Dette nummeret av Heimen omhandler tingordningen i det nordlige Norge i førindustriell tid.

Med utgangspunkt i et seminar ved Universitetet i Nordland i november 2014, har vi ønsket å samle og utvikle kunnskap om rettshistorien til det som regnes som dagens Nord-Norge. Grunnlovsjubileet i Norge samme år inspirerte til å gi perspektiver fra eldre historie. Da infrastrukturen gjorde det vanskelig for sendemenn fra de nordnorske amtene å rekke fram til Eidsvoll, kan det også være interessant å diskutere den administrative kontakten mellom sentrum og periferi i andre perioder, og da før 1814.

Temanummeret tar utgangspunkt i to forsknings- og formidlingsarrangement, med tre tilhørende regionalhistoriske spørsmål: Arrangementene var en utstilling og et seminar. De regionalhistoriske spørsmålene var for det første hvordan den stadig skiftende tingordningen utviklet seg i områdene Hålogaland, senere Nordlandene, og Finnmark over et langt tidsspenn. Det andre spørsmålet var knyttet til det første: hvorfor og hvordan endret tinget i nord form og innhold? Fordi vi kjenner tingordningen i skandinavisk historie fra hele perioden og kjenner endringsmønsteret, kan vi sette utviklingen i nord inn i en større ramme. Det tredje spørsmålet har således et annet perspektiv: hvorvidt det er fruktbart å studere det nordlige Norge i en nasjonal norsk kontekst. Hvilke perspektiver bruker vi når vi studerer tinget i Hålogaland og Finnmark? Her kan vi diskutere om vi ser historien til regionen fra det sørlige sentrum eller ut fra egne premisser – likeledes om det kan være nyttig å sammenligne utviklingen med den i andre perifere provinser.

Grunnen til dette nordlige fokuset er at vi mener det er mye uutforsket innenfor den eldre historien til Nord-Norge, samt at dette området har en interessant historisk utvikling. I tillegg er tanken å klargjøre hvordan geografiske og demografiske forhold har gitt forutsetninger for en egen samfunnsutvikling langs nordkysten av den skandinaviske halvøya, slik de også gir det i innenlandske deler av Finnmark og Norrland i Sverige. Hålogaland, med sin smale landstripe og lange kyst, hadde rike fiskeressurser, men dårlige vilkår for jordbruk.1 Områdene var mer marginale enn andre landsdeler som Trøndelag, og de lå i et grenseland mot to andre naboriker, men var viktige på grunn av de rike inntektsmulighetene gjennom fiske og fangst der.2 I Hålogaland og Finnmark levde flere etniske grupper. Både den samiske og norrøne befolkningen var involvert i kystøkonomien og i småskala jordbruk.3

En tilnærming i dette temanummeret har vært å se på tinget som møtested, både mellom mennesker i lokalsamfunn i nord og mellom befolkning og overlokalt styre. Seminaret hadde tittelen Tinget som demokratisk møtested før 1814? Det var opprinnelig tenkt som en innfallsport til grunnlovsjubileumsåret, der demokratiet ble diskutert over en bred skala. Én vinkling har vært å diskutere grunnloven som en forlengelse av tradisjoner i Norge fra før 1814, der egalitarisme og bondestyre var sentrale begrep. Tradisjonene for tingordningen stod sterkt i 1814 og inspirerte til opprettelsen av storting, lagting og odelsting, selv om disse institusjonene fikk andre oppgaver enn tinget tidligere hadde hatt.

Seminaret var en avslutning på et prosjekt igangsatt av Nordlandsmuseet, som tok initiativ til å lage en vandreutstilling til grunnlovsjubileet, kalt Stolen på Steig: Makt og tingmøter gjennom 1200 år. Utstillingen skulle løfte fram nordnorsk rettshistorie sett fra lagmannssetet på Steig, i dagens Steigen kommune i Nordland. Utstillingen var basert på de samme tankene; 1814 representerte noe nytt på så mange plan, både politisk og juridisk, men fantes det ikke likevel verktøy for lovgivning, med medfølgende tingdeltakelse, før den tid? Vi kjenner alle de ulike tingordningene i middelalderen, fra for eksempel sagalitteraturen og overlevert lovmateriale. Av dette vet vi at før det var noe som het kongeriket Norge, hadde vi alltinget og representasjonsting, eller ulike typer lokale ting, fylkesting, lagting. Her får vi kjennskap til dommer over personer fra likemenn, gjennom juryordninger eller ved saker der dommer er avsagt av kongens utnevnte, lagmannen. Gjennom utstillingen kan vi også følge tinget på Steig og i resten av det nordlige Norge fra 300 til 1797, da lagtinget ble erstattet av stiftsretten i Norge. Samtidig trekkes linjene fram mot 1814 og ideene bak grunnloven.

Tinget som konsept har eksistert i ulike former i Skandinavia og i Europa siden før 100-tallet, og har hatt mange former og funksjoner gjennom århundrene. Innholdet i fellesbetegnelsen «ting» er at det er et møte og møtested, både for domsforsamlingen og som rettsplass.4 Tinget har vært tolket som opprinnelig å ha vært en møteplass for frie menn i tidlig middelalder. Det var der folket løste felles oppgaver i en egalitær struktur. Denne tingordningen har blitt gradvis overtatt og kontrollert av en sentraliserende overmakt, ved etablering av overregionale kongedømmer i middelalderen. Når tinget ble institusjonalisert gjennom konsolidering av en sentralmakt fra midten av 1000-tallet til 1200-tallet, dreide det seg fremdeles om et representasjonsting hvor menn hadde rett til å møte uavhengig av status. Dette er framstillinger som kan diskuteres. Tinget var et sted for rettsutøvelse, men like mye et møtested for samhandling og konfliktløsning. I tillegg var det en arena for informasjonsutveksling og skatteinnkreving. Det er derfor interessant å se på hvorvidt befolkningen i det nordlige Norge hadde muligheter for påvirkning gjennom tinget, noe som innebærer deltakelse, det å ha innflytelse på styret og å kunne påvirke egen situasjon i et rettssystem. Artiklene i dette temanummeret tar opp aspekter knyttet til folkets og etter hvert statens bruk av tinget i nord, og hvordan tinget også var en møteplass mellom overherre og undersått.

Vi har hatt en flerfaglig tilnærming til temaet. På seminaret presenterte rettshistorikere, arkeologer og historikere forskjellige aspekter ved tinget i nord, for å sette det nordlige Norge inn i nye kontekster. I dette nummeret har to arkeologer og tre historikere videreutviklet sine resultater for å gi forståelsesrammer på tingordningen i regionen i ulike tidsperioder.

I sin artikkel om ringtunene i Hålogaland har arkeologen Frode Iversen søkt å belyse samfunnsorganisering sett gjennom de tidligst kjente ting i perioden fra 200- til 900-tallet. Han argumenterer for en ny måte å lese de ringformede tunene på ved å se dem som kart over tinglag i regionen. Iversen viser en direkte overensstemmelse mellom utforming av tunene og tinglagenes geografiske plassering. Videre tolker han disse som tidlige representasjonsting og diskuterer deres regionale funksjoner gjennom perioden. Iversen argumenterer for at tingene opprinnelig også hadde militære funksjoner i tillegg til rettslige, men at det endret seg ved framveksten av sentralmakt i regionen og overregionalt. Han hevder videre at avviklingen av ringtunene skjedde i takt med et skifte i maktforhold der først håløygjarlene og deretter rikskongene tok kontroll.

I en mer inngående analyse av et konkret område, Gildeskål, har konservator Petter Snekkestad sett på plassering av lokaltinget i yngre jernalder og middelalder, et lite utforsket tema i nordnorsk historie. I sin artikkel diskuterer han tre ulike plasseringer av tinget i Gildeskål. Ved å kikke nærmere på de verdslige og kirkelige grensene, faller imidlertid det ene tingstedet utenfor tinglagsgrensen. Snekkestad argumenterer for at Gildeskål må deles i to tinglag, og at dette «nye» området kalt Brudanger også favnet høvdinggården Øysund, som kan vise frem et ringtun fra eldre jernalder. Han oppfordrer slik til en ny og utvidet gjennomgang av tingstedene i Hålogaland.

Middelalderhistorien til det nordlige Norge har kanskje vært grundigere studert av arkeologer enn av historikere. Noe av årsaken til dette kan være at det finnes så lite skriftlig materiale fra og om området med opprinnelse før 1400. Enda færre er kildene som gir innsikt i rettsutviklingen.

Undertegnede foretar en gjennomgang av noe av det eksisterende materialet med nye spørsmål, om hvordan Hålogaland og etter hvert Finnmark ble integrert i middelalderstaten i perioden mellom 1100 og 1600. Diskusjonen rundt oppretting og plassering av lagtinget blir gjennomgått. Særlig blir utgivelsen av et enhetlig lovverk, Landsloven av 1274, trukket fram som betydningsfull for en omorganisering av tingene i Hålogaland. Etter dette kom det tydeligere initiativ fra kongemaktens side. Jeg konkluderer med at lagdømmet fikk en selvstendig posisjon samtidig som provinsen ble tettere knyttet til staten.

Denne trinnvise integrasjonsprosessen vi ser i Hålogaland ut over i seinmiddelalderen, gjaldt også det nordligste området, Finnmark, som først falt inn under Hålogalands jurisdiksjon. Historiker Rune Blix Hagen viser i sin artikkel hvordan bygdetingene i nord nøt en stor grad av autonomi. Fra 1600-tallet har vi et rikt rettsmateriale fra regionen. Spesielt gjelder det trolldomsprosessene i nord, særlig fra Finnmark. Hagen drøfter bakgrunnen for den nordlandske lagmannens kritikk av bevisførsel i konkrete saker av denne typen. Lagmannen Mandrup Schønnebøl omgjorde på midten av 1600-tallet flere dødsdommer for trolldom midt under de mest intense hekseforfølgelsene. Hagen spør om det var humanistiske strømninger eller bokstavtro lovtolkning som overbeviste ham om at prosessene ble ført feil. Et poeng i vår sammenheng er at folket hadde utstrakte deltakelsesmuligheter på lokaltinget gjennom angiveri, og at lagmannen gikk hardt ut for å tøyle denne praksisen.

Til sammenligning viser historiker Alan Hutchinson hvordan befolkningen brukte det lokale tinget bevisst til sin fordel. Han peker på dets sosiale funksjon ved å ta utgangspunkt i beklagelser fra sorenskriveren om at flere av sakene som kom for tinget ikke hadde noe der å gjøre. Erfaringer fra to tinglag i nord drøftes i lys av forskning på disse forholdene i andre deler av landet. Hutchinson hevder at rettssubjektene i de ulike nordlandske bygdetingene hadde strategier for å bruke tinget til å gjenopprette sosial status i æressaker og som redskap for uformell konfliktløsning. Samtidig påviser han at bygdetinget etter hvert mistet sin betydning som arena hvor bøndene kunne vise status, både gjennom endringer i ordningen med å utnevne lagrettemenn og ved at disse ble fratatt domsmyndighet på flere områder.

Artiklene i dette temanummeret dekker således et langt tidsspenn og behandler både konkrete lokale og mer overordnede problemstillinger. Vi har ikke lagt vekt på en syntetiserende konklusjon om tinget i nord, og hver artikkel er ment å gi et selvstendig bidrag. De bidrar likevel til ny kunnskap om tinget i det nordlige Norge i et spenn på over halvannet årtusen. Samtidig reiser de mange nye spørsmål. En overordnet konklusjon fra seminaret er at det både er rom – og behov for mer forskning på rettshistoriske tema for det nordlige Norge. Det er behov for å se på de enkelte tinglagene i nord på nytt og for å diskutere grad av deltakelse på bygdetingene i middelalderen. I den mer kildebelagte perioden fra 1600–1700-tallet ser vi behov for flere studier av rettsdokumentene fra nord, særlig når det gjelder ulike grupper i befolkningen som ofte er fraværende i andre kilder. Forhåpentligvis kan temanummeret gi inspirasjon til videre forskning. God lesning!