Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

8. Ulike måter å «sikre sted»: flyktningers fortellinger om integrering inn i et lokalsamfunn i Sør-Norge

Hanne Haaland er førsteamanuensis i utviklingsstudier og instituttleder ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging ved Universitetet i Agder.

Hege Wallevik er førsteamanuensis i utviklingsstudier ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging ved Universitetet i Agder.

Maja Povrzanović Frykman er professor i etnologi ved Department of Global Political Studies og er tilknyttet Malmö Institute for Studies of Migration, Diversity and Welfare (MIM) ved Universitetet i Malmö.

May-Linda Magnussen er førsteamanuensis i sosiologi ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved Universitetet i Agder.

Gitt forståelsen av integrering som en mangfoldig prosess som kan romme mange ulike praksiser og aktører, diskuterer vi integrasjon som en prosess der mennesker «sikrer sted». Vi utforsker flyktningers integreringsfortellinger, for å forstå hvilke integreringserfaringer disse rommer. Rammeverket til Penninx og Garcés-Mascareñas (2016) brukes til å analysere flyktningers fortellinger om integrering inn i et lokalsamfunn. Gjennom disse erfaringene viser vi et mangfold av integreringsforståelser og praksiser.

Nøkkelord: integrering, flyktninger, erfaring, fortelling, sosiale relasjoner, stedsforståelse, Sør-Norge

While understanding integration as a diverse process embedded in a variety of practices and involving different actors, the authors of this chapter employ Penninx and Garcés- Mascareñas’ (2016) understanding of integration as a process of “securing one’s place”. The chapter points to the diversity of the ways in which integration is understood and practiced. The analysis dwells on social relations perceived as important and explores how these are linked to perceptions of integration into a local community in Southern Norway.

Keywords: integration, refugees, experiences, narratives, social relations, understanding of place, Southern Norway

Innledning

I dette kapitlet fokuserer vi på flyktningers fortellinger om integrering i et lokalsamfunn i Sør-Norge. Vi forstår integrering som en mangfoldig prosess som kan romme mange ulike praksiser og aktører. Det å bli integrert kan handle om å få et sted å bo og om å få jobb og inntekt, få venner og å bli anerkjent, og alt dette skjer i interaksjon og samarbeid med andre mennesker (Penninx og Garcés-Mascareñas 2016:11, Garcés-Mascareñas og Penninx 2016). Mer konkret utforsker vi hva slags integreringspraksiser som blir synlige i de utvalgte flyktningenes fortellinger, hvilke relasjoner som er involvert i disse praksisene, og hvordan disse knytter seg til sted. Kapitlet baserer seg på empiri som er utviklet som del av et større forskningsprosjekt gjennomført i en liten kommune i Sør-Norge, i et tettsted vi heretter kaller Solsund. Hovedformålet med kapitlet er å utforske flyktningers og familiegjenforentes integreringsfortellinger, for å forstå hvilke integreringserfaringer disse rommer.

I kapitlet analyserer vi fortellingene til tre ektepar som bor i Solsund, og gjennom disse viser vi ulike erfaringer med integrering, ikke bare mellom familiene, men også innad i familiene. Gjennom å gå detaljert inn i de individuelle fortellingene kan vi synliggjøre likheter og forskjeller i integreringsarbeid og resultater av slikt arbeid, slik det forstås av ekteparene selv. En slik inngang åpner for nye forståelser i den mangefasetterte lokale integreringen, som også har en transnasjonal dimensjon.

I integreringsfortellingene til de tre ekteparene som har kommet til Norge som flyktninger og gjennom familiegjenforening, blir det tydelig at integrerende praksiser ikke kun skjer i relasjoner til «innfødte» norske eller på arenaer der offentlig ansatte og frivillige ser for seg at integrering skjer. De kan blant annet involvere andre flyktninger/familiegjenforente, særlig personer fra samme opprinnelsesland.1 Vi vil i dette kapitlet derfor rette oppmerksomhet mot betydningen av sosiale prosesser, som også inkluderer såkalte transnasjonale bånd. Vi mener at transnasjonale bånd kan ha stor betydning for integreringsprosesser på mindre steder, der folk ofte er svært synlig for hverandre. Transnasjonale bånd betyr også noe for hvordan våre informanter forholder seg til sted – både det de er kommet til, og det de kommer fra. Slike transnasjonale bånd har også en lokal dimensjon, særlig blant dem med samme opprinnelsesland (co-ethnics). For folk som kommer fra samme land, kan det som oppfattes som en felles referanseramme, bli styrende for ønsket oppførsel, og for «hvor norsk» man bør eller ikke bør bli. Vi avslutter derfor kapitlet ved å reflektere over hvordan slike erfaringer kan informere offentlig og frivillig basert integreringsarbeid.

Før vi presenterer og analyserer kapitlets empiri, introduserer vi kort vårt analytiske rammeverk. Vi presenterer også det større prosjektet som empirien er en del av, lokalsamfunnet hvor forskningen har funnet sted, og vår metode.

Teori og analytisk rammeverk

Et sentralt poeng med boka dette kapitlet inngår i, er å få økt kunnskap om hvordan integrering foregår på små steder (Gullikstad mfl. 2021). Massey (2005) ser ikke steder som konstante og avgrensede, men som åpne, dynamiske og gjensidig avhengige av andre steder. Steder er ifølge henne ikke bare materielle steder, men også formet av ideer og kulturelle praksiser – av menneskers hverdagsliv. Mennesker former steder gjennom sine praksiser, og det gjør sted til noe som kontinuerlig forhandles og forandres (Mathisen og Stenbacka 2015). Malkki (1997) viser hvordan språk og diskurs ofte reflekterer et tatt-for-gitt sterkt forhold mellom sted (territorium) og identitet, noe som gjør at flyktninger ofte portretteres som rotløse. Hun maner til å utfordre slike essensialiserende forståelser, noe som blir særlig viktig i en verden med høy mobilitet der mennesker kan ha både multiple stedserfaringer (Gustafson 2001) og multiple stedstilhørigheter (Christiansen og Jensen 2011). Migranter kan ha viktige transnasjonale bånd som ikke kuttes av nasjonale grenser, men som også kan praktiseres og opprettholdes både på sted og på tvers av steder.

Fordi steder er relasjonelle, blir sosialt konstruerte og er multi-vokale (Rodman 1992), blir det viktig å lytte til ulike informanters fortellinger om veien deres inn i et nytt sted – når og hvor de opplever at ting skjer som har betydning for dem, og sammen med hvem dette skjer. Fortellinger forstår vi som historier folk forteller om seg selv og måten de erfarer sin livsverden på (Rapport 1999). Et viktig poeng knyttet til både små og store fortellinger er hvordan narrativer som beskriver hendelser i fortid, alltid formes av nåtid (Tonkin 1992), noe som gjør det viktig å forstå de sosiale, politiske eller økonomiske forutsetningene som fortellinger produseres i. På samme måte formes også fortellinger om nåtid av fortid. Det bringer oss til ett poeng som også Døving vektlegger – betydningen av et transnasjonalt perspektiv (Døving 2009). I intervjuer har vi åpnet for en fortellende form som har gitt oss innblikk i livet på opprinnelsesstedet, reisen til Norge og veien inn i Solsund. På denne måten har vi også fått beskrivelser av transnasjonale bånd som flyktninger og familiegjenforente inngår i. Folks transnasjonale bånd omfatter mennesker som har flyktet eller flyttet, og mennesker de har kontakt med i eget hjemland (Levitt og Glick Schiller 2004), men slik vi ser det, kan det også omfatte mennesker fra samme hjemland (co-ethnics) som møter hverandre på et nytt sted. Det betyr at også relasjoner i et lokalsamfunn som Solsund kan forstås som transnasjonale. I disse relasjonene inngår ideer, verdier og praksiser som vil kunne ha konsekvenser for hvordan flyktninger og familiegjenforente sikrer sted lokalt, og hvordan de tenker om lokal integrering. Transnasjonale prosesser og integreringsprosesser trenger dermed ikke å forstås som uavhengige av hverandre, selv om det ikke er forutsigbart hvordan de virker på hverandre (Carling og Pettersen 2014, Levitt og Glick Schiller 2004).

Døving (2009) trekker frem at en essensialiserende kulturforståelse fører til at det som gjerne kalles integrering i dagens Norge, i realiteten ofte innebærer assimilering og diskriminering av innvandrere. Hun oppmuntrer derfor til empirisk forskning som ikke baserer seg på evolusjonære ideer om å «sivilisere gjennom integrering», og som ikke fokuserer på verdier som det kan være enighet eller uenighet om i et flerkulturelt samfunn. En slik forståelse preger prosjektet som empirien i dette kapitlet er basert på. Vi forstår som nevnt integrering som mangfoldige praksiser som på ulike måter handler om å «sikre sted» («securing ones place») (Penninx og Garcés-Mascareñas 2016:11). Å «sikre sted» er omfattende og krevende arbeid. Det inkluderer alt fra å finne seg bolig, skaffe seg inntekt og tilgang til helsetjenester til det å samarbeide med andre aktører lokalt, gjøre bruk av institusjoner og oppnå en grad av religiøs og sosial aksept. Penninx og Garcés-Mascareñas definerer nettopp integrering som prosessen med å bli en akseptert del av samfunnet (2016:14). Fordi definisjonen ikke på forhånd sier noe om grad av aksept, men vektlegger prosess, er den nyttig i empiriske studier av integrasjon, da den åpner for analyse av integrering langs tre brede linjer: juridisk/politisk, sosio-økonomisk og kulturell/religiøs. Et hovedpoeng blir da å forstå innvandreres relasjon til mottakersamfunnet; hvor innvandrerne er posisjonert langs disse linjene, og hvorvidt de føler seg aksepterte.

I dette kapitlet bruker vi Penninx og Garcés-Mascareñas rammeverk for å analysere intervjumaterialet. Deres modell (figur 8.1) viser de ulike dimensjonene og partene som er engasjert i en integrasjonsprosess. Videre viser den til ulike nivåer der integrasjon finner sted – på individnivå, gruppenivå og på institusjonsnivå. Vi forstår fra modellen at integreringsarbeid kan foregå på flere steder, at man kan bevege seg mellom nivåer for å sikre integrering langs de tre dimensjonene. Integrering kan finne sted i innvandreres egne nettverk/institusjoner (venstre kolonne) eller ved å gjøre bruk av vertslandets (høyre kolonne). En kombinasjon av disse er også en mulighet. Det prosessuelle gjør at tid blir en viktig faktor.

Figur 8.1

Analytisk rammeverk for analyse av integreringsprosesser. Penninx og Garcés-Mascareñas (2016:16).

Empiri og metodisk inngang

Dette kapitlet baserer seg på empiri utviklet i forbindelse med et forskningsprosjekt med søkelys på lokale integreringsprosesser, hvor vi ønsket å få informanter til å italesette praksiser, relasjoner og møteplasser som kunne virke integrerende. Feltarbeidet ble gjort i 2016 og består av kvalitative, semistrukturerte intervjuer med til sammen 20 informanter som bor og/eller arbeider i Solsund. I prosjektet omfattet informantgruppen arbeidsmigranter, flyktninger, familiegjenforente samt politikere, bedriftseiere, «bakkebyråkrater» (Lipsky 1980) og frivillige som jobbet tett med flyktninger.

Vi startet ikke intervjuene våre med å spørre informantene våre om «integrering», men ba dem heller om å fortelle om sine liv, veien inn til stedet de nå bor på, og om praksiser, relasjoner og møteplasser som involverte folk på tvers av opprinnelsesland. Vi har lagt opp forskningen vår på en måte som legger til rette for å få frem mangfoldet av måter å sikre sted på. Denne inngangen har gitt innblikk i det Klarenbeeks (2019) kaller relasjonelle sosiale prosesser, noe som ifølge henne er helt avgjørende for å utforske integreringsprosesser. Det passer godt inn med en integrasjonsforståelse som vektlegger «prosessen med å bli en akseptert del av samfunnet» (Penninx og Garcés-Mascareñas 2016:14), der sosial og kulturell anerkjennelse også står sentralt.

I dette kapitlet har vi valgt å bruke intervjuer gjort med personer som kom til Norge som flyktninger og ved familiegjenforening. Mer konkret bruker vi intervjuene gjort med tre ektepar med bakgrunn fra land i Midtøsten som har kommet til Solsund som flyktninger. Vi har valgt disse fordi de er familier med barn, og hvor både mann og kone ønsket å fortelle om sin vei inn i Solsund. Alle har vært intervjuet parvis, men også hver for seg, noen opptil flere ganger. Vi har også deltatt på aktiviteter og arrangementer sammen med våre informanter, noe som gjør at det også foreligger rike etnografiske notater som vi også anvender noe i kapitlet. De tre parene har ulik botid i Solsund. Den ene familien kom midt på 2000-tallet, flyttende til kommunen fra et annet sted i Norge. Mannen i familien kom til Norge alene, hans kone kom noen år senere da han søkte om familiegjenforening. De fikk så barn. De to øvrige familiene har kortere fartstid i Norge og i Solsund. Den ene familien kom direkte til tettstedet sammen med sine barn for tre år siden. I den andre familien kom kvinnen først med barna for fem år siden og søkte deretter familiegjenforening med mannen, en prosess som fremdeles er pågående når vi snakker med dem. Alle par har rett til å være i Norge, selv om et par venter på full godkjenning på grunnlag av familiegjenforening. Historiene deres har mange fellesnevnere, men skiller seg på noen felt også ganske radikalt fra hverandre, både når det gjelder botid i Norge, utdanningsnivå og klassetilhørighet i opprinnelsesland, noe som virker inn på valg de tar, og muligheter de opplever at de har.

Vi har analysert dataene ved å bruke det nevnte teoretiske rammeverket til Penninx og Garcés-Mascareñas (2016). Vi har vært opptatt av å analysere fortellingene ved å se etter aksept i lokalsamfunnet, analysert langs de tre dimensjonene (1) politisk/juridisk, (2) sosio-økonomisk og (3) kulturelt/religiøst (den midtre kolonnen i figur 8.1). Vi har i presentasjon og diskusjon av de tre parenes integreringserfaringer lagt vekt på de to siste dimensjonene, i og med at alle parene har sikret eller er i ferd med å sikre det politisk/juridiske. Videre har vi analysert fortellingene ut fra hvilket nivå integrering synes å finne sted: (a) individuelt, (b) kollektivt eller (c) institusjonelt, samt hvorvidt integrerende praksiser skjer i relasjoner med lokalt bosatte fra samme opprinnelsesland og/eller som del av lokalsamfunnets allerede etablerte institusjoner (venstre eller høyre kolonne i figur 8.1). I vår empiri kommer det frem at transnasjonale bånd betyr noe for våre informanters hverdagsliv i Solsund. Disse kan forstås som del av nettverk/institusjoner, som vi finner i den venstre kolonnen i figur 8.1. Derfor er også slike bånd inkludert i empirien og analysen vår.

Vi presenterer vår empiri i form av fortellinger som ligger tett opp mot intervjumaterialet, men som har med de analytiske dimensjonene vi har nevnt ovenfor. I tråd med bokas overordnede målsetting (Sætermo mfl. 2021) har vi valgt å gi god plass til disse fortellingene. Vi anvender både direkte sitater og beskrivelse, da i en meningsfortettet versjon, i det vi skriver. Vi har videre delt opp presentasjon av funn og analyse/diskusjon i to separate deler, slik at lesere kan bli kjent med parene basert på deres fortellinger, før vi legger på vårt fortolkende blikk.

Solsund – en kort beskrivelse

Solsund ligger i Agder og har en befolkning på rundt 2000 innbyggere. Tettstedet utgjør et kommunesenter hvor mange offentlige tjenester er lokalisert. Det huser også en skole og flere barnehager. Solsund har flere norske matbutikker og noen få andre typer butikker og andre private bedrifter, blant annet noen kafeer og gatekjøkken. Folk som er bosatt i kommunen hvor Solsund ligger, jobber ofte i industri, varehandel eller offentlig tjenesteyting. Mange pendler også til omkringliggende småbyer. Dette gjelder også flyktninger som må til nabobyer for å delta i Introduksjonsprogrammet. Bussforbindelsen i kommunen er dårlig, og man er i stor grad avhengig av bil for å komme seg rundt. De som bor i tettstedet Solsund, kommer seg enkelt rundt til både butikker, skole, barnehager og andre offentlige og private tjenester, til fots eller på sykkel. Stedet er med andre ord nokså «kompakt». På biblioteket arrangeres det ukentlig språkkafe, noe som gjør det til et viktig treffpunkt for nyankomne flyktninger i Solsund. Her møter de flere av Solsunds eldre innbyggere som har meldt seg som frivillige til å bidra til språktrening.

Kommunen Solsund ligger i, utmerker seg med kvinners lave arbeidstid, slik også mange andre agderkommuner gjør (Magnussen 2015). Den religiøse aktiviteten er høy, også dette er noe som gjelder for Agder som region (Magnussen, Repstad og Urstad 2012). Store deler av befolkningen deltar i statskirkelige eller frikirkelige aktiviteter, og mange av disse aktivitetene er rettet mot barn og unge. Det er stor frivillig aktivitet i kommunen, og mye av denne er knyttet til kristne miljøer. I regionen er det også stor frivillig aktivitet rettet mot integrering av flyktninger, mye av denne aktiviteten skjer i kirkene (Haaland og Wallevik 2017). Slik er det også i Solsund. Der er imidlertid også en del annen frivillig aktivitet, som for eksempel er knyttet til idrettsaktiviteter for barn og unge; fotball for gutter og håndball for jenter. En relativt stor del av befolkningen er utenfor arbeidslivet, noe som var en utfordring også før kommunen begynte å bosette flyktninger. Det å få arbeidsplasser, og integreres via arbeid, kan derfor være en utfordring for nyankomne, slik vi ser i andre tettsteder i Agder (Haaland og Wallevik 2016).

I Solsund har de fleste innvandrerne bakgrunn fra europeiske land. Kommunen har de siste 15 årene bosatt cirka 500 flyktninger og fikk sin første erfaring med flyktninger da bosniere ble bosatt der på 1990-tallet. De fleste som har kommet i nyere tid, er fra ulike land i Midtøsten. Politikere, offentlige og frivillige aktører som jobber med flyktninger, har en forståelse av at kommunen er «flinke på integrering». Det som løftes frem som suksessrikt, er samarbeidet mellom kommunen, bedrifter og frivillig sektor. Kirke, kvinnekvelder, kirkekvelder, språkkafe og frivillighetssentralen er aktiviteter og arenaer som trekkes frem som viktige for integreringen.

Tre pars ulike veier inn i Solsund

Zarina og Omar – integrering som langsom prosess og kollektivt arbeid?

Paret som har bodd lengst i kommunen, inviterer oss til te og kaker i sin enebolig. Huset er innredet med møbler og interiør som bærer preg av at de hører til på flere steder. Når vi er der, er også barna deres hjemme. I samtale mellom foreldre og barn snakker foreldrene sitt morsmål, mens barna snakker norsk. Både Zarina og Omar forteller at det er viktig for dem at barna også kan deres språk for å kunne kommunisere godt med øvrig familie.

Da vi treffes for samtale, er det 16 år siden Omar kom til Norge. Zarina kom noen år senere.2 Omar forteller at de var midt i 20-årene da de kom, og at oppholdet i Norge aldri var tenkt å skulle bli langvarig:

Når jeg flyttet, så tenkte jeg ikke å bli så lenge værende, vi tenkte at situasjonen i hjemlandet ville forandre seg. Vi tenkte at det skulle bli fred. Når jeg flyttet, så var det vanskelig å få kontakt med hjemlandet eller foreldrene. Til slutt måtte jeg gi opp ønsket om å dra tilbake, så jeg måtte søke om familiegjenforening og at hun kommer hit. Når hun kom hit, så fikk vi barn og jobb. Du får jo mer tilknytning. Nå som vi har barn som har vokst opp her og går på skole her.

Han beskriver at de gjennom sitt arbeid og via sine barn gradvis fikk mer tilknytning til Norge og til tettstedet de nå bor i. Begge to har storfamilier som bor spredt i flere land. Selv bodde de flere år i Norge før de flyttet til Solsund. Hit kom de primært fordi de hadde en venn fra samme land som bodde her, og som var del av et større miljø av mennesker fra deres hjemland. Fordi de kom flyttende til kommunen på frivillig basis, og hadde erfaring med «det norske», var de lite i kontakt med lokalforvaltningens tjenestetilbud. De hadde heller ikke krav på et slikt tilbud. Et godt miljø bestående av folk fra hjemlandet, der vennen deres var en sentral aktør, kompenserte for organiserte aktiviteter, sier Zarina:

Da vi flyttet her, var det mange familier fra samme sted, de damene var i introduksjonsprogrammet, og vi traff hverandre hver dag. Vi kommer fra forskjellige steder i hjemlandet, vi som bodde her da. Så vi inviterer på middag, får besøk og blir kjent, det er vår kultur. Da vi kom her, så gikk vi på besøk. Det var koselig for oss å bli kjent med alle våre egne som bodde her.

Generelt var det få aktivitetstilbud rettet mot flyktninger og arbeidsmigranter som flyttet til kommunen på denne tiden, med et viktig unntak: kommunalt arrangerte kvinnekvelder hvor en gjorde en aktivitet sammen. Zarina beskriver dette som en fin møteplass for å bli kjent med ulike mennesker. Mannlige flyktninger hadde ikke noe organisert aktivitetstilbud som dette, men for både kvinnene og mennene i denne gruppen ble egenorganiserte samlinger med familier fra samme land uansett det viktigste sosiale møtepunktet, forteller Omar:

Vi hadde gjort sånn at hver lørdag eller helg så kan menn samles et sted og damene kunne møtes et annet sted. Høytider, nyttår, bursdager og bryllup har vi hatt. Dette stedet er ikke stort, og etter hvert når barna ble større og ville studere, eller faren fikk tilbud om jobb et annet sted, så begynte folk å flytte. Nå er vi fem–seks familier fra da. Nå er alle på jobb, noen jobber to skift, noen jobber helga.

Zarina og Omar forteller mye om hvordan folk fra samme land hjalp hverandre med å mestre små og store utfordringer knyttet til hverdagslivet i et nytt land. Dette ga et viktig fotfeste, samtidig som hverdagslivsaktiviteter også ga en innføring i et norsk lokalsamfunn og norske kontakter. I dette miljøet tipset de hverandre om jobber, aktiviteter og muligheter, samtidig som de kunne bekrefte sin felles identitet gjennom språk, mat og samvær. Når de forteller, presiserer de at dette har endret seg veldig. I dag kommer ikke nyankomne flyktninger fra samme land til et slikt miljø som de selv møtte. Omar sier at flere av familiene har flyttet, og at de gjenværende familiene har blitt så opptatt med jobb, barns aktiviteter og skoleoppfølging, at de ikke har mye tid til å treffes. Hverdagen beskrives av begge også som hektisk, så hektisk at de tidvis ikke ønsker seg noe mer aktivitet enn det de har, og at besøk i helgene ikke er så attraktivt lenger. De må også rekke å slappe av. «Alle er så opptatt, og vi blir norske», sier Omar. De ler litt når de snakker om det å bli norske, og forteller at de aldri har tenkt slik på det, at de skulle bli så norske som mulig, men at de skulle finne måter å leve livet sitt på her. Dette synes for dem å være annerledes for de som ankommer som flyktninger til tettstedet i dag, der mange synes å streve med å bli norske så raskt som mulig.

Når Omar snakker om nettverket de var en del av gjennom mange år, understreker han hvordan det ga dem et sted å være seg selv. Samtidig nevner han også at politiske og religiøse konfliktlinjer ble mer og mer fremtredende i gruppen over tid. Den interne uenigheten gjorde at det etter hvert ble lite attraktivt å møtes. Han nevner også at vennen deres, som han oppfatter som en brobygger, flyttet ut av kommunen, og at det også hadde betydning for at nettverket etter hvert smuldret opp. Videre sier han at det ikke var naturlig å følge opp nyankomne fra samme land for dem som ble igjen i Solsund. Nettverket besto av likesinnede i den forstand at de alle var nye på et nytt sted. Etter 15 år i Norge ser situasjonen annerledes ut, også fordi forskjeller mellom ulike grupper har blitt tydeliggjort, forskjeller som også er knyttet til fortiden i hjemlandet.

Selv om både Omar og Zarina har høyere utdanning, er den ikke godkjent i Norge. Det har skapt mye frustrasjon og til dels sinne. Zarina har vendt tilbake til skolebenken slik at hun kan få jobbe med sitt yrke i Norge. Ektemannen har funnet en helt ny karrierevei og gir uttrykk for at han trives med det. De beskriver de første årene som en tid da de var opptatt med jobb og det å få en inntekt, noe de mener er felles for flyktninger. De hadde flere ulike jobber samtidig og jobbet til alle døgnets tider. De viser til hvordan alle de kjenner som kom som flyktninger, ønsket seg bolig og bil, noe som må betales for gjennom hardt arbeid.

Etter hvert deltok barna i fritidsaktiviteter som foreldrene fulgte dem til. De nevner fotballkamper, dugnader og vennegrupper. Slik har de blitt kjent med kommunens øvrige innbyggere, og begge forteller at Solsund føles som et trygt sted for dem. Tryggheten ligger i jobb, lav kriminalitet, gode skoler og i en tillit mellom folk i lokalsamfunnet. Den vil de gjerne beholde. Selv om paret ikke har planer om å flytte fra Solsund, snakker Omar med større lengsel om hjemlandet enn det Zarina gjør. Han er også den som uttrykker sterkest at han, på tross av at familien har det godt i Norge, kunne tenke seg en alderdom på stedet han vokste opp. Han snakker om ansvaret for familien i hjemlandet og er opptatt av å bringe tilbake erfaringer fra sitt liv i Norge, og da særlig verdien av demokrati. Han uttrykker et sterkt ansvar for å gjøre noe med utviklingen i landet han kommer fra. Zarina sier lite til dette, men snakker mer om barna og deres tilknytning til Norge. Hun anerkjenner likevel det ansvaret han snakker om.

Aischa og Rifat – integrering som pågående individuelt arbeid?

Aischa og Rifat har bodd tre år i Solsund når vi treffer dem første gang. De er begge midt i 30-årene og har barn i skolealder. Vi møtes hjemme i huset deres ved flere anledninger, der det er innredet i skandinavisk stil med lyse og lette møbler. Vi er invitert til middag og praten går livlig fra første stund. De snakker om viktigheten av å spise kjent og kjær mat hjemme. Aischa forteller om rettene hun har tilberedt for oss. Barna er hjemme, men på vei til fotballtrening. De voksne snakker norsk med barna foran oss.

Rifat og Aischa kommer begge fra en mellomstor by i hjemlandet, der Rifat var selvstendig næringsdrivende med omfattende internasjonalt nettverk og reisevirksomhet. Aischa var hjemmeværende, men hjalp også til i mannens bedrift. Ingen av dem har høyere utdannelse, men de forteller at de hadde svært god økonomi i hjemlandet. På sitt nye hjemsted beskriver Aischa at de måtte begynne på null. Hun forteller at det har vært som å gå i en trapp, og at de har beveget seg noen trinn oppover i trappa siden de kom til Norge. Begge har fått fast jobb. De leier hus, men vil på sikt kjøpe egen bolig. Aischa beskriver familien som flink til å tilpasse seg livet i Solsund, og sier samtidig at de har vært heldige som har blitt godt kjent med noen norske familier som har blitt viktige døråpnere for dem. Et tilfeldig møte resulterte i vennskap og inngang til en lokal menighet og lokale aktiviteter. Som del av dette har paret deltatt i mye frivillig arbeid i menigheten. Det å være troende har altså forent dem med «innfødte» lokale innbyggere på tvers av språk, kultur og religion. Selv beskriver Aischa det slik at hun prøver alt og gjør alt av aktiviteter for å vise at det ikke er store forskjeller på henne og lokale kvinner, men også for å komme i kontakt med folk:

Jeg prøvde litt og litt, så derfor begynte jeg på den måten, men aldri kom det noen og snakket med meg. Eller, det skjedde første året, at en jente snakket til meg på butikken. Hun begynte å snakke med meg. Hun spurte hvor jeg bor, så plutselig kom hun til meg etter en dag, og begynte å invitere meg, og kom alltid til meg og snakket norsk med meg. Så hun er min nøkkel. Jeg ble kjent med mange på grunn av henne, og jeg prøver alltid å ikke bli flau (sjenert), og prøver alltid å invitere mennesker til meg, for å vise til alle nordmenn hvem vi er, og hvor vi kommer ifra, og hvordan vi lever, hva vi spiser, hvordan vi snakker, hvordan vi tenker. Så hvis vi er muslimer, så betyr det ikke at vi er farlige. Vi er vanlige folk.

For Aischa har det vært svært viktig å bli del av et lokalt sosialt liv, og det har hun klart blant annet ved å være aktivt kontaktsøkende på butikken, på barnas skole og i menighetslivet. Hun forteller hvordan enkle spørsmål, for eksempel å spørre om hjelp på butikken, har vært en bevisst strategi for å etablere en samtale for en første kontakt. Hun har anbefalt andre kvinner å prøve hennes strategi, men mange vegrer seg. Selv mener hun at om man ikke prøver, kan man heller ikke klage på manglende lokale relasjoner eller vennskap:

Vet du, jeg har mange norske venner, jeg kjenner ingen fra (hjemland) her. Jeg kjenner alle, og hilser på alle, men er integrert med norske og ikke fra mitt hjemland. (…) Av og til vi tenker vi kanskje ikke på samme måte, kanskje du og jeg er nærmere i å tenke på samme måte, enn noen fra mitt hjemland. For uansett om vi alle er ifra (hjemland), så er noen fra et sted og noen fra et annet sted. Forskjellige mennesker, forskjellig oppdragelse, forskjellige tanker og utdanning og sånt.

I våre samtaler med Aischa snakker hun mye om et «vi» som refererer til henne og ektefellen Rifat, men hun forteller også mye om hva hun har gjort selv for å bli en del av et sosialt miljø på sitt nye hjemsted. Hun er stolt av sitt land og lengter tidvis, men fokuserer i samtaler med oss mest på hva hun gjør for å lykkes i Norge, slik som sitatene viser. Hennes manns beretning er mer fylt av sorg, savn og lengsel etter det han forlot i hjemlandet. Lengselen var spesielt sterk de to første årene, før han innså at han måtte begynne å tenke mer på at han faktisk befant seg i Norge:

Første år, eller første to år. Det var vanskelig. Jeg alltid savner lukten av (hjemby), lukten av mitt firma, mitt hus. Hun (Aischa) er litt sterkere, ikke alle mennesker er som jeg. Men tredje året, eller etter to år, jeg tenkte det er feil. Jeg har to barn. Jeg må tenke mitt land er Norge nå. Jeg er her. Jeg er en sosial mann, jeg liker snakke om forskjellige ting; kultur, religion, men det var også mer stress for meg at jeg lærte ikke norsk fort. Men ok, nå er det litt bedre enn før. Fordi jeg må.

Rifat forteller at han har begynt å bygge sitt liv på nytt, særlig for barnas skyld. Han berømmer kona, som lærte seg språk og kulturelle koder fort. Selv har han strevd med å mestre det norske språket på et nivå hvor han kan uttrykke seg så presist han ønsker om de tingene han er opptatt av: politikk, samfunnsliv og religion. Han beskriver seg selv som en mann som liker å diskutere med andre mennesker, for, som han sier: «Slik lærer man og utvikler seg». Han er opptatt av kunnskap og hvordan kunnskap bygges gjennom samtale og interaksjon. «Gjennom samtale skaper vi forståelse for hverandres kultur», sier Rifat. På sitt nye hjemsted har han i liten grad fått bruk for sin tidligere arbeidserfaring. Han er oppgitt over vektleggingen av «papirer» og formelle kvalifikasjoner i Norge og mener at samfunnet må miste mye på dette. Selv har han fått en jobb som er helt ulik hans forrige, men som han ser på som en god begynnelse. Den gir inntekt.

Det at Aischa og Rifat tilsynelatende klarer seg fint i Solsund, har gitt grobunn for baksnakking av dem blant andre i Solsund fra samme opprinnelsesland. De har møtt anklager om at de favoriseres av lokalforvaltning og frivillige. Rifat tror det skyldes at de oppfattes som for integrerte eller «for norske» på grunn av at de mestrer norsk språk, har jobb og har et «norsk» sosialt liv. Han sier at folk tror han og kona har fått fordeler fordi de ikke forstår måten de har valgt å «integrere seg» på. Selv forstår Aischa og Rifat ikke helt de andres reaksjoner og beskriver det slik:

Rifat: Jeg og Aischa, vi er integrert og vi jobber, men de … Når de (andre flyktninger) er litt integrert, gjennom språkskolen og sånn. Jeg fikk jobb og kona fikk jobb. De plutselig ikke snakker med oss. Men hvorfor de gjorde sånn? Jeg tror på grunn av kunnskap. Jeg tror det.

Aischa: Jeg vet ikke, jeg skal være ærlig, jeg føler at mange ikke liker meg. For eksempel da vi fikk det huset (kommunal bolig) så sa alle, hvorfor fikk hun det huset, hvorfor ikke oss? Men egentlig, hvis jeg ikke fortjente det huset, så hadde jeg ikke fått det. (…) Men mange sier, hvorfor fikk hun det, hvorfor ikke oss? Kanskje hun maste veldig mye?

Baksnakkingen, forteller de, gjelder ikke bare hus, men også at begge har fått jobb, mens andre familier strever med dette. Denne situasjonen, sier de, har begrenset kontakten deres med folk fra eget land som også bor i Solsund. Særlig Rifat opplever dette som sårt, særlig i vanskelige livssituasjoner. Da hans bror plutselig døde, møtte de mye forståelse blant norske venner og kjente, men ikke én person fra hjemlandet kontaktet dem med kondolanser. I denne delen av samtalen åpner Rifat opp og gir uttrykk for skuffelse og utilfredshet med brutte relasjoner. Han gir uttrykk for at i denne situasjonen burde kulturell og religiøs praksis ha overgått skepsis og sjalusi. Likevel er de glade for at de bor der de bor. Om integreringen har en pris, er den ifølge Aischa lav, med tanke på tryggheten som de nå opplever at de har fått i Solsund:

Jeg føler meg så heldig som har fått komme hit med min familie, og jeg tenker aldri på å flytte herfra. Jeg og min mann vi flyttet fra (hjemland) på grunn av trygghet, og jeg fant god trygghet her, så jeg tenker at jeg aldri skal flytte. Mine barn trives veldig på skolen, jeg føler at jeg har et veldig godt miljø her, og spesielt nå som jeg har blitt kjent med mange (Ler). Så alle sier«hallo», «hei». Så jeg føler at jeg ikke trenger mer. Min mann har fått jobb, jeg har fått jobb. Så hva mer trenger vi enn det som mennesker? Mine barn trives på skolen, trygghet, fint hus, vi trenger ikke mer.

Aischa sier gjentatte ganger at de trives i Solsund. De er glade for at de har fått til å starte et nytt liv. Begge sier at de føler de får til det med integrering:

Ja, vet du, i går så sa jeg til min mann. Selv om vi har helt forskjellig kultur, så merker jeg det ikke. Så mange kommer til meg og sier ‘Hæ, vet du at ditt hus er som et norsk hus, alt er likt’, men jeg sier at jeg bodde i (hjemland) på samme måte. Så vi har ikke helt forskjellig kultur, litt forskjellig mat og sånn. Men vi er vant til å bo med kristne mennesker, så det er ikke helt rart for oss. For i (hjemland) har vi kristne, jøder, vi har mange forskjellige folk. Så da jeg kom til Norge, var det ikke noen rar kultur, men det var kanskje litt rart klima, rar mat, men som kultur og å respektere hverandre var ikke så rart.

De vektlegger at de har bodd i et flerkulturelt, urbant område der de har vært vant med å ferdes i et miljø som er sammensatt av ulike grupper. Det har gitt Aischa og Rifat erfaring i å møte mennesker på tvers av kultur og religion. Denne erfaringen tar de med seg inn i sitt arbeid med å bli innlemmet i lokalsamfunnet, der de vektlegger likhet når de bygger relasjoner på tvers av landbakgrunn.

Samira og Sanjaar – integrering som institusjonelt hjelpearbeid for de svake?

For Samira og Sanjaar, som begge er midt i tjueårene, har veien med å finne seg til rette som familie i Norge og i tettstedet opplevdes svært utfordrende. Vi møter dem i ulike sammenhenger, men aldri hjemme hos dem. De har en leid bolig, men er mye på farten. Vi har møtt dem på kjøpesenter, der de har hatt barna i en lekekrok mens vi pratet sammen, men også på biblioteket, der det var mulighet for barnepass. Ingen av dem har utdannelse. De kommer fra en tilværelse i eksil og bodde lenge som flyktninger i et annet land før ankomsten til Norge. Samira kom først til Solsund sammen med deres to barn. Hun forteller at hun var syk da hun kom, og hadde et veldig stort behov for hjelp. Det fikk hun blant annet gjennom kommunens flyktningkonsulent, som hun berømmer for godt arbeid og en særskilt evne til å se hennes og andre flyktningers behov. Å være alene på en ny plass som flyktning og kvinne beskriver hun som veldig utfordrende. Etter hvert kom Sanjaar til Norge. Da vi møtes for samtale, er det fremdeles uklart om han får opphold på grunnlag av familiegjenforening. Det har gitt en usikker tilværelse for dem begge, blant annet fordi han ikke kommer ordentlig i gang med å lære norsk. Etter tre år i Norge kan han fremdeles svært lite av språket, og i våre samtaler er han derfor i stor grad avhengig av at kona tolker for ham. Samira har fått jobb og forsørger hele familien. Det blir lange dager, og hun forteller at hun er sliten av å ta seg av barna, og i tillegg en mann som har store vansker med å kommunisere på norsk:

Siden mannen min ikke er i arbeid, så måtte jeg jobbe dobbelt for å forsvare økonomien hjemme, vi er ikke i Nav eller noe system. Vi står på egne bein. Det ble vanskelig når jeg har holdt på sånn i nesten ett og ett halvt år at jeg har jobbet. Han var lei at jeg aldri var hjemme, og jeg var lei av han. Jeg tenkte at det er hans skyld, for hvis han hadde vært i arbeid, så hadde jeg ikke trengt å være så mye i arbeid. Jeg tenkte at jeg måtte. Men jeg forstår at han hadde ikke noe valg når han hadde ikke arbeidstillatelse. Heldigvis har han nå fått arbeidstillatelse. Når han ikke hadde skoletilbud, så han fikk aldri tilbud om å lære språket. Hvordan skal han komme seg i arbeid når han ikke kan språket?

Hun forteller også at det å ikke jobbe og ikke kunne snakke språket har fratatt hennes mann selvtilliten. De føler seg begge alene i Solsund og har nylig begynt å benytte seg av et sosialt tilbud i en av menighetene for å møte mennesker. Samira viser til at hun kjenner få mennesker i Solsund skikkelig, men at Sanjaar kjenner enda færre og dermed «ikke er integrert i det hele tatt»:

Han er ikke integrert i det hele tatt. Jeg sendte en lang tekstmelding til (en ansatt i kommunen) og sa at min mann er verken inkludert eller integrert i lille (sted), folk sier at vi er bra, men for eksempel, jeg prøver alltid å komme i kontakt selv, men det er egentlig han som trenger hjelp, at noen kommer i kontakt med ham. Han synes det er vanskelig å komme i kontakt selv, så han har ikke fått hjelp. Jeg sa at jeg ikke kjenner mange som jeg kan treffe, og jeg kjenner bare (navn), og hun jobber i flyktningtjenesten. Min kontaktperson (navn) kjenner jeg, men ingen andre.

Sanjaar gir uttrykk for at han lever et ensomt liv, fordi alle rundt ham er opptatt, men han kjenner en eldre dame som jobber som frivillig, og som prøver å hjelpe ham med lesing og skriving. Han livner til når vi snakker om henne. Hun har blitt en trygg og viktig relasjon for ham, sier han. Hun har blitt en å lene seg på for barnepass og andre praktiske ting når han er alene med barna. I tillegg jobber hun aktivt for å fremskynde prosessen med språktrening og skolegang for ham. Denne hjelpen setter han stor pris på, og han sier hun er snill. Samira og Sanjaar er åpne på at det er et vanskelig sosialt miljø blant innvandrerne i kommunen. De sier at det er mye baksnakking og misunnelse, særlig i møte med flyktninger fra samme land:

Samira: Ja, men det er en annen ting. Når det er så lite og alle kjenner hverandre, så oppstår problemer fort, og i stedet for å bli venner så begynner folk å mislike hverandre. (…) For eksempel så ser vi på hverandre som flyktninger, og det å være flyktning er nedverdigende. De fleste flyktninger, og jeg er sikker på at sånn er i hele Norge, ser på hverandre som noe nedverdigende. De tenker at de har kommet i det norske samfunnet og har fått noe verdi, men de nye betyr ingenting. Det er det som gjør forskjellen. Den som akkurat har kommet og ikke kan språket, veien, og som hele tiden trenger hjelp. Og så er det de som kom tidligere som synes det er veldig stas at de kan veldig mye. Mange er misunnelige på hverandre. De spør hvor mye du får, og hva slags hjelp du får av flyktningtjenesten.

Intervjuer: Kan man lære av de som har vært her en stund, eller har det blitt så mye konkurranse at man ikke kan lære av hverandre?

Samira: Det går ikke an. Jeg har ikke lært noe av de og har ikke fått noe hjelp. Jeg var alene her, og jeg var en dame, og de vet at kvinner trenger mest hjelp, men jeg har ikke fått noe hjelp fra det (hjemland) miljøet. Jeg endte opp med å bli mobbet og ertet.

Slik hun ser det, har de som kom først, og som har lært seg språk og fått jobb, liten forståelse for de nyankomne. Hun forteller at det oppstår en slags konkurransesituasjon mellom dem, og at det ikke finnes noe samhold, selv ikke mellom mennesker fra samme land. Det oppleves heller motsatt, sier hun, at de som er fra samme land, er veldig oppmerksomme på å gjøre forskjeller tydelige. De forholder seg til den gruppen de tilhører, forteller hun, og siden Samira og Sanjaar begge kommer fra en lavere klasse, opplever hun at de ikke ønsker å bli kjent med henne og mannen. Hun sier også at når det har vært sammenkomster på tvers, er de som har vært der lengst, mest opptatt av å «flashe» sin status, både den de har med seg fra hjemlandet, og den de har opparbeidet seg i Solsund. Resultatet er at særlig Samira har tatt et aktivt valg om å bryte med dette miljøet. I denne prosessen har hun også sluttet med hijab, noe som har vakt reaksjoner blant enkelte. Vi spør henne om hun har kontakt med andre flyktningkvinner i Solsund, og hun svarer nei. Hun sier «vi flyktninger er svake, når vi kommer. Vi har bruk for sterke mennesker». Ifølge Samira har flyktninger mer bruk for å etablere relasjoner til nordmenn enn til andre flyktninger, fordi det er mer støtte i dem. Et nettverk etablert av norske kvinner der innvandrere og norske kan møtes, blir derfor viktig for henne. Hun må reise til en annen by for å delta på dette, men sier at det vil hun bruke tid på.

Likevel gir hun tydelig uttrykk for at hun savner venner. Hun har mange norske kontaktpersoner, både gjennom arbeid og den første tiden i Norge da hun trengte mye hjelp. De fleste av disse er voksne, etablerte kvinner som hun omtaler som en type mødre. De har også blitt en del av støtteapparatet rundt henne og Sanjaar, og ifølge Samira mener de mye om dem og deres liv. Hun sier at de ønsker innvirkning på hvordan livet hennes bør leves i Solsund, særlig etter at Sanjaar kom til Norge. Hun ønsker seg venner på egen alder og har ingen hun kaller sin venn. Sanjaar har det på samme måte, sier hun:

Sånn som når du (snakker til intervjuer) kommer hjem til meg i dag, så tenker jeg at du måtte komme fordi du får penger. Det er din jobb, men hvis du tenker at en kommer frivillig og vil ha kontakt og et vennskap, så er det annerledes. Da betyr du noe for noen. For eksempel, jeg er i arbeid og glad i kollegaene mine, men de er over 40 år alle sammen. Før jeg kom til Norge hadde jeg venner kun på min alder, men nå er det ingen.

Samira og Sanjaars eldste barn er begynt på skolen, men paret forteller at de ennå ikke føler at det har gitt dem noen nye kontaktpunkter inn i lokalsamfunnet. Samira sier at det er vanskelig, også fordi hun jobber så mye. Hun bruker mye tid på å tenke hvordan hun kan komme i kontakt med andre foreldre, men synes det er utfordrende. Tiden er knapp, alle er slitne etter jobb eller norskkurs, og så skal det gjøres lekser, og barna skal følges på aktiviteter, forteller hun. Hun snakker for dem begge når hun sier at veien inn i lokalsamfunnet er svært vanskelig. Mangel på vennskap gjør at de lener seg på tjenester fra lokalforvaltning og eldre frivillige. Samira sier at hun lener seg mest på forvaltningens tjenester, mens Sanjaar finner mest støtte hos de frivillige.

Analyse og diskusjon: om å forstå ulike integreringspraksiser

I denne delen vil vi diskutere empirien i lys av det analytiske rammeverket introdusert tidligere. Vi anvender Penninx og Garcés-Mascareñas (2016) sin modell, som åpner for analyse som favner tre ulike dimensjoner av integreringsprosesser; en juridisk/politisk dimensjon, en sosio-økonomisk dimensjon og en kulturell/religiøs dimensjon. Det er særlig med tanke på den siste at vi ser tydelige likheter og ulikheter i parenes fortellinger, noe som også belyser deres ulike veier inn på stedet. Her ser vi hvordan de aktiverer og spiller på ulike strukturer i prosessen med å «integrere seg». Transnasjonale bånd (Carling og Pettersen 2014; Levitt og Glick Schiller 2004) får også en viktig rolle i dette.

Vi forstår Omar og Zarinas fortelling som at de sikrer sted materielt gjennom jobb og bolig, skole og fritidsaktiviteter der de engasjerer seg sammen med barna. I dette sikrer de også kjennskap til og bruk av institusjoner som finnes i samfunnet der de bor, og de blir også kjent med folk på stedet. Begge prosesser gir dem en vei inn i lokalsamfunnet. Det å bli en del av samfunnet har de brukt tid på. Måten de har gjort dette på, har også åpnet opp for kulturell og religiøs anerkjennelse. Denne familien har spilt på et miljø som kan sies å utgjøre en komplementerende struktur til det offentlige, institusjonelle tjenesteapparatet. Det blir veldig tydelig i fortellingene deres at prosessen med å sikre sted nettopp hviler godt på en kollektiv tilhørighet til en gruppe mennesker fra hjemlandet som har hatt et aktivt sosialt fellesskap. Videre viser historien deres hvordan transnasjonale bånd og stedserfaring fortsetter å virke i dem – også på nye steder. Omar og Zarinas erfaring illustrerer hvordan politiske og religiøse konflikter internt i en gruppe kan reaktiveres over tid og på et nytt sted, noe Guribye og Oppedal (2014) har poengtert i sitt arbeid blant tamiler i Norge. Ulik klassetilhørighet og politisk posisjonering fra hjemland rokker etter hvert ved den kollektive erfaringen de i utgangspunktet spilte på – det å være fra samme land på et nytt sted. Samtidig blir Omar og Zarinas langsomme tilvenning til hverdagsliv i Solsund preget av jobb, skole og fritidsaktiviteter som krever tilstedeværelse, og dermed stadig mer plass i hverdagslivet. Slik flytter de seg langsomt på tvers av Penninx og Garcés-Mascareñas modell (2016), mot en innlemming i lokalsamfunnet der de i stadig større grad spiller på lokale institusjoner, og de gjør også dette mer løsrevet fra det kollektive nettverket de før spilte på. Samtidig anerkjenner de betydningen av det lokale, transnasjonale miljøet og den rollen det har spilt for egen integrering inn i lokalsamfunnet gjennom mange år.

For Aischa og Rifat ser vi at veien inn i lokalsamfunnet er bygget på en forståelse av at å «integrere seg» er hardt arbeid og krever vilje til raskt å finne sin plass i det nye samfunnet. På kort tid sikrer de sted materielt gjennom å skaffe seg jobb og bosted. Gjennom egen innsats, men også gjennom å ha barn i skole, får de raskt kontakt inn i lokale institusjoner. Den strukturen de spiller på, er noe forskjellig fra Omar og Zarina, fordi de ikke har tatt veien om et nettverk av egne landsmenn, men gått rett inn i en lokal sosial arena hvor de samhandler med norske og dermed plasserer seg tydelig inn i vertssamfunnet, slik Penninx og Garcés-Mascareñas (2016) beskriver. Det som skiller de to parene, er hvordan Aischa og Rifat klarer å bruke tidligere erfaringer med religiøst mangfold, og slik får inngang i eksisterende lokale, norske institusjoner. De knytter også kontakt inn i vertsamfunnet individuelt. I deres fortellinger kommer det tydelig frem at de vektlegger likheter mer enn forskjeller når de snakker om stedet og kulturen de er kommet til. De viser til den urbane, flerkulturelle livsstilen de har med seg, og som vi ser som en kosmopolitisk erfaring de aktivt bruker når de møter folk. Fortiden former fortellingen om nåtiden (Tonkin 1992), og deres middelklassetilknytning og erfaringer får virke inn på et nytt sted og preger historien de forteller om seg selv. Vi ser at dette paret først og fremst opplever en kulturell anerkjennelse i sine norske nettverk, fra arbeidsgiver og fra lokalforvaltningen. Fravær av anerkjennelse blant egne uttrykkes kun som et savn når større eksistensielle erfaringer rammer, slik som dødsfall. Da er savnet etter anerkjennelse blant folk med samme religion fremtredende. Deres fortelling viser likevel klart at de aktivt velger integrering inn i allerede etablerte norske institusjoner. Omar og Zarina spiller dette annerledes – de vektlegger kulturelle forskjeller, men mener at dette ikke utgjør noe problem med tanke på å bli akseptert – og har det kanskje heller ikke så travelt med å bli kulturelt akseptert som det andre paret. Felles for begge par er likevel at de føler trygghet, og selv sikrer sted gjennom å bruke strukturene de selv aktiverer, og hvor de føler en annerkjennelse.

For det siste paret, Samira og Sanjaar, blir historien en annen. De er i stor grad overlatt til det institusjonelle hjelpeapparatet som er tilgjengelig, særlig fordi hans juridiske status som familiegjenforent ikke er avklart. Dermed blir også den sosio-økonomiske dimensjonen vanskelig for begge. De står ulikt i arbeidet med å finne veien inn i lokalsamfunnet. Samira får og griper de nye mulighetene som det norske samfunnet gir, spesielt med tanke på de positive holdningene til utdanning og lønnet arbeid for kvinner. Samtidig opplever hun at mennesker fra hjemlandet som nå bor i Solsund, setter begrensninger for henne. Hun beskriver det vi oppfatter som negativ sosial kontroll som virker på dem begge. Der et lite sted gir trygghet for de andre, ser stedet ut til å bli begrensende for Samira og Sanjaar. Der Omar og Zarina aktivt har brukt transnasjonale bånd for å sikre sted, vil Samira helst bryte med egne landsmenn, noe som også får konsekvenser for Sanjaar. Slik blir de helt avhengige av det norske institusjonelle hjelpeapparatet, ikke bare økonomisk, men også på veien mot å få en religiøs og kulturell anerkjennelse.

Når vi legger modellen til Penninx og Garcés-Mascareñas (2016) til grunn, ser vi at dette paret blir «hvilende i» vertslandets institusjonelle hjelpeapparat. Det viser også at individuelle valg om å la seg integrere gjennom hjelpeapparatet kan få svært ulike utfall, slik vi ser i Samira og Sanjaars tilfelle. Samira er tydelig på at hun vil koble seg til norske institusjoner og nettverk. Hun ønsker å danne relasjoner til nordmenn, fordi hun oppfatter seg selv som ressurssvak og ønsker noen som er sterkere enn henne selv, som kan hjelpe henne. Vi må anerkjenne at hennes utgangspunkt er markant annerledes enn for de andre parene. Hennes kamp blir mer å frigjøre seg fra tildelt identitet. I denne prosessen blir Sanjaar satt på sidelinjen, noe som også kan ses i lys av hans manglende juridiske og sosio-økonomiske integrasjon. Videre har hennes valg konsekvenser for Sanjaar, blant annet på grunn av bruddet kona har gjort med egne landsmenn. Individuelt blir han plukket opp av frivillige. Parets posisjonering og erfaringer gjør at de treffer dårlig langs alle dimensjoner i vårt analytiske rammeverk. Slik kan Penninx og Garcés-Mascareñas (2016) rammeverk tydelig fortelle oss hvordan integrasjon ikke finner sted.

I alle fortellingene ser vi at transnasjonale bånd virker inn på nye steder, men på ulike måter. For noen gir det altså muligheter, for andre blir det begrensende. I det hierarkiske systemet som Samira forteller om, tilhører de laveste sosiale klasse. De er derfor vant til å være de som rangerer lavest, og den erfaringen har de hatt med seg hele livet. Hun definerer seg selv som svak, føler seg enda svakere i møte med egne landsmenn i Solsund og jobber derfor med å knytte kontakter til norske – i og utenfor Solsund. Rifat og Aischa er derimot interessert i å koble seg til nordmenn og lokale institusjoner fordi de kjenner på flere likheter enn forskjeller. De oppfatter seg selv som ressurssterke og arbeider hele tiden mot å bli mer integrert i det norske, fordi de opplever det som deres eget ansvar. For Omar og Zarina ser vi de transnasjonale båndene som virket positivt, preges av situasjonen både i Solsund og i hjemlandet og dermed endrer sin betydning over tid. De står også godt i forskjellighet – altså å kunne høre til på flere steder og i ulike miljøer.

Avsluttende refleksjoner: Integrering som en mangefasettert og finmasket prosess i et transnasjonalt lokalsamfunn

Fordi steder er relasjonelle, blir sosialt konstruert (Massey 2005) og er multi-vokale (Rodman 1992), blir det viktig å lytte til ulike fortellinger. I dette kapitlet har vi valgt å lytte til flyktningers og familiegjenforentes stemmer. De små fortellingene kan gi innsikt og nyanser, og kan også gi et korrektiv til de store fellesskapsfortellingene som kan være diskursive og ideologiske (Haaland mfl. 2021). Den norske «integreringsfortellingen» som vektlegger lønnet arbeid som en viktig integreringsfaktor, er et eksempel på en slik større diskursiv fortelling (Rugkaasa 2012). I arbeidet med å «integrere seg» eller «sikre sted» på små steder må vi anerkjenne betydningen av det materielle slik som arbeid, men vi må også rette søkelys mot kulturell anerkjennelse. I parenes tre fortellinger ser vi hvordan de velger ulike strategier og spiller på både på det individuelle, det kollektive og det institusjonelle plan (Penninx og Garcés-Mascareñas 2016). Særlig ser vi dette for de to første parene, som også har de juridiske og sosio-økonomiske faktorene på plass. Det har ikke det tredje paret, som strever på alle nivå og dermed blir avhengig av hjelpeapparat og frivillige. For å forstå hvorfor det er slik, må vi utvide perspektivene våre noe og gi plass til refleksjoner rundt transnasjonale bånd som også omfatter sosial klasse og gruppetilhørighet.

Empirien vår viser tydelig at innbyggere i Solsund har multiple stedstilknytninger (Gustafson 2001) og multiple stedstilhørigheter (Christiansen og Jensen 2011). Fortellingene til de tre parene viser også at de former relasjoner og sted gjennom sine praksiser. Det gjør sted til noe som kontinuerlig forhandles og forandres (Mathisen og Stenbacka 2015, Massey 2005). Som Malkki (1997) argumenterer for, må vi anerkjenne at flyktninger ikke nødvendigvis må ses som rotløse, men at de derimot virker med og i transnasjonale bånd.

Når vi skal forstå integrering i lokalsamfunn, må vi derfor utvide vårt stedsfokus og se Solsund som et transnasjonalt lokalsamfunn, preget av transnasjonale bånd (Levitt og Glick Schiller 2004). Dette sosiale rommet favner ulike ideer, verdier og praksiser som vil kunne ha konsekvenser for hvordan flyktninger finner sitt sted lokalt, og hvordan de tenker om en lokal integrering. Transnasjonalitet og integrering kan som tidligere nevnt derfor ikke ses på som uavhengige av hverandre, selv om det ikke er forutsigbart hvordan de virker på hverandre (Carling og Pettersen 2014, Levitt og Glick Schiller 2004). Vår empiri viser også tydelig at vi ikke kan avfeie betydningen av (ujevne) maktrelasjoner basert på for eksempel migrantstatus og klassetilhørighet som informantene våre har med seg fra sitt opprinnelsesland. Slik tilhørighet kan aktiveres i det transnasjonale rommet som våre informanter både er en del av, og som de spiller på (Hadj Abdou 2019).

Vår empiri viser hvordan transnasjonale bånd kan gi noen kulturell anerkjennelse og være til hjelp i integreringsarbeidet – mens andre erfarer det motsatte. I tråd med Masseys relasjonelle stedsforståelse blir det derfor viktig å inkludere transnasjonale forbindelser, samt relasjoner mellom flyktninger og migranter som deler stedet, når vi utforsker hvordan slike relasjoner kan oppfattes som både å fremme og hemme prosessen med å «sikre sted» for seg selv. Det betyr at vi må åpne opp vår forståelse av lokalsamfunn. Spesielt med tanke på kulturell og religiøs anerkjennelse må vi være åpne for at denne kan komme fra ulike steder. Vi må se at stedet også er et transnasjonalt rom, forstå og anerkjenne agens og vektlegge hvordan sted og folk oppfattes og oppleves ulikt avhengig av erfaring og andre typer tilhørighet. Bare slik har vi mulighet til å se den finmaskede innlemmingen i lokalsamfunn som pågår i møte mellom folk og sted. Vi vil da også kunne forstå hvorfor noen ikke finner sin plass på sted.

Litteratur

Carling, Jørgen og Pettersen Silje Vatne 2014. Return migration intentions in the integration–transnationalism matrix. International Migration, 52(6): 13–30

Christiansen, Dorte Ann og Jensen Sune 2011. Roots and routes: migration, belonging and everyday life. I Nordic journal of migration research, 1(3): 146–155

Døving, Alexia Cora 2009. Integrering. Teori og praksis. Oslo: Pax forlag

Garcés-Mascareñas, Bianca og Penninx Rinus 2016. Introduction: integration as a three-way process approach? I: Bianca Garcés-Mascareñas and Rinus Penninx (red.): 2016. Integration Processes and Policies in Europe: Contexts, Levels and Actors. Springer Open, 1–10

Gullikstad, Berit, Kristensen Guro Kornes og Sætermo Turid Fånes (red.): 2021. Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Gustafson, Per 2001. Roots and Routes: Exploring the Relationship between Place Attachment and Mobility, 33(5) 667–686

Guribye, Eugene og Oppedal Britt 2014. Life in exile before and after a crisis in the country of origin I: Overland Gwyn, Guribye Eugene og Lie Birgit (red.). Nordic work with traumatized refugees: Do we really care, Cambridge Scholars Publishing

Haaland, Hanne og Wallevik Hege 2016.  Comparative reflection. I: Johnsen Hans Christian Garmann, Hauge Elisabet S., Magnussen May-Linda, Ennals Richard (red.): Applied Social Science Research in a Regional Knowledge System Balancing validity, meaning and convenience. Routledge

Haaland, Hanne og Wallevik Hege 2017. Frivillig sektor som inngangsport til det norske. I: Johnsen Berit Eide (red.): På vandring og på flukt. Migrasjon i et historisk perspektiv. Oslo: Cappelen Damm

Haaland, Hanne, Magnussen May Linda og Wallevik Hege 2021. Å bruke erfaringene til nyankomne mannlige syriske flyktninger til å utfordre den store norske integreringsfortellingen. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Kornes og Sætermo Turid Fånes (red.): 2021. Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Hadj Abdou, Lejla 2019. Immigrant integration: the governance of ethno-cultural differences, Comparative Migration Studies, 7(15). DOI: https://doi.org/10.1186/s40878-019-0124-8

Klarenbeek, Lea M. 2019. Reconceptualising ‘integration as a two-way process’, Migration Studies, mnz033. DOI: https://doi.org/10.1093/migration/mnz033

Levitt, Peggy og Schiller Nina Glick 2004. Conceptualizing simultaneity. A transnational social field perspective on society. International Migration Review, 38(3): 1002–1039

Lipsky, Michael 1980. Street-level Bureaucracy: Dilemmas of the Individual in Public Services. Russell Sage Foundation

Magnussen, May-Linda 2015. Familieforsørgelse i menns hverdag. Doktoravhandling, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Magnussen, May-Linda, Repstad Pål og Urstad Sivert 2012. Skepsis til likestilling på Sørlandet – et resultat av religion?, Tidsskrift for kjønnsforskning, 36(3–4): 204–222

Malkki, Lisa 1997. National Geographic: The Rooting of Peoples and the Territorialization of National Identity among Scholars and Refugees. I: Gupta Akhil og Ferguson James (red.): Culture, Power, Place. Explorations in Critical Anthropology, 24–44. London: Duke University Press

Mathisen, Tina og Stenbacka Susanne 2015. Unge migranter skaper steder: Translokale og lokale praksiser i rurale områder i Norge og Sverige (1. utg.). I: Aure Marit, Berg Nina Gunnerud, Cruickshank Jørn, Dale Britt (red.): Med sans for sted: Nyere teorier (s. 213–229). Bergen: Fagbokforlaget

Massey, Doreen 2005. For Space. London: Sage

Penninx, Rinus og Garcés-Mascareñas Bianca 2016. The concept of integration as an analytical tool and as a policy concept. I: Garcés-Mascareñas Bianca og Penninx Rinus (red.): Integration Processes and Policies in Europe: Contexts, Levels and Actors. Springer Open, 11–29

Rapport, Nigel 1999. The Narrative as Methodology and Ethnomethodology: Individual Belonging in a Post-Cultural World. I: Sørensen Ninna Nyberg (red.): Narrating mobility, boundaries and belonging. Revised papers from the international workshop under the Centre for Development Research (CDR) Programme: Livelihood, Identity and Organization in Situations of Instability (LIVELY). Magleås, Danmark

Rodman, Margaret 1992. Empowering place: multilocality and multivocality. American Anthropologist, 9(3): 640–656

Rugkåsa, Marianne 2012. Likhetens dilemma. Om sivilisering og integrasjon i den velferdsambisiøse norske stat. Oslo: Gyldendal Akademisk

Sætermo, Turid, Gullikstad Berit og Kristiansen Guro Korsnes 2021. Å studere fortellinger om integrering i en lokalsamfunnskontekst: en introduksjon til et komplekst forskningsfelt. I: Gullikstad Berit, Kristiansen Guro Korsnes og Sætermo Turid (red.): Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Tonkin, Elisabeth 1992. Narrating Our Past. The Social Construction of the Oral History. Cambridge: Cambridge University Press

1I resten av teksten bruker vi begrepet hjemland og ikke opphavsland, fordi dette er begrepet våre informanter gjennomgående selv bruker. Vi bruker opprinnelsesland når vi refererer til sted folk kommer fra mer generelt.
2Alle navn brukt i teksten er fiktive.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon