Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

5. Hvordan lykkes med integrering? Stedsproduserende fortellinger om integreringsarbeid i to rurale kommuner

Guro Korsnes Kristensen er sosialantropolog og professor i kjønns-, likestillings- og mangfoldsstudier ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU. Hennes forskningsfelt inkluderer kjønn, migrasjon, integrering, likestilling og reproduksjon.

Turid Fånes Sætermo er sosialantropolog og arbeider som postdoktor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU, og som seniorforsker ved NTNU Samfunnsforskning. Hun forsker på tematikker knyttet til migrasjon, integrering, mangfold og flerkulturalitet.

Den nasjonale integreringspolitikken i Norge kan sies å dra i to ulike retninger, med målet om spredt bosetting på den ene siden og målet om sysselsetting på den andre. I dette kapittelet analyserer vi intervju med offentlig ansatte integreringsarbeidere i to rurale kystkommuner med nokså forskjellig erfaring med å bosette flyktninger. Ved å sammenligne hvordan de ansatte snakker om integreringsarbeidet, viser vi hvordan lokale integreringsfortellinger skapes i spennet mellom nasjonal retorikk og stedlige forutsetninger. Videre argumenterer vi for at stedsspesifikke fortellinger om integrering ikke bare bidrar til å gjøre erfaringer med lokalt integreringsarbeid meningsfullt, men også til å skape noen bestemte forståelser av sted som gjør det teoretisk fruktbart å analysere dem som stedsproduserende. Kapittelet skriver seg slik inn i en teoretisk diskusjon om hvordan forskning kan bli bedre på å adressere den lokale kontekstens betydning for hvordan integrering blir forstått og erfart.

Nøkkelord: integreringsarbeid, flyktninger, bosettingspolitikk, sysselsetting, fortelling, sted

The Norwegian refugee integration policy can be described as two-fold, with the idea of geographically dispersed settlement on the one hand, and a strong emphasis on employment on the other. In this chapter we analyze interviews with public integration officers in two rural coastal municipalities that have very different experiences with refugee settlement. By comparing the ways in which the integration officers talk about the work that they do and the situation of the refugees who are settled in the municipality, we show that local narratives about integration are produced at the crossroad between national rhetoric and place-based circumstances. Moreover, we argue that these place-based narratives are not only sense-making but also place-making, in the sense that they inform understandings of what kind of place this is and can be. By drawing on this notion of place-making narratives, the chapter feeds into theoretical discussions about local context in integration research.

Keywords: integration work, refugees, settlement policy, employment, narrative, place

Innledning

I dag bor det flyktninger i svært mange norske kommuner, inkludert de med lavt folketall og spredt bosetting. Dette skyldes primært prinsippet om geografisk spredning, som har stått sentralt i den norske bosettingspolitikken siden 1990-tallet (Djuve og Kavli 2000; Tønnesen og Andersen 2019). De offisielle argumentene for denne politikken har vært å hindre konsentrasjon av flyktninger i storbyene, å unnngå etnisk segregerte samfunn, og å bidra til raskere integrering gjennom flere og bedre møter mellom de tilflyttede flyktningene og befolkningen for øvrig (Valenta og Bunar 2010; Svendsen og Berg 2018). Bosetting av flyktninger er med andre ord også distriktspolitikk, i den forstand at den søker å styrke distriktene ved å tilføre innbyggere til kommuner som trenger tilflytting.

Samtidig ser man at en del små kommuner mangler tjenester som for eksempel tolker, kvalifiserte språklærere og helsepersonell med opplæring i flyktningehelse (Schech 2014), og at de har problemer med å lage gode, tilpassede kvalifiseringsopplegg blant annet som følge av få ansatte i tjenesteapparatet (Bjerck og Eide 2019). En del små kommuner har i tillegg få arbeidsmuligheter (NOU 2011:7) og lykkes i varierende grad med å tilpasse innvandreres kvalifikasjoner til det regionale arbeidsmarkedet (Søholt, Tronstad og Bjørnsen 2014; Lønning og Teigen 2010). Lønnsarbeid har imidlertid fått en stadig mer sentral rolle i den nasjonale integreringspolitikken, hvilket kommer veldig tydelig til uttrykk i regjeringens integreringsstrategi 2019–2020 Integrering gjennom kunnskap (Kunnskapsdepartementet 2018). Dette har også fått implikasjoner for hvordan det tenkes om bosetting. Betydningen av lokal kontekst har i den sammenheng fått mer oppmerksomhet de senere årene, også på nasjonalt politisk plan der man nå i større grad forsøker å styre flyktninger med «riktig kompetanse» til de «riktige stedene». Eksempelvis brukes begrepet «treffsikker bosetting» i en ny rapport (Seeberg, Aasen, Bell, Hyggen og Tolgensbakk 2020) skrevet på oppdrag for IMDi. I rapporten skisseres to mulige modeller for framtidig bosetting i norske kommuner. Den ene av disse kalles det «kommunesolidariske sporet», som handler om å ta hensyn til kommunenes preferanser, ressurser og institusjoner. Den andre kalles det «flyktning-solidariske sporet», som åpner for å legge større vekt på flyktningenes preferanser. Selv om dette kan sies å representere en (vilje til) politikk som i større grad nyanserer forståelsen av det lokale, kan det innvendes at begge sporene preges av en tydelig orientering mot lønnsarbeid, i den forstand at sysselsetting trer fram som en hovedmålsetting for alt integreringsarbeid.

En konsekvens av dette fokuset på kvalifisering og sysselsetting, som i en del tilfeller har vist seg å være vanskelig å innfri, er at en del kommuner har vegret seg for å bosette flyktninger av frykt for at det vil innebære en betydelig belastning på en allerede presset kommuneøkonomi. For å motivere kommunene til likevel å ta imot flyktninger gis det derfor økonomiske insentiver til bosetting (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet 2019). I tillegg framstilles gjerne flyktningbosetting som en måte kommuner med høy utflyttingsrate kan få tilført nye og yngre innbyggere, noe mange kommuner har som en viktig målsetting (Søholt, Tronstad og Vestby 2015). Et særlig illustrerende eksempel på dette er en nyhetssak på NRK høsten 2017, som under overskriften «Kampen om flyktningene» ga en svært levende framstilling av hvordan norske kommuner kjempet for å få bosette flest mulig flyktninger fordi det ble opplevd som en viktig ressurs (Befring 2017).

Kritiske røster har hevdet at prinsippet om spredt bosetting av flyktninger først og fremst reflekterer nasjonale bekymringer, som «ghettoisering» i de store byene og et mål om å sikre «byrdefordelingen», og ikke hva som er gode steder å bo for flyktningene, eller hvor integrering skjer raskest og best (Schech 2014; Valenta og Bunar 2010). Videre har det vært en pågående diskusjon om hvor godt man «lykkes» med integrering i små kommuner. Blant annet ser man at jo mindre sentralt lokalisert en mottakskommune er, dess større sjanse er det for at bosatte flyktninger flytter videre i løpet av de første fem årene (Ordemann 2017). Og selv om et økende antall flyttinger skjer internt i fylket hvor flyktningene ble bosatt, er det fortsatt mange som ender opp i Oslo (ibid.). Dette fikk blant annet Oslo- og AP-politiker Jan Bøhler til å si til avisa Klassekampen at «bygda må bli bedre på integrering», og at andelen flyktninger som blir værende i sine bosettingskommuner i større grad bør ses på som en indikator på hvorvidt kommunene lykkes i sin integreringsstrategi (Nicolajsen 2019)

Diskusjonene omkring integrering i norske småkommuner bidrar til å løfte fram noen implisitte ideer om integrering og sted som i liten grad har blitt problematisert hverken av politikere eller integreringsforskere. En sentral kritikk som er blitt anført mot integrering både som politisk og analytisk begrep, handler nettopp om at den aktuelle konteksten innvandrere forventes å integreres inn i sjelden vies noe særlig oppmerksomhet (f.eks. Favell 2003; Joppke og Morawska 2003; Schinkel 2018, Rytter 2019). For eksempel hevder Rytter (2019) at hele ideen om hva integrering er, hviler på foreldede forestillinger om «samfunn» som avgrensede, funksjonelle enheter, som regel knyttet til en dikotomisk forestilling om gjester/vertskap. Videre argumenterer Favell (2003) for at forestillingene om det «samfunnet» innvandrerne skal integreres inn i, ofte blir ensbetydende med nasjonalstaten. De siste årene har integreringsforskningen imidlertid fokusert mer på integrering ut fra ulike styringsnivåer, hvilket har gitt en økende oppmerksomhet mot lokale kontekster; den såkalte lokale vendingen i integreringsforskning (Hadj Abdou 2019; Meissner og Heil 2020). I kjølvannet av denne utviklingen har det blitt pekt på et behov for flere studier og bedre analytiske tilnærminger til å studere integrering på lokalt nivå (Hadj Abdou 2014). Selv om det finnes studier som har lagt vekt på den lokal kontekstens betydning for integreringen, har oppmerksomheten i disse studiene hovedsakelig vært rettet mot urbane kontekster (for eksempel av Portes og Rumbaut 2001; Foner 2007) og mot spesifikke aspekter ved den lokale konteksten, som for eksempel økonomi, eller sosiokulturelle trekk ved nabolag (Crul og Schneider 2010). Dette kapittelet føyer seg inn i det vi her vil betegne som en lokalkontekst-orientert forskning, og bidrar også til å utvikle denne ved å vende blikket mot den kulturelle meningsproduksjonen slik den utspiller seg i to ganske forskjellige rurale småkommuner.

Likhet og forskjell i to kystsamfunn: Skjæret og Innvik kommune

For å kunne studere lokale integreringsfortellinger har vi valgt å se nærmere på to kommuner som på den ene siden kan hevdes å være nokså representative når det gjelder nyere erfaringer med bosetting og integrering av flyktninger, og på den andre siden skiller seg fra både hverandre og andre kommuner på noen sentrale punkter som gjør at de også synliggjør noe av den bredden som preger dette feltet. For å sikre informantenes konfidensialitet har vi valgt å gi begge kommunene pseudonym: Skjæret og Innvik.

Både Skjæret og Innvik er det som kan kalles typiske rurale kommuner, i den forstand at innbyggertallet er lavt og bebyggelsen spredt (mellom 5000 og 6000 innbyggere fordelt på ca. 1000 km2). I tillegg rommer ingen av dem noen større by, hvilket gjør at sentrale tjenester og funksjoner enten er plassert i ett eller flere kommunesentre (avhengig av hvilke tjenester det er snakk om), eller ligger utenfor kommunen og fordrer reising. Siden begge kommunene er lokaliserte ved kysten, har de tradisjonelt sett hatt nokså lik næringsstruktur, det vil si havbruk i bred forstand (fiske og båtbygging), kombinert med en ganske betydelig landbruksnæring. Til tross for gode forutsetninger for høy aktivitet og produktivitet er de som følge av sin desentraliserte beliggenhet likevel preget av en vedvarende trussel om fraflytting og det som gjerne betegnes som uttynning (Aasbrenn og Sørlie 2016).

Skjæret

En sentral forskjell på de to kommunene i dag er at Skjæret har omfattende næringsvirksomhet knyttet til fiskeoppdrett, noe som har gitt mange nye arbeidsplasser og ikke minst forventninger om ytterligere vekst både i aktivitet og innbyggertall. Samtidig har kommunen i lang tid vært preget av en betydelig fraflytting, hvilket ville gitt befolkningsnedgang om hadde det ikke vært for en ganske betydelig arbeidsinnvandring og bosetting av flyktninger. Skjæret har ingen større byer i pendleravstand, så etablering av lokale arbeidsplasser er helt avgjørende for at folk skal kunne bli boende.

Skjærets historie med å bosette flyktninger strekker seg tilbake til tidlig 2000-tall, da kommunen ble anmodet om å bosette en mindre gruppe. Stemningen i kommunestyret var ikke udelt positiv til dette, primært grunnet dårlig økonomi som man fryktet ville bli enda dårligere med etablering av nye tjenester. Med knappest mulig flertall ble det imidlertid likevel tatt en beslutning om bosetting, og på kort tid ble det ansatt både en flyktningkonsulent og skaffet til veie boliger for nyankomne flyktninger. Da det kom kontrabeskjed om at det likevel ikke ville komme noen flyktninger det året, sto kommunen igjen kun med unødvendige ekstrakostnader i et allerede svært stramt budsjett. Da kommunen på ny ble bedt om å ta imot flyktninger fem år senere, var stemningen derfor langt fra positiv, men også denne gangen ble det fattet vedtak om bosetting, og i 2010 ble de ti første flyktningene bosatt i Skjæret. I løpet av de kommende tre årene kom ytterligere 60 personer og i 2018, da denne studien ble gjennomført, hadde kommunen bosatt 290 flyktninger. I takt med antall bosatte økte også innvandringstjenesten, slik at den i 2018 inkluderte omtrent seks stillinger i integreringstjenesten og det dobbelte i voksenopplæringen. Både innvandringstjenesten og voksenopplæringen forventes å bli nedbemannet som følge av at antallet nybosatte flyktninger har sunket betydelig etter 2016.

Innvik

Innvik er på mange måter en typisk norsk kommune uten sjømatproduksjon. Tradisjonelt har mange av innbyggerne hatt sitt levebrød i landbruket, men den teknologiske utviklingen i denne sektoren har ført til at behovet for arbeidskraft er blitt mye mindre enn det var tidligere. Arbeidsmarkedet i kommunen har i flere tiår vært preget av store svingninger, og ledighetstallene har i perioder vært blant de høyeste i fylket. Arbeidsmarkedssituasjonen henger i stor grad sammen med aktiviteten på det som kan kalles kommunens hjørnesteinsbedrift, et skipsverft, der oppgangstider og krisetider har avløst hverandre i flere tiår. Selv om Innvik ligger nærmere en større by enn Skjæret, er avstanden også her for stor til at pendling er særlig attraktivt, hvilket igjen betyr at kommunen er avhengig av lokale arbeidsplasser. Fraflytting har lenge vært en stor utfordring for Innvik, spesielt med tanke på den yngre delen av befolkningen.

Et overordnet spørsmål i kommunepolitikken er derfor hvordan nedgang kan snus til vekst, både med hensyn til arbeidsplasser og befolkning, og kommunen beskriver seg selv som en omstillingskommune. For omtrent ti år siden ble det for første gang vedtatt å bosette flyktninger, og dette kan ses som ett av mange tiltak for å forsøke å snu utviklingen i retning demografisk og økonomisk oppgang. Flyktninger blir forstått som en viktig del av denne snuoperasjonen. Siden det første vedtaket har kommunen bosatt nye flyktninger nesten hvert år, til sammen omkring 200 personer. Imidlertid viser statistikken at oppimot 80 % av de som er blitt bosatt, har flyttet til andre steder (Statistisk sentralbyrå 2017). Da datainnsamlingen i kommunen ble gjennomført i 2018, hadde enheten «Innvik voksenopplæring og innvandringstjeneste» nylig blitt etablert, som en samordning av avdeling for integrering og opplæring. Tidligere hadde innvandringstjenesten vært plassert inn under Nav, før den ble etablert som en enhet i oppvekstsektoren i kommunen. Innvandringstjenesten var, i likhet med mange tjenester i andre kommuner, på den tiden inne i en periode med nedbemanning. På intervjutidspunktet hadde enheten fortsatt 14 ansatte.

Metode og analytisk grep

I både Skjæret og Innvik har vi gjort en nokså omfattende datainnsamling i form av feltarbeidsobservasjoner og kvalitative intervju med en rekke ulike aktører.1 Datainnsamlingen ble gjort i løpet av 2018 gjennom flere besøk av varierende varighet. I begge kommunene har vi vært opptatt av å få et bredt innblikk i både det daglige integreringsarbeidet slik det bedrives av involverte aktører, og i flyktningenes opplevelser med å bli bosatt på det gitte stedet. For dette kapittelet er det imidlertid intervjuene som er gjort med ansatte innenfor det offentlige tjenesteapparatet, som er i fokus, og mer presist ansatte i innvandringstjenesten, voksenopplæringen og Nav. Dette er i hovedsak personer som hadde andre jobber i kommunen før bosetting av flyktninger ble iverksatt. De har dermed svært variert utdannelsesbakgrunn, hovedsakelig fra høyskolesystemet (lærer, sykepleier, administrasjon og ledelse). For de to kommunene til sammen har vi intervjuet 15 personer i det vi her gir samlebetegnelsen integreringstjenesten.

Etter at intervjuene ble transkribert, er de systematisert og kategorisert ved hjelp av både analoge og digitale verktøy. Det overordnede fokuset i den videre analyseprosessen var å studere hvordan de som jobber innenfor de lokale integreringstjenestene snakker om fenomenet integrering, og hvordan dette snakket kommer til uttrykk i form av noen stedsspesifikke fortellinger som også skaper noen bestemte forståelser av stedet. Denne oppmerksomheten mot fortellinger hviler på en forståelse av at mennesker har en tendens til å kommunisere med andre i form av fortellinger, og at de gjennom disse fortellingene utvikler en forståelse av seg selv, sine liv og omgivelser, samt andre forhold som er med på å forme deres handlinger (Somers 1994; Fraser 2004; Elliott 2005). Selv om disse fortellingene kan ha en individuell form, er de også kollektive prosesser som både formes av den konteksten hvor de blir skapt, og som bidrar til å forme denne (Elliot 2005; Phoenix 2007). I dette ligger det at produksjonen av de individuelle fortellingene skjer i relasjon til noen overgripende fortellinger som de personlige fortellingene henter ressurser fra og formes etter (Riessman 2008). Fortellinger er også en nyttig inngang til å studere lokalsamfunn og hvordan lokale innbyggere gjennom fortellinger om stedet skaper og opprettholder følelser av tilhørighet (se f.eks. Fog Olwig 2002).

For denne studien innebærer fortellingsperspektivet at vi ser på de kollektive integreringsfortellingene som vi har identifisert i det aktuelle intervjumaterialet, som et inntak til den kulturelle meningsproduksjonen om et sted, samtidig som at fortellingene bidrar til å gjøre dette stedet til noe bestemt (Blokland 2009). Jotta Junnilainen forklarer denne dynamikken mellom fortellinger om stedet og stedets karakteristika på følgende måte: «In practical terms, place-narratives inform understandings of what kind of a place this is, what kind of people are living here and how people like ‘us’ live» (Junnilainen 2020:46). I dette utsagnet ligger det at stedsfortellingene forstås som noe mer enn bare representasjoner av stedet, i den forstand at det også inngår som del av sosiale praksiser som bidrar til å produsere det stedet de beskriver. Ifølge Bieger og Maruo-Schröder (2016) er slike fortellinger helt grunnleggende i å skape de stedene hvor vi bor, fordi de etablerer de mønstrene og handlingsplotene vi lever etter. Dermed er ikke stedsfortellinger bare noe som uttrykker forestillinger og ideer om sted, men noe som har reelle sosiale konsekvenser (ibid).

Vårt utgangspunkt i dette kapittelet er altså at fortellingene om integrering i de respektive kommunene også er fortellinger om de spesifikke lokale kontekstene hvor integreringsarbeidet og integreringsprosessene utspiller seg. Lokalsamfunn fungerer i dette kapittelet både som en metodisk avgrensning og et analytisk perspektiv for å vise hvordan steder «gjøres» (Sætermo, Gullikstad og Kristensen 2021). I denne forbindelse er det også relevant å reflektere over vår egen relasjon til de aktuelle stedene, ettersom vi som intervjuere er medprodusenter av de fortellingene som her produseres. Det mest betydningsfulle i så måte er vår posisjon som del av den norske majoriteten og med bakgrunn fra den aktuelle landsdelen, hvilket gjorde det lett for oss å få tilgang både til feltet og til viktig informasjon. Samtidig må vi også ta høyde for at denne innenfor-posisjonen kan ha gjort at enkelte sider ved de stedsproduserende fortellingene aldri ble oss fortalt, og at analysene derfor ikke kan leses som fullstendige.

Skjæret: En fortelling om suksess og det som utfordrer den

Skjæret kommune ble valgt ut som undersøkelsesobjekt i vår studie nettopp fordi den på det tidspunkt da studien ble planlagt, nylig hadde markert seg offentlig gjennom diverse medieoppslag, både lokalt, regionalt og nasjonalt, som en kommune som hadde lyktes spesielt godt med sitt lokale integreringsarbeid. I dette lå det at kommunen hadde svært gode resultater å skilte med når det gjaldt andelen bosatte flyktninger som hadde fått lønnet arbeid etter avsluttet introduksjonsprogram, og det ble også informert om at andelen sysselsatte blant de bosatte flyktningene var på over 80 %, hvilket er langt over landsgjennomsnittet. I disse oppslagene ble kommunen beskrevet som et eksempel til etterfølgelse, og det ble også rapportert fra nasjonale og regionale integreringsarrangement hvor sentrale personer i den lokale integreringstjenesten hadde blitt invitert til å dele sine gode erfaringer og derigjennom inspirere andre kommuner i deres integreringsarbeid. Da vi ankom kommunen for å gjennomføre datainnsamling, var vi derfor svært spente på hva slags fortellinger om integrering vi ville finne. Altså; hvor representativ var den offentlige mediefortellingen om integrering i Skjæret for hvordan de som til daglig jobbet i tjenesten beskrev sitt arbeid og resultatene av det?

Noe av det første som slo oss da vi var på plass i Skjæret, var at det bildet av suksess som vi hadde funnet i media, sto svært sentralt i det vi etter hvert kom til å se som den lokale integreringsfortellingen slik den ble formidlet av integreringsarbeiderne. Blant annet ble det ganske gjennomgående gitt uttrykk for stor tilfredshet med hvordan kommunen hadde valgt å organisere integreringsarbeidet, og ikke minst hvor godt det hadde gått med flere av de flyktningene som var blitt bosatt i kommunen. En meget tydelig målbærer av denne suksessfortellingen var lederen av det lokale integreringskontoret. Som den som hadde hatt ansvar for å bygge opp tjenesten fra de første flyktningene ble tatt imot for nærmere ti år siden, hadde han inngående kunnskap til alle sider ved tjenestens virksomhet, samtidig som at han hadde personlig kjennskap til alle flyktningene som i årenes løp hadde vært innom tjenesten, og delvis også hvordan det hadde gått med dem etter at de var ferdige på introduksjonsprogrammet. Mens det stadig synkende antallet nye flyktninger til kommunen skapte en situasjon med forventet nedgang både i aktivitet og bemanning, var lederens oppmerksomhet rettet mot den velfungerende integreringstjenesten og de gode resultater de fortsatt leverte. For å understreke poenget sitt viste han blant annet til den store andelen av de bosatte flyktningene som er blitt boende i kommunen:

Totalt sett har vi vel bosatt nesten 290 stykker og av disse er det 220 som fortsatt bor her. Det vil si at ca. 25 % har flyttet (…) Jeg husker da jeg begynte i denne stillingen i 2010, så var statistikken i forhold til distriktsbosetting helt annerledes. Da kunne man påregne at kun 30–40 % av flyktningene fortsatt bodde i den kommunen hvor de var bosatt etter fem år.

Slik denne lederen ser det, er det altså ingen tvil om at Skjæret har lyktes godt med sitt integreringsarbeid, og at det dermed er all grunn til å være fornøyd. Den samme tilfredsheten ble også formidlet av andre ansatte, men da gjerne i form av personlige historier om navngitte flyktninger som i løpet av kort tid hadde «blitt integrerte», hvilket ofte handlet om at de hadde kommet i lønnet arbeid, eller på andre måter hadde blitt en etablert del av lokalsamfunnet. Blant annet beskrev en integreringsarbeider en av de flyktningene som hadde kommet i første bosettingsrunde åtte år tidligere, og som fortsatt bodde på stedet som «en Skjæring», da hun skulle komme med et eksempel på en person hun ville karakterisere som godt integrert. Da hun ble bedt om å utbrodere dette, henviste hun til hans tilstedeværelse i lokalmiljøet over tid, hans engasjement i den lokale frivilligheten og hans langvarige tilknytning til lønnsarbeid i en offentlig virksomhet på stedet. En annen «solskinnshistorie» som ble trukket fram i flere av intervjuene, beskrev en flyktning med litt kortere botid, som på grunn av en lengre medbrakt utdanning på kort tid både hadde fått seg fast jobb i en lokal bedrift, tatt førerkort og kjøpt seg egen bolig.

Selv om den overordnede integreringsfortellingen om Skjæret fokuserer mye på den enkelte flyktnings kvalifisering til videre studier og lønnsarbeid, handler den også om de omkringliggende forholdene som gjør det mulig for flyktningene å lykkes med denne kvalifiseringen. Og det som da trer fram er et triangel bestående av den framoverlente og aktive integreringstjenesten, det positive næringslivet og den lokalpolitiske viljen, med det ekspansive arbeidsmarkedet som et kraftsentrum i midten. Et eksempel på hvordan dette samstemte komplekset snakkes fram, er å finne i lederen i innvandringstjenesten sin beskrivelse av hvordan de som tjeneste tar imot nyankomne flyktninger:

Det første møtet med dem som kommer, er jo preget av en veldig sånn positiv tilnærming. Vi viser høy grad av nysgjerrighet, hvem de er, og ikke minst hva de har av erfaringer med seg i bagasjen knyttet til det med både arbeidserfaring og skoleerfaring. Vi er interessert i dem som mennesker, rett og slett. Vi anerkjenner at de har noen ressurser som vi på en eller annen måte må finne ut hvor kan brukes. Og det er jo, det har blitt et lite sånt mantra for meg det der med at det første spørsmålet vi ofte stiller flyktningene med en gang de kommer, det er jo det at hva har du gjort, og hva vil du bli, ikke sant. Og det utløser en, en energi hos den du tar imot som, som kan være veldig verdifull. (…) Og så, med den der positive tilnærmingen så er det ikke sikkert at vedkommende liksom åpner seg og utfolder seg med en gang, men etter hvert så har du da utviklet en tillit som gjør at det er mulig å, og det er trygt å begynne å utfolde seg litte grann, og den, begynne å stille spørsmål og være nysgjerrig. For det er jo den nysgjerrigheten vi er på jakt etter, og den der, ja hvilke muligheter er det for meg her, det er jo det vi ønsker å utløse. Og ikke minst at den enkelte da tar noe mer eierskap til sin egen utviklingsprosess, det er jo noe vi ønsker.

I dette sitatet ser vi hvordan integreringsarbeidet er sentrert rundt en tanke om at flyktningene er grunnleggende ressurssterke, og at integreringsarbeidernes oppgave består i å få flyktningene til å bli bevisst sin medbrakte kompetanse og motivere dem til å anvende den på en måte som speiler de mulighetene som finnes på deres nye bosted. Videre ser vi at flyktningene forstås som ressurser for vertskommunen, som det er en uttalt interesse i å få nyttiggjort, og at disse ressursene både tenkes mer overordnet («vi er interessert i dem som mennesker») og ganske spesifikt rettet mot utdanning og lønnsarbeid («hva de har av erfaringer med seg i bagasjen knyttet til det med både arbeidserfaring og skoleerfaring»). I dette utsagnet ligger det også en forståelse av at det ikke er gitt at flyktningenes ressurser vil bli aktivert hvis de som møter dem, ikke legger til rette for og stimulerer til det. Det er med andre ord nødvendig at vertskommunen er både innovativ og aktiv for å lykkes med dette, og nettopp det mener lederen av Skjæret integreringstjeneste at de er.

Litt senere i samme intervju kom han tilbake til det positive næringslivet og den politiske viljen:

(…) næringslivets holdninger er nesten 100 % positive, det spiller ikke noen rolle hvor du er ifra, så lenge vi kan forholde oss til deg og at du utfører jobben din på en god måte. Og det er jo det jeg har inntrykk av når vi skal ut på arbeidsplasser med folk i praksis eller det er jobb, så er det ingen negative holdninger i næringslivet. (…) Jeg syns vi som region skal være stolte av det vi i fellesskap har oppnådd. Det er ikke bare vi på innvandringstjenesten som er årsaken der, alle som bor uti her, har kanskje på en eller annen måte bidratt til noe positivt, da, og da er det jo klart den politiske viljen og til å gjennomføre det arbeidet her har jo vært helt avgjørende.

Her ser vi igjen hvordan innvandringstjenestens arbeid framheves som viktig for integreringen, samtidig som at det vektlegges at det er flere aktører som betyr mye, og at det samlet sett handler om hvordan man på dette stedet forholder seg til de som kommer.

Men selv om det meste går bra, så rommer også Skjærets integreringsfortelling noen definerte utfordringer. Én slik utfordring som integreringsarbeiderne var opptatt av, er de flyktningene som ikke så lett lar seg integrere. I flere av intervjuene ble det snakket en god del om at ikke alle flyktninger var like ivrige etter å komme seg videre i sin egen kvalifiseringsprosess som de ansatte i tjenesten kunne ønske seg. Blant annet ga en del av lærerne uttrykk for frustrasjon over at en del av de som går på introduksjonsprogrammet, bruker for lite tid på språklæring, og at de ikke benytter seg av de mulighetene som finnes for å praktisere norsk. Mens de ansatte i innvandringstjenesten ble framstilt som proaktive og iherdige og det lokale næringslivet som positive og tolerante, ble flere av flyktningene beskrevet som for tilbakelente. Lederen for innvandringstjenesten uttrykte dette slik:

(…) i det store og hele så vil jeg si at veldig mange tror de har veldig god tid når de kommer. De har så god tid, og de senker skuldrene for nå her er det trygt, her er det godt, her er det på et vis, ja, godt å være, da. Så jeg tror at vi etter hvert kommer til å utvikle en litt annen type tilnærming, i kartleggingsfasen, for vi holder jo på med et sånt utviklingsprosjekt som blant annet skal se lite grann på det der med hvordan vi utløser en sterkere motivasjon til å ta eierskap for sin egen utvikling. For det er så mye som skjer her, og hvis de får øynene opp for alt, alle de mulighetene så, ja, det er nesten sånn at jeg opplever at enkelte kan ta det veldig med ro. Nei, det blir da en ordning, liksom, nå skal vi lære norsk, liksom, ikke sant, først norsk og så arbeid og så blir det greit. Men det å sitte litt mer frampå stolen for den enkelte det er noe jeg ønsker å få til litt mer fokus på. Og da gjelder det flyktningene, ikke de ansatte her, de ansatte her syns jeg absolutt sitter frampå stolen.

Denne beskrivelsen av de tilbakelente flyktningene har også en kjønnet dimensjon, idet den ofte handlet om kvinner som heller ønsker å være hjemme med barna sine enn å gå på skole og jobb, hvilket gjør at de ikke lærer norsk eller blir kjent med noen som tilhører deres egen språkgruppe. Dette er et ønske som integreringsarbeiderne hadde problemer med å akseptere, og flere av dem ga tydelig uttrykk for frustrasjon over at det de oppfattet som meget gode muligheter for videre kvalifisering til lønnsarbeid ble avslått. En av programkoordinatorene formulerte det slik:

En gruppe som har vært særlig krevende å få i jobb og utdanning, er somaliske damer. De har ingen skolegang, ikke noe målrettet, de ser ikke noe mål frem i tiden. Det de ønsker er å få være hjemme med ungene, og de har ikke noen store ønsker om å være yrkesaktiv. Og hvis de har det, er det innen renhold, men da de får informasjon om hva som kreves av en renholder, for eksempel når det gjelder arbeidstid, så er ikke det så lett hvis man er alenemamma. Og da faller hele ideen, og de kommer ikke på noe annet.

Mens innvandringstjenesten, arbeidsmarkedet, næringslivet og politikerne trekker i «riktig» retning, hvilket her vil si mot kvalifisering for lønnet arbeid, ble altså noen av flyktningene beskrevet som en potensiell trussel mot «integreringssuksessen». Det ser med andre ord ikke ut til at hverken de flyktningene som opplever at de har god tid, eller de kvinnene som har andre ønsker for sine liv enn lønnsarbeid, endrer tjenestens forståelse av hva som er «god integrering». Tvert imot føyer de seg inn i den overordnede suksessfortellingen ved å bli framstilt som utfordringer som tjenesten allerede har identifisert, og også aktivt forsøker å løse.

Det var imidlertid ikke bare de trege og uvillige flyktningene som ble framstilt som en potensiell trussel mot den overordnede suksessen. I tillegg kom nemlig den tilbakeholdne lokalbefolkningen og frivilligheten, som ifølge flere av integreringsarbeiderne ikke var flinke nok til å involvere flyktningene i relevante tilbud. Slik integreringsarbeiderne beskrev det, handler imidlertid ikke denne manglende involveringen om at flyktningene ikke er uønsket som deltagere og medlemmer, men om at de såkalte skjæringene som ikke allerede var kommet i kontakt med flyktninger gjennom jobb eller andre arenaer, kviet seg for å ta kontakt med dem. Ifølge integreringsarbeiderne var det derfor også vanskelig å få lokalbefolkningen til å møte på arrangementer som integreringstjenesten eller noen utvalgte ildsjeler hadde satt i stand for å etablere forbindelser mellom flyktningene og den øvrige del av befolkningen, samtidig som det var sjelden at noen (på egen hånd) tok initiativ til nye aktiviteter hvor det var tilrettelagt for slik kontakt. I tillegg uttrykte flere av integreringsarbeiderne frustrasjon over at tjenestens mange forsøk på å flytte ansvar og initiativ over på de utenfor tjenesten enten var fånyttes eller svært krevende, og at det uansett ofte kom tilbake som en bumerang. Ettersom Skjæret er en liten kommune, ble det også veldig tydelig at de som jobber i integreringstjenesten, innehar flere roller og oppgaver i lokalsamfunnet, hvilket gjorde at de også utenom jobb ble forstått som de som kjenner og forstår seg på flyktningene, mens andre lett trakk seg tilbake. I denne sammenhengen ble det imidlertid snakket varmt om de få personene som skilte seg ut ved å ta et selvstendig ansvar for å få inkludert flyktningene i ulike aktiviteter eller ved å etablere vennskaps- og familierelasjoner til dem. Blant annet høstet arrangørene av det ukentlige treffet som er etablert for å lage et møtested for både flyktninger og andre, mange godord av de ansatte i integreringstjenesten, og det var tydelig at nettopp slike tiltak ble forstått som svært viktige integreringstiltak – selv om det først og fremst var flyktninger som deltok, mens lokalbefolkningen glimret med sitt fravær.

I tråd med dette ga flere av de ansatte eksplisitt uttrykk for frustrasjon over bedrifter som ikke ønsket å ta imot flyktningene til språk- eller arbeidspraksis, eller som tok imot uten å følge det opp på en god måte. Rektor på voksenopplæringen formulerte dette slik:

Å finne praksisplasser til alle som trenger det, kan være veldig krevende. Det er en del som ikke vil ha flyktninger på praksis. Og når vi likevel spør, ser vi at det finnes en del dårlige holdninger til flyktningene. Det gjelder særlig de som ikke har noen egen erfaring med dem.

Dette viser at selv om det i den kollektive integreringsfortellingen til Skjæret ble lagt stor vekt på det positive og tolerante næringslivet som ønsker nyankomne flyktninger velkommen som framtidig arbeidskraft, så gjenspeiler ikke det nødvendigvis hvordan integreringsarbeiderne opplevde det å drive praktisk integreringsarbeid. Det er imidlertid også mulig å lese dette som uttrykk for at Skjæret kommune er et delt sted på dette området, hvor man på den ene siden har de som ser positivt på de mulighetene som følger med flyktningene, og på den andre siden de som stiller seg på utsiden, og hverken selv benytter seg av de mulighetene som finnes, eller bidrar til å gi andre muligheter.

Innvik: En fortelling om god vilje under vanskelige kår

En artikkel i Innviks lokalavis illustrerer det vi her vil kalle fortellingen om god vilje under vanskelige kår. I artikkelen portretteres en flyktning som bodde i Innvik i sine første år i Norge, men som har flyttet til en større by, og begynt på et lengre utdanningsløp. I avisa blir dette presentert som en imponerende bragd og en personlig suksess, men budskapet i artikkelen er likevel at vennskapsbåndene fortsatt binder henne til Innvik. Hun reiser på besøk så ofte hun kan, men jobbmuligheter vil avgjøre om hun en dag vil få mulighet til å flytte tilbake. Artikkelen harmonerer godt med fortellingene vi fikk høre da vi intervjuet ansatte i kommunens innvandringstjeneste. For dem var det en realitet at en betydelig andel av flyktningene kommunen bosetter, forsvinner etter få år. På spørsmål om dette svarte en ansatt i voksenopplæringen:

(…) jeg må tenke meg om, det er noen familier som er igjen … Men de fleste ungdommene jeg hadde i starten, de har flyttet (…) nå har vi jo, nå bosatte vi ikke så mye barnefamilier i starten, da, men nå gjør vi jo det, så jeg håper jo det at flere blir av dem vi bosetter nå. Det gjør jeg. Men nei, dessverre så forsvinner de fleste, ja, de gjør det.

Flyttingen fra kommunen skjer til tross for at mange av flyktningene ifølge ansatte i innvandringstjenesten forteller at de trives i bygda. Lederen i tjenesten fortalte for eksempel at «det sier jo dem som vi bosetter, de stortrives i [Innvik], de syns de får seg venner og ja..». Det framtredende i integreringsfortellingen fra Innvik er altså at Innvik er et godt sted å bo, et sted der man kan få et sosialt nettverk, men at der nesten ikke finnes jobber. Fortellingene løfter fram et paradoks ved integrering i Innvik: Mens innvandrertjenesten opplevde at de på mange måter lyktes med å etablere trivsel og bolyst for flyktningene, har ønsket om og presset mot lønnsarbeid gjort at kommunen likevel ender opp med å miste dem. En ansatt i voksenopplæringen formulerte seg slik:

(…) det er jo naturlig at de flytter og særlig når det ikke er, er noen jobber her. Men det er jo veldig mange som sier at hadde det vært jobb her, så hadde vi gjerne villet bo her, fordi at vi har noen norske venner.

To underfortellinger synes å være særlig framtredende i integreringsfortellingen: én som handler om nære relasjoner som typisk for bygda, og en annen som handler om alles sårbarhet i forhold til arbeid.

I intervjuene med innvandringstjenesten og voksenopplæringen ble de nære og uformelle relasjonene mellom folk i bygda ofte trukket fram som det viktigste for integreringen. For eksempel ga leder av innvandringstjenesten følgende svar på spørsmålet om hva som gjerne er utslagsgivende for de av flyktningene som velger å bli boende i kommunen:

Det er jobb og det er, og nære relasjoner ikke minst, altså. For det er jo en del som har barn som har fått nærmest sånne besteforeldre her. Og veldig, veldig tett, noen har jo veldig tett kontakt, noen er jo sånn at ungene går til bestemødrene, kanskje innom etter skoletid òg, så for dem er det vanskelig nesten å flytte på seg.

Hennes kollega fortalte følgende om relasjonene mellom flyktningene og folk i bygda:

(…) det sier våre at vi har mange frivillige som på en måte ikke er organisert som en organisasjon, men som hjelper, de er sånne enkeltindivider som har kontakt med veldig mange. Og de har bestandig åpne dører til nye når det kommer. Og så, om de sitter og spiser middag sammen, om de øvelseskjører sammen, om de treffes og besøker hverandre. Men det er veldig mange som, som tar det som, individuelt. Og det blir den tilknytningen som er til kommunen.

Kommunen har som tidligere nevnt en betydelig andel eldre i sin befolkning, og blant dem finnes det flere som har både tid, overskudd og ikke minst et ønske om å kunne være til hjelp og nytte. Noen av disse har engasjert seg både overfor barnefamilier og enslige flyktninger, og ifølge innvandringstjenesten representerer disse ildsjelene en viktig ressurs som kompletterer det kommunale integreringsarbeidet. Det ble også sagt at det er mer «naturlig» i bygda at relasjonene er av denne sorten. Et tidligere mislykket forsøk med å rekruttere såkalte flyktningguider ble forklart ut fra samme rasjonale; at opplegget ble for organisert og formelt i forhold til hvordan folk vanligvis forholder seg til hverandre i bygda. Implisitt i denne fortellingen er en framstilling av sosiale relasjoner som noe som «kommer naturlig» og som ikke behøver å iscenesettes i bygda.

Fortellingen om de nære relasjonene handler også om tjenestens eget arbeid. På spørsmål om hva hun syntes innvandringstjenesten har lyktes godt med, svarte for eksempel en ansatt at: «Jeg vil si at vi ser enkeltpersonen. Og vi er ikke langt unna, vi er nære. At vi har tid til å lytte, det vil jeg si at vi er gode på.» Nærhet og muligheten til å følge opp tettere ble også understreket av en ansatt på voksenopplæringen, som så dette som et utslag av de små forholdene i kommunen:

(…) vi har jo ikke så veldig mange, hvis du skjønner (…) Lett å ta en telefon, og det blir mer personlig da, vet du, når det er såpass små forhold (…) fordelen er jo at vi har bedre oversikt og ser ting mer, hva skal jeg si, vi ser sammenhengen mellom utfordringene mye bedre, da.

De uformelle, ubyråkratiske relasjonene mellom flyktningene og de ansatte i tjenestene flettes på den måten sammen i fortellingen om de nære sosiale relasjonene på stedet. Fortellingen har imidlertid en motfortelling, og oppfattelsen av at bygda kan tilby sosial inkludering, ble ikke delt av alle. I intervjuer med flyktningene kom det for eksempel fram at mange følte seg ensomme og synes det var vanskelig å etablere varige vennskap på stedet. I tillegg savnet mange å ha kontakt med noen på sin egen alder, selv om de hadde kontakt med en del eldre mennesker. Det at en del av flyktningene har fått særlig nære relasjoner med enkelte personer i bygda, ble også problematisert av en ansatt i voksenopplæringen, som pekte på at det tilfeldige i slike relasjoner gjør dem sårbare og potensielt «urettferdige»:

(…) selvfølgelig fins det en del ildsjeler, men det er litt sånn, skal jeg være litt ærlig med deg så syns jeg kanskje at det er litt skummelt, fordi ildsjelene blir ofte knyttet til enkeltpersoner. Men vi må, jeg tenker at vi må se på alle. Det er noen som aldri blir fanget opp av noen.

Slike motfortellinger ble imidlertid langt sjeldnere formidlet enn den mer framtredende integreringsfortellingen som handler om bygdas sosiale ivaretakelse av de nye innbyggerne; om trivsel, bolyst og den gode viljen.

Denne fortellingen om sosial trivsel står på flere måter i spenn med fortellingen om integreringens «dårlige kår», der arbeid og utdanning er viktige elementer. En måte å forstå dette på er at integreringsarbeidet i bygda utspiller seg i et motsetningsfylt felt. På den ene siden gjennomføres en rekke aktiviteter for at flyktningene skal finne seg til rette, både i regi av innvandringstjenesten og i samarbeid med ildsjeler og frivilligheten. Man har vært opptatt av at aktivitetene både skal favne bredt, bidra til å skape nettverk, men også gi flyktningene innsikt i mulighetene som bygda faktisk har å by på. Likevel er det slik at på tross av denne innsatsen i integreringsarbeidet har mange av de som er blitt bosatt, flyttet til andre steder (Statistisk sentralbyrå 2017). Ifølge lederen for Innviks innvandringstjeneste handler dette i stor grad om de manglende mulighetene til å få jobb i kommunen:

Det er jo tradisjonelt høy arbeidsledighet i kommunen vår på grunn av [hjørnesteinsbedriften], der det har vært veldig mye stenginger, sånn at de, våre, kommer jo bakerst i køen, da. Det merker vi.

Situasjonen må også ses i lys av den nasjonale integreringspolitikkens sterke og nokså ensidige fokus på lønnsarbeid. Innvandringstjenesten opplever i så måte at kommunens satsing på tiltak og arenaer for å tilrettelegge for at flyktningene skal bli en del av lokalsamfunnet, vanskeliggjøres av direktiver som kommer ovenfra, for eksempel Navs flyttekrav, som går ut på at arbeidsledige må være villige til å flytte til steder der det er arbeid.2 Leder av voksenopplæringen fortalte for eksempel at:

(…) det kan jo være sånn at når man bor her i kommunen og ikke får seg jobb, det har vi hatt foreldre som har sagt, ikke sant, ungene trives her og foreldrene trives å bo her, men når de ikke får seg jobb, så da er de nødt til å se, det er jo sånn som med alle, Nav-loven sier jo, ikke sant, at du er pliktig som arbeidsledig til å ta hva som helst hvor som helst i Norge. Og da vil jo samme loven gjelde for flyktningene òg. Eller for innvandrerne. Har du kommet hit og ikke har arbeid, så må du flytte på deg. Det kreves av loven.

Dette blir et dilemma for lokalt integreringsarbeid. Leder av innvandringstjenesten formulerte det slik:

(…) det er det som vi kjenner veldig på, at mange fine mennesker som vi har bosatt, etter hvert må flytte for kursene er i byene eller, ja. Så, og som de sier at vi kommer tilbake hvis vi får jobb. Men hvis ikke så blir jo de boende der de får jobb.

I uttalelsen poengteres det at flyktningene sier at de gjerne vil komme tilbake, dersom de kan få jobb. Samtidig kunne hun ikke komme på et eneste tilfelle der en slik tilbakeflytting faktisk hadde skjedd.

Selv om innvandringstjenesten, og også kommunepolitikerne, tolket anmodningene fra IMDi om nye bosettinger som et bevis på at kommunen gjør en god jobb, var de bekymret for resultatene de måles på:

(…) det er jo det som er målet, fortere ut i arbeid og utdanning. For det er det som er integrering, ikke sant, det er det vi telles på. Vi telles ikke på hvor stort nettverk vedkommende får, jobben vår blir vurdert ut ifra resultatene i forhold til hvor fort de kommer ut i utdanning eller i arbeid. Det er det som blir resultat.

En kollega ga uttrykk for at de nasjonale målsettingene er uoppnåelige for Innvik:

En ting som gjør meg kjempefrustrert, dette her med, ah, liksom introduksjonsprogram 2 år, og da er jo intensjonen og det som flyktningtjenesten eller innvandringstjenesten måles på i forhold til måloppnåelse er om de da, etter de to årene er i skole eller arbeid. Og det er jo, når du kommer fra Somalia som analfabet, det er jo helt, det er jo helt utopisk, altså det går jo ikke an. Det går ikke an. Det går ikke an. Det er et altfor, det er helt urealistisk, helt urealistiske mål. Og da syns jeg at fokuset på, på jobb, altså det er jo veldig, det er jo veldig, veldig viktig, men det andre, jeg tenker de andre, det er andre ting ved integrering som kanskje ikke måles i samme grad, sånn som, ja trivsel rett og slett, grad av kontakt med, med nordmenn. Deltagelse i samfunnslivet, utenom jobb, da, som blir, ikke legges noe særlig vekt på.

Et viktig bakteppe i fortellingen om integreringens vanskelige kår i Innvik er at utfordringene knyttet til arbeid ikke bare er noe som gjelder de bosatte flyktningene, men at det også er noe som mange etablerte innvikværinger har erfart på kroppen. Det lokale arbeidsmarkedet har for mange vært slik at jobben man har i dag, kan være borte i morgen, og det har vært lite en selv har kunnet gjøre for å kontrollere situasjonen. I 2015 og 2016, parallelt med den såkalte «flyktningkrisen», mistet bygda nesten 300 arbeidsplasser da to viktige bedrifter, deriblant bygdas hjørnesteinsbedrift, gikk konkurs. Fortellingen om integreringens vanskelige kår må altså plasseres inn i en lokal fortelling om at «alle» er sårbare i arbeidsmarkedet. Dette har betydning for de sosiale konsekvensene av arbeidsledighet, og det kan hevdes at det er lite stigma knyttet til det å være uten jobb i Innvik, men selv om utfordringer knyttet til sysselsetting rammer både etablerte og nyankomne i kommunen, står flyktningene likevel i en ekstra vanskelig situasjon. En ansatt i innvandringstjenesten fortalte følgende:

(…) jeg husker at vi hadde en gang på vårparten, husker ikke hvilket årstall det var, men da hadde vi sånn 200 arbeidsledige i Nav sitt register. Og da vi informerte vår gjeng om det, da sa de lissom ah, og vi er oppå, vi står i kø etter dem, 200 norske, ikke sant, og så vi. Så de tok det veldig alvorlig at det er lange rekker av arbeidsledige. Og de skjønner jo at når de kommer fra for eksempel Eritrea og ikke har den utdanningsbakgrunnen som en nordmann som er arbeidsledig, de skjønner jo det at de kanskje ikke er førsteprioritet.

I denne konteksten har det vært viktig for tjenestene ikke å gi inntrykk av at flyktninger prioriteres over andre innbyggere. En ansatt i Nav fortalte at de til tross for det vanskelige arbeidsmarkedet ikke hadde lagt mer til rette for flyktninger enn for innbyggerne for øvrig:

(…) vi var veldig opptatt om den der at i Nav at folk skal få samme behandling, samme mulighetene, de skal behandles likt da. Det har jo vært, det har vært viktig i kommunen her, at folk skal få det de har krav på uansett hvilket land de kommer fra.

Strategien kan tolkes til å handle om en bekymring for at det kan oppstå splid og misnøye dersom innbyggerne får mistanke om ulik behandling. Det kan imidlertid også forstås som en måte å formidle at flyktningene og de etablerte innvikværingene har felles utfordringer.

Synlige og usynlige fortellinger om aksept og motstand i Skjæret og Innvik

I dette kapittelet har vi sett på hvordan integreringsarbeiderne i to rurale kystkommuner forstår og gir mening til fenomenet integrering ved å plassere sine erfaringer inn i noen stedsspesifikke integreringsfortellinger. Videre har vi sett at meningsinnholdet i de lokale integreringsfortellingene er nært knyttet til lokal situering, i den forstand at både lokale praksiser, lokalt næringsliv, lokal politikk og lokal kultur bidrar til å gi fortellingene en egenart som blir særlig tydelig når vi ser de to kommunene opp imot hverandre.

I denne siste delen vil vi se på hvordan de lokale integreringsfortellingene ikke bare viser hvordan stedspesifikke omstendigheter setter noen rammer for integreringsarbeidet, og hvordan dette forstås, men at de også er med på å gi mening til det stedet hvor flyktningene er bosatt. I dette ligger det at vi forstår fortellingene som det vi med inspirasjon fra Junnilainen (2020) har kalt stedsproduserende. For å vise dette vil vi først se på hva slags forståelser av sted som her kommer til uttrykk i hver av de to integreringsfortellingene.

Hvis vi begynner med Skjæret kommune, identifiserte vi her en slags overordnet integreringsfortelling som handlet mye om suksess i form av gode resultater på to av de parameterne som gjerne framheves som særlig viktige i nasjonal integreringsdebatt: lav fraflytting og høy sysselsetting. Det vil si at det her tegnes et bilde av et integreringsarbeid som i den nasjonale debatten er beskrevet som «vinn-vinn», forutsatt det (fortsatt) lykkes å få flyktningene over i de jobbene som det lokale næringslivet kan tilby. Æren for denne suksessen ble i den aktuelle fortellingen fordelt mellom de ressurssterke innvandrerne, den framoverlente og aktive integreringstjenesten, det positive næringslivet og de villige politikerne, mens det gode arbeidsmarkedet sto fram som et stimulerende kraftsentrum som de ulike aktørene dreide rundt. Selv om hovedbudskapet i fortellingen var suksess, fant vi imidlertid at denne suksessen ikke ble tatt for gitt, men tvert imot framstilt som noe som krever kontinuerlig arbeid og forbedring (for eksempel formulert som «å sitte frampå stolen»). Dette ble særlig tydelig i beskrivelsene av de som ikke lever opp til de integreringsidealene som de lokale tjenesteyterne hegnet om, og forsøkte å stimulere til, det være seg kvinnelige flyktninger som ikke er så motiverte for lønnsarbeid, lokalbefolkningen som avstår fra å bli kjent med flyktningene, og bedriftene som ikke ønsker å ha dem i praksis.

Gjennom fortellingen om suksess gjøres Skjæret kommune til et sted som til tross for sin perifere plassering og truende fraflytting, har et stort potensial for videre utvikling og vekst, og selv om bosetting av flyktninger her spiller en viktig rolle, viser den aktuelle fortellingen at lokale valg og praksiser er like viktig som flyktningene. Videre ligger det også en usikkerhet i denne suksessen, idet videre utvikling og framdrift forutsetter at kommunen får anledning til å fortsette å bosette flyktninger, og at de flyktningene som kommer, både blir boende og at de går inn i produktive roller heller enn å belaste et allerede hardt presset kommunebudsjett. Slik kan man si at den beskrevne suksessfortellingen også rommer en underliggende frykt for at utviklingen likevel ikke vil fortsette slik både integreringstjenesten, næringslivet og lokalpolitikerne håper, en frykt som får Skjærets integreringssuksess, og i forlengelsene av det hele kommunen, til å framstå som sårbar og utsatt. Fortellingen om suksess er derfor ikke bare en fortelling om hvordan Skjæret er i dag, men vel så mye en fortelling om hva Skjæret kan bli, dersom satsingen på flyktningbosetting og integreringsarbeid (fortsatt) lykkes. I tråd med dette er det også en fortelling om hva Skjæret absolutt ikke vil være, men likevel kan risikere å bli; et nedgangstruet sted med en liten og uproduktiv befolkning (Aasbrenn og Sørlie 2016). Til sist kan det også argumenteres for at det er en fortelling om å gjøre «alt riktig», i betydningen «gjøre som man blir oppfordret til fra nasjonalt hold», hvilket også er i tråd med det bildet som ble formidlet i media og overfor nasjonale myndigheter. I dette ligger det også at det ikke er så mye motstand mot nasjonal integreringspolitikk i Skjærets integreringsfortelling, annet enn en implisitt kritikk av en eventuell sentralisering av bosetningspolitikken, hvor større steder vil bli prioritert framfor mindre steder hvis og når antallet flyktninger går ned.

I Innvik hadde fortellingene om integrering en helt annen form og undertone. Sammenlignet med Skjæret framstår de som langt mer nedtonede i forhold til det å «lykkes» med integrering, det som sørlig trekkes fram, er den store innsatsen og den gode viljen. Fortellingen er imidlertid tosidig, i den forstand at innsatsen fortelles fram som noe som gjøres under og på tross av vanskelige kår, der mangelen på arbeidsplasser er det viktigste elementet. I fortellingene er det i stedet trivsel og sosiale relasjoner mellom folk som særlig blir trukket fram, og det er betydningsfullt at dette på samme tid blir fortalt fram som et bilde på «god integrering» og som et bilde av bygda som sted. På den måten produseres stedet som et godt sted å bo og integreres inn i. Fraflytting tolkes på sin side ikke som «feilslått integrering», men som forårsaket av presset på å komme raskt ut i arbeid, et press som kommer ovenfra og utenfra.

I sum tegner fortellingen et positivt bilde av integreringsarbeidet som gjøres i bygda, og vektlegger at mange flyktninger ønsker å bli boende. Det vanskelige og uforutsigbare arbeidsmarkedet blir en «trussel» som kommer utenfra, styrt av konjunkturer, bedriftseiere i utlandet og nasjonal næringspolitikk som Innvik har liten mulighet til å påvirke. Denne situasjonen rammer imidlertid også innfødte innvikværinger og kan i så måte forstås som en fortelling om en felles utfordring. Fortellingen om «dårlige kår» for integrering kan slik sies å inngå i en større lokal fortelling om Innviks forutsetninger og historiske skjebne, der kommunen strever med å klare seg. Integreringsarbeid i denne konteksten blir noe man i liten grad vil kunne lykkes med ut fra nasjonale forventninger. Istedet veves det inn i fortellingen om en større iherdig kamp mot alle odds, der flyktningene befinner seg i samme båt som etablerte innvikværinger. Fortellingen om den gode viljen kan derfor forstås som en motstandsfortelling til den nasjonale integreringspolitikkens retorikk om sysselsetting. Fortellingens ankepunkt er at den lokale, gode viljen har liten betydning dersom arbeidsmarkedet ikke «matcher» nykommernes kompetanse. Integreringsarbeiderne gir slik uttrykk for at nasjonale målsettinger oppleves som uoppnåelige, kontraproduktive og lite fleksible i forhold til de lokale forutsetningene i Innvik.

Selv om det i integreringsarbeidernes fortellinger om henholdsvis Skjæret og Innvik legges vekt på til dels svært ulike erfaringer, vil vi argumentere for at de må leses i lys av den nasjonale integreringspolitikken, hvor sysselsetting og botid er to svært viktige elementer. Det vi her finner, er at det innenfor denne rammen blir nærmest umulig for en kommune eller en tjenesteyter i det kommunale integreringsapparatet å konstruere lokalt integreringsarbeid som «vellykket» dersom de i mindre grad lykkes med å få nykommere i arbeid, og/eller at fraflyttingen er for omfattende. Dette gjør det rimelig å spørre om de nasjonale føringene og den måten de kommuniseres på, gjør at andre erfaringer med lokalt integreringsarbeid i mindre grad blir hørt enn hva som hadde vært tilfelle om de nasjonale føringene la til grunn en mer åpen og inkluderende forståelse av fenomenet integrering? Dette kan også formuleres som at kraften som ligger i de nasjonale integreringsfortellingene, bidrar til å produsere lokale fortellinger hvor integreringserfaringer som ikke «passer inn», blir usynlig. Dette ser vi tydeligst i integreringsfortellingen i Innvik, der sosial inklusjon fortelles fram som noe man i stor grad lykkes med, selv om det ikke er nok til at fortellingen kan handle om at bygda lykkes med integrering. Litt forenklet kunne man hevdet at dersom trivsel og relasjoner hadde vært en relevant «målestokk» på integrering, ville også denne fortellingen stått mer fram som en fortelling om suksess – som kommunen kunne fått positiv oppmerksomhet for, og brukt til å tiltrekke seg nye innbyggere. I tråd med dette er det også mulig å se for seg at den suksess-orienterte fortellingen om Skjærets integreringsarbeid gjør det ekstra vanskelig for de enkeltmenneskene som ikke passer inn i hovedfortellingen, å bli hørt og møtt. Likeledes kan man se for seg at dette uttalte fokuset på suksess også setter den lokale integreringstjenesten i en klemme ved at det blir vanskelig å gi rom for erfaringer som i denne sammenheng ikke kan karakteriseres som vellykkede.

Avsluttende refleksjoner

Vår innfallsvinkel i dette kapittelet har vært å analysere de lokale integreringsfortellingene som stedsproduserende. En sentral innsikt fra de aktuelle analysene er at lokale fortellinger ofte handler mer om stedet der integreringen foregår, enn om nykommerne som forsøker å få et fotfeste der. I forlengelsen av dette har vi argumentert for at sted ikke bare representeres i fortellingene, men at de vel så mye produseres på måter som har virkelige, sosiale konsekvenser for de som bor der.

Mens den diskursive, sammenfiltrede produksjonen av sted og integrering allerede er påpekt i forhold til det nasjonale nivået, har den lokale meningsproduksjonen i liten grad vært utforsket. På denne bakgrunn mener vi at empirinære analyser av det lokale nivået og dets samspill med nasjonal politikk og retorikk, som dem vi her har presentert, kan bidra til å kaste nytt lys over integreringsforskningens teoretiske diskusjoner omkring kontekst og samfunn.

Litteratur

Aasbrenn, Kristian og Sørlie Kjetil 2016. Uttynningssamfunnet – 25 år etter. I Villa Mariann og Haugen Marit S. (red.): Lokalsamfunn. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Befring, Åse Mari 2017. Frykter for at de ikke får flyktninger. NRK.no, 28. oktober https://www.nrk.no/norge/xl/na-er-det-en-kamp-om-a-fa-flyktninger-1.13753780 Lastet ned 01.01.2019

Bieger, Laura og Maruo Nicole-Schröder 2016. «Space, Place, and Narrative»: A Short Introduction, Zeitschrift für Anglistic und Amerikanistik, 64(1): 3–9

Bjerck, Mari og Eide Trude H. 2019. Tjenesteperspektivet på integrering av flyktninger i distriktskommuner - Delnotat 3 fra forsknings- og utviklingsprosjektet MIMRES 2019. ISBN 978-82-8380-106-4. Skriftserien Høgskolen i Innlandet (10)

Blokland, Talja 2009. Celebrating local histories and defining neighbourhood communities: Place-making in a gentrified neighbourhood, Urban Studies, 46(8): 1593–1610

Crul, Maurice og Schneider Jens 2010. Comparative integration context theory: participation and belonging in new diverse European cities, Ethnic and Racial Studies, 33(7): 1249–1268

Djuve, Anne Britt og Kavli Hanne Cecilie 2000. Styring over eget liv. Levekår og flytteaktivitet blant flyktninger i lys av myndighetenes bosettingsarbeid. Fafo-rapport 345

Elliott, Jane 2005. Using narrative in social research: qualitative and quantitative approaches. London: Sage

Favell, Adrian 2003. Integration Nations: The Nation-State and Research on Immigrants in Western Europe. I: Brochmann Grethe (red.): Multicultural Challenge (Comparative Social Research, Vol. 22), Emerald Group Publishing Limited, Bingley:13–42

Fog Olwig, Karen 2002. «The ethnographic field revisited: Towards a study of common and not so common fields of belonging”. I: Amit Vered (red.): Realizing Community: Concepts, Social Relationships and Sentiments. London: Routledge

Foner, Nancy 2007. How exceptional is New York? Migration and multiculturalism in the empire city, Ethnic and Racial Studies, 30(6): 999–1023

Fraser, Heather 2004. Doing narrative research: Analysing Personal Stories Line by Line. Qualitative Social Work, (3): 179–201

Hadj Abdou, Leila 2019. Immigrant integration: the governance of ethno-cultural differences. Comparative Migration Studies, 7(15). https://doi.org/10.1186/s40878-019-0124-8

Hadj Abdou, Leila 2014. Immigrant Integration and the Economic Competitiveness Agenda: A comparison of Dublin and Vienna, Journal of Ethnic and Migration Studies, 40(12): 1875–1894

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet 2019. Kommunenes utgifter til bosetting og integrering av flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag. URL: https://www.imdi.no/contentassets/9e95fe9249324198904fbae0f6dab785/utgifter-til-bosetting-og-integrering-2019.pdf

Joppke, Christian og Morawska Ewa 2003. Integrating Immigrants in Liberal Nation-States: Policies and Practices. I: Joppke Christian og Morawska Ewa (red.): Toward Assimilation and Citizenship: Immigrants in Liberal Nation-States. Migration, Minorities and Citizenship. Palgrave Macmillan: London

Junnilainen, Lotte 2020. Place Narratives and the Experience of Class: Comparing Collective Destigmatization Strategies in Two Social Housing Neighborhoods, Social Inclusion, 8(1): 44–54

Jørgensen, Martin Bak 2012: The Diverging Logics of Integration Policy Making at National and City Level. International Migration Review, 46(19): 244–278

Kunnskapsdepartementet 2018. Integrering gjennom kunnskap. Regjeringens integreringsstrategi 2019–2020

Lønning, Dag Jørund og Teigen Håvard 2010. Tilflytting til småstader og distrikt. Kva tiltak verkar? Ein kunnskapsstudie av utviklingsrelevante norske bidrag frå perioden 1999–2009. Nordlandsforskning/Høgskolen i Lillehammer

Meissner, Fran og Heil Tilmann 2020. Deromanticising integration: On the importance of convivial disintegration, Migration Studies, 1–19, mnz056 https://doi.org/10.1093/migration/mnz056

Nicolajsen, Stian. 2019. «Bygda må bli bedre på integrering». Klassekampen 20. februar

NOU 2011: 7. Velferd og migrasjon. Den norske modellens fremtid. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

Ordemann, Adrian Haugen 2017. Monitor for sekundærflytting. Sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge 2005–2014. SSB Rapporter 2017/18

Phoenix, Ann 2007. Claiming Liveable Lives. Adult subjectification and narratives of ‘non- normative’ childhood experiences. I: Kofoed Jette og Stanæs Dorthe (red.): Magtballader – 14 fortellinger om magt, modstand og menneskers tilblivelse. København: Danmarks Pædagogiske Universitetsforlag

Portes, Alejandro og Rumbaut Rubén G. 2001. Legacies: The Story of the Immigrant Second Generation. Berkeley, CA: University of California Press and Russell Sage Foundation

Riessman, Catherine. 2008. Narrative methods for the human sciences. Los Angeles: Sage Publications

Rytter, Mikkel 2019. Writing Against Integration: Danish Imaginaries of Culture, Race and Belonging, Ethnos, 84(4): 678–697, DOI: 10.1080/00141844.2018.1458745

Seeberg, Marie Louise, Aasen Berit, Bell Justyna, Hyggen Christer og Tolgensbakk Ida, 2020. Strategisk mottaksplassering og treffsikker bosetting: tidlige grep for integrering av flyktninger i kommunene. NOVA Rapport 2/2020

Schech, Susanne 2014. Silent Bargain or Rural Cosmopolitanism? Refugee Settlement in Regional Australia, Journal of Ethnic & Migration Studies, 40(4): 601–618

Schinkel, Willem 2018. Against ‘immigrant integration’: for an end to neocolonial knowledge production, Comparative Migration Studies, 6(1): 31 https://doi.org/10.1186/s40878-018-0095-1

Somers, Margaret R. 1994. The narrative constitution of identity: A relational and network approach. Theory and Society, 23(5): 605–649

Statistisk sentralbyrå 2017. Monitor for sekundærflytting. Sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge 2005–2014.

Svendsen, Stina og Berg Berit 2018. Kunnskapsoppsummering om bosetting av flyktninger. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning

Sætermo, Turid Fånes, Gullikstad Berit og Kristensen Guro Korsnes 2021. Å studere fortellinger om integrering i en lokalsamfunnskontekst: En introduksjon til et komplekst forskningsfelt. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Kornes og Sætermo Turid Fånes (red.): Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Søholt, Susanne, Tronstad Kristian R., og Bjørnsen Hild M. 2014. Innvandrere og sysselsetting i et regionalt perspektiv: En kunnskapsoppsummering (NIBR-rapport 2014:25). Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning

Søholt, Susanne, Tronstad Kristian R. og Vestby Guri Mette 2015. Sysselsetting av innvandrere - regionale muligheter og barrierer for inkludering. NIBR-rapport 2015:20

Tønnesen, Marianne og Andersen Synnøve N. 2019. Bosettingskommune og integrering blant voksne flyktninger. Hvem bosettes hvor, og hva er sammenhengen mellom bosettingskommunens egenskaper og videre integreringsutfall? SSB Rapporter 2019/13

Valenta, Marko og Bunar Nihad 2010. State Assisted Integration: Refugee Integration Policies in Scandinavian Welfare States: The Swedish and the Norwegian Experience, Journal of Refugee Studies, 23(4): 463–483

1NFR/FRIHUMSAM Living Integration: at the crossroads between Official Policies, Public Discourses and Everyday Practices (2017–2020). Prosjektnr 261982.
2Jf. folketrygdloven.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon