Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

4. Å bruke erfaringene til nyankomne mannlige syriske flyktninger til å utfordre den store norske integreringsfortellingen

May-Linda Magnussen er førsteamanuensis i sosiologi ved Institutt for sosiologi og sosialt arbeid ved Universitetet i Agder.

Hege Wallevik er førsteamanuensis i utviklingsstudier ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging ved Universitetet i Agder.

Hanne Haaland er førsteamanuensis i utviklingsstudier og instituttleder ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging ved Universitetet i Agder.

Formålet med kapitlet er å utfordre det vi kaller den store norske integreringsfortellingen – eller det vi med sosiologen Dorothy Smiths ord kan kalle objektiverte integreringsforståelser i dagens Norge. For å gjøre dette bruker vi innsikter og redskaper fra institusjonell etnografi, en utforskningsmetodologi opprinnelig utformet av Smith. Den viktigste empirien i kapitlet er kvalitative intervjuer med nyankomne mannlige syriske flyktninger som alle bor i en sørlandsby vi kaller Småby.

Nøkkelord: institusjonell etnografi, flyktninger, menn, integrering, forståelser, erfaring

The aim of the chapter is to challenge what we, in the words of sociologist Dorothy Smith, can call objectified understandings of integration in contemporary Norway. To do this, we use insights and tools from institutional ethnography, a “method of investigating the social” originally developed by Smith. The main data in the chapter is qualitative interviews with newly arrived male Syrian refugees who all live in a city in the Southernmost part of Norway that we call Småby (Smalltown).

Keywords: institutional ethnography, refugees, men, integration, understandings, experience

Innledning

I denne boka rettes oppmerksomheten mot det redaktørene kaller integreringsfortellinger (Sætermo, Gullikstad og Kristensen 2021). Formålet med dette kapitlet er å utfordre det vi kaller den store norske integreringsfortellingen – eller det vi med sosiologen Dorothy Smith (1987, 1999, 2005) sine ord kan kalle objektiverte integreringsforståelser i dagens Norge. For å gjøre dette bruker vi innsikter og redskaper fra institusjonell etnografi – en utforskningsmetodologi opprinnelig utformet av Smith. Vi bruker slike innsikter og vår tidligere forskningserfaring fra integreringsfeltet for å forklare hvorfor vi i dette kapitlet retter vår oppmerksomhet mot å få frem erfaringene til nyankomne mannlige syriske flyktninger, hvorav de aller fleste er uten høyere utdanning. Ved hjelp av den siste norske integreringsmeldingen og foreliggende forskning identifiserer vi noen objektiverte integreringsforståelser i dagens Norge. Vi bruker vår tidligere forskningserfaring fra en liten sørlandsby vi kaller Småby til å vise hvordan noen av disse forståelsene brukes av aktører i denne byen. Dette sannsynligjør at deler av den store integreringsfortellingen i en eller annen grad tas i bruk – og får konsekvenser – her. Den viktigste empirien i dette kapitlet er imidlertid kvalitative intervjuer med allerede nevnte nyankomne mannlige syriske flyktninger, som alle var bosatt i Småby på intervjutidspunktet. Ved hjelp av dette materialet viser vi erfaringer som faller i skyggen av og fordreies av forståelser som inngår i den store norske integreringsfortellingen, men som kan bidra til å utfordre denne.

Bakgrunn

Forskningen vi skriver om i dette kapitlet, er motivert ut fra vår erfaring med å forske på integrering i Agder. I denne forskningen har offentlig ansatte eller de frivillige vi har kommet i kontakt med, og som har jobbet tett på flyktninger, ofte vært kvinner. Mange av de aktivitetene i frivillig regi som har vært spesielt rettet mot flyktninger, og som vi har kommet i kontakt med gjennom forskningen vår, har i praksis vært drevet av kvinner, og ofte kvinnelige pensjonister, samt rettet mot kvinner (Haaland og Wallevik 2017). Når bakkebyråkrater og frivillige har hjulpet oss å rekruttere informanter med flyktningbakgrunn, har vi oftere fått tips om kvinner enn om menn. I møter, på arrangementer eller i samtaler vi har hatt i forbindelse med feltarbeid, har det blitt snakket mye om kvinner med flyktningbakgrunn, og i arrangementer har slike kvinner ofte blitt invitert til å snakke om sine historier og sine møter med det norske samfunnet. Med andre ord er vår erfaring at det ofte har vært kvinner som har blitt løftet frem og fremstilt som «idealflyktninger» (Engebrigtsen og Fuglerud 2009; Haaland og Wallevik 2017; Magnussen 2020; Sætermo 2016).

Mye tyder altså på at integreringsfeltet, i alle fall slik vi har møtt det i Agder, kan sies å være kjønnet på flere ulike måter, og vi plukker denne tråden opp igjen senere i kapitlet. Det viktigste å få frem her er at vår erfaring fra integreringsfeltet tilsier at menn med flyktningbakgrunn er mindre synlige enn kvinner med slik bakgrunn, både fysisk og i de fortellingene om flyktninger og integrering vi har møtt. Wojnicka og Pustulka (2019) viser at de også har lav synlighet i migrasjons- og integreringsforskningen. I tillegg tyder vår forskningserfaring på at bakkebyråkraters og frivilliges forståelser av utfordringer til menn med flyktningbakgrunn kan forstås som å være formet av den store norske integreringsfortellingen – av dominerende integreringsdiskurser og deres tilhørende, generaliserende kategorier. Vi har for eksempel opplevd at de gangene utfordringer til menn med flyktningbakgrunn har blitt nevnt, så har disse ofte dreid seg om likestillingsutfordringer. Flere bakkebyråkrater og frivillige har snakket som om slike menn ofte får et slags likestillingssjokk når de kommer til Norge, og noen har gjort dette i en tone og med et kroppsspråk vi har tolket som oppgitthet. Vi har tolket det disse har sagt og gjort, som at det ikke er synd på menn som må gi fra seg status og makt fordi den moderne, likestilte, siviliserte verden har innhentet dem. Våre tidligere intervjuer med menn med flyktningbakgrunn har imidlertid vist at deres utfordringer er mange og komplekse, og at det ikke alltid er likestillingsutfordringer som oppleves som mest vanskelig. Vi har med andre ord sett flere tegn til et gap eller «disjuncture» (Smith 2005) mellom menn med flyktningbakgrunn sine utfordringer og måten bakkebyråkrater og frivillige har forstått deres utfordringer på. I institusjonell-etnografisk forskning forstås slike gap mellom noens erfaring og generaliserte forståelser av denne erfaringen som tegn på maktutøvelse, og forskningen handler ofte om å få frem erfaring som skjules eller fordreies når slike forståelser brukes, slik vi gjør i dette kapitlet.

At en del av kompleksiteten i mannlige flyktningers utfordringer så ut til å fortrenges av forenklede forståelser, var altså motivasjonen bak forskningen dette kapitlet baserer seg på. Vi ønsket å forstå mer av hverdagslivet til menn med et slikt ståsted. Ikke minst ønsket vi å forstå mer av hverdagen til nokså nyankomne flyktninger uten høyere utdanning, siden vi i særlig liten grad hadde fått innsikt i deres hverdager i vår tidligere forskning. Dermed er de fleste intervjuene vi baserer dette kapitlet på, gjort med menn i denne kategorien. Før vi beskriver denne forskningen og vår bruk av innsikter og redskaper fra institusjonell etnografi mer inngående, vil vi gå noen elementer i den store norske integreringsfortellingen nærmere etter i sømmene. Vi vil også få frem den sosiale kraften slike fortellinger kan ha.

Den store, norske, kjønnede fortellingen om integrering

Tittelen på den siste norske integreringsmeldingen, Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk (Justis- og beredskapsdepartementet 2016), er et tydelig tegn på at den såkalte arbeidslinja former både forståelser av hva integrering er, og integreringspolitikken. I den store norske fortellingen – eller dominerende diskursen – om integrering defineres integrering først og fremst som lønnet arbeid (Bendixen, Bringslid og Vike 2018; Haaland og Wallevik 2015; Rugkåsa 2012). Kvinner med innvandrerbakgrunn har lavere sysselsetting enn menn med slik bakgrunn (Justis- og beredskapsdepartementet 2016). Dermed hevdes det ofte at kvinner – og særlig mødre med bakgrunn fra Asia og Afrika – er en gruppe som i særlig stor grad trenger hjelp til å «integreres» (Annfelt og Gullikstad 2013; Justis- og beredskapsdepartementet 2016). Mens kjønnslikestilling utgjør en sentral del av norsk selvforståelse (Gullestad 2002), forstås kvinner med bakgrunn fra såkalt ikke-vestlige land ofte som lite likestilte. De forstås i stedet gjerne som utsatt for «negativ sosial kontroll» (Justis- og beredskapsdepartementet 2017; Košuta 2018) og som å trenge hjelp til å bryte ut av patriarkalske relasjoner og bli økonomisk selvstendige – en forståelse som også er sentral i den norske bistandsdiskursen (Cruickshank og Wallevik 2016; Curwen, Haaland og Wallevik 2019; Gullikstad og Kristensen 2021) og i FNs bærekraftsmål (FN-sambandet 2020).

Både norsk, nordisk og internasjonal forskning tyder også på at samtidig som kvinner fra Asia og Afrika, og særlig muslimske kvinner, ofte forstås som å ha et spesielt stort behov for å hjelpes eller «reddes» (Abu-Lughod 2015; Berg, Flemmen og Gullikstad 2010; Mulinari og Lundqvist 2017), så mistenkeliggjøres ofte menn i samme kategori. De fremstilles gjerne som dem kvinnene skal reddes fra (Bhattacharyya 2008; Walle 2010) – og som en homogen gruppe som må lære seg «vestlige verdier», særlig med tanke på likestilling og seksualitet (Herz 2018). Nevnte integreringsmelding er også preget av en generell mistenkeliggjøring av flyktninger uten lønnet arbeid. Den ser ut til å være basert i en nyliberal forståelse av at det å komme i jobb aller mest handler om enkeltindividers vilje og innsats, og at arbeidsløshet i enkelte grupper i stor grad handler om manglende arbeidsmoral og «tradisjoner» blant medlemmer av de etniske gruppene med lavest sysselsetting (Kamali og Jönsson 2018; Magnussen 2020; Røysum 2016). Det innebærer at den kulturforståelsen som formidles i meldingen, bidrar til å generalisere minoritetsetniske grupper (Rugkåsa, Ylvisaker & Eide, 2017). Nevnte stortingsmelding legger også stor vekt på viktigheten av fart i integreringsprosessen (Justis- og beredskapsdepartementet 2016). Det kan synes som om prosessen står og faller på at flyktninger kommer på «riktig spor» så raskt som mulig. Hvis ikke kan «integreringen» være i fare.

I den store norske fortellingen om integrering synes flyktninger som er på riktig spor, også å være engasjerte i frivillig aktivitet (Justis- og beredskapsdepartementet 2016). Oppmerksomheten mot frivillighetens rolle i integreringsarbeidet har økt de siste årene (Haaland og Wallevik 2017). I den siste integreringsmeldingen omtales slik aktivitet som en mulighet for å lære seg norsk og bygge sosiale nettverk. Det omtales eksplisitt som en arbeidskvalifiserende aktivitet, men også som en kilde til psykisk og fysisk helse og god livskvalitet. I denne meldingen formidles med andre ord en forståelse av at den ideelle flyktningen bruker frivillig aktivitet som et instrument til å «integrere seg selv» (Døving 2009).

Kraften og makten i store fortellinger

Vi tror ikke det er tilfeldig at flere bakkebyråkrater og frivillige vi har møtt i forbindelse med vår tidligere forskning, har snakket om «likestillingssjokk» når de har omtalt mannlige flyktningers utfordringer i Norge. I stedet forstår vi det slik at disse «hekter seg opp i», bruker og slik bidrar til å reprodusere, visse dominerende forståelser av mannlige flyktninger (Smith 2005) – forståelser vi har identifisert i det foregående avsnittet. Vår egen og annen norsk og nordisk forskning viser hvordan forståelsene vi nevnte i forrige avsnitt – og også andre forståelser – bidrar til å forme bakkebyråkraters fortellinger om og arbeid med flyktninger og andre migrantgrupper (Haaland og Wallevik 2016; Magnussen 2020; Olwig og Pærregaard 2011; Rugkåsa, Ylvisaker og Eide 2017; Synnes under publisering; Øland 2019). Slik kan store fortellinger få konkrete konsekvenser i flyktningers hverdagsliv.

I forbindelse med tidligere forskningsprosjekter i Småby har vi sett spor av dominerende forståelser av flyktninger og integrering i møter, arrangementer og intervjuer med forskjellige aktører i byen. I Småby, som mange andre steder, anses frivillig sektor som en viktig integreringsarena. I integreringsarrangementer vi har deltatt i, ble mye oppmerksomhet rettet mot hvordan den enkelte flyktning kunne «integrere seg selv», gjerne ved hjelp av å delta i frivillig organisasjonsliv. I 2018 deltok vi i et arrangement hvor et hovedbudskap til flyktninger var at de «aldri måtte gi opp» å komme i jobb. En bedriftsleder som innledet, sa for eksempel at:

Dere må ikke gi opp, dere må oppsøke oss, bli foreldrekontakter i skolen, gå på kulturhuset, finn ut hvor vi er, og hvor vi bruker tiden. Alle mennesker har ressurser, har gull, med seg. Men det ikke alltid sånn at vi klarer å bruke dette. Dere må være frempå, dere må være aktive. Hvis du har gullet ditt i lomma så ser ikke jeg det.

Tidligere intervjuer vi har gjort med kvinnelige flyktninger i Småby, tyder også på at flyktninger rådes til å bruke frivillige aktiviteter til å «integrere seg». Én kvinne fortalte for eksempel at hun ble rådet til å engasjere seg i frivillig arbeid, men samtidig ble rådet til å stå foran speilet hjemme og «øve seg på å si nei» til å hjelpe enslige mindreårige flyktninger hun møtte på introduksjonsprogrammet, for å «spare kreftene til seg selv og barna». En annen kvinne bekreftet at flyktninger ofte fikk beskjed om å «skaffe seg nettverk» ved hjelp av frivillig aktivitet i Småby, men mente selv at nettverk bare var «et søtt ord for korrupsjon». En tredje kvinne fortalte at hun hadde gitt opp å få norske venner i byen. Gjentatte ganger hadde hun opplevd at norske kvinner tok kontakt med henne, men at interessen døde idet de forsto at hun hadde jobb, bil og egen leilighet. De var bare interesserte hvis de kunne hjelpe, fortalte hun.

Disse små erfaringsglimtene sannsynliggjør at i alle fall noen av de objektiverte forståelsene den store norske integreringsfortellingen kan sies å bestå av, får konkrete konsekvenser for flyktninger i Småby, blant annet fordi de brukes – eller «aktiveres»1 – av aktører i Småby. Samtidig tilsier vår tidligere forskningerfaring at også bakkebyråkraters og frivilliges – og ikke bare flyktningers – erfaringer kan få denne store fortellingen til å slå sprekker. Slike erfaringer kan for eksempel snu opp ned på bildet av hvorvidt det er kvinner eller menn som er «minst integrerte». Når vi har prøvd å sette til side definisjoner av integrering som er tilgjengelige i offentlige og faglige diskurser, og har spurt frontlinjebyråkrater mer åpne spørsmål om deres arbeid med flyktninger og forsøkt å hjelpe dem å «pakke ut» begreper de bruker, kan det nemlig ofte se ut som om det er kvinner med flyktningbakgrunn som «klarer seg best» i Norge. Mange har for eksempel nevnt at kvinner med slik bakgrunn ofte lærer seg norsk fortere enn menn og raskere skaffer seg et sosialt nettverk – også mot «innfødte».

Dette eksemplet illustrerer ytterligere den sosiale kraften i store fortellinger – eller i objektiverte forståelser. Slike forståelser kan ifølge Smith (2005) nettopp bidra til å usynliggjøre noen(s) erfaringer, mens andre(s) blir hypersynlige, og også bidra til at vi forstår ulike gruppers erfaringer på bestemte måter. Forståelser som i dag kan defineres som dominerende eller «styrende»,2 har ifølge Smith (2005) alltid blitt skapt av grupper med makt på ulike områder og tjener aller mest deres interesser. Over tid har imidlertid denne skapelsesprosessen blitt usynlig, og forståelsene fremstår dermed som om de ikke er skapt av mennesker – og dermed ei heller av noen mennesker mer enn av andre. Forståelsene er med andre ord blitt tingliggjorte, noe som gjør at de kan brukes for å utøve makt på lite synlige måter. Det gjør det viktig å utforske og utfordre dem. Det gjør vi ifølge Smith best ved å starte forskningen vår med å få frem folks erfaring – og gjerne med å få frem erfaring til grupper vi kan anta at i liten grad har vært med og utforme tankegodset i og organiseringen av sosiale felt vi studerer.

Mer om forskningen kapitlet er basert på

Institusjonell etnografi (Smith 2005) er en sosiologisk fremgangsmåte som baserer seg på bestemte forståelser av «det sosiale». Vi har allerede forklart at språket ses som fundamentalt preget av samfunnets maktforskjeller og som å ha potensial til å tilsløre og fordreie folks erfaringer. I dette kapitlet er det nettopp denne forståelsen, samt Smiths forståelse av hvordan kraften og makten i språket kan utfordres, vi bruker. Disse teoretiske forutsetningene preger forskningsprosessen i institusjonell-etnografisk forskning. Ifølge Smith kan nemlig også samfunnsforskeres blikk og forståelse tas til fange – både av dominerende diskurser i samfunnet og av samfunnsvitenskapelig teori og begreper. Også slike begreper og teorier forstås som å være skapt av og tjene noens interesser mer enn andres, og Smith mener at samfunnsvitenskapelige begreper og teorier ofte bidrar til å legge et diskursivt lag utenpå «det som skjer» ute i verden, mer enn å bygge på og utvide folks egen forståelse av sine hverdagsliv. Ikke minst mener hun at mange samfunnsforskere i realiteten er redskaper for styring. Båndene mellom forskning og politikk er gjerne tette, noe som i stor grad gjelder for Norge (Widerberg 2019). Dette, sammen med den norske velferdsstatens høye ambisjoner (Rugkåsa 2012), den eksepsjonelt høye tilliten til de nordiske velferdsstatene (Stenius 1997), samt at de nordiske landene aldri har tatt oppgjør med kolonialt tankegods (Keskinen, Tuori, Irni og Mulinari 2009), gir god grunn til å være på vakt overfor lite synlig maktutøvelse overfor visse migrant- og minoritetsgrupper. Institusjonell-etnografisk forskning skal ikke hjelpe byråkrater, politikere, forskere og andre å forstå – og derigjennom styre – folk. Tvert om skal forskere som gjør slik forskning, hjelpe mennesker med lite makt i samfunnet å forstå hvordan dominerende forståelser og organiseringsmåter former livene deres – og kan manøvreres og utfordres. Det er derfor institusjonell-etnografisk forskning kalles «forskning for folk» i stedet for «forskning om folk».

For å kunne utfordre begrepers «ifangetakelse» (Magnussen 2015) av vårt blikk og våre forståelser har vi startet vår integreringsforskning med å prøve å få frem folks erfaringer fremfor i bestemte teoretiske begreper. Det gjelder også for forskningen vi baserer dette kapitlet på.3 Som nevnt tilsa vår tidligere forskningserfaring at det kunne være vanskelig å få tilgang til mannlige, nyankomne flyktningers erfaringer. En av de mannlige flyktningene vi hadde kommet i kontakt med i forbindelse med et forskningsprosjekt i Småby, og som selv var ganske ny i Norge, var imidlertid interessert i å være både informant og forskningsassistent for oss. Denne mannen, som vi i denne artikkelen kaller Fadil, var fra Syria. Han har selv høyere utdanning, men fortalte at han var i kontakt med mange mannlige syriske flyktninger som ikke hadde slik utdanning i Småby.4 Det var altså den tilgangen til feltet som Fadil representerte, som gjorde at vi valgte å utforske hverdagslivet i byen fra nettopp syriske menns ståsted.

Vi hadde flere innledende samtaler med vår informant og forskningsassistent. Disse handlet om hans liv i Syria, men i hovedsak om hans hverdag i Småby. Vi var ute etter å få frem Fadils erfaring – eller mer konkret noe av den fysiske, mentale og emosjonelle «virksomheten» (Smith 2005) han gjorde i hverdagen sin på intervjutidspunktet. Å få frem virksomhet handler om å prøve å få informanter til å bli så konkrete som mulig i å beskrive hverdagslivets fysiske, mentale og emosjonelle «arbeid», og de sosiale relasjonene dette arbeidet skjer i. For å kunne få til dette må forskeren blant annet tilstrebe å ikke bruke tilslørende begreper når hun utvikler data, og også tilstrebe å hjelpe informantene sine å «pakke ut» begreper de selv bruker.5 Samtidig innbefatter det å få frem folks arbeid/virksomhet også om å få frem deres subjektivitet – deres refleksjoner rundt sin virksomhet, og Fadil delte også sine tanker om hverdagen i Norge og om fremtiden med oss. Vi fikk innsikt i hvilke aktiviteter hverdagen til nyankomne mannlige flyktninger fra Syria kretser seg rundt i Småby – hvor de han var i kontakt med beveget seg, og hvem de var i kontakt med, så vidt han kunne se. Han ga oss også innsikt i de offentlige og frivillige integreringstiltakene i byen, samt i hvem som deltok i hvilke av disse aktivitetene. I tillegg delte han sin innsikt i det frivillige organisasjonslivet i Småby mer generelt.

I neste runde av forskningen utarbeidet vi en intervjuguide som hadde som formål å få frem også andre syriske mannlige flyktningers hverdagslige virksomhet, inkludert deres refleksjoner over disse og over fremtiden. Fadil kom i kontakt med informanter gjennom møteplasser som bibliotek og voksenopplæring, og brukte nevnte intervjuguide til å gjennomføre kvalitative intervjuer med ti andre syriske menn bosatt i Småby. Mennene var mellom 17 og 39 år, hadde bodd i Norge tre–fire år på intervjutidspunktet og var i ferd med å fullføre introduksjonsprogrammet, på samme måte som Fadil selv. Alle bortsett fra én var ugifte. Fadil skrev detaljerte notater fra intervjuene, oversatte disse til norsk og delte dem med oss, og vi møtte ham også til flere samtaler i etterkant av intervjuene. I disse samtalene kunne han utdype virksomheten til dem han hadde intervjuet, samtidig som vi kunne sjekke at vi hadde forstått ting slik Fadil hadde forstått dem. Vi dro også sammen med ham til Småby, for å besøke flere av de møteplassene informantene brukte.6

Institusjonell-etnografisk analyse handler om å vise hvordan generaliserte, objektiverte tenke- og gjøremåter preger det mennesker gjør, tenker og føler i sine hverdager, og hvordan slike samfunnskrefter kan utfordres, for å gi mennesker mer anerkjennelse og handlingsrom. Dermed vil slik forskning basere seg på data som kan belyse både mikro- og makroforhold, og prøve å vise hvordan disse påvirker og kan påvirke hverandre. I denne artikkelen brukte vi vår tidligere integreringsforskning til å sannsynliggjøre en disjuncture mellom mannlige flyktningers erfaringer og generaliserte måter disse erfaringene forstås på. Etter det brukte vi den siste norske integreringsmeldingen og foreliggende forskning til å analysere frem noen objektiverte eller styrende forståelser som, ut fra nevnte intervjuer med nyankomne, mannlige syriske flyktninger, ser ut til å virke særlig usynliggjørende og fordreiende på deres erfaring/virksomhet. Dette er forståelser som bidrar til å fremstille nyankomne mannlige flyktninger som en kategori mennesker som fremfor alt trenger å likestilles og «aktiveres» (Lødemel og Trickey 2001) for å få gode liv i Norge. Vi brukte så tidligere forskningserfaring fra Småby for å sannsynliggjøre at i alle fall deler av disse forståelsene i en eller annen grad aktiveres av samfunnsaktører i byen, i og med at institusjonell-etnografisk forskning baserer seg på en forståelse av at objektiverte forståelser kun får sosial kraft dersom mennesker bruker dem.

Med andre ord har vi allerede brukt vår tidligere forskningserfaring, den siste norske integreringsmeldingen og foreliggende forskning til å begynne vår institusjonell-etnografiske analyse. I det følgende beskriver vi imidlertid hovedempirien vi baserer dette kapitlet på – nemlig erfaring/virksomhet som har kommet frem i våre samtaler med Fadil og i hans intervjuer med nyankomne mannlige syriske flyktninger. Hensikten med denne analytisk-deskriptive delen (Widerberg 2015) er å synliggjøre erfaring/virksomhet som usynliggjøres eller fordreies av de objektiverte forståelsene vi presenterte innledningsvis. Det er også å få frem at det særlig ser ut til å være virksomheten til mennene uten høyere utdanning som ser ut til å usynliggjøres og fordreies når disse forståelsene tas i bruk. Det er med andre ord for disse mennene at diskrepansen mellom deres erfaringer og visse forståelser i den store integreringsfortellingen synes å være størst. Dette kan tyde på at måten vi tenker rundt integreringsprosesser i dagens Norge på, ikke bare i stor grad er formet av den norske majoritetsbefolkningen, men også av mennesker med høy utdanning. Vi har altså grunn til å tro at denne fortellingen er både «raset» og «klasset».

Erfaringene og refleksjonene som kom frem i samtaler/intervjuer med Fadil og de andre informantene, er i stor grad knyttet til (å prøve å få) lønnsarbeid og til frivillig arbeid, og det er også når det gjelder disse erfaringene og refleksjonene at noen gap i forhold til dominerende forståelser i den norske integreringsdiskursen har blitt mest synlige for oss. Dermed er det nettopp virksomhet knyttet til lønnsarbeid og frivillig arbeid vi retter mest oppmerksomhet mot i siste halvdel av dette kapitlet. Vi starter med å synliggjøre Fadils erfaringer og refleksjoner fordi et slikt grep kan få frem at det i særlig grad synes å være erfaringene til mennene uten høyere utdanning som usynliggjøres, og som forstås på måter som er til ulempe for dem når bakkebyråkrater og frivillige «aktiverer» visse forståelser fra den store norske integreringsfortellingen.

Begrepsavklaring

I denne boka er begrepene «fortelling» og «lokalsamfunn» sentrale. Vi har allerede brukt begrepet «stor fortelling», og med det sikter vi til det Smith (2005) definerer som objektiverte, styrende forståelser. Over tid har slike forståelser som nevnt blitt løsrevet fra de bestemte folkene som opprinnelig skapte dem, og fra mennesker disse interagerte med. De ble med andre ord revet løs fra det Smith kaller «lokale» sosiale relasjoner, og fikk derigjennom et potensial til å forme bevissthetene og handlingene til folk som ikke interagerer direkte med hverandre. De fikk med Smiths ord en «translokal» formende kraft – kraft til å virke standardiserende på det folk tenker, sier og gjør på ulike steder og til ulike tider. Når forskeren som gjør institusjonell-etnografisk forskning snakker med sine forskningsdeltakere, er målet å utforske og utfordre (ikke unnslippe) denne standardiserende kraften og maktulikhetene som ligger til grunn for den, ved å få frem erfaringer som sjaltes ut eller fordreies av den.

I intervjuene Fadil har gjort med de syriske mannlige flyktningene, har målet vært å begynne på en prosess med å synliggjøre hva disse mennene gjør i de lokale relasjonene de inngår i i sine hverdagsliv, samt hvordan de reflekterer over det de gjør. Mye av deres hverdagslige praksis skjer i relasjoner til mennesker som bor og/eller arbeider i Småby, og som de møter fysisk (men ikke nødvendigvis kun fysisk). Det skjer med andre ord i relasjoner vi kunne kalt «lokalsamfunn». Smiths definisjon av begrepet lokale relasjoner favner imidlertid mer enn mennesker som møtes fysisk. Når mennene Fadil har intervjuet forteller at de er i jevnlig kontakt med familie og venner langt borte ved hjelp av digitale verktøy, innebærer dette at også disse menneskene inngår i mennenes lokale relasjoner. Samtidig vil mennesker som bor eller arbeider i Småby, men som våre hovedinformanter ikke interagerer med, ikke forstås som å utgjøre en del av deres lokale relasjoner. Begrepet lokale relasjoner kan dermed favne både mer og mindre enn begrepet lokalsamfunn, avhengig av relasjonene informantene forteller at de inngår i. Poenget med Smiths begreper er at de skal være så åpne at «det som skjer», mer enn samfunnsvitenskapelig teori, får styre forskningsprosessen.

«Både hode og kropp må være i bevegelse». Fadils erfaringer med og refleksjoner rundt frivillig aktivitet og jobb, slik vi forstår dem

Våre samtaler med Fadil viser med tydelighet at han gjør en stor innsats for å «integrere seg» i byen han bor i, samt at mye av dette integreringsarbeidet handler om å delta i frivillig organisasjonsliv, enten som deltaker eller som frivillig. Han forteller at dette «arbeidet» startet allerede da han var på vei mot Norge, og at frivillig aktivitet fremsto som en mulighet fordi han også arbeidet som frivillig i Syria:

Frivillighet var og er en viktig del av mitt liv. (…) Min erfaring er at gjennom frivillighet kan man finne hyggelige folk som man trenger for å trives på et nytt sted. Selv leste jeg informasjon om frivillighet og viktige aktiviteter i Norge da jeg var på vei til Norge.

Fadil forteller at deltakelsen i det frivillige organisasjonslivet i byen han bor i, gjør at han sjelden «sitter hjemme», men i stedet er fysisk aktiv og snakker med andre mennesker hver dag, noe som er bevisst fra hans side. Han nevner flere ganger at «både hode og kropp må være i bevegelse», slik at han ikke fanges i tanker og følelser knyttet til tapene krigen og flukten til Norge medførte. Fadil mener også at utstrakt kontakt med norske mennesker gir ham verdifull språktrening og kunnskaper om det norske samfunnet, noe han mener han trenger dersom han skal kunne få seg en jobb hvor han kan få brukt ressursene sine på en god måte, men også for å kunne engasjere seg politisk i Norge. Han har alltid vært politisk engasjert og er det fremdeles, både ved å engasjere seg i situasjonen i Syria og i integreringsdiskusjoner i byen han bor i.

Fadil forteller at mange av de norske han kommer i kontakt med, lar seg begeistre av hans iver og engasjement for å komme i kontakt med dem og bidra til det frivillige organisasjonslivet, og at disse har introdusert ham for lokalpolitiske nettverk og øvrig lokalt samfunnsliv. Kontakter mot norske kan brukes til å komme i jobb, forteller han, og han mener at dette er spesielt viktig på et lite sted der mange folk kjenner hverandre godt. Han forteller at han har fått seg mange norske venner, både menn og kvinner, via frivillig aktivitet, og at han nok er mer på bølgelengde med disse enn med andre syrere i byen han bor i. Slik vi ser det, ser Fadils utdanning, hans verbalitet, hans politiske interesse, hans erfaring med frivillig arbeid, hans manglende religiøsitet og hans erfaring med kjønnsblandede nettverk ut til å gi ham gode muligheter for å «koble seg på» «de innfødtes» sosiale liv. At han har fått mange norske venner, kan tyde på at innfødte relativt ofte opplever ham som likeverdig, og ikke bare som en person som trenger hjelp. Til tross for dette, og til tross for at Fadil ofte fremheves som en idealflyktning av innfødte i byen han bor i, virker han – slik vi ser det – likevel opptatt av å manøvrere seg ut av flyktningkategorien. I stedet for å «være flyktning» ser han ut til å ville anerkjennes som fagperson, basert i den utdanningen og yrkeserfaringen han har fra Syria.

Slik vi forstår det, ser Fadil frivillig aktivitet som noe som er bra for ham på mange måter her og nå, men også som en investering som kan føre ham nærmere jobb i fremtiden. Selv om han snakker mye om frivillig organisasjonsliv, forteller han nemlig at det å komme i jobb er førsteprioriteten hans, og han forteller at han av og til er frustrert over at det å komme i jobb via frivillig aktivitet ser ut til å ta veldig lang tid. Han påpeker også at slik aktivitet ikke automatisk fører til jobb, men må være gjennomtenkt hvis den skal fungere jobbfremmende:

Det er ikke vanskelig å forstå at det norske samfunnet er vanskelig å skjønne for innvandrere. Jeg er selv opptatt av frivillighet og tror på det for å gjøre endringer i samfunnet. Men frivillighet må gjøres riktig om det skal gi jobb.

Han nevner at det for eksempel ikke hjelper flyktninger å bli satt til frivillig arbeid som ikke fører til at de kommer i snakk med eller blir kjent med noen som ikke er flyktninger. Han illustrerer dette med å vise til at han flere ganger har opplevd at flyktninger har blitt satt til å gjøre manuelt arbeid sammen med andre flyktninger, for eksempel i forbindelse med ulike arrangementer.

«Jeg kan ikke akseptere mitt liv uten jobb». Våre øvrige informanters erfaringer med og refleksjoner rundt jobb og frivillig aktivitet, slik Fadil og vi forstår dem

Hovedinntrykket vårt fra våre samtaler med Fadil er altså at han er veldig positiv til deltakelse i frivillig organisasjonsliv, men erfarer at frivillig aktivitet ikke automatisk er jobbfremmende, og at det tar veldig lang tid å få jobb selv om han er veldig aktiv på frivillige arenaer. Slik vi forstår det, ser dette gapet mellom forståelser som aktiveres av folk han møter i sin hverdag, og hans egen erfaring ut til å skape litt frustrasjon. I intervjuene han har gjort med andre syriske menn, ser ikke denne frustrasjonen ut til å være like begrenset og behersket. Tvert om nærmest velter den frem i hans intervjunotater med dem, og Fadil bekrefter den også i samtale med oss. Dette tyder på at avstanden mellom disse informantenes erfaringer og rådende «integreringsforståelser» i dagens Norge og i byen de bor i, er enda større enn det som er tilfelle for Fadil. Mennenes største frustrasjon er, slik Fadil forstår det, at de ikke er i jobb og ei heller ser noen særlige muligheter for å komme i jobb fremover, og én informant sier rett ut at «jeg kan ikke akseptere mitt liv uten jobb». Innbakt i hans og andres frustrasjon ser det også ut til å ligge en frustrasjon knyttet til deltakelse i frivillig organisasjonsliv som vi kommer inn på om litt.

Mennene Fadil har intervjuet, forteller at de synes det er veldig vanskelig at årelang erfaring ikke ser ut til å ha noen verdi i deres nye hjemland, og at de nå må bruke tid og krefter på å lære norsk og norske kulturelle koder i stedet for å kunne jobbe. I motsetning til Fadil ser de altså ut til å få brukt lite av sine ressurser fra Syria i Norge. «For menn fra Syria handler livet om jobb», sier Fadil når han prøver å forklare mennenes frustrasjon i samtaler med oss i etterkant av intervjuene. Han forteller at for mannlige syrere er mye av hverdagslivet organisert rundt lønnsarbeid, og at slikt arbeid kobles til det å være en god syrisk mann. Nå som byer og landsbyer ligger i ruiner i hjemlandet, er det lite rom for industri, handel og servicenæring. Siden jobb er så viktig, ser mange syrere da at de like gjerne kan etablere seg på nytt et annet sted, mener Fadil. Han mener videre at det å ha jobb handler om å skaffe seg frihet, men at det i mennenes nåværende situasjon aller mest handler om å sikre trygghet. Fadil forteller at syrere ikke har erfaring med å bli tatt vare på av staten, og at hans og de andre mennenes nåværende situasjon – hvor de forsørges av den norske staten – føles utrygg. Trygghet opplever man først når man kan forsørge seg med «en ordentlig jobb», sier flere av mennene han har intervjuet, og flere nevner at det å delta i introduksjonsprogrammet og motta lønn for å lære ikke er en ordentlig jobb. Samtidig fortsetter deres forsørgeransvar for storfamilien selv om de lever i eksil, forteller Fadil, og hvis noen for eksempel havner på sykehus i hjemlandet, forventes mennene å bidra økonomisk. Dette er et ansvar som særlig ligger på voksne menn, og forventningene ligger ikke bare hos andre, men også inni mennene selv, forteller Fadil. Ifølge ham gir det å kunne forsørge seg selv også trygghet i form av å føle seg sikker på at man får bli i Norge på sikt. Når dette mangler, blir både han og de syriske mennene han har snakket med, ofte stresset når endring av regler for opphold i Norge diskuteres i media, forteller han.

For mennene Fadil har intervjuet, handler selvforsørgelse ikke minst om å ha en fremtid i Norge også i form av å kunne etablere familie her. Mens noen av mennene forteller at de må gifte seg innen egen etniske/religiøse gruppe, sier andre at de tror at den kulturelle avstanden mellom dem selv og norske kvinner er for stor til at et ekteskap vil fungere. En del forteller at de har eller har hatt norske kjærester. Disse snakker imidlertid om at de når som helst kan bli «byttet ut», og ei heller slike relasjoner ser altså ut til å oppleves som trygge. Dermed ser alle mennene Fadil har intervjuet, familiegjenforening som en avgjørende mulighet for å kunne etablere familie i Norge, noe som gjør egen lønnsinntekt veldig viktig (Eggebø og Brekke 2018). Mange snakker som om livene deres står på vent, og mye av dette handler nettopp om selvforsørgelsens betydning for familieetablering. At mennene ikke har barn, gjør også at de ikke får kontakt med andre deler av lokalbefolkningen via barnehage, skole og fritidsaktiviteter for barn (Haaland, Magnussen, Wallevik og Frykman 2021).

Flere av mennene Fadil har intervjuet, forteller at de har erfaring med praksisplasser og med frivillig arbeid. Selv om mange forteller om ensomhet, depresjoner og vanskeligheter med å lære norsk, ser de imidlertid ikke ut til å se deltakelse i frivillig organisasjonsliv verken som viktig her og nå eller som en investering som kan føre dem nærmere jobb, slik Fadil gjør. Mange ser i stedet ut til å først og fremst bli veldig frustrerte over å arbeide uten betaling. «Frivillighet er en gratis jobb, dette er problemet!» sier én. En annen forteller at han ikke liker å være frivillig, fordi han har funnet ut at slikt arbeid gir verken penger eller muligheter i fremtiden. Én forteller at han var frivillig i ett år uten at han kunne se at det førte ham nærmere jobb. «Jeg var frivillig i ett år, men hva kan man gjøre om fire år?» spør han. Flere av mennene ser ut til å føle seg utnyttet når de arbeider gratis uten å kunne se at det åpner seg muligheter for jobb. Dette ser ut til å ha bidratt til at flere har erfaring med svart arbeid. Disse mennene forteller at penger som ikke er gitt av staten, gir dem en følelse av frihet, men at også slikt arbeid – på grunn av den lave lønnen – gjør at de føler seg utnyttet. I det hele tatt ser det ut som om mennene Fadil har intervjuet, opplever at der er lite bruk for dem i det norske samfunnet, og også andre av deres refleksjoner knyttet til frivillig organisasjonsliv kan støtte opp under en slik måte å forstå deres erfaringer på. Flere forteller at slik deltakelse i stor grad handler om å sitte og snakke med kvinnelige pensjonister, noe de finner vanskelig og lite givende. Blant annet slik kan integreringsfeltets kjønnethet gi ulemper for mennene Fadil har intervjuet. Å gjøre en aktivitet sammen ville vært bedre, sier flere av disse mennene, og flere vil også gjerne treffe folk på egen alder. «Jeg skulle ønske at kommunen hadde tilrettelagt for mer idrett og musikk og åpnet opp for alle generasjoner, ikke bare for pensjonister», sier en av mennene Fadil har intervjuet. I tillegg forteller mange at det er vanskelig å få norske venner, og noen spør hvorvidt de kun er interessante for pensjonister som «vil hjelpe». For flere ser altså deltakelse i frivillig organisasjonsliv ut til å forsterke en følelse av mindreverdighet og underlegenhet – av å «være en flyktning».

Disse erfaringene ser ut til å ha bidratt til at mange av syrerne Fadil har intervjuet, i motsetning til ham, ikke bruker fritiden sin på ulike frivillige aktiviteter. I stedet er de mye hjemme på ettermiddags- og kveldstid, forteller de, men noen sier at de trener sammen med andre menn med lik bakgrunn som dem selv og av og til besøker hverandre. I helgene ser det ut til å være en del sosial aktivitet. Da omgås de andre menn i samme situasjon som dem selv, og hvis været er ok, trekker de gjerne ut og samles i bykjernen. En ofte nevnt kveldsaktivitet er å vandre gatelangs eller gå på pub for å møte venner eller forsøke å bli kjent med kvinner. Alle forteller også at de legger seg sent og sover midt på dagen. Ifølge Fadil lever de fortsatt med døgnrytmen fra Syria, der det er vanlig å hvile på ettermiddagen før man fortsetter arbeidsdagen. Mennene forteller at de bruker mye tid på å lage syrisk mat og på å holde kontakt med familiemedlemmer og venner i hjemlandet via digitale medier. Noen snakker med familie i hjemlandet eller i andre europeiske land så ofte som tre ganger per dag og i opptil en time hver gang, og dette synes å være høyt skattet. Selv om deres hverdagliv er formet av at de bor i Småby, ser de altså likevel ut til å ha en sterk tilknytning til folk i og fra hjemlandet sitt, og til «det syriske» (Haaland, Magnussen, Wallevik og Frykman 2021).

Hvordan kan nyankomne mannlige syriske flyktningers erfaringer utfordre den store norske integreringsfortellingen?

Hvis vi hadde startet forskningen vår med å adoptere forståelser som formidles i den siste norske integreringsmeldingen, og vurdert valgene til Fadil og de andre informantene våre i lys av disse, er det stor sjanse for at vi hadde forstått Fadil som en idealflyktning – som en som gjør gode valg og hvis «integreringsarbeid» de andre mennene bør kopiere. At vi tilstrebet å sette slike forståelser til side og heller startet vår utforskning i Fadils og de andre mennenes erfaringer, rettet oppmerksomheten vår i en annen retning – bort fra mennene selv og over mot hvordan deres «integreringsarbeid» eller mangel på sådan er sosialt formet. Det satte oss i stand til å se at Fadil kanskje har vært like heldig som han har vært «flink», siden han ser ut til å ha kunnet bruke mange av de ressursene han opparbeidet seg i Syria, i sitt hverdagsliv i Småby. Han kan forstås som å tilhøre en global middelklasse med mange likhetstrekk på tvers av sted (Haaland og Wallevik 2016; Haaland og Wallevik 2017). Det kan også se ut som om det å delta i frivillig arbeid og være politisk engasjert i Småby gir Fadil en opplevelse av en viss kontinuitet, noe som kan være viktig for hans følelse av hvem han er (Hall 1997). Alt i alt kan dette gjøre Fadil mer rustet til å inngå i relasjoner hvor han kategoriseres som flyktning – hvor han kan oppleve å bli stakkarsliggjort – sammenlignet med mennene han har intervjuet. Det kan også gi ham mer manøvreringsrom når det kommer til å utfordre slik kategorisering.

Mye tyder på at mennene Fadil har intervjuet, ikke har samme mulighet til å «gjøre integrering» slik han gjør det, og heller ikke ville fått det samme ut av det. Dermed kan vi ikke ta for gitt at den største forskjellen mellom Fadil og de andre informantene våre er at han har forstått noe som de andre informantene ikke har forstått. Tvert om ser de ut til å ha forstått ganske mye. At til og med Fadil, med sine mange omsettbare ressurser og sitt enorme «integreringsarbeid», kan kjenne på en frustrasjon knyttet til at det tar lang tid å komme i jobb ved hjelp av frivillig aktivitet, gir god grunn til å spørre hvor lurt det ville vært for våre andre informanter å bruke mye krefter på slik aktivitet for å komme i jobb. Ikke minst ser mennene Fadil har intervjuet, ut til å «holde hode og kropp i bevegelse» på andre måter enn gjennom deltakelse i frivillig organisasjonsliv.

Erfaringene og refleksjonene til Fadil, men særlig til mennene han har intervjuet, har altså kraft til å utfordre generaliserte forståelser av frivillig organisasjonsliv som formidles i den siste norske integreringsmeldingen, og som også ser ut til å aktiveres i Småby. Deres erfaringer utfordrer imidlertid først og fremst en forståelse av at flyktninger kommer til Norge for å leve på stønader (Magnussen 2020). Mennene ser ut til å legge minst like mye vekt på viktigheten av å komme i lønnet arbeid og å komme raskt i lønnet arbeid som det den siste norske integreringsmeldingen gjør – om ikke mer. Vi mener imidlertid at denne meldingen formidler en forståelse av at «rask integrering» i form av lønnet arbeid må til for at flyktninger skal avlæres / ikke lære en innstilling om å leve på norske trygdeordninger. Fadil og mennene han har intervjuet, ser imidlertid ikke ut til å behøve å lære dette. Tvert om synes et sterkt ønske om å kunne forsørge seg selv og sine å være noe de hadde med seg da de ankom Norge. Mye tyder på at de ser slikt arbeid som en måte å kunne føle seg som en god syrisk mann på – og som avgjørende for en god hverdag og fremtid i Norge. Fadil snakker om lønnsarbeid som frihet, og mye forskning viser hvordan idealer om selvstendighet og uavhengighet former menns hverdager på tvers av tid og sted (Connell 2005; Jaiji 2009; Magnussen 2015). Jaiji (2009:184) mener at «økonomisk impotens» ryster selve grunnvollen i kenyanske mannlige flyktningers mannlighet, og Suerbaum (2018) hevder at det samme gjelder for syriske mannlige flyktninger. Mens det å forsørges av staten ofte ses som lite verdig, gir lønnet arbeid mulighet til å bevare og bygge verdighet både i egne og andres øyne. Sterk arbeidsmoral står sentralt i manges forståelse av hva det innebærer å være syrisk, og Suerbaum viser hvordan lønnet arbeid også gir syriske menn mulighet til å distansere seg fra en flyktningstatus – fra en status som avhengig av staten. Slike forståelser ser også ut til å forme våre informanters erfaringer og refleksjoner. Samtidig utfordrer erfaringene og refleksjonene til de syriske mennene uten høyere utdanning en forståelse som setter likhetstegn mellom lønnsarbeid, selvstendighet og uavhengighet. Magnussen (2015) viser hvordan en slik forståelse har preget norsk sosiologi og nordisk mannsforskning, samt norsk likestillingspolitikk, og argumenterer for at denne måten å forstå lønnsarbeid på i stor grad er definert fra ståstedet til norske kvinner med middelklassebakgrunn. Det gjør at denne forståelsen bidrar til å skyggelegge erfaringene til personer med andre ståsteder. Mye tyder som nevnt på at mennene Fadil har intervjuet, ikke kun ser lønnsarbeid som en inngang til status og makt for sin egen del, men også som en måte å ta vare på andre på – nå og i fremtiden (Naguib 2015).

Dette innebærer at erfaringene til Fadil og de andre mennene også kan utfordre en forståelse av at mannlige flyktningers utfordringer i Norge først og fremst består av et krasj mellom deres «kultur» og norsk likestilling. For mennene Fadil har intervjuet, ser frustrasjoner over manglende jobb ut til å overskygge eventuell likestillingsfrustrasjon, og selv om mennene ofte ser ut til å nevne kulturforskjeller når de skal forklare hvorfor de ikke ser ekteskap med norske kvinner som realistisk, så ser det ut som om de også knytter slik manglende realisme til at norske kvinner fort kan bytte dem ut til fordel for en mann med bedre forsørgerevne. Skrede (2004) har vist hvordan nettopp forsørgerevne fremdeles synes å bety mye for heterofile kvinners valg av livspartner i dagens Norge, og mye tyder på at dette tilsløres av den norske likestillingsdiskursen. Det innebærer at det største likestillingsgapet kanskje aller mest finnes mellom «våre» forestillinger om «de andres» likestillingsutfordringer og deres faktiske erfaringer og refleksjoner, siden disse erfaringene og refleksjonene sannsynligvis er mer likestilte enn vi ofte ser ut til å tro.

Erfaringene og refleksjonene til informantene våre har altså også kraft til å utfordre rådende forståelser av hva som er menn med flyktningbakgrunn sine største utfordringer i dagens Norge. Ikke minst kan de utfordre en forståelse av at det først og fremst er kvinner med slik bakgrunn som har verdige grunner til å ha det vanskelig i Norge, og som først og fremst (eller alltid?) er underprivilegerte og skal «hjelpes». Informantene våre har mange gode grunner til å synes at livet i Norge er vanskelig, og noen av disse utfordringene ser ut til å kunne være særlig vanskelige nettopp fordi de er menn. Tatt i betraktning de kjønnede idealene vi har vært inne på, har vi for eksempel grunn til å tro at det å ikke komme i jobb i Norge og være i en posisjon hvor man først og fremst skal hjelpes, kan oppleves som vanskeligere for menn enn for kvinner. Ikke minst er det god grunn til å tro at «våre» forståelser av mannlige flyktninger får faktiske, negative konsekvenser i mennenes liv – og antakeligvis særlig i livene til de som ikke har høyere utdanning.

Avsluttende refleksjoner

I møter med frivillige på integreringsfeltet har vi noen ganger fått spørsmål om hvorvidt flyktninger «virkelig vil integrere seg» eller bare er her for å nyte godt av den norske velferdsstaten – som nevnt en forståelse som også formidles i den siste norske integreringsmeldingen. Erfaringene vi har fått frem i dette kapitlet, viser forhåpentligvis at det som kan forstås som manglende interesse fra flyktningers side, også kan forstås som en respons på det som oppleves som manglende interesse fra «de innfødtes» side – eller om en situasjon hvor flyktninger kommer i kontakt med folk som vil «hjelpe», men som i praksis ikke fungerer som en inngang til verken arbeidsliv eller vennskap. Ikke minst kan det forstås som en respons på det som oppleves som manglende muligheter i Norge. De mange stengte dørene mange av våre informanter ser ut til å møte, kan bidra til å gjøre det som kanskje kan stemples som «dårlige valg» eller som å være på «feil spor» mer forståelige – og kanskje også som valg tatt på bakgrunn av kunnskap mennene har om seg selv og sine liv.

Utforskning av hvordan våre informanters erfaringer i Norge er preget av tenkemåter i det norske samfunnet, kan også bidra til å rette oppmerksomheten bort fra dem og over til aspekter som usynliggjøres av det individfokuset som i stadig økende grad ser ut til å prege norsk politikk og profesjonell praksis, både på integreringsfeltet og ellers. Våre informanters erfaringer og refleksjoner sier mye mer om det norske samfunnet enn det sier om dem, og det er på høy tid at vi retter mer oppmerksomhet mot «oss» i stedet for å gi marginaliserte mennesker ansvar for å «fikse seg selv» i retning av tenke- og gjøremåter vi definerer som nøytrale. Vi bør ikke kun lære flyktninger å «spille spillet» – et spill som i realiteten er basert på premissene til grupper med mye makt i dagens norske samfunn – og løfte frem de som har mulighet til å spille dette bra som spesielt flinke. I stedet bør vi utforske og utfordre spillets ulikhetsforsterkende effekter.

Litteratur

Abu-Lughod, Lila 2002. Do Muslim Women really need saving? Anthropological reflections on cultural relativism and its others. American Anthropologist, 104(3): 783–790

Annfelt, Trine og Gullikstad Berit 2013. Kjønnslikestilling i inkluderingens tjeneste? Tidsskrift for Kjønnsforskning37(3–4): 309–328

Bendixsen, Synnøve, Bringslid Mary Bente og Vike Halvard (red.) 2018. Egalitarianism in Scandinavia. Historical and Contemporary Perspectives. Cham: Palgrave Macmillan

Berg, Anne-Jorunn, Flemmen Anne Britt og Gullikstad Berit 2010. Innledning: Interseksjonalitet, flertydighet og metodologiske utfordringer. I: Berg Anne-Jorunn, Flemmen Anne Britt og Gullikstad Berit (red.): Likestilte norskheter. Om kjønn og etnisitet. Tapir akademisk forlag: Trondheim

Bhattacharyya, Garbi 2008. Dangerous brown men. Exploiting sex, violence and feminism in the war on terror. London: Zed Books

Connell, Raewyn 2005. Masculinities. Berkeley: University of California Press

Cruickshank, Jørn og Wallevik Hege 2016. Power and Knowledge. I: Johnsen Hans Christian Garmann, Hauge Elisabet S., Magnussen May-Linda og Ennals Richard (red.): Applied Social Science Research in a Regional Knowledge System Balancing validity, meaning and convenience. London: Routledge

Curwen, Naomi, Haaland Hanne og Wallevik Hege 2019. The potential of Institutional Ethnography in Norwegian development research and practice. I: Lund Rebecca og Nilsen Ann Christin Eklund (red.): Institutional Ethnography in the Nordic Region. London: Routledge

Døving, Cora Alexa 2009. Integrering: teori og empiri. Oslo: Pax Forlag.

Eggebø, Helga og Brekke Jan-Paul 2018. Family Migration and Integration. A Literature Review. Bodø, NF-report 4/2018

Engebrigtsen, Ada og Fuglerud Øyvind 2009. Kultur og generasjon. Tilpasningsprosesser blant somaliere og tamiler i Norge. Oslo: Universitetsforlaget

FN-sambandet 2020. Hentet fra: https://www.fn.no/Om-FN/FNs-baerekraftsmaal

Gullestad, Marianne 2002. Det norske sett med nye øyne: Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Oslo: Universitetsforlaget

Gullikstad, Berit og Kristensen Guri Korsnes 2021. «Vi er jo et mangfoldssamfunn.» Mangfold som offentlig integreringssamfunn: (re)produksjon av likhet og ulikhet. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Kornes og Sætermo Turid Fånes (red.): Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Hall, Stuart 1997. Representation: Cultural Representation and Signifying Practices. London: Sage

Herz, Marcus 2018. Becoming a possible threat: masculinity, culture and questioning among unaccompanied young men in Sweden, Identities, 26(4): 431–449

Haaland, Hanne og Wallevik Hege 2016. Comparative reflection. I: Johnsen Hans Christian Garmann, Hauge Elisabet S., Magnussen May-Linda, Ennals Richard (red.): Applied Social Science Research in a Regional Knowledge System Balancing validity, meaning and convenience. London: Routledge

Haaland, Hanne og Wallevik Hege 2017. Frivillig sektor som inngangsport til det norske. I: Johnsen Berit Eide (red.): På vandring og på flukt. Migrasjon i et historisk perspektiv. Oslo: Cappelen Damm

Haaland, Hanne, Magnussen May-Linda, Wallevik Hege og Frykman Maja Povrzanovic 2021. Ulike måter å «sikre sted»: flyktningers fortellinger om integrering inn i et lokalsamfunn i Sør-Norge. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Kornes og Sætermo Turid Fånes (red.): 2021. Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Jaiji, Rosemary 2009. Masculinity on unstable ground: Young Refugee Men in Nairobi, Kenya, Journal of refugee studies, 22(2): 177–194

Justis- og beredskapsdepartementet 2017. Retten til å bestemme over eget liv. Handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse 2017–2020. https://www.regjeringen.no/contentassets/e570201f283d48529d6211db392e4297/handlingsplan_retten-til-a-- bestemme-over-eget-liv.pdf (Lastet ned 30.09.2020.)

Justis- og beredskapsdepartmentet 2016. Stortingsmelding nr. 30 (2015–2016), Fra mottak til arbeidsliv – en effektiv integreringspolitikk https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-30-20152016/id2499847/ (Lastet ned 30.09.2020.)

Kamali, Masoud og Jönsson Jessica H. 2018. Introduction: Neoliberalism and social work in the Nordic welfare states. I: Kamali Masoud og Jönsson Jessica H. (red.): Neoliberalism, Nordic Welfare States and Social Work. Current and Future Challenges. London: Routledge

Keskinen, Suvi, Tuori Sari, Irni Salla og Mulinari Diana 2009. Complying with colonialism. Gender, race and ethnicity in the Nordic region. London: Routledge

Košuta, Minela 2018. «Av og til kunne jeg ønske jeg hadde en hijab å skylde på eller noe som gjør meg synlig». Masteroppgave, institutt for sosiologi og sosialt arbeid, Universitetet i Agder

Lødemel, Ivar og Trickey Heather 2001. ‘An Offer You Can’t Refuse’: Workfare in International Perspective. Bristol: Policy Press

Magnussen, May-Linda 2020. «Jeg er klar til å bidra». Utforskning og utfordring av bakkebyråkraters kategorisering av flyktninger som prøver å komme i jobb i dagens Norge, Tidsskrift for velferdsforskning, 1: 63–75

Magnussen, May-Linda 2015. Familieforsørgelse i menns hverdag. Doktoravhandling, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Mulinari, Diana og Lundqvist Åsa 2017. Invisible, burdensome & threatening: The location of migrant women in the Swedish welfare state. I: Ålund Aleksandra, Schierup Carl-Ulrik og Neergaard Anders (red.): Reimagineering the nation. Essays on twenty-first-century Sweden. Frankfurt Am Mein: Peter Lang

Naguib, Nafissa 2015. Nurturing Masculinities: Men, Food, and Family in Contemporary Egypt. Austin: University of Texas Press

Olwig, Karen Fog og Pærregaard Karsten 2011. Introduction. «Strangers in the nation». I: Olwig Karen Fog og Pærregaard Karsten (red.): The question of integration. Immigration, exclusion and the Danish welfare state. Newcastle upon Tyne: Cambridge Scholars Publishing

Rugkåsa, Marianne 2012. Likhetens dilemma. Om sivilisering og integrasjon i den velferdsambisiøse norske stat. Oslo: Gyldendal Akademisk

Rugkåsa, Marianne, Ylvisaker Signe og Eide Ketil 2017. Barnevern i et minoritetsperspektiv. Sosialt arbeid med barn og familier. Oslo: Gyldendal akademisk.

Røysum, Anita 2016. Arbeidsmoral forkledd som likestilling? Søkelys på arbeidslivet, 32(01–02): 142–161

Suerbaum, Magdalena 2018. Defining the Other to Masculinize Oneself: Syrian Men’s Negotiations of Masculinity during Displacement in Egypt, Signs: Journal of Women in Culture and Society, 43(3): 665–686

Skrede, Kari 2004. Færre menn blir fedre, Økonomiske analyser, 2004 (6): 57–68.

Smith, Dorothy Edith 1987. The everyday world as problematic. A feminist sociology. Boston: Northeastern University Press

Smith, Dorothy Edith 1999. Writing the social. Toronto: University of Toronto Press

Smith, Dorothy Edith 2005. Institutional Ethnography. A Sociology for People. Lanham Md: AltaMira

Stenius, Henrik 1997. The good life is a life of conformity: the impact of Lutheran tradition on Nordic political culture. I: Sørensen Øystein og Stråth Bo (red.): The cultural construction of Norden. Oslo: Scandinavian University Press

Synnes, Katrine under publisering. Guarding the borders of the Norwegian welfare state. How NAV employees decide on social assistance for unemployed Polish migrants. Nordic Social Work Research

Sætermo, Turid 2016. Negotiating belonging as ‘ideal migrants’. An Ethnographic Study of Skilled Migration from Venezuela to Canada. Doktoravhandling, Institutt for sosialantropologi, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet

Sætermo, Turid Fånes, Gullikstad Berit og Kristensen Guro Korsnes 2021. Å studere fortellinger om integrering i en lokalsamfunnskontekst: En introduksjon til et komplekst forskningsfelt. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Kornes og Sætermo Turid Fånes (red.): 2021. Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Walle, Thomas Michael 2010. A passion for cricket: masculinity, ethnicity and diasporic spaces in Oslo. Avhandling for PhD-graden. Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Oslo

Weigt, Jill 2006. Compromises to Carework. The Social Organisation of Mother’s Experiences in the Low-Wage Labour Market after Welfare Reform, Social Problems, 53(3): 332–351

Widerberg, Karin 2015. En invitasjon til institusjonell etnografi. I: Widerberg Karin (red.): I hjertet av velferdsstaten. En invitasjon til institusjonell etnografi. Oslo: Cappelen Damm akademisk

Widerberg, Karin 2019. In the name of the welfare state: investigating ruling relations in a Nordic context. I: Lund Rebecca og Nilsen Ann Christin (red.): Institutional ethnography in the Nordic region. London: Routledge

Wojnicka, Katarzyna og Pustulka Paula 2019. Migrant men in the nexus of space and (dis)empowerment, NORMA, 12(2): 89–95

Øland, Trine 2019. Welfare work with immigrants and refugees in a social democratic welfare state. London: Routledge

1Institusjonell-etnografisk forskning skal vise hvordan menneskelig handling (fenomener på mikronivå) er preget av store samfunnskrefter (fenomener på makronivå). Slik forskning skal samtidig også bidra til å utfordre denne pregingen, noe som krever en forståelse av «det sosiale» som gir mulighet for motstand og endring. Ifølge Smith kan dominerende organiserings- og tenkemåter kun prege folks liv ved at folk bruker og «aktiverer» dem – og slik reproduserer dem. De har altså ingen kraft i seg selv og kan «demonteres» (Weigt 2006).
2«Styrende» organiserings- og tenkemåter bidrar til å forme menneskers bevisstheter og handlinger på tvers av tid og rom (Smith 2005).
3I 2017 fikk vi midler til et forprosjekt om mannlige flyktningers hverdagsliv. Forskningen ble finansiert av Nettverk for profesjonsrettet forskning (PRONETT) ved Universitetet i Agder. Målet med forprosjektet var å få frem erfaringer fra mannlige flyktningers hverdagsliv og legge grunnlag for et større forskningsprosjekt.
4Våre informanter bor i eller tett på en mindre sørlandsby som ligger i en kommune med et variert arbeidsliv som inkluderer industri, reiseliv, servicenæring og arbeidsplasser i offentlig sektor.
5Det innebærer at intervjueren inntar en relativt aktiv rolle, i form av å stille oppfølgende spørsmål og be informantene presisere og/eller nevne konkrete episoder. For å lese mer om Smiths erfarings- og arbeids-/virksomhetsbegrep, se Magnussen 2015.
6I forprosjektet vi baserer dette kapitlet på, har vi selv gjort lite intervjuing. Det betyr at vi ikke har hatt samme mulighet til å hjelpe informantene å «pakke ut» begreper og få frem virksomhet som vi har hatt i prosjekter hvor vi har kunnet intervjue selv. Intervjuguiden Fadil brukte var imidlertid i stor grad rettet mot å få frem hverdagslivets praksiser og refleksjoner over disse praksisene, og vi benyttet også samtalene med ham til å prøve å få frem så mye som mulig av mennenes virksomhet. Vi mener at vi ikke hadde fått tilgang til dataene som utgjør hovedempirien i dette kapitlet, uten å få hjelp av en forskningsassistent med samme kjønn, landbakgrunn og morsmål som resten av informantene våre. Samtidig betyr Fadils involvering selvfølgelig at også han – og ikke bare vi som forskere – har preget forskningsprosessen. For eksempel har han, til tross for intervjuguiden som vi forskere utviklet, og samtalene vi hadde omkring denne, antakeligvis påvirket hva intervjuene i praksis handlet mest om. Vi ser også for oss at hans klassebakgrunn har preget hva de intervjuede mennene har fortalt og ikke fortalt.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon