Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kvinnerollen i Norge 1814-1920 – kontinuitet og endring

Knut Dørum, professor, Institutt for religion, filosofi og historie, Universitetet i Agder. E-post: knut.dorum@uia.no

The female role model in Norway 1814–1920 – continuity and break

This article argues that the female role model in the period 1814–1920 indeed underwent changes, but also that continuity in gender regime was upheld. Women obtained access to various political, religious, social and economic public spheres in a much wider sense than ever before. Most importantly, the number of female employees increased in the 1870s and onwards, in addition to the simultaneously emergence of comprehensive entrepreneurship in the hands of both married and unmarried women. Furthermore, in the two-three last decades of the 19th century women became integrated into many associations, especially in the missionary and the laity movement. However, women still encountered expectations that they should play a passive role in different public spheres, and should not perform leadership, until decisive reforms and changes occurred in the beginning of the 20th century. In fact, the first part of the 19th century saw a masculinisation of politics in ideals and practice, and norms evolved underlining a sharper distinction between a masculine public sphere and a feminine private sphere. Therefore, it is not surprising that the Norwegian suffragettes and other female activists in their strategies from 1880s to 1913 adapted a strategy which emphasized housewife as the natural female role model.

 

«Hvem skal vi kvinder være? Er det meningen at vi skal være kydske, mekaniske, offervillige og endeløst omsorgsfulde kvinder til glæde og nytte for manden, hjemmet og samfundet? Eller skal vi kunne være kvinder som faar udnytte livet, glæden og mulighederne slig mænd altid har gjort, og blive noget mer end en ærbar husmoder?» Brevet er skrevet anonymt av en kvinne i 1920.1

Denne artikkelen vil ta for seg hvordan offentligheten i Norge ble mer og mer maskulinisert utover på 1800-tallet, før nye tolkninger av kvinnerollen brøytet seg fram og utfordret et patriarkalsk samfunn, særlig mot slutten av århundret. Normen om at mannen skulle være husholdets overhode og representere husholdet utad, og at hele huslyden hadde plikt til å lyde husbonden, ble moderert. Det lå utfordringer i de nye tankene om at kvinner burde stilles likt med mannen, og at kvinners interesser var særegne og hadde krav på å få representasjon gjennom kvinner. Og kvinner øvde press på etablerte kjønnsroller når de demonstrerte evner og ferdigheter som viste at de dugde som politiske borgere. Avgjørende ble det at kvinner maktet å oppfylle borgeridealet om økonomisk uavhengighet, kunnskap og opplysning og høy moral som ble lagt til grunn i Grunnloven av 1814. På den andre siden kom mye av kvinnenes framrykking inn i politiske, religiøse, sosiale og økonomiske offentligheter til å skje som en utvidelse av husmorrollen. Kvinnene som bar fanene, ville ikke omdefinere kvinnerollen helt. Den kunne utvides, men det viktigste var at kvinners innsats og kvinners spesielle egenskaper knyttet til hjemmet og familien måtte verdsettes mer. Og på noen måter var kvinnene bedre rustet enn menn til å vurdere samfunnsspørsmål. Kvinnenes særart dannet ofte grunnlaget for kravene om adgang til utdannelse, ulike offentligheter, foreningsliv og politikken.

Maskuliniseringen av det offentlige rom

I 1807 skriver fogden i Moss at «kvinder ikke lenger burde fremstilles offentlig», i alle fall ikke i selve småbyen. Han understreket at enslige kvinner «i det offentlige» kunne lett bli oppfattet som moralsk tvilsomme og løsaktige, om de ikke hadde bestemte ærender i arbeidets og hjemmets tjeneste, som det het. Han la til at skikken for «kvinders fremstillelse» var strengere for det fine borgerskapet og de høye embetsmenn enn for allmuen. Byallmuen brydde seg lite om kvinnene vandret dagen lang i bygatene. Enda mindre betydde det for bygdefolket i omegnen om kvinnene var ute tidlig som sent.2

Vi merker med dette at idealer for byens eliter kunne være annerledes enn dem som gjaldt for allmuen i by og bygd eller bøndene og arbeiderne. Borgerskapet og embetsmannsmiljøene i byen dyrket trolig mer enn tidligere idealet om at en gift kvinne skulle være «husets frue», og «hun skulle tjene ægtemanden, børn og anden familie i et trygt og godt hjem», som sorenskriveren på Øvre Romerike formulerte det i 1810.3 Sorenskriveren understreket at det ikke var naturlig at kvinner møtte på tinget, og han mente det ikke sømmet seg at hele familier med mann og kone møtte. Mannen måtte kunne representere husholdet. Disse forsterkede normene skulle også få større innpass på bygdene etter hvert.

Britiske forskere som har sett 1750–1850 som en gjennombruddstid for en mer maskulinisert offentlighet, har vektlagt gjennombruddet for klassesamfunnet, industrisamfunnet og kapitalismen, og ikke minst framveksten av en middelklasse som hadde råd til å holde konene hjemme. Med spredning av masselitteratur – bøker, pamfletter og tidsskrift – ble dyrking av myke, omsorgsfulle, fragile og følelsesstyrte kvinner i marginaliserte roller og aktive, kloke og modige menn i offentlige roller satt i system. Og disse idealene ble formidlet med stor gjennomslagskraft. Like viktig var et styrket religiøst monopol hos den anglikanske kirken, som risset opp skarpere og mer separerte kjønnsroller.4

Robert B. Shoemaker mener at tanken om klart kjønnsdelte sfærer og funksjonsområder har opphavet i middelalderen, ikke minst gjennom den kristne kirkens og Bibelens læresetninger, som understreket sterkt at kvinner skulle underkaste seg mannen, og at hun fra naturens side var underlegen mannen. Samtidig understreker han at kjønnsroller knyttet til ulike sfærer i tiden 1650–1850, ble skarpere tegnet opp i takt med økende moralisering og fordømming av avvikende kjønnsadferd i masselitteraturen.5

Et viktig trekk ved den borgerlige offentligheten i siste del av 1700-tallet i Vest-Europa og Nord-Amerika var maskulinisering og et sterkere skille mellom manns- og kvinneroller. Det var en tendens til at kvinner ble skjøvet ut fra både foreningsliv og selskapsliv og offentlige møteplasser, som rettslokaler og tingsteder. Klubbene og selskapene fikk ofte karakter av å være eksklusivt mannlige, og kvinnens sfære ble redusert til den private og det hjemlige. I mange utsagn i Norge som i resten Europa og Nord-Amerika i tiårene rundt 1800 ble mannlige egenskaper trukket fram som gode, og representerte sannhet, høy moral, det allmenne vel, uselviskhet, mot og tapperhet, fornuft og klokskap. I kontrast til dette ble kvinner betegnet som egoistiske, barnslige, uansvarlige, styrt av irrasjonelle følelser, og til og med onde og umoralske. Kvinnene fylte på ingen måte et borger-ideal. I tillegg skjedde det en endring av manns-idealet. Det aristokratiske galanteriet og føleriet, som av kritikere på 1700-tallet ble definert som tåpelig kvinnelig, måtte vike for en langt røffere, mer følelseskontrollert og atletisk mann som ideal.6

Ida Bull har vist hvordan kvinner i de borgerlige klubbene og selskapene i de norske byene på fra 1760-tallet til 1830-årene kunne få innpass. Noen få oppnådde å få medlemskap og bli premiert, mens enda flere ble invitert til å delta i selskapelighetene i en mer avgrenset form. Under selskapelighetene rådde det ofte kjønnssegregasjon, når kvinner var henvist til å sitte på galleriet eller i en særskilt del av rommet ved konserter og middager. Middager var vanligvis noe bare menn fullt ut skulle delta i, mens kvinner ved enkelte anledninger ble innbudt til desserter. Noe annet er at de musikalske foreningene og teaterselskapene var avhengige av at kvinner både var utøvere og publikum. Hovedsaken var likevel at kvinner til dels ikke skulle være til stede, eller skulle spille passive roller i det borgerlige foreningslivet, og bare være med ved spesielle anledninger. I selskapene serverte husets kvinner eller styrte tjenerskap i serveringen, og holdt seg stille i bakgrunnen.7 Samtidig ser Bull at kvinnene utover 1800-tallet hadde mulighet til å spille mer aktive roller i det filantropiske arbeidet.

Både Jens Arup Seip og Kai Østberg har trukket fram hvordan mandighet i den norske patriotiske retorikken i den første tiden etter 1814 framsto som en forutsetning for frihet og som en viktig egenskap ved det norske og ved nordmenn, i motsetning til det despotiske, servile, feige, og ikke minst det kvinnelige svenske.8 Østberg anvender treffende karakteristikker som «den maskuline røffhet i den offentlige debatt», «fronten mot galanteriet» og om «nasjonenes kjønnsroller».9

Det at det åpnet seg en politisk arena, først med det folkevalgte Stortinget, og senere de folkevalgte formannskapene og kommunestyrene i kommunene, skjerpet bevisstheten om hvem som burde og hvem som ikke burde ha politiske rettigheter og være meningsbærende i offentlighetene. I 1815 het det i et anonymt bondebrev i Ås: «Nu tales der mer om hvem der er egnet og rett talefør i valget og forsamlingerne, medens før var øvrigheden alene om at bestemme.»10 En sterk understrekning av maskuline verdier, og trolig en forsterkning av normer om politikk og offentlighet som maskuline domener finner vi også i den lokalfolkelige offentligheten i Norge. I 1813 skriver bønder i Salten at «kvinder kan aldrig fuldt vere mænderne jevnbyrdig paa det offentlige ting og ved kirken. De er ikke fra naturen slig rustet med mænneskelige qvaliteter».11 Dette litt svulstige og påtatt lærde utsagnet vitner om at en maskulinisert definisjon av offentlighet også nådde ut til bygdene. I 1826 skrev Andreas Fredriksen Røed til Hans Børresen Aarneberg i Råde at «vi maa ikke faa flere umandige og kvindelige mænd ind i vor flok». Det dreide seg om en konflikt mellom to grupperinger i bygda, og det gjaldt å mønstre de rette menn.12 I 1845 uttalte Ås formannskap at «mandighed, fritalenhed, mod og standhaftighed er vor bygds og lands dyder».13 I 1845 utbrøt fogden Hans Holst i Salten ironisk at «de mandige og tapre landsens kvinder har indtaget den rolle og fylt det ideal som mænderne burde ha følet sig kaldet og æret til». Han var rystet over hvor mye ansvar for gårdsdrift og representasjon av familien utad som fiskerbøndene og fiskerne i Salten overlot til sine kvinner.14

Så vel på 1600- og 1700-tallet som på 1800-tallet finner vi en bibelsk forankret kjønnsforståelse, som underbygde det nye borgerskapets sterke kjønnsdifferensiering. Inger Hammar påpeker at den kjønnskomplementære tankegangen i luthersk sammenheng tok utgangspunkt i skapelsen. Mann og kvinne var forskjellig fra skapelsen av. Hun var mer følsom, empatisk og moralsk, mens han hadde intellekt og var rasjonell. Kvinnens livsfære måtte være hjemmet og det private. Der kom hun og hennes natur best til rette, mens mannens sfære var den offentlige. Med sin forskjellige natur utfylte kvinnen og mannen hverandre.15 Biskop Johan Christian Heuch kom i 1890 til å drive dette synspunktet ut i sin ytterste konsekvens. Han hevdet at den hellige skrift i sin «Lære om Kvindens forhold til Manden» fra første til siste side fastslo at kvinnen skulle holdes helt utenfor det offentlige liv. Kvinnen skulle ikke ha stemmerett og måtte frakjennes enhver dominerende stilling overhodet fordi kvinnen etter Bibelens ord skulle være i stillhet og ikke herske over mannen. Heuch avviste med dette at kvinneemansipasjon hadde noen som helst berettigelse.16 Gisle Johnson fulgte også en lang tradisjon når han baserte seg på skapelsesberetningen der Eva var blitt formet av et ribbein tatt fra Adam. Ifølge Johnson var mannen fra skapelsen av kvinnen fysisk og åndelig overlegen. Sentralt i argumentasjonen ble også Efeserne kapittel 5 der mannen skulle være kvinnens overhode.17 Men hvordan skal vi definere 1800-tallets offentligheter?

Offentlighet, halvoffentlighet og privat sfære

I Jürgen Habermas’ verk Strukturwandel der Öffentlichkeit er poenget at borgerskapet i Vest-Europa på 1700- og 1800-tallet skapte og definerte en ny offentlighet som materialiserte seg i kaffehus, teatre, foreninger, selskaper, ulike andre møtearenaer og i aviser og skrifter. Disse institusjonene fremmet utvikling av en åpen, synlig og tilgjengelig debatt og opinionsdannelse, og bidro til å avprivatisere deler av borgerskapets sosiale og kulturelle sfære. Det ble således skapt et klart skille mellom en åpen eller offentlig, borgerlig sfære og en lukket og privat, borgerlig sfære. Den borgerlige offentligheten kom mer og mer til å bestemme dagsordenen og avgjøre hva slags meninger og synspunkter som var gangbare i den enkelte by, region eller stat.18

Leonore Davidoff og Catherine Hall har kritisert den polariserte framstillingen av en mannsverden og en kvinneverden i form av det offentlige versus det private. Ikke minst kom kvinner som drev filantropisk arbeid til å bevege seg inn i sfærer som måtte kunne kalles halv-offentlige.19 Tanken om at kvinner av borgerskapet hadde en særskilt moralsk evne, førte til betydelig filantropisk eller sosialt arbeid blant borgerskapets fruer. Dette brakte kvinner ut i en halvoffentlig sfære når f.eks. diakonisse Louise Fryxell i Sverige rundt 1900 engasjerte seg sterkt for å hjelpe en prostituert kvinne både gjennom kristelig omvendelse og materielt og med annen omsorg.20

Sif Bokholm vil for Sveriges vedkommende i 1890–1920 definere kvinnenes egne klubber og foreninger, egne hotell og gjestgiverier, egne møtesteder, egne utstillinger og egne forbilder som motoffentligheter der poenget var å demonstrere kvinnenes kompetanse. Det hun kaller en kvinnelig «særorganisering» var en «borgerlig offentlighet», og «ett viktig redskap for jämlikhetskampen».21

Karen J. Blair har brukt uttrykket «domestic feminism» om litterære kvinneklubber i USA i siste del av 1800-tallet som søkte å utforme en husmor-orientert kvinneideologi. Disse kvinnene uttrykte stolthet over kvinnelige verdier og over kvinnenes annerledeshet i forhold til menn.22 Barbara Taylor har sett emansipatoriske trekk ved religiøse bevegelser på 1800-tallet. Puritanismen ble brukt som argumentasjonsgrunnlag for økt kvinnelig innflytelse og frigjøring, og kvinners moralske egenskaper ble lagt til grunn.23 Ellers har begrepet «domestic ideology» fått betydning i sentrale verk av Kathryn Kish Sklar og Nancy Cott.24 Det kan sees om en ideologi om kvinners særart med utgangspunkt i hennes funksjoner i hjemmet, og dette vektlegger kvinners komplementære rolle i forhold til mannen. Tinne Vammen har i sine studier av københavnske middelklassefruer og tjenestepiker 1880–1920 innført begrepet «husmoderlighet» i nordisk forskning.25 Disse kvinnene søkte, til dels gjennom foreninger, å utvide kvinnerollen innenfor rådende kjønns-ideologi og på husmorens grunn, og skapte halvoffentligheter. Det samme gjorde misjonsforeningene på 1800-tallet og sanitetsforeningene og husmorforeningene i Norge utover på 1900-tallet. Disse overførte kvinners tradisjonelle omsorgsoppgaver ut i halv- og heloffentligheter, slik som utdeling til fattige fra hjem til hjem, i basaren hjemme hos noen eller i et foreningshus, og på helsestasjonen for mødre i et leid rom eller hus.

Mot en ny kvinnerolle?

Førte moderniseringen på 1800-tallet til en ny kvinnerolle? Gro Hagemann hevder at moderniseringen av det norske samfunnet på 1800-tallet var kjønnsspesifikk. Det var i første omgang menn som ble moderne, mens kvinnene i stor grad ble igjen i familien og husholdet, som gifte husmødre, som hjemmeværende døtre eller som tjenestepiker. Hagemann gjør imidlertid et unntak for yrkeskvinnene i industri og moderne tjenesteyting. Disse hadde fått større handlingsrom og frihet, og noen fikk også høyere sosial status. For kvinner fra borgerskapet og embetsstanden kunne et liv som yrkesaktiv bety statusfall, men for mange gav yrkeslivet ny selvbevissthet og nye fellesskap.26 I 1875 var en tredjedel av kvinnene i yrkeslivet, og denne andelen holdt seg ut 1800-tallet, før den utover på 1900-tallet begynte å gå sakte tilbake.27

Bilde 1: Camilla Collett (1813–1895) tok i romanen Amtmandens Døtre og i prosatekster til orde for at kvinner måtte møtes med samme respekt som menn, og påpekte at kvinner ble utsatt for forakt og nedvurdering. Collett utfordret autoriteter og tradisjonelle forestillinger. I Fra de stummes Leir fra 1877 skrev hun: «Det er merkeligt at se, hvor bibelstærke selv de gudløse Mænd bliver, naar det gjælder det umyndiggjort Kjøn ... Hvor ustø de forresten kan være i den hellige Bogs Paragrafer, kan de alle hine Lovbud, der støtter deres egen Magt, paa fingrene ...» Foto: Portrett av den unge Camilla Collett. Oslo Museum.

Eirinn Larsen har dokumentert at antall gifte kvinnelige entreprenører økte sterkt i årene 1870–1900, og de etablerte seg med matforretninger, frisørsalonger, klesbutikker, kafeer, vertshus og hoteller. På slutten av 1800-tallet var det næringslivet som gav de beste mulighetene for både ugifte og gifte kvinner som søkte egen inntekt, økt fortjeneste og et bedre liv for seg selv og sine. Larsen får fram at kvinnelige entreprenører både utnyttet og overskred de etablerte forestillingene om det å være kvinne. En viktig forutsetning for kvinners inntreden var liberaliseringen av handel og håndverk som hadde foregått på 1800-tallet. De selvrealiserte yrkeskvinnene i hovedstaden rundt 1900 utgjorde aldri en enhetlig gruppe kvinner, verken sosialt eller aldersmessig. Noen var enslige og ugifte, andre gifte eller enker. Kvinnene som slo seg opp som selvstendige næringsdrivende, kom til å utfordre det borgerlige husmoridealet, og mange av de mannlige grossistene reagerte negativt på sine kvinnelige konkurrenter.28

I 1883 skrev Bodø bys formannskap at «kvinner i arbeide havde en sterkere selvbevidsthed end de der vier sig helt og holdent til hjemmet og familien».29 Pikeskolen i 1870-årene og middelskolen i 1880-årene bidro til økt utdanningsnivå for borgerskapets kvinner i Bodø, og med større kunnskap og kompetanse som kunne omsettes som ansatte eller eiere i bedrifter.30

Det store prinsipielle spørsmålet i Misvær samtaleforening utenfor Bodø vinteren 1885–1886 gjaldt «kvindesagen», og særlig på ett møte gikk diskusjonen høylytt. I denne bygda hadde både liberale og konservative menn gått sammen om å danne en diskusjonsforening. I 1882 hadde kvinnene fått adgang til å ta examen artium, og kort tid etter også rett til å studere ved Universitetet i Kristiania, og dette tok forsamlingen stilling til. Én taler tok til orde for at kvinner burde være likestilt med mannen i «mange henseende». Han fikk tilslutning fra en annen taler, som hevdet at kvinnen var blitt forurettet i mange tilfeller. Han syntes det var synd at enker med gårdsbruk «ikke fikk være og ordne kommune- og skolesager». En tredje taler sluttet seg også til dette og viste til den gamle og urettferdige arveloven som hadde gitt kvinnen halv arverett i forhold til mannen. Han mente det også var urettferdig at kvinner skulle ha lavere lønn enn menn. Ett innlegg skilte seg skarpt ut fra det liberale flertallet som talte om likestilling. Debattanten la vekt på Guds egne ord til den første kvinne i Mosebok 3, og han konkluderte: «Kvindens plads er i hjemmet.» Kvinnene burde riktig nok ikke være uten opplysning, men han ville fraråde enhver fra de mandige kvinner, «som i den nyere tid saa kjækt og frækt har fremtraadt for offentligheden.»31

Her møter vi spenningen mellom to ulike forståelser av kvinnerollen, den som de liberale og den som de konservative målbar. Men det fantes ingen kvinnesaksforening i Salten, og kvinnene var nokså fraværende i både foreningsliv og i det politiske liv. Vi finner i 1880- og 1890-årene ingen avisinnlegg fra kvinner. Men de ytret seg likevel, og såpass høyt at det nådde både embetsmenn og politisk ledelse. Flere mer eller mindre anonyme brev har havnet i de offentlige arkivene.

Kvinnene kom til å tilkjennegi sine kritiske synsmåter. Et brev fra 1879 fra en anonym kvinne, som havnet hos fogden, forteller sitt. Brevet var nok ment for en god venninne i Bodø landsogn. Kvinnen hadde skrevet under med navnet Mari, og hun skrev til Karen: «Tenk om vi havde veret mænd. Tænk hvad vi to kunne ha udrettet. Det er ikke vore evner det står på, men de mange stengsler vi møder. Tenk om nogle flere av disse hadde veret revet vækk.»32 En bykvinne i Bodø skriver noe lignende i 1885. Brevet hun skrev, var trolig ment som et rundskriv, og lensmann og fogd fikk til slutt fatt i det: «Om jeg havde veret mand, vilde flere ha lyttet til mig, set mig og taget mig på en alvorlig maade. Og mange dører vil ha opnet sig for mig. At vere kvinde er megen arbeide og slid, og lidet af ære og berømmelse.»33 Kvinnenes ord nådde også mennene. I 1875 konkluderte Bodø bys formannskap med at en også måtte høre hva kvinnene mente om ulike saker som angikk byen. Det fantes mange kloke husmødre i byen, het det. En hadde merket seg klager fra flere kvinner om at kvinner ble neglisjert, og møtt påstanden om at kvinner var like kloke og fornuftige som menn.34 I 1876 hadde en kvinne fra Skjerstad skrevet: «Nu maa snart kvinnene faa mer at sige. Det er vi som ved hvad huset og husholdningen trænger. Manden ville ikke have magtet at leve uden os særlig lenge. Men vi leve stadig vækk uden en mand, og det med stort hell.»35

Den uavhengige borgeren versus likhetsideer

Eirinn Larsen og Lars Fredrik Øksendal har hevdet at når det i det første tiåret av 1900-tallet ble åpnet for stemmerett for kvinner som selv eller gjennom ektefellen hadde en viss skattbar inntekt, var det i tråd med det gamle borgeridealet. Økt yrkesaktivitet blant kvinner, og stadig flere kvinner som drev egen forretningsdrift, bidro til å bane vei for kvinnelig stemmerett i 1913.36

Tanken som lå til grunn for at Grunnloven i 1814 tildelte stemmerett etter stand og formue, var at bare en fri, selvstendig og innsiktsfull person kunne stemme ubundet av andre og være fornuftig. Og det var bare eiendomsmenn, selvstendig næringsdrivende med borgerbrev og embetsmenn som kunne opptre selvstendig og med politisk innsikt. De som var økonomisk avhengige, slik som husmenn, arbeidsfolk eller tjenere, ville lett kunne følge blindt arbeidsgiver eller herskap i meninger og stemmegivning. Kravet om selvstendig stilling avspeilte seg også i lovbestemmelser om at konkurs skulle føre til tap av stemmeretten.37 I 1815 skrev sognepresten i Råde at den som var avhengig av herskap eller arbeidsgiver, alltid ville følge sin herre eller den overordnede i det politiske som det religiøse, og følgelig være uskikket.38 Og amtmannen i Nordland slo i 1817 fast at de avhengige i erverv og yrke aldri kunne bli regnet som selvstendige samfunnsborgere. Han så også en klar forbindelse mellom dannelse og økonomisk uavhengig stilling. Formue og kunnskap gikk hånd i hånd: «Den der besidder ejendom og haver egen indtægt har ogsaa politisk dannelse og kundskab.».39

I 1814 fikk ikke kvinner politiske rettigheter. Slik var situasjonen helt til alle myndige kvinnene over 25 år fra 1894 fikk stemme i lokale folkeavstemminger i byene om alkoholsalg, og før kvinnene med en viss inntekt fikk stemmerett i kommunevalget i 1901 og stortingsvalget i 1907. Riktignok hadde begrepet «norske borgere» blitt diskutert på Stortinget i 1818. Spørsmålet hadde kommet fordi det var nødvendig å presisere at norske borgere skulle være av mannkjønnet. Men på dette tidspunktet var en slik presisering oppfattet som unødvendig, fordi kvinner ikke hadde gjort krav på å ta del i statsstyret.40 Likevel er bildet mer sammensatt.

Hilde Sandvik har vist at det kom mange radikale forslag til Stortinget i 1814 og i de første tiårene deretter, forslag som gikk langt i å gi kvinner samme politiske og økonomiske rettigheter som menn. I 1814 kom forslag om både statsborgerlig stemmerett for kvinner med eiendom, og om å gjøre kvinner myndige og gi dem høyere plassering i odelsrekken (datter før farbror), og i 1815 kom forslag om at kvinner skulle ha lik arverett som menn. I 1827 figurerte det i utkastet til sivillovbok for Norge en lovbestemmelse om at gifte kvinner skulle ha råderett over egen eiendom, og i 1833 behandlet Stortinget et forslag om at enker sammen med verger skulle få stemme når det kommunale selvstyret ble innført. Samme år tok også den radikale Hans Barlien til orde for at menn og kvinner skulle ha like rettigheter på alle områder. Sandvik konkluderer: «Lovforslagene fra de første tjue årene etter 1814 viser at det var mulig å foreslå mye av det som ble vedtatt senere i hundreåret, og at stemningen i Stortinget slett ikke var negativ.»41 Idealet om den uavhengige borgeren støtte mot sterke likhetstanker. Det siste ble en viktig ideologisk kapital for stemmerettskampen mot slutten av 1800-tallet.

Kvinnesynet i stemmerettsdebatten

Bilde 2: Gina Krog (1847–1916) var en banebryter når det gjaldt kvinnesaken i Norge. Hun var sentral i å stifte viktige kvinnesaksforeninger: Norsk Kvindesags-Forening i 1884, Kvindestemmeretsforeningen i 1885, Landskvindestemmeretsforeningen i 1898 og Norske Kvinders Nationalraad i 1904. I 1880 avsluttet hun sin lærergjerning og viet resten av livet sitt til kvinnesaken. Alt i 1883 var hun en av stifterne av den norske kvinnesaksklubben og diskusjonsforeningen, Skuld. Året etter fikk hun sammen med Hagbard E. Berner grunnlagt kvinnesaksforeningen, der Berner ble leder. Året etter utgjorde hun ledersjiktet i utbrytergruppen som dannet kvinnestemmerettsforeningen, som -Berner og mange i Venstre motsatte seg. Stemmerett for kvinner hadde ennå ikke vunnet flertallet i -Venstre, og det var et nokså kontroversielt spørsmål. Krogh ble aldri gift og valgte å leve uten mann. Foto: Portrett av Gina Krog. Oslo Museum.

I 1884 fremmet Gina Krog i Norsk Kvindesags-Forening tanken om full likestilling mellom menn og kvinner, noe som innebar at man burde kjempe fram stemmerett også for kvinner. Hagbart E. Berner stoppet forsøket, men kvinnesaksforeningen ble splittet i spørsmålet. I 1885 fikk en gruppe med kvinner i Kristiania stiftet Kvindestemmeretsforeningen.42 Nå var stemmeretten blitt en spisset kampsak. Det store, organisatoriske gjennombruddet kom i 1890-årene. Brit C. Stuksrud viser i sin doktoravhandling hvor effektive og kraftfulle de lokale byforeningene ble i Vestfold i årene 1895–1901 gjennom medlemsmasse, nettverk, møter, avis-innlegg, petisjoner, valgsamarbeid, og hun argumenterer for at stemmerettskampen også ble vunnet nedenfra-og-opp. Men for å legitimere bevegelsen var det viktig å gi det en «husmoderlig» tilnærming. Stemmerettskvinnene var først og fremst husmødre, og voktere av familien og hjemmet.43 Fra 1890 ble kravet om at kvinner skulle ha stemmerett debattert på Stortinget, og det skjedde i flere runder fram til 1913.44 Stemmerettsdebatten ble ikke minst preget av kvinnestemmerettsorganisasjonene, som greide å levere tungtveiende argumenter, mobilisere styrker og vinne stadig større støtte. Hva slags kvinnesyn avdekker stemmerettsdebattene på Stortinget fra 1890 og utover?

Helga Hernes skiller mellom tre argumentasjonstyper når det gjelder kampen for kvinners stemmerett. Rettferdighetsargument var knyttet til en likhetstankegang som stilte kjønnene likt i rettigheter, og dette tilsa at kvinner som menn burde ha politisk innflytelse. Til grunn for denne tanken var at det er rettferdig at alle grupper blir representert og får fremme sine interesser. Ressursargumentet innebar at kvinner hadde en annen erfaringsbakgrunn som var forskjellig fra den menn hadde, og det var viktig at kvinner formidlet dette gjennom deltakelse i politikken. Interesseargumentet gikk ut på at kvinner og menn ofte hadde ulike og ofte motstridende interesser, og det var viktig at kvinners interesser ble representert gjennom egne representanter. I de to siste argumentstypene ligger det som premiss at det er viktig at interessegrupper får representere seg selv. I det siste prinsippet ligger det ønske om å synliggjøre at menn og kvinner hadde ulike interesser, og at også kvinners interesser må ivaretas.45

Stine Gahre har vist at juristene kom til å prege stortingsdebatten om kvinners stemmerett fra 1890 fram til 1913.46 Henvisninger til menneskerettigheter fikk liten plass, selv om argumentasjon indirekte var avledet av dem. Derimot rykket definisjon av kvinner som politiske medborgere fram som et viktig stridsemne både for tilhengere og motstandere. Medborgerskap ble en hovedlinje i debatten. Var det i grunnlovsfedrenes tanker at også kvinner skulle ha politiske rettigheter? For de konservative var svaret nei, for de liberale ja.

Sentralt for motstanderne i begynnelsen av debattperioden var synet på kvinners begrensende evner og egenskaper, og de negative konsekvensene endring av kvinnerollen som politiseringen ville få for samfunnet. Kvinnene hadde begrenset intellektuell kapasitet og var mer emosjonelt styrt enn styrt av fornuft og rasjonalitet, og var mindre mentalt robuste for det politiske liv. Samfunnsoppløsning var en konsekvens som motstanderne så for seg når arbeids- og funksjonsdelingen mellom kjønnene ble forrykket. Kvinners innsats for hjemmene måtte ikke undervurderes som essensiell samfunnsinnsats.

Senere kom forsiktighetsargumentet til å få større plass, som betydde en mer dempet motargumentasjon. Man advarte mot for raske samfunnsendringer og faren ved raske maktforskyvninger. For tilhengerne gjaldt det å argumentere ut fra likhets- og rettferdighetshensyn for at kvinner burde regnes som medborgere. Alle voksne mennesker burde ha de samme rettigheter og plikter, og når kvinner som selvhjulpne både arbeidet og betalte skatt, måtte også de få de samme politiske rettigheter som menn. Alle hadde et krav på å kunne delta i alle samfunnets beslutningsprosesser. Det ble også stilt spørsmål om ikke ånden i Grunnloven av 1814 faktisk la føringer i retning av at kvinner også skulle ha politiske rettigheter. Å gi kvinner stemmerett ble vurdert som å være til gagn for demokratiutviklingen. Det er interessant at det var flere tilhengere som vektla at menn og kvinner var forskjellige enn like. Det ble trukket fram at kvinner var moralsk og til dels også intellektuelt overlegne enn menn. Kvinner hadde større empati, bedre intuisjon, mer fornuft og ansvarsfølelse, og moralsk overlegenhet ble også trukket fram. De samfunnsmessige konsekvensene av stemmerett for kvinner måtte derfor bli positive.

Bilde 3: Foto av demonstrasjon for alminnelig stemmerett på Stortorget i Hamar i 1893. Her deltok mange kvinner. Foto: Wikimedia Commons.

Summen av innholdet i debattene gav god argumentasjon for at kvinner burde ha stemmerett, men vi finner ikke et syn som avgjørende omdefinerte kvinnerollen som husmora i hjemmet. Når kvinnene i 1894 fikk lov til å stemme ved folkeavstemninger om alkoholsalg i byene, var det ut fra at fyll og alkoholisme blant mennene berørte eller rammet kvinnene og deres barn og hjem. Kvinners engasjement og deltakelse i Totalavholdsforeningen og i en rekke humanitære foreninger demonstrerte at kvinnene hadde stor moralsk dømmekraft og ansvarsfølelse. Men mest dreide det seg om at dette spørsmålet fikk store konsekvenser for den feminine sfære, hjemmene, der kvinnene hadde ansvaret.47 Derimot lå det som nevnt en ny kvinneoppfatning bak når stemmerett ble gitt til økonomiske selvhjulpne kvinner i 1901. Likevel var 1913 først og fremst en seier for en allmenn politisk likhetstanke og langt mindre en demonstrasjon av at kvinner kunne utøve en allmenn samfunnskompetanse.

Konservativ forskansning rundt kvinnens underlegenhet

Det at stemmerettsbevegelsen vokste i styrke, tvang konservative miljøer til en sterkere mobilisering av motargumenter. Kjent er biskop Heuchs tolkning av kvinner og «offentlig». Han uttalte fra Stortingets talerstol i 1890: «Vi kan sige om alle os, at vi er offentlige mænd; med vi ved jo, at vilde vi bringe ordet offentlig i forbindelse med en kvindes navn, vilde det være den største beskjæmmelse.»48 For den konservative stemmerettsdiskurs fikk den kirkelige over- og underordningstanken for forholdet mellom mann og kvinne likevel mindre betydning enn kvinnens antatt mangelfulle fysiologiske, mentale og intellektuelle kapasitet.

Forestillingen om at kvinner hadde mindre intelligens og var mindre evnerike enn menn, var ofte en hovedinnvending i avisspaltene mot at kvinner skulle ha stemmerett, ha utdannelse, være næringsdrivende eller opptre i offentligheter. Dette fikk næring av nyvinningene fra naturvitenskapen. Et leserinnlegg fra 1878 (trolig fra en kvinne) som talte varmt for opprettelsen av leseforening for kvinner i Bergen, oppsummerte debatten om kvinners og menns intelligens. Her lå argumentasjonen som hadde betydning for om kvinner burde spille aktive roller i offentligheter og politikk eller ikke. Innsenderen avviste den utbredte oppfatningen at «… mænderne skulde være født med større forstand, kvinderne med større livlighed, kvinderne have større medfødt kombinationsevne, mænderne skarpere tænkekraft.» For innsenderen var det «opdragelsessystemer» som skapte forskjellene, for jentene og guttene som løp i gata var i utgangspunktet «ens». Veien til likestilling lå i at kvinner fikk samme tilgang til opplysning og dannelse.49 Innsenderen Erik Bøgh argumenterte to år senere sterkt mot kvinnesaken i den kvinnelige leseforeningen i Bergen, og hevdet at hjemmet var «kvindens virkekreds» og at kvinner og menn hadde ulike evner. Og Noras svik mot mann og familie i Ibsens Dukkehjem skyldtes manglende åndelige utvikling.50

For Det medisinske fakultet i Kristiania i 1882 ble hovedbegrunnelsen for å avvise at kvinner skulle kunne utdanne seg som leger, at de ikke hadde nervesystem og helbred til omfattende studier og åndsarbeid. De manglet ro og likevekt i tanken, og likeså fasthet i karakter og vilje. Kvinner var fra naturen av ikke skikket til å være leger.51 Professor Jacob Heiberg stilte seg delvis kritisk til dette. Det var ofte mer snakk om individuelle forskjeller enn kjønnsforskjeller når det gjaldt psyke og begavelse. Mens kvinner var overlegne menn når gjaldt takt, hadde nok menn større grad av «koldt overlæg». Ikke desto mindre burde begavede og psykisk sterke kvinner få lov til å studere.52

Et nordisk kvinnesaksmøte i København i 1888 konkluderte i spørsmålet om kvinners stemmerett med at kvinnene ikke sto tilbake for menn i evner til å ivareta offentlige oppgaver. I tillegg hadde kvinner allment de samme samfunnsplikter som menn, ikke minst som skattepliktige, og derfor måtte de ha de samme rettighetene. Endelig ble det argumentert for at kvinnen hadde særlige evner gjennom erfaring fra barneoppdragelse, sykepleie og humane foretak. Dette gav gode grunner for å gi henne bestemmelsesrett når det gjaldt fattig- og skolevesen og omsorg for de syke.53 Men også kvinneaktivistene lot seg binde av etablerte kvinneroller, og opphøyde den omsorgsfulle kvinnen til en ressurs i offentligheten og politikken på helt avgrensede områder.

Hege Roll-Hansen har dokumentert hvordan familie- og kjønnsforståelse og kategoriseringsprinsippene som fulgte av det, gjør det problematisk å bruke yrkesstatistikken som SSB utarbeidet i perioden 1866–1940.54 Særlig problematisk er kategoriene gifte kvinner med lønnet arbeid og lønnede husarbeidere, der den gifte husmora framsto som den kvinnelige normalpersonen. Dette var også en tid der husmor-idealet på ingen måte ble svekket, snarere tvert om. Roll-Hansen har nyansert den vanlige oppfatningen av at de statistiske ordningsprinsipper ble modernisert i denne perioden, fra familiekategorisering til individkategorisering. Hun viser at familieprinsippet og forestillingen om kvinnen som husmor tvert imot ble stadig viktigere for organiseringen av sentrale, statistiske tabeller, noe som kom til å tilsløre kvinners arbeidsliv. Et innlegg i tidsskriftet Husmoderen i 1910 advarte sterkt mot at kvinner tok på seg oppgaver utenfor hjemmet: «Kvinden selv – hennes fulde kvindelige væsen kommer til at lide skade. De bærende kræfter … moderkjærligheden – det forsonede – det forbarmende – staar i fare.»55 Den konservative forskansningen og mobiliseringen hadde stor effekt.

Bilde 4A: Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 innebar at 372 kvinnelige arbeidere ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker i Oslo streiket. Streiken var en reaksjon mot lav lønn og helsefarlige arbeidsforhold, og den utløsende faktoren var at lønna i oktober 1889 ble satt ytterligere ned. Hendelsen fikk stor oppmerksomhet, og Bjørnstjerne Bjørnson og Oscar Nissen engasjerte seg sterkt i sympati og støtte for de streikende «arbeiderskene». Streiken vakte ikke minst oppsikt fordi det var kvinner som streiket, og fordi streik i Norge ennå ikke hadde slått gjennom som et legitimt og vanlig kampmiddel. Kvinnene tapte kampen, men den gav næring til en norsk arbeiderbevegelse i emning. Foto: Wikimedia Commons.
Bilde 4B: Kunngjøring av folkemøtet under fyrstikkarbeiderstreiken i 1889. Foto: Wikimedia Commons.

Kvinneforeningene og deres kvinneroller

Det må være riktig å si at kvinneforeningene på slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet, og da særlig sanitetsforeningene, ytet samfunnsnyttig arbeid som framsto som en forlengelse av kvinners omsorgsfunksjoner i hjemmene. Ut i det offentlige liv tok de med seg oppgaver fra hjemmet som var knyttet til morsrollen og husmorrollen. Misjonsforeningene sendte penger til misjonen i inn- og utland, etter å ha solgt klær og husflid som kvinnene hadde tilvirket selv. Arbeidet som ble mest lagt merke til, utførte sanitetsforeningene. La oss se på sanitetsforeningen i Ås i Follo som ble stiftet i 1913.56

Sanitetskvinnene begynte tidlig å dele ut mat og klær til fattige, både voksne og barn, og særlig var hjelpen rettet inn mot fattige tuberkuløse. De ansatte en sykepleierske på egen regning. Sykepleiersken til sanitetsforeningen gikk ikke bare på sykebesøk, hun gav også gode råd og informerte unge kvinner og husmødre. I den forbindelse ble det opprettet en hjelpestasjon hvor det ble delt ut mat og klær til vanskeligstilte og hvor folk kunne klage sin nød. Etter hvert skaffet sanitetsforeningene i Follo seg en sykebil på deling. Videre fikk sanitetskvinnene bedret helsetilbudet for barn i skolen med utdeling av tannbørster og innføring av gratis legeundersøkelser. Det ble også diskutert om sanitetsforeningene skulle ta over ansvaret for tannpleien for barna. Det sa sanitetskvinnene nei til, fordi oppgaven ble for stor. Innføringen av spedbarnskontrollen like før utbruddet av den annen verdenskrig ble oppfattet som en stor bragd og et stort løft for sanitetskvinnene. Dette betydde mye for mange mødre. Ved å satse på tradisjonelle kvinneoppgaver og å opptre i kjente kvinneroller vant kvinnene innpass i offentligheten, og kanskje like mye halvoffentligheter der den private sfæren var vanskelig å skjelne fra den rent offentlige. Dette gav deres virksomhet stor legitimitet i bygdesamfunnet.

Kari Melby har tegnet opp tre ulike strategier som kvinneforeningene fulgte i første del av 1900-tallet, eksemplifisert i Norges Husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940.57 Den ene strategien eksponerte kjønnsforskjellene. Den andre la kjønnsforskjellene til grunn mentalt, men brukte den ikke strategisk. Den tredje strategien kom isteden til å aksentuere kjønnsnøytralitet. Lærerinneforbundet ble stilt overfor dilemmaer og kom i spennet mellom to ulike kvinnepolitiske linjer. Hovedtyngden av lærerinnene gjorde kvinners forskjellighet til sitt viktigste våpen. Kvinner skulle ha likestilte posisjoner fordi de representerte en annen type arbeidskraft og andre kvaliteter enn menn. Ikke minst hadde kvinnelige lærere større omsorgsevne som «samfunnsmor». Det utløste krav om at kvinner skulle ha undervisningsmonopol på lavere trinn, og vinne innpass på høyere klassetrinn og ikke minst i lederposisjoner. Lærerinnene kom også til å kreve lik lønn, lik pensjonsalder og lik rett ved inntak til høyere skoler og ved ansettelse. Husmorforbundet valgte systematisk å argumentere for å heve status og rettighetene til husmødrene gjennom å hevde kvinnenes komplementære rolle innenfor en tradisjonell kjønnsorden. Husmoren ble regnet som den kvinnelige normalpersonen. Og for forbundet dreide det seg først og fremst om å få politikk og samfunn til å verdsette husmødrene høyere enn det som hadde vært tilfellet. Kvinneforeningene måtte virke innenfor snevre rammer for hva en kvinne kunne forventes å være.

Hva var vunnet?

Kvinnelig entreprenørskap fra 1870-årene og utover markerte til en viss grad en ny kvinnerolle. Det var kvinner som var økonomisk uavhengige, men deres forretningsvirksomhet var i mange tilfeller en forlengelse av husmorens plikter. De selvhjulpne kvinnene lagde mat, stelte, ryddet, satte opp blomster, klippet hår, sydde og la opp klær og viste omsorg for gjester. Kvinneforeningene besto av hjelpsomme husmødre, som overførte sine funksjoner fra hjem til en offentlighet, eller halvoffentligheter, på fattigbesøk eller på helsestasjonen. Med stemmerettskampen og fullstendig stemmerett for kvinner i 1913 ble likhetsprinsippene kronet med seier. Og kvinnene var ikke lenger fra naturens side politisk uskikket.

Imidlertid betydde heller ikke denne framrykkingen noen avgjørende endring av kvinnerollen. Stemmerettskvinnene markerte ofte at deres ståsted og deres framtid var som husmødre, men det rådde misnøye om at man hadde tatt for få skritt. I 1903 skriver en kvinne i Råde i Østfold. «Vi kvinder vinder stadig frem i loven med rettigheder, men i det virkelige liv er alt ved det samme gamle.»58 En annen kvinne fra samme bygd skrev i 1919: «Vi faar stemme, men ikke bestemme.»59 I 1920 skriver en kvinne i Ås at «stemmeretten har gitt kvinder en stemme, men ikke en ny samfundsrolle. Vi skal fremdeles tjene mand og børn.»60 I 1920 sto husmorrollen sterkere enn noen gang i Norge, og bygdekvinnens tradisjonelle all-kompetanse var i ferd med å bli mer innskrenket. Var lite vunnet?

Svaret er både ja og nei. Ja, for dem som ønsket at kvinner fikk en helt ny, definert samfunnsrolle, som også ville endre forventningene til mannens oppgaver og kompetanse. Nei, for mange andre. For flertallet av kvinneaktivistene i foreninger, litteraturen og avisspaltene var nemlig ikke målet å omdefinere helt kvinnens samfunnsrolle. Hjem og familie skulle fremdeles være en viktig arena for kvinner. Men kvinners innsats burde verdsettes mer, og kvinners særart løftes fram som et samfunnsgode. De burde også få lov til å bestemme mer over seg selv, og få større samfunnsinnflytelse. For mange hadde nettopp kvinner med sine særskilte egenskaper, som høy moral, store omsorgsevner og andre psykososiale kvaliteter, gode forutsetninger for å fylle roller i politikk og offentlighet. Erfaringen som husmor gjorde kvinner egnet som bedriftseiere, foreningsmedlemmer og kommunepolitikere, var konsekvensen av den kvinnelige særartsargumentasjonen. «At være husmoder, er den beste samfunnspligt og det største samfundsansvar, og kvinnen den beste statsmand,» skrev en fattig kvinne som søkte om pengeunderstøttelse i Ås i 1878. Hun var indignert over hvor lite «politisk evne og samfundsforståelse» som bygdas «herrestyre» viste, etter at hun og andre kvinner hadde fått avslag på fattigstøtte som enker.61

Litteratur

Berget, Bjørg Ida 2011: «Det første skridt paa offentlighedens bane». Innføring av alminnelig stemmerett i brennevinsloven av 1894. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo.

Blair, Karen: The clubwoman as Feminist. True womanhood redefined 1830–1914. New York.

Blom, Ida 2013: «Hva er en borger? Nasjon, borgerskap og mobilisering i Norden,» Historisk tidsskrift 2013, s. 513–526.

Bokholm, Sif 2002: «I vimlet. Möteplatser för kvinnosak och kultur kring sekelskiftet 1900», i Österberg, Eva og Wetterberg, Christina Carlssson (red.): Rummet vidgas. Kvinnor på väg ut i offentligheten 1880–1940. Stockholm, s. 252–309.

Bull, Ida 2007: «Foreningsdannelse i norske byer. Borgerlig offentlighet, kjønnn og politisk kultur», Heimen, s. 311–324.

Carter, Phillip 2001: Men and the Emergence of Polite Society 1660–1800. London 2001.

Clark, Anna 1995: The Struggle for the Breeches. Gender and the Making of the British Working Class, London/Berkeley/Los Angeles.

Cott, Nancy F. 1977: The Bonds of Womanhood. «Woman’s sphere» in New England 1780–1835. Haven/Connecticut.

Davidoff, Leonore og Hall, Catherine 1987: Family fortunes. Men and Women of the English Middle Class 1780–1850. London.

Dørum, Knut 2007: Bondestyre, kamp og forsoning. Ås 1850–1940. Ås bygdebokverk, bd. 1. Elverum.

Dørum, Knut 2013: Byen blir sentrum. Bodøs historie 1816–1890, bd. 2. Trondheim.

Gahre, Stine 2012: Allmenn stemmerett for kvinner i lys av stortingsdebattene fra 1890 til 1913. Rettshistoriske studier nr. 24. Institutt for offentlig retts skriftsserie, nr. 1/2013. Oslo: Universitetet i Oslo.

Habermas, Jürgen 1990: Strukturwandel der Öffentlichkeit, Frankfurt.

Hagemann, Gro 2005: «De stummes leir?» 1800–1900, i I. Blom og S. Sogner (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet, Oslo, s. 157–253.

Hall, Catherine 1992: White, male, and the middle class; explorations in feminism and history, Cambridge/Oxford.

Hammar, Inger 1999: Emancipation och religion. Den svenska kvinnorörelsens pionjärer i debatt om kvinnans kallelse ca. 1860–1900. Stockholm.

Hausen, Karin, Family and Role Division 1982: «The Proletarization of Sexual Stereotypes in the Nineteenth Century – an Aspect of Dissolution of Work and Family Life», i R.J. Evans og W.R. Lee (red.), The German Family. London.

Hernes, Helga Maria 1982: Staten – kvinner ingen adgang? Oslo: Universitetsforlaget.

Jansdotter, Anna 2002: «’Syster kan ändå aldrig lemna mig’. Prostitution, filantropi och et personligt möte vid sekelskiftet 1900», i Österberg, Eva og Wetterberg, Christina Carlssson (red.): Rummet vidgas. Kvinnor på väg ut i offentligheten 1880–1940. Stockholm, s. 31–76.

Kessler-Harris, Alice 1982: Out to work: The History of Wage-Earning Women in the United States, Oxford.

Kleppe, Ingeborg A. og Wærness, Karin 1979: Endringer i kravene til husmorrollen i perioden 1860–1925. Bergen.

Kverran, Kitty 1984: Kvinneroller i siste halvdel av 1800-tallet, sett ut fra ideologier og ukeblad, hovedoppgave. Oslo.

Landes, Joann B. 1995: The public and the private sphere, i J. Meehan (red.), Feminists read Habermas, New York/London.

Larsen, Eirinn 2012: «Selvgjorte kvinner. Kjønn, entreprenørskap og næringsliv rundt 1900», Heimen 2012/2, s. 127–144.

Larsen, Eirinn 2014: «Forretningskvinnene inntar næringslivet (1870–1900)», i Dørum, Knut (red.) Politikk, profesjon og vekkelse. Kvinner i Norge på 1800- og 1900-tallet. Oslo, s. 139–161.

Lein, Bente Nilsen 1978: Kirkens holdning til den borgerlige kvinnebevegelses gjennombrudd i 1880-årene, avhandling i kirkehistorie. Universitetet i Oslo.

Melby, Kari 1995: Kvinnelighetens strategier. Norges husmorforbund 1915–1940 og Norges Lærerinneforbund 1912–1940, Dr.philos-avhandling i historie. Senter for kvinneforskning, NTNU. Trondheim.

Moksnes, Aslaug 1984: Likestilling eller særstilling. Norsk Kvinnesaksforening 1884–1913. Oslo.

Owesen, Ingeborg W. 2013: Fra lukkede til offentlige rom, i H. Danielsen, E. Larsen og I.W. Owesen (red.), Norsk Likestillingshistorie 1814–2013. Oslo, s. 111–158.

Roll-Hansen, Hege 2012: Arbeid og forsørgelse. En undersøkelse av kjønn, husarbeid og kategorisering i norske folketellinger mellom 1866 og 1940, phd. avhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Sandvik, Hilde 2014: «Like rettigheter for kvinnene», i Marthe Hommerstad og Morten Nordhagen Ottosen (red.): Ideal og realitet. 1814 i politisk praksis for folk og elite. Oslo.

Seip, Jens Arup 1974: Utsikt over Norges historie. Tidsrommet 1814–ca. 1860, første del. Oslo.

Shoemaker, Robert B. 1998: Gender in English Society 1650–1850. The Emergence of Separate Spheres? Edinburgh.

Sklar, Kathryn Kish 1973: Catharine Beecher: A study in American Domesticity. New Haven/Connecticut: Yale University Press.

Stuksrud, Brit Connie 2009: Kvinnestemmeretten i Horten og de andre Vestfoldsbyene. Mediedekning og organisasjonsarbeid. Avhandling for graden dr.philos. Universitetet i Bergen.

Taylor, Barbara 1983: Eve and the New Jerusalem-Socialism and Feminism in the Nineteenth Century. New York.

Thompson, James 2013: British Political Culture and the Idea of ‘Public Opinion’, 1867–1914, Cambridge.

Thue, Inger-Johanne 1972: Kvinnestemmerettsdebattene på Stortinget 1890–1913. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo.

Tønnessen, Aud. V. 2016: «Bibelen og den vanskelige kvinnesaken på 1800-tallet», i Dørum, Knut og Sødal, Kringlebotn Helje (red.) Mellom gammelt og nytt. Kristendom i Norge på 1800- og 1900-tallet. Bergen, s. 159–170.

Vammen, Tinne 1986: Rent og urent. Hovedstadens piger og fruer 1880–1920. København.

Østberg, Kai 2007: «Kvinnelighet og mannlighet som dimensjoner i det politiske liv i Norge før og etter 1814», i Karlsson-Sjøgren, Åsa (red.), Kvinnor och politik i det tidigmoderna Norden. Reykjavik, s. 95–114.

1Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev fra 2. aug. 1920.
2Råde kommunearkiv, korrespondanse. Brev fra Moss fogderi til sognepresten i Råde, 2. sept. 1807.
3Ullensaker kommunearkiv, eldre korrespondanse. Uttalelse fra sorenskriveren på Øvre Romerike, angående tingordningen og møteplikten på tingene, 9. nov. 1810.
4Se f.eks. Shoemaker 1998, Davidoff og Hall 1987.
5Shoemaker 1998.
6Hall 1992; Landes 1995; Clark 1995. Se også Carter 2001, Davidoff og Hall 1987.
7Bull 2007.
8Seip 1974, s. 90 ff.; Østberg 2007, s. 95–114.
9Østberg 2007.
10Ås kommunearkiv, Ås formannskap, korrespondanse. Anonymt brev fra «en bonde», datert 14. des. 1815.
11Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker. Brev fra «flere bønder i Salten»om tingordningen, 1. juli 1813.
12Årnebergs private gårdsarkiv i Råde. Korrespondanse mellom Andreas Fredriksen Røed og Hans Børresen Aarneberg på samme brevpapir, 22. og 25. mars og 4. april 1826.
13Ås kommunearkiv, Ås formannskap, korrespondanse. Uttalelse fra Ås formannskap, 24. okt. 1845.
14Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1845. Korrespondanse mellom fogden i Salten og amtmannen i Nordland, 12. og 17. sept. 1845.
15Hammar 1999.
16Storthingsforhandlinger 1890, s. 1272, Lein 1978, s. 98.
17Tønnessen 2016, s. 163.
18Habermas 1990.
19Davidoff og Hall 1987.
20Jansdotter 2002, s. 31–76.
21Bokholm 2002, s. 305–306.
22Blair 1981.
23Taylor 1983.
24Kish 1973.
25Vammen 1986, s. 98 f, 111.
26Hagemann 2005, s. 251.
27SSB, Historisk statistikk 1994, Arbeidskraft tabell 9.4.
28Larsen 2012 og 2014.
29Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1883. Brev fra Bodø bys formannskap, 2. aug. 1883.
30Dørum 2013, s. 384.
31Arkiv i Nordland, Misvær samtaleforening, møteprotokoll 1885–1887.
32Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1879. Brev fra kvinne, som kaller seg «Mari», til en annen, som hun kaller «Karen», datert august 1879.
33Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1885. Anonymt brev fra «en bykvinde» til «en anden bykvinde», 4. des. 1885.
34Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1875. Brev fra Bodø bys formannskap. 12. juli 1875.
35Statsarkivet i Trondheim, Salten fogderi, journalsaker 1876. Brev fra «en kvinde i Skjerstad», 1. mai 1876.
36Larsen og Øksendal 2013.
37Kaartvedt 1964.
38Råde kommunearkiv, korrespondanse. Brev fra sognepresten i Råde, 2. okt. 1815.
39Statsarkivet i Trondheim, Nordlands amt, journalsaker 1817. Uttalelse fra Nordlands amt, 1. mai 1817.
40Owesen 2013, Langeland 2014.
41Sandvik 2014, s. 140.
42Moksnes 1984.
43Stuksrud 2009.
44Thue 1972.
45Hernes 1982, s. 91.
46Gahre 2013.
47Berget 2011.
48Storthingsforhandlinger 1890, s. 1275.
49Bergens Tidende, 8. nov. 1878. «En kvindelig læseforening i Bergen».
50Bergens Adressecontoirs Efterretninger, 19. nov. 1880. «For eller imod kvindesagen».
51Bergens Tidende, 27. nov. 1882.
52Gjengitt i Nedenæs Amtstidende, 3. febr.1883.
53Gjengitt i Social-Demokraten, 19. sept. 1888.
54Roll-Hansen 2012.
55Blom 2013, s. 524.
56Dørum 2007, s. 433–458.
57Melby 1995.
58Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra mars 1903.
59Råde kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfattet av en kvinne fra april 1919.
60Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Anonymt brev forfatter av en kvinne fra 1. april 1920.
61Ås kommunearkiv, formannskap, korrespondanse. Brev fra Olga Andersen Nordby, 12. okt. 1878.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon