Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

«En ualminnelig vemmelig sak» – Operasjon Asfalt 1951

Gaute Lund Rønnebu, master i historie, Universitetet i Nordland. E-post: glr.fauske@nfk.no

  • Side: 343-354
  • Publisert på Idunn: 2014-12-16
  • Publisert: 2014-12-16

«Operation Asphalt» 1951

From 1941 to 1945, approximately 93,000 Soviet Prisoners of War were sent to Norway by the Nazi regime to work as slave laborers. Many of them died due to exhaustion, undernourishment and executions.

In the summer of 1951, the Norwegian government authorized a plan to relocate close to 8,000 Soviet Prisoner of War graves in Northern Norway. The operation was given the code name «Asphalt» and from August to November the remains were moved to the island of Tjøtta, close to the town Sandnessjøen.

The official reason given by the Norwegian cabinet was to simplify supervision, by relocating them to a single grave site. The unofficial consideration was probably the possibility of eliminating an excuse that Soviet representatives used to travel around in Norway.

The operation caused a great deal of negative response, but few demonstrations took place. The work was completed according to plan, except in one town where local communists and other inhabitants protested intensely against the excavation.

Since 1951, and throughout the following decades, «Operation Asphalt» remained a story rarely told. The last few years have brought new information to the public and made the incident quite well known, following many years of limited focus on the history of the Soviet Prisoners of War in Norway during the German occupation.

 

«2. november 1951 våkner Alf Johansen tidlig om morgenen av støy utenfor huset. Han ser ut av vinduet. Normalt skal det ikke være et menneske i denne bortgjemte gata bak kirkegården. Nå kryr det av folk, menn i arbeidslump og gruvehjelmer, kvinner, lærere, funksjonærer. Det er hundrevis av dem. […] Hva i all verden er det som foregår?!»1

Slik åpner forfatter Tor Jacobsen sin beskrivelse av det som ble kalt «kirkegårdskrigen», da flere hundre mennesker møtte opp på Mo kirkegård i en bitende vintervind for å hindre det de mente var gravskjending utført av den norske stat. Høsten 1951 skulle alle de sovjetiske krigsgravene i Nord-Norge graves opp og flyttes til en ny krigskirkegård på Tjøtta på Helgeland. Aksjonen ble planlagt i stillhet av norske myndigheter og gjennomført i løpet av tre hektiske måneder. Sovjetiske lik ble lagt i asfaltimpregnerte sekker, lagret og fraktet med lastebil og båt, og til slutt gravlagt på nytt – med bulldosere.2

Sovjetiske krigsfanger i Norge

Fra 1941–1945 kom det rundt 93 000 sovjetiske krigsfanger til Norge, soldater fra Den røde armé. Disse krigsfangene ble spredt utover nærmere 500 fangeleirer, og flertallet ble sendt til de tre nordligste fylkene hvor tyskerne hadde satt i gang store byggeprosjekter som Nordlandsbanen, Riksvei 50 og flere flyplasser og festningsanlegg langs kysten. Den tyske militære øverstkommanderende i Norge, general Nikolaus von Falkenhorst, krevde 145 000 krigsfanger for å gjennomføre Hitlers planer om en jernbane til Kirkenes i løpet av 1945. Det antallet ble ikke innvilget, og fra 1943 konsentrerte tyskerne seg om å intensivere arbeidet på strekningen fra Mo i Rana til Tysfjord.

I tillegg til krigsfanger kom det rundt 7000 sivile sovjetiske tvangsarbeidere, mange fra Ukraina. Disse ble kommandert til å jobbe på aluminiumsfabrikker og frossenfiletfabrikker, som Frostfilet i Bodø, som engasjerte rundt 1000 arbeidere. I tillegg til sovjetere var det også jugoslaviske og polske krigsfanger i Norge og sivile tvangsarbeidere fra en rekke andre land, som Belgia, Frankrike, Danmark og Nederland.

Sovjeterne ble ansett som «Untermenschen» av nazistene, en underlegen rase. De fikk en umenneskelig behandling – marginale matrasjoner, de manglet ordentlig påkledning, lå stuet sammen i trange brakker og ble ansett som slaver som ofte ble utsatt for mishandling og henrettelser. Sovjetunionen hadde ikke underskrevet Genève-konvensjonen av 1929 om human behandling av krigsfanger, derfor mente tyskerne at de ikke måtte behandle de sovjetiske fangene etter de internasjonale retningslinjene. Og da situasjonen omtrent ikke kunne bli verre, fikk de beskjed om at overkommandoen i Den røde armé gjennom ordre 270 av 16. august 1941 slo fast at sovjetiske soldater i krigsfangenskap ble regnet som forrædere.3 Det var Stalins oppfatning at de som var blitt tatt som krigsfanger hadde satt seg selv utenfor samfunnet og ikke fortjente at fedrelandet var opptatt av deres skjebne. De var ansett som underlegne fra begge sider, hatet av nazistene og stemplet som landssvikere av sine egne.

Av de 7000 sivile sovjetiske tvangsarbeiderne døde rundt 100 av dem under oppholdet i Norge. Når det gjaldt de sovjetiske krigsfangene, døde et sted mellom 13 000 og 14 000 av dem. Nærmere 3000 omkom da de tyske skipene «Palatia» og «Rigel» ble bombet og senket av de allierte, i henholdsvis 1943 og 1944.

De som døde på norsk jord av sult, kulde, utmattelse eller ble henrettet, ble gravlagt i nærheten av de mange fangeleirene, på krigskirkegårder og menighetskirkegårder, men like gjerne i myr og fjellterreng. Tyskerne hadde lagt mange av de døde fangene i massegraver uten å identifisere dem, og arbeidet med en «tilfredsstillende gravlegging» startet mange steder rett etter frigjøringen. Med det mente man først og fremst at de døde skulle samles og ikke ligge så spredt.4

I Saltdal kommune i Nordland var det krigsfanger gravlagt ved nesten hver eneste fangeleir. De fleste sovjetiske likene ble sommeren 1945 flyttet til Hestbrinken på Storjord, som på dette tidspunktet ble den nest største sovjetiske krigskirkegården i Nord-Norge med 693 lik. Kun Høybuktmoen i Sør-Varanger var større, med over 1500 døde. Det var de gjenværende tyske soldatene som mange steder fikk arbeidet med å grave opp og frakte de døde. Noen lik ble også flyttet flere ganger. Fanger som arbeidet på Russånes i Saltdal ble begravd like i nærheten av leiren, og like før frigjøringen bestemte leirkommandanten at de døde skulle flyttes noen hundre meter opp i dalen. Deretter ble de på nytt gravd opp og flyttet til Hestbrinken, før de igjen ble fraktet til Tjøtta i 1951. Altså fire gravsteder til sammen.

Fra oppgravingen av sovjetiske krigsgraver i Saltdal i 1945. Foto: Saltdal kommune

Soknepresten i Saltdal, L. M. Vågdal, skrev følgende i en rapport om arbeidet sommeren 1945. «Eit nifst og uhyggjeleg arbeid er det, men ein har då likevel den glede at ein soleis får gjere desse menneskje den siste teneste og føre deira jordiske etterleivder i kristna jord.»

I Salten lå det over 1500 graver i Saltdal, Fauske, Sørfold, Bodø og Bodin. Totalt i Nord-Norge var det snakk om 95 gravplasser og over 7500 lik.

Opptakten

Allerede sommeren 1945 begynte sovjeterne å diskutere krigsgravene i Nord-Norge.

Fra den sovjetiske fullmektige for repatrieringssaker i Norge, kom det et forslag til den sovjetiske regjering om å samle gravene til de falne sovjetborgerne ved større tettsteder. Instruksen fra Moskva var å ikke gå inn for endring av strukturen av «politiske grunner». De mente det var mest hensiktsmessig å beholde de spredte minnesmerkene fordi det ville «gi våre konsulære medarbeidere større muligheter til å reise rundt i landet». Sovjetunionen var naturlig nok ute etter å kartlegge den militære infrastrukturen i Nord-Norge, og krigsgravene var for dem en mulig innfallsport til dette.

I august 1948 kom den sovjetiske kapteinen Sokolow og hans militærattaché Prochorow på uanmeldt besøk til Tromsø. Overfor stabssjefen ved Sjøforsvarskommando Nord (SKN), Oscar Thuesen, forklarte de at hensikten med visitten var å se etter sovjetiske krigsgraver. De hevdet også at besøket var klarert med de nødvendige norske instanser, noe som viste seg å ikke være korrekt. Reiseplanen deres inneholdt steder som Bardufoss flyplass og andre militære anlegg. SKN rapporterte til myndighetene om hendelsen og uttalte at å la sovjeterne få fortsette med å besøke de mange gravstedene i Norge, ville være å legge alt til rette for «organiseringen av et vidt spionasjenett».5

Vinteren 1948 skjedde den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, og Sovjetunionen tvang en støtteavtale på Finland – noe som førte til at Einar Gerhardsen 29. februar gikk på talerstolen i Kråkerøy og forsikret at Arbeiderpartiet ville bekjempe den trusselen kommunistene representerte mot det norske folks frihet og demokrati. Dermed satte han i gang det som er kalt «den mest omfattende politiske kampanjen i nyere norsk historie», rettet mot NKP, som hadde forsvart det sovjetiske kuppet i Tsjekkoslovakia fem dager tidligere.6 Året etter, i 1949, ble Norges posisjon i den kalde krigen ytterligere befestet da man gikk inn som en av grunnleggernasjonene i NATO.

«Sammendraging»

Det gikk likevel noen år før norske myndigheter bestemte seg for å gjøre noe med de sovjetiske krigsgravene som lå spredt overalt i Nord-Norge. Sovjetunionen hadde trykket på om fortgang i vedlikeholdsarbeidet for krigsgravene i noter 31. mai og 5. juni 1951. 26. juni samme år vedtok regjeringens sikkerhetsutvalg, trolig med forsvarsminister Jens Chr. Hauge i spissen, å flytte 95 gravplasser i de tre nordligste fylkene, en «sammendraging», slik de kalte det. Begrunnelsen utad var at de mange og til dels utilgjengelige stedene vanskeliggjorde et forsvarlig og verdig vedlikehold. Man la tydelig skylden på tyskernes framgangsmåte: «De tyske okkupasjonsmaktene gikk ved opprettelse av gravene i mange tilfelle fram på en skjødesløs måte, og plaserte dem på steder som i høyeste grad var uskikket som gravplasser.»

Den uoffisielle grunnen for å sette i gang «Operasjon Asfalt» fra norsk side, var trolig at man ville avvikle muligheten de mange gravstedene gav for sovjetiske representanter til å reise rundt i militært sensitive områder i Norge.7

Norske myndigheter informerte Sovjetunionen 10. juli om at de hadde en plan om å samle gravene. 2. august sendte de en ny note om at man hadde sikret seg et areal på Tjøtta på Helgelandskysten til den nye krigskirkegården. Dette ble ansett som et egnet sted – det vil si langt nok unna militært område. Først 22. august erklærte Sovjetunionen seg uenig i planene og karakteriserte dem som «en forhånelse av sovjetsoldatenes minne». Det norske svaret drøyde helt til 19. september. Da var «Operasjon Asfalt» allerede i gang, og man responderte med å si at det ville være forbundet med «de største vanskeligheter å innstille arbeidet og omarbeide planen» og at flyttingen måtte fortsette. Regjeringen påpekte også at Tjøtta ikke var så avsides som sovjeterne ville ha det til, og henviste til den direkte veiforbindelsen fra hurtigruteanløpet Sandnessjøen. I tillegg argumenterte de med at flertallet av de sovjetiske døde var uidentifiserte, og dermed også de åpenbare fordelene for pårørende og besøkende ved at gravene var samlet på ett sted.8

Start i Finnmark

Operasjonen ble igangsatt tidlig i august i Finnmark og fikk kodenavnet «Asfalt», fordi likene skulle fraktes i asfaltsekker. Seks lag med papir, impregnert med asfaltstoff. De ansvarlige for operasjonen slet også med å få tak i denne emballasjen og måtte i noen tilfeller ta til takke med noe som ikke var fullt så solid.9

De som ble hyret inn for å gjøre jobben var vanlige norske sjøfolk, og der det var ekstra mange som skulle graves opp, tok man inn lokalt mannskap, ofte bare ungdommer. Det skjedde blant annet i Indre Salten, der flere ned i 16-årsalderen deltok.

To skip ble rekvirert, det var M/S «Tanahorn» og D/S «Raftsund», men flere båter var i bruk underveis i aksjonen. De skulle gå langs kysten, med start i Finnmark, og plukke opp liksekkene på veien til Tjøtta. Tanken til de som hadde ledelsen for «Operasjon Asfalt» var at arbeidet skulle holdes så hemmelig som mulig så lenge som mulig. Men en misforståelse mellom Krigsgravtjenesten og Kirkedepartementet, som skulle informere lokale myndigheter om arbeidet, gjorde at oppgravingen kom som en overraskelse mange steder – og det førte igjen til protester. I Narvik stoppet rådmannen graverne da de dukket opp i slutten av august. Det samme skjedde i Tromsø og Harstad, men arbeidet ble etter hvert gjennomført.

Lik på vandring

Slutten av august og begynnelsen av september 1951 ser ut til å ha vært aksjonens mest intense fase. Da pågikk det oppgraving parallelt i Salten, Sør-Varanger og Honningsvåg i Finnmark og Skibotn i Troms. Spesielt arbeidet på Høybuktmoen utenfor Kirkenes må ha hatt mange mann i sving og vært tidkrevende. Der ble over 1500 lik tatt opp av jorda.

Flere steder hvor det var registrert sovjetiske gravlagte, viste det seg at det enten ikke var noen å finne eller at det ikke var rett nasjonalitet. I Sulitjelma, hvor det var ført opp to døde sovjetborgere, kunne man ikke identifisere likene som sovjetiske, og de ble derfor liggende. På Rognan i Saltdal ble ett lik identifisert som polakk og ikke gravd opp.

Salten var det distriktet som hadde den største konsentrasjonen av krigsgraver, og her var det Sørfold som først stod for tur da «Operasjon Asfalt» ble iverksatt. I kommunen var det snakk om til sammen 780 sovjetiske lik, fordelt på tre ulike steder. I Elvkroken i Leirfjorden lå det over 500 lik begravd på krigskirkegården. Etter Krigsgravtjenestens lister ble disse gravd opp 7. september. Det må ha tatt lang tid, men at graverne ikke alltid var like nøye med arbeidet de utførte, er opplysninger som kommer fram flere steder. «De fikk betalt for hver hodeskalle de fikk med seg – resten brydde de seg ikke om», forteller en i dag 78 år gammel mann fra Sørfold som husker da krigsgravene ble åpnet.

En av dem som var innleid for å være med på oppgravingen i hjemkommunen, var 16 år gammel i 1951. Han lever ikke i dag, men en av kameratene hans husker dagene for over 60 år siden da noen var ute «på oppdrag». Han ble selv spurt om å delta, men hevder at han av to årsaker ikke var villig til å påta seg arbeidet. Den ene grunnen var minnet om krigsfangene, som han hadde hatt stor sympati for under krigen. Den andre, og kanskje viktigste, var «naturligvis selve det makabre i situasjonen». Å være med på å grave opp nylig begravde lik, var en oppgave de færreste ville ta på seg om de ikke var nødt. Oppgravingen var heller ikke noe stort tema i ettertid, forteller han. «Jeg kan ikke huske at jeg noen gang hørte noen snakke om at de hadde vært med på dette. Det var vel sikkert noen som lot seg lokke av pengene, folk var jo stort sett fattige, men jeg tror ikke noen så tilbake på denne innsatsen med stolthet.» At man rekrutterte ungdommer helt ned i 16-årsalderen, tyder også på at ikke så mange var interessert.

I kommunearkivene og menighetsarkivet for Sørfold står det ingenting om det som skjedde under «Operasjon Asfalt». 7. september 1951 kom den første offentlige pressemeldingen om den pågående krigsgravsaken. I avisene som folk i Indre Salten holdt, det vil i hovedsak si Nordlands Framtid, Nordlandsposten og Lofotposten, kom den første omtalen i sistnevnte 8. september. Dagen etter ble de 160 likene som var gravlagt på Helland tatt opp. Krigsgravene lå i et eget inngjerdet område rett ved menighetskirkegården. Trond Raaum skrev i Årbok for Sørfold i 1991 at «flyttingen fra Helland kirkegård har nok foregått i all stillhet slik at det ikke skulle vekke oppsikt blant lokalbefolkningen, (…) og så diskret foregikk det at lokalbefolkningen i mange tilfeller ikke var klar over hva som hadde skjedd.»

På Fauske var det kun ett gravsted for sovjetiske krigsfanger. 92 lik lå på kirkegården ved Fauske kirke. Disse ble gravd opp 19. september 1951, og av de få skriftlige kildene som finnes om reaksjoner på oppgravingen i Salten, finnes det to som forteller fra Fauske. I et notat til Oslo Politikammer, datert 16. oktober 1951, om hvordan arbeidet hadde gått, står det: «I Vestfinnmark og Troms hadde det ikke vært demonstrasjoner av noen art, men i Fauske demonstrerte de stedlige kommunister ved å samle seg ved kirken under oppgravingen, uten at de dermed fremkom med noen trusler eller andre hentydninger.» Altså, i den grad det var noen som åpenlyst protesterte, var det kommunister. Det går igjen alle stedene oppgravingen møtte motstand. At dette skjedde på Fauske, blant alle Salten-kommunene, er ganske forståelig fordi det var her kommunistene var sterkest, med syv representanter i kommunestyret.

Selv om de oppmøtte kommunistene ikke skapte noen stor motstand på kirkegården 19. september, klarte de å skape debatt i herredsstyret. I et møte så seint som den 30. oktober, godt over en måned etter oppgravingen, kom det et forslag fra representant Bottenvann fra NKP om å sende et skriv til Forsvarsdepartementet for å «protestere mot den raseringen av de sovjetrussiske soldatgraver som er foretatt i vårt land, også i Fauske. Det er en misgjerning», står det i protokollen. Forslaget ble nedstemt med 15 mot 12 stemmer.

Saltdal var kommunen med flest krigsfanger og krigsgraver i Nordland. Arbeidet med nazistenes jernbaneprosjekt hadde strakt seg over mange mil, fra Saltfjellet ned til tettstedet og kommunesenteret Rognan og videre ut over Saltenfjorden til Setså. Både sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger var i arbeid her, som blant annet var stedet for den beryktede og grusomme Blodveien, strekningen fra Botn til Saltnes noen få kilometer øst for Rognan.

Hestbrinken krigskirkegård på Storjord, ikke langt fra foten av Saltfjellet, var en av de største i Nord-Norge, med nesten 700 lik. Den ble innviet 2. september 1945 av sogneprest L. M. Vågdal, og flere hundre mennesker møtte opp. Gravfeltet var 80 meter langt og 50 meter bredt, og kirkegården var delt i fire seksjoner. Hver av disse var igjen delt i mindre gravplasser.

Likene fra Hestbrinken må under «Operasjon Asfalt» i 1951 ha blitt gravd opp i to omganger, men datoene er litt uklare. Ifølge Krigsgravtjenestens lister ble likene gravd opp 31. oktober, og en fjerdedel ble visstnok kjørt til Mosjøen og lastet om bord i KNM «Randøy» 6. november. Men resten må ha blitt gravd opp på et tidligere tidspunkt, for de ble fraktet til Røsvik, hvor de ble tatt med videre av D/S «Raftsund» den 28. oktober og ankom Tjøtta 30. oktober. Det mest sannsynlige tidspunktet for fjerningen av flertallet av likene fra Hestbrinken er nærmere tidspunktet for oppgravingen på den andre krigskirkegården i Saltdal. I Botn ble 118 døde sovjetere ekshumert 23. september, altså noen få dager etter at man var ferdig på Fauske.

I Botn var det flere lokale som var med på arbeidet, deriblant faren til en i dag 88 år gammel mann. Det bemerkelsesverdige er at vedkommende var en iherdig kommunist. At kommunister bidro aktivt i oppgravingen er noe som bryter med mønsteret, ellers var de i opposisjon til oppgravingen. Den mest sannsynlige forklaringen på dette er at det var vanskelig å takke nei til en godt betalt jobb.

Kommunistmiljøet i Saltdal var ikke like stort som i nabokommunen Fauske, men stod ganske sterkt på Rognan. Det var to personer fra NKP i kommunestyret før valget høsten 1951, og partiet fikk stemt inn en tredje representant i oktober. Likevel var det ingen store protester som fant sted da krigskirkegårdene ble åpnet og tømt i september. Først i slutten av november ble saken tatt opp i kommunestyret, hvor NKPs Hans Alm stilte spørsmål om det hadde vært gjort noe fra formannskapets side for «å protestere mot oppgravingen av de russiske krigsgraver». Han framsatte forslag til protest. Forslaget falt med fem mot elleve stemmer, og slik ble saken stående. Med tre mulige NKP-stemmer, vil det si at det på samme måte som på Fauske var andre partiers representanter som bifalt kommunistenes initiativ.

Fra 1945 lå det elleve sovjetiske lik på Bodø kirkegård; de ble gravd opp 12. september 1951. På Bodin kirkegård lå det til sammen 50 sovjetiske lik, disse ble tatt opp 20. september. Dette var menighetskirkegårder, de lå altså ikke – som på mange andre steder – på egne krigskirkegårder, noe som er et ganske sterkt symbol i seg selv. Det kan ikke utelukkes at dette i etterkant av krigen hadde en innvirkning på bodøværingenes minne om krigsfangene – eller var symptomatisk for det. Etter bombingen av Bodø i mai 1940 måtte mange flytte fra sentrum, og dermed ble paradoksalt nok den fysiske avstanden større mellom fanger og folk i byen enn den var ute på landet – der de lokale saltdalingene og sørfoldværingene måtte dele de trange liene mellom fjord og fjell med både tyske soldater og sovjetiske krigsfanger. Oppgravingen ble ikke tatt opp verken i bystyret i Bodø eller i herredsstyret i nabokommunen Bodin høsten 1951, og det finnes heller ikke rapporter om protester fra disse stedene. Dette antyder et manglende motiv for engasjement hos befolkningen angående de sovjetiske krigsgravenes skjebne. Et leserinnlegg – det eneste i bodøavisene om saken – sier rett ut at vedkommende «har lest redegjørelsen fra utenriksdepartementet om grunnen til at likene av de russere som ligger gravlagte i Norges jord, skal samles, og jeg kan akseptere den begrunnelse som gis.»10 Heller ikke pressen i Bodø var selv opptatt av sakens lokale utslag, men fokuserte på den diplomatiske ordvekslingen mellom Norge og Sovjetunionen. Avisene i Bodø bidro dermed ikke til noe engasjement rundt «Operasjon Asfalt» i Salten.

I Bodø utgjorde heller ikke kommunistene, den gruppen som i hvert fall hadde den politisk sett mest betydningsfulle koblingen til krigsfangene, noen stor kontingent. Ved valget i 1947 ble det valgt inn to representanter for NKP i bystyret, som til sammen bestod av hele 36 personer. Fire år senere sank antallet til én. For de andre nevnte kommunene var ikke resultatene mye sterkere, bortsett fra Fauske, men likevel forholdsmessig større. Finn Hestvik peker i sin hovedfagsoppgave på nettopp denne mangelen på politisk polarisering i Bodø og Salten generelt, et resultat av flere faktorer som går tilbake til førkrigstiden. I Salten var det primærnæringene som sysselsatte det store flertallet av innbyggerne, noe som dempet de politiske motsetningene. «Arbeiderpartiet vant senere fram her enn tilfellet var i landsmålestokk, og enigheten innenfor den borgerlige blokk var fremherskende. Dette utgjorde ingen grobunn for dannelser av nye partigrupperinger, verken på høyre eller venstre fløy», skriver Hestvik.11 Områder hvor majoriteten av den yrkesaktive befolkningen var sysselsatt innenfor primærnæringene, ble skjermet for politisk polarisering. Unntaket var som nevnt Fauske kommune, hvor Sulitjelma-gruvene var den dominerende arbeidsplassen. Her var nesten 45 % ansatt i industrien.

Selv om NKP hadde en god oppslutning i Fauske, spesielt de første årene etter 2. verdenskrig, antyder Dag Ingemar Børresen at partilaget i seg selv ikke var av like sterk karakter. Høsten 1950 ble det bestemt at distriktsstyret for Helgeland og Salten NKP skulle skiftes ut og flyttes fra Mo i Rana og nord for Saltfjellet til Fauske. Medlemstallet i partidistriktet hadde blitt halvert på to år og sunket til 500.12 De klarte likevel ikke å gjøre noe med rekrutteringen, og på grunn av manglende resultater ble det på nytt bestemt å flytte distriktsstyret i 1953, denne gang til Glomfjord. Partilaget til NKP i Bodø bestod av under ti personer tidlig på 1950-tallet.

Legger man sammen disse faktorene, var utgangspunktet for en markering av krigsfangenes historie og skjebne i Salten ikke særlig bredt. I Bodø, hvor befolkningen ikke hadde et veldig nært forhold til krigsfangene, både på grunn av leirenes plassering, det begrensede antallet krigsfanger og andre faktorer, var det liten eller ingen motstand å finne da oppgravingen fant sted. Den ble også gjort på et tidlig tidspunkt i prosessen, og det er mulig at de som stod for arbeidet var mer nøye med det de foretok og etterlot seg i bynære strøk.

Der relasjonene til krigsgravene var sterke og gravstedene var i umiddelbar nærhet, var også reaksjonene under «Operasjon Asfalt» mest tydelige, men likevel få. I Indre Salten, hvor leirene og kirkegårdene lå tett og fanger og folk mange steder levde side om side, oppstod det en helt annen eksponering. Problemet i utkanten var de store avstandene. Det var ikke grunnlag for å samle folk til motstand, og trolig var ikke engasjementet til stede heller. Det var heller ikke like mange kommunister til å dra det i gang, noe som virker å ha vært en forutsetning for organiserte protester. I tillegg kommer tidsfaktoren: i mesteparten av Salten var arbeidet gjort før saken var offentlig kjent, og selv om mange fikk det med seg, var det langt fra alle som forstod hva som foregikk. De sovjetiske krigsgravene virker ikke som å ha vært et utbredt eller omdiskutert tema, noe arkivenes fåtallige nedtegnelser også bevitner. De første etterkrigsårene lå fokuset fremover i tid, folk flest kunne ikke være tilbakeskuende. Landet skulle bygges på nytt, og det var verken tyskere eller sovjetere en del av.

Nye protester fra Sovjetunionen

Alle likene i Salten, med et unntak av de fra Kobbvatn og Elvkroken som var såpass mange, og den andre lasten fra Hestbrinken, ble fraktet til Røsvik i Sørfold hvor de ble hentet av M/S «Tanahorn» i slutten av oktober. Der lå sekkene lagret på brygga – i samme bygg som kommunens mellager.

Nye protestnoter fra Sovjetunionen kom 1. oktober, der det ble framsatt krav om at det ble dannet en bilateral kommisjon for planleggingen av krigsgravflyttingen. Den 10. oktober svarte den norske regjeringen, der de sa at første del av operasjonen kom til å bli fullført, men at de var villige til å inngå et samarbeid om gravstedene i Sør-Norge som hadde et omfang på rundt 2000.13

Sovjetunionen protesterte på nytt 31. oktober og fortsatte med utskjellingen av norsk framgangsmåte, men etter at Norge informerte 8. november om at oppgravingen og flyttingen var gjennomført, sluttet notevekslingen, og det ble stille fra Moskva om denne saken.

De som fortsatte å kjøre på saken var Nordland Arbeiderblad, kommunistpartiets presse i Nord-Norge, som fortsatte hele høsten med krass kritikk av regjeringen og det arbeidet som foregikk. I perioder gikk de ganske langt når de publiserte navnene på folk som hadde vært med på oppgravingen og trykte trusler mot disse fra privatpersoner. «Hyener er de dyr som lever av gravskjending», var en overskrift. Dikt skrev de også, her ett eksempel: «Hill deg, Norge, gravskjendernes land/ med en regjering med lite forstand/ Hvor helter som stupte i rekker/ blir lagret i papirsekker (...) Det norske folks mening har intet å si/ protester fra Sovjet går øre forbi/ Om regjeringens handling, være det sagt/ Hånen og skjendselen er fullbrakt.»14

«Kirkegårdskrigen»

Av de 95 gravstedene som det lå sovjetiske krigsfanger i i Nord-Norge, var det kun ett sted oppgravingen ikke ble gjennomført. Det var på Mo, hvor det lå 90 sovjetborgere på menighetskirkegården. I 1948 hadde lokalbefolkningen gått sammen om å sette opp et nytt minnesmerke over de sovjetiske krigsfangene, og samtidig hadde kommunen stilt seg som beskytter av gravstedet. Bevisstheten rundt krigsgravene var med andre ord sterk.

Usikkerheten rundt stemningen på Mo gjorde at de ansvarlige for oppgravingen ventet i det lengste før de iverksatte operasjonen. Avgjørelsen ble ikke tatt før på kvelden torsdag 1. november, og etter at ordføreren hadde informert formannskapet, gav NKP-representanten Erling Moe klarsignal til sine partifeller om å starte en motoffensiv. I løpet av natten og morgentimene organiserte kommunistene en større protestaksjon. Det ble trykket et flygeblad med tittelen «Gravskjending» som lød: «På tross av den protest som på vegne av folket ble sendt fra Mo kommune til Forsvarsdepartementet, skal der foretas gravskjending på Mo kirkegård fredag (bededag) 2. 11. kl. 7. Oppgraving skal foretas i all hast som overrumpling for at ikke denne skjendige handling skal hindres. Men vi skal hindre den. Møt fram!». Oppropet var signert 27 personer, flere av dem var ikke medlem av NKP. Til tross for dårlig vær møtte flere hundre mennesker opp på kirkegården klokken syv om morgenen for å protestere og hindre oppgravingen. Kjente kommunister holdt appeller og fikk vedtatt et protesttelegram til regjeringen. Ifølge en av de tilstedeværende etterretningsoffiserene var stemningen hos demonstrantene «aggressiv». Det ble truet med streik på jernverket og jernbanen, og ingen av graverne møtte opp. Oppgravingen ble først utsatt og så innstilt, etter instruks fra forsvarsminister Jens Chr. Hauge.15

Både lokalhistoriker Thor Helge Eidsaune og forfatter Halvor Fjermeros argumenterer for at når det kom til stykket, var det ikke bare kommunistene som sørget for motstanden, også andre folk støttet opp rundt protesten og møtte opp på eget initiativ. Begge peker også på at protestene ikke var utelukkende politisk motivert fra kommunistenes side, men mest et moralsk standpunkt. Krigen var fremdeles nær i minnet. Folks oppfatning ble klarere da realitetene var forestående, og det var flere som så på likflyttingen som gravskjending og overtramp av vigslet jord. Argumentet om nærheten til fangene er logisk, men ikke fullt så konsistent når man ser til Salten. Kommuner som Sørfold og Saltdal var tettpakket av krigsfanger under okkupasjonen, men uten at det i seg selv utløste noen reaksjoner under «Operasjon Asfalt.»

Å forklare den kraftige motstanden på Mo bare ut fra tidsaspektet, den mengden tid man fikk i Rana til å bygge opp en opinion, blir også utilstrekkelig. I Salten tok det halvannen måned før lokalpolitikerne reagerte på oppgravingen i kommunestyret i Fauske, i Saltdal enda lenger tid. I Bodø og Sørfold var det ingen politisk diskusjon i det hele tatt. Bevisstheten og engasjementet for gravstedene var begrenset i Salten, på Mo var begge deler nok større, men ifølge en etterretningsrapport ble ikke «Operasjon Asfalt» oppfattet som noe «alminnelig samtaleemne» blant folk i Rana heller.16 Uten kommunistene som pådrivere hadde neppe «kirkegårdskrigen» på Mo funnet sted.

Det som lå bak Mo-kommunistenes påfallende iherdige innsats kan ha vært de interne stridighetene i partiet. De var i ferd med å bli isolert fra resten av NKP, de hadde blitt fratatt distriktsstyret året før «Operasjon Asfalt», og de lå i strid med resten av partiet med bakgrunn i uenighetene rundt eksklusjonen av Peder Furubotn. Mo-kommunistene gjorde krigsgravsaken til sin kampsak, og når de som de eneste klarte å bevare gravene, vant de en intern seier.

Minnestøtter og minnekultur

Bautaen på den sovjetiske krigskirkegården på Tjøtta. Foto: Gaute Lund Rønnebu.

Nordmenn er i ferd med å få et endret forhold til 2. verdenskrig og dens kjølvann. Bildet av motstandsheltene og bred norsk innsats mot nazistenes regime og ideologi har de siste årene blitt utfordret av nye fortellinger om krigsprofitører, frontkjempere, fangevoktere og historien til «tyskertøsene» og NS-barna.

Den forklaringen som er gitt på den manglende oppmerksomheten rundt disse temaene, dreier seg om erindring og minnepolitikk. De har vært «glemt» i norsk historieskrivning og fortrengt i den nasjonale grunnfortellingen om krigen og dens konsekvenser. Årsaken er det ubehagelige ved disse sidene av krigen og behovet for oppbygging av en «positiv identitet».17 I dette bildet passet ikke grupper av nordmenns velvilje til og oppofrelse for nazistenes prosjekt – og heller ikke de utenlandske krigsfangene som slet og døde i Norge under den tyske okkupasjonen.

Dette har forandret seg de siste to tiårene, en prosess sammenfallende med krigsgenerasjonens frafall og åpningen av sovjetiske arkiver etter unionens fall i 1991. En av de historiene som er kommet fram igjen er «Operasjon Asfalt». Omstendighetene rundt aksjonen var sterkt knyttet til den kalde krigen og norske myndigheters skepsis til sovjetisk utnyttelse av krigsgravenes beliggenhet, men den representerte da, og fremdeles i dag, en forlengelse av krigens dystre sider. Men hvorfor inngikk krigsfangene og krigsgravene i denne nedprioriteringen? Som historiker Odd-Bjørn Fure har poengtert var ikke denne gruppens skjebne knyttet til «belastende atferd fra norske institusjoner og borgere».18

At flyttingen av de sovjetiske krigsgravene ikke har fått mye nasjonal omtale og debatt tidligere, betyr ikke det samme som at det ikke har levd et minne blant folk om det som skjedde. Spørsmålet historikere som Marianne Neerland Soleim stiller seg, er hvorfor de eksisterende minnesmerkene over sovjetiske krigsfanger i Norge ikke i større grad har tjent som erindringssteder og for bevaring av krigsfangenes minne i nordmenns bevissthet.19

Noe av skylden for dette mener hun «Operasjon Asfalt» har: «Forholdene omkring den makabre flyttingen har nok bidratt til at krigsfangenes historie ytterligere ble skjøvet ut av den nasjonale oppfatningen».20 Men prosessen med å «glemme» krigsfangene var trolig i gang allerede før «Operasjon Asfalt».

I dagene etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 og ut over sommeren ble det reist et stort antall minnestøtter av de gjenlevende sovjetiske krigsfangene i Nordland, til ære for deres omkomne brødre. Mange av disse minnesmerkene ble fjernet under «Operasjon Asfalt», og selv om en del ble stående og noen nye kom til, har dette blitt sett som en del av utslettelsen av minnet om de sovjetiske krigsfangene, som en politisk bevisst handling. Som om det var det som var intensjonen med likflyttingen.

Verken før eller etter «Operasjon Asfalt» kan det ha vært antallet minnesmerker som avgjorde i hvilken grad man beholdt det emosjonelle og moralske båndet til de sovjetiske krigsfangene. Selv om mange minnestøtter ble fjernet under «Operasjon Asfalt», gjaldt det langt fra alle. De finnes overalt og har vært der hele tiden. I Saltdal står det fremdeles i dag en rekke originale minnesmerker eller rester av dem. Lønsdal, Sundby og Stamnes er noen av eksemplene. En av tekstene lyder i oversettelse: «Her er gravlagt støvet/ av russiske fanger; omkomne/ rødegardister for de tyske/ bøddel-fascisters hånd/ Døde av sult – 85 mann/ skutt – 13 menn/ Sov kjære kamerater!/ Fedrelandet vil aldri glemme dere».21 På Mørsy, nær grensen mellom Sørfold og Hamarøy, står en original minnestøtte med denne inskripsjonen: «Her hviler støvet av russiske krigsfanger som falt for den blodige fascismens hånd».

Tross de hundrevis av minnestøtter reist i 1945, var likevel ikke krigsfangene et omdiskutert tema i årene mellom krigens slutt og 1951, da mange av støttene ble tatt vekk. Da krigsfangene forsvant fra Norge kort tid etter frigjøringen, ble også oppmerksomheten rundt dem marginalisert. Repatrieringen av krigsfangene må derfor sies å være den første minneutslettelsen, og det fysiske fraværet gjorde naturlig nok oppmerksomheten rundt dem mindre. Nordmenn hadde nok med å bygge opp igjen sitt eget liv de første etterkrigsårene. De som opprettholdt den sterkeste tilknytningen til fangene, var kommunistene. Etter hvert som den kalde krigens konflikter ble tydeligere, og spesielt etter Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948 og Korea-krigens utbrudd i 1950, ble kommunistene og det de stod for mindre attraktivt å identifisere seg med. Den store NKP-bølgen forsvant raskt, og Sovjetunionen ble den politiske fienden. Det vokste fram en skepsis til å bli oppfattet og stemplet som Sovjet-vennlig, i en tid da den kalde krigens gufs overtok for frykten nordmenn hadde hatt for nazistene få år tidligere. Dette spilte også inn i den synkende oppmerksomheten rundt krigsfangene.

Da flyttingen til Tjøtta tok til i 1951, var det få som reagerte på selve forestillingen om en ny felles krigskirkegård. Det ble sett på som en rasjonell og verdig handling. «[…] på den tiden syntes vi jo at det var et flott tiltak, fordi før de kom hit, var de spredt rundt», uttalte et øyenvitne til NRK i 2013, som i ettertid mente at det beste som skjedde var at de sovjetiske krigsfangene ble begravd på Tjøtta. Det som ikke ble like godt mottatt var måten det hele skjedde på. Det uhyggelige og makabre rundt oppgravingen var det som fikk folk til å reagere. Likrestene, hastverket, lukten og lagringen var uhyggelig for dem som ble vitner til det og på andre måter ble berørt. Derfor fikk nok også kommunistene medhold av andre. For noen veide det moralske og symbolske tyngst; kirkegårder skulle behandles med ærbødighet, og krigsgraver fortjente respekt. Man skal heller ikke undervurdere betydningen av lokalbefolkningens minner om krigsfangene og den sympatien de følte for dem under og etter krigen. Forskjellene kan likevel spores. Områder med større tetthet av og nærhet til fangeleirene og krigsfangene fikk et sterkere forhold til minnet om dem, mens der tilstedeværelsen av nazister og tyskere var mer intens enn fangenes levekår, ble også empatien svakere. Den lokale bevisstheten gav seg også ulike utslag: på Mo gikk kommune og innbyggere sammen om minnesmerket på kirkegården, i Narvik bygde man opp en sterk minnekultur rundt krigen og motstanden under den tyske invasjonen, mens steder som Bodø og Salten manglet denne kollektive tradisjonen.

Det kan også være en annen grunn til å se ettertidens framstillinger av «Operasjon Asfalt»s betydning som noe overdrevet. Kanskje var heller ikke utgangspunktet for saken så dramatisk som det av og til har blitt presentert som. Operasjonen ble gjennomført på kort tid for å unngå at Sovjetunionen rakk å argumentere mot gravstedsflyttingen. Det var en sak norske myndigheter ikke ville ha fokus på i offentligheten fordi selve likflyttingen kunne oppfattes som gravskjending, men innad hos de involverte i regjeringen er det ikke sikkert at «Operasjon Asfalt» ble sett på som like kontroversiell som det har blitt antatt. Når det har blitt gjort et poeng av at de 60 hyllemeterne daværende forsvarsminister – og øverste ansvarlige for operasjonen – Jens Chr. Hauges private arkiv består av, ikke inneholder noe om «Operasjon Asfalt» ut over det som framkommer i andre kilder, kan det tyde like mye på at dette var en sak Hauge ikke følte noe personlig eierskap til.22 Samlingen av krigsgravene måtte gjennomføres fordi den norske regjeringen mente at det var nødvendig av hensyn til rikets sikkerhet. Man skal likevel være forsiktig med å tolke ting i den ene eller den andre retningen. Og uten at det bortforklarer den makabre og ubehagelige episoden «Operasjon Asfalt» har blitt stående som i norsk historie.

«Kirkegårdskrigen» på Mo har blitt stående som hovedbildet på opinionens reaksjoner på «Operasjon Asfalt» høsten 1951. Det er likevel tydelig at dette var stedet reaksjonene var klart størst i de områdene aksjonen omfattet. I samtiden var det ikke alle stedene protester fant sted; i Salten var det få reaksjoner på oppgravingen. Det var totalt sett også få reaksjoner på hensikten med likflyttingen, det var i flere tilfeller måten det foregikk på som ikke ble så godt mottatt. Likevel – som det i samtiden ble formulert av Carl J. Hambro, og som nok passer inntrykket til enhver som setter seg inn i omstendighetene rundt gjennomføringen av oppgravingen – framstår «Operasjon Asfalt» som «en ualminnelig vemmelig sak».

Litteratur

Abraham, Ole Jacob. «Russerfangane – mytar, fakta og nyansar» (2009). I Historisk tidsskrift 2/2009, side 293–305.

Børresen, Dag Ingemar. «Vi vil oss et land». Norges kommunistiske parti i Helgeland og Salten distrikt – med tyngdepunkt på Mo i Rana 1945–60 (1999). NTNU, Trondheim.

Drost, Uffe. «Sovjetiske minnesmerker over russere som døde i Nordland under 2. verdenskrig». I Årbok for Rana 2002, side 147–161. Rana historielag.

Eidsaune, Thor Helge. «Kirkegårdskrigen 1951». I Årbok for Rana 1999, side 5–31. Rana historielag.

Fjermeros, Halvor. Med lik i lasten (2013). Spartacus forlag, Oslo.

Fure, Odd-Bjørn. «Konsensus, berøringsangst og tabuisering» (1999). I I krigens kjølvann. Universitetsforlaget, Oslo, side 31–46.

Furre, Berge. Norsk historie 1914–2000 (2000). Det Norske Samlaget, Oslo.

Hestvik, Finn. Rekrutteringen til Nasjonal Samling under okkupasjonen 1940–1945 (1972). Hovedoppgave i historie, Universitetet i Bergen.

Jaklin, Asbjørn. Isfront. Den kalde krigen i nord (2009). Gyldendal, Oslo.

Jacobsen, Tor. Smeltedigelen (1988). Gyldendal, Oslo.

Rønnebu, Gaute Lund 2014: «En ualminnelig vemmelig sak.» Opinionens reaksjoner på Operasjon Asfalt, 1951. Masteroppgave i historie, 2014, Universitetet i Nordland.

Soleim, Marianne Neerland. Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941–45. Antall, organisering og repatriering (2009). Spartacus forlag, Oslo.

Storteig, Odd. Krigsfangenes historie (1997). Bodø.

1Jacobsen 1988: 104.
2Fjermeros 2013: 80.
3Abraham 2009: 301.
4Storteig 1997: 20.
5Eidsaune 1999: 5–6.
6Furre 2000: 134.
7Soleim 2009: 377.
8Note fra Utenriksdepartementet til den sovjetiske ambassade i Oslo 10. oktober 1951. Fra Narvik kommunes arkiver.
9Jaklin 2009: 85.
10Nordlands Framtid 22.9.1951.
11Hestvik 1972: 33.
12Børresen 199: 244.
13Note fra Utenriksdepartementet til den sovjetiske ambassade i Oslo 10. oktober 1951. Fra Narvik kommunes arkiver.
14Nordland Arbeiderblad 15.11.1951.
15Eidsaune 1999: 29.
16Fjermeros 2013: 141.
17Soleim 2009: 366.
18Fure 1999: 38.
19Soleim 2009: 371.
20Soleim 2009: 373.
21Drost 2002: 153.
22Aftenposten 12.04.2013.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon