Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

6. «Den gode borgeren» og «den flinke flyktningen»: fortellinger om dugnad, ideer om homogenitet og rasialisering

Angelina Penner er stipendiat ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU. Hennes forskning er en del av prosjektet «Living Integration. At the Crossroads between Official Policies, Public Discourses and Everyday Practices», som er finansiert av Norges forskningsråd (NFR).

Ved bruk av tematisk narrativ analyse av utvalgte intervjuuttalelser hevder jeg at tilsynelatende banale uttalelser om dugnad problematiserer aspekter ved livet i et norsk lokalsamfunn, samtidig som at de også brukes som en ramme for å evaluere integrering av flyktninger. I tre analytiske trinn trekker jeg ut to overordnede temaer – (a) den gode borgeren og (b) den flinke flyktningen – og argumenterer for at de forholder seg til ideen om homogenitet og til underliggende rasialisering.

Nøkkelord: narrativ analyse, lokalsamfunn, integrering, homogenitet, rasialisering

Employing a thematic narrative analysis of selected interview statements, I argue, that seemingly mundane statements about dugnad, problematize aspects of life in a Norwegian local community, while they simultaneously are used as a frame to evaluate “successful” integration of refugees. In three analytical steps I deduct two overarching themes, namely (a) the good citizen and (b) the good refugee and argue that they relate to the fundamental idea of homogeneity and underlying racialization.

Keywords: narrative analysis, community, integration, homogeneity, racialization

Innledning: Integrering, lokalsamfunnet og dugnad

I dette kapitlet1 tar jeg for meg krysningspunktet mellom lokalsamfunn og integrering ved å se nærmere på muntlige fortellinger om den frivillige fellesaktiviteten dugnad. Frivilligsektoren har blitt viet mye oppmerksomhet gjennom studier og undersøkelser om integrering av innvandrere i Norge (f.eks. Ødegård 2010; Dahle mfl. 2011). Frivillig aktivitet blir generelt sett på som et viktig ledd i en såkalt «vellykket» integrering. Dette gjelder både frivilligbaserte tilbud fra lokale innbyggere og grupper som er rettet mot innvandrere (f.eks. språkkafeer), og frivillige initiativ organisert av innvandrerne selv (Aure mfl. 2015; Kraglund og Enjolras 2017). Samtidig er frivillig aktivitet ikke bare relevant for integreringen av innvandrere, men også for den sosiale inklusjonen i et lokalsamfunn mer generelt, f.eks. av eldre mennesker, familier og andre individer og grupper. I Norge har frivillig aktivitet en særegen og etablert konseptualisering i form av dugnad.

Det har blitt skrevet mye om dugnad, både i populærkulturen (Bourelle og Lund 2014) og i akademiske studier, særlig i konteksten av lokalsamfunn (Lorentzen og Dugstad 2011; Loga 2016). Dugnad kan til og med sies å være et sentralt aspekt ved normative forståelser av «det norske» og tilhørighet i norske lokalsamfunn (Lorentzen 2011). Det underliggende idealet for dugnad er å jobbe sammen for lokalsamfunnets beste. Dugnadspraksiser innebærer gjerne helt konkrete oppgaver som å rydde fellesområder (f.eks. en skolegård eller gravplass), øke inntektene til en forening ved å selge vafler, lodd eller toalettpapir, hjelpe til på offentlige arrangement (f.eks. 17. mai) og så videre.2 Bidrag i form av penger blir generelt ikke satt pris på i dugnadssammenheng, ettersom dugnad er basert på en «vi gjør det sammen»-holdning (Smith 2005) og på egalitære prinsipper (Lorentzen 2011:7).3 Fra tidligere forskning på (kjønns)likhet og nye studier om homogenitet i Norge ser vi at den dominerende forståelsen av likhetstenkning i Norge produserer sosiale forskjeller, utenforskap og rasialisering (Gullestad 2006; Annfelt 2011; Annfelt og Gullikstad 2013; Bjartnes og Sørensen 2019; Ryymin 2019).

Konteksten av lokalsamfunnet er av stor betydning i denne sammenhengen. Jeg forstår lokalsamfunnet – i tråd med denne antologien – ikke som et statisk, geografisk sted, men som karakterisert av «prosesser der det blant annet handler om fellesskap og om gruppetilhørighet, og om kontinuerlig pågående inkludering og grensedragning» (Tolgensbakk 2017:319). Prosesser knyttet til inkludering og grensedragning er ikke bare relevant for integreringen av innvandrere, men for alle i et lokalsamfunn generelt.

Dugnad virker i dette kapitlet som et slags diskursivt knutepunkt, eller node (Laclau og Mouffe 1985), som forbinder og manifesterer ideer om lokalsamfunn og integrering. Jeg undersøker denne noden ved hjelp av en tematisk narrativ analyse av fire muntlige fortellinger, samlet gjennom intervjuer. Poenget er ikke så mye å se på hvordan dugnad blir utført, men snarere hvordan det blir snakket om, og hva disse fortellingene sier om hvordan integrering i lokalsamfunnet og av innvandrere blir vurdert og omtalt. Dette kapitlet stiller dermed spørsmålene: Hvordan blir fellesskapsbygging i lokalsamfunnet fortalt via dugnadsfortellinger? Hvilke idealer ligger under disse hverdagsfortellingene? Hva sier fortellingene om ideer rundt lokalsamfunnet og integrering? Hvilke grenser blir dratt, gjenskapt og forhandlet innenfor og mellom medlemmer av den majoriserte og den minoriserte4 befolkningen?

Ved å analysere utvalgte deler av intervjuene med kvinner fra den såkalte majoriserte befolkningen i en bygdeby jeg kaller Lerkevik, viser jeg hvordan ideer om «den flinke borgeren» og «den flinke flyktningen» blir skapt gjennom narrativer knyttet til konseptet dugnad. Mens kvinnene sørger over at dugnadsånden er avtakende i befolkningen, bruker de det også som et eksempel på hvordan foreldre som er «gode borgere» deltar i dugnad, og som et mål på hvor «vellykket» integreringen av innvandrere, særlig av flyktninger, kan sies å være. I disse fortellingene er deltakelsen i dugnader en målestokk på «flinke flyktninger». Dugnad blir dermed et eksempel på dynamiske ideer om fellesskap, samtidig som at det skaper grenser.

Kapitlet er strukturert som følger: Etter en kort introduksjon av det empiriske materialet og den metodologiske tilnærmingen min presenterer jeg de fire intervjudeltakerne og uttalelsene deres om dugnad. I det jeg kaller den første lesningen trekker jeg ut temaene og handlingene (plottet) i hver av fortellingene. I den andre lesningen peker jeg ut slående temaer som går igjen på tvers av de fire intervjuene, og som jeg deduserer to overordnede narrative temaer ut ifra. I den tredje lesningen diskuterer jeg disse temaene i sammenheng med diskurser om rasetenkning (Gullestad 2006) og homogenitet. I den norske offentligheten har disse diskursene ikke blitt diskutert særlig inngående, med unntak av noen kritiske akademiske studier (f.eks. antologien til Keskinen mfl. 2019). 5

Denne flertrinnsanalysen har som mål å unngå fellen av å behandle forståelser av fellesskap og innvandrerintegrering som isolerte fenomen. Ved å bruke narrativ analyse åpner jeg for å se dem som noe som skapes i et gjensidig forhold.

Lerkevik: Datainnsamling og utvalg

Det empiriske datamarialet som brukes i dette kapitlet, stammer fra et antropologisk feltarbeid jeg gjorde i en bygdeby jeg kaller Lerkevik. I forskningen min utforsker jeg dagligdagse og tilsynelatende banale manifestasjoner av ideer om integrering og fellesskap. Det overordnede forskningsspørsmålet mitt er: «Hvordan skaper mennesker i en norsk småby fellesskap i hverdagen?». I motsetning til konseptet integrering var ikke dugnad en eksplisitt planlagt del av prosjektet. Relevansen av temaet ble derimot tydelig gjennom samtaler med forskningsdeltakere underveis i feltarbeidet. Som jeg viser i dette kapitlet, kan fortellinger om dugnad si oss noe om hvordan et «godt» fellesskap blir forestilt, og hvordan det også fungerer som en målestokk for «vellykket» integrering.

Kystbyen Lerkevik har om lag 1500 innbyggere og deler fellestrekk med mange småbyer og bygder i norske distrikter: Infrastrukturen og ansettelsesmuligheter er begrensede, offentlig transport er mangelfull, det finnes ingen videregående skole eller sykehus i byen, hovedgata inneholder en håndfull butikker, kafeer, en frivillighetssentral og et bibliotek. Hjertet av Lerkevik, både geografisk og sosialt, er den lokale fotballbanen der menn og kvinner i alle aldre samles for å spille eller se fotballkamper – noen er organiserte i klubber, mens andre er mer uformelle grupperinger. Frivillige aktiviteter og dugnad forekommer ofte i Lerkevik. De fleste dugnadsaktivitetene organiseres av og for lokale sportsklubber eller interesseorganisasjoner, som fotballklubben, Sanitetsforeningen og lokallaget i Røde Kors. Lerkevik har også en historie for innvandring. Tidlig på 2000-tallet tok Lerkevik aktive grep for å rekruttere profesjonelle fra utlandet, og på grunn av fiske- og båtindustrien har hele kommunen tiltrukket arbeidsinnvandrere fra Tyskland, Nederland, Polen og andre (for det meste europeiske) land. Siden 2011 og særlig fra 2015 har Lerkevik bosatt flyktninger og asylsøkere, særlig fra Syria, Somalia og Eritrea.

De fire intervjuene i dette kapitlet er valgt ut fra 30 kvalitative, semistrukturerte og åpne intervjuer som jeg utførte under et tolv uker langt feltarbeid i 2018. Jeg intervjuet folk som hadde flyttet til Lerkevik fra et annet land, fra andre deler av Norge, folk som aldri har flyttet fra Lerkevik, og folk som har bestemt seg for å flytte tilbake til byen. Jeg valgte ikke intervjudeltakere basert på nasjonalitet eller offisielle migrasjonskategorier (f.eks. arbeidsinnvandrere, flyktninger osv.). Intervjuene supplerte feltnotatene jeg tok i denne perioden. I tråd med den etnografiske tradisjonen observerte jeg, og deltok ofte, i hverdagslige sammenkomster blant folk på offentlige steder i Lerkevik. I disse kontekstene samlet jeg også det Olesen (2016) kaller korte narrativer som oppstår i spontane og uformelle kontekster i hverdagen. Dette materialet bruker jeg bare som et bakteppe i dette kapitlet.

De siterte intervjuene ble valgt ut for dette kapitlet fordi de inneholder temaer som ofte gikk igjen under feltarbeidet mitt. Da jeg ba intervjudeltakerne om å fortelle meg om hverdagen sin i Lerkevik, ble ofte dugnad nevnt. Dugnad ble en døråpner til å snakke om andre temaer, som småbytilværelsen, foreldrelivet, frivillig arbeid og integrering, som jeg skal se nærmere på i denne analysen. De siterte menneskene er alle kvinner, hvite, tilhører middelklassen og er norske borgere. Dermed tilhører de den majoriserte befolkningen i Lerkevik. Jeg valgte å fokusere på narrativene deres i dette kapitlet fordi de sier like mye om dem og samfunnet de er en del av, som ideene knyttet til innvandrere og integreringen av dem – hvorav alle medieres gjennom temaet dugnad. I analysen av intervjusitatene bygger jeg på tematisk narrativ analyse som metode.

Tematisk narrativ analyse

I dette kapitlet tolker jeg intervjumaterialet som muntlige narrativer, i den forstand at de deler fortellinger som skaper mening og sier noe om fortellerens posisjon og forståelse av den sosiale verden. Analysen av intervjumaterialet sikter mot å få en forståelse av hva disse fortellingene handler om, og hvordan de henger sammen. Bo, Christensen og Thomsen (2016:14) påpeker at:

«En fortælling er karakteriseret ved et menings-skabende plott. Plottet eller fortællingens storyline er fortællingens røde tråd i sammenhængsskabende mening og er dynamo for den fremadskridende handling.»

Et plott består av temaer og handlinger, og kan avsløre flere underliggende temaer. I motsetning til skriftlige narrativer er plottet i muntlige narrativer sjelden planlagte og strukturerte. Like fullt sier disse fortellingene noe om subjektenes forståelser og forhandlinger av seg selv og omverdenen (Thornborrow 2012; Squire mfl. 2014). I dette kapitlet prioriterer jeg å se på temaene snarere enn strukturen eller de språklige detaljene i narrativene, hvilket betyr at jeg prioriterer spørsmålene om hva som blir sagt, over spørsmålet om hvordan det sies. Denne tilnærmingen kalles gjerne en tematisk narrativ analyse (Riessman 2005).

De muntlige narrativene som er valgt ut til dette kapitlet, er basert på intervjudeltakernes personlige erfaringer, som kan kalles små narrativer (Bo mfl. 2016:14). De blir ofte satt i kontrast til store narrativer som har en mer generell kvalitet. I stedet for store narrativer bruker jeg begrepet diskurser for å understreke at de produseres i sosiopolitiske, kulturelle og historiske kontekster, altså i skiftende maktdynamikker (Foucault 1981 [1970]). Små narrativer og diskurser forstås i denne sammenhengen som gjensidig forbundet og avhengige, og som skaper sosiale virkeligheter, og hvordan de forstås og oppfattes (Bo mfl. 2016:15). Jeg trekker ikke et strengt skille mellom fortellinger og narrativer, men bruker disse begrepene om hverandre i kapitlet (for et mer detaljert argument, se Squire mfl. 2014:23 ff).

I forberedelsen til dette kapitlet har jeg utført en tematisk koding av de utvalgte intervjuene ved hjelp av programmet NVivo, og skapt situasjonsbetingede tankekart (Clarke 2005).

I dette kapitlet konsentrerer analysen av intervjusitatene seg på å identifisere figurer, handlinger og temaer som blir beskrevet, for så å relatere dem til tilhørende diskurser. Analysen og forståelsen av narrativer avhenger imidlertid av evnene, erfaringene og verdenssynene til mottakeren av fortellingen (f.eks. lytteren, leseren, forskeren), som kopler narrativet ikke bare til fortelleren, men også til den som blir fortalt, og konteksten som narrativet oppstår i (Gudmundsdottir 1996; Dahl og Thor 2009; Squire mfl. 2014). Narrativene som presenteres i dette kapitlet, stammer ikke fra tilfeldige innsamlinger eller spontane møter, men fra en tydelig intervjusetting. Min tilstedeværelse som en ikke-norsk, hvit, kvinnelig akademiker, strukturen på intervjuene, rekkefølgene på spørsmålene som ble stilt, i tillegg til sted og tid for intervjuet, vil ha hatt en innvirkning på hva intervjudeltakerne forteller meg, og hvordan. Slik kan narrativene hevdes å skapes sammen og krever en interaktiv analyse (Riessman 2005; Olesen 2016). Utvidede refleksjoner av min posisjon i produksjonen av disse narrativene går utover omfanget av dette kapitlet og vil bli tatt opp i senere forskning. Jeg anerkjenner imidlertid den redaksjonelle makten innlemmet i denne metodologien av å velge ut narrativer og understreke visse temaer og diskurser, og jeg oppfordrer leseren til å lese dette kapitlet som et narrativ i seg selv, uløselig knyttet til spesifikke kontekster (f.eks. med hensyn til akademiske standarder og det politiske tidspunktet da dette kapitlet ble skrevet osv.).

Den følgende analysen vil bygges opp i tre steg. Først presenterer jeg fire intervjusitater fra kvinner som tilhører den majoriserte befolkningen i Lerkevik (hvit, middelklasse, ikke-innvandrer, norsk nasjonalitet), og som er aktive i sivilsamfunnet i Lerkevik.6 Jeg presenterer kvinnene og uttalelsene i rekkefølge og gjør en kort analyse av plottet i hvert narrativ i det jeg kaller en første lesning. I den andre lesningen identifiserer jeg temaene som nevnes eksplisitt i fortellingene, og deduserer fra disse to generelle temaer i intervjuene, nemlig a) den gode borgeren og b) den flinke flyktningen. Den andre lesningen vil særlig vektlegge narrativet om den flinke flyktningen fordi det avslører tydeligst ideer om lokalsamfunnet (i Lerkevik) og ideer om innvandrere, med andre ord ideer om oss og dem. I den tredje lesningen knytter jeg disse narrativene til diskurser om rase og homogenitet. Disse er diskurser som har blitt mye omdiskutert og møtt med en del motstand i den brede norske og skandinaviske konteksten, med unntak av visse akademiske kretser (Gullestad 1989, 2002, 2006; Keskinen, Skaptadóttír og Toivanen 2019). Dette kapitlet vil ikke kunne gi en fullstendig eller dybdeanalyse av disse diskursene. I stedet er formålet med disse tre lesningene å fjerne ulike narrative lag for å se hvordan fortellinger om dugnad (små narrativer) er meningsbærende med hensyn til ideer om lokalsamfunn, innvandrere og bredere diskurser om rasialisering og homogenitet.

Første lesning: skissering av personer og plott i de muntlige narrativene

Synnøve – dugnad og deltakelse

Synnøve er i tidlig 40-årene og har flere barn. Hun vokste opp i Lerkevik og flyttet tilbake etter å ha bodd i en større norsk by hvor hun og mannen studerte og jobbet i høytlønnede stillinger. Familien flyttet tilbake til Lerkevik fordi både Synnøve og mannen har familienettverk i nærheten. I samtalen med meg sier hun gjentatte ganger hvor velkommen hun føler seg i Lerkevik, og at hun ikke angrer på valget om å flytte tilbake, også for at hun skal kunne tilby barna sine en, i hennes ord, «god og trygg barndom». Intervjuet skjer hjemme hos henne. Først ber jeg Synnøve fortelle litt om seg selv, valget om å flytte tilbake til Lerkevik og de sosiale nettverkene hennes. Deretter spør jeg henne om hun engasjerer seg i frivillig arbeid, og hun svarer:

Vi har jo mye dugnader. Vi må jo ha mye dugnader her, blant annet for å få inn penger. Men det handler om at vi skal klare å holde kontingentene nede, sant, for at mest mulig unger skal kunne inkluderes og være med på aktiviteter. For jeg ser jo i [større by], der er det jo gjerne sånn at du ikke er med på noe dugnadsarbeid, men du betaler masse for å være med. [Hun snakker om familiemedlemmer, som bor i en storby:] De bruker ca. 1600 i måneden for at dattera skal være med på turn. Det blir mye penger i løpet av et år. Men sant, da har de ingen dugnader. Men sånn på en liten plass som dette, så er det nesten at det ikke går, det er så mange som ikke har råd til å ha ungene sine med på aktiviteter hvis det blir sånn. Så det må jo dugnad til for å få inn penger til lagene, for å klare å holde kontingentene nede. Og da, det er veldig synd når det blir bare noen som alltid hjelper til og bidrar, og så noen som bare henger på likevel. Har med ungene sine, men de gidder ikke å hjelpe til. Men det er jo veldig mange som bidrar og hjelper til, altså. Det er jo det. Så det er jo flertallet som gjør det. Men det er jo noen, da, som aldri stiller opp, og som er veldig tunge å be. (…) Men akkurat det med dugnadsånden, den tror jeg blir … den tror jeg er i ferd med å forsvinne litt, altså. Ja. Men jeg tror det handler litt om det at det blir så mye på mange. Sånn som for eksempel de som tar på seg alt, de blir så utbrente til slutt at de … for de har tatt på seg så mye at nå finner de ut at «Nei, nå gidder jeg ikke å ta på meg noe lenger». Og så blir det altfor mange av de som har brukt seg opp. Så det tror jeg kanskje, at det blir mer og mer av det.

I Synnøves historie tolker jeg hovedpersonene til å være foreldre som deltar i barnas fritidsaktiviteter (f.eks. idrett). Hun beskriver denne deltakelsen som nødvendig for å holde medlemskontingentene lave, og for å sørge for at så mange barn som mulig kan delta. Den røde tråden (plottet) i narrativet er oppfatningen hennes av at ikke alle foreldrene bidrar til dugnaden, noe som etterlater oppgavene til de samme personene hver gang. Selv om, ifølge Synnøve, mesteparten av foreldrene deltar, blir oppgavene for krevende, og mange blir utbrente. Synnøve identifiserer seg selv som en av de engasjerte foreldrene. I det følgende intervjuet med Benedicte dukker de samme temaene opp.

Benedicte – dugnad og sosioøkonomiske forskjeller

Benedicte er i 40-årene og har vært lederen av den lokale idrettsklubben i noen år. Hun er altså involvert i beslutningstakingsprosesser vedrørende den organiserte idretten i Lerkevik. Benedicte vokste opp i nærheten av Lerkevik, er også mor og kjenner situasjonen til mange av familiene i Lerkevik. Intervjuet skifter derfor tone – Benedicte snakker tidvis fra synspunktet til en leder, andre ganger fra synspunktet til en mor, og andre ganger reflekterer hun på sin egen og sine barns ungdomstid i Lerkevik. I løpet av intervjuet spør jeg henne om rollen som leder av den lokale idrettsklubben og om utfordringene som følger med den. Dugnad blir en døråpner inn i den følgende uttalelsen:

For, la oss si, for en tiåring i dag, så koster det ca. åtte hundre kroner å være med i en idrett oppå her. Og da er det meninga at foreldrene skal være med på dugnad, og skaffe midler. Det kom jo én til meg, han sa ‘Du, her er fem tusen kroner. Og da vil jeg ikke være med [på dugnad].’ Sa jeg, ‘Det er helt uaktuelt. Det er ikke sånn vi driver.’ ‘Ja, jeg gidder ikke å gå på dugnad, jeg gidder ikke å kjøre.’ ‘Ja, men du har jo satt unger til verden’, sa jeg. ‘Du må jo ta vare på dem! Er det gratis barnehager du skal ha?’ Ble den diskusjonen. Ja, nei, jeg skulle få fem tusen kroner. Jeg sa, ‘Jeg tar ikke imot det. Du får være med på lik linje.’ Men det er ikke alle som har ressurser til det. Så det er ytterpunktene. De har ressurser, penger, nok. Og så har du de, da, som ikke har råd til å kjøpe fotballsko til minsten. Og da må du prøve å finne en middelvei på det der for å få flest mulig, lengst mulig [inn i klubben]. Du bygger ikke noen relasjoner med å betale deg ut av et system. Nei.

Benedicte beskriver en forhandling med en forelder som vil betale penger i stedet for å bidra med frivillig arbeid for idrettslagene. Hun beskriver utfordringen hun har med foreldre som ikke lever opp til idealet om dugnad, som framstilles som nødvendig for at så mange barn som mulig skal kunne delta i klubbens aktiviteter. I Benedictes uttalelse blir dugnad et tema som utjevner sosioøkonomiske forskjeller mellom familier, og historien hennes uttrykker mye frustrasjon med foreldre som vil kjøpe seg ut av ansvaret sitt, eller som hun sier, «systemet».

Gro – dugnad og flyktningers deltakelse

Gro er pensjonist og har vært politisk aktiv i mange år. Hun flyttet til Lerkevik etter hun fullførte utdanningen sin i en større norsk by, og har bodd her siden. I samtalen som førte opp til det følgende sitatet, snakket vi om hverdagslivet i Lerkevik, og jeg spurte Gro om hun kunne gi meg et eksempel på hvordan folk i Lerkevik deltar i hverdagslivet der. Hun svarte:

Du har jo fra gammelt av at med det dugnad, og at du stiller opp – men det er nok et fenomen som er i ferd med å kanskje … ikke være helt sånn fraværende, men – ikke like mye. Dugnad (…) er visst et veldig norsk ord. Du har sikkert hørt det. At du stiller opp, du kan se i idrettslaget og på kirkegården om våren (…) Men du, prøv å gjette hvem som er flinkest til å stille opp der, da? Det er jo flyktningene. Selvsagt – at det er noen som informerer dem om det og sånn.

Selv om det er kortfattet, er Gros uttalelse et narrativ om dugnad som et gammelt konsept som er i ferd med å forsvinne, men som holdes i livet av flyktninger som får lære om denne «veldig norske» aktiviteten. Gro gjenskaper dermed både en historie om det «norske» samfunnet og om «flinke» flyktninger. Ideen om lokalsamfunnet og flyktningsamfunnet blir også skapt i Pernilles intervju.

Pernille – dugnad og integreringen av innvandrere

Pernille er en sosialarbeider i Lerkevik. Stillingen hennes ble skapt som en respons til en økning i bosatte flyktningfamilier. Jeg møtte henne på arbeidsplassen hennes, og samtalen i intervjuet fokuserer mindre på livshistorien hennes, og mer på de yrkesmessige oppgavene hun har som sosialarbeider. Da jeg spurte hva hun gjør, sa hun at hovedoppgaven hennes var å lære familier «hvordan vi gjør ting her», og så ga hun følgende eksempel:

Når jeg ser at mor til Ali skal møte på [fotballbanen] onsdag og skal ta med røre. Hvis jeg vet at hun ikke har dette inne, så sender jeg melding. ‘Husk!’ Så det er ikke det at de ikke vil. Men de må lære seg til at dette er en del av – sånn gjør vi det her. Det er en dugnad, og du må [delta]. Så noen synes jeg egentlig er veldig flinke. Men de må jo lære seg at dette er en del, dette er måten vi gjør det på, og jeg synes noen foreldre er veldig flinke. Det synes jeg. Men de må lære seg det. Og det tar litt tid.(…) Du er jo aldri alene på sånne dugnadsgreier. Steker du vaffel for at det skal være kamp, så er det ofte to. Sånn at det ofte blir en positiv opplevelse, det å være én av to som gjør dette. Og der gjør de norske foreldrene en veldig god jobb. Ja. De gjør det de kan for at dette skal bli greit. (…) Jeg skal ikke si at de bommer på tidspunkt, men kampen begynner seks, da skal du møte halv seks som foreldre for å gjøre klar og ta med ditt og datt. Og så møter de seks. (…) De norske foreldrene sier ‘Å jaså, du er seint ute, ja!’ Men de prøver liksom å gjøre det beste ut av det. De går ikke i angrep, sitter ikke jeg med noen følelse av, selv om de kanskje noen ganger tenker ‘Åhhh, jeg er satt opp sammen med deg, ja. Jaja, men da kommer ikke du før klokka seks. Da må jeg være der litt i god tid så jeg er sikker på at jeg har det klart’. Jeg synes de er … Ja. De jobber godt, og de gjør en god jobb som foreldre for å gjøre det lettere for disse utenlandske foreldrene, det synes jeg.

(…) Når jeg sender melding til – jeg sier mor til Ali, jeg, da, bruker nå det som et eksempel. Så kan jeg skrive ‘Ta med vaffelrøre, så mange liter.’ Og da liksom [får jeg svar] – ‘Eh, vaffelrøre? Jeg kan ikke lage.’ Og da er det fram med mobilen, ta et bilde av Toro vaffelblanding, sende det. ‘Kjøp to pakker.’ Ja. Det er sånne ting, da, som du må av og til gjøre. ‘Jeg kan ikke å lage vaffel.’ ‘Nei vel, men du kan!’ Og det har de jo funnet ut etter hvert, da, sant. (…) Og da, når jeg da har dugnadslista, så sender jeg melding. ‘Du har [dugnad] da-og-da, ta med det-og-det.’ Prøver så godt jeg kan å gi korte beskjeder. For de får jo en sånn stor blekke med fire–fem sider med informasjon, sant, om hva de skal gjøre. Eller hvem som gjør hva og sånt. Og det funker når jeg purrer dem dagen før eller noe sånt. ‘Husk, i morgen har du vakt i teltet fra 15–18. Ta med tre liter vaffelrøre eller bak ei kake eller …’ Det funker. Det ser vi funker. (…) Når de da har lært seg at dette skal være med, om de da bruker Toro eller om de lager selv, det vet jeg ikke. Men altså, hovedsaken her er jo at de kommer, gjør den oppgaven vi andre og foreldrene forventer at de skal gjøre. Selv om det er andre foreldre også som ikke dukker opp, sant.

Hovedpersonene i Pernilles eksempel er «mor til Ali» – en fiktiv person Pernille bruker i løpet av intervjuet for å indikere at hun snakker om en mor med flyktningbakgrunn – «de norske foreldrene» og seg selv, som hjelper moren til Ali med å forstå og delta i dugnad, som ikke er helt frivillig, og framstilles som en felles plikt («det er dugnad, du må delta»). Pernille snakker også fra et profesjonelt ståsted som sosialarbeider og framstiller de norske foreldrene som tålmodige. Pernilles fortelling vever tydelig inn ideer om dugnad med lokalsamfunnet i Lerkevik – vi – og ideer om ikke-norske flyktningforeldre – dem – som må bli lært opp i hvordan «vi gjør ting her».

Andre lesning: Identifisering av sammenhengende tema

Nå vil jeg gjøre en tematisk narrativ analyse på tvers av de små narrativene. Synnøve, Benedicte, Gro og Pernille berører en rekke temaer i fortellingene sine. Å gå inn i dem alle går utover rammene for dette kapitlet. Derfor presenterer jeg noen av de mest slående temaene som kvinnene eksplisitt snakker om. Disse innbefatter inkludering, ruralitet, likhet og foreldrerollen. Etter å ha sett på disse temaene trekker jeg ut to generelle tema som går igjen, om så implisitt, nemlig a) den gode borgeren og b) den flinke flyktningen.

Den gode borgeren: inkludering, likhet, foreldre

I fortellingene sine påpeker både Synnøve og Benedicte at dugnad i Lerkevik er en strategi for å holde medlemskontingenter (særlig for foreldre) lave, «for at mest mulig unger skal kunne inkluderes» (Synnøve). Å inkludere så mange som mulig betyr i dette tilfellet at det ikke skal være for dyrt for familier som sliter økonomisk, og «som ikke har råd til fotballsko». Begge understreker økonomiske eller sosiale (eller klassebaserte) forskjeller innad i befolkningen i Lerkevik, som påvirker ikke-innvandrerfamilier så vel som innvandrerfamilier. Synnøve og Benedicte skiller faktisk ikke eksplisitt mellom ikke-innvandrere og innvandrere/flyktninger i disse delene av fortellingene sine.

Dugnad blir i disse fortellingene en slags likhetsskapende mekanisme, som kan utjevne (sosiale) forskjeller. Samtidig er dugnad en likedan-skapende mekanisme, ettersom alle forventes å bidra på samme måte, nemlig ved aktiv deltakelse i motsetning til penger (Benedictes fortelling) eller ingen deltakelse (Synnøves fortelling). Temaet inkludering og likhet relaterer til et annet tema som kommer aller tydeligst til uttrykk i intervjuet med Synnøve, når hun beskriver at det er mindre dugnadsansvar i idrettslagene i byene, men at medlemskontingentene da er høyere. Dugnad, i hennes fortelling, blir en måte å differensiere mellom store urbane steder og små rurale byer som Lerkevik. Temaene ruralitet, inkludering og likhet veves inn i hverandre i denne fortellingen. Det blir, derimot, også tydelig at inkludering og likhet gjennom dugnad er idealer som er problematiske i virkeligheten. «[D]et er veldig synd når det blir bare noen som alltid hjelper til og bidrar», bemerker Synnøve, og posisjonerer seg selv som en av de som deltar i dugnader. Samtidig som at hun fokuserer på effektene mangelen på aktiv deltakelse har for de som alltid bidrar, viser Benedictes fortelling til en mer systemisk konsekvens når dugnad ikke gjøres riktig: «Du bygger ikke noen relasjoner med å betale deg ut av et system. Nei». Uttalelsen antyder at å betale seg ut av en dugnad forhindrer folk fra å skape relasjoner, og at «systemet» avhenger av aktiv deltakelse fra enkeltmennesker. Selv om man har pengene, og selv om pengene kan gagne laget, er det tilsynelatende uakseptabelt fordi det underminerer idealet om likestilling-som-likhet, som kommer til uttrykk i Benedictes fortelling: «Du får være med på lik linje».

Dette samsvarer med forskningsbasert litteratur om (aktivt) borgerskap. Borgerskap anses ikke bare som en lovlig formalitet, men som noe som knyttes til en uskreven sosial kontrakt hvor folk viser gruppetilhørigheten sin gjennom deltakelse og bidrag (for en norsk kontekst: Horst, Erdal og Jdid 2019; Strømsø 2019 a, b). Frivillig arbeid og deltakelse i sivilsamfunnet blir, ifølge denne forskningen, ofte framstilt som en slik type bidrag, som – ideelt sett – deles av alle medlemmene i et samfunn. Jeg foreslår derfor at man bør se de eksplisitte temaene av inkludering, ruralitet og likhet i Benedictes og Synnøves fortellinger i sammenheng med et overordnet, men implisitt tema, nemlig: den gode borgeren.

Den gode borgeren i de to fortellingene fra Benedicte og Synnøve kan forstås som en person som bidrar til et inkluderende samfunn, altså at man gjennom aktiv deltakelse i sivilsamfunnet utjevner økonomiske og sosiale ulikheter og åpner for et såkalt inkluderende samfunn. En nærmere lesning av intervjunarrativene (Synnøve, Benedicte og Pernille) kan identifisere en sosial posisjon som synes å være mest påvirket av disse idealene om et godt borgerskap: foreldre. Benedicte formulerer koplingen mellom dugnad og foreldrerollen særlig tydelig når hun sier: «Ja, men du har jo satt unger til verden. Du må jo ta vare på dem!» Dugnad blir da ikke bare framstilt som en aktivitet som handler om å bry seg om samfunnet og bidra til det sosiale livet i Lerkevik, men tolkes også som en aktivitet som handler om å bry seg om og ta ansvar for barna sine. Foreldrerollen spiller også en viktig rolle i Pernilles fortelling om dugnad. Figuren «mor til Ali» framstilles som en forelder som blir opplært i hvordan man bidrar til dugnad, og lever dermed opp til forpliktelsene både til en god forelder og en god borger. Hun skaper dermed en relasjon med andre foreldre, som framstilles som tålmodige hjelpere. Dette narrativet avdekker et annet tema, nemlig den flinke flyktningen.

Den flinke flyktningen: pliktoppfyllende, elev, forelder

I motsetning til den gode borgeren, som er implisitt i narrativene, presenteres den flinke flyktningen høyst eksplisitt som tema i narrativene fra Gro og Pernille. La oss først vende tilbake til Gros formulering da hun snakket om dugnad: «Prøv å gjette hvem som er flinkest til å stille opp der, da? Det er jo flyktningene». Hun følger opp dette med: «Selvsagt at det er noen som informerer dem om det og sånn.» Det er en interessant spenning i Gros uttalelse, der dugnad på samme tid framstilles som noe «veldig norsk», noe som er truet (ikke helt forsvunnet, men utvilsomt svekket), og noe som praktiseres av flyktninger.

Det er slående at hun særlig nevner flyktninger, og impliserer visse politiske, men også nasjonale og rasialiserte antakelser som går utover den mer generelle benevnelsen «innvandrer». Den siste setningen – «Selvsagt at det er noen som informerer dem om det og sånn» – sier noe om ideen om flyktningen som en slags elev som må lære hvordan man – i dette tilfellet – tar del i frivillig arbeid. Dette kommer også tydelig til uttrykk i Pernilles uttalelse. Som en sosialarbeider snakker Pernille fra en spesifikk posisjon ettersom yrket hennes handler om å gi informasjon og støtte til nyankomne familier i Lerkevik, hvilket innebærer å gjøre dem kjent med hverdagslivet i Lerkevik. Yrket hennes innebærer altså en viss lærer–elev-relasjon, som narrativet hennes gjenspeiler flere ganger.

Det skapes hele tiden et inntrykk av at frivillig arbeid (eksemplifisert gjennom vaffelsteking) er en iboende og selvsagt del av det sosiale livet i Lerkevik. Relevansen av dette blir gjort tydelig flere ganger i Pernilles uttalelse. Hun sender påminnelser til innvandrerforeldre som er meldt opp til å bidra – «Husk!» – og godtar ikke unnskyldningen at de ikke kan å lage vaffelrøre – «Nei vel, men du kan!». Ideen om bidrag og deltakelse kommer tydelig fram gjennom hele beskrivelsen og særlig til slutt: «Hovedsaken her er jo at de kommer, gjør den oppgaven vi andre og foreldrene forventer at de skal gjøre». I den forstand kan forventningene til flyktninger og andre ikke-ennå-innsidere leses som den samme som til alle medlemmene av samfunnet. Selv om det kritiseres, kan noen medlemmer av samfunnet ta avstand fra dugnadsoppgavene, slik vi kunne lese i Synnøves og Benedictes uttalelser.

I Pernilles beskrivelse, derimot, har flyktninger ingen utvei fra å delta i dugnad. De framstilles som elever som prøver, men rett og slett ikke kan nok: «Det er ikke det at de ikke vil. Men de må lære seg». Enda viktigere må det læres: «Sånn gjør vi det her». Vaflene i Pernilles eksempel blir da et symbol på en selvsagt lokal praksis. Sånn gjør vi det. Det er ikke nok å ta med et eller annet. Det skal være vafler. Punktum. Dette viser at det ikke er hvilket som helst bidrag som teller; bidraget må anerkjennes som bra nok, «å duge» på en eller annen måte (Strømsø 2019b). Frivillig arbeid i denne forståelsen er også en normativ, tvungen forventning, slik det avsløres av Pernille i den motsetningsfylte setningen: «Det er en dugnad, og du må [delta]».

Pernilles noe strenge måte å snakke på virker kommanderende med bruken av korte setninger. Som hun forklarer ønsker hun å være så tydelig som mulig, uten å åpne for misforståelser. Slik sett kan det tolkes som et forsøk på å motivere flyktningforeldre til å stille opp og delta i lokalsamfunnet fellesaktiviteter. Vaffelsteking framstilles som en sosialiserende, relasjonsbyggende aktivitet – «Steker du vaffel for at det skal være kamp, så er det ofte to. Sånn at det ofte blir en positiv opplevelse […]» – og som en lavterskeloppgave for å bidra til, og delta i, sosiale arrangementer, eksempelvis fotballkampen til barnet ditt. Dette resonnerer til dels med Benedictes uttalelser: «Du bygger ikke noen relasjoner med å betale deg ut av et system».

Retningen til samarbeidet, derimot, framstilles som enveis: Flyktningforelderen (særlig moren) må få opplæring fra de lokale foreldrene (trolig også mødre). Samarbeidet blir fort en kilde til misforståelser om tidspunkt, og en frustrasjon for de norske foreldrene som må forholde seg til at de ikke-norske samarbeidspartnerne er sene. Pernilles beskrivelse av dette scenarioet er særlig interessant. Hun setter den norske forelderen i et utelukkende positivt lys; vedkommende som prøver å gjøre det beste ut av situasjonen, og i stedet for å gi direkte uttrykk for forventningene sine, kommer med kommentaren: «Å jaså, du er seint ute, ja!», og forventer at de selv må komme tidlig når de ser hvem de er satt opp sammen med: «Åhhh, jeg er satt opp sammen med deg, ja. Jaja, men da kommer ikke du før klokka seks». Særlig her, men egentlig gjennom hele uttalelsen om vafler og deltakelse i lokalsamfunnet, kommer et skille mellom oss og dem til uttrykk, der «dem» er den fiktive figuren «mor til Ali», som står for flyktningforeldre (dvs. rasialiserte innvandrere). Dermed blir innvandreren – nok en gang – rasialisert og kjønnet (Gullestad 2006; Korteweg 2017; Rytter 2018; Schinkel 2018). Innvandreren blir også framstilt i rollen av den uvitende, feiltolkende og uorganiserte forelderen. Vi-gruppen består av norske foreldre, som framstilles som tålmodige lærere for innvandrerforelderen, som er villig til å lære, men som mangler kunnskap og agens.

Skillet mellom de to gruppene framstilles som om det handler om hvem som vet hvordan man deltar i dugnaden, hvem som kan å lage vafler, hvem som er pålitelig nok til å ta med vaffelrøra, og organisert nok til å planlegge i forveien hvordan man lager vaflene i tide. Dette handler selvsagt ikke bare om vafler i bokstavelig forstand. Det blir snarere et hverdagslig eksempel på hvordan forskjeller mellom ikke-innvandrere og innvandrere, særlig flyktninger, blir forestilt og kommunisert.

For å oppsummere de muntlige fortellingene og de eksplisitte og implisitte temaene som jeg har foreslått til nå, presenteres følgende metanarrativ: Nødvendigheten i dugnadsarbeid forklares ved å se det rurale i motsetning til det urbane. Mens man i urbane strøk kan kjøpe seg ut av dugnadsarbeid, framstilles Lerkevik som et ruralt sted som sliter med økonomiske (klassebaserte) forskjeller innad i befolkningen. I tillegg er ikke forskjellene bare av en økonomisk art, men også knyttet til viljen til å bidra, og kunnskapen om hvilke former for bidrag som anerkjennes som bra nok (å duge). Det sosiale aspektet av dugnad blir understreket som positivt: noe som skaper relasjoner på en måte som penger ikke kan gjøre. Ideelt sett er foreldre engasjerte i barnas aktiviteter og tar ansvar, ikke bare for sine egne, men også for samfunnet gjennom dugnad. Dermed blir de ikke bare gode foreldre, men også gode borgere. Den flinke flyktningen gjør som de lokale innbyggerne, og som de lokale innbyggerne forventer av dem. De anses ikke som en kilde til kunnskap, men som en elev som må lære hvordan «vi» gjør det her, selv om dugnadsånden oppfattes som avtakende og at oppgavene alltid faller på de samme personene.

Etter å ha kartlagt noen slående og sammenhengende temaer foreslår jeg en tredje lesning av intervjumaterialet, hvor narrativene blir knyttet til diskurser i en moderne norsk kontekst. Det er mange muligheter til å jobbe videre med de analyserte temaene. Foreldrerollen, klassebaserte ulikheter og rural fattigdom er bare noen av dem. I dette kapitlet foreslår jeg å utforske noen av temaene i sammenheng med diskurser om homogenitet og rasisme i en norsk kontekst. Det er nemlig bemerkelsesverdig at innvandrere som ikke er flyktninger, for eksempel europeiske eller asiatiske (arbeids-)innvandrere, ikke nevnes i noen særlig grad, verken som individer eller som gruppe i de siterte narrativene. Å likestille innvandrere med flyktninger er subtilt, men betydningsfullt. Den lokale innvandringshistorien til Lerkevik, særlig med tanke på arbeidsinnvandring, blir oversett i disse narrativene som framstiller integreringen av innvandrere som noe nytt. Narrativer om flinke flyktninger rasialiserer ikke bare innvandrere, men de solidifiserer også ideen om et homogent lokalsamfunn og lokalsamfunnets hegemoni over de som anses som «de andre». Andre viktige spørsmål, som klasse, kjønn og funksjonsevner, blir ikke sett nærmere på i den tredje lesningen. De er, derimot, tett knyttet til ideer om homogenitet og rasialisering.

Tredje lesning: rasialisering og homogenitet

Som i andre skandinaviske land inneholder Norges nasjonale narrativ ofte en idé om likestilling (Berg, Flemmen og Gullikstad 2010) og homogenitet (Keskinen, Skaptadóttír og Toivanen 2019), mens strukturell rasisme blir sjelden diskutert på nasjonalt plan. Dekoloniseringsforskere kritiserer denne selvforståelsen av å være en homogen nasjon og påpeker at den overser både tilstedeværelsen av urbefolkninger som samer og kvenfolk, og den lange historien med innvandring til Norge (Ringrose og Stubberud 2019; Ryymin 2019). En sterk oppfatning og identitet som en homogen nasjon tar heller ikke med i betraktning klasse- eller kjønnsbaserte forskjeller i det norske samfunnet. Diskurser om homogenitet, særlig når de koples til rasialisering, betyr også at rasialiserte innvandrere blir oppfattet som stadig nyankomne, aldri helt til stede eller «nok» (Ahmed 2000), og finnes bare som en kontrast til «oss». Anna Korteweg poengterer at «tilstedeværelsen av innvandrere har blitt en bærebjelke i fortellingen om tilhørighet i nasjonene de bor i; de har blitt subjektene som tilhørighet defineres opp imot, både ved å påpeke måter de hører til og ikke hører til» (2017:429).

Narrativene om den gode borgeren og den flinke flyktningen skal derfor ikke forstås som to binære motsetninger, men bør ses i sammenheng med hverandre og med diskurser om homogenitet og rase. Endringer i oppfatningene av ett element vil kreve en endring i oppfatningene av alle.

I narrativene ovenfor blir det tydelig at idealet om homogenitet skaper et press om å gjøre som alle andre – uavhengig av innvandringsbakgrunnen– på grunn av det sosiale fellesskapet, for eksempel når Synnøve sørger over at «det er veldig synd når det blir bare noen som alltid hjelper til og bidrar», eller når Benedicte reagerer til forelderen ved å si «du får være med på lik linje som alle andre», og når Pernille sier: «Hovedsaken her er jo at de kommer, gjør den oppgaven vi andre og foreldrene forventer at de skal gjøre». Disse uttalelsene indikerer hvordan en overordnet diskurs som homogenitet kommer til uttrykk i dagligtalen om borgerskap og foreldrerollen. Disse strukturene kan også finnes i, og reproduseres av, individuelle fortellinger, og kan påvirke hvordan folk opptrer og evaluerer hverandre som gode borgere/foreldre eller ikke.

Homogenitet er tett forbundet med strukturell rasisme eller «rasetenkning», som den norske forskeren Marianne Gullestad (2006:24) beskriver slik:

… rasialt kodede strukturer av dominans er nesten allestedsnærværende som en dypt forankret og stadig vekslende form for konvensjonell visdom, til en viss grad uavhengig av folks personlige synspunkt, fysiske utseende, intensjoner og følelser, og også uavhengig av hvorvidt ordet rase blir brukt eller ikke. De beste intensjonene – også antirasisme – kan artikuleres og institusjonaliseres basert på underliggende rasiale strukturer av mening. (oversatt fra engelsk)

Vi ser tydelige uttrykk for rasetenkning i Pernilles fortelling. Selv om hensiktene i Pernilles fortelling ikke er onde – hun vil jo at moren til Ali skal delta i hverdagsaktiviteter både for at hun skal bidra til det praktiske som må gjøres, og for at hun skal føle seg inkludert – er fortellingen samtidig et eksempel på effektene rasetenkning har på hverdagsnarrativer og praksiser. Å be foreldre om å lage vafler til barnas fotballkamp kan anses som en nøytral praksis, men måten det blir fortalt om på, beskriver eksplisitt en konflikt mellom de majoriserte (f.eks. norske foreldrene) og de minoriserte (moren til Ali) som har en angivelig kunnskapsmangel om hvordan man lager vaffelrøre, eller når man må begynne forberedelsene i forkant av kampen, som kan angivelig bare løses ved at den majoriserte gruppen gir dem opplæring eller tålmodig bærer over med den minoriserte gruppens uvitenhet. Lærer–elev-forholdet er basert på «iboende ustabile maktforhold» (Gullestad 2006:25), også forstått som hegemoni.

Rasialisering er et strukturelt fenomen som kommer til uttrykk i individuelle praksiser og narrativer, som ofte ikke identifiseres som rasialiserte. Gullestad (2006:59) beskriver det mer presist:

Det er lett å overse slike praksiser av tilsynelatende uskyldig hverdagsrasisme og diskriminering av de som rammes, når disse effektene ikke understøtter den konvensjonelle visdommen. Noen ganger kan rasialiseringens trivielle natur skape maktesløshet fordi det ikke finnes en utpreget fiende. Stort sett er det ikke snakk om hat, bare bruken av dypt forankrede og tilsynelatende uskyldige kulturelle ideer. På individnivå er det ofte snakk om situasjoner der man opptrer tankeløst, men ikke nødvendigvis at man har fiendtlige intensjoner. (oversatt fra engelsk)

Pernilles fortelling må derfor ikke ses på som unik eller individuell, men som et uttrykk for en bredere diskurs. Det finnes mange andre eksempler på velmenende, men rasialiserte narrativer og handlinger. Synnøve, for eksempel, i en annen del av intervjuet uttrykker synet sitt på flyktningfamilier i Lerkevik slik:

Ja, altså sånne flyktninger, da, som kommer fra Eritrea og Somalia og sånn, (…) Jeg har egentlig et veldig godt inntrykk av dem, altså. (…) Veldig mange av dem er tydeligvis veldig opptatte av å integrere seg. Prøver å komme inn i samfunnet, skulle jeg til å si. Og de stiller opp når vi setter dem opp til å hjelpe til å selge, lage vaffel i kiosken på fotballbanen, for eksempel, så stiller de opp. Og de kan ha åtte unger, for eksempel, det har vært (…) en familie som har [flere] unger, og hun har jo bestandig stilt opp når hun blir satt opp til å selge vaffel og lage vaffel og … hun moren der, jeg var så imponert over henne. For hun var på alle foreldremøtene, alltid. Hun var der, og er til stede på alt (…). Og de stiller opp, og det … De er flinke, altså. (…) Jeg ser ei anna ei også, ei mor som er alene med datter og sønn, og dattera går i klassen til [datteren] og sønnen går i klassen til [min sønn]. Hun kommer til Norge på bar bakke, og nå har hun nettopp tatt fagbrev (…) og jobber (…) og nettopp kjøpt seg bil. Og [barna] er helt [lokale], liksom, og så integrert og er med på alt mulig av aktiviteter. Jeg blir så imponert, jeg! Hun stiller jo opp overalt der hun blir satt opp til å hjelpe til og … Så jeg synes de er utrolig flinke, altså. Nei, jeg synes de er … Jeg tror det går veldig bra med veldig mange av dem.

Den flinke flyktningen kommer fram som tema i denne uttalelsen. Selv om Synnøve roser innsatsen til mødrene og sier gjentatte ganger at hun er veldig imponert, viser det at hun gjør det basert på flyktningmødrenes status og evne til å tilpasse seg sosiale normer og forventninger, en underliggende form for rasetenkning og hegemoniske maktforskjeller («de stiller opp når vi setter dem opp til å hjelpe til»). Mødrene anerkjennes ikke fordi de bidrar til fellesskapet på innovative måter, men fordi de gjør nøyaktig det samme som de andre gode foreldrene. Kvinnenes bidrag, selv om de anerkjennes og framstilles som imponerende, blir vurdert som gode nok målt etter hvor mange oppgaver de klarer å gjøre, samtidig som at de har flere barn og/eller er aleneforeldre, går på skole og lærer seg å kjøre. Spørsmålet om hva disse forventningene gjør med dem, blir ikke tatt opp. På en måte synes Synnøve å projisere sine egne forventninger til hva det vil si å være en god forelder ved å aktivt bidra til dugnader, på flyktningforeldre. Sitatet hennes understøtter da forventninger om at konformitet og homogenitet er en forutsetning for å være en god (nok) flyktning/borger/forelder.

Dette narrativet eksotiserer også kvinnene ved å framheve hvor mange barn de har fått, og det at de er eneforsørgere, som indikerer at begge er uvanlige. Selv om de beskrives i et positivt lys, presenteres den flinke flyktningen som en kontrast, og det er den eneste plassen de har i lokalsamfunnets narrativer.

Konklusjon og framtidig forskning

I disse tre lesningene har jeg kartlagt både innholdet i de muntlige narrativene om dugnad og de diskursive kontekstene de inngår i. Hovedpoenget jeg har argumentert for, er at den gode borgeren og den flinke flyktningen blir konstruert i et gjensidig forhold. Begge forsvares av og forsvarer ideer om homogenitet og de rasialiserende implikasjonene og effektene som følger av det. Hvis sosialt fellesskap er basert på et ideal om homogenitet, gir det mening å anse og snakke om den gode borgeren som en person som tar del i fellesaktiviteter og lever opp til forventningene om fellesskapets beste. Og hvis homogenitet er et sentralt trekk ved et fellesskap, gir det derfor mening også å forvente at andre lever opp til de fastsatte standardene. Fordi dugnad blir ansett som en norsk tradisjon, er det i tillegg vanskelig å endre spillereglene, selv for den gode borgeren som kan opponere mot forventningene ved å ikke delta. Rasialiserte og minoriserte individer og grupper (flinke flyktninger), derimot, passer ikke inn i ideen om homogenitet utover sin manglende tilhørighet (Korteweg 2017). Dugnad kan være en mulighet til å delta i sosiale aktiviteter og demonstrere at de duger, men den eneste anerkjennelsen de får, er i beskrivelsen av dem som elever som lærer, tilpasser seg og gjør ting akkurat i tråd med hva som forventes av dem. Homogenitet utelukker heterogenitet (f.eks. sosiokulturell eller rasebasert); man kan kun eksistere og fungere som unntak.

En annen konklusjon i dette kapitlet er å ikke individualisere eller klassifisere narrativene som særegne, men å se på dem både som produkter og produsenter av visse diskurser. De tilsynelatende dagligdagse narrativene om dugnad peker til mer grunnleggende (eller i Gullestads ord: kulturelle) ideer og normer. Jeg valgte å fokusere på rasialisering og homogenitet i dette kapitlet, men mange andre diskurser kunne ha blitt trukket ut av disse narrativene, f.eks. knyttet til foreldrerollen, klasse eller kjønn. Kapitlet har også forsøkt å belyse krysningspunktet mellom innvandrerintegrering og lokalsamfunnet forbi spørsmålet om hvorvidt integreringen er «mer vellykket» i mindre samfunn eller ikke. I stedet har den narrative analysen avdekket et mer komplekst bilde. Her blir grensene mellom hvem som er en «god nok» del av samfunnet, forhandlet og forsterket, f.eks. for/imot praksiser i en urban kontekst, for/imot andre foreldre, for/imot tradisjonen og for/imot innvandrere.

Til slutt har målet med dette kapitlet vært å vise relevansen av å ikke bare se på integreringen av innvandrere som noe som kan måles og oppnås gjennom å etablere arenaer som er spesifikke for dette formålet (f.eks. etableringen av språk- og integreringsklasser), men å ta på alvor de mer daglige øyeblikkene av fellesskapsbygging, og å se på hvordan disse gjenspeiler både det øvrige samfunnet uavhengig av innvandrererfaringer, og særlig minoriserte grupper (f.eks. flyktninger). Lokalsamfunnsstudier og narrative analyser kan være en fruktbar inngang til dette og liknende argumenter.

Litteratur

Ahmed, Sara 2000. Strange Encounters. Embodied Others in Post-Coloniality. London og New York: Routledge

Annfelt, Trine 2011. Om “oss” som likestilt, Tidsskrift for kulturforskning, 10(1): 35–49

Annfelt, Trine og Gullikstad Berit 2013. Kjønnslikestilling i inkluderingens tjeneste? Tidsskrift for kjønnsforskning, 37(3–4): 309–328

Aure, Marit, Førde Anniken og Magnussen Tone 2015. Herøy som integreringsarena. Sluttrapport fra følgeforskning knyttet til prosjektet “Integrering og inkludering av tilflyttere i Herøy”. Northern Reasearch Institute (Norut) Tromsø

Berg, Anne-Jorunn, Flemmen Anne Britt og Gullikstad Berit (red.) 2010. Likestilte Norskheter. Om kjønn og etnisitet. Trondheim: Tapir akademisk forlag

Bjartnes, Kristine Sommerset og Sørensen Siri Øyslebø 2019. Likestillingsproblemer i integreringspolitikken, Tidsskrift for kjønnsforskning, 43(3): 198–212

Bo, Inger Glavind, Christensen Ann-Dorte og Thomsen Trine Lund (red.) 2016. Narrativ forskning: Tilgange og metoder. Copenhagen: Hans Reitzels Forlag

Bourrelle, Julien S. og Lund Nicholas 2014. The Social Guidebook to Norway: An Illustrated Introduction. Stavanger: Frisk Forlaget

Clarke, Adele E. 2005. Situational analysis: grounded theory after the postmodern turn. Thousand Oaks, CA: Sage

Dahl, Izabela og Thor Malin 2009. Oral history, constructions and deconstructions of narratives: Intersections of class, gender, locality, nation and religion in narratives from a Jewish woman in Sweden, Enquire, 2(1): 1–20. https://www.nottingham.ac.uk/sociology/documents/enquire/vol-2-issue-1-dahl-and-thor.pdf

Dahle, Malin, Høgestøl Asle, Grindheim Jan Erik og Ryssevik Jostein 2011. Frivillig sektor som integreringsarena. En evaluering av intensjonsavtalene mellom Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og seks frivillige organisasjoner. ideas2evidence. https://www.imdi.no/contentassets/03dc05182fef4b2a8ec3625079ecca39/rapport-2012-frivillig-sektor-som-integreringsarena

Foucault, Michel 1981 [1970]. The Order of Discourse. I: Young Robert (red.) Untying The Text: A Post-Structuralist Reader. Boston, London og Henley: Routledge og Kegan Paul, 48–78

Gudmundsdottir, Sigrun 1996. The Teller, the Tale, and the One Being Told: The Narrative Nature of the Research Interview, Curriculum Inquiry, 26(3): 293–306. https://doi.org/10.1080/03626784.1996.11075463

Gullestad, Marianne 1989. Kultur og hverdagsliv. På sporet av det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget

Gullestad, Marianne 2002. Det Norske Sett Med Nye Øyne. Oslo: Universitetsforlaget

Gullestad, Marianne 2006. Plausible Prejudice. Oslo: Universitetsforlaget

Horst, Cindy, Erdal Marta Bivand og Jdid Noor 2019. The “good citizen”: asserting and contesting norms of participation and belonging in Oslo, Ethnic and Racial Studies, 43(16): 76–95. doi: https://doi.org/10.1080/01419870.2019.1671599

Keskinen, Suvi, Skaptadóttir Unnur Dís og Toivanen Mari 2019. Narrations of homogeneity, waning welfare states, and the politics of solidarity. I: ibid (red.): Undoing homogeneity in the Nordic Region: Migration, Difference and the Politics of Solidarity; 1–17. https://doi.org/10.4324/9781315122328

Korteweg, Anna C. 2017. The failures of ‘immigrant integration’: The gendered racialized production of non-belonging. Migration Studies, 5(3): 428–444. https://doi.org/10.1093/migration/mnx025

Kraglund, Kari Oline og Enjolras Bernard 2017. Norsk Frivillighet: Utviklingstrender og samfunnseffekter. Avslutningsrapport for Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor 2013–2017, Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. https://www.regjeringen.no/contentassets/0beffc3f260c4b7cabf88c530f0a0197/avslutningsrapport_senter-for-forskning-paa-sivilsamfunn-og-frivillig-sektor-2013-2017.pdf

Laclau, Ernesto og Chantal Mouffe 1985. Hegemony and Socialist Strategy: Towards a Radical Democratic Politics. London og New York: Verso

Loga, Jill 2016. Frivillighet og forretning. En kunnskapsoversikt om nye former for samspill mellom sivilsamfunn og marked. Oslo; Bergen: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. http://hdl.handle.net/11250/2445379

Lorentzen, Håkon 2011. Dugnad og frivillighet, Lokalhistorisk Magasin, 3: 4–8. http://landslaget.org/images/lhm/lm_2011-03.pdf

Lorentzen, Håkon, og Dugstad Line 2011. Den Norske Dugnaden: Historie, Kultur og Fellesskap. Kristiansand: Høyskoleforlaget

NAOB, Det Norske Akademis Ordbok. https://naob.no/ordbok/dugnad.

Olesen, Søren Peter 2016. Narrativ Samtaleanalyse korte narrativer i interaktion. I: Bo Inger Glavind, Christensen Ann-Dorte, og Thomsen Pernille Lund (red.): Narrativ forskning. Tilgange og metoder, Copenhagen: Hans Reitzels Forlag; 83–106

Riessman, Catherine Kohler 2005. Narrative Analysis. I: Kelly Nancy e.a. (red.): Narrative, Memory & Everyday Life. Huddersfield: University of Huddersfield; 1–7

Ringrose, Priscilla og Stubberud Elisabeth 2019. Starry starry night: Fantasies of homogeneity in documentary films about Kvens and Norwegian-Pakistanis. I: Keskinen Suvi, Skaptadóttir Unnur Dís og Toivanen Mari (red.): Undoing Homogeneity in the Nordic Region: Migration, Difference and the Politics of Solidarity. London: Routledge; 119–138. https://doi.org/10.4324/9781315122328

Rytter, Mikkel 2018. Writing Against Integration: Danish Imaginaries of Culture, Race and Belonging. Ethnos. https://doi.org/10.1080/00141844.2018.1458745

Ryymin, Teemu 2019. Forgetting diversity? Norwegian narratives of ethnic and cultural homogeneity. I: Keskinen Suvi, Skaptadóttir Unnur Dís og Toivanen Mari (red.): Undoing Homogeneity in the Nordic Region: Migration, Difference and the Politics of Solidarity. London: Routledge; 21–34. https://doi.org/10.4324/9781315122328

Schinkel, Willem 2018. Against ‘immigrant integration’: for an end to neocolonial knowledge production. Comparative Migration Studies, 6(31): 1–17

Smith, Mark J. 2005. Obligation and ecological citizenship, Environments, 33(3): 9–23. https://search.proquest.com/docview/207672365?accountid=12870

Squire, Corinne, Davis Mark, Esin Cigdem, Andrews Molly, Harrison Barbara, Hydén Lars-Christer og Hydén Margareta 2014 What is Narrative Research? New York: Bloomsbury Academic

Strømsø, Mette 2019a. ‘All people living in Norway could become Norwegian’: How ordinary people blut the boundaries of nationhood, Ethnicities, 19(6): 1138–1157. https://doi.org/10.1177/1468796818788589

Strømsø, Mette 2019b. Investigating everyday acts of contributing as ‘admission tickets’ to belong to the nation in Norway, Nations and Nationalism, 25(4): 1238–1258. https://doi.org/10.1111/nana.12536

Thornborrow, Joanna 2012. Narrative Analysis. I: Gee James Paul and Handford Michael and (red.): The Routledge Handbook of Discourse Analysis. Routledge

Tolgensbakk, Ida 2017. Pålogga lokalsamfunn, Heimen, 54(4): 319–328. DOI: 10.18261/issn.1894-3195-2017-04-03 ER.

Ødegård, Guro 2010. Foreningsliv i et flerkulturelt lokalsamfunn. En studie om integrasjon og sosial kapital. Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. http://hdl.handle.net/11250/2442815

1Teksten er oversatt fra engelsk av Sigrid Strømme.
2I utbruddet av korona-viruset i 2020 ble for eksempel rådet om å bli hjemme omtalt som nasjonal dugnad, selv i offisielle regjeringsdokumenter og taler.
3Ordet – dugnad – kommer fra det norske verbet å duge, som betyr å være brukbar, passende og god nok til noe (NAOB).
4Jeg vil bruke begrepene majorisert og minorisert i stedet for majoritet og minoritet for å understreke at ingen av disse gruppene er stabile, men skapt i og gjennom visse maktstrukturer og realisasjoner.
5Da dette kapitlet ble skrevet, i juni 2020, utløste den globale antirasismebevegelsen Black Lives Matter offentlige diskusjoner rundt strukturell rasisme over hele verden. Også i Norge har strukturell rasisme blitt adressert offentlig, og det vil være interessant å følge opp den diskursive utviklingen.
6For å gjøre sitater lettere å lese og for å garantere anonymitet har jeg endret setninger som var sidesporing eller identitetsavdekkende. Kommentarer eller erstattede ord er merket med [] og (…) der ord har blitt utelatt helt.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon