Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Skule jarls gavebrev fra 1225 - en unik og interessant kilde

Audun Dybdahl, professor emeritus, Institutt for historiske studier, NTNU, 7491 Trondheim. E-post: audun.dybdahl@ntnu.no

  • Side: 25-38
  • Publisert på Idunn: 2015-04-15
  • Publisert: 2015-04-15

Skule Bårdssons donation letter from 1225 – a unique and interesting source

Skule Bårdsson is one of the most controversial individuals in Norwegian medieval history. Skule's struggle with his son-in-law Håkon Håkonsson for the Norwegian throne ended with the assassination of Skule in 1240. In 1225, Skule sealed a donation letter in favor of Nidaros Cathedral and the clergy attached to it. He gave up landed property in return for the canons celebrating his anniversarium after his death. The diploma is both typical and unique, the latter mostly because relatively few Norwegian documents from this early age are preserved with the seals intact. In this article, various aspects of the diploma are treated, physical as well as diplomatic and paleographic features. The language reveals that it was penned by a local writer from Trøndelag. Skule's seal, which is in poor condition, is an object of special interest. It turns out that Nicholas of Husaby used the same stamp when he sealed a diploma in 1301. This imprint is better preserved and enables a reconstruction of the legend on the back side of Skule's seal, which has a standing lion in its centre. The article also touches upon the Norwegian tenure system and how it worked. As in a modern corporation, shares were sold. The individual owners could only claim a proportional part of the landskyld (annual rent), and could not point to a specific piece of land and say that that part was theirs.

 

Innledning

Skule Bårdsson fra Rein i Rissa er en av de mest omdiskuterte skikkelser i middelalderens Norge.1 Han var halvbror til kong Inge Bårdsson som døde 1217. Da den umyndige Håkon Håkonsson ble tatt til konge etter Inges død, ble det inngått en avtale om at Skule skulle styre over en tredjedel av landet som jarl. Etter hvert oppstod det gnisninger mellom Skule og Håkon om styringsrett og landområder. Man skulle tro at relasjonene bedret seg da Håkon i 1225 ble gift med Margareta, Skules datter, men etter en tid blusset uoverensstemmelsene opp igjen. Skule mente at han hadde bedre rett til tronen enn den uektefødte Håkon. Det gikk så langt at Skule tok kongsnavn på Øretinget i 1239. Da Skule ble hogd ned av Håkons menn utenfor Elgeseter kloster i Trondheim 1240, markerte det slutten på de norske borgerkrigene. Om Skule skal ellers nevnes at han opprettet et kloster på farsgården Rein. Ifølge Håkon Håkonssons saga stod Skule seg godt med den høyere geistlighet i Trondheim.

Fig. 1. Skule Jarls gavebrev av 29. september 1225. Under henger til venstre «Staðarens» segl med hellig Olav. Til høyre ser vi Skule jarls ryttersegl. Foto: Riksarkivet.

Den 29. september 1225 medbeseglet Skule jarl et betinget gavebrev til fordel for korsbrødrene som hadde tilsynet med hellig Olavs kirke.2 Institusjonen fikk eiendom i to bruk av Sjetnan i Tiller og en skyldpart av Flekkstad på Frosta mot visse gjenytelser. Skule skulle opptas i «bønnehold og brødrelag», og på andreasmessedagen (30. november) skulle det holdes festlig lag så lenge han levde. Etter hans død skulle det feires årtid til evig tid i henhold til bestemmelsene i gavebrevet.3 Avtalen ble beseglet på behørig vis med to segl og ti navngitte vitner (mer om dette nedenfor). Da det viser seg at Nikolas av Husabys segl fra 1301 er avsatt med samme stamp som Skules kontrasegl fra 1225, blir det også gjort et forsøk på å utrede dette forholdet nærmere.

Diplomatikk, paleografi og språk

I lærebøker defineres gjerne et diplom som «eit skriftleg vitnemål utferda etter faste reglar om ei viljesytring av rettsleg innhald».4 I Norge brukes diplom synonymt med dokument fra middelalderen (og tiden frem til ca. 1670) i vid forstand. Det kan være brev, testamenter, inventaria, dommer, skjøter, avtaler mm.5 I likhet med andre dokumenter av samme karakter er Skules gavebrev publisert i samleverket Diplomatarium Norvegicum som nå teller 22 bind.6 Fagfeltet diplomatikk har ikke spesielt lange tradisjoner. Formålet var i første omgang å utvikle metoder for å fastslå om dokumenter fra eldre tider var ekte eller ikke.7 Grunnleggende betydning fikk munken Jean Mabillons seksbindsverk fra 1681 med tittelen De re diplomatica.8 Senere forskning har bidratt til at man i dag har omfattende kunnskaper om middelalderens skriftstykker. Det gjelder ulike aspekter som rent fysiske forhold ved dokumentene, skrift, regler for oppsett, språk, nomenklatur, tidsangivelser, besegling, kanselli og arkiv mm.

Selv om det med utgangspunkt i Skules segl er blitt hevdet at vi har med en forfalskning å gjøre (se nedenfor), er det ingen forskere i dag som betviler at gavebrevet og seglene er ekte. Når det gjelder traderingen av dette diplomet fra 1225 til våre dager, er det heller ikke spesielt vanskelig å følge dokumentets bevegelser. Overføringen av eiendommene fra Skule til geistligheten ved Nidarosdomen har tydeligvis funnet sted, vi ser i alle fall at to bruk av Sjetnan er registrert som kommungods i domkapitlets jordebok fra 1558.9 Vi må da gå ut fra at gavebrevet qua hjemmelsdokument i likhet med kongebrev og andre verdifulle dokumenter ble låst ned i kommunets kiste.10

Det skjedde store endringer ved reformasjonen 1537, men Nidaros domkapittel ble ikke oppløst. Man hadde fortsatt behov for en geistlig domstol og lærerkrefter til presteutdanningen etc. Etter reformasjonen ble brevet oppbevart i «Trondhjems Stiftskiste» til historisk interesserte personer som islendingen Arne Magnusson begynte å samle inn, registrere, transkribere og forske på norske «Oldbreve». Arne samlet inn nærmere 3000 dokumenter som han testamenterte til Københavns universitet. Storparten av de norske diplomene var lånt ut fra bispearkivene.11

LEAD Technologies Inc. V1.0�Fig. 2. Faksimile av Finn Hødnebøs transkripsjon av Skule jarls gavebrev fra 1225. Hødnebø 1960, CCN vol. II nr. 6.

Skules brev ble registrert som «Fasc. 1, 1» i Den arnamagnæanske samling. En fascikkel er en bunt av dokumenter. Vår aktuelle kilde ble altså registrert som nr. 1 i bunt nr. 1. Etter hvert ble det et betydelig press på danske myndigheter både fra Island og Norge for å få tilbakeført materialet som stammet fra disse landene. Det norske diplommaterialet fra Arnes samling ble utlevert til Riksarkivet i Oslo 1937, hvor det fortsatt befinner seg.12

Brevets tekst er skrevet med fjærpenn på pergament, som var det vanlige skrivematerialet i Nord-Europa på denne tiden.13 Pergament var laget av kalveskinn, der både kjøtt- og hårsiden var behandlet på samme måte. De vanligste ingrediensene i blekket var galleple og vitriol med vin eller øl som væske. Gåsefjær var et godt utgangspunkt for å lage en fjærpenn som ble skåret til og kvesset med en pennekniv.14 Materialet i seglene var vanligvis bivoks som kunne være tilsatt kitt, kalk eller talg. Den naturlige fargen på voks er gul, men fargetilsetninger kunne forekomme. I dette tilfellet er de to avtrykkene i ufarget voks festet til endene av remmer som er trukket gjennom spalter i pergamentet.

Da diplomet kom til Riksarkivet, var innholdet for lengst publisert av Thorkelin i 178615 og av Unger og Lange i første bind av Diplomatarium Norvegicum (fullført i 1849).16 Den siste og beste edisjonen (utgivelsen) har Hødnebø hatt ansvaret for i serien med norske diplomer fra de eldste tider.17 Her finner vi både foto, bokstavtro transkribering og oversettelse til bokmål av den norrøne teksten. Senere er det også publisert en sammenfatning av innholdet på moderne norsk i Regesta Norvegica.18

Paleografisk kunnskap er nødvendig når man skal lese eller transkribere tekster fra middelalderen.19 Det krever at man kjenner til skrifttypene fra den aktuelle tiden, bruken av ligaturer (to bokstaver som ble skrevet sammen) og ulike former for forkortelser. Når teksten skal trykkes, kan det i mange tilfeller by på problemer å finne riktige tegn og bokstaver. Den trykte utgaven som ligger nærmest opp til originalen i så måte, er den versjonen som er gjengitt ovenfor i faksimile etter Hødnebø.20

Da skrivekunsten kom til Norge, var den karolingiske skrifttypen enerådende i Vest-Europa.21 Det er også denne skrifttypen vi finner i Skules brev, men den er påvirket av engelsk skriftkultur. Har man ikke de nødvendige kunnskaper, er det ikke lett å skjønne at 4. ord fra høyre i første linje i Hødnebøs transkripsjon (fig. 2 ovenfor) betegner «viðr», da både den første og siste bokstavvarianten er fremmede for folk flest. Den første er en såkalt «insulær» v av den «åpne» varianten.22 Bokstaven r, som i dette tilfellet ligner litt på en z, er en variant som i dette diplomet blir brukt etter ð, d og o.23 Andre varianter av denne bokstaven i Skules brev er R og r. Som stor V er benyttet W, også det en praksis som stammer fra England.

Et annet ord som kan være vanskelig å lese for uinnvidde, er «forsio» (fjerde ord i fjerde linje). Den «nedsunkne» f-en holdt seg lenge i Norge etter at den var oppgitt i England.24 Ellers legger vi merke til at det i diplomet er brukt to skrifttyper for s, der den lange typen ligner en f uten tverrstrek. Stort sett er likevel de fleste bokstavene i den karolingiske skriften lett kjennbare også for moderne mennesker.

I den transkriberte versjonen ovenfor ser vi at Hødnebø har skrevet fullt ut ord og uttrykk der det i originalen er benyttet forkortelser. I tråd med vanlige prinsipper for publisering er de bokstaver som er fylt inn gjengitt med kursiv. I noen tilfeller er tegnet for det latinske et (og på norsk) i originalen gjengitt med et symbol som ligner på et 7-tall. Hødnebø har gjengitt det med oc, mens man i Diplomatarium Norvegicum har kopiert symbolet. Dette tegnet går tilbake til de tironiske notene, oppkalt etter Ciceros frigitte slave, Tiro.25 Vi ser at dette symbolet og tre bokstaver med forkortelsestegn har vært nok til å uttrykke det standard hilsningsformularet Queðiu. Guðs. oc Sina. Vi kan også merke oss at bokstaven m i mange tilfeller er indikert ved en strek over bokstaven foran. Navnet på kjente personer som kongene Håkon og Olav er bare gjengitt med initialene.

Diplomet er trolig ført i pennen av en skrivekyndig i Skules tjeneste eller en geistlig ved domkirken. Det er visstnok ikke bevart andre dokumenter som er nedtegnet av denne skriveren.26 Det er ikke vanskelig å se at vedkommende var fortrolig med de regler som gjaldt for oppsett av slike dokumenter.

Vi kan for det første slå fast at det dreier seg om et åpent brev der utstederen vil at kunngjøringen skal være kjent for alle eller en større gruppe mennesker. Formelt sett er dette dokumentet ikke et vitnebrev der to eller flere vitner kunngjør at de så og hørte at en person ga en person eller institusjon en spesifisert gave.27 I dette brevet er det giveren selv som fører ordet, og innholdet er et uttrykk for hans disposisjon. Vi kan tale om et dispositivt brev som skaper ny rett og overfører hjemmelen til de nevnte eiendommer.28 Et viktig moment når det gjelder dokumentets opphav er det også at det dreier seg om en original (og altså ikke et utkast eller en kopi). I tråd med vanlige normer har brevet tre hoveddeler, nemlig protokoll, tekst og eskatokoll. Disse bestanddelene kan i sin tur deles inn i flere undergrupper.29

Protokollen har flere ledd. Den innledes her med intitulatio, utstederens navn og tittel, nemlig S(kule) jarl. Deretter følger adressen (inscriptio), den eller de utstederen henvender seg til. I dette tilfellet er det lærde og lendmenn i samtid og fremtid. Dernest følger hilsningsformelen (salutatio): Queðiu. Guðs. oc Sina. Dette er den vanlige formelen i nesten alle brev på gammelnorsk.30

Tekstdelen begynner her med en kunngjøringsformel (promulgatio eller publicatio): «Vi vil kunngjøre for dere». Dernest følger en tidsangivelse (året da kong Håkon og Skules datter Margareta giftet seg), og det sies at det er inngått en avtale mellom Skule og korsbrødrene. Hva denne avtalen gikk ut på, blir så nærmere spesifisert i den etterfølgende bolken, den såkalte dispositio, som er den desidert lengste del av diplomet. Her blir den avgjørende, rettsskapende viljeshandlingen ført i pennen.31 I dette tilfellet blir avtalepartnernes forpliktelser beskrevet i detalj (mer om dette nedenfor).

Eskatokollen (dateringen) følger deretter; det sies at avtalen ble sluttet på mikkelsmessedagen. Datering etter helgendager var vanlig i middelalderen. Når det lenger frem i brevet står at overenskomsten fant sted samme år som Håkon og Margareta giftet seg, er det klart at gavebrevet ble satt opp 29. september 1225.

Diplomet avsluttes med corroboratio (dette elementet kommer vanligvis før eskatokollen og avslutter tekstdelen), som angir de elementer som bekrefter innholdet. I dette tilfellet dreier det seg om «Staðarens» og Skules segl og de navngitte vitnene. Seglene skal vi komme tilbake til. For å fjerne enhver tvil om brevets ekthet, er det fremstilt som en såkalt Chirographum. I det ligger at teksten er skrevet to ganger. I mellomrommet er det så skrevet et ord; i dette tilfellet er det CIROGRAPHUM. Man har så delt pergamentet i to ved å klippe eller skjære gjennom ordet i mellomrommet.32 Da det bevarte brevet har den øverste delen av det delte ordet i nedre kant (fig. 1), er trolig denne teksten skrevet først. De fleste brev av denne type har en bølget eller takket kant; selve snittet, dentur,33 kunne være nok for å fastslå ektheten. I dette tilfellet er snittet ganske rett, men det er to pall-lignende innhakk i venstre kant. De to partene fikk så hver sin del. Det ble vanskelig å forfalske den ene delen hvis motparten hadde en likelydende del. Hvis det oppstod tvister, kunne man holde de to delene sammen og dermed fastslå ektheten. Skules gavebrev er den eldste bevarte kirograf som er fremstilt i Norge.34

Når det gjelder språkformen, viser dette diplomet ganske gode kriterier på at vi har med en trøndersk språkform å gjøre.35 Den vokalharmoni som man finner over mesteparten av landet med unntak av Sørvestlandet, er godt gjennomført.36 Bruken av yngre u-omlyd er uten unntak utmarkert; det peker også mot en trøndersk skriver.37 Vi finner også noen bokstavkombinasjoner som peker sterkere i retning trøndersk språkform enn vestlandske eller sørøstnorske former.38

Seglene

Skules brev er også det eldste bevarte norske diplom som har seglene på plass. Seglene ble konservert like etter at diplomet kom til Oslo,39 men var da adskillig tæret av tidens tann (fig. 1, 3 og 4). Seglene er festet til brevet med dobbeltremmer. I brevteksten heter det at det dreier seg om «staðarens» og Skules segl. Det førstnevnte seglet viser en sittende konge med krone og liljesepter i høyre hånd. Bildet forestiller hellig Olav og er den eldste bevarte fremstillingen av ham på et segl. Av omskriften kan knapt noe leses i dag. Thorsens tegning (fig. 3) i Riksarkivet viser en bokstav S i starten og bokstavene ST mot slutten.

Spørsmålet blir så hvem som var den rettmessige eier til «in cigli staðarens». Det er ikke så helt enkelt å avgjøre; da diplomet ble skrevet, var erkebispesetet ubesatt. Nidaros domkapittel hadde foretatt sitt valg på ny erkebiskop i henhold til kanonisk rett, men denne kandidaten ble forkastet av paven.40 Paven providerte i stedet Håkon Håkonssons kandidat, Peter Brynjulvsson av Hustad. Kannikene og Skule jarl ville ikke uten videre godkjenne Peter, da han kom fra Roma med palliet på sensommeren 1225.41 Ved riksmøtet i Bergen noen år tidligere var det bestemt at Skule skulle ha den nordre tredjedelen av Norge i len av kong Håkon. Skule ville derfor ha et ord med i laget når det gjaldt utnevnelse av erkebiskoper.

Fig. 3. Til venstre Riksarkivets foto av «staðarens» segl, til høyre Thorsens tegning av samme segl. Her gjengitt etter Fjordholm et al. 2012: 97.

Det er klart at domkapitlet hadde den øverste kirkelige myndighet i bispedømmet i perioder uten tilstedeværende erkebiskop, men kunne dette kollegiet også bruke erkebispens segl? I dette tilfellet måtte det i så fall ha vært den avdøde erkebiskop Guttorms segl, men Skule ville neppe ha godkjent en avdød erkebisps segl under sitt gavebrev. Hallvard Trætteberg har satt frem en hypotese om at vi har å gjøre med et eldre segl for Nidaros domkirke og biskopsete.42 Selv har jeg i et tidligere arbeid antydet at det kan ha vært erkebiskopens embetssegl.43 Utgiverne av Norske sigiller fra middelalderen bd. 3 har imidlertid plassert seglet som Nidaros domkapittels første segl.44 I beskrivelsen blir det bl. a. pekt på at seglet etter alt å dømme har vært rundt i likhet med alle andre domkapittelsegl i Norden.

Jeg heller nå til den oppfatning at dette seglet må ha vært et slags fellessegl for domkirkeinstitusjonen og erkesetet. Begrunnelsen ligger først og fremst i at seglet betegnes som «Staðarens» segl. Hadde det vært domkapitlets spesifikke segl, skulle man tro at dette hadde blitt eksplisitt uttalt i brevet. Fra andre kilder vet vi at donasjoner til Nidarosdomen og geistligheten her i en tidlig fase av erkesetets eksistens gjerne ble gitt til kirken som institusjon.45 Dette godset ble senere delt mellom erkesetet og domkapitlet. I Tautra-forliket fra 1297 mellom erkebispen og domkapitlet ble det bestemt at alt gods som ble gitt til Nidaros-kirken uten nærmere adresse skulle deles mellom erkesetet og domkapitlet med mindre det var øremerket domkirkens fabrica (dvs. selve kirkebygget), domkapitlet eller erkesetet.46 Kanskje hadde ikke Nidaros domkapittel noe eget segl før erkebiskop Sørle opprettet felles bordhold for kannikene (mensa communis) i 1252.47 Vi kan i alle fall slå fast at Skule har godtatt seglet som en garanti for mottakernes fremtidige gjenytelser.

Fig. 4. Baksiden av Skules gavebrev fra 1225. Vi ser tydelig at det har vært brettet sammen.

Når det gjelder giverens, Skule jarls’ segl, er ikke det mindre interessant. Det vi ser i dag (fig. 1, 4 og 5) er midtpartiet av et ryttersegl,48 der bare den nederste del av hest og rytter er bevart. Legenden (omskriften) i ytre kant mangler. På baksiden av dette seglet befinner seg et kontrasegl formet som et trekantet skjold «hvori en mod høire opspringende Løve».49 Da det stort sett bare er hodet til løven som mangler, kan vi slå fast at den ikke har holdt en øks. Av legenden om kanten kan bare enkelte bokstaver leses. Ifølge Thorsens tegning var det: …T…STV.50

En eldre tegning i Rigsarkivet i København viser litt mer av bakparten av hesten enn man kan se nå. Ellers ser det ut til at tilstanden har vært nokså lik på 1700- og 1800-tallet.

Fig. 5. Skule jarls segl under hans gavebrev fra 1225. Tegnet av Hakon Thorsen på slutten av 1800-tallet. Her gjengitt etter Brinchmann 1924: Plansje I.

Fig. 6. Tegning i Rigsarkivet, København, 860, Håndskriftssamlingen I, Terkel Klevenfeldt (1710–1777). Dokumenter vedr. adelige familier, pakke 48. Foto: Arne Kvitrud.

Vi har ikke andre avtrykk av Skules seglstamper fra hans egen levetid enn de som er festet til brevet fra 1225. Overraskende nok finnes det imidlertid et avtrykk av kontraseglet som er trekvart hundre år yngre. 18. mai 1301 beseglet herr Nikolas til Husaby en kunngjøring med den samme stampen som Skule benyttet til sitt kontrasegl.51 Bakgrunnen var provsopptak knyttet til den velkjente striden mellom erkebisp Jørund og Nidaros domkapittel.52 Den konkrete sak i dette tilfellet var inntektene av Haug kirke i Verdal, som erkebiskop Håkon hadde lagt til kannikenes underhold med pavens godkjenning. Ved siden av utstederen, abbed Arne i Nidarholm, ble diplomet beseglet av de to ridderne Nikolas til Husaby og Audun Vigleiksson og lagmannen Eiliv.

Fig. 7. Til venstre seglet til Nikolas til Husaby under provsbrev fra 1301. Her gjengitt etter Huitfeldt-Kaas 1899: plansje II nr. 23. I midten Fjordholms tegning av Skules kontrasegl fra 1225. Til høyre Fjordholms tegning av Nikolas til Husabys segl fra 1301. Etter Fjordholm 1973: 199.
Seglavtrykket fra 1301 er gjengitt i G. Storm, Norges gamle Vaaben, Farver og Flag. 53 Storm påpeker at mer av omskriften er bevart på dette avtrykket enn på avtrykket av Skules kontrasegl fra 1225. Det leselige sies å være «PTISESTV……….COI..ITIDITI…. hvor de første Ord vistnok skal læses partis es tu (regni dux?) og det sidste Ord utfyldes ditione».54 En tegning av dette seglet ble også publisert fem år senere av riksarkivar H. J. Huitfelt-Kaas i Norske Sigiller.55 Denne tegningen er så å si identisk med gjengivelsen i Storms publikasjon. Huitfelt-Kaas´ lakoniske kommentar til legenden er som følger: «Omskriften vistnok en Sentens, utydelig». Da serien Norske Sigiller ble fulgt opp av arkivar Brinchmann i 1924 med Kongelige og fyrstelige segl, foreslo utgiveren en lesning av randskriften som følger: [+Sigillvm Scvlonis] COMITis In DITI[one regni] Par-TIS ConSTit[ti]. 56 I norsk oversettelse skulle altså legenden lyde: «Seglet til Skule jarl, innsatt til styrer over en del av kongeriket». Fra Håkon Håkonssons saga vet vi at Skule jarl styrte over en tredjedel av landet;57manns lesning av omskriften kunne forsvares når det gjelder de faktiske omstendigheter.

Torkelin og Bagge på Skules segl: CO DIT RTIS STV. Huitfeldt-Kaas på Nikolas’ segl: COLIT I DITI RTIS GST. Brinchmann på Nikolas’ segl: COMIT I DITI PTIS CSTV. Köcher på Nikolas’ segl: COLIR I DITI R(?) TIS GST.

Köcher sier at «Fremskaffelsen af Titlen Comes» er av avgjørende betydning for Brinchmanns tolkning, men at ingen har kunnet lese dette ordet.58 Han skriver videre at han i likhet med Huitfeldt-Kaas oppgir å rekonstruere de manglende bokstaver og «finde en Mening i den fragmentariske Legende».59 Köchers konklusjon når det gjelder disse seglene må sies å være overraskende:60

Seglene er naturligvis alle Aftryk af et Seglstempel, der har tilhørt Ridder Nicolas og i forfalskende Øjemed er anvendt til Kontraseglet paa Skule Jarls Diplom. Om dette selv er uægte, faar jeg lade usagt. Fremgangsmaaden er sfragistisk61 set ikke ualmindelig. Seglbilledet den opspringende Løve træffes i Begyndelsen af 14. Aarh. ogsaa i en anden norsk Ridders Segl, i Kongeseglene træffer vi derimod først Løven 1283. Et ægte Skule Jarl Segl findes da ikke.

Som nevnt innledningsvis kan det ikke være tvil om at Skules gavebrev og seglene er ekte. Man kan likevel forstå at Köcher fant det underlig at ridderen Nikolas brukte samme segl omkring 1300 som Skule jarl hadde benyttet trekvart hundre år tidligere. For å hindre misbruk, var det vanlig å destruere segl ved eierens død. I noen tilfeller ble motivet i sentrum bevart og legenden endret. Hamre hevder således at Nikolas har latt legenden til Skules segl gravere om og brukt det som sitt eget,62 men det er nok ikke riktig. Et detaljstudium av seglavtrykkene viser at de få bevarte bokstavene på avtrykket fra 1225 sammenfaller med bokstavplasseringen på avtrykket fra 1301.63

Brinchmann valgte også å publisere et avtrykk av en seglstamp som var funnet i Tønsbergs bygrunn i boken med de fyrstelige seglene.64 Han antar at også dette seglet har tilhørt hertug Skule. Begrunnelsen er at seglet har en løve i likhet med seglet Skule brukte i 1225. Dessuten påpeker han at Skule hadde oppholdt seg i Tønsberg i flere perioder og at det var gravert inn en S på baksiden.

I 1973 publiserte Riksarkivets seglkonservator Odd Fjordholm en artikkel om denne seglstampen.65 Hans konklusjon mht. denne stampens proveniens var at det var mer sannsynlig at den hadde tilhørt kong Sverre enn Skule, en problemstilling vi ikke skal gå nærmere inn på her. Det mest interessante i vår sammenheng er at Fjordholm i den samme artikkelen tok opp til fornyet vurdering Skules kontrasegl og dette seglets relasjon til det som senere ble anvendt av Nikolas. Han benyttet seg bl. a. av en gipsavstøpning av seglet som professor Fougner Lund hadde tatt i 1829. Fjordholm sier at det var vanskelig å lese skriften direkte fra voksseglene. Svake detaljer kunne skjelnes ved å lese forskjellige avtrykk i skrått innfallende lys. Konklusjonen var klar: seglene brukt av Skule og Nikolas var helt identiske.66 Han kom også et stykke lenger når det gjaldt lesningen enn sine forgjengere. Om transkriberingen av legenden skriver han:67

Fig. 9. Fjordholms rekonstruksjonstegning av Skule jarls kontrasegl fra 1225. Her gjengitt etter Fjordholm 1973: 214.

Under arbeidet med tegningen av Nikulas-seglet fant jeg i øverste venstre hjørne et tydelig QVI, et ord som en kunne vente som subjekt (pronomen) til verbet CONFIDIT. Etter «Qui confidit» følger en I og nok en rett stav. Her er seglet brutt i stykker. I Fougner Lundhs avstøpning mener jeg å se en N. Middelalder-latin bruker alminnelig preposisjonen IN sammen med verbet CONFIDERE. Professor Lars Hamre foreslår å fylle ut med et DEO. Det neste ordet som ender på RTIS har foran R to små motstående staver, som må tolkes som restene av bokstavet O. Som innledningsbokstav til ordet foreslår Hamre F. Forslaget er satt fram med forbehold. Det samme gjelder utfyllingen i avslutningen V[T LEO].

Legenden skulle da kunne leses: QVI CONFIDIT I[N DEO F]ORTIS EST V[T LEO]. (Den som setter sin lit til Gud, er sterk som en løve).

Som man ser, er denne lesningen totalt forskjellig fra Brinchmanns tolkning. Ut fra det foreliggende kildemateriale er det vanskelig å si om Fjordholms tentative lesning er korrekt i alle deler, men seglene er utvilsomt nøye gransket. Det at det er avbildet en løve på seglet, er også en styrke for denne tolkningen. Ovenfor er gjengitt Fjordholms rekonstruksjonstegning av Skules kontrasegl.

Traderingen av Skules seglstamp – litt genealogi

Som nevnt innledningsvis ble Skule drept i 1240, så stampen til kontraseglet eksisterte minst to mannsaldre etter det. Hvem var det så som tok hånd om seglet etter Skules død? Sønnen Peter kan det ikke ha vært, da han ble drept samtidig med faren. Skule var gift med Ragnhild, som levde enda i 1247. Han hadde døtrene dronning Margareta (gift med Håkon Håkonsson), Ingrid (gift med Knut jarl) og Ragnrid. Ifølge Håkon Håkonssons saga døde Ingrid allerede vinteren 1232/33.68 Ragnrid var trolig gift med Munan Biskopsson.69 Munan hadde en svært fremtredende plass ved Håkon Håkonssons kroning i 1247.70 Også Ragnrid deltok her. At hr. Nikolas til Husaby brukte Skules segl, er et sterkt indisium på at han nedstammet fra Skule. Spørsmålet blir så om Nikolas til Husaby, som nevnes i diplomer omkring 1300, er identisk med den Nikolas Munansson som omtales som avdød i et dokument fra 1322.71 Det dreier seg om et gavebrev på jordegods til domkapitlet i Stavanger mot årtidhold. Det skulle holdes sjelemesser etc. for Margareta Arnbjørnsdotter og Nikolas Munansson, som var Magnhild Ketilsdotters avdøde datter og mann.72 Daae finner det sannsynlig at Nikolas Munasson som her nevnes, er identisk med Nikolas på Husaby.73 Stemmer det, blir altså Skule Nikolas’ morfar. Det gir en plausibel forklaring på hvordan seglet har kommet i Nikolas’ eie. Hvis Fjordholms tolkning av legenden er riktig, stod det jo heller ikke noe der som knyttet seglet til et bestemt individ og gjorde det ubrukelig for andre. Daae har også fabulert omkring farskapet til Munan Biskopsson og endt opp med baglerbispen Nikolas i Oslo som den mest sannsynlige kandidat.74 Selv om det ikke kan bli annet enn en konjektur,75 ville det passe bra at Nikolas Munasson på Husaby var kalt opp etter sin farfar med samme navn.

Fig. 10. Ludvig Daaes konjektur vedrørende slektskapet mellom Skule Bårdsson og Nikolas Munansson.

Innholdet i gavebrevet

Neste trinn blir da å oversette diplomet til moderne norsk slik at det blir forståelig for andre enn norrønfilologer. Nedenfor er gjengitt Finn Hødnebøs oversettelse av diplomet:

Skule Jarl, bror til kong Inge, sender lærde og lendmenn, alle nålevende og dem som kommer til, Guds og sin hilsen. Vi vil kunngjøre for dere at senere samme høst som kong Håkon hadde gjort bryllup for dronningen fru Margrete, Vår datter, da gjorde Vi denne overenskomst mellom Oss og (de) korsbrødrene som hadde tilsyn med den hellige kong Olavs kirke at Vi ga til kirken 2 markebol i disse eiendommer: 11 ørebol av de to gårdene som Vi eide i Sjetnan ved Tiller, og 5 ørebol av Flekstad på Frosta. Disse eiendommene skal kirken evinnelig eie til evig odel, og alle brødrene skal ta [land]skyld av [dem] og legge i sitt kommun. Men for dette skal de så lenge Gud vil at Vi lever, ha Oss i sine bønner og [sitt] brorskap. Og når Gud vil at Vi kalles bort, den samme Gud til ære, da skal de til evig tid mens kirken står holde oppe vår årtid, hver eneste en, med full sjelemesse, med voks og sølv i alle kirker i kaupangen. Det skal ikke være mindre voks enn [et] halvt pund og 3 peninger veid i sølv for hver prest. Det skal også ringes fra kirken og i hele byen ved denne årtid liksom ved de andre [årtider] som er slik ordnet. Det er også avtalt at alle brødrene skal komme sammen og hygge seg for å minnes Oss på hver andresmessedag mens Vi lever, og siden, når Gud kaller Oss til seg, på hver årtidedag for oss. [Og mikkelsmessedag da dette ble brakt i stand, da var alle brødrene enige om dette, slik kirkens og Vårt segl bevitner. Og brødrene var disse]:76 Mester Aslak, Sira Aslak Pitlor, Bård Bare, S: Torbergsson, Sira Tore, Sigurd Tafse, Bjørn bonde, G. Bratte, J, Hvite, Tore Krak.

Det er utvilsomt en god oversettelse den erfarne filologen Hødnebø her har gjort. Man må likevel ha visse basiskunnskaper for å forstå det innholdsmessige fullt og helt. Det gjelder kunnskap om så vel metrologi som bygselsystem, religiøse forestillinger og kirkelig praksis. Kort fortalt overfører Skule eiendom i to gårder i Tiller og Frosta til korsbrødrene som hadde tilsyn med hellig Olavs kirke. Gård er her brukt synonymt med navnegård, dvs. bosetningsenhet som betegnes med ett og samme navn som f. eks. Sjetnan og Flekkstad. Hvis en navnegård var delt i to eller flere driftsenheter, kalles delingsenhetene vanligvis bruk. Da eiendommen i Sjetnan fordelte seg på to bruk,77 ble i alt tre bosetningsenheter berørt. Vi vet ikke hvordan Skule hadde ervervet eiendom i disse gårdene. Skyldpartene kan ha skiftet eier som betalingsmiddel for bøter eller ved andre økonomiske mellomværender, men det kan også dreie seg om ordinært kjøp og salg. Ut fra senere kilder kan vi si at det ikke var eiendomsretten til hele gårder som her ble overført.

På denne tiden hadde alle gårder en takst som uttrykte gårdens produksjonspotensial og hva en eventuell leietaker (leilending) måtte ut med i årlig landskyld.78 Denne taksten ble lagt til grunn ved arveoppgjør og etter hvert for beregning av leidangsskatten. Ofte var det flere eiere til en og samme bruksenhet. Eierne kunne likevel ikke peke på et bestemt jordstykke og si det var sitt. Skules gave innebar retten til en nærmere spesifisert årlig leieavgift (landskyld) av gårdene. Som i et aksjeselskap var eieren berettiget til en brøkdel av landskylden etter hvor stor andel han eide. I dette tilfellet ble det altså overført jordegods som samlet ga 2 mark i årlig avkastning. Det innebar at samlet landskyld kunne betales med ca. 428,6 g sølv eller 92,6 kg (6 spann) smør i året.79 Skules gavebrev er et klart vitnesbyrd om at bygselsystemet slik vi kjenner det fra f. eks. Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet, var fullt utviklet i 1225.

Går vi frem til reformasjonstiden, viser jordebøkene at det var tre sentrale jordeiere som delte landskylden av Sjetnan mellom seg (i spann og øre):80

Erkesetet 3–2 ½

Domkapitlets kommun81 2–2

Kronen 1–1

Samlet skyld 7–2 ½

Av skyldstørrelsen kan vi se at kommunet i senmiddelalderen fikk mer landskyld av Sjetnan enn det som fulgte av Skules gave.82 For Flekkstads vedkommende eide Tautra kloster 1spann og 1 øre og erkesetet 1 øre på slutten av katolsk tid.83 Det kan være at erkesetets ene øre ny skyld er identisk med de fem øre gammel skyld som inngikk i Skules donasjon. Jordebøker fra nyere tid viser at det også var to kirker som eide parter av denne gården. Loktu kirke på Frosta hadde 1 øre og Vår Frue kirke i Trondheim ½ øre.84 Samlet ny skyld ble da 2 spann ½ øre. Eiendomshistorien til disse to gårdene eksemplifiserer kirkens maktposisjon som jordeier i middelalderen. Erkesetet alene eide 1/4 av all skyldsatt jord i Trøndelag ved utgangen av middelalderen.85

Korsbrødrenes gjenytelser på Skules dødsdag var av både materiell, fysisk og åndelig art. De skulle gi hver prest i byen minst ½ pund voks og 3 penninger i veid sølv, dvs. ca. 2,6 kg voks og tre penninger med en samlet sølvvekt på 2,7 gram.86 Når man opererte med veide og talte penger, skyldtes det at pengene kunne forringes over tid; det innebar at de ikke inneholdt samme mengde sølv som pålydende. Dette problemet kunne man gardere seg mot ved å veie pengestykkene (forutsatt at sølvgehalten var konstant).

Videre skulle dødsdagen feires med klokkeringing og årtidhold med lesing av sjelemesser så lenge kirken stod. Strømmen av gaver til kirken i middelalderen hadde en sammenheng med forestillingene om skjærsilden. Etter døden havnet sjelene i en slags mellomstasjon i skjærsilden, hvor de måtte renses før oppstandelsen. Den syndefulle ble straffet i purgatoriet (skjærsilden) alt etter hvor alvorlig han hadde forsyndet seg. Ifølge samtidens teologiske tankegang kunne pinen i skjærsilden lettes ved gode gjerninger eller ved at det ble bedt eller lest sjelemesser for de avdøde.

Foruten rent historiske kunnskaper er det mange hjelpevitenskaper man må støtte seg på når man skal prøve å forstå realitetene i et middelalderdokument som dette. En trøst er det da at vi som lever på 2000-tallet kan dra nytte av århundrelange forskningstradisjoner. Med referanse til Galileis og Keplers arbeider skal allerede Sir Isaac Newton (1642–1727) ha uttalt: «Hvis jeg har sett lenger enn andre, er det fordi jeg står på skuldrene til kjemper».

Litteratur og kilder

Bjørgo, Narve 2004: «Skule Bårdsson». Norsk biografisk leksikon bd. 8: 291–293. Oslo.

Brinchmann, Chr. 1924. Norske Sigiller fra Middelalderen. Kongelige og Fyrstelige Segl. Kristiania.

Diplomatarium Norvegicum (DN). Bd. I–XXIII. Christiania/Oslo 1849–2011.

Dybdahl, Audun 1989. Jordeiendomsforhold og godseiere i Trøndelag. Fra Aslak Bolt til Landkommisjonen. Steinkjer.

Dybdahl, Audun 1996. Matrikkel over sentraleid jordegods i Trøndelag på reformasjonstiden. Trondheim

Dybdahl, Audun 1999. Helgener i tiden. Trondheim.

Dybdahl, Audun 2003. «Staðir og staðamál» (melding av Magnús Stefánssons bok). Collegium Medievale vol. 16: 291–296.

Daae, Ludvig 1895. Munan Biskopssøn og Fru Ragnrid Skulesdatter. Historisk tidsskrift 3. rk. III: 412–423.

Fjellbu, Arne et al. (red.). 1955. Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953. Oslo.

Fjordholm, Odd 1973. «Så sant vitne er eg …». Seglstampen frå Tønsberg. Historisk tidsskrift 52: 197–215.

Fjordholm, Odd 1996. Seglet til Inge, av Guds nåde konge av Norge. Collegium Medievale. Vol. 9: 73–113.

Fjordholm, Odd et al. (utg.) 2012. Norske sigiller frå middelalderen. Bd. 3. Geistlige segl fra Nidaros bispedømme. Oslo.

Hamre, Lars u.å. Innføring i kjeldekunnskap. Førelesningar. Stensiltrykk NTNU.

Hamre, Lars 2003. Striden mellom erkebiskop Jørund og domkapitlet i Nidaros. I Steinar Imsen (red.) Ecclesia Nidrosiensis 1153–1537: 187–213. Trondheim.

Hamre, Lars 2004. Innføring i diplomatikk. 2. utgave. Oslo.

Haugen, Odd Einar (red.) 2004. Handbok i norrøn filologi. Bergen.

Holm-Olsen, Ludvig 1990. Med fjærpenn og pergament. Vår skriftkultur i middelalderen. Oslo.

Huitfeldt-Kaas, H. J. 1899. Norske Sigiller fra Middelalderen. Første og Andet Hefte.

Hødnebø, Finn (utg.) 1960. Norske diplomer til og med år 1300. I serien Corpus codicum Norvegicorum medii aevi (CCN). Folio serie vol. II. Selskapet til utgivelse av gamle norske håndskrifter. Oslo.

Hødnebø, Finn 1980. C(h)irographum. Norge. KLNM bd. 2: spalte 559–561.

Johannesson, Gösta 1980. Diplomatik. KLNM bd. 3: spalte 87–90.

Johnsen, Arne Odd 1955. Storhetstid (1225–1252). I Fjellbu et al.: 204–242.

Jørgensen, Jon Gunnar 2004. Håndskrift- og arkivkunnskap. I Odd Einar Haugen (red.): Handbok i norrøn filologi: 27–79. Bergen.

Köcher, A. 1925. «Norske Sigiller fra Middelalderen. Kongelige og fyrstelige Segl. Udgivne ved Chr. Brinchmann. Oslo 1923». Bokmelding i (Dansk) Historisk Tidsskrift. Bd. 9. række, 4 (1925–1926): 363–366.

Liedgren, Jan 1980. Diplom. KLNM bd. 3: spalte 80–82.

Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede (NRJ) bd. V. Utgitt for Kjeldeskriftfondet ved Arne Odd Johnsen. Oslo 1972.

Regesta Norvegica I. 822–1263.Utgitt for Kjeldeskriftfondet av Erik Gunnes. Oslo 1989.

Seip, Didrik Arup 1954. Palæografi: Norge og Island. Nordisk kultur 28 B. Stockholm.

Skattematrikkelen 1647. XV. Nord-Trøndelag fylke. Red. Rolf Fladby og Terje Schou. Oslo 1975.

Steinnes, Asgaut 1930. Mål, vekt og verderekning i Noreg. Nordisk kultur bd. XXX: 84–154. Stockholm.

Storm, Gustav 1894. Norges gamle Vaaben, Farver og Flag. Videnskabsselskabets Skrifter. II Historisk-filosofisk Klasse. Kristiania.

Sturla Tordsson. Soga om Håkon Håkonsson. Oslo 1963.

Thorkelin, Grímur Jónsson 1786. Diplomatarium Arna-Magnæanum, exhibens monumenta diplomatica qvæ collegit et universitati Havniensi testamento reliqvit Arnas Magnæus historiam atqve jura Daniæ, Norvegiæ, et vicinarum regionum illustrantia.

Trætteberg, Hallvard 1953. «Geistlige segl i Nidaros». I Sverre Marstrander (red.), 800 års jubileet for opprettelsen av den norske kirkeprovins 1153–1953. Katalog over den historiske utstilling: 41–55.

Trætteberg, Hallvard 1980. Norge: Domkapitelssegl. KLNM bd. 3: spalte 203 ff.

Vågslid, Eivind 1989. Norske skrivarar i millomalderen. Oslo.

1Bjørgo 2004.
2DN I nr. 8. Fig. 1 er et foto av det originale gavebrevet i Riksarkivet. Som fig. 2 er gjengitt Hødnebøs transkripsjon. En korsbror var en høyere geistlig knyttet til en bispekirke. Benevnelsen kommer av at de hadde sin plass i koret. Korsbrødrene ble også kalt kanniker. Forsamlingen av høyere geistlige ved domkirkene ble kalt domkapittel.
3Årtidhold eller anniversarium (lat.) innebar at det ble lest sjelemesser for en avdød på vedkommendes dødsdag.
4Hamre 2004: 2. Ordet diplom kommer fra latin diploma, og betyr egentlig noe som er dobbelt, lagt sammen. Opprinnelig ble betegnelsen brukt om sammenbundne blyplater som ble gitt til dimitterte romerske soldater. Liedgren 1980: spalte 80.
5Jørgensen 2004: 71.
6Bind 23 har kommet ut, men bind 20 mangler fortsatt.
7Johannesson 1980: spalte 87.
8Hamre 2004: 12 ff.
9NRJ V: 388. Landskylden til kommunet var da til sammen 2 spann 2 øre i de to brukene. Kommungods var Domkapitlets felles gods; avkastningen gikk til kannikenes underhold.
10Domkapitlets kommunkiste er omtalt i 1298, DN II nr. 43. Det heter her at den originale jordeboken fra 1244 skulle ligge i denne kisten.
11Holm-Olsen 1990: 161.
12Arkivsaken. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 11. desember 2014 fra https://snl.no/arkivsaken.
13Hamre u. å.: 33 ff.
14Vårt ord penn kommer av lat. penna, som betyr fjær.
15Thorkelin 1786: 22 f.
16DN I nr. 8.
17Hødnebø 1960, CCN vol. II: 129 ff.
18RN bd. 1 nr. 529.
19Haugen 2004: Paleografi: 175–214.
20Hødnebø 1960: 129 f.
21Hamre u. å.: 50.
22Seip 1954: 19.
23Seip 1954: 18.
24Seip 1954: 10.
25Jørgensen 2004: 208.
26Vågslid 1989: 19.
27Hamre u. å.: 12 ff.
28Hamre u. å.: 15 ff.
29Liedgren 1980: spalte 81. Jf. Også Hamre 2004: 25 ff. og Jørgensen 2004: 76 f.
30Hamre 2004: 38.
31Hamre 2004: 51.
32I Riksarkivet i Oslo har man en kirograf fra 1319 med begge delene intakt. Foto i Holm-Olsen 1990: 89.
33Hamre u. å.: 27.
34Hødnebø 1980: spalte 559 ff.
35Det som her står om språkformen, bygger på epost til meg fra Jon Gunnar Jørgensen av 21.01.2015.
36Det finnes noen unntak, men det er ganske vanlig. Eksempelvis står det i linje 13 «-degi» i stedet for «-dege». Man kan også se en vakling mellom o og u etter kort a. I linje 1 står «allo/m/», men «allum» i linje 7.
37Eksempler på det er allum, hafðo, staðum (runding av a etter stående u).
38Vi finner ett eksempel på konsonantgruppen «ft» i «æft/er/» i linje 1, der vestnorsk normalt ville hatt «pt». Ellers har diplomet «g» i f. eks. «æiga» (linje 6) og i «-degi» (linje 13), mens sørøstnorsk ofte har «gh» i stillinger der g-en trolig har hatt frikativ uttale. Det forekommer ikke i dette diplomet.
39Det er skrevet bak på diplomet at seglene ble «reparert» i 1938.
40Johnsen 1955: 204 ff.
41RN I nr. 528.
42Trætteberg 1980 i KLNM bd. 3: spalte 204.
43Dybdahl 1999: 100 f.
44Fjordholm et al. 2012: 99.
45Dybdahl 2003: 294 f.
46DN III nr. 39: Jtem testamenta oll þau sem gefin værða Niðaros kirkiu. skal herra erchibiscvp hafa half. en half korsbroeðr vtan gefit se kirkiunni til vphalldz. eða korsbroeðrom til artiðahalldz, eða til garðzens.
47DN II nr. 9.
48Brinchmann (utg.) 1924: 1 f., Plansje 1.
49Huitfeldt-Kaas (utg.) 1899: 3.
50Brinchmann (utg. 1924): 1.
51DN III nr. 47.
52Hamre 2003: 187–213.
53Storm 1894: 17.
54Ibidem.
55Huitfelt-Kaas 1899: Plansje II nr. 23. Tekst s. 3.
56Brinchmann 1924: 2.
57Sturla Tordsson. Soga om Håkon Håkonsson: 100 f. Etter en overenskomst fra 1223 hadde Skule den nordligste tredjedelen av Norge. Dette ble endret i 1237, da hertug Skule fikk en tredjedel av alle syslene over hele Norge. Op.cit: 185.
58Köcher 1925: 365.
59Köcher 1925: 364.
60Köcher 1925: 364 f.
61Sfragistikk (eller sigillografi) er vitenskapen om segl.
62Hamre u. å.: 27.
63Fjordholm 1973: 198 f. Jf. fig. 7.
64Brinchmann 1924: 2 og plansje XXI. Tillæg.
65Fjordholm 1973: 197–215.
66Fjordholm 1973: 198.
67Fjordholm 1973: 213 f.
68Sturla Tordsson, Håkon Håkonsons saga: 167.
69Daae 1895.
70Daae 1895: 414.
71DN III nr. 132.
72Magnhild Ketilsdotter var tydeligvis død i 1327. DN I nr. 193. Hun hadde testamentert nedre Grannes til korsbrødrene i Stavanger mot årtidhold for henne selv og faren.
73Daae 1895: 420 f.
74Daae 1895: 421 f.
75I genealogisk sammenheng brukes konjektur ofte om en antatt slektssammenheng som ikke kan bevises.
76Da Hødnebø har uteglemt en del av teksten, er det som står i hakeparentesen føyd til av meg..
77Kalt «syndste gardhen» og «Nørdre Setne» i domkapitlets jordebok fra 1558. NRJ V: 388.
78Den store autoriteten på dette feltet er Asgaut Steinnes. Han sier om jordverdi: «Gardane vart mest alltid rekna i einingar som hadde upphav i landskyldi, den årvisse leiga som jorddrotten skulde ha når ein gard var burtfest». Videre heter det: «Ein gard eller gardpart, stor eller liten, vart i jordegodsrekningi nemnd med eit samansett ordlag der andre lekken var ordet ból (n.) og fyrste lekken landskyldi i genitiv, t.d. merkrbol, mánaðarmatarból, tveggja markaból». Steinnes 1930: 141 f.
79Steinnes 1930: 142 og 151.
80Dybdahl 1996: 45.
81Kommun var domkapitlets felles formuesmasse.
82Man skulle forvente at ny skyld utgjorde 20–25 % av den gamle, da rimer det dårlig med 11 øre gammel skyld og 8 øre ny skyld.
83Dybdahl 1996: 54.
84Skattematrikkelen 1647 XV: 66 f.
85Dybdahl 1989: 335.
86Steinnes 1930: 151.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon