisk område og i en og samme bok, men Goodare makter gjennom stringent framstilling å møte denne utfordringen. Ut fra en stor kunnskapsmengde går drøfting av grunnleggende begreper, analyser av sentrale aspekter, anvendelse av sekundærlitteratur og sitering fra kilder sømløst sammen til en smidig og lettlest tekst. Totalt gir boken et innsiktsfullt og oversiktlig bilde av et komplisert fenomen.

Geografisk rekkevidde

Julian Goodares bok er interessant ved at den går nøye inn på de geografiske forhold som er knyttet til trolldomsforfølgelsen i Europa. Gjennom utstrakt lesning bruker han oppdaterte studier gjort i alle europeiske land for å skape et nøyaktig bilde av omfang og intensitet av trolldomsforfølgelsen. Det var stor variasjon mellom ulike områder av Europa når det gjaldt prosessenes omfang og hva slags type forfølgelse som foregikk. Dette bildet tegnes tydelig, slik at det blir klart for leseren hvor tyngdepunktene for forfølgelse befant seg geografisk. Også trolldomsprosessene i Danmark-Norge er inkorporert i det materialet som nevnes, særlig da med fokus på de særpregede trolldomsprosessene i Finnmark. I tillegg til framstillingen av selve prosessene vektlegges en framstilling av styresett i de ulike europeiske områder, slik at kompleksiteten i styreformer og jurisdiksjon trer fram. Dette gjelder både katolske og protestantiske områder, da trolldomsforfølgelsen foregikk innen begge kirkeretninger. Goodare går også inn på trolldomsprosesser i koloniene i Amerika, særlig med eksempelmateriale fra trolldomsprosessene i Salem i 1692. Dessuten sannsynliggjøres hvorfor det var lite trolldomsforfølgelse i enkelte deler av Europa, hvorfor det var sen trolldomsforfølgelse i Russland og hvorfor det ikke var trolldomsforfølgelse i Det ottomanske rike. Hele den geografiske dimensjonen berikes ved at det nennsomt og gjennomgående tas inn sitater som belyser forfølgelsens karakter i de ulike land og områder.

Den gudelige stat

Forklaringen på trolldomsprosessenes oppkomst i tidlig nytid finner Goodare i begrepet Den gudelige stat. Han tar utgangspunkt i heksejakt som en øvelse i statsmakt og påpeker hvordan staten var ansvarlig for forfølgelse gjennom regulære rettssaker og henrettelser. Dette var perioden for den protestantiske reformasjon og den katolske motreformasjon, og begge disse reformbevegelsene agerte både mot hverandre og parallelt med hverandre. Gjennom statlig autoritet omformet disse bevegelsene den måten myndighetene samhandlet med vanlige folk på, samtidig som det ble stilt nye krav til allmuen. Heksejakt ble ført fra den ene så vel som fra den andre side. Begge disse bevegelsene, som Goodare beskriver som fastlåst i en skyttergravskrig mot hverandre, trengte å forsikre seg om folkets gudelighet og om utryddelse av ugudelighet. En ting de hadde felles, var synet at hekser var ugudelige. Den gudelige staten kunne godt være en stat der heksejakt ble drevet. Dette var i særdeleshet slik fordi Den gudelige stat var en prosess mer enn en statisk tilstand, en prosess som strebet etter gudelighet og som brukte sin myndighet til å tvinge gjennom gudelighet blant folk. Statsmakten økte på 1500-tallet. Goodare argumenterer for at heksejakt var en del av en kamp mellom den guddommelige hersker, som søkte gudelig orden, og djevelen, som søkte ugudelig uorden. Religiøs reform og heksejakt var nær forbundet. Dette er et hovedpoeng i boken når det gjelder å forstå hvorfor trolldomsprosessene hadde sin mest intense periode på 1500- og 1600-tallet, da reformasjonen og motreformasjonen var vesentlige elementer på statlig agenda.

Folkelige og lærde trolldomsbegreper

For alle de tematiske områdene som bringes opp, kjennetegnes boken av en velbegrunnet og balansert framstilling. Forfatteren tilstreber å presentere et spekter av fortolkninger og ulike sider ved tematikken. Dette gjelder ikke minst drøftingen av folkelige kontra lærde trolldomsbegreper samt hva slags betydning disse ulike ideene har hatt på historikeres fortolkning av trolldomsforfølgelsens opprinnelse og utvikling. Som for mange forskningsområder, er det blant hekseforskere ulike oppfatninger om hvilke faktorer som har vært avgjørende for den utbredelse disse prosessene fikk. Var det de lærde ideene knyttet til en lærd europeisk doktrine som het demonologi som ble utslagsgivende, eller var det forestillinger fra folketroen og allmuens mentalitetshorisont som fikk størst betydning? Boken går grundig inn på begrepsdrøfting; hvordan man kan fortolke og forstå betydningen av det tankegodset og de forestillinger som var avgjørende for trolldomsforfølgelsen. Goodares synspunkt er at både folkelige og lærde ideer hadde sin innvirkning under trolldomsprosessene. Anklagede personer brakte med seg sin forestillingsverden og gjengav elementer av folketro i sine tilståelser under rettssaken, mens lærde ideer i hovedsak ble introdusert i rettssalen av forhørerne i form av ledende spørsmål. Mens elementer knyttet til folketro i stor grad var knyttet til skadevoldende trolldom utøvd av enkeltpersoner, var lærd tankegods knyttet til kollektiv utøvelse av trolldom der kjernepunktet var inngåelse av en pakt med djevelen og overføring av makt fra ham.

Enkeltsaker eller kjedeprosesser

Et annet hovedtema som er knyttet til ovennevnte og som behandles i boken, er det relative forholdet mellom enkeltsaker og kjedeprosesser under trolldomsforfølgelsen. Utøvelse av trolldom var en kriminell handling, på linje med mord og tyveri, og trolldomsforbrytelsen ble behandlet av rettsapparatet i saker der dom avslutningsvis ble avsagt. Under trolldomsprosessene forekom både enkeltsaker, der enkeltindivider ble ført for retten anklaget for trolldom, og kjedeprosesser, der mange personer i løpet av kort tid føres for retten anklaget for trolldom i saker som er forbundet med hverandre. I enkeltsakene var det som oftest folketroens skadevoldende trolldom som var anklagegrunn, mens kjedeprosessene var sentrert rundt lærd, demonologisk tankegods, der den anklagede utla personer som eksempelvis hadde deltatt på en trolldomssamling, noe som gav en eksplosiv økning i antall mistenkte. Slike saker førte med høy grad av sannsynlighet til henrettelse. Boken går svært nøye inn på de ulike stadier i utviklingen av en trolldomssak. En slik sak kunne noen ganger begynne med en anklage mot en enkeltperson i et lokalsamfunn, andre ganger med utleggelse av mange personer samtidig i en rettssal under en kjedeprosess. Gjennom grundige analyser følges sakenes stadier fram mot domsavsigelse. Landsbyheksen som stereotyp skikkelse har en rolle i disse analysene, men det har også den demoniske heksen. Dynamikken i en trolldomssak er omfattende, og boken utvikler resonnementer der enkeltsaker så vel som kjedeprosesser ivaretas. Disse analysene innbefatter nytenkning innen trolldomsforskning og gir verdifulle faglige perspektiver.

Hvem var pådriverne?

Ett av spørsmålene som drøftes på en overbevisende måte i boken er spørsmålet om hvem som var de egentlige pådriverne under trolldomsprosessene, det vil si hvem det var som drev jakten på hekser framover. I spennet mellom ren statlig initiering og ren lokal initiering av rettssaker argumenterer Goodare overbevisende for at særlig den lokale elite hadde stor betydning for igangsettelse og videreføring av trolldomssaker. Dette var et sjikt som hadde interesse for forfølgelse av hekser, og deres aktivitet kan knyttes til det faktum at majoriteten av de anklagede under trolldomsprosessene i tidlig nytid var vanlige mennesker som bodde i landsbyer. I denne argumentasjonen berøres også et annet relevant spørsmål innen trolldomsforskning, nemlig om hekseanklager kom nedenfra eller ovenfra. Goodare er av den oppfatning at begge disse ytterpunkter hadde en viss innvirkning. Imidlertid hevder han at anklager fra naboer ikke kan sies å være en tilstrekkelig forklaring eller drivkraft for trolldomsprosessene sett under ett. Likeså hevdes at staten har betydning for trolldomsprosessene gjennom sitt mål om Den gudelige stat, men at de som satte dette igjennom på lokalt nivå, var den lokale elite.

Kvinner og menn

Kjønnsdimensjonen er et aktuelt tema knyttet til trolldomsprosesser. Gjennomsnittlig var det 80 % kvinner og 20 % menn som ble anklaget og rettsforfulgt for trolldom. Goodare går ikke bare inn på hvorfor de fleste var kvinner, men også hvorfor noen var menn. Han peker på patriarkatet, som var bevisst fostret gjennom politisk handling. Han peker på et kvinnesyn preget av negative stereotypier av kvinner, som når det kobles til makt leder til diskriminering og undertrykkelse. Disse ideene var delt både av elite og vanlige folk, men de kunne bruke de stereotype ideene på ulik måte. Boken peker på fire stereotype bilder av kvinner på 1500-tallet: Den gode kvinne; Den seksualisert utagerende; Den argumenterende og Heksen. Imidlertid kunne ut fra demonologisk tankegang både kvinne og mann inngå djevlepakt og dermed figurere som en demonisk heks. Også for mannlige hekser fantes stereotype bilder, eksempelvis kjetter, magiker som brukte ritualer for å tilkalle djevler eller hekseprest som brukte sakramentene til magisk praksis. Boken går særlig inn på elementer knyttet til kjønn som brukes innen demonologisk tankegods, spesifikt seksuelle bilder og forestillinger. Drøftingen av kjønn løfter fram mye ny forskning.

Avslutningen av trolldomsprosessene

I følge boken er det tre årsaker til at det ble slutt på trolldomsprosessene. For det første hadde det å gjøre med det juridiske; jurister og dommere ble klar over begåtte feil i rettspraksis. For det andre hadde det å gjøre med det ideologiske; politikere mistet interessen for å forfølge hekser fordi de ideologisk begynte å akseptere religiøs pluralisme. For det tredje sluttet de lærde å ta de demonologiske ideene alvorlig, ut fra møtet med opplysningstidens ideer som nå gjorde seg gjeldende. Djevelen var ikke lenger nødvendig for å forklare merkelige begivenheter. Goodares argument er at disse tre elementene virket sammen og at man som resultat så statlig innvirkning ved at det ble flere frifinnelser i trolldomssaker enn tidligere. Det er vanskelig å skille disse tre elementene fra hverandre; dersom politikere fant heksejakt ideologisk unødvendig, ville dommere føle mindre behov for å oppnå domfellelser over hekser. Dersom intellektuelle sirkulerte nye vitenskapelige ideer, ville juridiske embetsmenn og politikere føle at demonologi var i ferd med å miste troverdighet. Endelig førte disse tre elementene til at djevelen som figur ble redusert og falt ned fra sin trone. Djevelen som den mektige og store motstander av kristendom fantes ikke lenger. Boken gir en klar og fornuftig begrunnelse for trolldomsprosessenes endepunkt, mens man ofte i forskningslitteratur om trolldomsprosessene for øvrig ser at det er vanskelig å peke på faktorer som bidro til at forfølgelsen av hekser opphørte. De argumenter som framsettes i denne boken, virker tydelige og overbevisende.

Nyskapende verk

Forskning på trolldomsprosesser er et blomstrende felt. Julian Goodares bok om den europeiske heksejakten er en nyskapende bok og et viktig bidrag i den forstand at han presenterer nye analyser og nye forklaringer på aktuelle forskningsspørsmål. Han snakker ikke i store bokstaver, men i en lavmælt stiltone presenteres hans perspektiver på trolldomsforfølgelsen – perspektiver som fortjener oppmerksomhet. Goodare viser i sin fortolkning av den europeiske trolldomsforfølgelsen kunnskap, vilje og evne til å sette fenomenet inn i sin samtidige historiske ramme. Men desto mer viktig er det han utviser distanse til stoffet, et skarpt overblikk og en analytisk holdning. Han går gjentatte ganger inn på hyppig omdiskuterte forskningsspørsmål, og kommer hver gang fram med nye svar. Hans mål er å finne forklaringsvariabler og mønstre som er holdbare for materialet som helhet. Dette gjør at de mange fasetter i denne materien får tre fram, også de som kompliserer et forenklet bilde. Det er gjennom de analyserende passasjene forfatteren understreker hensyntagen til de mange momenter, og framhever at det ikke er en tilfredsstillende forståelse av den europeiske heksejakten i tidlig nytid kun å se den i svart eller hvitt. Goodare avslutter sin bok med å si at dersom den europeiske trolldomsforfølgelsen kan lære oss noe i dag, er ideen om at vi kunne vært ofrene, lett å godta. En vanskeligere lærdom å ta inn er at vi kunne ha vært forfølgerne.