Dansk lokalhistories nestor, Knud Prange, døde i København den 11. april i år, i en alder av 81 år. Han vil ikke minst bli husket som en drivkraft i det nordiske lokalhistoriske samarbeidet fra 1970-årene og fram til i dag.

Knud Prange var fra Århus, der han ble født i 1930. I 1956 ble han uteksaminert fra Århus universitet som historiker. Fra 1957 tilbrakte han tretten år som arkivar, ved landsarkivene (tilsvarende våre statsarkiver) i Viborg og København. I 1970 ble han ansatt som lektor ved Historisk Institut på Københavns Universitet, og samtidig ble han leder for den nyopprettede Lokalhistorisk Afdeling. Han fikk kontor ved sin forrige arbeidsplass, på Landsarkivet for Sjælland på Jagtvej, hvor han underviste og veiledet kull på kull med studenter inn i lokalhistoriens og kildenes verden. På den måten kom han til å utdanne en lang rekke aktive danske lokalhistorlkere, hvorav mange i dag befolker lokalhistoriske arkiver over hele Danmark.

Som nytilsatt leder for Lokalhistorisk Afdeling ble Knud også en drivende kraft i det nordiske lokalhistoriske samarbeidet, som tok fart nettopp i begynnelsen av 1970-tallet. På det nordiske historikermøtet i 1971 foreslo toneangivende historikere i flere land å ta opp lokalhistorien i de nordiske land til drøfting. Knud foreslo å utgi et felles skrift om ulike temaer innen lokalhistorien, men i stedet ble man, under et møte på Lysebu i Oslo i 1972, enige om å avholde en serie nordiske seminarer i lokalhistorie. Det første gikk av stabelen på Sostrup Slot i Danmark i 1973, passende nok med Knud Prange som organisator og vert. Siden har tradisjonen fortsatt med seminarer hvert tredje år, alternerende mellom Danmark, Sverige, Finland og Norge. Og det Knud så for seg som en enkelt publikasjon, har blitt til en hel rekke på hittil 8–10 artikkelsamlinger, også publisert vekselvis i ulike nordiske land. Knud deltok selv, som godt og vel pensjonist, på det forrige nordiske seminaret, i Oslo i 2009. Det neste vil finne sted i Stockholm kommende høst, og der vil man utvilsomt minnes Knud med takknemlighet for hans innsats.

Knud Prange (1930–2012). Foto: Henrik Prange.

Mange av Knud Pranges danske historikerkolleger fant forestillingen om internasjonale konferanser i lokalhistorie lettere absurd, men for Knud selv var lokalhistorie den mest internasjonale form for historie, siden den er den mest allmenne: Vi lever alle i et lokalsamfunn og har gjennom livet nære forhold til opptil flere av slagsen. Hans entusiasme for det nordiske samarbeid sprang ut av hans interesse for komparativ historie og hans overbevisning om at bare ved å sammenlikne kunne man se hva som var spesielt for ens eget lokalsamfunn og hva som var mer allmenne trekk. Knud så også lokalhistorien som en motvekt mot og alternativ til den ofte nasjonalistisk pregede rikshistorien.

Ved siden av lokalhistorien var Knud Pranges hovedinteresser heraldikk og slektshistorie. Også på disse feltene var han en nordisk størrelse, og på alle tre områder har han publisert grunnleggende, velskrevne og pedagogiske håndbøker: Heraldik og historie (Viborg 1962), Lokal historie – en håndbog (København 1989) og Mit navn er Jensen. En bog om slægtsforskning (København 1989). Festskriftet til hans 60-årsdag heter – typisk nok Slægter – Skjolde – Steder (Odense 1970), og hans eget «festskrift» til Lokalhistorisk Afdelings 25-års jubileum kalte han Det store i det små (København 1997), også den tittelen karakteristisk for Knuds tilnærming til historien. Knud Prange var redaktør av Heimens danske søstertidsskrift, Fortid og Nutid fra 1966 til 1974. Han var en meget benyttet foredragsholder og konsulent, og han har publisert et utall studier, artikler og bokmeldinger – blant annet i Heimen. Hans historiske forskning var først og fremst knyttet til befolkningshistorie, sosial og geografisk mobilitet og adelshistorie – temaer som typisk kombinerer hans spesialinteresser.

Da Knud Prange ble pensjonist i år 2000, benyttet Københavns universitet anledningen til å nedlegge Lokalhistorisk Afdeling. Dermed ble Knud også dens siste og eneste leder, og dansk lokalhistorie står i dag uten en samlende institusjon og de øvrige nordiske institutter uten en dansk samarbeidspartner. «Det lokalhistoriske fyrtårn i Danmark har sluknet», som Knut Sprauten uttrykker det.

Både som fagmann og privatperson var Knud Prange åpen, inkluderende og udogmatisk. Karakteristisk i så måte er hans innspill i debatten «Kva er lokalhistorie?» i Heimen 1979–80, der Johs. B. Thue målbar tesen om lokalhistorie på lokalsamfunnets premisser. Knuds antitese var at «ingen kan tage patent på lokalhistorien», og at «den, der arbejder med og skriver om lokalhistorie, selv må bestemme hvad han vil skrive om og hvordan det skal gøres». Lokalhistorikerens eneste ansvar er at han «efter evne og overbevisning har gjort et solid og grundigt arbejde. … Det afgørende er, om læseren finder bogen værd at læse.» I tråd med dette hadde Knud også den videst mulige definisjon av lokalhistorie: «Lokalhistorie handler om mennesker i en lokal sammenheng», og han yndet å sitere den engelske lokalhistoriker Finberg: «We don’t know what we mean by local history, and we don’t care. But we mean to go on with it.»

Det spesielle ved Knud Prange var ikke bare at han besatt en rekke utmerkede egenskaper han var hjelpsom, vennlig, gjestfri, humoristisk, aktiv og entusiastisk, kombinert med et skarpt intellekt, en velutviklet kritisk sans og en bramfri opptreden – men at de i ham utgjorde et organisk hele. Hans kolleger og studenter ble mottatt som venner, han skapte gode og inkluderende rammer for faglige og personlige sammmenkomster og samtaler, han møtte alle med en ivrig interesse og klarsynte analyser og kritikk, i en lun atmosfære, ofte hjemme hos ham og hans kone Kirsten i deres hjem i Degnemose allé i Brønshøj. Blant hans mange nordiske venner var sentrale personer i norsk lokalhistorie som Rolf Fladby, Sølvi Sogner, Hans Try og Harald Winge. Det var ikke tilfeldig at Knud i en av våre mange gode samtaler lanserte begrepet «det nære venskab som historisk metode». Han visste, både intellektuelt og intuitivt, at trygghet, åpenhet og varme ga den beste ramme for faglig og intellektuell utvikling. Han vil bli dypt savnet, men husket med glede og takknemlighet.

Finn-Einar Eliassen Professor emeritus Adr.: Høgskolen i Vestfold, Postboks 2243, 3103 Tønsberg E-post: finn-einar.eliassen@hive.no