Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«Bygdeborger» - en kulturminnekategori til begeistring og besvær

Alma Elizabeth Thuestad, arkeolog. E-post: alma.thuestad@niku.no

Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Postboks 736, Sentrum, 0105 Oslo

Torgrim Sneve Guttormsen, forsker/arkeolog. E-post: torgrim.guttormsen@niku.no

Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Postboks 736, Sentrum, 0105 Oslo

May-Liss Bøe Sollund, arkeolog. E-post: mayliss.boe@gmail.com

Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Postboks 736, Sentrum, 0105 Oslo

Jan Brendalsmo, seniorforsker/arkeolog. E-post: jan.brendalsmo@niku.no

Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), Postboks 736, Sentrum, 0105 Oslo

“Hill Forts” - The Blessing and Curse of a Cultural Heritage Monument

Hill fort (bygdeborg) is a term which in Norway describes what has traditionally been interpreted as prehistoric defense installations or fortifications. The origin and function of these monuments has in recent decades been a topic for debate, as surveys show that what the term describes encompasses a wide range of archaeological and topographic features located in a variety of landscapes. Never-theless, documentation and interpretation of hill forts is largely governed by military explanation models. We recommend a stronger scientific approach to interpreting the full range of features, such as stoneworks, monoliths, and burial mounds, as well as other historic and prehistoric traces of human activity affiliated with these hilltop monuments. Archeologists should seek to reach out beyond the constraints of nomenclature when researching an equivocal monument that too long has been interpreted within the constraints of a narrow explanatory model.

 

Innledning

Bygdeborgene i Norge er tolket på forskjellig vis siden de først identifiseres som menneskeskapte monumenter fra fortiden. Betegnelsen bygdeborg rår alene fra 1800-tallet, men ut over 1900-tallet begynner forskere å stille spørsmål ved de rådende tolkninger. Opphav, datering, funksjonalitet og samfunnskontekst diskuteres i dag ivrig, ikke minst fordi det viser seg å være betydelig variasjon i utforming og beliggenhet til disse anleggene.

Nomenklaturen, det vil si den faglige terminologien som brukes for å beskrive kulturminner, har betydning for hvordan arkeologer forholder seg til kulturminnene i forskning og formidling. I Norsk arkeologisk leksikon beskrives kulturminnekategorien bygdeborg som følger:

Befestning anlagt på et sted som er enkelt å forsvare ved at det er høytliggende og ofte vanskelig å bestige. Festningsverkene, som gjerne løper langs de delene av omkretsen som en angriper ellers kunne forsere, består av voller av stein og jord, eller av rene steinmurer. Vollene og murene kan være flere meter høye, men ofte er de så beskjedne at de i seg selv neppe kan ha hatt noen fortifikatorisk betydning. I de fleste tilfeller må de ha tjent som underlag for trepalisader.1

Det påpekes videre at i nyere svensk forskning tolkes anleggene som kultsteder og/eller boplasser, og at datering av aktiviteter tilknyttet anleggene spenner fra førromersk jernalder til folkevandringstid. I Norge er svært få bygdeborger datert eller nærmere undersøkt, og det faller således vanskelig å si noe definitivt om datering eller funksjonell variasjonsbredde.2

Det er Oluf Rygh som i 1883 setter standarden for hvordan fenomenet skal oppfattes og beskrives. Hans oversikt over anlegg han betrakter som bygdeborger inkluderer eldre beskrevne objekter tilbake til slutten av 1500-tallet.3 En gjennomgang av disse eldste beskrivelsene fram til rundt 1800 viser bruk av forskjellige betegnelser for å tolke inn funksjon for hva som i ettertid regnes inn i kulturminnekategorien bygdeborg: slott, eremittbolig, tyvebolig, tilflukts- og forsvarssted, skanse, festning, bolig for de underjordiske samt hedensk offersted.

Figur 1: Primo 2016 omfattet den nasjonale kulturminnedatabasen Askeladden 461 lokaliteter hvor et kulturminne beskrives som bygdeborg. Majoriteten ligger på et berg eller en knaus med mer eller mindre bratte sider; de fleste har mur, steinstreng eller voll av varierende lengde, bredde og høyde. Mange av anleggene har navn som inneholder termen borg (71), slott (24), tyv eller røver (22), festning/skanse (12) eller varde (7). Et vanlig forekommende navn er Borgåsen eller Borgaråsen (30). Flere har også en kombinasjon av disse navnene, som for eksempel Slottsborgheia i Mandal eller Tyvenborgåsen i Lardal. Det er sjeldent at beskrivelsene i Askeladden omfatter sagn eller tradisjonsstoff tilknyttet bygdeborgene.

På denne bakgrunn er det rimelig å stille spørsmål ved hvorvidt dagens nomenklatur er hensiktsmessig i forhold til de fortidige anleggene som betegnes bygdeborger. Vi mener det er nødvendig å foreta en forskningshistorisk gjennomgang, og da især av den eldste fasen, for å tydeliggjøre den funksjonelle variasjonsbredden som ligger til grunn for vår forståelse av fenomenet bygdeborg. Formålet med artikkelen er å vise noe av det utfordrende for forskning, forvaltning og formidling av kulturminner ved å opprettholde en terminologi for en kulturminnekategori som rommer et stort antall forskjelligartede hendelser over et svært langt tidsrom, samt å foreslå en vei ut av uføret.

Forskningshistorikk

Bygdeborgene kan, grovt sett, sies å ha vært gjennom tre faser i forskningen: en første fra slutten av 1500-tallet og fram til andre halvdel av 1800-tallet; en neste fram til 1990-tallet; og en tredje fram til i dag.

De tidlige beretningene

En omtale fra 1594 av en øy i Vansjø i Østfold kalt Slotzholme, hvor synlige murer tolkes som rester av et slott,4 inkluderes i Ryghs katalog over bygdeborger.5 På 1700-tallet økte interessen for historiske monumenter, og i 1743 sendte danskekongen Christian 6. ved sitt kanselli ut et skjema til embetsmennene i Danmark-Norge hvor de ble bedt om å besvare en rekke spørsmål – derunder spørsmålene 30: «Hvad andre curiositeter og merkværdigheder i amtet findes, og hvad besynderligt det har frem for de øvrige omliggende amter?» og 41: «Om nogen antiqviteter findes i amtet, og i hvad sogn».6 Et ganske begrenset antall opplysninger om hva som senere registreres som bygdeborger, oversendes kanselliet. Fra Valdres rapporteres om en odde i Slidrefjorden hvor en såkalt omkrets, som lokalt går under navnet Hambreslott, tolkes som rester etter en stor steinbygning. Embetsmannen selv finner det mindre sannsynlig at det er et slott, kanskje heller «een fortresse effter de gamles maade».7 Fra Gausdal henholdsvis Ringebu meldes det inn to lokaliteter, fjernt fra bebyggelse, med levninger av murer og steinbygninger. I følge lokal tradisjon var de to lokalitetene «i fordum dage» bebodd av to høytstående enkefruer, som hadde slått seg ned som eremitter og «slaaet sit sind reent fra werden og effter de tiiders devotion».8 Embetsmannen føyer for egen regning til: «Men som disse med fleere relationer grunder sig alleene paa folkes snak og traditioner, debiteres det ey heller for vissere».9 Fra Buskerud er det opplysninger om Tyvenborg, et bratt fjell langt fra folk hvor tolv røvere 200 år tidligere bygde en steinmur for å befeste sin såkalte tyvebolig. Embetsmannen kommenterer tradisjonen: «Saaledes fortælles historien for gandske vist af bønderne, og findes der intet rimmeligt derudj».10

Embetsmannen som beretter fra Stavanger amt beskriver lokaliteten Hogstad i Sandnes, som i følge lokal tradisjon var rester av et slott men i følge ham selv en festning, nøye: en stupbratt kolle, murrester som sperrer oppgangen, et flatt parti øverst på kollen med en vannkilde.11 Han nevner flere eksempler på tilsvarende lokaliteter han oppfatter som anlegg med militær funksjon (skantze, befæstning, fæstning, tilflugtsstæd).12 Anleggene oppfattes som tilfluktssteder og dateres til middelalderen med utgangspunkt i kongesagaenes beskrivelser av kampene i borgerkrigstiden. Embetsmannen tolker også inn forsvarets organisering:

…thj naar de vare opkomne paa slige forskantzede fielde kunde de med steen holde fienderne fra sig, at de ikke kune komme dem nær og gjøre dem skade, saasom deres øvelsse og krigsbrug da meget og bestod udi kaste vel med steen, og skyde med bue, saavel til lands som til vands, derfor opfyldte de og alle deres skibe med steene at bruge mod fienden, forjnden de grebe til deres store sværd, spyd og øxer.13

Fra Trøndelag innkommer en beretning om Halsteinan ved Levanger. Lokaliteten beskrives som en «rund klippe noget høy og stejl», men kunne bestiges fra alle sider.14 Borgplatået omfatter et sumpområde omgitt av en delvis nedveltet steinmur; muren har to porter. Embetsmannen mener stedet er for lite til å ha vært et slott eller en festning. Snarere, mener han, at «det i hedningernes tiider har været et hos dem helligt stæd, at de der har forrættet ofringer hvor der er sumpigt og vaadt, den dam, hvori de har toet ofringernes jndvolde».15

Gerhard Schøning reiser, på kongens vegne, rundt i Norge i 1773–1775 for å samle inn historisk informasjon og det som kunne finnes av oldsaker.16 Han beskriver Halsteinan som en uinntagelig festning med murverk og porter, og benytter mye de samme kriteriene anvendt ved ovennevnte beskrivelse av Hogstad. I tillegg refereres lokale tradisjoner om bygninger inne i anlegget, samt funn av penger og rustent jernskrap.17 Han finner det likevel nødvendig å tilbakevise deler av den lokale tradisjonen vedrørende «… en Løngang under Jorden, fra Fæstningen til Levanger-Elven og til Levanger-Moen, hvor de haver hentet Vand til Fæstningen. (Dette sidste er urigtigt, som siden skal viises)».18 I Fræna i Møre og Romsdal beskriver Schøning et bratt fjell kalt Aslaksteinen med referanse til lokal tradisjon om en kong Aslak «der skal have resideret, eller brugt dette Sted som et Castel, hvortil det er meget beqvemt … hvilket kan skiønnes saavel af det gamle Sagn derover, som deraf, at der oppe have været 2de Brynde [brønner]».19 En samtidig er Hugo Friedrich Hiorthøy, som på 1770-tallet gjennomfører undersøkelser i Gudbrandsdalen tilsvarende Schønings. Han refererer lokal tradisjon om et slott: «Under denne Gaard [Kasterud], paa et Bierg ved Vandet, skal i ældgamle Tider have boet en saa kaldet Næsse-Konge, i det mindste sees her endnu en Muur og Tomt, der ikke urimelig synes at være Levninger af et gammelt Slot».20

Det er flere trekk å merke seg ved beskrivelsene fra de første 300 årene av registrering og dokumentasjon av de anlegg som i ettertid betegnes bygdeborger. For det første, fenomenet oppfattes ikke alltid som såkalte kuriositeter og merkverdigheter eller antikviteter, som det heter i Christian 6.s skjema til embetsmennene. Bygdeborgene får i det hele svært liten oppmerksomhet i besvarelsene. Samtlige omtaler er gjengitt her, fra et verk som i dag utgjør omkring 1900 sider fordelt på fem bind. I tillegg nevner verken Hans Strøm21 (Sunnmøre, 1762–1766) eller H.J. Wille22 (Seljord, 1786) eksempler på slott eller festninger. Heller ikke i Lorentz Diderich Klüwers hovedverk fra 1823, Norske Mindesmerke, aftegnede paa en Reise igjennom en del af det Nordenfjeldske blir slike kategorier omtalt, selv ikke Halsteinan som grundig beskrives av Schøning 50 år tidligere.

For det andre registrerer vi forskjeller i tolkning. Et flertall av forfatterne beskriver anleggene som restene av det de betegner som slott. Begrepet påtreffes første gang i norsk språk i 138823 og 1455.24 Slott oppføres som synonymt med festning,25 men en slik likestilling gjenspeiles ikke i de refererte beskrivelsene. Halsteinan er «et slott eller en festning».26 Hogstad er i følge lokal tradisjonen «rester av et slott», mens embetsmannen karakteriserer den som en «fæstning».27 Embetsmannen som beskriver Hambreslott finner det mindre sannsynlig at anlegget er et slott slik tradisjonen sier, heller en gammel festning.28 Rygh, som benytter betegnelsen Slott/Slottet på fjelltopper som indikasjon på bygdeborg, observerer denne forskjellen i betydning. Han mener at «Høider nok kunde have faaet Navnet Slot paa Grund af en vis ydre Lighed med en større Bygning, eller det samme Navn kunde spotvis være tillagt et i sin Begyndelse usselt Bosted».29 Det gir således mening å forstå lokale tradisjoner dit hen at lokaliteter (bratt ås/fjell) med murer oppfattes som rester av en såkalt kongebolig, og ikke som militære anlegg – en forskjell som er viktig ikke å underkommunisere.

Som Nils Hallan30 argumenterer må bygdebefolkningen hatt navn på disse bergtoppene med murer, og som grunnlag for det en oppfatning om funksjon. Han refererer en beskrivelse fra 1761, der forfatteren gjenforteller et lokalt sagn om et sted som var bolig for nisser eller underjordiske. Lokalbefolkningen har visst hva anlegget representerte, men på et tidspunkt blir kunnskapen glemt; bygdeborgene blir på sett og vis gjenoppdaget i betydningen at de tillegges en ny funksjon, og får navn av typen Slottet eller lignende betegnelser. Tradisjonene som refereres i de eldre beskrivelsene knytter an til en oppfatning om en samfunnselite, nessekonger eller andre representanter for denne, som bor på høytliggende steder omkranset av murer. Alternative tolkninger er den religiøse, enten det er mennesker som vil leve et liv i kontemplasjon eller hedenske offersteder, eller referanser til usikre tider med herjende røverbander.

For det tredje avspeiler tolkningsforskjellen endringer i grunnlaget for tolkning. Embetsmennene var gjennomgående enten innflyttede eller lite kjent med lokale forhold. Deres besvarelser gjengir lokale tradisjoner. Én tilføyer vedrørende sin gjenberetning av fortellinger om Halsteinan: «Jeg har derom ej læst nogen autor»,31 noe som viser at han ikke var kjent med, eller hadde for hånden, et av datidens historieverk som kunne bidra til en vitenskapelig tolkning. Det er imidlertid to embetsmenn som skiller seg ut med en tilnærming som går ut over lokal tradisjon. Amtmann Bendix Christian de Fine nevner så vidt bøndene og deres tradisjoner i sine beskrivelser fra Stavanger amt av det han oppfatter som militære anlegg (skantze, befæstning, fæstning, tilflugtsstæd),32 men det er han selv som beskriver og tolker. De Fine fikk i 1718 akademisk borgerbrev ved universitetet i København med historikeren Ludvig Holberg som veileder,33 en bakgrunn som ligger bak hans entydige oppfatning av bygdeborgenes funksjon og datering:

Hvad mand eegentlig skal slutte naar samme skantzer og fæstninger ere først begyndte at anlegges i Norge, viides ikke, vist nok er det skeed i de ældgamle tiider … i sær i kong Sverris og Erling Skakkes tiid, og længe efter dem, da birkebeenerne og baglerne forfulgte og ødelagde hinanden.34

Amtmannen er tidlig ute med å sette opp de karakteristika som blir stående som kriterier på bygdeborger: bratt fra naturens side, tidvis utraste tørrmurer i slake områder, samt vannkilde (dam) innenfor murene. Han beskriver også samtidig våpenteknologi: kastestein, pil og bue, sverd, spyd og øks.35 Schøning, som kan regnes som Norges første profesjonelle historiker, tolker Halsteinan ut fra sin faglige bakgrunn – hvilket forklarer at han benytter seg av et militært kart fra tidligere på 1700-tallet som han trolig fant i arkivene i Trondheim. Kartet viser muligheten for å etablere en skanse på Halsteinan tilknyttet forsvaret mot svenske tropper; et arbeide som ble igangsatt, men ikke fullført.36

Et fjerde og siste moment er dateringene. De viser en stor spennvidde, og er i stort monn basert på lokal tradisjon. Eremittfruene i Gausdal og Ringebu bodde i sine anlegg «i fordum dage»,37 mens tyvene på Tyvenborg opererte «for omtrent 200 aar siden».38 Ofringene på Halsteinan fant sted «i hedningernes tiider»,39 mens Hambreslott er bygd «effter de gamles maade».40 Hiorthøy daterer anlegget på Kasterud i Fåberg til «ældgamle Tider», under «Næsse-Kongene», med referanse til lokal tradisjon.41 De Fine er mer presis: «Hvad mand eegentlig skal slutte naar samme skantzer og fæstninger ere først begyndte at anlegges i Norge, viides ikke, vist nok er det skeed i de ældgamle tiider … i sær i kong Sverris og Erling skakkes tiid, og længe efter dem».42 Schøning daterer Halsteinan til «de gamle Hedenske Tiider, endnu førend Norge kom under eet Hoved, og i de gamle Næsse-Kongers Tiid».43 Dette var i henhold til lokal tradisjon, og han mener å finne beviset i at det ikke er benyttet bindemiddel (Kalk, Cement) i murene – en teknikk som introduseres i middelalderen.44

Figur 2a: Trinborg (slott) (Askeladden Id 11255) i Sarpsborg.
2.99 metres, , UnknownFigur 2b: Murverket på Trinborg (slott) (Askeladden Id 11255) er bygd opp av bruddstein, av til dels lange helleformede bruddstein som er lagt på tvers av murens lengderetning. Muren skrår stedvis innover mot borgområdet slik at murens største høyde er på utsiden. Foto: Alma E. Thuestad, NIKU 2014.

Oluf Rygh og den moderne vitenskapen

Denne fasen kjennetegnes ved at begrepet bygdeborg etableres som betegnelse på en kulturminnetype. Perioden kjennetegnes også ved introduksjonen av moderne vitenskapelige metoder. Forskerne er i det store og hele arkeologer, men fortsatt bidrar lokale interesserte med større eller mindre grad av faglig bakgrunn – et trekk som holder seg fram til i dag. Opp til omkring 1880 registreres et betydelig antall bygdeborger.45 Det er lite som skiller de forskjellige artiklene kvalitativt, men forfatterne oppdager at mange anlegg mangler de store murverkene. Dermed begynner spekulasjonene omkring hvordan man likevel skulle kunne opprettholde betegnelsen bygdeborg der terreng og murverk neppe ville være til hinder for en angripende fiende.

Ryghs artikkel «Gamle Bygdeborge i Norge» fra 1883 regnes som det første eksempelet på en vitenskapelig gjennomgang og redegjørelse for hva som karakteriserer en bygdeborg i Norge.46 Hans kriterier finner vi beskrevet tidligere, men han gjør seg betraktninger omkring kontekst, funksjonalitet og opphav. Bygdeborgene er fra naturens side lette å forsvare, det krevde liten arbeidsinnsats for å etablere et rom hvor mange mennesker kunne søke tilflukt mot angripere. Samtidig viser stedvis kraftige murer at et stort arbeid var nedlagt, noe som tyder på samvirke av mange mennesker. Borgene må således være bygd av lokalbefolkningen for tilflukt ved plutselig og overmektig overfall, og ligger følgelig i bygdas utkant eller et stykke opp i villmarka. Rygh observerer flere borger tilknyttet samme bygd, og at det er flere borger ved kysten enn i innlandsbygder. Det finnes ofte murer eller en form for såkalte utenverk for å styrke forsvaret der terrenget gjør det nødvendig. Murene er gjerne utraste. Ved enkelte bygdeborger registreres tufter innenfor murene og tilgang til vann. Rygh merker seg dessuten at det er sagn tilknyttet en rekke borger, men som regel er de lite kjent i omkringliggende områder. Han avskriver for øvrig sagn som en vitenskapelig kilde.47

I tillegg til topografi og fysiske konstruksjoner mener Rygh at gårds- eller stedsnavn som inneholder betegnelsene slott eller borg er nyttige indikatorer. I 1882 identifiserer han 206 lokaliteter sør for Vågsfjorden i Troms, hvilket var så langt nord som man på det tidspunktet mente fortidig norsk bosetning strakte seg. Bygdeborgene nevnes ikke i norske skriftlige kilder fra middelalderen eller seinere, altså må de være eldre. Ut fra alderen på navnetypen Borgja mener Rygh at anleggene etableres i eldre jernalder og går ut av bruk i løpet av vikingtiden. Han viser til to gårder på Island ved navn Borg som måtte være eldre enn 1030 som var «Sagatidens Ophør».48 Rygh baserer sin definisjon av bygdeborgene på en gjennomgang av det som da eksisterer av empiri. Han refererer til borger og festningsverk i andre land som synes sammenlignbare – dvs. i Sverige, Tyskland og England, men ville ikke trekke disse inn i den norske diskusjonen på daværende tidspunkt, da «de vilde vel heller ikke tjene synderligt til at oplyse de norske».49

Samtlige etterfølgende artikler og større oversikter over bygdeborger refererer til Rygh; senere forfattere følger hans kriterier og plasserer bygdeborgene innenfor hans vide datering. B. E. Bendixen50 presiserer premisset at anleggene betinger en bofast og høvelig stor befolkning, da det er lite trolig at det fantes borger så små at én enkelt gård kunne forsvare den. Reinert Svendsen51 viser til funn av et gravminne i en bygdeborg i Ringsaker, et fenomen som skulle vise seg å forekomme flere steder.52 Få år etter presenterer Herman M. Schirmer53 en oversikt i Fortidsforeningens Årbok over de inntil da påviste bygdeborger, i alt 119. Samme år påpeker Haakon Shetelig54 at bygdeborgene ikke kan dateres til vikingtid ved paralleller fra Irland, Øst-Sverige og Finland, da disse anleggene er klart forskjellige fra de norske. Han karakteriserer dessuten bygdeborgene som landets eldste offentlige byggverk. Shetelig ser at ved å bruke begrepet bygdeborg antas det at de ble anlagt som tilfluktssteder for bygdas befolkning, men påpeker at «borgene selv svarer ikke særlig slaaende til denne forklaringen. De ligger slet ikke alltid vel placeret som sterke strategiske punkter; de behersker adkomst til bygdene, veilinjen over fjeldskar, eller ogsaa sjøværts forbindelser».55 Shetelig mener anleggene har en kort brukstid, sannsynligvis fra 3.–5. århundre. Ifølge Shetelig gjenspeiler bygdeborgene en innflytelse fra land hvor krig og festningsverk hadde helt andre dimensjoner enn det var grunnlag for i norske bygdesamfunn. Bygdeborgene er i så måte et fremmedelement, innført under bestemte historisk situasjoner; noe som forklarer at anleggene forholdsvis raskt går i glemmeboken.56

I 1929 fremmer Bjørn Hougen hypotesen om at bygdeborgene ikke er midlertidige oppholdssteder i ufredstider; grunnet hjemvendte krigere som etablerer riker i folkevandringstid, etableres bygdeborgene av nabostammer som fryktet disse rikenes ekspansjon.57 Under andre verdenskrig skriver Theodor Petersen58 om bygdeborgene i det nordenfjeldske at selv om det arkeologiske materialet er sparsomt, er det en nær sammenheng mellom romerske importsaker og bygdeborger, og at disse befestede støttepunktene etableres i romertid. Han utelukker likevel ikke at forutsetningene for etablering av borger også var til stede i folkevandringstid. Petersen er blant de første som forutsetter at murene var utstyrt med palisader og sperringer i terrenget for å styrke borgbesetningens forsvarsmuligheter. Senere støtter Einar Østmo59 opp under hypotesen om palisader da han registrerer skjørbrent stein i murverk. Også Sverre Marstrander60 og Jens Storm Munch holder fast ved tolkningen av anleggenes militære funksjoner, enten som forsvar mot bygdas ytre fiender eller som tilfluktssted for bygdefolket. Storm Munch konkluderer i sin undersøkelse fra Telemark61 med at anleggene i utgangspunktet fungerte som tilfluktssteder for folk i den nærmeste omegn, men grunnet økende press mot bosetningene bygges flere borger, og de inngår i et større nettverk i forsvaret av sentrale bosetningsområder. De yngre borgene er av den grunn plassert nær sentrale innfartsveier.

Arnvid Lillehammer summerer i 1973 opp eksisterende kunnskap om de da omkring 300 registrerte bygdeborgene, og ser dem i forhold til danske, svenske og finske anlegg. Han vil klarlegge tre forhold: Hvor i det kulturhistoriske landskapet ligger borgene, hvilken funksjon hadde de, og når var de operative?62 Delvis følger Lillehammer Rygh63 i at borgene ligger langt fra bosetninger, delvis følger han Shetelig64 i at de ligger nær gamle ferdselsveier. Som Petersen65 påpeker han at flere borger ligger nær bygda og enkelte nær gravfelt. Lillehammer mener det er bred enighet om at det er snakk om forsvarsanlegg, men med referanse til svenske undersøkelser skiller han mellom borger som kun benyttes til forsvar, og de som utgjør mer eller mindre forsvarbare bosetninger. Undersøkelser av norske borger har gjennomgående påvist svært tynne kulturlag – om noen i det hele tatt. Det er likevel gjenstandsfunn som peker i retning av bosetning i bygdeborgene.66 Lillehammer67 mener som Myhre68 at borgene er utkikks- og varslingssteder som inngikk i større forsvarssystem. Med hensyn til datering stiller han seg åpen.

Forskningen samler seg i denne perioden om en felles forståelse av fenomenet bygdeborg og dets karakteristika. Samtidig er det tendenser til at forskerne begynner å fokusere på de mer problematiske sidene ved anleggene. Alle er ikke identiske, alle møter ikke samtlige kriterier. Antallet kjente bygdeborger er blitt stort, og etter hvert foreligger resultater fra arkeologiske undersøkelser. Noen forskere begynner også å stille betimelige spørsmål ved et sentralt metodisk aspekt: Var det forsvarlig å forutsette at funn inne i anleggene var samtidige med murene/vollene? Det viser seg et behov for å nyansere. Det er med andre ord grunnlag for å se nærmere på så vel beliggenhet og funksjon som datering.

Figur 3a: Trinberg (Askeladden Id 78858) ligger på en tilnærmet rund kolle ut mot Isesjøen i Sarpsborg.
2.0 metres, , UnknownFigur 3b: Murverket på Trinberg, som består av rundkamp og bruddstein, er sterkt utrast og det har sannsynligvis bare vært et murlag. Muren er i dag nedgrodd og lite synlig i terrenget. Foto: Alma E. Thuestad, NIKU 2014.

Mangfoldet får et gjennombrudd – og noen holder fast ved Rygh

Denne fasen preges av at mange forskere begynner å tvile på bygdeborgenes militære funksjon, enten som forsvarsanlegg eller som utkikkspunkt i ufredstider. Ulike metodiske og teoretiske tilnærminger ligger til grunn for tolkninger som fokuserer på multifunksjonalitet, at bygdeborgbegrepet ikke egentlig er dekkende for kulturminnene det benevner. Som tidligere refereres det til diskusjonen internasjonalt, men i og med at langt flere svenske og kontinentale anlegg er arkeologisk undersøkt,69 trekkes resultatene herfra i stadig større grad inn i tolkningen av de norske bygdeborgene.

Per Fett forkaster i det store og hele bygdeborgene som forsvars- eller tilfluktsformål ettersom han mener det er vanskelig rent praktisk å se for seg ikke bare hvordan et slikt vern kan fungere, men også hvem og hva anleggene skal beskytte.70 Fett viser til Tom Haraldsen,71 som med utgangspunkt i svenske borgundersøkelser tolker bygninger innenfor murene som kultbygninger snarere enn boliger. Ifølge Fett er bygdeborgene kultsteder for hemmelige mannssamfunn; steder alle vet om, men hvor det som foregår er hemmelig.72 Han viser til den tyske forskeren Otto Höfler som påviste slike samfunn i det germanske Nord-Europa og andre steder i verden: «I røynda var dei nok mysteriesamfunn med Odin som sergud – han som mellom anna stod for utsteg – det vil seie ekstase – den løynde visdomen, runeskrifta».73 Danske «voldsteder» innhegnet av en jordvoll eller et stokkegjerde kan også ha en slik funksjon, selv om de ved første inntrykk ser ut til å ha klare forsvars- eller tilfluktsformål.74

Torgrim Guttormsen75 diskuterer bygdeborger i et overgripende perspektiv når han mener anleggene har flere funksjoner samtidig eller over tid, at de som rituelt og sosialt medium tematiserer ideologi og mytologi. Det faktum at det kjennes til gravrøyser i borger utgjør ikke noen motsetning mellom anleggenes funksjon som et fortifikatorisk sted og et rituelt sted med fokus på døden. Tvert om uttrykker borgene dødens nærvær i landskapet. Dette landskapet inngår i jernaldersamfunnets verdensanskuelse, og bygdeborgen reflekterer i så måte en kosmologisk orden manifestert i rom.76 Hanne Aannestad77 diskuterer bygdeborgenes meningshistorie på bakgrunn av hvordan sagn og tradisjoner tilknyttet disse anleggene gjenspeiler samtidens oppfatning av et kognitivt landskap. Et slikt perspektiv har implikasjoner for arkeologiens forståelse og formidling av kulturminner i den forstand at sagn og tradisjoner skaper sammenheng mellom tidsepoker og kulturminnekategorier, de viser at kulturminnene også tidligere var betydningsfulle.78 Ved å bruke kulturminners meningshistorie aktivt i formidling kan kulturlandskapet gjøres mer levende.

En rekke forfattere fokuserer fortsatt, i større eller mindre grad, på bygdeborgene som militære anlegg.79 Haraldsen80 hører med i denne gruppen forskere, selv om han81 åpner for muligheten for at anlegg langt fra bebyggelse innehar sosiale eller religiøse funksjoner. Christian Lie argumenterer på bakgrunn av synsfeltanalyser av bygdeborgenes plassering i terrenget sett i forhold til andre kulturminner i Etne i Hordaland, at noen borger har kultiske funksjoner, andre militære funksjoner.82 En geografisk analyse av bygdeborger i Skien i Telemark gir ifølge Stian Finnmark83 grunnlag for å tilskrive disse anleggene fire forskjellige former for utnyttelse: forsvarsborg, tilfluktssted, tollstasjon samt lokalitet for kulthandlinger. Anleggene er også å betrakte som en fysisk synliggjøring av evne til å kontrollere så vel som beskytte maktområder.84 Tryggve Bernt85 fokuserer på det multifunksjonelle når han hevder at bygdeborger i Øvre Eiker i Buskerud fungerte som temporære tilholdssted for mennesker som drev verdiskaping for aristokratiet, som kultsted, og som oppholdssted og oppbevaringsplass for verdier og husdyr.86

Ingrid Ystgaards undersøkelser av bygdeborger i Trøndelag resulterte i dateringer fra yngre bronsealder til tidlig middelalder.87 Ystgaard mener det er høy aktivitet i yngre romertid og folkevandringstid, men bruken opphører rundt år 600. Eldre anlegg ligger sentralt i forhold til samtidige kulturminner og bebyggelse; de er store i utstrekning, men ikke utilgjengelige fra naturens side. Yngre anlegg har en mer utpreget utmarkslokalisering; de er plassert på små og utilgjengelige bergknauser og har en mindre utstrekning. På grunnlag av disse forskjellene mener Ystgaard en ikke lenger kan behandle slike anlegg som en ensartet kulturminnekategori; at begrepet bygdeborg ikke er dekkende for den kulturminnekategorien det er ment å betegne.88 Ystgaard89 analyserer også krigens praksis med utgangspunkt i forholdet mellom bygdeborger, våpenutstyr og våpenkombinasjoner, stornausttufter og tunanlegg fra romertid til tidlig vikingtid. Strukturelle endringer gjennom siste del av eldre og første del av yngre jernalder oppfattes som en konsekvens av stratifisering og spesialisering i samfunn som stadig er engasjert i krig. I folkevandringstid faller vekten i krigføringen over på defensive prinsipper i det bruken av bygdeborger når sitt maksimum, og i overgangen mellom folkevandringstid og merovingertid forlates bygdeborgene. Ystgaard konkluderer med at det er en betydelig maktkonsentrasjon i Midt-Norge på overgangen mellom folkevandringstid og merovingertid, og at bortfallet av bygdeborgenes militære funksjoner bør ses i lys av endringer i krigens praksis.90

Oppsummering av bygdeborgenes forskningshistorikk

Denne gjennomgangen viser på den ene side arkeologiens utvikling som fagdisiplin, og som konsekvens av dette et (midlertidig) bortfall av lokal tradisjon som kilde. På den annen side utvikles en forståelsesutvidelse i tolkningene av selve objektet. I utgangspunktet er forståelsen av fenomenet bygdeborg mangslungen. Fra og med 1800-tallet samler man seg om en fellesforståelse av militære anlegg, og det utvikles et sett kriterier nye anlegg defineres inn under. Fra slutten av 1800-tallet ser man også til utlandet for å finne forklaringsmodeller; analogier var og er viktige. Siden 1990-tallet er det foreslått og argumentert for alternative forklaringsmodeller. Flere forskere påpeker det vanskelige ved å forstå flertallet av de norske bygdeborgene som entydig militært relaterte anlegg, blant annet fordi det har vist seg vanskelig å finne empirisk belegg for hypotesen om palisader og annen type forsterkning av de mange ofte svært rudimentære murene. Det pekes derfor på alternative tolkninger av anleggene som åsted for forskjellige typer religiøs, sosial eller økonomisk praksis. I tillegg hevdes det at ved å oppfatte bygdeborgene kun som noe som skal underkastes rent vitenskapelige kriterier, går man glipp av objektets historie utenfor den vitenskapelige diskurs. Det er sannsynlig at denne nye faglige tanken om mangfold i forklaringsmodellene har sammenheng med introduksjonen av nye teoretiske retninger i arkeologien. Det viser at et stadig større antall arkeologiske undersøkelser tvinger fagmiljøet til å tenke nytt; empirien stemmer ikke overens med de gamle tolkningene. Bygdeborgene går således i stor utstrekning tilbake til å bli et fenomen med flere identiteter. Denne mangetydigheten har vært og er en utfordring for i første rekke forskerne, men også for kulturminneforvaltningen og for andre som har et forhold til disse kulturminnene.

Diskusjon

Vår gjennomgang av forskningshistorikken for fenomenet bygdeborg viser at forståelsen av dette kulturminnet har endret seg over tid. De eldste beretningene viser tydelig at lokalbefolkningen har flere typer forklaringer av funksjon. Delvis beskrives de som tilholdssted for røverbander, noe som kan være en refleksjon av at lovløse og andre slags forbrytere som Hallvard Gråtopp eller Gjest Baardsen som sto utenfor samfunnet, var en realitet i middelalderen og langt inn mot 1800-tallet i Norge91 og i Europa for øvrig.92 En annen forklaring har trolig utgangspunkt i middelalderens religiøse praksis, det var vanlig at anakoreter (eneboere) slo seg ned på utilgjengelige steder for å kontemplere. Av de mest omtalte i Norge er Besse fra Knaben i Vest-Agder.93 Nok en forklaring kan relateres til befolkningens generelle oppfatning av eliten; at denne i høy- og senmiddelalderen så vel som opp i nyere tid bygger på høytliggende steder som fra naturens side er vanskelig tilgjengelig, og gjerne inngjerdet for å understreke utilgjengeligheten. Et eksempel er middelalderborgen Tunsberghus, opprinnelig kalt Berget, som i tillegg til å være et militært anlegg også var tilholdssted for norske konger – i nyere tid betegnende nok kalt Slottsfjellet. En ytterligere forklaring er at bygdeborger anses som bosted for nisser eller underjordiske. Troen på slike krefter er fortsatt høyst levende i Norge på 1800-tallet.94 En slik historisk kontekstuering av folkelige tradisjoner gir dagens arkeologer mulighet for å benytte den som en vitenskapelig kilde, forutsatt at det utvikles en kildekritisk metode som i større grad åpner for slike perspektiv. Tradisjon kan sies å skape sammenhenger mellom tidsepoker og kulturminnekategorier, den viser at kulturminnene også innehadde betydning i fortiden.95 Dette gir store muligheter for en mer åpen formidling av denne kulturminnetypen overfor lokalbefolkning og andre interesserte.96

Med de Fine og Schøning kommer historievitenskapelig teori og metode inn i registrering og dokumentasjon av bygdeborgene, men det er for begge fortsatt nødvendig å veie den lokale tradisjonen opp mot egne vurderinger. De vakler mellom begreper som slott og festning når de kategoriserer anleggene, men det militære aspektet er uansett det sentrale. Rygh97 framsetter ved å bruke betegnelsen bygdeborger den autoritative tolkningen. For Rygh er anleggets tilknytning til bygda og fellesskapet et grunnleggende premiss; noe som kan være med på å forklare hvorfor denne kulturminnekategorien får så stor oppmerksomhet i lokalmiljø som formidlingsobjekt og turmål. Hans arbeid bidrar sammen med andre tidlige fagarkeologiske publikasjoner98 til at det utvikles en felles forståelse innen fagmiljøet om et fenomen med en eller flere militært relaterte funksjoner, det etableres et sett kriterier for hva bygdeborgbegrepet omfatter. Begrepet og kriteriene legger fortsatt betydelige føringer på forskning, forvaltning og formidling, til tross for at forskningen siden 1990-tallet har argumentert for en mangetydig forståelse av fenomenet, for hvordan arkeologer, kulturminneforvaltning og lokalbefolkning skal forholde seg til denne – eller kanskje snarere disse kulturminnekategoriene.

Det er en rekke kildekritiske forhold tilknyttet nøyaktig hva som registreres eller dokumenteres under begrepet bygdeborg. Kvintessensen av en bygdeborg i dag synes å være tilstedeværelsen av murverk. Ti bygdeborger registreres i Askeladden i 2013 og 2014. For åtte av disse er det nettopp forekomsten av murverk som fremheves.99 I de tilfeller der murverket opptrer mer sporadisk, eller ikke er tilstrekkelig høyt til at man kan se for seg at noen skulle kunne beskytte seg bak det, blir det forutsatt at det har eksistert en forsterkning i form av palisader.100 Det kjennes imidlertid ikke spor etter palisader i norske bygdeborger. Heller ikke der murverket er kraftig er det registrert spor av palisader.101 Rygh refererer til tilfeller der det er observert trepæler i murene, men konkluderer med at treverket var benyttet for å «forstærke Samholdet mellem Stenene».102

I tillegg til fravær av palisader, viser dokumentasjon av samtlige anlegg større eller mindre åpninger i murverket på ett eller flere steder, slik at platået hvor bygdeborgen er anlagt lar seg bestige uhindret av murene. Argumentene for anleggene som forsvarsverk er ytterligere usikre ved at formodningen om at murverket opprinnelig var høyere («kun ubetydelige Spor tilbake),103 men at deler i ettertid har veltet ned, rast ned til foten av åsen, eller er benyttet som steinbrudd, lar seg heller ikke alltid bekrefte.104 Undersøkelser i Trøndelag viser at murverket på flere bygdeborger stedvis er utrast.105 Dette forklares med henvisning til trekonstruksjoner brukt som støtte i murverket og som nå er borte,106 en tolkning i tråd med Ryghs konklusjoner.107 Selv om vi ikke har uomtvistelige bevis for at palisader kan påvises, så betyr ikke det at slike ikke kan ha forekommet. Det er imidlertid gode grunner til ikke å tviholde på denne hypotesen når dette kulturminnets mulige funksjon(er) er så uavklart(e).

Figur 4: Halsteinan (Askeladden Id 36359) i Levanger. Arkeologer fra NTNU Vitenskapsmuseet gjennomførte her arkeologiske undersøkelser midt på 1990-tallet. Et tverrsnitt av murverket avslører et omfattende byggverk med flere faser. Kartet er utarbeidet av Raymond Sauvage, NTNU Vitenskapsmuseet.

Det har tidligere vært en implisitt og a priori forutsetning at det eksisterer en sammenheng mellom murverket og aktivteter inn på borgplatået, delvis grunnet påviste bygningsspor, delvis ved forekomst av en vannkilde, men også med det forbehold at «disse Fæstninger ikke kunne have været bestemte til at holdes besatte stadigt».108 Arkeologiske undersøkelser viser at bruken av platået innenfor murverket gjennom århundrene er svært variert. Dersom murverket ikke lar seg datere, hvilket er tilfelle for et klart flertall av de lokalitetene som er registrert som bygdeborger, kan en slik forbindelse ikke uten videre forutsettes.

Datering av murverket er problematisk, for det første fordi det sjelden er funnet organisk materiale i murene,109 men også fordi murverkets bygningshistorie er vanskelig å tolke selv der murverket muliggjør slike analyser. Dokumentasjon og fortolkning av murens stratigrafi på Halsteinan tyder på at murverket er bygd, ødelagt og ombygd i flere omganger. En slik tolkning kan underbygges av det faktum at av fire radiologiske dateringer av brannlag fra muren er den nest nederste eldre enn den underste.110 Trekull under murverket gir heller ingen sikker tolkningskontekst. En brann kan oppstå naturlig, for eksempel en skogbrann som følge av lynnedslag, eller den kan, rent hypotetisk, være påsatt for å rydde åsen for vegetasjon for å gi plass til tiltenkte aktivitet. Datering av aktiviteter på bygdeborgene har også som oftest form av radiologiske dateringer av organisk materiale. Slike dateringer viser seg gjerne å være så vide at de ikke egner seg for sikre slutninger om eventuelle tidsmessige og funksjonelle sammenhenger mellom murverk og andre aktiviteter.

Som vår forskningshistoriske gjennomgang viser, og som nyere arkeologiske resultater bekrefter, er det svært gode grunner til å vurdere hvorvidt den nåværende nomenklaturen111 for kulturminnekategorien «bygdeborg» er velegnet for videre forskning, forvaltning og formidling. Det er et faktum at det fra naturens side finnes et stort antall mer eller mindre utilgjengelige lokaliteter, i form av åsrabber eller andre oppstikkende landskapsformasjoner, hvor det er bygd tørrmurer som stedvis kan gjøre adkomsten noe vanskeligere – alternativt bygd for å lede ankomsten til et gitt sted der det er åpning i murverket. Videre finnes det på mange av disse lokalitetene spor etter fortidige aktiviteter på platået innenfor murene.

Løsningen på denne motsetningen mellom nomenklatur og hva som observeres gjennom arkeologiske undersøkelser bør kunne løses ved å se bort fra de mange hypotetiske forutsetningene som ligger i vår oppfatning av bygdeborgene. Ved å møte dette kulturminnet med et såkalt åpent sinn kan vi som arkeologer i større grad bli i stand til å tolke våre resultater på en uhildet måte, og dermed vil vi over tid kunne etablere en ny forståelse og en ny nomenklatur – eller kanskje nye nomenklaturer. Vi bør også i større grad forholde oss til at denne kulturminnekategorien omfattes av et sett tolkninger også før Rygh i 1883 skrev sin definerende artikkel. Disse er en del av objektenes individuelle historie som bør formidles.

-1.0 metres, Figur 5: I murverket til Herresal (Askeladden Id 62767) i Sarpsborg befinner det seg to bautaer og rester av en gravrøys. Dette, sammen med de mange gravrøysene som er dokumentert på borgplatåer rundt om i Norge gir rom for tanker omkring funksjonalitet og samfunnskontekst. Foto: Jan Brendalsmo, NIKU 2014.

Konklusjon

Tolkningene av muranlegg på høytliggende steder var i utgangspunktet mangslungne, inntil Rygh mot slutten av 1800-tallet etablerer begrepet «bygdeborg» og setter opp ett sett kriterier for identifisering. Kriteriene var til dels basert på hypotetiske forutsetninger. Vi mener å kunne fastslå at forutsetningen om palisader tilknyttet murverket ikke har latt seg bekrefte og således må anses som uegnet som et grunnleggende premiss for tolkning. Den antatt entydige sammenhengen i tid og rom mellom murverk og aktiviteter bak murene har etter hvert også vist seg svært vanskelig – eller umulig – å påvise. Denne må også stå som ubegrunnet inntil klare bevis foreligger. Bygdeborg er likevel fortsatt det rådende begrepet for alle knauser, nuter eller åser der det kan påvises oppmuringer eller steinstrenger av sterkt varierende omfatning, samt for lokaliteter med visse typer navn.

Fra og med 1900-tallet utvides imidlertid tolkningshorisonten noe. Selv om forståelsen av fenomenet bygdeborg i dag i stor grad er åpnet opp gjennom nyere arkeologiske undersøkelser og tolkninger, er tradisjonen fra 1800-tallet seiglivet, noe som viser seg ved at nyregistreringer fortsatt baseres på forekomst av murverk eller et spesielt navn og en definisjon av anleggene som entydig militærtekniske konstruksjoner. Dette til tross for at den autoriserte nomenklaturen, med referanse til utenlandsk forskning, antyder muligheten for alternative tolkninger.

Det vi ser for oss er at arkeologer og andre fagområder tar i bruk en mer entydig vitenskapelig tilnærming til bygdeborgene. Dette gjelder spesielt innenfor forskningen. Det vil imidlertid også være viktig for formidlingen, og der har kulturminneforvaltningen en nøkkelrolle. Først da vil vi kunne komme nærmere en forståelse av det vi oppfatter som et mangefunksjonelt objekt i tid så vel som i rom. Vi mener at kulturminneforvaltningens begrepsbruk er tilstrekkelig nyansert til å være dekkende for alle de funksjoner som til forskjellige tider har vært tilknyttet disse lokalitetene som i dag samlet betegnes bygdeborg. I formidlingen av slike anlegg til lokalbefolkningen, som ofte setter stor pris på sin bygdeborg, vil en slik ny forståelse av objektet vise at vi også verdsetter den lokale tradisjonen som er knyttet til stedet, men som vitenskapen så langt i stor grad har avvist.

Litteratur

Aannestad, Hanne Lovise 1999: Her haver det i Fortiden været et mærkelig Sted: om bygdeborger og folketro. Upublisert hovedfagsoppgave i arkeologi. Tromsø: Universitetet i Tromsø.

Aannestad, Hanne Lovise 2003: ««Her haver det i Fortiden været et mærkelig Sted» – om bygdeborger og folketro». Primitive Tider 1-2003: 31-45.

Askeladden 2016: Riksantikvarens database for kulturminner. Elektronisk dokument, besøkt 01.02.2016. https://askeladden.ra.no/

Bendixen, B. E. 1900: Bygdeborger i Ringsaker. Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberetning for 1899: 69-73.

Berg, Arne og Egil Sinding-Larsen (red.) 1968: Tegninger samlet eller utført av Gerhardt Schøning i forbindelse med hans reiser i 1770-årene og hans arbeider med norsk historie og topografi. Festskrift til Erling Gjone. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring.

Bernt, Tryggve 2012: Bygdeborgene: Tid for revurdering? Upublisert masteravhandling i arkeologi. Oslo: Universitetet i Oslo.

Birkeli, Emil 1943: Fedrekult. Fra norsk folkeliv i hedensk og kristen tid. Oslo:Dreyers Forlag.

Daae, Ludvig 1879: Norges helgener. Forlagt af Alb. Cammermeyer, Christiania.

Diplomatarium Norvegicum I-XXIII (DN). Utg. Chr. C. A. Lange, C. R. Unger m.fl. Christiania 1849-Oslo 2011.

Fett, Per 1993: Bygdeborgene – er dei tilfluktsstader? Arkeo 2-1993:17-19.

Finnmark, Stian 2009: Skiens bygdeborger – en funksjonsanalyse. Upublisert masteroppgave i arkeologi. Bergen: Universitet i Bergen.

Frølich, Thorbjørn 1917: Kasterudborgen i Faaberg. Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberetning for 1899: 134-135.

Guttormsen, Torgrim Sneve 2001: Gård og landskap: en lanskapsanalytisk analyse av jernalderens bosetning i Follo. Upublisert hovedfagsoppgave i nordisk arkeologi. Oslo: Universitetet i Oslo.

Hallan, Nils 1957: De første opptegnelser om bygdeborger i Trøndelag. DKNVS Årbok 1956-57: 103-112.

Haraldsen, Tom H. Borse 1980: Registrering av faste fortidsminner. En analytisk studie belyst ved norske bygdeborger. Upublisert magistergradsavhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Haraldsen, Tom H. Borse 1990: Bygdeborg – natur og kultur. Djupdalsborgen, Totens eneste bygdeborg. Totn 1990: 42-61.

Haraldsen, Tom H. Borse 2004: Bø'rrja: bygdeborgen på Totenåsen. Totn 2004:110-119.

Hemmendorff, Ove og Smedstad, Ingrid 1997: Fornborgsundersökningar i Tröndelag. Et mittnordisk samarbete. I Gullberg, Kurt (red.) Arkeologi i Mittnorden. Et symposium kring nya arkeologiska forskningsrön. Acta Antiqua Ostrobotniensia, Studier i Österbottens förhistoriska nr 4. Scriptum, s. 117-126. Vasa.

Hiorthøy, Hugo Friedrich 1990: Topographisk Beskrivelse over Gulbrandsdalens Provstie i Aggershuus Stift i Norge. Kiøbenhavn. Ny utgave ved Lokalhistorisk Forlag.

Hobsbawm, Eric John Ernest 1985: Bandits. Harmondsworth: Penguin Books Ltd.

Hougen, Bjørn 1929: Østnorske bygdeborger. En hypotese om deres historiske miljø. Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberetning for 1928: 35-48.

Hødnebø, Finn 1972: Ordbog over Det gamle norske Sprog. Rettelser og tillegg ved Finn

Hødnebø. Fjerde bind. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget.

Johansen, Birgitta og Ing-Marie Pettersson 1993: Från borg till bunker. Fornlämningar i Sverige 2-1993. Stockholm: Riksantikvarieämbetet.

Klüwer, Lorenz Diderich 1823: Norske Mindesmærker, aftegnede paa en Reise igjennem en Deel af det Nordenfjeldske. Udgivne af det Kongelige Norske Viderskabers Selskab i Trondhjem. Trykt i det Wulfsbergske Bogtrykkeri. Christiania. Faksimil-utgave. Utgitt av Foreningen Facsimilia Nidrosiensia. Trondheim, 1960.

Kraft, Jens 1838-1842: Topographisk-statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge. Anden omarbeidede Udgave. B. 4 ufullført. Trykt hos Chr. Grøndahl. Christiania.

Krefting, Otto 1875: Lift om et Par forhistoriske Befæstninger i Fosens Fogderi. Fortidsforeningens Aarberetning 1974: 5-7.

Lie, Christian 2000: Bygdeborger i Etne: forsvarsverk, tilfluktsborger eller sakrale anlegg? En landskapsanalyse av fire bygdeborger i Sunnhordland. Upublisert hovedfagsoppgave i arkeologi. Bergen: Universitetet i Bergen.

Lillehammer, Arnvid 1973: Norske borger og forsvarsanlegg frå jernalderen. Stavanger Museum, Årbok for 1972: 29-43.

Løyland, Margit (red.) 2006: Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. Bind 4. Solum, Oslo: Riksarkivet Norge.

Marstrander, Sverre 1959: Dateringen av våre bygdeborger. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Forhandlinger. Bind 31 (28): 174-180.

Mitlid, Åke 2003: Bygdeborgene – synlige spor fra forhistorien: en analyse av borgenes funksjon og plass i det tidlige jernaldersamfunnet med vekt på deres forsvarsrelaterte oppgaver. Upublisert hovedoppgave i arkeologi. Oslo: Universitetet i Oslo.

Mitlid, Åke 2004: Bygdeborgene – var de lokale tiltak eller deler av en overodnet plan? En analyse av borgenes funksjon i det tidlige jernaldersamfunnet med vekt på deres forsvarsrelaterte oppgaver. Viking 67-2004: 83-100.

Mordt, Gerd (red.) 2008: Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. Bind 5. Solum, Oslo: Riksarkivet Norge.

Munch, Jens Storm 1965: Borg og bygd. Studier i Telemarks eldre jernalder. Særtrykk av Universitetets oldsaksamlings årbok 1962.

Myhre, Bjørn 1966: Bygdeborger på Nord-Jæren. Frá Haug ok Heiðni 1966 (1): 185-193.

Nicolaysen, Nicolay 1862-1866: Norske Fornlevninger. Kristiania: Carl Werner & Comp`s Bogtrykkeri.

Nilssøn, Jens 1885: Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574-1597. Udgivne efter offentlig foranstaltning ved Dr. Yngvar Nielsen. Kristiania: A. W. Brøggers Bogtrykkeri.

Nyqvist, Roger 1996: Fornborgen ved Sköttegården. I Streiffert, Jörgen og Ängeby, Gisela (red.) Arkeologi längs väg E6 i Bohuslän 1986-1989. Del 1: Jägare och Fornborgsbyggare. Arkeologiska resultat 17-1996: 53-60.

Olausson, Michael 1995: Det inneslutna rummet. Om kultiska hägnader, fornborgar och befästa gårdar i Uppland från 1300 f Kr till Kristi födelse. Studier från UV Stockholm; Skrifter (Riksantikvarieämbetet. Arkeologiska undersökningar) 9.

Petersen, Theodor 1942: Bygdeborger i det nordefjeldske Norge. Viking 6: 1-48.

Ringstad, Bjørn 1988: Aslaksteinen – landets eldste bygdeborg? Romsdal sogelag. Årsskrift 1988: 29-47.

Ringstad, Bjørn 1991: Sentrum i periferien – bygdeborger på nordvestlandet. I Sentrum – periferi. Sentra og sentrumsdannelser gjennom førhistorisk og historisk tid. Den 18. nordiske arkeologkongress, Trondheim 28.8.-4.9. 1989, redigert av Birgitta Wik. Gunneria 64: 179-196.

Rygh, Oluf 1883: Gamle Bygdeborge i Norge. Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring. Aarsberetning for 1882: 30–80.

Røgeberg, Kristin M. (red.) 2003: Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. Bind 1. Solum, Oslo: Riksarkivet Norge.

Røgeberg, Kristin M. (red.) 2004: Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. Bind 2. Solum, Oslo: Riksarkivet Norge.

Røgeberg, Kristin M. (red.) 2005: Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. Bind 3. Solum, Oslo: Riksarkivet Norge.

Sandnes, Jørn 1990: Kniven, ølet og æren. Kriminalitet og samfunn i Norge på 1500- og 1600-tallet. Oslo: Universitetsforlaget.

Schøning, Gerhard 1910: Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestæt Kongens Bekostning er giort og beskreven. Udgivet af Det Kgl. Videnskabers Selskab i Trondhjem i Anledning af dets 150-Aars Jubilæum. Bind I-II (Schøning I-II). Ved Karl Rygh. Trondhjem.

Shetelig, Haakon 1909: Notiser om bygdeborger. Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberetning for 1908: 124-130.

Shetelig, Haakon 1925: Norges forhistorie: problemer og resultater i norsk arkæologi. Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Serie A Forelesninger 5a.

Shirmer, Herman M. 1909: Fortegnelse over de hidtil paaviste Bygdeborge. Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberetning for 1908: 113-123.

Skre, Dagfinn 1998: Herredømmet: bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr. Acta humaniora 32-1998.

Solberg, Bergljot 2000: Jernalderen i Norge. 500 før Kristus til 1030 etter Kristus. Oslo: Cappelens Forlag.

Strøm, Hans 2001: Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør, beliggende i Bergens Stift i Norge. Trykt i Sorøe, 1762-1766. Utgitt ved Stein Uglevik Larsen og Øystein Ekroll som Søndmørs Beskrivelse. 2 Bind. Stavanger: Stavanger Offset.

Svendsen, Reinert 1902: Gamle Bygdeborge i Ringsaker. Foreningen til norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. Aarsberetning for 1899: 173–181.

Wille, Hans Jacob 1989: Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre-Tellemarken i Norge. Kiøbenhavn 1786. Utgitt av Lokalhistorisk Forlag.

Ystgaard, Ingrid 1998: Bygdeborger i Trøndelag: en forskningshistorisk og empirisk undersøkelse av et begrep og en kulturminnekategori. Upublisert hovedoppgave i arkeologi og kulturhistorie. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Ystgaard, Ingrid 2003: Bygdeborger som kilde til studiet av samfunns- og maktforhold i eldre jernalder. Primitive tider 6-2003: 21-30.

Ystgaard, Ingrid 2011: Aristokratenes befestede gård. Spor 2-2011: 8-10.

Ystgaard, Ingrid 2014: Krigens praksis. Organisert voldsbruk og materiell kultur i Midt-Norge ca. 100–900 e.Kr. Doktoravhandlinger ved NTNU 2014:68. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Østmo, Einar 1978: Fresteåsen og andre bygdeborger i Vestfold. Viking 41-1978: 94–117.

Østmo, Einar og Hedeager, Lotte (red.) 2005 : Norsk arkeologisk leksikon. Oslo: Pax Forlag A/S.

1Østmo og Hedeager 2005, s. 70.
2Østmo og Hedeager 2005, s. 70.
3Rygh 1883.
4Nilssøn 1885, s. 256.
5Rygh 1883, s. 34.
6Røgeberg 2003, s. 50.
7Røgeberg 2004, s. 285.
8Røgeberg 2004, s. 336.
9Røgeberg 2004, s. 336.
10Røgeberg 2005, s. 125.
11Løyland 2006, s. 153.
12Løyland 2006.
13Løyland 2006, s. 131f.
14Mordt 2008, s. 131.
15Mordt 2008, s. 131.
16Schøning I, s. VII.
17Scøning II, s. 194-198.
18Schøning II, s. 194.
19Schøning I, s. 175.
20Hiorthøy 1990, s. 166.
212001
221989
23DN III nr. 477.
24DN II nr. 766.
25Hødnebø 1972.
26Mordt 2008, s. 131.
27Løyland 2006, s. 153.
28Røgeberg 2004, s. 285.
29Rygh 1883, s. 74.
301957
31Mordt 2008, s. 131.
32Løyland 2006, s. 153-154.
33Løyland 2006, s. 354.
34Løyland 2006, s. 154.
35Løyland 2006, s. 154.
36Berg og Sinding-Larsen 1968, s. 112–113.
37Røgeberg 2004, s. 336.
38Røgeberg 2005, s. 125.
39Mordt 2008, s. 131.
40Røgeberg 2004, s. 285.
41Hiorthøy 1990, s. 166.
42Løyland 2006, s. 154.
43Schøning II, s. 196.
44Schøning II, s. 197.
45Jevnfør Kraft 1838–1842; Krefting 1875 og Nicolaysen 1862–1866.
46Shetelig 1909, s. 124.
47Rygh 1883, s. 30–31 og 75–78.
48Rygh 1883, s. 78–79.
49Rygh 1883, s. 79–80.
501900, s. 70.
511902
52Jevnfør Frølich 1917.
531909, s. 113-123.
541909
55Shetelig 1925, s. 171.
56Shetelig 1925, s. 171.
57Hougen 1929.
581942
591978
601959
611965
62Lillehammer 1973.
631883
641925
651942
66Marstrander 1959 og Munch 1965.
671973
681966
69Johansen og Pettersson 1993; Nyqvist 1996 og Olausson 1995.
70Fett 1993, s. 17.
711980
72Fett 1993, s. 18.
73Fett 1993, s. 18.
741993
752001
762001, s. 76.
771999 og 2003.
78Aannestad 1999 og 2003.
79Mitlid 2003, 2004; Ringstad 1988, 1991; Skre 1998, s. 266–288 og Solberg 2000.
801990
812004
82Lie 2000.
832009
84Finnmark 2009.
852012
86Bernt 2012.
87Ystgaard 1998, s. 100.
88Ystgaard 1998.
892014
90Ystgaard 2014.
91Sandnes 1990.
92Hobsbawm 1985.
93Daae 1879, s. 196–202.
94Birkelig 1943, s. 12.
951999 og 2003.
96Jevnfør Guttormsen 2001.
971883
98Eksempelvis Bendixen 1900; Kraft 1838–1842; Krefting 1875 og Nicolaysen 1862–1866.
99Askeladden 2016.
100Jevnfør Østmo og Hedeager 2005.
101Se eksempelvis Olausson 1995 og Skre1998.
102Rygh 1883, s. 76.
103Rygh 1883, s. 43.
104Rygh 1883, s. 43–71.
105Hemmendorff og Smestad 1997 og Ystgaard 1998, s. 84–102.
106Bernt 2012, s. 25 og Olausson 1995.
107Rygh 1883, s. 76.
108Rygh 1883, s. 76–77
109Se eksempelvis Bernt 2012.
110Ystgaard 1998, s. 88–92, 2011, s. 9 og 2014, s. 194–195.
111Jevnfør Østmo og Hedeager 2005, s. 70.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon