Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

9. «Hvordan gjør dere det i andre kommuner?» Fortellinger om integreringsarbeid mellom nærhet og avstand

Turid Fånes Sætermo er sosialantropolog og arbeider som postdoktor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU, og som seniorforsker ved NTNU Samfunnsforskning. Hun forsker på tematikker knyttet til migrasjon, integrering, mangfold og flerkulturalitet.

Debattene om hvorvidt man lykkes eller ikke med integrering, har ført til økt oppmerksomhet om lokalsamfunn som de stedene der integreringsprosesser faktisk utspiller seg. Det blir pekt på at lokal integreringspolitikk har andre mål enn den nasjonale, og at pragmatiske trekk ved lokal politikk gjør at den kan ha vel så stor innvirkning på integreringsprosesser. Dette kapittelet argumenterer for at integrering på lokalt nivå også bør forstås i lys av de som står i førstelinja, nemlig de ansatte i flyktningtjenestene. Ved å analysere utvekslinger mellom flyktningarbeidere i ulike kommuner på et nettbasert diskusjonsforum utforsker kapittelet vurderinger og forståelser av integreringsarbeid som former deres praksis. Analysen viser mangfoldet i lokale forståelser og praksiser, samtidig som det gjennom utvekslingene også formes noen større profesjonsfortellinger om hva integreringsarbeid er og bør være.

Nøkkelord: integrering, flyktningtjenester, lokalsamfunn, profesjonsfortelling

Debates around immigrant integration have led to increased attention to local communities as the places where integration processes unfold. It has been noted that local integration policies may have other objectives than the national-level, and that the pragmatic qualities of local policies render them more influential for processes of integration. The chapter argues that local-level integration should also be understood in the light of those who are in the front line of integration work, namely the employees in public integration services. By analysing exchanges between integration workers in different municipalities on an internet-based discussion forum, the chapter explores considerations and understandings of integration work that shape their practice. The analysis shows on the one hand the diversity of local understandings and practices, and on the other hand, how the exchanges contribute to form some larger occupational narratives about what integration work is and should be.

Keywords: integration, public refugee services, local community, occupational narrative

Innledning

Det overordnede målet for den sittende regjeringens integreringspolitikk er å sørge for at «alle som bor i Norge skal få brukt ressursene sine og ta del i fellesskapet» (Meld. St. 6 2012–2013:7). Når denne nasjonale målsettingen skal realiseres, er det kommunene som har det største ansvaret, og i førstelinja står ansatte i flere hundre små og store flyktningtjenester fra nord til sør.1 I dette kapittelet er det deres forståelser av integrering og integreringsarbeid som utforskes. Kommunale flyktningtjenester har vært gjennom store endringer i årene etter den såkalte flyktningkrisen i 2015–2016. Da kommunene ble anmodet om å bosette de om lag 30 000 flyktningene som hadde kommet til landet det året (Østby 2016), stilte de seg nærmest unisont positive, og perioden er blitt karakterisert som en «nasjonal dugnad» (Søholt, Nygaard, Støa og Hauge 2018). Velkomstviljen innebar imidlertid at mange kommuner fikk nye eller mer omfattende oppgaver enn de i utgangspunktet hadde egnede tjenester til å håndtere, for eksempel knyttet til å finne boliger, utforme introduksjonsprogram, hjelpe flyktningene med å orientere seg i det nye hjemsamfunnet og saksbehandlingsarbeid. Flyktningtjenester ble derfor etablert, styrket eller omorganisert i løpet av kort tid mange steder (Svendsen og Berg 2018). Mange nye flyktningarbeidere, hvorav en del var uten relevant erfaring eller utdanning, ble ansatt i all hast i tjenester som var under endring og utvikling. Behovet for kunnskaper og faglig støtte var følgelig stort.

Situasjonen representerte et vendepunkt for mange av tjenestene, både gjennom økningen i arbeidsmengde og antall ansatte, men også i forhold til lokalpolitisk innramming. Én konsekvens har nemlig vært at flere kommuner nå har et uttalt ønske om å fortsette å bosette flyktninger (Søholt mfl. 2018). For små kommuner handler dette særlig om å øke innbyggertallet, men de siste årene har det også handlet om å opprettholde kompetansen flyktningtjenestene har opparbeidet seg, i en tid der mange tjenester og tilbud nå bygges ned. I løpet av de siste årene har det ifølge Søholt mfl. nærmest blitt konkurranse mellom norske kommuner om å få nye bosettinger (ibid.).

Den nasjonale integreringspolitikken er særlig orientert mot å få innvandrere inn i lønnet arbeid, noe som kan være en utfordring for mange mindre lokalsamfunn (Kristensen og Sætermo 2021). Samtidig er politikken for bosetting av flyktninger også distriktspolitikk i den forstand at den siden midten av 90-tallet har vært innrettet mot at flyktninger skal bosettes i alle landets kommuner, og har et mål om at flyktningene skal bli værende i de kommunene der de blir bosatt (Friberg og Lund 2006). Spredt bosetting er ment å styrke distriktene ved å tilføre innbyggere, og for å få disse til å bli værende forstås det som viktig også fra nasjonalt hold å få til godt lokalt integreringsarbeid (IMDi 2010). Flere faktorer bidrar imidlertid til at lokalt integreringsarbeid blir forskjellig fra kommune til kommune i Norge. For det første har kommunene stor frihet når det gjelder tjenesteutforming og det er derfor til dels stor variasjon med hensyn til flyktningtjenestenes organisering, mål, prioriteringer og praksis. Idealet om lokalt folkestyre og demokratisk nærhet til beslutninger som angår lokalsamfunnet, står sterkt (Bakkeli og Steen Jensen 2015). Kommunene står fritt til å velge for eksempel hvordan introduksjonsprogram skal organiseres, og hvilken kommunal enhet som skal ha ansvaret (Tronstad 2015). Selv om noen modeller er mer utbredte, arbeider med andre ord norske flyktningarbeidere i tjenester som kan være svært forskjellige. Videre er de lokale kontekstene de arbeider i, også svært ulike når det gjelder demografiske forhold, størrelse, sentralitet, politisk styre, lokale arbeidsmarkeder, næringer og tjenester, og erfaringer med innvandring. Disse faktorene og samspillet mellom dem fører til at integrering «gjøres» ulikt i de lokalsamfunnene der den langreiste, nasjonale integreringspolitikken skal implementeres. Flyktningarbeiderne, gjennom sine daglige vurderinger og praksiser, spiller en helt sentral rolle i disse prosessene.

Integreringsarbeid som lokal praksis

Betydning av lokal kontekst blir ofte utilstrekkelig tematisert i forskning om integrering, hevder Martin Bak Jørgensen (2012). Dette er en del av en større kritikk der det fremholdes at integreringsforskning baserer seg på implisitte antakelser om nasjonalstaten som naturlig ramme for integrering, og i kjølvannet av kritikken har det de siste årene kommet stadig flere studier som fokuserer på integrering som prosesser som utfolder seg lokalt. Mange av studiene har vært opptatt av den økte betydningen av lokal integreringspolitikk vis-a-vis den nasjonale (Zapato-Barrero, Caponio og Scholten 2017). I motsetning til nasjonal politikk som gjerne har som mål å begrense innvandring, har mange lokalsamfunn et ønske om å trekke til seg innvandrere og bosette flyktninger for å få flere innbyggere. Lokal integreringspolitikk kan dermed stå i et motsetningsfylt forhold til nasjonal politikk, og de to nivåene kan ha ulike oppfatninger av både målsettinger og utfordringer. Ifølge Bak Jørgensen (2012) kan politiske prosesser på nasjonalt og lokalt nivå av og til være helt frakoblet, og medføre motsetninger og til og med konflikter. Samtidig beskrives den lokale politikken gjerne som mer handlings- og løsningsorientert enn den nasjonale (Zapato-Barrero mfl. 2017). Det argumenteres i den sammenheng for at disse pragmatiske trekkene gjør at lokal politikk i realiteten kan ha større innvirkning på integreringsprosesser enn nasjonal politikk, for eksempel ved at den er tettere på innvandrerne, og kan respondere mer konkret og umiddelbart på deres behov (Caponio og Borkert 2010).

Disse studiene, som er blitt referert til som en «local turn» i integreringsforskningen, har ofte understreket kontrasten mellom nasjonal og lokal politikk. De har imidlertid som regel vært forankret i det urbane (Hadj Abdou 2014) og har da vært opptatt av byer både som stedlige kontekster for integreringsprosesser og som politisk-administrativt nivå (Meissner og Heil 2020). Byer er for eksempel blitt beskrevet som mer åpne, mangfoldige og dermed mer «migrant-vennlige» kontekster enn nasjonalstaten (se for eksempel Vertovec og Wessendorf 2010), og det hevdes at mange byer forholder seg til flerkulturelt mangfold som en sosial og økonomisk fordel, og derfor har innvandring som en strategi (Hadj Abdou 2019). Samtidig er det slik at flere land, inkludert Norge, opererer med geografisk spredning som prinsipp for bosetting av flyktninger, slik at mange av tematikkene som er blitt utforsket i by-kontekster, også er aktuelle i ikke-urbane lokalsamfunn. Enkelte distriktskommuner i Norge er også blitt viktige destinasjoner for arbeidsinnvandrere, slik at mange små lokalsamfunn nå preges av flere former for migrasjon (Rye og Slettebak 2020). Utviklingen innebærer at innvandring og integrering er blitt sentrale temaer på lokalt nivå over hele landet, og kommunene utvikler egne, stedsspesifikke strategier i den sammenheng. Enkelte innsikter fra den mer by-orienterte integreringsforskningen, f.eks. at innvandrere ofte opplever større tilhørighet til byen de er bosatte i, enn til landet de er bosatte i (Bak Jørgensen 2012), eller at lokal politikk ofte er mer inkluderende orientert enn den nasjonale (Hadj Abdou 2019), er derfor tematikker det er behov for å utforske også med mindre lokalsamfunn som kontekst. Forskning på integrering som lokal praksis kan dessuten bidra til en bedre forståelse av hvordan ulike steder og regioner i møte med lignende utfordringer knyttet til integrering velger ulike løsninger ut fra lokale hensyn, og hvordan de ulike løsningene i sin tur kan virke tilbake på nasjonal integreringspolitikk (Zapato-Barrero mfl. 2017). Det er med andre ord ikke bare en forskjell mellom integreringspolitikk på nasjonalt nivå, men også mellom ulike steder, gitt at lokal politikk er forankret i og gjenspeiler stedsspesifikke faktorer og situasjoner (se for eksempel Glick-Schiller og Caglar 2009). Dette kapittelet skriver seg inn i dette perspektivet, ved at det fokuserer på hvordan integreringsarbeid gjøres lokalt gjennom å utforske flyktningarbeideres forståelser og praksiser.

Flyktningarbeidere som integreringsaktører

I forlengelsen av oppmerksomheten mot politikk og lokale styringsnivåer blir det relevant å fokusere på de lokale aktørene som håndterer konkrete problemstillinger knyttet til lokalt integreringsarbeid. Flyktningarbeiderne, som dette kapittelet konsentrerer seg om, spiller en sentral rolle både når det gjelder statens målsettinger om «vellykket integrering» og i forhold til kommunenes mål om å bosette og klare å holde på nye innbyggere i lokalsamfunnene. Integreringsarbeid har i Norge tradisjonelt vært det offentliges ansvar og frem til nylig i liten grad vært satt ut til privat eller frivillig sektor (Espegren, Eimhjellen, Ervik, Guribye og Lindén 2019). Flyktningarbeiderne er med andre ord representanter for velferdsstaten, og administrerer tilbud, stønader og tjenester som flyktningene ikke kan få fra annet hold (Rugkåsa 2010). Derfor er det nyttig å forstå dem som «bakkebyråkrater» i Lipskys (1980) forstand; som de som befinner seg nederst i byråkratiet, og som på den ene siden er satt til å implementere nasjonal politikk ansikt til ansikt med innbyggerne, og på den andre siden bidrar til å skape politikk, gjennom praksis. Skjønnsutøvelsen er et sentralt aspekt her, spesielt når det gjelder å forstå tilfeller der praksis avviker fra formelle regler og politikker. Gjennom skjønnsutøvelser bidrar bakkebyråkrater til å påvirke politikk nedenfra, ifølge Lipsky (1980). Skjønn forstås dog som en nødvendig del av byråkratisk praksis, og ikke som en motsetning til regler (Satzewich 2015). I tråd med disse perspektivene ser jeg på lokalt integreringsarbeid som noe som ikke bare avgjøres av styresmakter, men som noe som blir til i flyktningarbeidernes daglige møter med flyktningene (se også Grip 2020).

Flyktningarbeidernes arbeid kan sies å ligge i skjæringspunktet mellom flyktningenes behov, kommunens integreringspolitiske strategier og mål, og nasjonal politikk og målsettinger. Det er gjort flere studier i norsk kontekst som har vist hvordan yrkespraksisen deres utfolder seg i et ofte vanskelig og spenningsfylt forhold mellom det personlige, empatiske og idealistiske; og institusjonelle eller statlige forståelser og rammer (se for eksempel Djuve og Kavli 2006; Hagelund 2007). Anniken Hagelund beskriver for eksempel arbeidet som preget av «uendelige krav, knappe ressurser og stort rom for skjønnsutøvelse» (2007:146). I denne situasjonen blir bakkebyråkratene nødt til å etablere rutiner og forenklinger for å håndtere arbeidsmengde og kompleksitet, jamfør Lipsky (1980). Slike pragmatiske løsninger er imidlertid ikke alltid i tett samsvar med politikk på nasjonalt nivå, men blir til praksis gjennom «nødvendighet». Dermed kan byråkratene, slik Lipsky påpeker, i sin praksis utfordre politikker gjennom fortolkninger og skjønnsmessige vurderinger som ikke helt er i overensstemmelse med dem.

Kategorisering er et eksempel på en slik mestringsstrategi (ibid.). Magnussen (2020) har i tråd med denne tenkningen studert hvordan bakkebyråkraters kategorisering av flyktninger påvirker hvilke yrkes- og utdanningsveier som presenteres som realistiske for dem, og viser hvilke konsekvenser dette kan ha for den enkelte flyktnings opplevelse av muligheter. Kobberstad (2019) bruker begrepene «møter og sammenstøt» i sin analyse av flyktningers møte med velferdsstatens førstelinjebyråkrater, for å beskrive situasjoner der flyktninger enten gis eller ikke gis mulighet til å «passe inn» på bakgrunn av byråkratenes kategorisering av dem som gruppe. Kobberstad ser dette i lys av den norske likhetsdiskursen (Gullestad 2001) der forskjell konstrueres som noe negativt eller mangelfullt. Førstelinjas kategoriseringer av de som «skal integreres», kan være basert på stereotypiske forestillinger knyttet til f.eks. etnisitet/rase, kjønn og klasse. I denne sammenheng er en interseksjonalitetstilnærming nyttig for å problematisere slike gruppebaserte kategoriseringer og belyse hvordan de kan virke sammen og forsterke hverandre (se for eksempel Berg, Flemmen og Gullikstad 2010). Skjønnbaserte vurderinger og kategoriseringer kan knyttes til makt, både fordi flyktningarbeiderne overfor flyktningene fungerer som portvakter i systemet, men også motsatt, ved at de kan målbære flyktningenes stemme opp mot systemet og ha en påvirkning på lokale politiske beslutninger som angår dem. Rugkåsa (2010) skriver at skjønnsutøvelse gir bakkebyråkratene innflytelse på fordeling av velferdsstatens tjenester og dermed stor innflytelse på folks liv. Det er derfor relevant å utforske hvilke forståelser av integrering, integreringsarbeid og «de som skal integreres» som legges til grunn blant flyktningarbeidere, og hvordan disse bidrar til å forme lokalsamfunn som integreringskontekster.

Metode og analytisk grep

Som inngang til å belyse denne problemstillingen har jeg valgt å studere utvekslinger mellom flyktningarbeidere på et internettbasert, lukket diskusjonsforum for ansatte innenfor offentlig integreringsarbeid. Dette valget var basert på en antakelse om at utvekslingene ville kunne anskueliggjøre noen av de prosessene som bidrar til å forme lokalt integreringsarbeid. Det aktuelle forumet ble opprettet i 2009 med det formål å være en arena der ansatte i kommunale flyktningtjenester kan stille spørsmål og utveksle kunnskap og erfaringer knyttet til bosetting og integrering av flyktninger. Forumet har over 2000 medlemmer og representerer over 190 kommuner i landet. Et flertall av medlemmene er kvinner, noe som kan sies å reflekterer kjønnsfordelingen blant ansatte i denne kommunesektoren (SSB 2019). Forumet er «lukket» i den forstand at det er basert på medlemskap som må godkjennes av en av de fire administratorene, som alle er ansatte i integreringstjenester i ulike kommuner fra sør til nord i landet. Jeg ble medlem av forumet i januar 2019 og har fulgt med på aktiviteten på forumet siden da, men aldri deltatt i noen av utvekslingene. De forskningsmessige interessene som lå til grunn for min forespørsel om å få bli medlem i forumet, ble gjort kjent for administratorene da medlemskapet mitt ble godkjent. For øvrig er diskusjonsforumet anonymisert i kapittelet, og jeg har lagt særlig vekt på å anonymisere enkeltinnlegg med hensyn til forfatter, tjeneste og kommune. Dette har medført at jeg i enkelte tilfeller har måttet endre uvesentlige detaljer for å hindre gjenkjenning, spesielt der jeg har brukt sitater av utvekslinger. Jeg har også av samme årsak valgt å gjengi noen av innleggene med mine ord, snarere enn å sitere dem.

I arbeidet med dette kapittelet har jeg gått gjennom innlegg og svarinnlegg som er blitt publisert i perioden etter den omfattende bosettingen i 2016 og frem til i dag (2020). Denne tidsmessige avgrensningen er gjort fordi mange av flyktningtjenestene, som beskrevet innledningsvis, opplevde store endringer i kjølvannet av 2016, slik at situasjonen slik den var før, i mindre grad er relevant for dette kapittelets problemstilling. Endringene medførte også at aktiviteten på forumet gikk sterkt opp og involverte mange flere aktive deltakere. Aktiviteten kan beskrives som høy gjennom hele den avgrensede perioden, med flere publiserte innlegg og svarinnlegg hver dag. For å avgrense materialet ytterligere har jeg sortert bort innlegg av ren informativ karakter, f.eks. innlegg som viser til nye forskrifter, relevante arrangementer osv., der den som har publisert innlegget ikke uttrykker noe spesielt utover selve informasjonen. Materialet besto da av innlegg som handler om ulike sider av det daglige integreringsarbeidet, ofte formulert som et spørsmål om hvordan andre tjenester håndterer gitte situasjoner og konkrete utfordringer, men også i form av hjertesukk, frustrasjoner, oppmuntringer eller informasjonsdeling. Ut fra disse har jeg gjort et strategisk utvalg av innlegg som jeg mener belyser typiske tematikker og/eller bredden og mangfoldet i forståelser og praksiser relatert til kapittelets problemstilling.

Til grunn for analysen av materialet ligger en utforskende tilnærming til integreringsbegrepet, i tråd med denne bokas overordnede fokus. Min innfallsvinkel har vært at ved å studere utvekslingene på diskusjonsforumet får vi innsikt i den meningsproduksjonen som former lokale forståelser og praksis knyttet til integrering. «Det lokale» og «lokalsamfunn» vil i denne sammenheng både forstås som å vise til de ulike geografiske stedene der tjenestene er forankret, men også som et analytisk begrep der det lokale står i en kontrastfull relasjon til det nasjonale når det gjelder forståelser. Det «stedløse» ved selve forumet bidrar i så måte til å få frem mangfoldet i lokalt forankrede praksiser, fordi stedlige forskjeller og forutsetninger ofte tematiseres og tydeliggjøres i innleggene.

Jeg har valgt å analysere materialet ut fra et fortellingsperspektiv, der det som vektlegges, er hvordan mening og sammenheng skapes (Thomsen, Bo og Christensen 2016). Jeg har tatt utgangspunkt i narrativ teori som legger til grunn at fortellinger konstrueres i sosial kontekst og i samspill med andre fortellinger (Phoenix 2016; Taylor 2010; Riessman 2008), og at en slik analytisk tilnærming derfor kan gi innsikt i sammenhenger mellom individuelle og kollektive forståelser. Innleggene forstås her dermed som enkeltstående og lokalt forankrede, samtidig som de forstås å skrive seg inn i noen større fortellinger om integreringsarbeid og om flyktningarbeidernes rolle. Disse større fortellingene kan beskrives som felles, men det innebærer imidlertid ikke at de er ensartete, eller at det er enighet om dem; snarere er det slik at de hele tiden er i spill og kontinuerlig omskapes og reforhandles (Rappaport 2000). Utvekslingene som analyseres her, viser nettopp hvordan forståelser av integreringsarbeid og av flyktningarbeidernes rolle hele tiden konstrueres og reproduseres, utfordres og utvikles. Samtidig kan disse prosessene også bidra til å forsterke enkelte og overskygge eller umuliggjøre andre fortellinger. Jeg ser på disse fortellingene som profesjonsfortellinger, som bidrar til å forme en opplevelse av fellesskap mellom flyktningarbeidere, og som samtidig etablerer hva som er gyldige og riktige forståelser innenfor fellesskapet, gjennom kontinuerlige forhandlinger. Fortellingenes rolle i å skape profesjonsfellesskaper er blitt belyst av bl.a. Julian Orr (1996), som har beskrevet hvordan ansattes historier som gjerne fokuserer på individuelle handlinger og bragder i arbeidshverdagen, samtidig bidrar til å konstruere en kollektiv identitet som profesjonsfellesskap. I mitt materiale kommer det særlig frem hvordan lokalt integreringsarbeid utspiller seg i et ofte motsetningsfylt spenn mellom langreist politikk og lokale forutsetninger, mellom formelle regelverk og virkelige situasjoner, og mellom det profesjonelle og det empatiske. På bakgrunn av dette mener jeg at profesjonsfortellingen kan sies å hvile på noen binære konstruksjoner som utvekslingene på diskusjonsforumet skriver seg inn i.

Å implementere og skape integrering lokalt

Flyktningarbeidernes daglige praksis utspiller seg i et komplekst arbeidsfelt der ulike regelverk, retningslinjer, rettigheter og registreringspraksiser både må forstås, håndteres og tilpasses lokalt. Det kan ofte oppstå problemstillinger de ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til, f.eks. i forhold til stønader, rettigheter i forhold til introduksjonsprogram og flytting mellom kommuner. Derfor er det ikke overraskende at spørsmål knyttet til vurderinger og tolkning av regler og føringer dominerer på diskusjonsforumet. I innleggene som tematiserer uklarheter, spørres det gjerne etter praksis andre steder, for eksempel:

Jeg lurer på en sak der det er forskjellig praksis fra kommune til kommune og man får forskjellige svar om man undersøker. Vi hører om 5 års-regelen, er det en regel? Gjelder ikke lov om sosiale tjenester i ny oppholdskommune?

Gjennom utvekslingene – innlegget og svarene til dette – kommer det frem at regler og føringer kan bli tolket og operasjonalisert nokså ulikt på forskjellige steder omkring i landet, både når det gjelder stønader, rettigheter, tilbud og krav, på måter som kan innebære at flyktninger får ulike muligheter og rammer. Dette tolkningsmangfoldet blir tydelig for flyktningarbeiderne gjennom utvekslingene på forumet, og deling av kunnskap og erfaringer mellom tjenestene ser ut til å få stor betydning og utspiller seg daglig. Forumet fungerer dermed som et slags kunnskaps- og erfaringsreservoarer som flyktningarbeidere kan støtte seg på, eller vurdere egen praksis opp imot. Tross tolkningsmangfoldet synes det å være en enighet om at flyktningarbeiderne likevel er de som er best stilt til å foreta vurderingene, fordi de er tettest på både flyktningene og lokalsamfunnet. De ulike vurderingene har naturligvis også sammenheng med at flyktningene de skal bistå, kan ha svært ulike utfordringer og kanskje sammensatte behov, av både praktisk, kvalifiseringsmessig, helsemessig, økonomisk og sosial art. Mange av de konkrete situasjonene som skal håndteres, er for særegne til å være beskrevet i prosedyrer og regeltolkninger og ofte blir skjønnsmessige vurderinger liggende til grunn. Selv om dette beskrives som vanskelig og frustrerende å håndtere, gis det likevel ofte uttrykk for at bruk av skjønn er en positiv ting, siden flyktningarbeiderne nettopp er de som kjenner flyktningenes behov. For eksempel:

Det går jo eventuelt an å be fylkesmann/departement om ei avklaring på korleis akkurat denne paragrafen skal tolkes. Då vil det kanskje koma nokre føringar som gir mindre rom for bruk av skjønn. Men er det ikkje bra at me som er tett på dei det gjeld kan nytta skjønn?

Skjønn og tolkning fremstår i utvekslingene som en svært sentral del av flyktningarbeidernes arbeid, samtidig kommer det altså frem at det gjøres nokså ulike skjønnsmessige vurderinger i ulike lokalsamfunn, og det argumenteres også for vurderingene på basis av til dels ulike grunnlag. Noen innlegg belyser også at vurderingene ikke alltid følger nasjonale føringer, for eksempel:

Tusen takk for alle tilbakemeldinger. Nyttige tips og nyttig info ift hva som gjøres i andre kommuner! Fint at flere ikke slavisk følger retningslinjene til staten (som uansett er helt selvmotsigende)

På bakgrunn av slike vurderinger kan det ifølge Lipsky (1980/2010) argumenteres for at byråkratenes arbeid går ut over det å simpelthen implementere politikk og regler. Flyktningarbeiderne påvirker politikk og regler nedenfra gjennom de vurderingene de foretar, og skaper på den måten vel så mye som at de setter ut i livet. Gjennom disse prosessene er de samtidig med på å skape den lokale integreringskonteksten for flyktningene. I utvekslingene kommer det også frem at flyktningene møtes på forskjellige måter i ulike lokalsamfunn. Et eksempel på dette er et innlegg fra en flyktningarbeider som har fått spørsmål angående fortsatt introduksjonsstønad fra en deltaker som ønsker å begynne på videregående skole, og som i forumet spør: «Dersom dere gjør dette, hvordan praktiserer dere dette?» Spørsmålet følges opp av svar som viser at det er en viss variasjon med hensyn til hvorvidt flyktningarbeiderne velger å gjøre det de refererer til som «strenge» regeltolkninger, eller har en mer fleksibel holdning. Enkelte flyktningarbeidere beskriver også seg selv som mer eller mindre «streng». Slike vurderinger kan imidlertid også bli utfordret av flyktningene de møter i sitt arbeid. Dette kommer frem i flere innlegg som tematiserer det at flyktninger kommuniserer med flyktninger i andre kommuner om hvordan regler praktiseres der, og på bakgrunn av dette kommer med spesielle forventninger eller konkrete forslag basert på det har fått høre. For eksempel spør en flyktningarbeider: «Lurer på hva ulike kommuner gjør med førerkort. Hos oss får de på intro trafikalt grunnkurs. De sier at ‘alle andre’ kommuner gir førerkort. Stemmer dette?» En annen skriver:

Jeg vet at problemstillingen har vært oppe før, men hvor mye gir kommunene i førstegangsetablering? (...) Jeg har forstått at det er mye ulik praksis rundt i landet, og de bosatte er fort i gang med å sammenligne med venner og bekjente i andre kommuner om hva de får / ikke får!

Slike innlegg viser at flyktningene kan være fullt innforstått med at det ikke bare er jobbmuligheter, tilgang på helsetilbud osv. som kan variere fra sted til sted, men at flyktningtjenestenes praksis i seg selv kan produsere ulike muligheter og rammer. Dermed blir det også viktig å studere hvilke forståelser og tolkninger av de menneskene som skal bistås, som flyktningarbeidere legger til grunn. Dette er en tematikk som dukker opp i flere utvekslinger, for eksempel publiseres det jevnlig innlegg der det etterlyses tips i forhold til å jobbe med en spesifikk nasjonal gruppe. Generaliseringer med hensyn til grupper er ikke uvanlige, eksempelvis skriver en innleggsforfatter om flyktninger fra et spesifikt afrikansk land at de «virker spennende å jobbe med», og et annet beskriver flyktninger fra to navngitte asiatiske land som «lette å integrere». Som tidligere nevnt kan kategorisering forstås som en måte å håndtere kompleksitet på i arbeidshverdagen (Lipsky 1980), men disse kan likefullt ha problematiske følger for individer som eventuelt kategoriseres som «mindre lette å integrere». På forumet møtes midlertid slike innlegg også med innvendinger, for eksempel:

Ja jeg er klar over at noen «grupper» mottar mer sosialhjelp enn andre og har færre i jobb. Men syns at det er lite produktivt å snakke om en gruppe istedenfor enkeltindivid. Jeg har fulgt somaliere, irakere, burmesere, eritreere osv. gjennom intro, og den eneste fellesnevneren er at de er ulike og har ulike forutsetninger

Slike utvekslinger kan leses som forhandlinger om hva slags holdninger flyktningarbeidere bør ha til flyktninger, og dreier seg således om profesjonsetikk, og i videre forstand om yrkesidentitet. Flyktningarbeidernes nærhet til flyktningene og lokalsamfunnet, og frihet gjennom skjønnsutøvelse, er viktige elementer i det jeg mener kan forstås som en større fortelling om hva integreringsarbeid er og bør være.

Nasjonal politikk og lokal praksis

Et viktig spenningsfelt som rammer inn utvekslingene på diskusjonsforumet, handler om nasjonal politikk og lokale virkeligheter. Alt integreringsarbeid på bakkenivå er rammet inn av nasjonal integreringspolitikk for eksempel ved at denne politikkens verdier og målsettinger skal være førende for lokale, kommunale vedtak. I tråd med den norske desentraliseringspolitikken bestemmer kommunene likevel selv egne mål og strategier for integrering, og det tilfaller dem et nokså stort armslag når det gjelder å organisere integreringsarbeidet og de lokale tjenestene. Lokalt integreringsarbeid er derfor på den ene siden nokså åpent definert og formet av lokale stedsbetingelser; på den andre siden er det rammet inn av det som i en rekke innlegg på forumet beskrives som et stivbeinte og nærmest uvennlig nasjonalt regelverk. En lesning av disse innleggene er at integreringsarbeid ute i norske lokalsamfunn utspiller seg i spenn og i forhandlinger med disse rammene. Innleggene målbærer på ulike måter opplevelser av motstand til retorikk og politikk ovenfra. For eksempel:

Integreringsministeren gjør jobben vår vanskeligere når hun snakker ned de vi skal integrere på den måten hun gjør. Hvis utdanningsministeren hadde sagt at elever måtte begynne å yte i stedet for å nyte, eller helseministeren hadde sagt at pleiepasienter blir båret på gullstol, så hadde det blitt et nasjonalt opprør i befolkninga. Det er slitsomt å gå for bedre resultater når vi blir motarbeidet av vår egen minister.

Flyktningarbeidere forholder seg jevnlig til nasjonale myndigheter, spesielt IMDi i forhold til bosetting og UDI i saker som for eksempel handler om oppholdstillatelse, statsborgerskap eller familiegjenforening. I mange innlegg kommer opplevelsen av avstand til disse instansene frem. For eksempel skriver én: «Jeg skulle ønske jeg var på innsiden av UDI og kunne gi både de og regjeringen en lekse i hvordan behandle mennesker». Dette innlegget ble antakeligvis skrevet av en flyktningarbeider i et øyeblikk av sterk frustrasjon, men denne frustrasjonen var åpenbart gjenkjennelig for mange andre ut fra støtten i svartråden å dømme. Oppgittheten som tidvis kommer til uttrykk, kan også for eksempel handle om hvilke definisjoner som skal legges til grunn, som Nav sin definisjon av enslig forsørger, som en flyktningarbeider beklager seg over at er altfor firkantet. I flere innlegg gis det inntrykk av at en viktig del av integreringsarbeidet går ut på å forsvare flyktninger i møte med uvennlige systemer og regler. En tydelig frustrert ansatt skriver for eksempel dette i forbindelse med en sak der det hevdes at UDI anerkjenner noen pass, men ikke andre, fra ett og samme land: «skal vi ikke reise oss å ta til motmæle sammen mot en slik praksis? Jeg tåler ikke mer urettferdighet påført våre nye bosatte fra UDI Norske myndigheter generelt er også målskive for flere frustrerte innlegg, for eksempel: «igjen noe stort tull fra norske myndigheter som vil gjøre ting så vanskelig som mulig for mennesker som ikke har mye å rutte med ..

I slike innlegg og lignende innlegg betones avstanden og motstanden mot det som fremstår som fjerntliggende, stivbeinte og urettferdige bestemmelser. Lokale forståelser blir da stående som en motsats til dette, og det nasjonale nivå i integreringen fremstår som fremmed og begrensende i forhold til det lokale. Innleggene kan sies å inngå i en fortelling om at godt integreringsarbeid vanskeliggjøres i møtet med strukturelle forhold «ovenfra». Flyktningarbeidere fremstår i disse fortellingene nærmest som de svakes forsvarere mot et styringsnivå som ligger langt unna det «virkelige» integreringsarbeidet som skjer ute i lokalsamfunnene. Slik også Rugkåsa (2010) har påpekt, er det ikke uvanlig at grasrotbyråkrater ser på seg selv mer som hjelpere, enn som byråkrater eller politikkutøvere. Et særlig tydelig eksempel på dette er et innlegg der en flyktningarbeider gir uttrykk for motløshet overfor «firkanta regelverk og den evige kampen for det jeg skulle ønske var en selvfølge – menneskerettigheter, medmenneskeforståelse og multikulturell respekt».

Flere innlegg synliggjør også følelsesmessige utfordringer knyttet til det å håndtere byråkrati og budsjetter i møtene med mennesker med svært forskjellige, alvorlige og ofte prekære behov. Det gis uttrykk for tristhet og frustrasjon når menneskelige behov blir stående i motsats til regler og ressurser, og oppgitthet over høyere nivåers manglende forståelse. For eksempel skriver en flyktningarbeider:

(...) er det noen som opplever at noen med voksenrett har fått plass? Regjering og departement messer om at utdanning er veien til arbeid, og at kommunene må bli flinkere til å «få folk videre». Vi får beskjed om mer arbeidsretting av programmet. Men det finnes jo snart ikke jobber igjen der man ikke blir møtt med krav om utdanning! I vår kommune er det ikke mye arbeid å finne ...

Her ser vi at det er myndighetenes mål og forventninger som problematiseres, ikke lokalsamfunnets, og dette er typisk for en del innlegg; det gis uttrykk for at de som sitter på avstand og bestemmer, ikke forstår hvordan lokal virkelighet ser ut.

Utvekslingene kan slik sett sies å inngå i en større fortelling om integreringsarbeid som handler om avstand til og motstand mot regler og systemer som kan være rigide, og som ikke fremstår som hverken rettferdige eller hensiktsmessige i den lokale konteksten der integreringsarbeidet skjer. Dermed viser innleggene også at selv om integreringsarbeid gjøres og organiseres ulikt på forskjellige steder, er opplevelsen av avstand til det vi kan kalle det overordnede, strukturelle og nasjonale, noe som er gjenkjennelig, og som oppleves som felles på tvers av lokale kontekster.

Grenseløshet og profesjonalitet i møtet med flyktningene

Et annet sentralt tema som løftes frem i mange innlegg, er rollen som flyktningarbeider, og spørsmål knyttet til hvordan man skal oppføre seg og «være» i sitt arbeid, og om hva som er gode og riktige arbeidsmåter. Disse innleggene har normative trekk og handler ofte om hvordan man bør håndtere det profesjonelle kontra det personlige, og hvordan man håndterer en rolle som på mange måter kan virke grenseløs. For eksempel:

Vi har en vanskelig og krevende jobb, men tenk så privilegerte vi er som får lov til å bli litt kjent med vakre, gode mennesker fra nær sagt hele verden. All øyekontakt, alle smilene, alle tårene, alle øyeblikkene som beveger – enten i den ene eller andre retningen, alle samtalene, diskusjonene, alle historiene, skjebnene som til tider tar pusten av en. Sorgene. Og så gledene, mestringene, de små oppdagelsene som gir mennesket tilbake ryggraden og stoltheten sin, all latter, takknemlighet, sjenerøsiteten, alt som vedgår et menneskeliv på godt og vondt får vi delta igjennom vår jobb.

I en rekke innlegg på forumet understrekes den store innsatsen som gjøres rundt omkring, og som nærmest gjør jobben til en livsstil. En typisk beskrivelse understreker de personlige dimensjonene av arbeidet og ønsket om å hjelpe andre mennesker. Flyktningarbeideren fremstår i denne fortellingen som en idealist, som ofte jobber motstrøms og med hjertet i hånden. Rugkåsa (2010) skriver om grasrotbyråkratene i offentlig integrering at de ofte har idealer om å gjøre samfunnsnyttig arbeid, og om å møte individenes behov, samtidig som at flyktningene også ofte erfarer møtene som personlige. Dette «personlige» skaper noen dilemmaer som synes å være særlig relevante for ansatte i mindre flyktningtjenester i de små kommunene, der en oftere opplever å ha en sammensatt status og flersidige relasjoner til flyktningene. I små tjenester er det også vanlig at man har et mer helhetlig ansvar overfor flyktningen. Dette kan være krevende, slik det fremgår i dette innlegget:

(…) kanskje ikke rart at man blir nesten utbrent og utslitt, når man til sammenligning er helt alene om å bosette. Da har den personen alt fra å klargjøre bolig, flyttingen, programrådgiver, integrering på fritid, oppfølging, helse, tannlege etc.

Flere innlegg beskriver utfordringer knyttet til det å ha flersidige relasjoner til flyktningene og det å ha flere «hatter» i rollen sin. I den forbindelse er det ofte den økonomiske biten som trekkes frem som noe som kan forstyrre. En ansatt forteller for eksempel om å ha hatt ansvar for å saksbehandle økonomisk sosialhjelp tidligere, men at det ble «en hatt for mye». Dilemmaene som oppstår i spennet mellom det å være den som skal bistå flyktningene, og samtidig forvalte ressurser og stille krav, er et tema som jevnlig kommer opp. Det å ha ansvar for å ivareta så å si helheten av flyktningenes behov oppleves ofte som å ha for mange roller, og da spesielt i lokalsamfunn der man også møter flyktningene på andre arenaer. Grenser og grenseløshet er derfor viktige elementer i fortellingen, i forhold til arbeidsoppgavenes tilsynelatende grenseløshet, men også i forhold til det å sette grenser i relasjonen man har til flyktningen.

Det å ha relasjoner til flyktninger i andre kontekster enn gjennom tjenesten kan imidlertid være uunngåelig på små steder. Denne realiteten tematiseres for eksempel i dette innlegget: «Hva gjør dere på små steder, der man har flere relasjoner til enkelte – for eksempel at man har barn i samme klasse, på samme fotballag osv.?» I svartråden forteller én at han tidligere jobbet i en liten kommune der kontakten med flyktningene var «tett nær sagt i alle livsfaser og døgnet rundt», men at han ikke ville vært den erfaringen foruten. Imidlertid skriver han videre at han etter hvert innså at kontakten gjorde det vanskelig for ham å ha «den nødvendige nøytraliteten», og at rollen hans ble utydelig for enkelte flyktninger. Et annet innlegg plasserer bekymringen for relasjonene inn i en ramme av «norskhet». Innleggsforfatteren skriver at vi «her er litt overdrevent stive» og at vår frykt for at relasjoner skal bli for tette, er overdrevet. Flyktningene, mener han, er innforstått med at vi har ulike roller.

Utvekslinger som denne synliggjør dilemmaene knyttet til å finne en god balanse i en arbeidssituasjon der man på det ene siden må implementere regler som kan virke urimelige, og på den andre siden har en ansikt-til-ansikt-relasjon til dem man skal bistå. Utvekslingene løfter frem ulike sider ved balansegangen mellom det empatiske og det profesjonelle, mens dette samtidig skrives frem som et stadig og «uløselige» dilemma som befinner seg i kjernen av hva arbeidet deres handler om, og dermed på mange vis er definerende for flyktningarbeiderens yrkesidentitet.

Solidaritet og sårbarhet

Mange av oss sitter alene, eller sammen med en eller to deltidsansatte ute i småkommunene og må ta avgjørelser alene og som vi ser kan bli alvorlige for enkeltindivid. Det skal ikke være enkelt og er heller aldri enkelt. Det er derfor utrolig godt å ha et stort, varmt, faglig nettverk der ute som bidrar med faglighet og innspill.

Diskusjonsforumet er ikke den eneste arenaen der flyktningarbeidere møtes, og det oppleves nok heller ikke som like relevant for alle, men jeg mener at det likevel spiller en sentral rolle i å forme en overordnet fortelling om fellesskap og profesjonsidentitet, ved at det nærer fortellingen daglig. Mange innlegg løfter også nettopp frem samholdet og solidariteten de opplever på tross av geografisk avstand mellom tjenestene. Profesjonsfellesskapet kommer til uttrykk på flere måter, for eksempel gjennom innlegg der det gis ros og oppmuntring til kollegaer, for eksempel: «God sommer alle flotte kollegaer som gjør en fantastisk jobb!», eller som i dette innlegget:

(...) det blir råtøft, men ikke umulig. Kjære flyktningmedarbeidere. Vi får brette opp ermene, og glede oss over at nå i disse dager har politikere og administrasjon oppdaget hvilken viktig jobb vi gjør.

Flere innlegg gir også uttrykk for takknemlighet over støtten de får gjennom forumet. For eksempel:

Tusen takk for alle innspill jeg har fått på mine innlegg i inneværende år. Det gjør det tryggere å ta de vanskelige avgjørelsene og vårt arbeid blir unektelig mye bedre av det – og det er godt å vite at vi faktisk gjør en god jobb.

Også humoristiske innlegg som spiller på gjenkjennbare erfaringer som «bare» flyktningarbeidere kan besitte, bidrar til å understreke samhold. For eksempel spørres det i et innlegg: «Er det nokon erfarne, litt loslitte og på kanten til desillusjonerte flyktningmedarbeidarar, som smiler skeivt om eg nemner ordet Kjøleskapsfasen?». De som svarer gir uttrykk for latter og gjenkjennelse med fenomenet, som for øvrig aldri forklares. I et svar heter det: «Dette er kjent for de fleste av velferdsstatens fotsoldater vil jeg tro. Velkommen i klubben.»

Enkelte innlegg gir uttrykk for hvor belastende det kan oppleves å ta beslutninger som kan få alvorlige følger for dem man skal bistå, en usikkerhet som spesielt preger de av flyktningarbeiderne som arbeider som den eneste med disse oppgavene, slik tilfellet ofte er de minste kommunene. En funksjon diskusjonsforumet har for mange, er derfor at de i mindre grad føler seg alene. Et viktig bakteppe for samholdsfortellingen er at mange tjenester de siste årene har opplevd nedskjæringer, og for mange ansatte er uvissheten knyttet til arbeidsplassen i fremtiden stor. Samtidig er presset på å «prestere» med hensyn til integrering blitt sterkere. Selv om lokalt integreringsarbeid er preget av relativ stor grad av frihet, er det samtidig slik at integreringsarbeidets «resultater» måles. I Norge er den såkalte arbeidslinja en grunnpilar i integreringspolitikken, og det er viktig for kommunene å lykkes i forhold til det overordnede målet om sysselsetting, fordi det på lengre sikt får følger for de økonomiske overføringene til kommunen og nye bosettinger. Anmodningene om bosetting av flyktninger blir i stadig større grad basert på prestasjon, og i kjølvannet av «flyktningkrisen» har flere påpekt at det nå er blitt konkurranse mellom norske kommuner om å få nye bosettinger (Søholt mfl. 2018). Fra flyktningarbeidernes perspektiv innebærer det at mange opplever stor grad av jobbusikkerhet. Likevel vitner ikke diskusjonsforumet om noen konkurranseånd mellom tjenestene, tvert imot deler tjenestene ofte både vedtaksformuleringer, rutinebeskrivelser, kursmateriell og praktiske løsninger på forumet. Det oppfordres også til solidaritet i praksis mellom tjenester, for eksempel med hensyn til ønsker om sekundærflytting:

Lurer på hva dere gjør når noen ønsker å flytte før 5 år? (...) Vi er en liten kommune, og ønsker ikke at alle flytter. Da vil vi jo miste tilskuddet i år 3, 4 og 5. De det er snakk om er ferdig med intro i sommer og (...) vil flytte. Hva gjør deres kommune? Blir feil hvis de kommunene de ønsker å flytte til, tar imot. Dette er noe en burde ha en felles holdning til, da det kommer få flyktninger fremover. Setter utrolig pris på tilbakemeldinger både på de som opplever fraflytting og tilflytting.

Solidariteten kommer dessuten svært tydelig til uttrykk i innlegg som tematiserer den uforutsigbare jobbsituasjonen mange av flyktningarbeiderne befinner seg i. Allerede året etter den såkalte flyktningkrisen gikk asylankomsten til Norge kraftig ned, og dermed ble det aktuelt å bygge ned igjen tjenestene som man nylig hadde bygd opp. For en del av de ansatte ble fremtiden i tjenestene usikker, og mange av de som fikk fortsette, opplevde at arbeidsmengden ble for stor. For eksempel skriver en:

Hvordan står det til rundt om i Norges land? Det er vel flere enn oss som ikke får bosatt flere, og som må bygge ned og avslutte flyktningtjenesten? Det får jo en del konsekvenser i forhold til oppsigelser og dårligere tilbud til de som allerede er bosatt. [Hos oss] er vi nå nede i 20 % flyktningkonsulent. Det er alt. Miljøarbeideren ble arbeidsledig 31. april, og jeg er redd vi ikke berger Voksenopplæringa på sikt.

Flere svarinnlegg beskriver lignende situasjon i sine kommuner. En flyktningarbeider som jobber alene og i delt stilling, skriver for eksempel: «Jeg har ikke sjans i havet å stille med et sommerprogram, og får heller ikke riktig alle ut i praksis heller. Jeg får ikke fulgt opp slik jeg skal, og tilbudet smuldrer». Innleggene viser at mange føler at oppgavene vokser dem over hodet og blir for krevende, og at det går ut over det lokale integreringsarbeidet. Dette kan igjen ha konsekvenser for lokale politiske beslutninger og strategier fremover, for eksempel bemerkes det i et innlegg at mange kommuner «neppe vil være med på en ny runde» når den kommer, som en konsekvens av at de minste kommunene ikke får noen å bosette jamfør de nye anmodningskriteriene. Innleggene møtes med utstrakt sympati, for eksempel: «Det er tøft å arbeide med en slik usikkerhet hengende over seg. Ønsker dere lykke til!».

Disse utvekslingene mener jeg fletter seg sammen til en fortelling om solidaritet og samhold; en fortelling som tegner et bilde av flyktningarbeiderne som idealister og hjelpere, ikke bare på vegne av flyktningene, men også overfor andre flyktningarbeidere i situasjoner der de er sårbare.

Nærhet og avstand i fortellinger om integreringsarbeid

Utgangspunktet for dette kapittelet har vært diskusjonen innenfor integreringsforskningen om hvilke kontekster som er relevante for å forstå integreringsprosesser, og hvordan disse kontekstene bør forstås og analyseres. Diskusjonen representerer på mange måter en dreining mot en oppfatning om det lokale som særlig betydningsfullt, både som stedlig kontekst for integreringsprosesser og som politisk-administrativt nivå (se for eksempel Meissner og Heil 2020). For å oppnå en bedre forståelse av lokal kontekst mener jeg at det også er viktig å studere de som jobber i skjæringspunktet der politikk og strukturer møter de som «skal integreres». Gjennom de daglige vurderingene som inngår i deres arbeid, kan flyktningarbeiderne sies å både implementere politikk og skape politikk, jamfør Lipsky (1980). I analysen av utvekslingene mellom flyktningarbeiderne som er gjort i dette kapittelet, kommer det frem at integreringsarbeid gjøres forskjellig i ulike norske kommuner. Jeg har argumentert for at dette må sees i lys av at arbeidet utspiller seg i overlappende spenningsfelter mellom nasjonal politikk og stedlige faktorer, mellom implementering og skjønnsmessig fortolkning, og mellom empati og profesjonalitet. Flyktningarbeidernes forståelser av integreringsarbeid både skaper og formes av disse motsetningene, og i disse prosessene er utvekslingene mellom flyktningarbeidere i tjenester på ulike steder betydningsfulle. Gjennom utvekslingene konstrueres, vedlikeholdes og deles kunnskap og forståelser, og forumet er derfor en relevant kontekst også for å forstå lokale prosesser. Ved å analysere utvekslingene, slik dette kapittelet har gjort, får vi bedre innsikt i hvilke forståelser av integrering og integreringsarbeid som legges til grunn i flyktningarbeideres praksis, og i de mindre synlige prosessene og dynamikkene som bidrar til å forme disse forståelsene. Jeg har imidlertid argumentert for at utvekslingene på forumet også gjør noe mer, nemlig at de medvirker til å forme et profesjonsfellesskap mellom flyktningarbeidere. Orr (1996) har beskrevet fortellingers rolle i å forme praktikerfellesskap, gjennom å skape, vedlikeholde og dele fellesskapets kunnskap og forståelser. I tråd med dette mener jeg at utvekslingene spiller en rolle i å frembringe en opplevelse av fellesskap mellom flyktningarbeidere på tvers av geografiske avstander og stedlige forskjeller, ved at de bidrar inn i og trekker på noen større fortellinger om hva integreringsarbeid og integreringsarbeidere er og bør være.

Litteratur

Bakkeli, Vidar og Steen Jensen, Ragnhild 2015. Samordnet bosetting av flyktninger. Perspektiver fra IMDi, Husbanken og kommunene. Fafo-rapport 2015:08

Berg, Anne Jorunn; Flemmen, Britt Anne og Gullikstad, Berit 2010. Likestilte norskheter. Om kjønn og etnisitet. Trondheim: Tapir forlag

Caponio, Tiziana og Borkert, Maren 2010. The Local Dimension of Migration Policymaking. Amsterdam: Amsterdam University Press

Djuve, Anne Britt og Kavli, Hanne C. 2006. Velferdsstatens skreddere. Skjønn og brukermedvirkning i flyktningtjenesten, Tidsskrift for velferdsforskning, 4(9): 210–222

Espegren, Astrid; Eimhjellen, Ivar; Ervik, Rune; Guribye, Eugene og Lindén, Tord Skogedal 2019. Samarbeid mellom offentlig, privat og frivillig sektor i gjennomføringen av introduksjonsprogrammet. Norce Samfunnsforskning Rapport 9:2019

Friberg, Jon Horgen og Lund, Monica 2006. Mot en raskere og mer stabil bosetting? Evaluering av bosettingsmodellen for flyktninger. Fafo-rapport 2006:544

Glick-Schiller, Nina og Caglar, Ayse 2009. Towards a Comparative Theory of Locality in Migration Studies: Migrant Incorporation and City Scale, Journal of Ethnic and Migration Studies, 35(2): 177–202

Grip, Lena 2020. Knocking on the Doors of Integration: Swedish Integration Policy and the Production of a National Space, International Migration & Integration, 21: 861–877. DOI: https://doi.org/10.1007/s12134-019-00691-y

Gullestad, Marianne 2001. Likhetens grenser. I: Lien Marianne, Lidén Hilde og Vike Halvard (red.): Likhetens paradokser. Antropologiske undersøkelser i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget

Hadj Abdou, Leila 2019. Immigrant Integration: the governance of ethno-cultural differences, Comparative Migration Studies, 7(15). DOI: https://doi.org/10.1186/s40878-019-0124-8

Hadj Abdou, Leila 2014. Immigrant Integration and the Economic Competitiveness Agenda: A comparison of Dublin and Vienna. I: Journal of Ethnic and Migration Studies, 40(12): 1875–1894. DOI: https://doi.org/10.1080/1369183X.2014.887462

Hagelund, Anniken 2007. Byråkratiske møter med sårbarhet. Snillhetskontroll i arbeid med flyktninger, Sosiologi i dag, 37(3–4): 143–163

IMDi 2010. Integrering i distriktskommunar. Ein kunnskapsstatus om integreringsprosessar og inkluderingstiltak i distriktskommunar. IMDi-rapport 7-2010

Jørgensen, Martin Bak 2012. The Diverging Logics of Integration Policy Making at National and City Level, International Migration Review, 46(19): 244–278. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1747-7379.2012.00886.x

Kobberstad, Johanne Hansen 2019. Å passe inn. Kvalifiserte flyktningers møter og sammenstøt med «det norske» gjennom introduksjonsprogrammet. Doktoravhandling, Nord Universitet

Kristensen, Guro Korsnes og Sætermo, Turid Fånes 2021. «Hvordan lykkes med integrering? Stedsproduserende fortellinger om integreringsarbeid i to rurale kommuner». I Gullikstad Berit, Kristensen Guro Korsnes og Sætermo Turid (red.): Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Lipsky, Michael 1980/2010. Street-Level Bureaucracy. Dilemmas of the Individual in Public Services. New York: Russell Sage Foundation

Magnussen, May-Linda 2020. «Jeg er klar til å bidra». Utforskning og utfordring av bakkebyråkraters kategorisering av flyktninger som prøver å komme ut i jobb i dagens Norge, Tidsskrift for velferdsforskning, 23(1): 63–75. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.2464-3076-2020-01-05

Meld. St. 6. 2012–2013. En helhetlig integreringspolitikk. Mangfold og fellesskap. Barne- og likestillingsdepartementet

Meissner, Fran og Heil, Tilmann 2020. Deromanticising integration: On the importance of convivial disintegration, Migration Studies, mnz056. DOI: https://doi.org/10.1093/migration/mnz056

Orr, Julian E. 1996. Talking about machines: An ethnography of a modern job. Ithaca, N.Y: Cornell University Press

Phoenix, Ann Alison 2016. «Narrativ praksis og identitetskonstruktioner». I: Bo Inger Glavind, Christensen Ann Dorte og Thomsen Trine Lund (red.): Narrativ forskning. Tilgange og metoder. København: Hans Reitzels forlag

Rappaport, Julian 2000. Community Narratives: Tales of Terror and Joy. American Journal of Community Psychology, 28(1): 1–24. DOI: https://doi.org/10.1023/A:1005161528817

Riessman, Catherine Kohler 2008. Narrative Methods for the Human Sciences. London: Sage

Rugkåsa, Marianne 2010. Transformasjon og integrasjon. Kvalifisering av minoritetsetniske kvinner til arbeid og deltakelse i den norske velferdsstaten. Doktoravhandling, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo

Rye, Johan Fredrik og Slettebak, Marie 2020. The New Geography of Labour Migration: EU11 Migrants in Rural Norway, Journal of Rural Studies, 75: 125–131. DOI: https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2020.01.014

Satzewich, Vic 2015. Points of Entry: How Canada’s Immigration Officers Decide Who Gets In. Vancouver: UBC Press

Scholten, Peter 2013. Agenda dynamics and the multilevel governance of migrant integration: The case of Dutch migrant integration policies, Policy Sciences, 46: 217–236. DOI: https://doi.org/10.1007/s11077-012-9170-x

SSB 2019. Indikator for kjønnslikestilling i kommunene, 18. desember 2019. https://www.ssb.no/likekom (lastet ned 25.05.2020)

Svendsen, Stina og Berg, Berit 2018. Kunnskapsoppsummering om bosetting av flyktninger. NTNU Samfunnsforskning, Mangfold og inkludering

Søholt, Susanne; Nygaard, Marit; Støa, Eli og Hauge, Åshild Lappegard 2018. Flere flyktninger bosatt raskere. Hvordan fikk kommunene det til? NIBR-rapport 2018:3, By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet – storbyuniversitetet, Oslo

Taylor, Stephanie 2010. Narratives of Identity and Place. London: Routledge

Thomsen, Trine Lund; Bo, Inger Glavind og Christensen, Ann-Dorte 2016. Narrativ forskning: Tilgange og metoder. I: Bo Inger Glavind, Christensen Ann Dorte og Thomsen Trine Lund (red.): Narrativ forskning. Tilgange og metoder. København: Hans Reitzels forlag

Tronstad, Kristian Rose 2015. Introduksjonsprogram for flyktninger i norske kommuner. Hva betyr organiseringen for overgangen til arbeid og utdanning? NIBR-rapport 2015: 2

Vertovec, Steven og Wessendorf, Susanne 2010. Introduction: assessing the backlash against multiculturalism in Europe. I: Vertovec Steven og Wessendorf Susanne (red.): The multiculturalism backlash: European discourses, policies and practices. New York: Routledge

Zapata-Barrero, Ricard; Caponia, Tiziana og Scholten, Peter 2017. Theorizing the ‘local turn’ in a multi-level governance framework of analysis: a case study in immigrant policies, International Review of Administrative Sciences, 83(2): 241–246. DOI: https://doi.org/10.1177/0020852316688426

Østby, Lars 2016. Innvandrernes levekår: Bedre integrert enn mor og far, Samfunnsspeilet, Statistisk sentralbyrå, 1/2016

1‘Flyktningarbeider’ brukes i denne teksten som en generell betegnelse på offentlig ansatte som arbeider med flyktninger og integrering. I de ulike tjenestene benyttes ulike titler, f.eks. flyktningkonsulent, flyktningrådgiver eller programrådgiver.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon