Martin Johan Mathiassen Skou var den første av romanislekt i Norge som skrev og fikk utgitt en bok om sitt eget liv og folk. Nå har lokalhistorikeren Marit Elisebet Totland tatt for seg denne spennende skikkelsen. Hun gir en inngående skildring av Skous liv og virke. I tillegg tar hun for seg Skous forhold til forfatteren Arne Garborg. Boka har fått tittelen Garborg og Skou – forskjell på folk?

Martin Johan Mathiassen Skou var født i 1849. I de første barneåra levde han et tradisjonelt omreisende liv sammen med søsken og foreldre. De reiste for det meste på Sør-Vestlandet. Familien livnærte seg som kam- og vevskje-makere og med forskjellig annet håndarbeid. I 1857 ble familien en del av det store bosettingsprogrammet som Eilert Sundt hadde initiert. Foreldrene fikk hjelp til å bosette seg på en liten husmannsplass på Jæren. Martin Johan ble fosterbarn hos en bonde i nærheten. Der skulle han lære seg hardt arbeid og reglene for et bofast liv. Han fikk også skolegang og konfirmasjonsundervisning. Det viste seg at han var svært skole-flink, og dette sikret ham en plass på et lærerseminarium hvor blant andre Arne Garborg var en av medelevene. Etter endt utdanning arbeidet han som lærer en tid, men klassereisen, som også var en etnisk grensekryssing, hadde sin pris. Det ble kommentert i bygda at læreren var av «fanteslekt». Etter noen vanskelige år brøt Skou opp fra lærerjobben og vendte tilbake til det omvandrende livet. Deretter fulgte noen år på «fante-stien», som han selv kalte det, og et lengre opphold på Botsfengselet etter en tyveridom. I en periode på noen år livnærte han seg med omreisende foredragsvirksomhet om «fantefolket». Foredragene vakte oppmerksomhet og sympati, og i 1893 fikk han ved hjelp av gode støttespillere mulighet til å gi ut foredragene i bokform. I boka Paa Fantestien skildrer han sitt liv og legger fram et program for å få slutt på det han kalte tater- og omstreiferuvesenet.1 Det dreier seg altså om en meget interessant og spesiell livsskjebne. Martin Johan Mathiassen Skou er absolutt verd å bli løftet fram i lyset med en biografi.

Forfatteren, Marit Elisebet Totland, gir en utdypende skildring av livshistorien til Johan Mathiassen Skou. Hun går inn på områder som Skou selv dels fortiet og dels tåkela, blant annet tyverier, fengselsopphold og alkoholisme. Mange spor til den virkelige livshistorien fant hun hos Arne Garborg, som brukte Skou som modell for «fanten» Carolus Magnus i romanen Fred. Forholdet mellom Garborg og Skou og Garborgs syn på «fantene» er et sentralt tema i Totlands bok. Boka inneholder omfattende utdrag både av Skous Paa Fantestien og Garborgs Fred.

Totland har uttalt at en av målsettingene med boka er at «flere skal bli kjent med historien til omstreiferne på Vestlandet». Hun håper at boka kan «bidra til å skape et annet helhetsbilde av omstreiferne».2 Dessverre vil boka etter mitt syn i stedet kunne bidra til å befeste et sterkt negativt bilde av romanifolket og deres levemåte. Hovedårsaken til det er Totlands manglende distanse til Skous egen livsskildring. – Skou maler «omstreiferlivet» i svært mørke farger. Han spiller opp til sin samtids oppfatninger om hvordan tatergruppa var. Negative karakteristikker sitter løst. «Mistænksomhed, Hevngjerrighed, Løgnagtighed, Tyvaktighed, Drukkenskab, Løsagtighed og Brutalitet maa ialfald efter mit Bekjentskab henregnes til de mest fremherskende Laster blandt Tater- og Omstreiferfolket», skriver han. Han framhever også dovenskap og ørkesløshet som typiske «fanteegenskaper». Det finnes unntak, legger han til, men det gjelder bare noen ganske få.3 Ifølge Skou var disse lastene til dels nedarvet og medfødt. Liknende beskrivelser av taterfolkets laster kan vi finne igjen i Eilert Sundts bøker, men Skou går sin læremester og ideal en høy gang når det gjelder negative karakteristikker.

Totland lar i all hovedsak Skous karakteristikker stå ukommentert. Hun setter ikke spørsmålstegn ved hvorvidt Skous beskrivelser gir et dekkende bilde av romanifolket og deres liv. Dette inntrykket forsterkes av den fortellerteknikken hun har valgt. Store deler av boka er en direkte gjengivelse av Skous tekst, omsatt til moderne bokmål. Skous tekst er ikke markert som sitater, den er bare skilt ut fra forfatterens egen tekst ved bruk av en litt mer gråaktig skriftfarge. Dermed blir det ikke alltid enkelt for leseren å se om det er Totland selv eller Skou som uttaler seg så nedsettende om romanifolket.

I 1890-åra holdt Skou en rekke foredrag om tatersaken over hele landet. Han tok inngangspenger og hadde denne virksomheten som sin viktigste inntektskilde i flere år. Målgruppa for foredragene var den opplyste middelklassen i byene. Foredragene var tydelig bygd opp for å vekke interessen hos et slikt publikum. Skou flettet inn en god del romani i foredragene, trolig fordi han ville gi framføringen et eksotisk og mystisk preg. Ellers dreide det seg mye om «avsløringer» av dystre hemmeligheter og fortellinger om hvordan taterne lurte majoritetsbefolkningen. Dette ble kombinert med en solid dose av moralsk fordømmelse, for øvig ikke ulikt oppskriften som Eilert Sundt brukte i sin bok fra 1850. Konteksten er viktig for forståelsen av Skous tekst. Den kan forklare hvilke grunner han hadde for å framstille sin egen gruppe på en så gjennomført negativ måte. Trolig måtte han svartmale og eksotisere for å vekke interessen hos det dannede publikum.

Skou arbeidet bevisst for å bygge seg opp som en ekspert på taterfolket. Både i talene sine og i boka framhevet han at bare en person som selv hadde et «indgående Kjendskab til Tater- eller Fantenaturens Art og Udvikling» kunne løse omstreiferproblemet.4 Han var talefør, intelligent og flink til å bygge kontaktnett, og skaffet seg etter hvert støttespillere både blant prester og stortingsmenn. Men planene han la for et eget misjons- og reformarbeid blant romanifolket, fikk ikke støtte av Stortinget, som i stedet valgte å satse på presten Walnums omstreifermisjon.

Totland framstiller Walnum og Skou som et motsetningspar der Skou står for den gode, humane linja og Walnum for den harde og fiendtlige. Skou ville redde folket sitt. Walnum ville bli kvitt et samfunnsproblem, skriver hun. Dette er en betydelig forenkling. Både Walnum og Skou argumenterte for bruk av harde tvangsmidler mot romanifolket. Begge så for seg en fullstendig assimilering som mål. Og begge var opptatt av taterne som samfunnsproblem, samtidig som de argumenterte for at de hardhendte metodene også ville være et godt og kristelig hjelpearbeid for den enkelte tater. Forskjellen mellom de to går i hovedsak på valg av tiltak. Skou argumenterte mot oppbygging av institusjonalisert omsorg som for eksempel barnehjem og arbeidskolonier. Men hans alternativ var andre former for tvangstiltak. Som en start gikk han inn for massearrestasjoner. De anholdte skulle samles opp i stiftstedene og kartlegges der før de ble fordelt på alle landets prestegjeld. Han understreket behovet for strenge straffebestemmelser hvis noen forsøkte å rømme eller gjenoppta reiselivet sammen med familien. Barna skulle settes bort til pleiefamilier i åtte–niårsalderen.5

Martin Johan Mathiassen Skou som kilde og som livsskjebne

Som kilde til en forståelse av romanifolket på 1800-tallet har Skous bok begrenset verdi. Mye av det han skriver er utvilsomt hentet fra Eilert Sundt. Det gjelder blant annet tilskrivingen av negative kjennetegn, de moralske fordømmelsene og den gjennomført nedsettende beskrivelsen av romanifolkets næringsveier og levevis. Det kan også se ut som om avsnittene om religion og tradisjoner i all hovedsak er hentet fra Sundt. Framstillingen er så lik at det er vanskelig å betrakte Skous bok som en uavhengig kilde. Innslagene av romani i Skous tekst kan kanskje være interessante i forhold til språkutviklingen, men jeg synes det er vanskelig å bedømme om han også når det gjelder språket, plukker og låner fra Sundts ordsamling. Her ville det vært interessant med en vurdering fra en lingvist.

Totland har gjort et omfattende arbeid med å hente fram nye kilder som gjelder Skou – avisartikler, annonser og referater fra de mange foredragsmøtene han holdt, retts- og fengselsprotokoller som belyser de sidene av livet hans som han aktivt fortiet i boka si. Det er interessant og viktig. Men det problematiske ved Totlands bok er bildet som blir gitt av romanifolket i andre del av 1800-tallet. Dels skyldes dette hennes ukommenterte gjengivelse av Skous beskrivelser, men også der hun trekker inn andre kilder forholder hun seg ukritisk. Hun viser til beskrivelser i bygdebøker som hun mener bekrefter Skous dystre framstilling av oppveksten og omstreiferlivet. Og hun lener seg tungt til Eilert Sundts og Øyvind Midbøes tekster som er preget av sterk moralsk fordømmelse. Av noteapparatet framgår det at Totland har hatt tilgang på litteratur som gir et annet og langt mindre negativt bilde av romanifolket. Det gjelder blant annet Ragnhild Schlüters bok De reisende og Arnvid Lillehammers viktige artikkel «Møte mellom reisande og fastbuande mellom 1700 og 1850: Ei etterprøving av nåtidas førestillingar».6 Både Schlüter og Lillehammer har gitt gode beskrivelser av romanifolkets leveveier som klart motsier Sundt og Skous bilde av en ren snylterkultur. Hos disse forfatterne kunne Totland også ha funnet utdypende framstillinger av kvinnenes rolle for å supplere Skous bilde av romanikvinnene som undertrykte og lidende ofre.

Det virkelig interessante i Skous bok er knyttet til den unike livshistorien – hvordan han krysser klassegrenser og etniske grenser, hvordan han gjentatte ganger innhentes av sin fortid og hvordan han forholder seg til sin bakgrunn og etniske tilhørighet. Her blir Totlands presentasjon av Skou som en person som først og fremst vil tale sitt folks sak, for enkel og éndimensjonal.

Skou kan på mange måter minne om de jødiske konvertittene som ved overgang til kristendommen presenterte en så gjennomført svartmaling av jødisk religion og levesett at de ga antisemittismen nytt og usedvanlig giftig skyts. Kanskje var det bare slik de kunne bli akseptert som gode kristne? På samme måte var det sikkert nødvendig for Skou å markere avstand til sin fortid for å bli akseptert. Framstillingen hans er preget av en form for etnisk selvhat. Trolig var det til en viss grad taktisk betinget, men han framstår også som en splittet sjel – en person som ikke hører hjemme i noen leir. Innimellom kanonadene av negative karakteristikker om romanifolk viser han også sin sårbarhet med hensyn til avvisning og diskriminering.

Garborgs beskrivelser av romanifolket

En viktig del av Totlands bok dreier seg om forholdet mellom Arne Garborg og Martin Johan Mathiassen Skou. Garborg kjente Skou fra barneårene. Seinere ble de studie- og romkamerater på lærerseminariet på Time hvor begge var elever vinteren 1865/1866. I denne perioden var de nære venner. I eldre år gjenopptok de kontakten, og Garborg bisto Skou med å få utgitt nyutgaven av Paa Fantestien i 1917. Han skrev også forordet til boka.

I forbindelse med lanseringen av Totlands bok ble forholdet mellom Garborg og Skou kommentert av forfatteren og Garborg-kjenneren Tor Obrestad. Uttalelsen er gjengitt på Totlands blogg: «Hadde det ikkje vore for deira venskap, kunne kanskje Garborg ha blitt rasist. Men han fall ned på rett side.»7

For meg er ikke svaret like enkelt. Spørsmålet er hvilke deler av Garborgs forhold til «fantene» vi skal legge vekt på – vennskapet med Skou eller de litterære skildringene?

Garborg brukte Johan Mathiassen Skou og faren hans Mathias Halvorsen som levende modeller i flere av bøkene sine. Han kaller dem Carolus Magnus og Fante Tomas og forteller om dem i en del små fortellinger fra 1880-åra. Seinere bruker han dem som sentrale personer i romanen Fred og skuespillet Læraren.

Da jeg leste Totlands bok, var det svært lenge siden jeg hadde lest noe av Garborgs prosa. Fred var imidlertid obligatorisk lesning i nynorskundervisninga da jeg gikk på videregående. Og boka var ikke helt glemt. Jeg husker at Enok Haaves religiøse grublerier gjorde inntrykk på meg da, men skildringen av «fantene» kan ikke ha berørt meg like mye. Den husket jeg nesten ingenting av. Totlands bok ga dermed en impuls til å finne fram Garborg igjen.

Da Fred kom ut i 1892, ble fanteskildringene mest oppfattet humoristisk, som livlige folkelivsskildringer som skapte noen pusterom i en roman med en svært tung grunnstemning. Slike «muntre» skildringer av romanifolket finner vi en god del av på 1800-tallet, bl.a. hos Peter Christen Asbjørnsen og i Harald Meltzers Politinotitser fra 1860-åra. De beskriver romanifolk fra majoritetssamfunnets perspektiv som enkle, men fargerike avvikere. De er annerledes og litt skremmende, men også lattervekkende. Garborg har med mange av de tradisjonelle stereotypiene, men skildringen hans har en annen dybde. Seinere litterære analyser har pekt på hvordan Garborg bruker «fantenes» frie og uansvarlige levemåte som motbilde til Enok Haaves tungt pliktstyrte liv. Tradisjonelt er dette en svært vanlig bruk av rom og romani i litterær sammenheng. Garborg unngår riktignok de mest romantiserende elementene som ofte hører til denne sjangeren. Et gjennomgående trekk hos ham er understrekningen av «fantenes» falskhet. Fante Tomas og Carolus Magnus lurer sine omgivelser, de bløffer seg fram i livet og pynter seg med fine ord og vendinger langt ut over det deres stilling kan tilsi. De framstiller seg som lærde, men blir bare latterlige.

Jeg ser absolutt ingen grunn til å hevde at Garborg var rasist. Han presenterer sin samtids vanlige bilde av romanifolk. Det vil være meningsløst å moralisere over dette mer enn hundre år etterpå. Men jeg ser heller ingen grunn til å frikjenne Garborgs diktning for datidas fordommer. Trolig inngår vel ikke Fred lenger i videregående skoles norskpensum. Det er på mange måter synd. Boka har fortsatt mye å gi. Men jeg lurer på hvordan lesing av denne boka vil slå ut i en klasse hvor noen av elevene har romanibakgrunn. Vil læreren ha vett til og kunnskaper nok til å balansere 1800-tallsfordommene? Totlands bok gir dessverre ikke hjelp til det. Det er synd, ikke minst fordi boka er utgitt med økonomisk støtte fra Romanifolkets Kulturfond.