I dette nummeret av Heimen presenterer vi fem artikler som i tid strekker seg fra 1700- til 1900-tallet. Tematisk spenner de fra det førmoderne patriarkalske fadderskapets praksis, til den folkelige mobiliseringa for å skaffe seg teknologi, strøm og telefoni. Demokratisering er ledetråden som forbinder artiklene.

Den innledende artikkelen med søkelys på 1814 og begivenhetene det året, vektlegger bruddet i norsk historie, og «det moderne Norge sin fødsel». Begivenhetene på nasjonalt plan var så dramatiske, påpeker artikkelforfatteren Jens Hyvik, at historieskrivingen i overveiende grad har fokusert på det nasjonale nivå. Med støtte fra Norsk forskingsråd har Norsk lokalhistorisk institutt (NLI), med utgangspunkt i sin egen omfattende boksamling, utarbeidet en bibliografi over litteratur som angår 1814. Hyvik finner, til sin skuffelse, at svært lite av de lokale begivenhetene av betydning har blitt drøftet. Forskjellige mulige årsaker til dette nevnes. Hyvik er ikke fremmed for at lokalhistorikere har neglisjerte temaet nettopp fordi de har ment at begivenhetene hadde lite å si for lokalsamfunnene. Lokalt har man betonet kontinuitet framfor brudd. Men det finnes unntak, og Hyvik benytter disse til å foreslå emner som kunne fortjene dypere dykk i lokalhistoriske studier. Slik vil man kunne man belyse betydningen begivenhetene i 1814 hadde på grunnplanet i samfunnet bedre. Utfordringen er dermed gitt!

De to påfølgende artiklene formidler noen resultater fra et forskingsprosjekt drevet av Høgskolen i Volda. Prosjektet «Kulturperspektiv på møte mellom bønder og embetsmenn» hadde som mål å utfordre oppfatningen om et skarpt skille mellom bondekultur og embetsmannskultur, slik det er formidlet i for eksempel Norgeshistoriene utgitt av Cappelen i 1979 og Aschehoug i 1996. Atle Døssland introduserer leseren til prosjektet. Han forklarer at det ikke er «lett å kartlegge privat omgang og verkeleg omfattande sosiale relasjoner i ei fjern fortid». Metodevalget falt på kartlegging av fadderskap, det vil si av hvorvidt bønder og embetsmenn valgte faddere til sine barn blant den andre sosiale gruppen. Til tross for at fadderskap ikke uten videre belegger nære sosiale relasjoner, «må det være eit vitnemål om ei viss kontakt» fastslår Døssland. I både hans og Arnfinn Kjellands artikler blir vi presentert for «case studies» fra ulike prestegjeld på Vestlandet og Østlandet. Begge forfatterne konkluderer med at kontakten mellom bønder og embetsmenn avtok over tid. Mens embetsmenn ikke sjelden sto som faddere til bondebarn i første halvdelen av 1700-tallet, synes bøndenes bruk av faddere å ha blitt mer «privatisert» et hundreår seinere. Faddere ble da valgt blant nære naboer og slekt. Funnet står i en viss motsetning til en av hypotesene i forkant, om at økningen i skriftkulturelle ferdigheter og politisk deltakelse blant bøndene, kunne ha ført til nærmere sosial kontakt med embetsmenn. Døssland viser imidlertid til endringer innad i embetsstanden fra andre halvdelen av 1700-tallet, med en sterkere profesjonalisering og lærdhet. Det kan ha virket til å skape større avstand mellom de to sosiale gruppene.

Også i Egil Simensens artikkel om tiltak for å øke melkeproduksjon i ei fjellbygd i Østerdalen på 1800-tallet, står forholdet mellom elite og allmue sentralt. Kilden er en «fjøskontrollbok» fra en gård i andre halvdelen av 1800-tallet. Tallene i boka viser en forholdsvis sterk økning i avkastning fra hver enkelt ku i det siste tiåret av århundret. Simensen benytter kontrollboka for å vise hvilke tekniske og driftsmessige endringer som lå bak økningen. Samtidig er kontrollboka i seg selv en kilde til, og en inngang til en diskusjon om holdningene allmuen hadde til øvrigheten når den kom med initiativer for å øke jordbruksavkastning tidlig på 1800-tallet. Den organiserte fjøskontrollen kom først i gang på slutten av 1890-årene. Det var derfor høyst uvanlig at en bonde førte en slik bok så tidlig. Med denne artikkelen får vi presentert en annen inngang til å studere forholdet mellom øvrighet og allmue. Redaksjonen håper artikkelen inspirerer til flere dypdykk i enkeltstående kilder som kan belyse mer omfattende temaer når de settes inn i en kontekst.

I den siste artikkelen retter Astrid Marie Holand søkelyset på de samfunnsmessige sider ved teknologiutvikling, nærmere bestemt utbyggingen av strøm- og telenettet i Nordland fra 1920 til 1950-tallet. Hun utfordrer det «maskuline» og «ovenfra og ned»-perspektivet som ofte preger framstillinger om innovasjon og teknologiutvikling. Holand gjør dette ved å legge vekt på «den lille» utbyggingen, det vil si små, lokale elektrisitets-, telefoni- og telegrafnett som ble satt i gang i forkant av storskalautbygging i offentlig regi. Bruk av minnemateriale bidrar til andre innfallsvinkler enn statistikk alene. Dugnadsånd og ideelle andeler preget oppbygging av, og bruk av strøm fra lokale anlegg. Et flertall av sysselsatte ved telegraf- og telefonsentralene var kvinner. Barn spilte også en vesentlig rolle som bud gjennom den lange perioden før telefonen ble et allemannseie. I 1980 stod fremdeles over 80 000 på venteliste for å få innlagt telefon, påpeker Holand.

Også dette er en artikkel som kan inspirere andre til å undersøke forløp og erfaringer på bygdenivå.

Fire bokmeldinger avslutter dette heftet av Heimen: To oversiktsverk, en gård- og slektshistorie anmeldes, samt en antologi som omhandler «materialitet», hvordan ting gis og uttrykker mening i fortid og nåtid.

Mange har satt spørsmål ved framtida til gårds- og slektshistorie som sjanger i vår stadig mer urbaniserte verden. Yngve Skjæveland synes at Marta Gjernes viser at sjangeren kan ha en framtid. Arbeidet hennes viderefører Olav Kolltveits gards og ættesoge for Ullensvang som han førte fram til 1964. Fokuset er mest på folk, slik det framgår av tittelen, og Skjæveland imponeres av måten forfatteren har taklet det ambisiøse målet om at alle skal med.

Ole Georg Moseng finner grunn til å rose den nye «Grunnbok i Norges historie», men spør også om utgivelsen bare er en sminket oppgradering av den gamle «Grunntrekk i norsk historie», siden flere av de samme forfatterne også bidrar i det nye verket. Dette er «en god bok, på sine premisser», skriver Moseng, men han klarer ikke å finne hvilke målgrupper boka er rettet mot. Det fører igjen til at formatet virker sterkt begrensende på perspektivering og refleksjon.

Tross noen innvendinger lar Terje Joranger seg begeistre av Nils Olav Østrems revidert utgave av boka om norsk utvandringshistorie i Samlagets bokserie «Utsyn og Innsikt». Teoretiske og metodiske temaer er framlagt med klarhet, norsk historieskriving om temaet er satt inn i internasjonal og tverrfaglig kontekst, og en sterkere vektlegging av kulturelle faktorer som årsak til migrasjon, enn tradisjonell vekting av økonomiske faktorer.

Hanne Hammer Stien setter antologien «Tingenes tilsynekomster. Kulturproduksjon, materialitet og estetikk» inn en nyere kulturteoretisk kontekst. I reaksjon mot tendensen innen «den språklige vending» vektlegger hun tingenes betydning som interaktiv objekt. Stien hilser de innsiktene forfatteren frambringer velkommen, men etterlyser et enda sterkere fokus på tingenes estetikk.

God lesning!