I dette nummeret av Heimen er bygningsvern et sentralt tema, men vi finner også artikler om de norske fellestunene, kystkulturlandskap og en trolldomssak mot en samisk noaide i Vadsø. Spennet er med andre ord stort, selv om de tre første artiklene alle tar utgangspunkt i kulturminner og bygningsvern. Hvem skal bestemme, og har bestemt, hvordan vi skal velge ut bygninger og kulturlandskap som skal sikres vern gjennom lovverket? I hvilken grad har fredning av bygninger og bygningsmiljø faktisk reddet disse for ettertida? Og hvilket verdigrunnlag er kulturminnevernet tuftet på?

Mette Bye skriver i sin artikkel om bygningsvernets verdigrunnlag i et historisk perspektiv. Kulturminner som kilde til kunnskap om fortida står sentralt i lovverket, og samtidig handler kulturminnevern og bygningsvern om fortellinger: hvilke historier om vårt samfunn vi velger å ta vare på, henger nært sammen med hvilke byggverk og bygningsmiljøer vi velger å bevare, for å uttrykke og bære vår identitet. Et hovedpoeng i Byes artikkel er at bygningsvern handler om endringsforvaltning. En større bevissthet om verdiene i kulturarven vil bidra til å sikre bygningene både som kilde til kunnskap og som identitetsbærere.

Etter andre verdenskrig gikk man i gang med storstilte byutviklingsprosjekt, også i den historiske bykjernen i mange norske byer. På samme tid vokste motstanden mot å rive de historiske byområdene. Et hovedpoeng i Dag Kittangs artikkel er å vise hvordan det i etterkrigstida kom et nytt og radikalt skifte i byplanlegginga, et skifte som innebar en ny forståelse av verdien av de gamle trehusmiljøene. Kittang presenterer ulike byplandiskurser: én diskurs konstituerer byen som næringsarena, der varehandel og annen næringsvirksomhet er sentrale aktiviteter. Andre byplandiskurser kan være knyttet til utvikling av eiendomsverdiene i byen, mens atter andre ser på byen som en møteplass, et kulturmiljø med sine historiske bygninger og plasser.

Hvorfor har noen bygninger fått status som verneverdige framfor andre? I sin artikkel diskuterer Silje Svinsaas Holiløkk spørsmålet om det er sammenheng mellom manglende vernestatus og dårlig tilstand på bygninger, med utgangspunkt i tilstandsregistreringer fra Møre og Romsdal. Det er vanskelig å finne holdepunkt for at formell vernestatus har sikret god bevaring av bygninger. Mye tyder på at bruk er en forutsetning for at bygninger blir ivaretatt for framtida. Uten muligheten for å kunne bruke bygninger, vil eiere ofte miste interessen for å vedlikeholde bygningene. Bevaring vil da være prisgitt offentlige tilskuddsmidler, noe som på sikt vil være kostbart og lite bærekraftig.

Kan de norske fellestunene betraktes på linje med landsbyer, slik vi kjenner det fra det øvrige Europa? Mads Langnes drøfter i sin artikkel hvilke forklaringsmodeller som er blitt brukt for å forklare opphavet til de norske fellestunene, han ser på strukturen i tunene – størrelse, utseende og eiendomsforhold – og han undersøker hvilke institusjonelle ordninger som var med og regulerte både det sosiale og det økonomiske samkvemmet mellom innbyggerne i tunet. Langnes konkluderer med at de norske fellestunene var som en form for landsbyer å regne, om en vurderer disse opp mot mindre europeiske landsbyer. Dette forutsetter at man ikke låser seg til bildet av de kontinentale kirkelandsbyene, men heller ser mot det svenske begrepet by, det tyskspråklige weiler og det engelske hamlet, som alle er mindre, europeiske landsbyer.

Kulturlandskap er en viktig kategori innenfor kulturminnevernet. I artikkelen Vegetasjon som kultur- og historieformidler har forfatterne Ingvild Austad, Anne Lise Koller og Knut Rydgren tatt utgangspunkt i undersøkelser av Aardalen i Selje kommune, Sogn og Fjordane fylke. Undersøkelsene viser hvordan tidligere arealbruksmønster kan avdekkes og verifiseres. Fordeling, størrelse og arrondering av åker og engareal har blitt kartlagt, og man har fått tilgang til ny kunnskap om hvordan vegetasjonen på de to kulturmarkskategoriene åker og eng har utviklet seg etter at tradisjonell drift opphørte for 60 år siden. Artikkelen avslutter med en skisse til plan for forvaltning av det gamle kulturlandskapet.

Liv Helene Willumsen tar i sitt bidrag utgangspunkt i rettssaken mot Anders Poulsen i Vadsø i 1692. Dette er den siste saken under trolldomsprosessene i Finnmark der den anklagede mistet sitt liv, og saken er interessant også fordi det i sakens løp ikke kommer fram at Anders Poulsen skal ha skadet noen ved sin trolldomsutøvelse. Anders Poulsen var en gammel noaide og brukte en runebomme, og denne ble konfiskert før rettssaken startet. Runebommens språk som et religiøst språk synes å ha vært fleksibelt; nye fortolkninger av runebommens faste strukturer og figurer var mulig.

Willumsen drøfter språklige, innholdsmessige, kontekstuelle og religiøse aspekter ved rettsreferatet fra saken mot Anders Poulsen, og konkluderer bl.a. med at dette ikke gir en autentisk beskrivelse av noaidevuotha eller av førkristen samisk naturreligion.

Etter artiklene følger Olof Holm opp debatten fra forrige nummer av Heimen med et nytt innspill til artikkelen «Ruseformete massefangstanlegg for villrein i nordre Hedmark» av Amundsen og Os.

Dette nummeret av Heimen avsluttes med en bokmelding av boka Jøder på Agder 1851-1945. Bokmeldingen er skrevet av Vibeke Kieding Banik.

 

God lesing!