Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

7. Når hjemme er borte og borte er hjemme: fortellinger om lokalintegreringens komplekse dynamikk

Jakub Stachowski er sosiolog tilknyttet Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. Hans forskningsinteresser omhandler ulike spørsmål knyttet til migrasjon, integrering og mobilitet i urbane og rurale områder.

Bente Rasmussen er professor emeritus i sosiologi ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. Hennes forskningsfelt er arbeid og arbeidsorganisering, teknologi, kjønn, velferdsstat og arbeidsinnvandring.

Etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007 kom arbeidsinnvandrere fra Øst- og Sentral-Europa til Norge og bosatte seg i norske distriktskommuner. Kapitlet utforsker integreringsprosessene i rurale områder basert på dybdeanalyse av migrasjonshistorien til en polsk familie bosatt i en kystkommune. Det viser hvordan «vellykket» integrering i lokalsamfunnet er et resultat av komplekse forhandlingsprosesser som foregår både lokalt og translokalt. Kapitlet illustrerer hvordan innvandreres tilknytning skapes gjennom en stabil posisjon på arbeidsmarkedet, meningsfulle sosiale relasjoner med lokale beboere og translokale familiepraksiser. Det å høre hjemme på stedet man kommer til, forutsetter engasjement både fra de som kommer, og de som allerede bor der, men også av innvandrernes evne til å opprettholde forbindelsene med familien i hjemlandet. Funnene viser at innvandreres engasjement i lokalsamfunnet er en sentral komponent i integreringen, viktigere enn deres etnisitet eller nasjonalitet.

Nøkkelord: integrering, arbeidsinnvandring, rurale områder, Norge, Polen

Labour migrants from Eastern and Central Europe who migrated to Norway after the EU-enlargements in 2004 and 2007 have settled in rural municipalities across the country. The chapter explores the processes of integration of migrants in rural areas through an in-depth analysis of the case of a Polish family who settled in a Norwegian coastal municipality. It shows how “successful” integration is a result of complex negotiations that take place locally and translocally. The chapter illustrates how migrants achieve integration through permanent jobs, meaningful social relations with local inhabitants and translocal relations with their family. The sense of belonging depends on active engagement of those who arrive and the locals, as well as the migrants’ ability to maintain contact with their family back home. Findings show that migrants’ engagement locally is an essential component of integration, more important than their ethnicity or nationality.

Keywords: integration, labour migration, rural areas, Norway, Poland

Innledning

Norges migrasjonskart har endret seg betydelig de siste 15 årene. Etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007 og den såkalte «flyktningkrisen» har nye innvandrergrupper slått seg ned i Norge, og antall innvandrere har økt. Migrasjonsmønstret er dessuten endret geografisk slik at innvandrere nå finnes i alle norske kommuner (Rye og Slettebak 2020). Norge har lenge opplevd sentralisering gjennom fraflytting fra perifere til sentrale områder, og rurale områder har opplevd dalende folketall (SSB 2018). Internasjonal innvandring til rurale strøk har blitt hevdet til å bidra til et «demografisk påfyll» (Hedberg og Haandrikman 2014) og revitalisering av lokalsamfunn i distriktene (Søholt, Aasland, Onsager og Vestby 2014; Aure, Førde og Magnussen 2018). Både innvandrere fra Øst- og Sentraleuropa og flyktninger har skapt befolkningsvekst og ført til tilgang til arbeidskraft for lokal industri over hele landet (Kampevoll og Martinussen 2018; Rye og Slettebak 2020). Dette er også en tydelig trend i mange andre land i Europa (se for eksempel Simard og Jentsch 2009; McAreavey 2017).

Målet med kapitlet er å utforske integreringsprosesser for arbeidsinnvandrere i rurale strøk. Mens den internasjonale innvandringen til rurale områder i europeiske land har fått betydelig forskningsoppmerksomhet, er det fortsatt relativt lite kunnskap om hvordan integreringsprosessene foregår i lokalsamfunnene som innvandrerne flytter til (se for eksempel: Jentsch og Simard 2009; Bock, Osti og Ventura 2017; McAreavey 2017; Rye og Scott 2017;). I litteraturen legges det stor vekt på inkludering gjennom arbeid og arbeidsforhold, siden mange innvandrere har kommet på grunn av jobbmulighetene. Sysselsetting og deltakelse i arbeidslivet framheves som særlig viktig når det gjelder muligheter for integrering (Jentsch og Simard 2009; O’Reilly og Rye 2020). I kapitlet diskuterer vi integrering av innvandrere i rurale strøk i et bredere perspektiv. Vi betrakter integrering som en prosess og ønsker å nøste opp i hva prosessen består i, ved å vise dens nyanser (Sætermo, Gullikstad og Kristensen 2021).

Vi baserer vår analyse på en inngående studie av én case, som her består av en familie. Anna og Piotr er et polsk ektepar i 30-årene som i likhet med over 100 000 andre polske statsborgere befinner seg i Norge (SSB 2020). De er også et eksempel på en økende familieinnvandring blant polske arbeidsinnvandrere som gjenforenes med familiene sine eller stifter familie i Norge (Slany, Ślusarczyk, Pustułka og Guribye 2018). Anna og Piotr tok avgjørelsen om å prøve lykken i Norge for omtrent 10 år siden og flyttet til en kystkommune. Denne kommunen har de siste 15 årene opplevd en betydelig arbeidsinnvandring til den ekspanderende lakseindustrien langs norskekysten, og den illustrerer godt den regionale dimensjonen av arbeidsinnvandringen (Friberg, Dølvik og Eldring 2013) og det store behovet for ufaglært og fleksibel helårs arbeidskraft som lakseproduksjonen har skapt (Ødegård og Andersen 2011). Vi studerer integrering som et fenomen med sterk lokal forankring, men som også utspiller seg i en transnasjonal og translokal kontekst. Det vil si, vi er interessert i å forstå den lokale dynamikken av integreringen uten å miste av syne de båndene innvandrere danner og opprettholder mellom stedene i hjemlandet som de kommer fra, og de stedene de er flyttet til (Erdal og Oeppen 2013; Greiner og Sakdapolrak 2013)

Vårt mål er tosidig: For det første vil vi undersøke hvordan bosetting og følelse av tilhørighet til et konkret sted skapes gjennom meningsfylte sosiale kontakter (Valentine 2008), men også hvordan det lokale livet til innvandrerne preger og preges av deres translokale familieliv, og hvordan de navigerer og forhandler om dette. Vi viser at lokale forhold og lokal tilhørighet omfatter og engasjerer både storfamilien i Polen og i Norge og deres norske naboer. På denne måten sikter vi både mot en empirisk utforskning av fenomenet samt ønsker å utfordre og problematisere etablerte måter å forstå integrering på. Vi bygger kapitlet rundt to problemstillinger:

  1. Hvilke prosesser bidrar til å skape tilhørighet for arbeidsinnvandrere i rurale samfunn?

  2. Hvilken rolle spiller arbeidsinnvandreres translokale liv i disse prosessene, og hvordan manifesterer dette seg i deres dagligliv?

Vårt teoretiske utgangspunkt er litteraturen om integrering, transnasjonalisme og translokalisme som vi bruker til å belyse nyansene i den lokale integreringsdynamikken. I analysekapitlet presenterer vi fire fortellinger som for det første handler om betydningen av den lokale konteksten som arena for utvikling av tette sosiale relasjoner og tilhørighetsfølelse, og for det andre viser hvordan disse henger tett sammen med forbindelsene til mennesker og steder utenfor denne lokaliteten.

Perspektiver på integrering

Integrering er et komplekst og mangesidig fenomen. I migrasjonsforskningen brukes begrepet integrering til å analysere innvandreres deltakelse og former for tilpasning til de samfunnene de migrerer til (Frideres og Biles 2012; Penninx og Garcés-Mascareñas 2016). Den «tradisjonelle» måten å forstå integrering på er at innvandrere kommer, slår seg ned i et nytt land og forventes å finne sin plass i mottakersamfunnet. Integrering framstilles ofte som gjensidig tilpasning og forhandling mellom innvandrerne og majoritetsbefolkningen (Castles, Korac, Vasta og Vertovec 2003; Modood 2007), men det er ofte først og fremst innvandrerne som forventes å tilpasse seg (Schrover og Schinkel, 2013). Kjernen i integreringen handler om individer og grupper som samhandler med et vertsland for å bli en del av dette, men beholder sin etniske og kulturelle identitet (Berry 1992). Samtidig antas det at integrering er en variant av assimilering, og at innvandrere som bosetter seg fast, over tid vil bli lik(ere) majoritetsbefolkningen og aksepterer og tilpasser seg deres kultur og verdisystem (Sayad 2004).

En underliggende dimensjon i diskusjonen om integrering er forholdet mellom innvandrere og majoritetsbefolkningen i det samfunnet de kommer til. Å være integrert innebærer at man har ulike kompetanser og akkumulerer ressurser (Ager og Strang 2008). Viktige markører for innvandreres integrering i vertsamfunnet er sysselsetting, et visst utdanningsnivå og inntekt, målt i forhold til den totale befolkningen i samfunnet (Phillimore og Goodson 2008). Mens etnisitet er en måte å kategorisere innvandrere som gruppe på, kan ulikheter i utdanningsnivå, språk, kjønn og sosial posisjon ha vel så stor betydning for integreringsprosessene (Grzymała-Kazłowska og Phillimore 2017).

Arbeid anses både som en sentral integreringsmarkør og middel, og i den norske konteksten er arbeid sentralt i spørsmålet om integrering. Fortellingene til den polske familien som vi presenterer her, er en del av historien om den store arbeidsinnvandringen fra Øst- og Sentral-Europa til Norge etter 2004 som hovedsakelig var motivert av arbeidsmulighetene i det norske arbeidsmarkedet. Mens mulighetene til arbeid har vært viktig for migrasjonen, har et langsiktig perspektiv på sysselsetting også vært en forutsetning for å slå seg ned (Friberg 2012). Lovlig opphold og kulturell kapital, inklusiv kompetanse og ferdigheter som kvalifiserer for arbeid, er det som viser seg å påvirke mest retningen for framtida for innvandrerne (Antonsich 2010; Wessendorf 2017). Arbeid gir innvandrerne økonomisk trygghet, men også følelsen av tilhørighet (Sporton og Valentine 2007; Jayaweera og Choudhury 2008).

Selv om vi anerkjenner og diskuterer viktigheten av arbeid for integrering, er vårt perspektiv på integrering bredere. I tråd med Sayads (2004) oppfatning om at det å innvandre har konsekvenser for den sosiale verdenen til den som migrerer, ser vi behov for å studere integrering mer holistisk. Migrasjonen og den påfølgende tilpasningsprosessen berører også psykososiale aspekter som behov for stabilitet, trygghet og identitet (Grzymała-Kazłowska 2015; Dyrlid 2021). Integrering kan derfor forstås metaforisk som en gradvis prosess hvor innvandrerne steg for steg strever for å oppnå balanse gjennom å navigere mellom den gamle og nye livssituasjonen (Grzymała-Kazłowska 2015). Viktig for innvandrernes følelse av tilhørighet er at de ikke blir avvist, men ønsket velkommen av de som allerede bor på stedet (Jayaweera og Choudhury 2008). I denne konteksten er det å være hjemme på et sted det samme som å tilhøre en gruppe mennesker, og tilhørighet det samme som sosial og individuell identitet (Lovell 1998). Å bli anerkjent som en integrert del av lokalsamfunnet og verdsatt og lyttet til er derfor en forutsetning for at folk kan uttrykke sin egen identitet (Sporton og Valentine 2017:13). En mer inkluderende form for tilhørighet er ifølge Probyn (1996) å forstå dette som en form for affektivt fellesskap basert på fysisk nærhet heller enn en felles identitet. Mens utsagnet «jeg hører til her» først og fremst er en personlig følelse av å høre «hjemme» et sted, er tilhørigheten også helt avhengig av maktrelasjonene for å bli anerkjent (Antonsich 2010).

Diskusjonen vi forholder oss til i dette kapitlet, handler i grove trekk om hvordan integrering kan forstås i dagens globale og mobile samfunn (Vertovec 2009; Erdal og Oeppen 2013; Schewel 2019). Polakkene i Norge er en gruppe med betydelig mobilitet mellom hjemlandet og Norge (Friberg 2012; Bell og Erdal 2015). I litteraturen er det transnasjonale perspektivet sentralt i utforskning av betydningen og implikasjoner av innvandreres sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forbindelser som kobler vert- og sendersamfunnet (Basch, Glick-Schiller og Szanton Blanc 1994; Vertovec 2009). Det transnasjonale perspektivet har vært viktig for å utvide og problematisere forståelsen av integrering ved å vise at innvandrerne kan forholde seg til flere enn ett land og kombinere livet her og der på mange ulike måter (Erdal og Oeppen 2013; Mügge 2016).

Sentralt for vår case er begrepet transnasjonalt sosialt rom, som viser til relativt stabile og tette sosiale bånd og komplekse sosiale relasjoner, for eksempel innen en gruppe slektninger. Disse kan være basert på normer om gjensidighet, bytter og solidaritet (Levitt og Glick-Schiller 2004; Faist, Fauser og Reisenauer 2013). Moderne kommunikasjonsmidler gjør det mulig å opprettholde transnasjonale forbindelser og sosiale bånd som synkroniserer livene til familiemedlemmene på tvers av nasjonale grenser og geografisk avstand. Denne kontakten foregår ikke enveis, men bygger ofte på gjensidige relasjoner og praksiser. Slike praksiser, som for eksempel ulike former for støtte, foregår ikke bare fra innvandrere til deres signifikante andre i hjemlandet, men også den andre veien i form av såkalt «reversert transnasjonalisme» (Mazucatto 2008; Bell og Erdal 2015).

Forskjellen mellom det transnasjonale og translokale perspektivet er viktig for å forstå historien som vi analyserer her. Mens det førstnevnte fokuserer på forbindelser mellom to eller flere nasjonale kontekster, understreker det andre kontakter mellom spesifikke lokaliteter som regioner, byer og steder og deres betydning for aktørenes handlinger og dagligdagse gjøremål på tvers av disse konkrete, geografisk spredte stedene (Guarnizo og Smith 1998; Brickell og Datta 2011; de Lima 2012). Slik sett utfordrer translokalisme forestillingen om et abstrakt og tilsynelatende flytende transnasjonalt rom løsrevet fra konkrete steder. For oss er det sentralt å vise betydningen av sted, beliggenhet og lokalisering for sosial handling (Greiner og Sakdapolrak 2013) og hvordan rurale områder er innvevd i globale nettverk av relasjoner som manifesterer seg lokalt (Woods 2007; Hedberg og do Carmo 2012). Steder hvor innvandrere slår seg ned, blir både evaluert, forhandlet om og gitt mening basert på de stedlige referansene migrantene har med seg (Moren-Algeret 2008; Skaptadóttir og Wojtyńska 2016). Stedets kvaliteter kan også bli avgjørende for innvandreres bosettingsplaner i ikke-urbane områder (White 2011). Historien som vi analyserer, handler om å bosette seg og om å skape seg et hjem. Hjemmet er imidlertid ikke bare et materielt sted, men også en måte å engasjere seg i et spesifikt sted og dets sosiale kontekst (Boccagni 2017). Ideen om hjemmet innebærer en følelse av tilhørighet forstått som å identifisere seg med stedet, akseptere det, føle seg knyttet til det og få anerkjennelse og trygghet i sosiale relasjoner der (Vasta 2013:198). Selv om følelsen av tilhørighet ofte er et spørsmål om en personlig og subjektiv erfaring, er den også avhengig av ytre omstendigheter som er gitt av den sosiale konteksten (Antonsich 2010). Samtidig handler det å etablere seg i det nye landet og stedet også om forhandlinger om vedlikehold og gjenskapning av ens tidligere hjem (Al-Ali og Koser 2005; Blunt og Dowling 2006).

I kapitlet diskuterer vi et eksempel på en kjernefamile som bor fysisk atskilt fra sine nære slektninger, men som over tid har opprettholdt tette bånd med sine slektninger i hjemlandet og samtidig utviklet sterke bånd til sine lokale norskfødte naboer. Vi vil vise på hvilken måte de to aspektene er avgjørende for å forstå de lokale integreringsprosessene for arbeidsinnvandrerne.

Metode og feltarbeid

Det empiriske datamaterialet som analyseres i kapitlet, ble samlet i forbindelse med et ph.d.prosjekt som hadde som mål å studerte integreringsprosesser blant arbeidsinnvandrere fra Øst- og Sentral-Europa i rurale områder i Norge.1 Prosjektet hadde en etnografisk tilnærming, og målet var å undersøke innvandreres opplevelser, erfaringer og perspektiver på lokal integrering. Feltarbeidet ble gjennomført i perioden mai 2016–mai 2018 og besto av flere intensive datainnsamlingsperioder, som regel av en ukes varighet. Det kombinerte formelle dybdeintervjuer, deltakende observasjon, uformelle samtaler med innvandrerne, besøk i deres hjem og andre relevante steder i kommunen, f.eks. i den lokale laksebedriften der de fleste informantene jobbet. Til sammen ble det gjennomført 30 dybdeintervjuer med 36 polske innvandrere (17 kvinner og 19 menn).

Historien til Anna og Piotr var en av historiene som ble samlet under feltarbeidet. Den ble imidlertid utforsket i mye større detalj enn de andre historiene fordi omstendighetene under feltarbeidet la til rette for dette. Førsteforfatter kom i kontakt med Anna og Piotr tilfeldigvis i begynnelsen av datainnsamlingen, og familien tilbød ham overnatting i sitt hus hver gang han besøkte feltet. Relasjonen mellom forskeren og familien utviklet seg gradvis til et godt bekjentskap. Gjennom langvarig kontakt, formelle og uformelle samtaler og anledning til å delta i familiens hverdagsliv fikk forskeren et mangesidig innblikk i deres historie, hverdagspraksiser, erfaringer, meninger, planer og drømmer. Det ene familiemedlemmet var også en viktig nøkkelperson for tilgangen til feltet og bisto aktivt i formidlingen av kontakten mellom forskeren og de lokale polske innvandrerne.

I dette kapitlet er det familiens fortellinger om integrering som er sentrale. Sosiale aktører produserer, representerer og kontekstualiserer erfaringer og personlig kunnskap gjennom fortellinger. Fortellinger har som regel en tidsrekkefølge av hendelser med årsak og virkning som har betydning for den som formidler den, og for de som hører fortellingen, ev. leser den (Coffey og Atkinson 1996). Fortellinger kan samles inn naturlig mens de skjer gjennom observasjon, eller de kan gjenfortelles i intervjusituasjoner. I intervjusituasjoner vil respondenter dessuten også ofte organisere sine svar i form av fortellinger om viktige hendelser i livet. I tilfellet som diskuteres i kapitlet, har forskeren intervjuet Anna og Piotr flere ganger og fikk også mulighet til å delta i deres privatliv og være sammen med dem i ulike hverdagssituasjoner. I kapitlet legger vi vekt på informantenes fortellinger om enkelte hendelser som illustrerer deres liv lokalt, som en sum av mange elementer. Vi belyser kompleksiteten og dynamikken i integreringsprosessene gjennom utvalgte momenter i deres fortellinger, såkalte «nøkkelmomenter» (key-events) (O’Reilly 2012). Under analysen ble slike momenter valgt ut for å illustrere interessante teoretiske poeng. Vårt mål var å illustrere hvordan integrering er et fenomen sammensatt av overlappende kontekster som noen ganger utfyller hverandre, og andre ganger står i kontrast til hverandre.

Fortellingene som vi presenterer her, er på mange måter en historie om vellykket integrering og er ikke ment å være representativ for polske innvandrere til Norge. Målet med kapitlet er en generisk og analytisk forståelse (Yin 2009) av kompleksiteten til integreringsprosessene, som belyst gjennom et forstørrelsesglass. Som case er den interessant for å få fram kjennetegn ved integreringen: dens forløp, resultater og implikasjoner.

Anonymitet og etiske betraktninger ble et viktig moment under hele feltarbeidet ettersom lokalsamfunnet og den polske befolkningen på stedet viste seg å være sosialt meget gjennomsiktig. Gjennom feltarbeidet forhandlet førsteforfatteren med Anna og Piotr om tillatelse til å skrive en tekst basert utelukkende på deres historie. Familien var positiv til ideen og følte seg både smigret og stolt over dette. Av hensyn til familien avslører vi ikke navnet på stedet. På samme måte har de fått fiktive navn, og vi har endret flere fakta fra deres liv for å sikre anonymitet.

Kommunen som prosjektet studerte, er et godt eksempel på den internasjonale innvandringen til rurale områder. Etter 2004 har kommunen sett en rask økning av utenlandske beboere som kom for å jobbe i den lokale lakseindusrien. Antallet innvandrere steg fra noen få til over 20 prosent i løpet av 15 år. Innvandringen snudde den nedadgående demografiske utviklingen som hadde preget kommunen. De største innvandrergruppene er fra øst- og sentraleuropeiske land som Polen, Litauen, Estland, Bulgaria og Romania. Kommunen ligger 2–3 timers reise fra nærmeste by. Den har et større tettsted med ca. 1000 beboere med offentlige og private tjenester som butikker, spisesteder, bank, bibliotek, skole etc. Resten av befolkningen er bosatt i grender spredt over hele kommunen.

En fortelling om lokal tilknytning gjennom arbeid

Anna og Piotr flyttet, i likhet med mange hundre andre, fra flere land til kommunen for å jobbe i den lokale lakseindustrien. De siste ti årene har denne industrien gjennomgått en betydelig utvikling, og etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007 har antallet arbeidsinnvandrere fra øst- og sentraleuropeiske land som er sysselsatt i industrien, økt sterkt (Ødegård og Andersen 2011). Familien flyttet til lokalsamfunnet for vel 10 år siden. Piotr flyttet først, og Anna fulgte kort tid etter med deres første, nyfødte baby. Begge to ble ansatt i laksefabrikken og tok sine første steg i en ny og ukjent virkelighet. De fikk fast jobb, fikk flere barn og kjøpte seg hus i ei grend i kommunen.

Paret er godt etablert på det lokale arbeidsmarkedet og snakker med stolthet om jobbene sine. Jobben i laksefabrikken fyller en stor del av hverdagen deres. Begge har opparbeidet seg status som betrodde og pålitelige ansatte. Piotr er ansvarlig for planlegging og gjennomføring av en viktig del av produksjonen. Hans stilling krever en god del fleksibilitet og innebærer ofte lange arbeidsdager og skiftende arbeidstid. Piotr klager imidlertid aldri på arbeidssituasjonen og framstår som en pliktoppfyllende, lojal og hengiven ansatt. Anna har ikke en like ansvarlig posisjon, men i løpet av sine år i fabrikken har hun hatt mange ulike oppgaver og fått god oversikt over hele produksjonsprosessen. Hun er kompetent, kjenner til nyansene i arbeidet og klarer å forklare dem grundig. Paret kan gi inntrykk av å vie mye av livet sitt for bedriften, men understreker samtidig holdningen sin ved å si at: Du gjør noe for dem, og de gjør noe for deg. De gir mange eksempler på hvordan denne gjensidigheten utspiller seg i praksis. De refererer til lederne i bedriften ved navn og ser ut til å ha et nært og godt forhold til dem. Den gode relasjonen har vært viktig for dem, og den har blitt testet i ulike situasjoner.

På grunn av barna må jeg ha mulighet til å være fleksibel og sjonglere med arbeidstiden. De (arbeidsgiveren) lager ikke problemer for deg når de ser at du jobber godt. Men hvis du misbruker det, da kutter de det. For eksempel var det en periode da alle tre barna var syke. Så jeg jobbet til 11.30 og Piotr begynte kl. 12.30. De betalte meg for alle timene jeg var sammen med barna hjemme, og ikke jobbet!

Fortellingen viser hvordan arbeid er viktig for å utvikle en følelse av tilhørighet. Annas og Piotrs jobbsituasjon kjennetegnes av relasjonen til en forståelsesfull arbeidsgiver og ved at de er gode og verdsatte ansatte i bedriften. Den illustrerer den gjensidige uskrevne sosiale kontrakten mellom dem og bedriften (Schein 1980) som overskrider det som er omfattet av den offisielle arbeidsavtalen, og peker på at arbeidsplassen ikke bare er et sted hvor man tjener penger, men også et sted hvor man kan få støtte og hjelp til å få familielivet til å gå opp. Fortellingen viser at Anna og Piotr ikke blir behandlet som bare arbeidskraft, men som verdifulle ressurser som bedriften gjerne vil beholde. De er verdsatt som pliktoppfyllende ansatte som har vist seg tilliten verdig, men også som personer som spiller en viktig rolle for lokalsamfunnet. Slik er det ikke for flertallet av flere hundre arbeidsinnvandrere som har blitt ansatt i bedriften de siste 15 årene. Annas og Piotrs lange tilknytning til bedriften har resultert i et spesielt forhold, annerledes enn det som kjennetegner mange av deres landsmenn og andre ikke-norske ansatte.

En fortelling om å bli «en av oss» – den lokale tilhørighetens dynamikk

Anna og Piotr flyttet som nevnt til kommunen på grunn av jobbmulighetene. Anna innrømmet at hun ikke hadde tid til å tenke på hvor hun dro: «Jeg hadde jobb, og jeg hadde ikke tid til å tenke på andre ting.» Likevel, med tiden endret mye i familiens liv seg. I løpet av de siste 10 årene har Anna og Piotr, deres to sønner og en datter, blitt vel etablert i lokalsamfunnet. Etter at familien kjøpte hus, har de utviklet sterke og nære relasjoner til sine norske naboer. Anna og Piotr understreker at naboene med sin gjestfrihet og imøtekommende holdning spilte en viktig rolle for at de ble kjent med lokalbefolkningen, og ble aktive deltakere i nabolaget. Det var de som trakk oss med, som de understreker flere ganger. Anna og Piotr minnes hvordan de ble tatt imot da de kjøpte huset sitt. «Alle som flytter hit (til grendelaget), og som kjøper seg hus, eller når de får barn, får 1000 kroner som en gave», fortalte Anna. Gaven fra grendelaget er en symbolsk handling, men ble opplevd som en betydningsfull anerkjennelse for de nye innflytterne.

Naborelasjonene var viktige for familien helt fra begynnelsen, siden de hadde gode erfaringer med det fra Polen. Piotr forklarte det i en av samtalene:

Når det gjelder naborelasjonene … for oss, for meg er det viktig å ha gode kontakter med dem. I Polen bodde jeg i en boligblokk, og naboene der var som familie, nærmeste folk. Så for meg så var det naturlig at når vi hadde flyttet hit, kjøpt hus, å etablere de kontaktene.

Anna supplerte: «Det er fint å bo sammen med dem (naboene) her. I tilfelle en situasjon oppstår, kan man alltid … (stole på dem)».

En av situasjonene som illustrerer naborelasjonene som Anna fortalte om, skjedde for et par år siden:

En gang var vi i byen. Jeg var gravid og måtte på sykehuset. Legen tok imot oss veldig sent, og vi rakk ikke å komme tilbake (som planlagt). Da ringte jeg en av naboene og spurte om to av barna kunne komme til henne etter skolen. Det var ikke noe problem. Hun laget middag til dem, de gjorde hjemmelekser sammen og leste sammen.

Denne fortellingen viser hvordan naborelasjonene til Anna og Piotr har utviklet seg til et nært vennskap med gjensidig hjelp i hverdagen. Den viser også hvordan de er inkludert og kjenner de sosiale reglene og forstår hvordan de fungerer, og at familien har klart å gjenskape et viktig element fra livet de hadde i Polen. De gode erfaringene med familiens naboer i Polen var en viktig motivasjon for å utvikle tette og gode naborelasjoner i Norge.

De tette og gode naborelasjonene vises ikke bare i nødsituasjoner, men først og fremst i hverdagen. De blir synlige gjennom praksiser som jevnlige og uanmeldte besøk hos hverandre, felles fritidsaktiviteter, for eksempel fisketurer med båt på havet, eller hjelp i hverdagen. Relasjonene manifester seg også på andre måter, som gjennom utveksling av gaver ved viktige anledninger som bursdager, jul eller påske. Disse eksemplene illustrerer det som Valentine (2008) kaller for meningsfulle kontakter. Relasjonene er ikke overfladiske, men nære og tette, og de spiller en viktig rolle i integreringsprosessene. Naboene blir ikke bare personer som bor i nærheten, og som man forholder seg til i tilfeldige situasjoner, men signifikante andre (Berger og Luckmann 1967) som utfører en viktig integrerende funksjon.

Anna og Piotr deltar aktivt i livet til det lokale grendelaget og forteller med entusiasme om ulike begivenheter og anledninger der de har fått mulighet til å bidra. Aktivitetene er mange og varierer fra dugnader i forbindelse med opprensking av grøftene, feiring av påske, jul eller 17. mai, konkurranser mellom de enkelte grendelagene eller møter hvor viktige saker angående grendelaget blir diskutert og besluttet. Som regel stiller familien med minst én representant.

Engasjementet i lokalsamfunnet er viktig for Anna og Piotr av mange grunner. De forklarer at det gir en følelse av tilhørighet til stedet. Denne tilhørigheten blir synlig i ulike sammenhenger. For eksempel ble Anna og Piotr tidlig inkludert i å uttale seg om en sak som gjaldt hele nabolaget hvor et omfattende byggeprosjekt var planlagt. Anna fortalte om det:

De har slitt med oss i mange år (sagt humoristisk) fordi de måtte snakke engelsk med oss. Så de avholdt møter på to språk slik at vi kunne forstå alt. En gang ville de at jeg skulle uttale meg om hvordan jeg oppfatter denne saken. Og jeg klarte ikke helt å formulere det jeg ville. Men jeg mente at det var en stor feil å tillate dette prosjektet. Det ville bety at de skulle bygge mange hus her, og det ville gå på bekostning av vår trygghet.

Som sitatet viser, har naboene i grendelaget anerkjent parets deltakelse ved å tilpasse møter til de nye deltakerne. På denne måten sendte de et signal om sin vilje til å inkludere familien. Dette ble også synlig gjennom å spørre Anna om hennes mening angående nabolagets framtid, som også kan tolkes som et uttrykk for anerkjennelse og inkludering. Under et intervju fortalte Anna og Piotr også en historie om en dugnad hvor flere av beboerne i området deltok. Dugnaden handlet om en enkel aktivitet, rydding av veigrøftene etter vinteren. Alle som stilte opp på dugnaden, ble delt opp i mindre grupper av et styremedlem. Anna og Piotr ble tildelt en gruppe med noen andre, og en av dem var en hytteeier. Hytteeieren, en etnisk norsk mann, uttrykte i høye ordelag sin misnøye med at han måtte være i gruppe med «fremmede». Med dette siktet han til Annas og Piotrs utenlandske opprinnelse. Han møtte imidlertid kraftig reaksjon fra de andre beboerne som irettesatte ham og forsvarte paret. Anna og Piotr fortalte om dette i intervjuet med en tydelig stolthet.

Og det var forferdelig. Han (ordstyreren på møte) sa at vi også betaler skatt, at vi deltar, og at han ikke kan diskriminere oss på denne måten. Og han sa til ham til slutt, at hvis han ikke liker det, så kan han bare melde seg ut (av grendelaget). Fordi at han er her bare en gang iblant.

Ved en anledning fulgte forsker Piotr på et møte i det lokale grendelaget, og der fikk han også mulighet til å snakke med naboene til Anna og Piotr. Under samtalen som er beskrevet i følgende utdrag, kom flere tilhørighetsaspekter til syne.

Møtet er ferdig og ved bordet sitter jeg sammen med Piotr og de andre deltakerne, alle lokale beboere. Stemningen er avslappet og varsler om en fest som snart skal begynne. Jeg snakker med de som sitter ved bordet, og ble blant annet spurt om temaet for prosjektet. Jeg forteller om mine interesser og spør de lokale om deres meninger om innvandringen til kommunen. Vi diskuterer også Piotrs og Annas tilknytning til lokalsamfunnet, og flere av personene uttaler seg positivt om deres bidrag. De forteller at de anser familien som lokale og forteller om deres engasjement i dugnader, barna som snakker den lokale dialekten, og huset de kjøpte. Jeg spør dem om de anser hytteeiere som lokale, og jeg får et definitivt «nei» som svar.

De to ovennevnte situasjonene understøtter hverandre og illustrerer flere viktige aspekter ved den lokale tilhørigheten. Det som er interessant, er at nasjonalitet eller etnisitet ikke framheves som avgjørende for hvem som regnes som en lokal beboer. Det er andre aspekter som får større betydning, slik som viljen til å engasjere seg i livet til lokalsamfunnet, grad av tilknytning i form av eget hus som representerer en fysisk forankring, men også det tydelig lokale elementet i form av lokal dialekt. Disse faktorene som synliggjøres i hverdagen gjennom en langvarig og langsiktig tilstedeværelse, er avgjørende for å bli regnet som lokal. Som tidligere forskning har påpekt, er en rural befolkning, sammenliknet med byboere, mer opptatt av at innvandrerne skal vise engasjement og akseptere den lokale kulturen og de lokale verdiene (Zahl-Thanem og Haugen 2019). I tillegg, som påpekt av Sæther (2016), kan et lokalsamfunn være en viktig referansekilde for innvandrerne som enten bekrefter eller avkrefter deres tilhørighet. Det siste aspektet gjelder graden av tilknytning der de lokale beboerne synes å verdsette de som med sine holdninger og handlinger bidrar til den demografiske revitaliseringen av lokalsamfunnet (Hedberg og Haandrikman 2014). Fortellingen til Anna og Piotr er en historie om gjensidighet, hvor tilhørigheten skapes gjennom et engasjement både fra de som har bosatt seg på stedet, og de som er født der.

En fortelling om det translokale livet

Anna og Piotr deler livet mellom lokalsamfunnet i Norge og hjemstedene i Polen, og de opprettholder sterke bånd med familie og venner der. Selv om de tilhører et norsk lokalsamfunn og er sterkt forankret på stedet, foregår livene deres også i stor grad i et transnasjonalt sosialt rom som spenner mellom Norge og Polen (Faist mfl. 2013). Livet deres kan imidlertid bedre forstås som å utspille seg i et translokalt sosialt rom som kobler sammen spesifikke lokaliteter i hjemlandet og landet de har bosatt seg i (Brickell og Datta 2011). Fortellingene deres viser hvordan tilhørigheten til bostedet i Norge også er tett koblet til det som skjer på steder geografisk langt fra deres norske hjem. Dette vises særlig i kontakten med deres nærmeste familiemedlemmer. Anna og Piotr og familiene deres er engasjert i ulike praksiser på tvers av nasjonale grenser mellom stedene der familiemedlemmene bor. Dette inkluderer fysiske forflytninger, virtuell kommunikasjon og flyt av varer. Praksisene foregår ikke bare én vei, men går i begge retninger. Gjennom å studere dem får vi viktig innsikt i familiens integreringsdynamikk og hvordan livet i Norge står i konstant forbindelse med familien i Polen. Integreringen må dermed forstås som forhandlinger og navigasjoner mellom det stadig mer meningsfulle livet som skapes i Norge, og betydningen av livet og familien i hjemlandet.

For Anna og Piotr er det å opprettholde sterke bånd til familien og venner i hjemlandet viktig. Fortellinger deres eksemplifiserer hvor utfordrende det daglige puslespillet er for en innvandrerfamilie med voksne i full jobb og med ansvar for tre små barn. De takler utfordringene ved å mobilisere alle tilgjengelige ressurser.

Anna og Piotr drar på besøk til hjemlandet regelmessig, og under besøkene prioriteres familien. Besøkene hos familien illustrerer en kompleks kombinasjon av pragmatisme, forpliktelser og emosjonelle behov. Hver sommer sender familien barna til mormor og morfar som har en liten gård i Polen. Barna tilbringer flere uker der og gleder seg til det. Foreldrene understreker at bygda de bor i i Norge, ikke er så attraktiv for barn når det er ferie og lite å ta seg til. Hos mormor og morfar er det flere ting å ta seg til, og barna engasjeres i å hjelpe til i kjøkkenhagen og med dyrene. Mens barna er i Polen, jobber foreldrene lange arbeidsdager i lakseindustrien som har økt produksjon i sommersesongen. Barnas besøk i Polen er imidlertid også en viktig del av sosialiseringen deres. Piotr og Anna mener at barna må lære seg å ta vare på besteforeldrene og å ta ansvar. Familieforpliktelser og de moralske normene knyttet til familielivet er noe Anna og Piotr ofte understreker.

Piotr: Det handler om at de skal dra på ferie (…) (og) at de skal ha kontakt med besteforeldrene sine (…) De (barna) skal vite hvor de kommer fra (…). Og når de blir voksne, så skal de hjelpe til. De må hjelpe mormor eller farmor, sånn er det. Det er en god livets skole for dem. (…) Det handler om at en dag skal man ta vare på besteforeldrene sine. Ta vare på, jeg mener med det å hjelpe dem på ulike måter, og de må være klar over det.

Anna: Men du vet de er opprørske fordi de fleste barn ikke har noe ansvar hjemme.

Piotr: Norske barn, ja.

Anna: Men altså, når vi jobber, så har vi ikke tid (til dem). Når de har vinter- eller høstferie og hvis vi er her (i bygda), så er det en ren tragedie, ikke sant? Siste vinterferien, jeg holdt på å klikke.

Forskeren: Hva driver de med da?

Anna: Datamaskinen, men hvor mye kan du holde på med det? De hjelper litt på kjøkkenet. Vi kan også dra i bassenget, men hvem skal kjøre dem?

Sitatet ovenfor illustrerer hvordan de translokale praksisene fyller flere viktige funksjoner. Det handler om å opprettholde kontakten mellom barnebarn og besteforeldre og hvordan besteforeldrenes hjelp bistår med å opprettholde rutinene i Norge. Et annet aspekt er mangel på lokale tilbud for barn i ferien i Norge. Det å feriere i Polen må dermed forstås som en form for kompensasjon for muligheter som innvandrerne savner i lokalsamfunnet i Norge.

Gjennom hele året er besteforeldrene aktive i det daglige livet til barnebarna. Barna får flere dager i uka leksehjelp av mormor via Skype. Mormor leser med dem, lærer dem polsk og fag som matte og historie. På denne måten får familien hjelp i den travle hverdagen. Som Anna sa under en av samtalene:

Vi har Skype-samtaler nesten hver dag. Barna mine leser med mora mi via Skype. De leser, gjør matte med mormor. Hun forberedte dem til den første kommunion også. Det er fordi vi rett og slett ikke har tid. Jeg har ikke tid til å sitte med dem og lese for dem og lære dem polsk. De må kunne språket, man vet aldri hvordan det blir i framtida. De må kunne lese. Mormor har tid, så hun sitter og leser med dem.

Familien har også flere ganger rent fysisk fått hjelp fra familien i Polen. Mor til Piotr, som er pensjonist, flyttet midlertidig til Anna og Piotr for å bistå med husarbeidet da deres andre barn ble født. Hun ble boende hos dem over en lengre periode, noe familien ikke bare opplevde som positivt. På den ene siden var morens hjelp uvurderlig, men på den andre siden kom familien ikke unna alvorlige konflikter.

Hjelp innen familien er gjensidig, og dette opplevde de da faren til Piotr plutselig ble alvorlig syk. I en situasjon med stor usikkerhet kunne Piotr og Anna stole på støtte fra arbeidsplassen som tilrettela for gunstige arbeidstider og frie dager for at Piotr skulle kunne reise til Polen. De understreket at et av alternativene hadde vært å flytte faren til Norge og sørge for pleie her. Piotr følte et sterkt moralsk ansvar for faren. Situasjonen ble ikke bedre ved at familien måtte finne en løsning alene og ikke kunne få støtte fra andre i familien.

P: Det verste er at legene ikke visste hvordan det ville bli med ham. Så i mellomtiden måtte jeg arrangere hjelp. Heldigvis ble han bedre noen få dager før jeg skulle dra tilbake til Norge. Ellers hadde jeg måttet bli lenge i Polen.

A: Så da ville vi være tvunget til å finne en annen løsning. Men arbeidsplassen ville hjulpet oss. Man kan også få hjelp for å pleie for sine nærmeste familiemedlemmer hvis du ikke har noe annet alternativ. Nav dekker kostnadene for dette opp til seks måneder. Fordi du må jo ta vare på dine foreldre. De ville også hjelpe oss på jobben. De ville ikke la oss være alene med dette problemet.

Disse fortellingene synliggjør hvordan integrering og det translokale livet henger sammen, supplerer og kontrasterer hverandre. For å opprettholde en kontinuitet i livet som omfatter både den norske og den polske delen, mobiliseres ressurser begge steder. Integreringen i Norge og samtidig forankring i Polen betyr at flere ressurser er tilgjengelige og kan anvendes situasjonsavhengig. De gjør at de er bedre rustet til å takle utfordringene som oppstår begge steder.

Historien til Anna og Piotr og de tette båndene mellom familien og naboene deres viser også en annen dimensjon. På et tidspunkt inviterte Anna og Piotr naboene på besøk til Polen. Turen ble ikke bare sightseeing til de obligatoriske attraksjonene, men også en mulighet til å vise fram stedene der Anna og Piotr kommer fra. Naboene ble tatt med hjem til Anna og Piotrs familier og fikk mulighet til å bli kjent med dem.

Forskeren: Hvordan ble denne ideen til?

Anna: Vi har foreslått at de kan besøke oss i Polen (…). Vi har vist dem steder i området vi kommer fra (kjente turiststeder i Polen). Men de var også på besøk hos mine foreldre og i hjembyen til Piotr. Det gjorde inntrykk på dem. Jeg husker at de var helt stille når vi kjørte i bilen. De bare kikket ut av vinduet. Og de likte maten veldig godt. De var der i en uke.

Sitatet viser hvordan de sosiale relasjonene mellom innvandrerne og de lokale beboerne kan utvikle seg til å omfatte aspekter som ikke intuitivt omfattes av et integreringsperspektiv. Dybden i relasjonene og deres sosiale plassering er ikke bare begrenset til lokalsamfunnet, men involverer og engasjerer ikke-innvandrere til å delta og bli kjent med deres innvandrervenner og deres opprinnelsessted. Eksempler som dette viser at gjennom slike relasjoner kan lokale beboere også forholde seg aktivt til det transnasjonale livet til sine utenlandske venner. Det viser også at integrering involverer ikke-innvandrere.

En fortelling om sammensmelting av hjemlandet og det nye hjemmet

Hvert år i mai gjennomgår tusenvis av polske 7-åringer den katolske seremonien første kommunion. Seremonien er den andre etter dåpen av en rekke katolske sakramenter som til sammen utgjør den katolske oppdragelsen. Første kommunion er kjent for å være en høytidelig feiring. Det er vanlig å arrangere selskap for å hylle den som har fått sakramentet, der familie og venner er invitert. Barna som deltar i ritualet, får som regel gaver fra gjestene.

For et par år siden ble et slikt ritual arrangert for første gang på stedet der Anna og Piotr bor. Migranter som er engasjert i den lokale polske foreningen som samler polske innvandrere i området, var viktige pådrivere for arrangementet. Mange av foreningens aktiviteter er forankret i den katolske tradisjonen.

Nedenfor er et utdrag fra feltnotater som illustrerer ritualets forløp og fanger dets stemning:

Den første kommunion ble gjennomført i en av de lokale kirkene i kommunen. Kirken er protestantisk, men den dagen ble den brukt til katolsk messe. Den protestantiske kirken, med sin tradisjonelle minimalistiske dekorasjon, ble for anledningen pyntet med dekorasjoner bestilt og fraktet fra Polen. Den dominerende fargen var hvit, et symbol for renhet og uskyldighet. Ved siden av alteret sto det et stort IHS-monogram som symboliserte Jesus Kristus. Kirken ble også dekorert med masse blomster. Med alle de tradisjonelle katolske dekorasjonene så kirken ut som en typisk polsk, katolsk kirke. Gudstjenesten ble gjennomført på polsk av en polsk pastor som i forbindelse med denne anledningen kom fra nærmeste by. Ritualet hadde et liknende forløp som messer i Polen. Under messen spiltes det polske, katolske sanger, og en av de lokale polske migrantene akkompagnerte på piano og sang.

Det var bare åtte barn som gjennomgikk ritualet, men til sammen var det over 50 personer til stede i kirken. Barna sto i første rekken ikledd alber, en hvit kappe av typen som brukes i Polen ved kommunion. Alle barna hadde kors rundt halsen. Ritualet ble styrt av en lokal kateket som fortløpende ga instruksjoner til barna og foreldrene. Detaljene i rekkefølgen ble planlagt og øvd inn på forhånd, noe som også er vanlig i Polen. Det var takknemlighetstaler, felles bønn og overrekkelse av symbolske gaver under messen.

Spenningen og en viss nervøsitet kunne leses ut av barnas og de andre tilskuernes ansikter. Ett av barna til Anna og Piotr deltok i ritualet. Storfamilien og venner ble invitert til Norge for å delta. Alle var ikledd høytidelige antrekk og tydelig opptatt av at alt skulle gå som planlagt. Til stede under messen var også en av Annas og Piotr norske naboer, en eldre dame som bor i nærområdet deres. Hun ble tydelig rørt over ritualet og på et tidspunkt felte hun en tåre. Etter messen ble det servert et måltid i en sal tilhørende kirken, som alle gjestene inkludert presten var invitert til å delta i.

Anna og Piotr fortalte at hovedgrunnen til at ritualet ble gjennomført i bygda i Norge og ikke i Polen, var at de regnet dette stedet som sitt hjem. Piotr oppsummerte det kort: «Vi har hjemmet vårt her!»

Hva forteller dette oss om Annas og Piotrs tilknytning til stedet? Forskning har vist at den katolske kirken, forstått som et fellesskap, men også som et fysisk sted, har en viktig samlende funksjon for polske innvandrere (Guribye, Pustułka, Ślusarczyk og Zyzak 2018). Den gjør det mulig å videreføre religiøse praksiser, men fyller også en viktig sosial funksjon. Det er derfor av stor betydning for å forstå hvorfor familien valgte å legge så stor innsats i å arrangere dette ritualet i Norge i stedet for å reise til Polen. Gjennomføring av ritualet innebar omfattende logistikk og betydelige utgifter. Storfamilien, i dette tilfellet over fem personer, måtte reise fra Polen til Norge med fly. De måtte hentes fra flyplassen som ligger over tre timers kjøring unna, overnattes og leveres tilbake dit. At et slikt ritual ble gjennomført i bygda, hadde aldri skjedd før, og dette er et uttrykk for hvordan en gruppe innvandrere som, sett i et lengre historiske perspektiv, kom til Norge relativt nylig, markerer sin tilhørighet til lokalsamfunnet ved å flytte et av de mest fundamentale religiøse ritualene og en viktig familiebegivenhet til sitt nye hjemland. Samtidig markerer arrangementet viktigheten for den polske familien av å ivareta denne delen av den nasjonale og religiøse identiteten og videreføre den til den neste generasjonen. Eksemplet viser dermed hvordan et viktig aspekt av innvandrernes nasjonale identitet smelter sammen med den lokale tilhørigheten til Norge, og slik sett er et uttrykk for en fusjonspraksis.

Diskusjon og konklusjon

De senere år har nye internasjonale migrasjonsmønstre vokst fram i mange europeiske land, så også i Norge. Disse mønstrene viser betydningen av rurale strøk som nye innvandringskontekster (Søholt mfl. 2014; McAreavey 2017). Målet med dette kapitlet var å utforske dynamikken i integreringsprosessene i et ruralt samfunn ved å bruke historien til en polsk migrantsfamilie som case.

Et spørsmål som vi var interessert i å belyse, var hvilke prosesser som bidrar til å skape tilhørighet blant arbeidsinnvandrere i rurale områder. Som vi har vist, er livet til familien først og fremst sterkt forankret i den lokale migrasjonskonteksten. Det er den rurale kommunen med hjørnesteinsbedriften som sysselsetter innvandrerne, og stedet der familien bor, som er den primære arenaen for sosial handling og samhandling. En stor del av livet tilbringes der, og migrantene forholder seg aktivt til denne konteksten gjennom en rekke rutiner og hverdagspraksiser. Som fortellingene til Anna og Piotr viser, kan man med tiden bli forankret i den lokale konteksten. Denne forankringen er imidlertid en lang prosess som består av flere komponenter som til sammen resulterer i et liv i balanse (Grzymała-Kazłowska 2015). Jobben og en trygg posisjon i arbeidslivet framstår som et fundament for stabilitet (Friberg 2012). Den muliggjør å ta andre steg som for eksempel kjøp av eget hus. Lønnsarbeidet er imidlertid ikke bare viktig for integreringen fordi det gir inntekt, men også gjennom de sosiale relasjonene og den involveringen som følger med arbeidet og arbeidsplassen. Stabil jobb forplikter og bolig motiverer omgivelsene til inkludering og engasjement og utvikling av tette og meningsfulle sosiale relasjoner med naboene (Valentine 2008).

Våre funn har implikasjoner for hvordan vi tenker integrering av arbeidsinnvandrerne i rurale strøk. Integrering framstilles ofte som et resultat av tilpasninger mellom de som kommer, og den konteksten de kommer til (Castles mfl. 2003; Modood 2007). Vår case belyser godt viktigheten av denne gjensidige tilpasningen til de lokale forholdene. Fortellingene illustrerer hvordan innvandrernes egen innsats og motivasjon er viktig for å utvikle tilhørighet, finne seg til rette i og føle tilhørighet til stedet de flyttet til, men også at integrasjonen er avhengig av de lokale beboernes holdninger (Jayaweera og Choudhury 2008). Dette er synlig både gjennom naborelasjonene og engasjement i grendelaget som omfatter de norskfødte beboernes inkluderende holdninger og praksiser. Denne gjensidigheten synliggjøres godt gjennom tilretteleggingen for å holde et så viktig kirkeritual i den polske kulturen som første kommunion i lokalsamfunnet, men også innvandreres vilje og innsats for å gjøre dette.

Funnene våre problematiserer også betydningen av den etniske komponenten i diskusjoner om integrering (se også: Grzymała-Kazłowska og Phillimore 2017). Som vi har vist, kan de bosatte innvandrerne bli sett på som viktigere og mer verdifulle lokale innbyggere enn etnisk norske ikke-bofaste, som bare bruker lokalsamfunnet som feriested. Deres tilknytning og bidrag sett fra et lokalt perspektiv er dermed ikke like sterkt som de som satser helt på livet sitt i lokalsamfunnet. Det viser at det er andre kategorier enn de som anses som sentrale i debatten om integrering som nasjonalitet og etnisitet, som kan ha betydning for vår forståelse av fenomenet integrasjon og tilhørighet.

Det andre spørsmålet som vi var opptatt av, var å belyse viktigheten av innvandreres translokale engasjement for integrering. Analysen vår viser hvordan integrering er avhengig av at innvandrerne både opprettholder sine bånd til hjemlandet og familien der, og knytter bånd til lokalbefolkningen i sitt nye hjemland. Forankringen både i lokalsamfunnet i Norge og i hjemlandet fører til spenninger og kontraster, men er også en berikelse. Å bli integrert i lokalsamfunnet og samtidig opprettholde kontakter med hjemlandet er avhengig av sosiale og økonomiske ressurser og inkludering i velferdsstaten for å kunne håndtere uforutsigbare hendelser i livet, slik som sykdom av familiemedlemmer eller barnefødsler. Den gradvise forankringen gjør innvandrerne bedre rustet til å håndtere det livet som involverer familie og venner i hjemlandet. Sist, men ikke minst, viser funnene at de translokale sosiale relasjonene ikke er begrenset til migranter, deres familie og venner fra hjemlandet, men kan også omfatte de lokale beboerne som forholder seg aktivt til sine ikke-norskfødte venner og deltar i deres translokale liv. Dette har implikasjoner for hvordan vi tenker om transnasjonale sosiale felt og deres dynamikk (Levitt og Glick-Schiller 2004; Faist mfl. 2013). For det første har også disse et tydelig lokalt preg, og for det andre involverer de ikke utelukkende migranters familie og deres venner i hjemlandet, men også mennesker som innvandrere utvikler bånd til i stedene de slår seg ned.

Til slutt vil vi argumentere for at dybdeanalysen av historien til familien bringer fram flere interessante nyanser i hvordan forstå integrering. For det første framstår integrering som en verdi (se også: Sætermo, Gullikstad og Kristensen, 2021) for både innvandrerne og de innfødte lokale beboerne. For det andre er det viktig å studere integreringen som et lokalt fenomen som utspiller seg i en nasjonal kontekst. I vår case handler fortellingene først og fremst om lokal forankring heller enn nasjonal karakter. Basert på funnene våre vil vi argumentere for at migrantenes sosiale relasjoner på tvers av grenser først og fremst kobler sammen spesifikke steder, selv om de foregår innen bredere transnasjonale rammer.

Litteratur

Ager, Alastair og Strang Alison 2008. Understanding Integration: A Conceptual Framework. Journal of Refugee Studies, 21(2): 166–191. DOI: https://doi.org/10.1093/jrs/fen016

Al-Ali, Nadje og Koser Khalid 2005. New Aproaches to Migration? Transnational Communities and the Transformation of Home. London: Routledge

Antonsich, Marco 2010. Searching for belonging: an analytical framework. Geography Compass, 4(6): 644–659. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1749-8198.2009.00317.x

Aure, Marit, Førde Anniken og Magnussen Tone 2018. Will migrant workers rescue rural regions? Challenges of creating stability through mobility. Journal of Rural Studies, (60): 52–59. DOI: https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2018.03.005

Basch, Linda, Glick-Schiller Nina og Blanc Cristina Szanton 1994. Nations Unbound. Transnational Projects, Postocolonial Predicaments and Deterritorialized Nation-States. London: Routledge

Bell, Justyna og Erdal Marta Bivand 2015. Limited but enduring transnational ties? Transnational family life among Polish migrants in Norway. Przegląd Polonijny, 3(157): 77–98

Berger, Peter Ludwig og Luckman Thomas 1967. The Social Construction of Reality. New York: Anchor Books

Berry, John Widdup 1992. Acculturation and Adaptation in a New Society. International Migration, 30: 69–85. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1468-2435.1992.tb00776.x

Blunt, Alison og Dowling Robin 2006. Home. London og New York: Routledge

Boccagni, Paolo 2017. Migration and the search for home. Mapping Domestic Space in Migrants’ Everyday Lives. Palgrave Macmillan

Bock, Bettina Barbara, Osti Giorgio og Ventura Flamina 2016. Rural Migration and New Patterns of Exclusion and Integration in Europe. I: Shucksmith, Mark og Brown David L. (red.): Routledge International Handbook of Rural Studies. Oxon, New York: Routledge, s. 71–84

Brickell, Katherine og Datta Ayona 2011. Introduction: Translocal Geographies. I: Brickell, Katherine og Datta Ayona (red.): Translocal Geographies. Spaces, Places and Connections. Burlington: Ashgate

Castles, Stephen, Maja Korac, Vasta Elli og Vertovec Steven 2003. Integration: Mapping the field. London: Home Office Report 28/03

Coffey, Amanda Jane og Atkinson Paul A. 1996. Making Sense of Qualitative Data. Complementary Research Strategies. SAGE

De Lima, Philomena 2012. Boundary Crossings: Migration, Belonging/‘Un-belonging’ in Rural Scotland. I: Charlotta Hedberg og Carmo Renato Miguel do (red.): Translocal Ruralism. Mobility and Connectivity in European Rural Spaces. Dordrecht: Springer. DOI: https://doi.org/10.1007/978-94-007-2315-3_12

Dyrlid, Linda 2021. «Det var Norge som var målet.» Polske migranters fortellinger om sted og tilhørighet. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Kornes og Sætermo Turid Fånes (red.): 2021. Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Erdal, Marta Bivand og Oeppen Ciri 2013. Migrant Balancing Acts: Understanding the Interactions Between Integration and Transnationalism. Journal of Ethnic and Migration Studies, 39(6): 867–884. DOI: https://doi.org/10.1080/1369183X.2013.765647

Faist, Thomas, Fauser Margit og Reisenauer Eveline 2013. Transnational Migration. Cambridge: Polity Press

Friberg, Jon Horgen 2012. The Stages of Migration. From Going Abroad to Settling Down: Post-Accession Polish Migrant Workers in Norway. Journal of Ethnic and Migration Studies, (38)10: 1589–1605

Friberg, Jon Horgen, Dølvik Jon Erik og Eldring Line 2013. Arbeidsmigrasjon fra Øst- og Sentral-Europa. Temanotat. Program Velferd, arbeidsliv og migrasjon – VAM. Norges forskningsråd

Frideres, James og Biles John 2012. International Perspectives. Integration and Inclusion. Kingston: McGill-Queen’s University Press

Greiner, Clemens og Sakdapolrak Patrick 2013. Translocality: Concepts, Applications and Emerging Research Perspectives. Geography Compass, 7(5): 373–384

Grzymala-Kazłowska, Małgorzata, 2015. Social Anchoring: Immigrant Identity, Security and Integration Reconnected? Sociology 1–17. DOI: https://doi.org/10.1080/1369183X.2017.1341706

Grzymala-Kazłowska, Małgorzata og Phillimore Jenny 2017. Introduction: rethinking integration. New perspectives on adaptation and settlment in the era of super-diversity. Journal of Ethnic and Migration Studies, 44(2): 179–196

Guarnizo, Luis Eduardo og Smith Michael Petter 1998. Locations of transnationalism. I: Smith, Michael Petter og Guarnizo Luis Eduardo (red.): Transnationalism from below. Brunswick: Transaction Publishers

Guribye, Eugene, Pustułka Paula, Ślusarczyk Magdalena og Zyzak Barbara 2018. Left to their own devices? On the role of Polish migrant organisations in Norway. I: Slany, Krystyna, Ślusarczyk Magdalena, Pustułka Paula og Guribye Eugene (red.): Transnational Polish Families in Norway. Social Capital, Integration, Institutions and Care. Peter Lang. Frankfurt am Main

Hedberg, Charlotta og Carmo Renato Miguel do 2012. Translocal Ruralism. Mobility and Connectivity in European Rural Spaces. Springer. DOI: https://doi.org/10.1007/978-94-007-2315-3

Hedberg, Charlotta og Haandrikman Karen 2014. Repopulation of the Swedish countryside: globalisation by international migration. Journal of Rural Studies, (34): 128–138. DOI: https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2014.01.005

Jayaweera, Hiranthi og Choudhury Tufyal 2008. Immigration, faith and cohesion. Immigration and inclusion. York: Joseph Rowntree Foundation

Jentsch, Birgit og Simard Myriam 2009. Conclusion: Comparative Perspectives on Rural Immigrants’ Integration. I: Jentsch, Birgit og Simard Myriam (red.): International Migration and Rural Areas. Ashgate: Farnham and Burlington, s. 179–196

Kampevoll, Fredrik og Martinussen Pål Erling 2018. Gøy på landet? Betydningen av lokale trekk for innvandreres bosetting i rurale kommuner. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 34(2–3): 89–112. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-2936-2018-02-03-03

Levitt, Peggy og Glick-Shiller Nina 2004. Conceptualizing Simultaneity: A Transnational Social Field Perspective on Society. The International Migration Review, 38(3): 1002–1039. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1747-7379.2004.tb00227.x

Lovell, Nadia 1998. Locality and belonging. London: Routledge

Mazucatto, Valentina 2008. The Double Engagement: Transnationalism and Integration. Ghanian Migrants’ Lives Between Ghana and The Netherlands Journal of Ethnic and Migration Studies, 34(2): 199–216. DOI: https://doi.org/10.1080/13691830701823871

McAreavey, Ruth 2017. New Immigrant Destinations. Migrating to Rural and Peripheral Areas. New York, Oxon: Routledge. DOI: https://doi.org/10.1201/9780415540056

Modood, Tariq 2007. Multiculturalism. Cambridge, Malden: Polity Press. DOI: https://doi.org/10.1002/9781405165518.wbeosm129

Moren-Algeret, Ricard 2008. Ruralphilia and Urbophobia versus Urbophilia and Ruralphobia? Lessons from Immigrant Integration Processes in Small Towns and Rural Areas in Spain. Population, Space and Place, 14: 537–552. DOI: https://doi.org/10.1002/psp.516

Mügge, Liza 2016. Transnationalism as a Research Paradigm and Its Relevance for Integration. I: Penninx, Rinus og Garcés-Mascareñas Blanca (red.): Integration Processes and Policies in Europe. Contexts, Levels and Actors. IMISCOE. Springer Open

O’Reilly, Karen 2012. Ethnographic methods. London og New York: Routledge

O’Reilly, Karen og Rye Johan Fredrik 2020. The (Re)production of the Exploitative Nature of Rural Migrant Labour in Europe. I: Rye, Johan Fredrik og O’Reilly Karen (red.): International Labour Migration to Europe’s Rural Regions. London: Routledge

Penninx, Rinus og Garcés-Mascareñas Blanca 2016. The Concept of Integration as an Analytical Tool and as a Policy Concept I: Penninx, Rinus og Garcés-Mascareñas Blanca (red.): Integration Processes and Policies in Europe. Contexts, Levels and Actors. IMISCOE. Springer Open. DOI: https://doi.org/10.1007/978-3-319-21674-4

Phillimore, Jenny og Goodson Lisa 2008. Making a place in the global city: The relevance of indicators of integration. Journal of Refugee Studies, 21(3): 305–325. DOI: https://doi.org/10.1093/jrs/fen025

Probyn, Elspeth 1996. Outside belonging. London: Routledge

Rousseau, Denise M. 1995. Psychological Contract in Organizations: Understanding Written and Unwritten Agreements. Thousand Oaks: SAGE. DOI: https://doi.org/10.4135/9781452231594

Rye, Johan Fredrik og Scott Sam 2018. International labour migration and food production in rural Europe: a review of evidence. Sociologia Ruralis, 58(4): 929–952. DOI: https://doi.org/10.1111/soru.12208

Rye, Johan Fredrik og Slettebak Marie Holm 2020. The new geography of labour migration: EU11 migrants in rural Norway. Journal of Rural Studies, 75: 125–131. DOI: https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2020.01.014

Sayad, Abdelmalek 2004. The Suffering of the Immigrant. Cambridge, Malden. Polity Press

Schein, Edgar H. 1980. Organizational Psychology. Engelwood Cliffs, NJ: Prentice-Hall

Schewel, Kerilyn 2019. Understanding Immobility: Moving Beyond the Mobility Bias in Migration Studies. International Migration Review, 1–28. DOI: https://doi.org/10.1177/0197918319831952

Schrover, Marlou og Schinkel Willem 2013. Introduction: The language of inclusion and exclusion in the context of immigration and integration. Ethnic and Racial Studies, 36(7), 1123–1141. https://doi.org/10.1080/01419870.2013.783711

Simard, Myriam og Jentsch Birgit 2009 Introduction: Key Issues in Contemporary Rural Immigration I: Jentsch, Birgit and Simard Myriam (red.): International Migration and Rural Areas. Ashgate: Farnham and Burlington, s. 179–196

Skaptadóttir, Unnur Dis og Wojtyńska Anna 2016. Labour Migrants Negotiating Places and Engagements. I: Bærenholdt, Jørgen Ole og Granås Brunhild (red.): Mobility and Place: Enacting Northern European Peripheries. Hampshire, Burlington: Routledge, s. 114–126

Slany, Krystyna, Ślusarczyk Magdalena, Pustułka Paula og Guribye Eugene 2016. Transnational Polish Families in Norway. Social Capital, Integration, Institutions and Care. Frankfurt am Main: Peter Lang

Sporton, Deborah og Valentine Gill 2007. Identities on the Move: the integration experiences of Somali refugee and asylum seeker young people. University of Sheffield-University of Leeds-ESRC

SSB 2018. Økt flytteaktivitet i Norge. Hentet fra: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/okt-flytteaktivitet-i-norge (hentet 10.06.2020)

SSB 2020. Nesten 15 prosent er innvandrere. Hentet fra: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/nesten-15-prosent-er-innvandrere (hentet 10.06.2020)

Søholt, Susanne, Aasland Aadne, Onsager Knut og Vestby Guri Mette 2014. «Derfor blir vi her» – innvandrere i Distrikts-Norge. NIBR-rapport 2012:5

Sæther, Inga 2016. “Vi bestemte at vi bor her nå, så”: tilpasning og transnasjonal utfoldelse blant østeuropeiske arbeidsinnvandrere i fiskeindustrien i Distrikts-Norge. Masteroppgave, NTNU, Trondheim

Sætermo, Turid Fånes, Gullikstad Berit og Kristensen Guro Korsnes 2021. Å studere fortellinger om integrering i en lokalsamfunnskontekst: En introduksjon til et komplekst forskningsfelt. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Kornes og Sætermo Turid Fånes (red.): 2021. Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Valentine, Gill 2008. Living with Difference: Reflections on Geographies of Encounter. Progress in Human Geography, 32(3): 323–337. DOI: https://doi.org/10.1177/0309133308089372

Vasta, Elli 2013. Do we need social cohesion in 21st century? Multiple Languages of Belonging in the Metropolis. Journal of Intercultural Studies, 34(2): 196–213. DOI: https://doi.org/10.1080/07256868.2013.781983

Vertovec, Steven 2009. Transnationalism. Key Concepts. Routledge. DOI: https://doi.org/10.4324/9780203927083

Wessendorf, Susanne 2017. Pathways of Settlement among Pioneer Migrants in Super-Diverse London. Journal of Ethnic and Migration Studies, 44(2): 270–286. DOI: https://doi.org/10.1080/1369183X.2017.1341719

White, Anne 2011. The mobility of Polish families in the West of England: Translocalism and attitudes to return. Studia Migracyjne, (1): 11–32

Woods, Michael 2007. Engaging the global countryside: globalization, hybridity and the reconstitution of rural place. Progress in Human Geography, 31(4): 485–507. DOI: https://doi.org/10.1177/0309132507079503

Yin, Robert K. 2009. Case Study Research. Design and Methods. Thousand Oaks, California: SAGE

Zahl-Thanem, Alexander og Haugen Marit S. 2019. Attitudes Toward Immigrants in Rural Norway. A Rural-Urban Comparison. Sociologia Ruralis, 59(4): 685–700. DOI: https://doi.org/10.1111/soru.12251

Ødegård, Mette Anne og Andersen Rolf K 2011. Østeuropeisk arbeidskraft i hotell, verft, fiskeindustri og kjøttindustri. Fafo-notat. 2011:21

1Doktorgradsavhandling ‘To be or to belong? Processes of (g)localized integration among Polish migrants in rural Norway’ er under vurdering i skrivende stund. Det er en overlapp mellom problemstillingene i avhandlingen og i kapitlet, men avhandlingens forskningsspørsmål er bredere. I avhandlingen er historien til Anna og Piotr behandlet som en av mange historier. I dette kapitlet er den analysert gjennom et forstørrelsesglass for å få fram flere relevante detaljer i fenomenet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon