Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

3. Problematisk integrering i en norsk småby: fortellinger om konflikt og samfunnsbygging

Christian Engen Skotnes er universitetslektor i fagdidaktikk samfunnsfag ved Institutt for lærerutdanning på NTNU. Han underviser i fagdidaktikk, historie og samfunnskunnskap.

Priscilla Ringrose er professor i kjønnsstudier ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU. Hennes forskningsfelt er kjønn og migrasjon.

Utgangspunktet for dette kapittelet er en rekke kritiske hendelser som utspant seg i en norsk småby hvor det ble utøvd vold mellom etablerte og nye innbyggere. Disse hendelsene ble i lokalmedia fremstilt som uttrykk for mislykket integrering, hvilket fikk noen unge migranter til å ta ulike grep for å snu sitasjonen. Som analysegrunnlag benytter vi intervju med de ungdommene som var involvert, hvor de forteller om både konflikten og dens etterspill. Vi argumenterer for at tre fortellinger kommer frem: fortellingen om den misforståtte innvandreren, om det opprørte lokalsamfunnet og om den gode migranten.

Nøkkelord: integrering, småby, konflikt, samfunnsbygging, innvandrerborgerskap

The starting point for this chapter is a series of critical incidents that unfolded in a small Norwegian town where violence took place between established and new inhabitants. These incidents were framed in the local media as a case of failed integration, which prompted several young migrants to take various measures to turn the situation around. The analysis is based on interviews with three young men involved in the situation, who recount both the conflict and its aftermath. We argue that three stories emerge from the data: the story of the misunderstood immigrant, of the upset local community and of the good migrant.

Keywords: integration, rural town, conflict, community building, migrant citizenship

Innledning

I dette kapittelet undersøker vi en historie om konflikt og samfunnsbygging i Elveby, en norsk småby. Vi ser på historien fra perspektivet til unge migranter som spilte en vesentlig rolle i flere voldshendelser i Elveby, som involverte både nyankomne ungdommer og andre lokale ungdommer. Hendelsene førte til en rekke sterke reaksjoner fra medlemmer av lokalsamfunnet og media som gjorde at situasjonen ble fremstilt som en periode med «problematisk integrering». Denne studien fokuserer på disse voldshendelsene og konsekvensene av dem – private sanksjoner brukt av lokalsamfunnet mot migranter og tiltak som noen unge mannlige migranter utførte for å prøve å forene lokalsamfunnet og gjenopprette tillit til innvandrerbefolkningen. Kapittelet baserer seg på intervju med tre unge migranter som var sterkt involvert i situasjonen. Med henvisning til Sarah Ahmeds Strange Encounters (2000) og The Cultural Politics of Emotion (2014) ser vi på hvordan fortellingene deres fremstiller de opprinnelige konfliktene, konfrontasjonene som fulgte, samt deres egen innsats for å gjenopprette tillit i lokalsamfunnet.

I kraft av å være et industrisamfunn har Elveby en lang tradisjon med tilflytting og nye innbyggere. I de siste årene har kommunen som Elveby tilhører, sett en vesentlig og rask økning i antallet migranter fra Asia og Øst-Afrika. Kommunen har siden slutten av 1980-tallet bosatt flyktninger, men i et forholdsvis beskjedent antall. I 2015 opplevde den en dobling av antall bosatte flyktninger fra året før. Fra og med 2019 har kommunen en befolkning av førstegenerasjonsinnvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn, som til sammen utgjør 9 % av kommunens befolkning (IMDi 2018). I årene 2017 og 2018 var det en serie hendelser som involverte vold mellom ungdommer i Elveby. De første voldshendelsene involverte moderat vold fra mindreårige nyankomne migranter og lokale mindreårige i alderen 10–17 år. Den neste hendelsen fant sted på en videregående skole, men uten alvorlige konsekvenser med tanke på skadeomfang. Som et resultat av mediedekningen av disse hendelsene, og etter hvert offentlig kunnskap om «gjerningsmennenes» identiteter, prøvde en borgervernsgruppe bestående av lokale menn å spore opp de involverte ungdommene. Deretter prøvde flere av de unge migrantene som hadde vært involvert i voldshendelsene, å fremstille sin side av saken. De oppsøkte media for å fortelle sitt perspektiv, noe som resulterte i en mediedekning som var mer positivt vinklet mot dem. Til slutt innledet flere innvandrerungdommer, som ikke var involvert i hendelsene, initiativ til to samfunnsarrangement: en invitasjon til den lokale moskeen og et dialogmøte.

Initiativene som de unge migrantene tok for å engasjere lokalsamfunnet i samfunnsbyggende aktiviteter, vekker spørsmål om sosial- eller samfunnsmedborgerskap og om hvem som har rett til det. Samfunnsmedborgerskap er i denne konteksten forstått ut ifra Brochmanns (2002) definisjon av individets rolle i samfunnets politiske og sosiale liv. Ifølge Hegna, Ødegård og Seland (2018:10) er borgerskap innenfor politisk filosofi «betegnet som forholdet mellom borger og stat, en tilhørighet (‘a mode of belonging’) til staten» (Kivisto og Faist 2007:49; Osler 2012; Arthur, Davies og Hahn 2008). Brochmann utvikler dette konseptet (2002:56) ved å oversette borgerskap til «samfunnsborgerskap». I dette inkorporerer hun det «juridiske statsborgerskapet, som man fødes inn i, eller som innvilges etter loven, og det mer samfunnsmessige medborgerskapet, som betegner en subjektiv opplevelse av tilhørighet til samfunnet – en opplevelse av identitet, lojalitet, tillit og vilje til deltakelse» (Brochman 2002:56 i Hegna mfl. 2018:10).  I Børhaugs (2019) forskning på det norske «introduksjonsprogrammet» er migranters borgerskap diskutert på en måte som også tar hensyn til et sosialt aspekt. Den «gode innvandrarborgarskap» må i denne sammenhengen oppfylle forventninger om assimileringen av norske verdier og at de er aktive i det sivile samfunnet (Djuve, Kavli, Sterri og Bråten 2017; Børhaug 2019:175). Samtidig er det forventet at migranten har gode norskkunnskaper, er involvert i arbeidsmarkedet og bidrar aktivt til velferdsstaten: «[Han] er ein norsktalande arbeidstakar, skattebetalar og deltakar i å finansiera velferdsstaten, lovlydig og forbrukar av dyre offentlege tenester» (Børhaug 2019:180).

Integrering er ikke bare knyttet til politikk og enkelte tiltak som introduksjonsprogrammet, men har også blitt en verdi i det norske samfunnet. Med verdi mener vi at vellykket integrering forstås som en forutsetning for et godt samfunn, og at de aller fleste i prinsippet er enige i at det er noe som er ønskelig og viktig å få til, selv om det kan være utfordrende og krevende. I denne studien vil vi utforske en situasjon der integrering viste seg å bli utfordrende, til og med svært problematisk og uønskelig, men hvor det samtidig var mange i lokalsamfunnet som var i stand til å håndtere noen av disse utfordringene. Vi utforsker hvordan erfaringer, praksiser og forståelser av integrering og av innvandrerborgerskap blir diskutert, utfordret og forhandlet i en krevende kontekst av vold i lokalsamfunnet. I denne lokale integreringsfortellingen er det særlig interessant å undersøke hvordan de etablerte innbyggernes forståelse av integrering som en enveisprosess (Klarenbeek 2019, se også Gullestad 2002; Jöhncke 2007; Rugkåsa 2012) ble utfordret takket være handlingene til de nyankomne innbyggerne.

Denne artikkelen tar for seg tre unge migranters perspektiv på hendelsene i det som kan beskrives som en periode med «problematisk integrering» i Elveby, ved bruk av en narrativ tilnærming. En av disse unge mennene var direkte involvert i voldshendelsene, mens de to andre var involvert i å opprette samfunnsbyggende aktiviteter som var ment å gjenoppbygge tilliten i lokalmiljøet. Vi undersøker de følgende spørsmålene: Hvilke fortellinger kommer frem i disse unge mennenes personlige beretninger om de lokale hendelsene? Hvordan beskriver de konteksten til, og motivasjonen bak, voldshendelsene med hensyn til integreringsproblematikk? Hvordan fremstiller de reaksjonen til medlemmer av lokalmiljøet som involverte seg i konflikten? Hvordan forstår de sin egen rolle i samfunnsbyggingen? Hva sier historiene deres om hvorvidt de oppfyller kravene til «den gode innvandrarborgarskap» eller ikke?  I denne studien var Sara Ahmeds forskning nyttig i å fremheve hvordan informantene omtalte den flytende dynamikken mellom de etablerte og nye innbyggerne i byen. Vi ser en kobling mellom frykten som hendelsene i Elveby medførte, og konseptet «affective economies», som ble utviklet i The Cultural Politics of Emotion (2014), hvor Ahmed beskriver forbindelsen mellom bestemte tegn og bestemte «kropper». Et eksempel på dette i en norsk sammenheng er hvordan ordet «innvandrer» forbindes med noen som «ser fremmed ut», og som «virker truende». Avslutningsvis bruker vi Ahmeds forskning på «nabolag» for å diskutere hvordan Elvebys historie både illustrerer og undergraver Ahmeds idé om «mislykkede nabolag» (2000).

Metode og analytiske verktøy

Denne artikkelen er basert på kvalitative intervju utført med tre unge mannlige nyankomne migranter fra Elveby. To av intervjuobjektene, Ammar og Muhammad, kommer fra Øst-Afrika og er i begynnelsen av 20-årene. Muhammad kom til Norge da han var rundt 10 år gammel, mens Ammar kom til Norge som tenåring. Det tredje intervjuobjektet, Khaled, er fra et asiatisk land. Alle tre spilte en viktig rolle i Elveby både i forbindelse med konfliktene og ettervirkningene. Den yngste informanten, Khaled, var direkte involvert i en av voldsepisodene da han gikk på videregående. De andre to informantene, Muhammad og Ammar, var ikke involvert i voldshendelsene, men var med på å sette i gang samfunnsbyggende initiativ i etterkant.

Intervjuobjektene var utvalgt på grunn av deres tilknytning til Elvebys opplevelse av «problematisk integrering». Forfatterne fikk kontakt med individene gjennom en av forfatterens kontakter i byen. Individene ble kontaktet gjennom sosiale medier (Facebook Messenger). Mest sannsynlig på grunn av felles bekjente hadde alle tre mennene en positiv reaksjon til forespørselen og var ivrig etter å ta del i intervjuene. Alle intervjuene varte i omtrent en time. Intervjuobjektene ble oppmuntret til å snakke om sine formeninger om integrering i nærmiljøet, de spesifikke hendelsene som involverte vold, og hvordan lokalsamfunnet reagerte på hendelsene. Stemningen under intervjuene var preget av tillit og trygghet. Intervjuene ga oss en rik og variert innsikt i de unge mennenes perspektiv på sin rolle og sine motivasjoner både under konfliktene og ettervirkningene av dem. I tillegg fikk vi et innblikk i deres oppfatning av lokalsamfunnets reaksjoner, respons og initiativ. Deltagere og stedsnavn er anonyme. Intervjuene ble nedtegnet, transkribert og analysert basert på nærlesing av materialet.

I analysen tok vi i bruk en narrativ tilnærming. En slik tilnærming forutsetter at individene, ved å fortelle sine historier, ikke bare forteller andre om sine opplevelser, men at de samtidig prøver å gi mening til disse opplevelsene. Dette perspektivet forutsetter at det ikke finnes et sant narrativ som beskriver virkeligheten. Det er snarere slik at narrativer setter hendelser i en viss rekkefølge og ilegger dem en viss mening (Kartch 2018). Historien representerer individets forsøk på å tillegge mening til en hendelse, en situasjon eller et livsløp. Betydningen kan komme fra selve hendelsene, andre individer eller individets opplevelse av seg selv. Når man forteller en historie, tar fortelleren valg angående begivenheter, sortering, verdier og hva han eller hun legger vekt på (Kartch 2018). Gjennom slike valg utvikles en spesifikk virkelighet. I denne analysen undersøker vi virkelighetene som disse unge mannlige migrantene har konstruert; hvordan de gir mening til seg selv, til andre og til ulike aktører i lokalsamfunnet.

Forskeren og deltageren jobber sammen om å skape mening gjennom historiefortelling (Kartch 2018). Narrative intervju er dermed et samarbeidsprosjekt hvor både intervjuobjektet og intervjueren har en aktiv rolle. Ved å fokusere på fortellingen har vi mulighet til å se nærmere på hvilke opplevelser, ideer og tanker som blir en del av historien, og hvilke som uteblir. Vi kan forstå hvem som forteller historien, og i hvilken sammenheng de forteller, og hvilke former og stiler fortellingene tar på seg (Elliott 2005; Fraser 2004; Kristensen 2011). Narrativ forskning er opptatt av hvordan man omtaler sitt eget liv og forstår sine egne opplevelser, men også hvordan man kobler sin personlige livshistorie til en større sosial kontekst (Plummer 2001:186). Narrative intervju gir individer mulighet både til å forklare seg selv og til å opplyse om den større samfunnskonteksten som de befinner seg i (Kristensen 2011). I denne studien var vi spesielt interesserte i perspektivet til nyankomne innbyggere fremfor de etablerte innbyggerne. Samtidig gir fortellinger innsikt i spørsmål om integrering som angår hele lokalsamfunnet.

Ahmeds teorier om nasjon og samfunn kaster lys over integreringsspørsmål i Elveby. Ifølge Ahmed er konseptet nasjon utviklet og konstruert gjennom steder og lokalsamfunn hvor tilhørighet og sosiale bånd har mulighet til å vokse (2000:97). Hun hevder at nasjoner er skapt/oppfunnet som velkjente rom som settes opp imot den ukjente: «Så nasjonen, nasjonalstaten og dermed også statsborgerne, kjenner igjen seg selv gjennom den diskursive konstruksjonen av den fremmede som en som ikke passer inn […] og derfor potensielt farlig» (Ombagi 2016:148). For Ahmed er dette forestilte samfunnet avhengig av at man produserer en grense mellom de som hører hjemme, og de som ikke gjør det. Hun argumenterer mot å teoretisere fremstillingen av den fremmede som en som rett og slett ikke hører til. Som hun skriver: «fremmede er ikke bare de som ingen på bostedet kjenner, men de som, i nabolaget, allerede vedkjennes på som den som ikke hører til, som ikke passer inn» (Ahmed 2000:20).

I The Cultural Politics of Emotion (2004) viser Ahmed hvordan følelser sirkulerer mellom kropper, og undersøker hvordan de «setter seg fast» i tillegg til å «forflytte seg» (2004:4). Hun illustrerer hvordan fremstillingen av den fremmede kan bli et skremmende vesen, som både fryktes og hates, fordi følelser som frykt og hat festes til ham. Ahmed bruker ord som «klebrig» [sticky] for å beskrive hvordan enkelte ord, fordi de stadig gjentas, bidrar til å normalisere narrativer om annerledeshet og skaper et inntrykk av andre som mennesker som har invadert nasjonens rom og truer dets eksistens (2004:46). I den norske sammenhengen er ordet «innvandrer» et eksempel på et slikt «klebrig» ord som fester seg til ikke-hvite migranter og markerer dem som annerledes. For Ahmed setter tegn seg fast på individuelle kropper, men de sirkulerer også inni og rundt kropper. Når disse tegnene repeteres, flytter de følelsesmessig affekt fra den opprinnelige konteksten og fester seg på andres kropper. Denne prosessen kommer frem i intervjuene, hvor de unge migrantene omtaler følelser av frykt i lokalsamfunnet, hvordan frykt fester seg til bestemte kropper, og hvordan disse merkene klistret seg til hele innvandrerbefolkningen i småbyen. Samtidig forteller historiene om forsøk på å bryte denne sirkulasjonen av frykt ved å sette i gang samfunnsbyggende tiltak.

Ahmed snakker også om «kropper» ikke bare som individuelle eller grupper av kropper, men også hele nabolag. Hun mener at Hallmans analogi mellom det ideelle nabolaget og en sunn kropp bidrar til en definisjon av «det ideelle nabolaget som integrert, homogent og avstengt» (2004:25). Nabolaget er som en kropp som er rammet inn av huden, som er lukket og ikke slipper inn «virus eller fremmede». Slik blir det gode nabolaget visualisert som et organisk samfunn som beholder sin sosiale helse ved å forbli ren og stenge ute annerledeshet (2004:25).

Vi undersøkte intervjumaterialet fra et narrativt perspektiv og i lys av Ahmeds forskning med følgende spørsmål: Hvilke fortellinger kommer frem i informantenes personlige beretninger av de lokale hendelsene? Hvordan beskriver de konteksten til og motivasjonen bak voldshendelsene med hensyn til integreringsproblematikk? Hvordan fremstiller de reaksjonen til medlemmer av lokalmiljøet som involverte seg i konflikten? Hvordan forstår de sin egen rolle i samfunnsbyggingen? Hva sier historiene deres om hvorvidt de oppfyller kravene til «den gode innvandrarborgarskap» eller ikke? Gjennom analysen identifiserte vi tre fortellinger: fortellingen om den misforståtte migranten, fortellingen om det opprørte lokalsamfunnet og fortellingen om den gode migranten. Avslutningsvis bruker vi Ahmeds forskning på nabolag for å diskutere den helhetlige historien om Elveby i forhold til Ahmeds ideer om ideelle/mislykkede nabolag. 

Fortellingen om den misforståtte innvandreren – «Men avisen skrev at jeg knakk kjeven hans!»

I analysen begynner vi med å se på intervjuobjektenes opplevelser av å bli misforstått og mistenkeliggjort. Denne fortellingen kommer sterkest frem i Khaleds intervju, hvor han snakker om hvordan handlingene hans ble misforstått, og hvordan han ble feilaktig fremstilt i media. De andre informantene, særlig Muhammad, har også opplevelser av å bli misforstått, selv om det ikke er i like stor grad som hos Khaled. Muhammad forteller at de etablerte innbyggerne ikke bare mistenker individene som var involverte eller oppfattet som involverte i voldsepisodene, men også andre som regnes som medlemmer av den ikke-hvite befolkningen.

Khaled gir en levende fremstilling av hendelsen som skjedde i forbindelse med en fotballturnering som han selv var involvert i. Han beskriver hvordan han slo til en annen ungdom, men at han «så vidt traff», og at det dermed ikke var et ordentlig slag. Han forklarer handlingene sine fra sitt eget perspektiv og gir bakgrunnsinformasjon som støtter hans side av saken. Når man lytter til ham, får man inntrykk av at han virkelig føler seg misforstått og anklaget på falskt grunnlag. Målet hans i gjenfortellingen av denne episoden er å vise hvordan medias fremstilling av saken og det som faktisk skjedde, ikke samstemmer. 

Det hele begynte jo i [dato]. Da jeg var involvert i voldsepisoder. Og det var på Elveby der en gutt kom og sa stygge ting mot meg. Og det sa han foran kompisene mine. Så jeg ville være litt tøff. Så jeg ga han et slag, da. Men jeg traff han så vidt. Men avisa skrev at han knekte kjeven og sånt. (Khaled)

Khaled innrømmer sin egen rolle klart og tydelig – «jeg var involvert» – samtidig som han gir en forklaring på konteksten i den hensikt å vise at medienes fremstilling var unøyaktig. Dette gjør han ved å nevne at bruken av vold var fremprovosert av en annen gutt som «sa stygge ting mot meg», hvor implikasjonen er at han selv ikke startet det. Hendelsen er beskrevet som ekstra provoserende fordi det skjedde i offentligheten foran venner, noe som ga Khaled en følelse av skam: «Og det sa han foran kompisene mine». Videre prøver Khaled å rettferdiggjøre motivasjonen sin ved å nedtone «tøffheten» sin: «Så jeg ville være litt tøff» [vår fremheving]. Han rettferdiggjør det primært ved å si at handlingen knapt kunne regnes som voldelig: «Men jeg traff han så vidt». Til slutt setter han sin egen opplevelse – «Så jeg ga han et slag, da. Men jeg traff han så vidt» – opp imot det han beskriver som medias fremstilling av episoden: «Men avisa skrev at han knekte kjeven og sånt». I Khaleds ord blir medias overdrivelse fremstilt som forskjellen mellom en nestenulykke og en alvorlig legemsbeskadigelse. Når han først nevner medias fremstilling av saken, er det tydelig at han tolker det som sensasjonspreget, og som noe som førte til økt oppstandelse i lokalmiljøet og mer mistenkeliggjøring av nyankomne migrantungdommer:

Ja, avisa ja. Fordi de har framstilt sakene våre som ganske dramatisk og sånt, da. Og så folk på Elveby fatter det da som at det var en ny voldsgjeng på gang på Elveby. De oppfattet det som det, kanskje. Og at det skulle bli mer og mer, da.

I Khaleds beretning er det media som har skylden for å blåse opp hendelsen til den antok et nivå av kollektiv «trøbbel». Lokale migrantungdommer blir omskapt til en forestilt gruppe, «en gjeng», med konnotasjoner som sosial konflikt, splittelse og gatevold. Dette illustrerer Ahmeds argument om hvordan følelser «former overflatene til individuelle og kollektive kropper» med den effekt at de «mobiliserer frykt eller redsel for å bli ‘overmannet’ av den faktiske eller potensielle nærheten til andre» (2004:122). Khaled uttrykker sin egen overbevisning om at de etablerte innbyggerne var redde og forventet å bli «mer og mer» overmannet av en «fremmed vold».

Et annet eksempel på fortellingen om den misforståtte migranten er Muhammads beskrivelse av hvordan mistanke ikke bare knytter seg til den såkalte ungdomsgjengen, men også mot store deler av den ikke-hvite befolkningen som forestilles som mistenkelige og truende:

I Elveby er jo innvandrermiljøet ganske lite. Så når en gjør noe, så kan det gå utover alle. At nordmenn ikke ser forskjell på … det er vanskelig – en somalier og en eritreer for eksempel (flirer litt). Så når en gjør noe så kan det for en vanlig nordmann se ut som at du har gjort handlingen, ikke sant? Så det var sånn vi følte det på Elveby. (Muhammad)

Muhammad gir uttrykk for hvordan følelser i lokalsamfunnet gjør at ulike «mistenkelige figurer» «klistres» sammen til en kategori. Lokale somaliere og eritreere er «festet sammen» og former en uatskilt, innbilt felles trussel: «Det var sånn vi følte det». Likevel betrakter ikke Muhammad voldsepisodene som hovedårsaken til mistenksomheten. Han sier at disse episodene bare er katalysatoren som gjør allerede mistenkeliggjorte nyankomne om til ekstremt truende medborgere. 

Så ble folk … noen ble kanskje mer sånn overbevist om at det her er ikke bra. Noe som var på kanten allerede; innvandrere – hvilket forhold du skal ha til det. Og så gjør du det [voldshandlingene] på et lite sted som Elveby. Uten tvil så gir du et dårlig bilde av innvandrere på Elveby […] (Muhammad)

Migrantene fremstiller seg selv som en misforstått samfunnsgruppe gjennom disse narrativene. Det understrekes at hele samfunnsgruppa ble mistenkeliggjort for en handling som ble forvrengt fra starten. Det hører også med til historien om den mistenkeliggjorte innvandreren at Khaled og vennene hans gikk til media for å be dem om å rette opp i medias fremstilling:

Jeg synes avisa framstilte det her ganske dårlig. Fordi at uten at de får vår versjon, så skriver de om alt mulig rart. Men til slutt så gikk vi til dem, da. […] Ja, vi gikk til dem og ba dem publisere vår versjon av alle sakene. Fordi vi synes det var dårlig framstilt. Og vi fikk ganske positive tilbakemeldinger på det fra folket på Elveby da. […] Og de [lokalavisa] ville hjelpe oss da. Fordi de òg følte at de skrev hele tiden en side av saken. De sa at de ønsket å skrive vår side, og at de har følt at de har skrevet én side ganske lenge. (Khaled)

Mens Khaled virker fornøyd med avisartikkelen, er Muhammad og Ammar mer skeptiske. De peker på at bildet i artikkelen viser Khaled og noen av vennene hans på en måte som tilslører identiteten deres, og at dette ødelegger for hovedpoenget med å skape åpenhet. Sitatet fra Khaled viser likevel til den vesentlige rollen som media spilte i å roe ned oppstyret i byen – et tema som vi vil drøfte i den tredje fortellingen. Først vil vi imidlertid gå dypere inn i oppstyret.

Fortellingen om det opprørte lokalsamfunnet – «De ble utestengt»

Neste fortelling som kommer frem i intervjuene, handler om det opprørte lokalsamfunnet. Denne fortellingen gir oss et innblikk i hvordan informantene oppfattet lokalsamfunnets sinte og fordømmende reaksjoner i etterkant av voldshendelsene. I denne delen av analysen tar vi for oss de følgende spørsmålene: Hvilke aspekter av lokalsamfunnets respons er det informantene legger mest vekt på? Ifølge dem, hvilke konsekvenser hadde disse reaksjonene på livene deres og livene til de andre nyankomne innbyggerne? Informanten omtaler tre ulike former for lokale reaksjoner på forskjellige arenaer – gatelivet i Elveby, sosiale media og på lokale foreningsmøter. Den første formen for sterke reaksjoner var opprettelsen av en uoffisiell borgervernsgruppe rettet mot ungdommene som var involvert i voldshendelsene. Det andre eksempelet gjelder en rekke uformelle sanksjoner som lokale aktører brukte mot migrantungdommene, inkludert moskeen og fotballklubben. Den tredje formen var hatefulle kommentarer skrevet av etablerte innbyggere på sosiale media. Informantene trekker frem hvordan alle disse reaksjonene fører til en ekskludering av nyankomne, på individuelt, sosialt og politisk nivå.

Den mest dramatiske responsen til voldshendelsene er borgervernsgruppa opprettet for å «beskytte» Elvebys gater mot de «truende» migrantene. Intervjuet med Khaled er en levende fremstilling av hvordan han selv ble et offer for borgervernet, noe som skjedde etter at hans rolle i voldshendelsene ble offentliggjort:  

Men folk visste ikke hvem det var. Det sto bare 17-åring, så det holdt seg rolig. Men noen visste navnet, sånn at det var meg.  […] Men etterpå så kom de sakene her, da. I [dato], og da kom det ut som hevn, da. Da visste alle hvem det var. Da visste alle at det var utlendinger i Elveby som holdt på med det her. Og da kom det ganske mange trusler osv. […] jeg ble jo ganske redd, for til slutt så ble jeg så redd at jeg holdt meg inne ganske lenge. Fordi etter episoden da vi ble jaget med balltre og motorsykler så holdt vi oss hjemme for det meste. Og vi var redd for å gå ut. Det var første gang jeg merket at jeg var redd for å gå ut, da. (Khaled)

Khaled beskriver borgervernsgruppas handlinger på bakgrunn av rasevilkår – gruppa ble formet da de etablerte innbyggerne skjønte at de unge som var involvert, var nye innbyggere: «Da visste alle at det var utlendinger i Elveby som holdt på med det her». Målet deres beskriver han som «hevn», og metodene de tok i bruk, som trusler og fysiske overgrep. I tillegg til at borgervernet forstyrret dagliglivet hans, vektlegger Khaled hvordan det påvirket ham psykisk. Følelsen av frykt ble nevnt gjentatte ganger; «jeg var redd», «jeg ble ganske redd», «Det var første gang jeg merket at jeg var redd for å gå ut, da». Utstengingen i Khaleds tilfelle konkretiseres ved at han ikke kunne forlate huset.

Khaleds beskrivelse av erfaringene sine med borgervernsgruppa utfordrer Ahmeds diskusjon om angivelig «mislykkede» versus «rene» nabolag i konteksten av nabolags private vaktordninger. Hun bruker analogien om nabolaget som en ren, sunn og bundet kropp som må kvitte seg med fremmedelementet eller viruset som truer kroppens integritet. Ifølge Ahmed er befestningen av grensene som lar nabolag fremstå som «rene og organiske rom», sentralt for nabolags private vaktordninger [neighborhood watch schemes], som har likhetstrekk med borgervernsgruppa i denne studien. Disse gruppenes forsvar av sosiale grenser som settes opp imot uvelkomne inntrengere, produserer «visse kategorier av fremmede […] som er sosialt legitimert og befestet» (Ahmed 2000:27). Å skape trygge områder som er «ideelle», innebærer en utestengning av ulike og uønskede «karakterer». Ahmed beskriver hvordan nabolagsvakter skiller mellom «det hverdagslige livet i det rene nabolaget» og «ekstraordinære hendelser» (som inntrengende fremmede) som truer med å besudle området (2000:28). For Ahmed former slike grupper nabolaget som et fellesskap ved å beskytte «trusselen som selve nærheten til fremmede andre utgjør» (2000:28). I tilfellet Elveby former handlingene til borgervernsgruppa nabolaget i Elveby som et fellesskap ved å beskytte seg mot den angivelige trusselen som Khaled og hans likemenn utgjør. Ved å skape disse mekanismene av ekskludering blir Elveby befestet som et «rent» område, hvor inkluderingen eller integreringen av fremmede ikke lenger kan anses som mulig.

Mens Khaled stort sett fokuserer på reaksjoner som hadde en personlig innvirkning på livet hans, dreier Muhammads intervju seg om politiserte kommentarer på sosiale media. Disse kommentarene spiller også på «trusselen som selve nærheten til fremmede andre utgjør», men ved å vekke frykt både på et lokalt og nasjonalt plan. Kommentarene understreker at de etablerte innbyggerne er langt fra fornøyde med politiet, sikkerheten i småbyen og myndighetenes behandling av saken. Denne misnøyen blir brukt for å oppfordre borgere til å ta saken i egne hender for å bevare lov og rett i småbyen, men også for å bevege den mot en høyrepolitisk ideologi. Språkbruken i kommentarene som gjelder sikkerhetssituasjonen i småbyen, har undertoner av krig og nasjonalisme:

… på Facebook kom det hundrevis av kommentarer av typen: «Vi må forsvare landet, det er vår jobb […] Politiet gjør ikke en god nok jobb. (Muhammad)

Vi antar at Muhammad drar frem akkurat disse kommentarene ikke bare fordi de var typiske, men også fordi de sannsynligvis hadde en sensasjonell og militær tone som hadde en større påvirkning på ham. Det mest slående med disse kommentarene er den implisitte kriminaliseringen av de nyankomne innbyggerne og assosiasjonen mellom de nyankomne og det å «forsvare landet». Denne assosiasjonen blir også nevnt i Ahmeds diskusjon, hvor hun forklarer hvordan to uavhengige samfunnsaspekter som «kriminalitet» og «migrasjon» kan bli klistret sammen. Ahmed hevder at migrantfiguren og den kriminelle figuren ofte blir sidestilt, noe som Elveby er et eksempel på. Hun beskriver denne sammenstillingen med at migranten blir ansett som en tyv som «stjeler» fra nasjonen, og at nasjonen derfor må forsvare seg mot en «invasjon» av fremmede (2004:123). Ahmed påpeker at sammenstillingen involverer en glidning mellom smerte og hat: «Det er en oppfatning av skade der den andres (migrantens) nærhet oppleves som vold i individets kropp og nasjonens kropp» (2004:124). Kommentaren som Muhammad velger å trekke frem, tyder på at visse innbyggere føler at Elvebys «lidelse» setter hele nasjonen under angrep: «Vi må forsvare landet». Samtidig gir kommentaren uttrykk for en manglende tillit til politiet, som blir ansett som upålitelige, noe som gir innbyggerne en grunn til å ta i bruk private forsvarsinitiativ for å «bekjempe fienden».

Den andre kommentaren som Muhammad trekker frem fra sosiale media, bruker en lignende logikk, men denne gangen er mistilliten rettet mot politikere. Kommentaren antyder at myndighetene har mislyktes i å forhindre «invasjonen» av migranter, og dermed ikke er til å stole på og burde byttes ut:

Jeg husker når jeg leste kommentarer på Facebook, så var det noen som skrev: Da vet vi hvilket parti vi skal stemme på, stem riktig. (Muhammad)

Det Muhammad forteller om sosiale medias dekning av saken, demonstrerer hvordan situasjonen fort ble politisk ladet. Kommentarene som festet seg til hukommelsen hans, tyder på at flere av de etablerte innbyggerne i Elveby ikke lenger betrakter de nyankomne som «ordentlige» medlemmer av lokalsamfunnet, og at de aktivt arbeider for å ekskludere dem ved bruk av politiske virkemidler. 

Mens Muhammad og Khaled gir oss en innsikt i den etablerte befolkningens opprørte reaksjoner, diskuterer Ammar hvordan den lokale moskeen behandlet situasjonen. Det han forteller, tyder på at situasjonen ikke bare skapte polarisering mellom nye og gamle innbyggere, men også innenfor innvandrerbefolkningen:

Vi hadde [har] en moské i Elveby, og stort sett så brukte vi å legge skylda på ungdommer som var involvert i det. Det var kanskje ikke bra sånt sett. Men vi brukte å gjøre det [legge skylda på de involverte ungdommene]. (Ammar)

Ammars ordlegging avslører noen tvetydigheter om moskeens reaksjon. På den ene siden sier han seg enig i moskeens fordømmelse av ungdommene som var involvert i volden: «så brukte vi å legge skylda på [dem]». På den andre siden er han i ettertid usikker på om de hadde rett i å fordømme ungdommene på denne måten, og det virker som han angrer seg: «Det var kanskje ikke bra». Kanskje han nå tenker at moskeen kunne ha tatt på seg en annen type rolle – muligens en mer konfliktløsende og støttende rolle, eller at ungdommene ikke fortjente å bli fordømt og disiplinert på denne måten. I begge tilfeller ser det ut som om dette religiøse samfunnet følte en grad av skam på vegne av ungdommenes handlinger, og kjente på et ansvar for å ta på seg en disiplinerende eller oppdragende rolle. 

Ammar er også spesielt opptatt av de andre sanksjonene som ble innsatt av lokale aktører mot unge menn. Han forteller at Khaled og andre venner var medlemmer av et fotballag som utestengte ungdommene etter at de fikk høre om voldshendelsene: «De ble utestengt fra fotballklubbene og treningssentrene. Dette forverret situasjonen». I etterkant virker det som om Ammar tolker hverken moskeens eller fotballagets sanksjoner som effektive i å fremme integrering, selv om han innrømmer at han på et tidspunkt støttet moskeens tilnærming. Kanskje denne etterpåklokskapen kommer av hans senere engasjement i samfunnsbyggende aktiviteter, som vi skal se nærmere på i den neste fortellingen, som hadde en positiv innvirkning på integreringen i småbyen.

Fortellingen om den gode migranten – «Man har muligheten til å snu hele tingen»

Den tredje fortellingen som fremkommer i intervjuene, er fortellingen om «den gode migranten». Vår forståelse av «den gode migranten», som en ideell borger, kommer fra Brochmanns (2002) karakterisering av det gode medborgerskapet som en borger som er aktiv i det politiske og sosiale livet – en aktiv deltagelse kjennetegner en god borger, og således en god innvandrer, i deltagerdemokratiske samfunn. Som i andre lokale kontekster, der erfaringene og refleksjonene til nyankomne mannlige syriske flyktninger utfordrer stereotypiske negative syn på migranter som parasittiske borgere som vil motta, i stedet for å bidra til velferdsstaten, utfordrer Mohammad og Ammars siste refleksjoner om situasjonen i Elveby det stereotypiske synet på migranter som problematiske borgere som vil forstyrre, og ikke bidra til lokalsamfunnet (Haaland, Magnussen og Wallevik 2021).

I fortellingen om «den gode migranten» fremstår Muhammad og Ammar som eksemplariske borgere. Denne historien kommer frem mot slutten av intervjuene, hvor Muhammad og Ammar forteller om sin aktive deltagelse i Elvebys sosiale og politiske liv, med målet om å dempe den økende fiendtligheten i relasjonene og arbeide for å motvirke stigmatisering av innvandrere generelt, og innvandrerungdom spesielt. Begge to var nøkkelpersoner i opprettingen av en åpen moské og deretter dialogmøtet i kommunens kulturhus. Invitasjoner til begge arrangementene gikk ut til alle innbyggerne i Elveby gjennom artikler i lokalavisa. Vi stiller følgende spørsmål: Hvordan beskriver Muhammad og Ammar motivasjonene sine bak engasjementet i samfunnsbyggende initiativ? Hvilke kjennetegn på borgerskap ser vi i historiene deres? I hvilken grad tolker vi deres «gode borgerhandlinger» som vellykkede? Det mest slående med fortellingen om «den gode migranten» er at den undergraver den dominerende fortellingen om den vanskelige migranten, fordi migrantene selv tar initiativ og snur på det som en gang så ut som en problematisk integreringssituasjon som ikke kunne repareres.

I diskusjonene om den opprinnelige drivkraften for å sette i gang samfunnsbyggende aktiviteter er den ideelle migranten primært fremstilt som «den ansvarsfulle borgeren». Når Muhammad diskuterer perioden da Khaled og vennene hans var jaget av borgervernet, uttrykker han en følelse av ansvar på de andres vegne:

Man fryktet for guttene, hvordan konsekvenser det hadde for dem. Vi følte at det største ansvaret lå på oss, at guttene her var en del av oss, og da må vi ta ansvar og vise fram hva vi egentlig står for. […] Vi aksepterer ikke sånt [handlingene], og [ønsker å vise] at alle ikke er sånn. (Muhammad)

For Muhammad betyr ansvarsfølelse både at han tar klar avstand fra guttenes handlinger, samtidig som han er støttende og behjelpelig overfor guttene. Khaleds ord bekrefter dette hensynet som Muhammad og Ammar viste: «Vi møtte på Muhammad og Ammar hver dag på videregående, og vi snakket med dem hver dag. Og de ville hjelpe oss, da». Dette munner ut i aktiv handling som imøtekommer lokalsamfunnets skepsis og samtidig ivaretar både ungdommene og lokalsamfunnets interesser. For Muhammad er ikke situasjonen begrenset til å ta vare på enkeltindivider, men også å fremme forsoning i samfunnet. På denne måten er det å være «en ansvarsfull borger» ensbetydende med å se hele integreringsbildet og jobbe mot å samle samfunnsgrupper.

Den ideelle borgeren som kommer frem i fortellingen om «den gode migranten», har også som mål «å sikre fellesskapets interesser» (Solhaug og Børhaug 2012:34–37). Muhammad og Ammar jobber på tvers av samfunnet med moskeen, kommunen, lokalsamfunnet og media for å oppnå forsoning. Ammar la vekt på at de selv måtte ta initiativet: «Selv om media ikke tok kontakt med moskeen i tidspunktet der, heller ikke til ungdommene, så var det vårt initiativ å ta kontakt med media». Når de snakker om målene sine, tar de i betraktning både nye og gamle innbyggere. Ut fra det Muhammad sier, virker det som om nøkkelen til å reparere det anstrengte forholdet mellom de nye og gamle innbyggerne er å vise den etablerte befolkningen hvem de nyankomne «egentlig» er.

[og vise] hva moskeen egentlig er. Hva gjør vi innvandrerne og somaliere her på Elveby? Vi ville skape mer forståelse og toleranse mellom nordmenn og innvandrermiljøet på Elveby. Det var viktig for oss å vise [et] annet signal enn det «guttene» hadde gitt, og vise nordmenn egentlig hva vi står for, og hva vi er. Og da var det viktig at moskeen … for at guttene her bruker moskeen de også, guttene kommer til moskeen. (Muhammad)

Med andre ord ser det ut som om Muhammad tror at det «feilslåtte» bildet som de etablerte innbyggerne har av de nyankomne, kan bli «rettet opp» ved å arrangere møter hvor de to partene kommer sammen under samme tak. Det «feilslåtte» bildet som Muhammad antyder, minner om Ahmeds ideer om hvordan hvite lokalsamfunn allerede «kjenner» hvite mennesker – eller påberoper seg å kjenne dem. Muhammad bekjemper det som «allerede er kjent» eller antatt, ved å gi de etablerte innbyggerne en ny sjanse til å bli kjent med naboene sine og «forstå hvem vi egentlig er». Han ønsker at de skal få en forståelse for alle aspekter ved livene deres; hva de gjør, hvem de er, hva de står for. Dette tyder på at Mohammad er overbevist om at uvitenhet om den andre er hovedgrunnen til den problematiske integreringssituasjonen, og at situasjonen kan forandres hvis de to partene kommer sammen. I Muhammads øyne har Elveby alltid hatt en mangel på felles møteplasser, og at moskeen egnet seg spesielt godt som et sted hvor etablerte innbyggere kunne bli kjent med verdiene til de nyankomne.

Vi har ganske få steder til det. Vi har kun der du … for min del så var det jo skolen og idretten, men for andre voksne; de går jo på voksenopplæringa, men de har ikke mulighet til å møte andre møtesteder enn skolen for å [møte] nordmenn. Så det er et behov for å skape møtested[er] for bedre integrering og moskeen, den saken her, bidro til at vi måtte opp og frem for å vise våre verdier. (Muhammad)

Her har vi en «god borger» som tror på samfunnsendring gjennom dialog på tvers av samfunnet. 

Når Ammar beskriver engasjementet sitt i åpen moske og dialogmøtet, virker det som at han er drevet av de samme motivasjonene som Muhammad – å sikre fellesskapets interesser. Begge individene passer innenfor Brochmans skildring av «den gode borgeren» – en som har evne og vilje til å delta i det politiske så vel som i det sosiale liv i lokalsamfunnet» (2002). Ammar uttrykker en slags pliktfølelse ikke bare til enkeltindivider, men til hele lokalsamfunnet, når han kommenterer bakgrunnen og formålet med å invitere folk fra lokalsamfunnet til åpen moské.

Først og fremst for å vise at vi er også engasjert. At vi gjør vårt beste til å nedtone det som skjer. Og vi var helt ærlig. Vi gjorde alt vi kunne for å bekjempe voksende fremmedfrykt i lokalmiljøet. Som vi følte var aktuelt, da. […] Vi følte at hele samfunnets holdning er på spill, på en måte. Og vi følte at vi har ansvar. Selv om vi ikke inviteres i kommunen til å være en del av løsningen. Så tenkte vi at vi kan ikke etterlate alt det her til politiet og kommunen. Vi [har] førstehånds kjennskap til personene her. Vi har jo snakket med dem fra begynnelsen av. Vi snakket jo dag inn, dag ut, spesielt på fredager når vi har fredagsbønn, da, da det holdes sånn det som kalles khutba, det er på en måte en tale, oppfordring […] Men når vi publiserer det her, så tenker vi å påvirke den alminnelige norske mann og kvinne på gate, som ikke vet hva som skjer bak gardinene. […] Vi åpner jo dørene til moskeen, sånn at alle kan stikke innom. Vi viser at vi ikke er farlige, vi bidrar i samfunnet. Vi gjør vårt aller beste for å prestere i alt. (Ammar)

Ammars strategi for samfunnsendring beskrives i lignende ordelag som Muhammads, nemlig å bekjempe fremmedfrykt. Det innebærer å gi de etablerte innbyggerne innsyn i hvordan de nye naboene «egentlig lever». I tråd med Muhammad har han en forventning om at fysiske møter mellom de to partene kan «trekke gardinene vekk» og vise de etablerte innbyggerne at de nyankomne ikke er «farlige». Måten han uttrykker seg på, indikerer at han oppriktig tror på at deres inngripen hastet og var kritisk: «[H]ele samfunnets holdning er på spill». De viser også hvor mye hardt arbeid som kreves for å få moskeen med på laget: «Vi snakket jo dag inn, dag ut». Her ser vi enda et trekk ved «den gode borgeren», nemlig en som aldri gir opp. 

Et annet kjennetegn på «den gode borgeren» som deltar i samfunnsbyggingen, kommer frem når Ammar snakker om kommunens tilnærming til situasjonen. Han sammenligner kommunens behandling av situasjonen hvor nyankomne ikke ble involvert i løsningen, med hans egen strategi basert på troen på integrering som en toveisprosess, hvor både majoriteten og minoriteten må inkluderes for å oppnå ordentlige fremskritt. Til slutt blir «den gode migranten» i Ammars ord fremstilt som en som virkelig strekker seg i alle retninger for å være en god borger: «Vi gjør vårt aller beste for å prestere i alt.»

Fortellingen om den gode migranten er også fortellingen om unge mannlige migranter som forstår viktigheten av å arbeide for langsiktige endringer i samfunnsstrukturen. Dette kommer spesielt frem mot slutten av intervjuet hvor Muhammad og Ammar reflekterer over resultatene av aktivitetene som de arrangerte i Elveby. Når de forteller, virker det som de er fornøyde, og til og med overrasket over at det faktisk var mulig å «snu hele tingen», som Muhammad sier, spesielt når situasjonen var så alvorlig som den var. De var også fornøyde med antall besøkende på arrangementene og med at ordføreren og andre representanter fra kommunen var til stede. Samtidig innrømmer de at de til å begynne med var skuffet over at det opprinnelige positive engasjementet som møtene skapte, ikke ble ivaretatt og fulgt opp like mye som de hadde håpet på. Begge virket veldig oppmerksomme på det faktum at integrering er en utfordring som krever langsiktig arbeid og innsats:

Behovet ble enda større når hendelsene her skjedde. Men det var alltid et behov at nordmenn og innvandrermiljøet ble mer «sosialisert». (Muhammad)

Ja, det var det. Og vi håpet på at det skulle være en kontinuitet. At vi skulle hver lørdag fortsette med det her og håpet at det ble noe av det. Men Ammar flyttet jo (…), og jeg flyttet jo (…). Så vi mistet litt kontinuitet der, men det var en veldig fin start, og kanskje noe som vi tenker å gjøre fremover. Åpne dialoger, dialoger to, tre ganger i året, eller i hvert fall til å ta det tilbake, for det var en suksess, det arrangementet. Vi fikk hundre [oppmøtte] fra møtet, ordføreren var jo til stede. (Muhammad) 

Her synliggjør Muhammad de sentrale rollene han selv og Ammar spilte i denne prosessen, ved å påpeke at da de flyttet fra Elveby, ble det ikke flere arrangement. Han antyder dermed at samfunnsdialogene og aktivitetene var avhengige av innsatsen til noen få enkeltindivider. Han trekker også frem avisas kommentar på lederplass i etterkant av arrangementet: «… og det er riktig det han [lederen i avisa] sier at nordmenn også må bli med på det her, at det ikke bare blir ensidig, at flere som vil skape integrering og forbedre samfunnet kommer på banen og bidrar til det» (Muhammad). På denne måten løfter han frem påvirkningen som møtene hadde på medias syn på integrering fra å være en ensidig prosess til å være en tosidig prosess som involverer både minoritets- og majoritetssamfunn.

Lokale medier kan spille en viktig rolle når det gjelder fremstillingen av integrering (Gullikstad og Kristensen 2021). I Elveby endte journalistene i lokalavisa opp med å formidle synene til de nyankomne ved å promotere et positivt budskap om migrering, mens i kontekstene som Midt-Norge, der lokalavisene også spilte en aktiv rolle i fremstillingen av integreringen, blir lokalpolitiske eliters syn på integreringen prioritert over synet til minoritetsgruppene (Gullikstad og Kristensen 2021). I Elveby, derimot, selv om Muhammad er positiv til medias støtte til samfunnsmøtene, viser han ikke en betingelsesløs optimisme med tanke på videre integreringsarbeid gjennom slike møter:

Som sagt, vi fikk ikke den kontinuiteten som vi håpet på. Og nordmenn er jo opptatte, alle har sine programmer [agendaer/gjøremål]. Det er vanskelig å få til flere møter, og det påvirker jo deg som arrangør òg, når du flere ganger ikke får noe … at ingen møter deg på det møtestedet du inviterte dem til … På Elveby så er det lite rom for dialog og for integrering, uten tvil. (Muhammad)

Etter å ha formidlet en plan og et ønske om flere dialogmøter anspores det nærmest til en resignasjon med tanke på videre dialogmøter; «at ingen møter deg på det møtestedet du inviterte dem til». På grunn av utfordringene knyttet til å opprettholde den originale entusiasmen er Muhammad ganske pessimistisk med tanke på fremtiden. Ammar er, i motsetning til Muhammad, ganske pragmatisk når det gjelder utfordringene rundt lokalbefolkningens langsiktige engasjement for å delta i dialoger. Han sier at folk har «travle» liv, noe som antageligvis først og fremst er rettet mot «vanlige folk» i lokalsamfunnet. Samtidig har han større forventninger til de offentlige vervene i blant annet kommunen, og henviser til behovet for strukturelle endringer for å tilrettelegge mer for integreringsarbeid:

Vi skjønner jo at folk er opptatte og har sine ting, men vi tenker også at politikere kunne ha begynt med å bygge broa. Du kunne bare ha stukket innom og bare drukket kaffe og publisert det, ikke sant. Fordi vi er åpen og gir invitasjon til hele samfunnet, både barn, kvinner, menn og ungdommer, og vi har et potensial til å bekjempe alt det der og skape en bra Elveby. Og når det ikke utnyttes, så blir vi litt skuffet, for å være helt ærlig. (Ammar)

Både Ammar og Muhammad uttrykker et forbehold i optimismen når det gjelder det langsiktige bildet av integrering i Elveby. Mens fortellingen om den gode migranten ikke har en umiddelbar lykkelig slutt, viser den likevel at de to unge mennene er urokkelige i troen på at handlingene deres var instrumentelle i realiseringen av drømmen om «å skape et godt miljø, et bra sted å være i Elveby for alle, uten diskriminering, uten trakassering og sånt». Denne fortellingen viser to «gode migranter» som eksemplariske borgere som spiller en helt vesentlig rolle i lokalsamfunnet ved å nedtone de sosiale konfliktene i Elveby, få gamle og nye innbyggere sammen i et fellesrom, og sist, men ikke minst, overbevise media og myndighetene om at integreringsprosessen krever engasjement fra alle medlemmene av lokalsamfunnet. Prestasjonsfølelsen skinner gjennom når de snakker om lærdommen og erfaringen de tar med seg fra sine opplevelser:

Ja, det er mange ting man kan lære her. Man kan også se hvor ille det har gått, og det kan gå. Så man kan jo si at man må ikke gi opp håpet. Og man har muligheten til å snu hele tingen selv om det ser forferdelig ut. (Ammar)

Ut ifra dette utsagnet kan vi anta at handlingene deres demonstrerte for nabolaget at migranter kan være gode borgere, samtidig som det også bidro til å normalisere de nye innbyggerne i de etablerte innbyggernes øyne, eller som Ahmed uttrykker det, bidro til å løsne «frykttegnet» fra kroppene til de lokale migrantene.

Konklusjon

I dette kapittelet har vi hørt tre fortellinger fra unge mannlige migranter om en problematisk integreringsperiode som oppsto i en norsk småby som følge av en rekke voldshendelser i lokalmiljøet. Her i konklusjonen tar vi et tilbakeblikk på disse fortellingene for å diskutere dem i lys av Ahmeds forskning på følelser eller affekt og nabolag. Den første fortellingen minner om et ganske alminnelig motiv: den mistenkte migranten i et bygdemiljø hvor integrering har blitt mer og mer problematisk. Dette gir oss et innblikk i opplevelser av frykt og urettferdighet fra perspektivet til en migrant som beskriver hvordan det føles å være et offer for overdrevne privatiserte straffemetoder. Vi får også en forståelse av hvor lite tid det tar før følelsen av frykt fester seg til individuelle migranter, for å så bli overført til innvandrersamfunnet som en enhet. Den andre fortellingen om det opprørte samfunnet handler om en situasjon som er nokså sjelden, hvor negative holdninger til migranter som ofte holdes i det skjulte i den norske konteksten (Svendsen 2013), blir til offentlige fremmedfiendtlige uttalelser og privatiserte straffende handlinger. Migrantenes beskrivelse av denne perioden viser til de etablerte innbyggernes ønske om å ekskludere dem fra lokalsamfunnet både fysisk, sosialt og politisk. 

Til slutt har vi fortellingen om den gode migranten: en god borger som vier seg til oppgaven om å løse integreringsproblemet gjennom samfunnsbygging. Denne fortellingen står i motsetning til stereotypiske ideer om den «truende» og «problematiske» migranten som befinner seg på utkanten av det norske samfunnet (Svendsen 2013), og som ikke klarer å navigere mellom de byråkratiske, politiske og sosiale kodene. Den gode migranten er den erketypiske gode borgeren som spiller en vesentlig rolle i byens sosiale og politiske liv ved å oppfordre alle medlemmer i samfunnet til å engasjere seg i å løse integreringsproblemet. Den gode migranten nedtoner ikke bare fremmedfiendtligheten i småbyen ved å opprette fysiske møtesteder for nye og gamle innbyggere; han står også i bresjen for denne foreningen på en måte som både de kommunale autoritetene og den lokale moskeen godkjenner, og som også blir tatt varmt imot av en betydelig andel av de lokale innbyggerne. Mens begge informantene som forteller denne historien, uttrykker både forhåpninger og bekymringer angående integrering i fremtiden, er de begge overbeviste om at initiativene deres var vellykket i hvert fall i perioden da arrangementene foregikk.

Ahmeds forskning på nabolag (2004) med henvisning til Hallman (1984) gir et interessant grunnlag for å diskutere funnene våre. Som nevnt mener Ahmed at Hallmans analogi mellom det ideelle nabolaget og en sunn kropp bidrar til en forståelse av «det ideelle nabolaget som integrert, homogent og avstengt» (2004:25). Nabolaget er som en kropp som er rammet inn av huden som er lukket og ikke slipper inn «virus eller fremmede». Slik blir det gode nabolag visualisert som et organisk samfunn som beholder sin sosiale helse ved å forbli ren og stenge ute annerledeshet (2004:25). I Elvebys sammenheng kan de etablerte innbyggernes fysiske og symbolske forsøk på å ekskludere migranter gjennom borgervernet og via sosiale media anses som forsøk på å «helbrede» Elveby – gjøre byen «sunn» og «hel» igjen ved å utvise det som forårsaket oppløsning og ulikhet; nemlig avviket.

Sibley påstår at: «Det at man føler at noen hører hjemme og andre ikke gjør det bidrar på en viktig måte til å forme sosiale rom» (1995:3). Det som er unikt med historien om Elveby er ikke den velkjente historien om hvite folk som former hvite rom, men den mer uvanlige fortellingen om unge migranter som lykkes i å omforme et slikt rom. De oppnådde dette ved å bekjempe fremmedfrykt gjennom dialoger som involverer alle medlemmer av samfunnet. I lys av Ahmeds forskning kan vi si at disse unge mennene, gjennom deres forsøk på å løse integreringsproblemet, endret det emosjonelle landskapet i Elveby, omdefinerte grensene til nabolagets «kropp», i tillegg til å skake ved ideen om kroppen som homogen, sunn og lukket. Historien om Elveby antyder at tegnene som festes på migrantene, kan fjernes, og at det kan gjøres av migrantene selv. På denne måten får vi et nytt bilde av migranten: ikke den farlige figuren som truer samfunnets liv, men en god borger som er nøkkelen til lokalsamfunnets, og kanskje til og med nasjonens, velferd, snarere enn å være en trussel mot den.

Til slutt går vi fra å tenke på prosessen bak samfunnsendringene i Elveby til forståelsen av integreringen som ligger under denne prosessen. Mens integrering ofte knyttes til formelle institusjoner, blir det vanligvis forstått som en del av uformelle hverdagssituasjoner. Begrepet integrering brukes innholdsmessig av innvandrere gjerne synonymt med inkludering, tilhørighet og likestilling, mens det i politisk sammenheng gjerne settes likhetstegn mellom integrering, tilpasning og disiplinering gjennom ulike institusjonelle hverdagsordninger (Sætermo, Gullikstad og Kristensen 2021). Begrepet hverdagsintegrering peker mot en forståelse som også inkluderer andre, mindre institusjonaliserte deler av livet, som frivillighet, naboskap og vennskap. Slik berører og omfatter integrering ikke bare de som kommer som innflyttere, men alle, om enn på ulike måter (Anthias og Painik 2014). Samtidig, i samtalen om hvem som driver eller burde drive integreringsarbeidet fremover, er det vanlig å beskrive integrering som en toveisprosess, der både innvandrer og vertsamfunn må tilpasse seg (Frideres 2008), eller som en treveisprosess mellom innvandrer, vertsland og avsenderland (Penninx og Garcés-Mascareñas 2016). Fra forskerhold har det imidlertid lenge blitt argumentert for at integrering i virkeligheten blir en enveisprosess (Klarenbeek 2019, se også Gullestad 2002; Olwig og Pærregaard 2007; Jöhncke 2007; Rugkåsa 2012).

De unge migrantenes fortellinger om den problematiske integreringen stemmer overens med den utbredte forståelsen om at integrering faktisk handler om tilhørighet. Samtidig er det å oppnå tilhørighet ansett som avhengig av støtte fra formelle institusjoner. Det som er bemerkelsesverdig ved den flersidige definisjonen av integrering vi finner her, er ikke bare at det i praksis innebar en dialog med et bredt spekter av individer og institusjoner, fra migrantungdommer, via religiøse ledere til lokale journalister og representanter fra kommunen, men at det også i prinsippet opererte med, og kommuniserte ideen om, at denne reisen måtte være en toveisprosess.

Litteratur

Ahmed, Sara 2000. Strange Encounters: Embodied Others in Post-Coloniality. London og New York: Routledge

Ahmed, Sara 2004. Affective Economies. Social Text, 79(2): 117–139

Ahmed, Sara 2004. The Cultural Politics of Emotion. Edinburgh: Edinburgh University Press

Anthias, Floya og Pajnik Mona (red.): 2014. Contested Integration. Engendering Migration. Houndsmill, Basingstoke: Palgrave MacMillan

Arthur, James, Davies Ian og Hahn Carole 2008. Introduction to the Sage Handbook of Education for Citizenship and Democracy. I: James Arthur, Davies Ian og Hahn Carole (red.): The Sage Handbook of Education for Citizenship and Democracy (s. 1–10). London: Sage

Brochmann, Greta 2002. Statsborgerskap, medborgerskap og tilhørighet. I: Brochmann, Greta., Borchgrevink Tordis og Rogstad Jon (red.): Sand i maskineriet. Makt og demokrati i det flerkulturelle Norge (s. 56–84). Oslo: Gyldendal Akademisk

Børhaug, Kjetil (2019). Innvandrarborgaren. Nordisk Tidsskrift for Pedagogikk og Kritikk4. https://doi.org/10.23865/ntpk.v4.1285

Djuve, Anne Britt, Kavli Hanne Cecilie, Sterri Erika Braanen og Bråten Beret 2017. Introduksjonsprogram og norskopplæring. Hva virker – for hvem? (31). Oslo: FAFO

Elliott, Jane (2005). Using narrative in social research: qualitative and quantitative approaches. London: Sage

Fraser, Heather 2004. Doing Narrative Research: Analysing Personal Stories Line by Line. Qualitative Social Work, (3): 179–2

Frideres, James 2008. Creating an Inclusive Society: promoting social integration in Canada. I: Frideres James, Burstein Meyer og Biles John Frideres (red.): Immigration and Integration in Canada. Kingston: McGill-Queen’s University Press

Gullestad, Marianne 2002. Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Oslo: Universitetsforlaget

Gullikstad, Berit og Kristensen Guro Korsnes. 2021. «Vi er jo et mangfoldssamfunn.» Mangfold som offentlig integreringsfortelling: (Re)produksjon av likhet og ulikhet? I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Kornes og Sætermo Turid Fånes (red.): 2021. Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Haaland, Hanne, Magnussen May-Linda og Wallevik Hege 2021. Å bruke erfaringene til nyankomne mannlige syriske flyktninger til å utfordre den store norske integreringsfortellingen. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Kornes og Sætermo Turid Fånes (red.): 2021. Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Hallman, Howard W. 1984. Neighborhoods: Their Place in Urban Life. Beverly Hills: Sage

Hegna, Kristin, Ødegård Guro og Seland Idun, 2018. Ungt medborgerskap; Kunnskap, mobilisering og deltakelse. Tidsskrift for ungdomsforskning, 18(1): 7–17

IMDi 2018. Tall og statistikk over integreringen i næringsregionen. https://www.imdi.no/tall-og-statistikk/steder/N3062 (Lastet ned 19.06.2020)

Jöhncke, Steffen 2007. Velfærdsstaten som integrationsprojekt. I: Olwig, Karen Fog og Pærregaard Karsten (red.): Integration. Antropologiske perspektiver. København: Museum Tusculanums forlag

Kartch, Falon 2018. Narrative Interviewing. I: Allen Mike (red.): The Sage Encyclopedia of Communication Research Methods. Thousand Oaks: Sage

Kivisto, Peter og Faist Thomas 2007. Citizenship. Discourse, theory and transnational prospects. Malden, MA: Blackwell

Klarenbeek, Lea M. 2019. Relational integration: a response to Willem Schinkel. I: CMS 7, 20 (2019)

Kristensen, Guro Korsnes 2011. Familieplanlegging – bak tallene: fortellinger om reproduksjon i det flerkulturelle Norge. Doktoravhandling, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Kristensen, Guro K. 2015. A Fair Deal? Paid Domestic Labour in Social Democratic Norway. I: Triandafyllidou Anna og Marchetti Sabrina. Employers, Agencies and Immigration: Paying for Care. Farnham: Ashgate

Olwig, Karen Fog og Pærregaard Karsten (red.) 2007. Integration. Antropologiske perspektiver. København: Museum Tusculanums Forlag

Ombagi, Eddi 2016. Notes on the Nation: A Conversation with Sara Ahmed’s Strange Encounters: Embodied Others in Post-Coloniality, The Cultural Politics of Emotion and Queer Phenomenology: Orientations, Objects, Others. Agenda, 30(2): 147–152

Osler, Audrey 2012. Citizenship education and diversity. I: Banks, James Arthur (red.): Encyclopedia of Diversity in Education. London – Los Angeles: Sage

Penninx, Rinnus og Garcés-Mascareñas Blanca (red.) 2016. Integration Processes and Policies in Europe: Contexts, Levels and Actors. London: Springer

Plummer, Ken 2001. Documents of Life 2. An Invitation to a Critical Humanism. London, Routledge

Rugkåsa, Marianne 2012. Likhetens dilemma. Om sivilisering og integrasjon i den velferdsambisiøse norske stat. Oslo: Gyldendal Akademisk

Sibley, David 1995. Geographies of Exclusion: Society and Difference in the West. London: Routledge

Solhaug, Trond og Børhaug Kjetil 2012. Skolen i demokratiet, demokratiet i skolen. Oslo: Universitetsforlaget

Solhaug, Trond 2012. Nasjon, medborgerskap og skolen. I: Kjetil Børhaug of Haugaløkken Stugu, (red.): Skolen, nasjonen og medborgaren. Trondheim: Tapir

Svendsen, Stine Helene Bang 2013. Learning racism in the absence of ‘race’. European Journal of Women’s Studies, 21(1): 9–24

Sætermo, Turid Fånes, Gullikstad Berit og Kristensen Guro Korsnes 2021. Å studere fortellinger om integrering i en lokalsamfunnskontekst: En introduksjon til et komplekst forskningsfelt. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Kornes og Sætermo Turid Fånes (red.): 2021. Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon