Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

2. «Vi er jo et mangfoldssamfunn.» Mangfold som offentlig integreringsfortelling: (re)produksjon av likhet og ulikhet?

Guro Korsnes Kristensen er sosialantropolog og professor i kjønns-, likestillings- og mangfoldsstudier ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU. Hennes forskningsfelt inkluderer kjønn, migrasjon, integrering, likestilling og reproduksjon.

Berit Gullikstad er historiker og professor i kjønns-, likestillings- og mangfoldsstudier ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU. Hennes forskningsfelt omfatter kjønn, likestilling, integrering, velferdsstat og arbeidsliv.

Kapitlet studerer den offentlige samtalen om integrering, slik den utspiller seg i noen rurale midtnorske lokalsamfunn og regioner gjennom nyhetsoppslag i lokalaviser og intervjuer med ordførere. Et gjennomgående budskap i materialet er at de aktuelle lokalsamfunnene framstilles som stadig mer mangfoldige, noe som tilskrives innvandring, og at en slik utvikling oppleves som ønsket. Kapitlet analyserer hva som ligger i denne selvforståelsen, og hvilke oppfatninger av gode og problematiske forskjeller som følger av dette. Kapitlets hovedfunn er imidlertid at det i det offentlige snakket om mangfold skapes et tydelig hierarkisert skille mellom majoritet og minoritet, hvor innvandrere låses fast i en utenforposisjon. Mangfoldet trer slik fram som en beskrivelse og stadfesting av tilsynelatende urangerte forskjeller heller enn en erkjennelse av rangert ulikhet. Like fullt kan mangfoldssnakk fra sentrale aktører i lokalsamfunnet skape noen muligheter for inkludering.

Nøkkelord: lokalsamfunn, offentlig samtale, mangfold, kjønn, sosial orden

This chapter explores the public debate about integration as it unfolds in some selected rural communities and regions in the middle of Norway. The data material consists of local newspapers and qualitative interviews with 13 mayors. A clear message conveyed by the newspapers and in the interviews is that the local communities are becoming more and more diverse due to immigration, and that this is a development which is both expected and welcomed. In the analyses, we investigate which ideas about good and troublesome differences are conveyed in this public diversity narrative. The chapter’s main finding is that the notions of diversity that we have identified have certain limits in regard to what differences are seen as relevant and acceptable or not, and moreover that the differences come forth as a kind of unranked variety and not as hierarchical inequalities.

Keywords: rural communities, public discourses, diversity, gender, social order

Innledning

Tema for dette kapitlet er det vi har kalt den offentlige samtalen om integrering av innvandrere, slik den for tiden utspiller seg i noen utvalgte rurale midtnorske lokalsamfunn og regioner. Som undersøkelsesgrunnlag har vi benyttet lokalaviser og kvalitative intervju med ordførere. Et gjennomgående budskap i både aviser og intervjuer er at «deres» lokalsamfunn er blitt et mangfoldssamfunn, og at slik vil det fortsette å være. Ideen eller forestillingen om at innvandring kan stoppes, og at det kan bli en reversering av samfunnet tilbake til en antatt tidligere tilstand, kommer ikke fram i dette materialet. Det lokale budskapet synes dermed å stå i klar motsetning til kravet fra høyrepopulistiske bevegelser i nordiske og andre europeiske land om et kulturelt homogent samfunn (Antonsich 2018; Keskinen, Skaptadóttir og Toivanen 2019; Rytter 2019). Dette er et krav som også næres av en bredere politisk og mer utbredt allmenn oppfatning om at velferdsstaten, arbeidsplassene, de norske verdiene og samholdet i det norske samfunnet til dels er kraftig truet av innvandring, ikke minst på grunn av en oppfatning av at den førte integreringspolitikken ikke virker (Brekke og Mohn 2018). Det offentlige ordskiftet om innvandring og integrering inneholder dermed mange lag av meningsskaping rundt metaforene likhet og forskjell når de forbindes med forhold som privat og nasjonal økonomi, sosiale relasjoner og fellesskap og kulturelle normer og verdier. Som metaforer inngår likhet og forskjell i den politiske debatten om assimilering, integrering og multikulturalisme, som igjen har tråder til en lang sosialdemokratisk likhetspolitikk og diskurs om nasjonal kulturell homogenititet, og til nyliberal arbeidsmarkedspolitikk og en sterk retorikk om individuelt mangfold (Sætermo, Gullikstad og Kristensen 2021). Dette reiser spørsmål om hvordan likhet og forskjell settes i spill i lokalsamfunn som så tydelig omtaler seg som et mangfoldssamfunn, hvilke forskjeller det skapes rom for i lokalsamfunnet, og hva det betyr for inklusjon. Hensikten med dette kapitlet er å undersøke hvilke fortellinger om integrering og mangfold som kommer til uttrykk på lokalt nivå, og hvilke forståelser av likhet og forskjell disse fortellingene bygger på.

I de siste 10–20 årene har det blitt en økende interesse for lokale innvandrings- og integreringsstudier, noe som betegnes som «den lokale vendingen» (McAreavey og Argent 2018). Det lokale stilles da gjerne i motsetning til det nasjonale, og et argument er at det lokalt er mer aksept for diversitet eller kulturelt mangfold enn på nasjonalt nivå (Antonsich 2018; Hadj Abdou 2019). Det tenkes særlig på urbane områder som oppfattes som dynamiske, inkluderende og preget av hypermangfold (Vertovec 2007). Mer rurale lokalsamfunn blir på sin side oftere framstilt som homogene preget av sosial nærhet, men også som isolerte fra omverdenen og med høy grad av sosial kontroll (Haugen og Villa 2006). Selv om slike generaliserte stereotypier til dels kan bekreftes gjennom undersøkelser av innbyggernes opplevelser av egne urbane eller rurale lokalsamfunn, så er variasjonene et mer framtredende trekk (Farstad 2016:279). Normer om likhet, sosial kontroll og nærhet oppleves også i urbane strøk, mens beboere i rurale strøk rapporterer om mangfold, stor takhøyde og sosial avstand (ibid.). Når lokalaviser og ordførere i Midt-Norge omtaler det rurale lokalsamfunnet sitt som et mangfoldssamfunn, kan det altså godt tenkes å være sammenfallende med hvordan den alminnelige innbygger i disse lokalsamfunnene også opplever det.

Like fullt er det et spørsmål om hva lokalavisene og ordførerne mener med et mangfoldsssamfunn, ut over at de beskriver den faktiske situasjonen i kommunen med innbyggere fra mange land. Generelt benyttes mangfoldsbegrepet for å synliggjøre forskjellighet i en eller annen form uten at det ligger noen føringer på hva slags forskjeller det er snakk om. Det vil si at det som oftest ikke går fram om forskjellene forstås som gruppebaserte eller individuelle, som foranderlige eller ikke, som likeverdige eller rangerende, samtidig som at det gjerne ligger en antakelse om at mangfoldet i seg selv er et udiskutabelt gode (Borchgrevink og Brochmann 2008; Eriksen 2007; Vertovec 2012). Mangfoldspolitikk er, som likestillingspolitikk – selv om de to politikkene ofte omtales som motsetninger – basert i en forutsetning om at det skal virke til et mer rettferdig og inkluderende samfunn i bred forstand (Gullikstad 2010). I integreringssammenheng handler ideen om mangfold vanligvis om å balansere to aspekter: på den ene siden å ivareta såkalte gode forskjeller og på den andre siden å skape et harmonisk samfunn med felles kjerneverdier (se for eksempel St.m 49, 2003–2004; Ihle 2014). Disse to aspektene reiser spørsmål både om det er grenser for mangfoldet og hvilke forskjeller som kan inngå i et samfunn (Døving 2009). Ifølge Stuart Hall (2001) vil mangfoldsbegrepet bare benyttes når noe først er markert som forskjellig fra noe eller noen. Da påberoper det seg de forskjellene som blir sett som framtredende og som problematiske (ibid.:4). Samtidig bidrar begrepet mangfold til å tildekke eller nedtone forskjeller, fordi det oftest konnoteres til at forskjellighet er positivt. Slik kan mangfoldsbegrepet benyttes for å skjule eller unngå det som er problematisk, for eksempel sosial ulikhet (Borchgrevink og Brochmann 2008:29). Like fullt kan også vektlegging av mangfold, som i debatten om kjønnskvotering til bedriftsstyrer eller rekruttering til universitetsstillinger, føre til at likheter, for eksempel i utdanning og hvordan arbeid utføres, overses, med den konsekvens at kjønn og etnisitet essensialiseres (Flikke mfl. 2020; Sørensen 2013). Mangfoldsbegrepet kan derfor i samme bevegelse både virke sosialt og kulturelt inkluderende og ekskluderende (Anthias 2013). Metaforisk framstår det som et janus-ansikt eller som en bro som både kan skape forbindelser mellom to landkanter, og markere grensen mellom den ene og den andre siden (ibid.).

Når vi i dette kapitlet skal analysere fortellinger om integrering og mangfold slik de kommer til uttrykk i lokalaviser og intervjuer med ordførere, spør vi derfor: Hvem handler fortellinger om mangfoldet om? Hvilke forskjeller snakkes fram som gode, og hvilke framstår som problematiske? Er det grenser for forskjellighet og hvilke forståelser av mangfold kommer fram i disse fortellingene? Bidrar fortellingene til å skape likeverd og/eller rangerende skiller i lokalsamfunnet?

Oppfatninger om innvandring og integrering nasjonalt og lokalt

I den nasjonale samtalen om innvandring og integrering, slik den kommer til uttrykk i nasjonale media (IMDi 2010), i politikk (Bjartnes og Sørensen 2019) og i store holdningsundersøkelser (Brekke og Mohn 2018), er det en generell tendens til å fokusere på det som ikke har lyktes, og hva som bør bli bedre. Ifølge det såkalte integreringsbarometeret som måler det norske folks holdninger til innvandrere og norsk integreringspolitikk, svarte omtrent halvparten av respondentene i 2017 at integrering ikke fungerer og stadig færre mener at arbeidsinnvandring er bra for norsk økonomi (Brekke og Mohn 2018). Mer spesifisert ses innvandring som en trussel mot velferdsstaten, norske verdier, arbeidsplassene og samholdet i det norske samfunnet (ibid.). Også på lokalt plan finnes det kritiske fortellinger om sosial fragmentering, polarisering, motsetninger og lite kontakt mellom tilflyttere og «gamle» innbyggere (Rye 2018; Villa 2019). Like fullt er det også en økende andel i den norske befolkningen som er positive til å bosette flere flyktninger (Brekke og Mohn 2018). Dette kan være uttrykk for både det folkelige og det lokalpolitiske engasjementet som oppsto i den såkalte flyktningkrisen i 2015–2016, hvor «alle» ville bidra i den «nasjonale dugnaden» for å gi flyktningene et «nytt hjem» (Hognestad og Lamark 2017). Det kan også skyldes at nettopp kontakt mellom enkeltmennesker, som i stor grad har funnet sted ved at mange i lokalsamfunnet har blitt involvert i forskjellige former for integreringsarbeid, fører til færre fordommer og mindre frykt for «alle» flyktninger (Bygnes 2017). Samtidig er det også studier som viser at særlig flyktninger og asylsøkere blir omtalt som økonomisk byrdefulle og som en mulig trussel mot sikkerhet (Berg-Nordlie 2018; Søholt Stenbacka, Nørgaard 2018).

Studier av rurale lokalsamfunn i Norge hvor en stor del av innflytterne er arbeidsmigranter fra Europa, viser derimot at den lokale eliten, som politikere, arbeidsgivere og lokal presse, mener at denne formen for innvandring er positiv for lokalsamfunnet (Aure, Førde og Magnussen 2016; Berg-Nordlie 2018; Rye 2018; Søholt mfl. 2018). Flere studier hevder at en slik positiv velvilje til innvandring primært handler om kommunal egeninteresse, som befolkningsvekst og økonomisk vekst, mens en mer emosjonell frykt for kulturelle endringer underkommuniseres (Steen 2009; Søholt mfl. 2018). Dette poenget eksemplifiseres av Berg-Nordlie sin studie av lokalaviser fra tre forskjellige steder i Norge, hvor innvandrere først og fremst blir betegnet som ressurser for lokalsamfunnet, både økonomisk og kulturelt (Berg-Nordlie 2018). I tråd med dette viser Søholt mfl. (2018) hvordan det de betegner som den rurale eliten, som omfatter både politikere, byråkrater og ansatte i velferdstjenester, ser innvandring i lys av en fortelling om den lokale robustheten eller «stayer-evnen», og hvordan det forventes at innvandrere skal bidra til lokal utvikling. Denne forståelsen forutsetter imidlertid at innvandrerne har «den rette holdningen, er initiativrike, deltar i lokale organisasjoner, lærer seg språket og gjør et forsøk» på å bli integrert (2018:226). Ansvaret for integrering legges dermed primært på innvandrerne, som i stor grad forutsettes å bli lik majoriten. Den positive oppfatningen av innvandrere er slik underbygget av en assimiliatorisk forståelse av integrering (ibid.:229).

Denne assimilatoriske forståelsen av integrering kan være uttrykk for en forestilling om at innvandrere, og flyktninger spesielt, er avvikende og annerledes enn majoritetsbefolkningen og derfor må normaliseres gjennom ulike integrerings-og kvalifiseringsprogram. Dette gjelder i nordiske så vel som i andre europeiske land (Eastmond 2011; Kontos 2014; Rugkåsa 2012; Kobberstad 2019). Integrering som politisk prosjekt inngår dermed i kulturelle bilder av eller forestillinger om innvandrere, om det er på overnasjonalt, nasjonalt eller lokalt nivå (Rytter 2019). Men også kulturelle bilder av majoritetsbefolkningen inngår i integreringsprosjektet. Nordiske land preges av en sterk likhetsdiskurs basert i en historisk forståelse av de nordiske samfunnene som kulturelt homogene (Keskinen mfl. 2019). Gullestad argumenterer for at den norske likhetsdiskursen ikke primært handler om en observerbar likhet, men er basert på «forestilt likhet», som innebærer å framheve det som «oppfattes som likt» for å bli oppfattet som likeverdig (Gullestad 2002:82). Kulturelle verdier, normer, tradisjoner og måter å være på kan dermed være avgjørende for hvordan innvandrere blir en del av (lokal)samfunnet.

I dette kapitlet vil vi se nærmere på hvilke kulturelle bilder som kommer til uttrykk i offentlig meningsproduksjon gjennom lokale fortellinger om mangfold og integrering.

Datamateriale og metode

Kapitlet bygger på analyse av nyhetssaker i fire utvalgte lokalaviser i tre lokalsamfunn/regioner i Midt-Norge, og kvalitative intervju med tretten ordførere i samme landsdel. Materialet inngår i en større studie om fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn.1

Det er gjort en rekke studier av norske mediers omtale av asylsøkere, flyktninger, innvandrere og personer med minoritetsbakgrunn (for omtale; se Berg-Nordlie 2018; Hognestad og Lamark 2017; IMDi 2010). De fleste av disse studiene er gjort på riks- og regionaviser. På linje med nasjonal- og regionalaviser er også lokalaviser beskrevet som «viktige premissleverandører for folks forståelse av samfunnet rundt seg» (Hognestad og Lamark 2017:1), samtidig som at lokalaviser også har en funksjon som historieforteller om naboskap og det lokale samfunnet (Ball-Rokeach, Kim og Matei 2001; Ijäs 2012). I dette ligger det at lokale media, ved hjelp av fortellinger, bidrar til å produsere lokale identiteter og sosiale og kulturelle grenser for hvem som hører til, og hva som skal til for å passe inn (Finney og Robinson 2008; George og Selimos 2018).

De fire lokalavisene vi har valgt er alle papiraviser, i tillegg til at de også har nettutgaver. Mens to av avisene er dagsaviser (NamdalsAvisa og Avisa Sør-Trøndelag), utgis de to andre to ganger i uka (Hitra-Frøya og Ytringen). Hver av avisene har sitt nedslagsfelt i minst to kommuner. Opplaget på papirutgaven for de to dagsavisene er på henholdsvis ti tusen og sju tusen, mens de to øvrige avisene har et opplag på rundt tre tusen. Sett i forhold til sine geografiske nedslagsfelt har alle avisene mange lesere. Derigjennom er de både viktige kilder til informasjon for en stor andel av innbyggerne, og fungerer som sentrale talerør for lokale myndigheter, næringsliv og organisasjoner, samt privatpersoner som enten er bosatt i eller har annen tilknytning til det området avisene dekker.

Selv om alle de fire lokalavisene har avsatt plass til debattinnlegg i sine papirutgaver, og har nettaviser hvor det legges inn kommentarer på aktuelle saker, har vi i våre analyser valgt å fokusere kun på nyhetssaker. Dette er saker som redaksjonen aktivt har valgt å gi plass til, samtidig som at de her har kontroll på vinklingen av dem. Disse sakene kan dermed leses som inntak til nettopp de offentlige fortellingene som vi er ute etter å utforske i dette kapitlet.

De nyhetssakene vi har inkludert i analysen, ble identifisert gjennom systematiske søk i databasen Atekst, hvor vi brukte søkeordene innvandring, innvandrer, flyktning, integrering, inkludering og voksenopplæring, og satte søkeperioden fra januar 2015 til juni 2018. Dette ga treff på til sammen ca. 2000 saker, hvorav en god del ble tatt ut fordi de ikke hadde noen relevans for de spørsmålene vi var opptatt av å utforske. Det gjaldt for eksempel rene partipolitiske innlegg i forbindelse med valgkampene. Vi sto da igjen med en håndterbar mengde artikler fra hver av de fire avisene, til sammen omtrent 200 artikler, som i første omgang ble lest enkeltvis før de ble tematisk kodet og gruppert ut ifra hvilken forståelse og mening de formidlet i forhold til de temaene vi vil belyse i dette kapitlet, innvandring og integrering.

I likhet med medieartiklene betrakter vi også ordførerintervjuene som et inntak til den offentlige samtalen om integrering i norske lokalsamfunn. Som øverste politisk leder i kommunen har ordførerne ansvar for å iverksette nasjonale føringer og direktiver, samtidig som at de har en viktig rolle som kommunens representant utad og som samlende kraft innad (Larsen 1993). I kapasitet av sin rolle er ordførerne også sentrale premissleverandører for hvordan samtaler om blant annet innvandring og integrering føres i ulike formelle og uformelle fora. Selv om ordførere har en sentral stemme i lokale politiske diskusjoner, er de sjelden å se som studieobjekter i forskning (Larsen 1993; Søholt mfl. 2018).

Ordførerintervjuene ble gjennomført i 2018–2019. De fleste ble gjort på ordførernes kontor, med unntak av fire telefonintervju. Intervjuenes varighet var mellom 30 og 80 minutter, og de fulgte en felles struktur, hvor vi først stilte noen generelle spørsmål om kommunen og ordførerrollen, før vi gikk over til temaene innvandring og integrering.

Ordførerne representerer kommuner som til sammen dekker den variasjonen som finnes i landsdelen, både hva gjelder geografi, størrelse og næringsstruktur, samt befolkningssammensetning og erfaring med innvandring. Kommunene kan karakteriseres både som sentrale, mindre sentrale og minst sentrale (SSBs sentralitetsindeks 2008, i Tønnesen og Andersen 2019).2 De valgte kommunene inkluderer både kyst- og innlandskommuner, de har et ganske stort befolkningsmessig og næringsmessig spenn, og har svært ulik erfaring med innvandring. Da studien ble gjennomført, utgjorde andelen innvandrere, som omfatter alle med et annet fødeland enn Norge, mellom 7–22 % av befolkningen (IMDi 2018). Mens noen av kommunene har hatt asylmottak i lang tid og/eller bred erfaring med arbeidsinnvandring, har andre først de seneste fem–ti årene sett effektene av økt internasjonal mobilitet. For samtlige kommuner har bosetting av flyktninger vært en viktig kommunal oppgave etter 2015, som har hatt konsekvenser både for befolkningssammensetningen og kommuneøkonomien.

Intervjumaterialet er analysert på tilsvarende måte som avismaterialet, hvilket vil si at vi først kodet det tematisk og deretter identifiserte fortellinger. Det viste seg å være mye sammenfall i hvilke fortellinger som trådte fram, både i ordførermaterialet og med avismaterialet, i den forstand at det som formidles i lokalavisene, i stor grad både gjenspeiler og gjenspeiles i ordførernes fortellinger.

Ved å sette avismaterialet og ordførerintervjuene sammen er målet å få inntak til et spekter av fortellinger som til sammen sier noe relevant om den offentlig medierte meningsproduksjonen om integrering slik det foregår på lokalsamfunnsnivå.

Analytisk perspektiv og grep

I arbeidet med materialet har vårt overordnede fokus vært den kulturelle meningsproduksjonen knyttet til innvandring og integrering, slik dette kommer til uttrykk i form av det vi har valgt å betegne som offentlige fortellinger. Med fortelling forstår vi her kulturelt mediert meningsproduksjon i form av skrift og tale, som kjennetegnes av indre konsistens og en oppbygning og bruk av virkemidler som både fanger mottakerens interesse og gjør det mulig for vedkommende å henge med på fortellingen og akseptere det budskapet som formidles (Riessman 2012). Et annet sentralt aspekt ved fortellinger er at deres gjennomslagskraft gjerne avhenger av at de relaterer seg til og framstår som meningsfulle både i forhold til den konteksten de snakker inn i, og til andre mer overordnede fortellinger (Phoenix 2007). For medietekstene og ordførerintervjuene betyr dette at de fortellingene som formidles der, er informerte av mer overordnede nasjonale fortellinger om blant annet innvandring og integrering, i tillegg til den mer steds- og tidsspesifikke konteksten de inngår i (Elliker, Coetzee og Kotze 2013; Finney og Robinson 2008). For oss som forskere betyr dette at vi ved å analysere fram disse fortellingene får inntak til de måtene innvandring og integrering som samfunnsfenomen, politisk mål og verdi er gjort forståelige og meningsfulle i de gitte lokalmiljøene. For lokalmedia sin del vil det også være snakk om at stedsspesifikke forhold formidles til et lokalt publikum, som gjør disse spesielt egnet til å si noe om hvordan større samfunnsfenomen gjøres meningsfulle i en lokal kontekst. Selv om lokalmedias rolle i et demokratisk samfunn er å være system- og maktkritisk, finner vi eksempler på at avisene også inntar en aktiv og til dels uttalt rolle som lokale samfunnsbyggere. I så måte er det dermed snakk om å formidle noen bestemte fortellinger, og da først og fremst til lokalbefolkningen, som bidrar til å (re)produsere noen bestemte forståelser av det aktuelle samfunnet. Ettersom at ordførernes fortellinger er formidlet til oss som intervjuere, vil denne meningsproduksjonen ha en litt annen funksjon, idet det er snakk om å gjøre en lokal situasjon forståelig for en utenforstående, nemlig forskeren. Samtidig vil ordføreren ha en interesse i å overbevise oss forskere (og andre) om at den lokale politikken som føres er den riktige, noe som har betydning for hvilke historier og hendelser som trekkes fram i intervjusituasjonen. Slik sett er det av betydning å stille spørsmålet om hva som gjøres taust, det vil si det som ikke blir aktualisert og snakket om, i fortellingene. Det dreier seg ofte om det som oppfattes som det selvsagte og normale, og som ved å unndra seg benevning heller ikke blir markert.

I tillegg til å rette søkelys mot fortellinger, har vi i arbeidet med materialet vært opptatt av å undersøke det vi har valgt å betegne som minoritets- og majoritetsgjørende prosesser (Brah 2003; Staunæs og Søndergaard 2006). Med disse begrepene viser vi til relasjonelle og dynamiske prosesser hvor diskurser og praksiser aktualiseres, virker og skaper effekter som gjør noe eller noen til det selvfølgelige og umarkerte, det vil si «det/den første», mens andre gjøres til det markerte og avvikende og dermed til «det/den andre» (ibid.). Forholdet mellom «den første» og «den andre» forstås her som asymmetrisk, og det er en gjensidig konstituering hvor «majoritet» blir til «den første». Hva som inngår i slike konstituerende prosesser av «den første» og «den andre», kan imidlertid være av ulik karakter, i tillegg til at det vil være kontekstavhengig (ibid. 2006).

I dette kapitlet innebærer analyser av minoritets- og majoritetsgjørende prosesser å undersøke hva, hvordan og under hvilke betingelser gitte tegn, væremåter, handlinger eller holdninger inkluderes i kategorien «majoritet», og hvor annerledes noe kan være før det andregjøres eller minoriseres. Analysen starter med å presentere tre fortellinger som er gjennomgående i hele materialet. Vi har kalt dem «den vellykkede integreringen», «det positive mangfoldet» og «det problematiske mangfoldet».

Den vellykkede integreringen

Den ene fortellingen som trer tydelig fram både i medietekstene og i ordførerintervjuene, er fortellingen om den vellykkede integreringen. Dette er både en fortelling om de aktuelle lokalsamfunnene som lykkes med å innfri de uttalte politiske ambisjonene som nasjonale medier og politikere stadig formidler at det er vanskelig å innfri, og en fortelling om innvandrerne, som (stort sett) framstilles som både integreringsvillige og integrerbare. Det er også en fortelling som er tydelig knyttet til sted, hvilket til dels uttrykkes gjennom en tydelig lokalisering, og til dels gjennom kontrastering til andre steder, ofte større og mer sentraliserte.

Typiske eksempler på denne fortellingen i lokalavisene er å finne i oppslag som omtaler innvandrere som gjør en stor innsats for å lære seg det norske språket (veldig raskt!), som tar utdanning (gjerne på kort tid og med godt resultat), som lykkes med å få betalt arbeid, som deltar i frivilligheten, som benytter seg av lokalmiljøets aktivitetstilbud og nærmiljø og som tilslutter seg såkalte norske verdier, som f.eks. dugnadsarbeid. Et illustrerende eksempel hvor denne fortellingen kommer tydelig til uttrykk, er en nyhetssak med overskriften «Har lært seg norsk på rekordtid» (Namdalsavisa 16.05.2018). Saken er en gladsak som beskriver hvor raskt syrere som ble bosatt i kommunen, har lært seg norsk: «Nå har seks av de åtte syriske flyktningene som kom til kommunen allerede har vært gjennom norskeksamen – og bestått lenge før tida» (ibid.). Saken er illustrert med et bilde av åtte navngitte personer, både kvinner og menn, kommunens rådmann og en representant for den lokale norskopplæringen, som alle smiler inn i kamera. Selv om det er norskeksamen som står i fokus i den aktuelle saken, formidles det også en mer overordnet fortelling av hvor godt det går med integreringen i den lille kommunen. I et sitat, som ser ut til å komme fra en av de to representantene for lokalsamfunnet, formuleres det slik: «Syrerne er allerede godt integrert i lokalsamfunnet, mye takket være deres egeninnsats for å bli en del av nærmiljøet» (ibid.). Her ser vi hvordan integrering forstås som et oppnåelig mål, samtidig som at det blir tydelig at dette krever innsats både fra lokalsamfunnet og de som kommer flyttende. Videre framstilles de aktuelle innvandrerne som både integreringsvillige og integrerbare, og selv om mye av fortjenesten for at integrering har skjedd gis til innvandrerne, ligger det her også en slags forståelse av at kommunen har gjort noe riktig for å oppnå et så godt resultat.

Et annet eksempel på fortellingen om den vellykkede integreringen er å finne i et avisoppslag med overskriften «Fylte seks søppelsekker for fellesskapet» (Dagslott 2018). I dette oppslaget gis en ganske detaljert og svært berømmende beskrivelse av innsatsen til deltakere på voksenopplæringen som først har lært om søppelhåndtering og deretter gått ut for å rydde søppel i nærmiljøet. Saken er illustrert med flere bilder av smilende deltakere og to ansatte på voksenopplæringen, og i teksten gjøres det et poeng ut av at dette var noe deltakerne selv ønsket å gjøre. En av dem siteres også som følger: «Søppelrydding er viktig å gjøre, det handler også om respekt for alle de andre medmenneskene våre her i landet» (ibid.). I samme artikkel beskrives også en mer generell dugnadsånd blant deltakerne: «De nye innbyggerne vil gjerne ta flere tak for fellesskapet, og flere av dem har meldt seg på som frivillige når det skal gjennomføres dugnad på kirkegården 8. mai» (ibid.). En annen deltaker blir sitert på en måte som underbygger inntrykket av ansvarlighet og vilje til å yte en innsats for fellesskapet: «Det er viktig å hjelpe hverandre» (ibid.).

Selv om det også i denne saken er deltakernes innsats som står i sentrum, framstår like fullt kommunens anstrengelser, gjennom voksenopplæringen, som viktig. Dette kan også formuleres som at nylig bosatte innvandrere, gjennom å gripe denne muligheten til å bli en borger som bryr seg om sine medborgere og lokale omgivelser, framstår som integrerbare og integreringsvillige, mens det norske integreringsapparatet får en rolle som ansvarlig og innovativt ved å gi innvandrerne en mulighet til å delta i det norske samfunnet. Videre kan man her si at det blir veldig tydelig at innvandrere framstilles som noen som skal lære seg «norsk» praksis og en form for «norsk» moral, og at nettopp det er en viktig del av den integreringen som den lokale tjenesten skal bidra til å fremme.

Fortellingen om den vellykkede integreringen finner vi òg i intervjuene med de tretten ordførerne. En forskjell her er imidlertid at den i dette materialet kommer til uttrykk i mer generelle vendinger og i mindre grad gjennom omtale av spesifikke hendelser og enkeltpersoner. Et eksempel på dette er et utsagn fra en ordfører for en nokså liten kommune som har en betydelig andel arbeidsmigranter, og som de siste ti årene har bosatt en relativt stor andel flyktninger, og som svarer følgende når han blir spurt om innvandrerne som nå bor i kommunen, blir integrerte: «Ja, de blir jo integrert. Det ser vi jo. Jeg vil jo si at hvis man ikke blir integrert, så blir det problemer av det. Og vi har ikke noen problemer med folk. De gir uttrykk for at de trives, og folk fungerer i hverdagen» (Ordfører 1).

I tråd med de positive fortellingene vi fant i lokalavisene, formidles det her et bilde av integrering som et mål som man både kan lykkes og mislykkes i å nå, og at man i denne spesifikke kommunen har «kommet i havn» på dette området. Videre ser vi hvordan integrering knyttes til trivsel og det å fungere, mens fravær av integrering assosieres med vanskeligheter. Dette gir et inntrykk av integrering som noe man ikke merker når det er innfridd, mens fravær av det blir tydelig.

Å bli som de lokale

Integrering, slik det uttrykkes gjennom disse «suksess»-fortellingene, handler mye om å bli som «de lokale», hvilket dels knyttes til norskhet, og dels en spesifikk lokalisert norskhet. Altså den type norskhet som tenkes på som typisk for dette lokalsamfunnet og/eller den aktuelle regionen. Det betyr at det i denne fortellingen er lite rom for at innvandrere skal endre lokalsamfunnet kulturelt sett. Tvert imot skal de skal passe inn i det som allerede finnes der. Det betyr at integrering forstås som en prosess hvor stedet og de som har bodd der lenge, både bevisst og ubevisst, bidrar til å påvirke nye innbyggere til å bli sånn at de passer bedre inn i det aktuelle lokalsamfunnet og i Norge mer generelt, og at den påvirkningen dette har for stedet og de lokale ikke løftes fram som så relevant. Integrering blir da et arbeid som nordmenn, og da særlig de som allerede bor i og er kjent med det lokalsamfunnet som innvandrerne skal integreres inn i, utfører for at de nye innbyggerne skal kunne passe inn. Videre framstår det som viktig at innvandrerne selv aktivt tar del i denne tilpasningen, gjennom å benytte seg av de tilbud som finnes. I denne fortellingen får de norske lokale praksisene og verdiene stå som et «naturlig» sentrum som ikke trenger å forklares eller endres. I dette ligger det at disse praksisene og verdiene gis førsteposisjon eller majoriseres, mens de nye innbyggerne og deres praksiser gjøres til gjenstand for endringsarbeid, noe som innebærer at deres posisjon og praksiser oppfattes som underordnet eller minoriseres (Staunæs og Søndergaard 2006). På den måten reproduserer integreringsprosessen et tydelig rangerende skille mellom «norske» og «fremmede» praksiser og verdier, og integreringsarbeidet må betegnes som assimilerende.

Fortellinger om det positive mangfoldet

Berikende for lokalsamfunnet

En annen fortelling som er veldig tydelig både i lokalavisene og i ordførerintervjuene, er at det kulturelle mangfoldet som følger med økt innvandring, er positivt for lokalsamfunnet. I ordførermaterialet kommer denne fortellingen til uttrykk ved at flere av ordførerne viste nettopp til lokalbefolkningens mulighet for å bli kjent med mennesker med en annen bakgrunn når de snakket om positive effekter av innvandring på lokalt nivå. Et eksempel på dette er å finne i et intervju med ordføreren i en av de små kommunene i studien. I denne kommunen bor det både arbeidsmigranter og flyktninger.

Intervjuer: Helt til slutt, hva er innvandring for dere, er det en utfordring, er det nøytralt, er det en ressurs, hvordan tenker dere om det?

Ordfører: Jeg tenker helt klart at det er en ressurs. Med det behovet vi har for arbeidskraft, så mener jeg absolutt at det er en ressurs. Og så er det en ressurs i samfunnet generelt i forhold til det at de har med seg noen andre kulturer. De gir oss en del inspirasjon på en del andre områder, i forhold til mat, i forhold til aktiviteter, altså i forhold til en annen måte å være på. Enkelte av dem er jo veldig … sosiale, veldig, ja, jeg opplever at de så absolutt er en positiv tilvekst i kommunen altså. Ja. Så at de er en belastning, nei, det er de absolutt ikke (Ordfører 2).

I dette utsagnet ser vi hvordan innvandring omtales som et positivt bidrag til kommunen og lokalbefolkningen. Vi ser også at det som trekkes fram som berikende, både er det økonomiske aspektet i form av arbeidskraft, og det kulturelle og sosiale mangfoldet som innvandrerne bringer med seg. En annen ordfører, denne gang en fra de større kommunene, formulerer det slik:

Så akkurat denne integreringen i denne kommunen, og det å ha folk fra andre land her, for altså, ja, om at der er polakker og svensker og sånn også, er noe man på dette stedet har vært vant med helt siden 80-tallet. Så det er ufarliggjort, og de har sett at det er ikke noe, det er ikke noe big deal (…) Det er, de har blitt kjent med mye fine folk, med en annen bakgrunn òg, og da blir det berikende (Ordfører 5).

Her ser vi hvordan tilførsel av ikke-norske praksiser og verdier på den ene siden framstilles som noe som potensielt sett kan være utfordrende, og på den andre siden noe som ikke er så relevant i den betydning at mennesker fra andre land ikke nødvendigvis er så veldig forskjellige fra lokalbefolkningen, samtidig som at de forventes å bringe med seg en forskjellighet som har en positiv verdi. Et annet relevant aspekt ved dette utsagnet er at denne ordføreren trekker fram svensker og polakker når hen snakker om integrering, hvilket bryter med den mer utbredte forestillingen om hvem som vanligvis har behov for å bli integrert (og ikke) (Schinkel 2018). En måte å forstå dette på er at denne ordførerens hovedbudskap er å imøtegå en implisitt og kjent antakelse om at innvandrere representerer en utfordring for lokalsamfunnet, og at integrering derfor er vanskelig.

Nok et eksempel på fortellingen om det positive mangfoldet er å finne i intervjuet med ordføreren i den minste kommunen som er med i studien. I denne kommunen har det vært en betydelig arbeidsinnvandring helt siden utvidelsen av EU i 2004, mens bosetting av flyktninger først ble iverksatt i 2015. Under intervjuet spør vi hva innvandring har gjort med det aktuelle lokalsamfunnet, og får da følgende svar:

Og, så er det jo på en måte, det beriker jo dette lokalsamfunnet veldig, da… (…) Vi hadde en sånn premierekveld her i fjor, og da var det jo syrerne som lagde mat for eksempel, fingermat til alle sammen. Vi har hatt FN-dager og litt sånne markeringer, hvor flyktningene lager mat ifra sitt land da. Som gjør at vi får utvidet smaksløkene våre mye … Og det hører jeg jo (…) [ungdommene] sier og på en måte at det er jo så artig å lære seg noe ifra andre (Ordfører 3).

I dette utsagnet er det først og fremst det å bli kjent med nye ting, som mat fra andre land og å lære om andres kulturer, som framheves som positivt. En annen ordfører snakker om hvordan kommunen har forholdt seg til bosetting av flyktninger:

Vi har bestandig bosatt det som har vært forventet (…). For vi ser det som en, ja, det er en, det er én ting at det er verdifullt for samfunnet, og at det er et samfunnsoppdrag. For det andre så ser vi jo at det er verdifullt for oss som kommune. (…) En konkret verdi er at det er med på å gjøre kommunens innbyggere mer mangfoldige. Det er en verdi at vi ikke blir for … at ikke vi får en sånn monokultur. Det at vi, ja, mangfoldet i seg selv er en verdi. Det bidrar til, til at vi blir mer opplyste. Vi lærer faktisk litt mer om andre folk, andre kulturer. Og jeg tror det er verdifullt at vi lærer oss over tid å omgås andre folk og, for at vi er litt sære. Så det tror jeg nok er den største verdien (…) Det er faktisk en berikelse (Ordfører 4).

Også i dette utsagnet framheves økt mangfold som positivt, mens mangel på mangfold («monokultur») framstår som et potensielt problem og noe som bør unngås fordi det bidrar til ensartethet og særhet.

Til sammen formidler alle utsagnene om det positive mangfoldet noen viktige innsikter om hva innvandring gjør med majoritetsbefolkningen. Med nye innbyggere følger økt forståelse for andre skikker, tradisjoner og væremåter, som igjen gjør at man som menneske og samfunn blir romsligere og rausere. Det som fortelles fram som forskjellighet, er knyttet til kulturelle tradisjoner, som mat og tradisjonsskikker, og i noen grad til væremåter uten at det spesifiseres nærmere. Dette viser til de såkalte gode forskjellene, de som ikke oppleves som en trussel mot majoritetens verdier eller kultur, men som binder sammen.

Å skape forståelse på tvers av kulturer

I lokalavisene finner vi den samme fortellingen om et positivt mangfold, men uttrykt på en litt annen måte. For det første presenteres fortellingen ofte mer implisitt enn det som er tilfellet for ordførerintervjuene. Det betyr at det positive mangfoldet først og fremst formidles i form av artikler som i lovprisende ordelag og gjerne også med fargerike bilder beskriver varierte aktiviteter som involverer mennesker av mange ulike nasjonaliteter, inkludert lokalt bosatte som ikke har innvandrerbakgrunn (Myrhaug 2015; Støen 2016). Hensikten med disse sakene synes å være både å informere om kommende og avholdte arrangementer, og å synliggjøre det etniske mangfoldet i lokalsamfunnet. Videre tematiserer de gjerne spørsmålet om hvordan det kan skapes et mangfoldssamfunn, hvorpå det å bli kjent med hverandre gjennom felles aktiviteter, foreslås som et første steg på veien. Dette kan eksemplifiseres av et oppslag med overskriften «Vil skape forståelse mellom kulturer»:

Med ønske om å øke kunnskap og forståelse mellom kulturer ble det på lørdag arrangert Sudansk kulturdag på frivillighetssentralen på Fillan. De mange oppmøtte fikk servert små informative foredrag om Sudan før de fikk servere seg selv fra et generøst matbord dekket med mange retter fra Sudan. I tillegg fikk de smakebiter av Sudansk dans og kulturelle innslag (Eirheim 2017a).

En annen sak i samme avis gir en lignende beskrivelse av et musikalsk arrangement organisert i 2016, under overskriften «Musikk er den beste måten å uttrykke seg på»:

Koret blir en kjempefin anledning til å trekke inn sangtradisjoner fra hjemlandene til medlemmene. Sånn blir man fort kjent med andre kulturer, samtidig viser man fram sin egen kultur. Det er jo viktig å være stolt av den og dele det som tar stor plass i hjertene våre. Sånn forsterker man sin egen kulturell identitet. Musikk er jo den beste måten å uttrykke seg på, sier Kasia. Vi planlegger å ha fokus på den sosiale biten ved å lage god mat av og til, sånn at alle medlemmer får presentere egen kultur og tradisjoner til de andre (Hammervik 2016).

Et fellestrekk ved disse oppslagene er at det stort sett er arrangørenes stemmer som presenteres. Det er lite av avisenes egne kommentarer og vurderinger, og i den grad de finnes, så støtter de opp under intervjuutsagnene og gir positive vurderinger. Slik blir arrangørenes begrunnelser også en del av lokalavisenes fortelling om mangfold. Videre ser vi at kulturell bakgrunn framstilles som en betydningsfull forskjell mellom folk. Det beskrives som noe ukjent og fremmed, som andre skal bli kjent med. Ifølge oppslagene er det viktig å bli kjent med andres kultur både for å kunne forstå den andre og for å styrke sin egen identitet. Det er dermed lett å se for seg at arrangementene og avisas notiser og oppslag bidrar til å gjøre det fremmede litt mindre fremmed, ved å bygge bro mellom landkantene (Anthias 2013). En underliggende forståelse kan like fullt være at det er større spenninger og uakseptable forskjeller som må motarbeides gjennom slike arrangementer. Dette bringer oss til den siste fortellingen vi har identifisert, nemlig fortellingen om det problematiske mangfoldet.

Fortellinger om det problematiske mangfoldet

Mens fortellingen om den vellykkede integreringen ser ut til å løfte fram likhet som en suksessfremmer og forskjellighet som noe som skal overkommes, og fortellingen om det positive mangfoldet trekker fram forskjellighet som noe som gjør innvandring og integrering til en berikelse for lokalsamfunnet, viser den siste fortellingen at det på noen områder ikke er aksept for mangfold i handlinger, normer og verdier. Det mest framtredende ved denne overordnede fortellingen er beretninger om manglende kjønnslikestilling blant «dem», samt en motfortelling om «oss» som kjønnslikestilte. Det kan for eksempel handle om at mannlige innvandrere ikke aksepterer kvinnelige ledere, som i avisoppslaget «Raskt kulturforskjeller», hvor det i et intervju med personalsjefen for en av lokalsamfunnets bedrifter som har en høy andel arbeidsmigranter, sto: «I starten syntes mannfolkene som kom hit at det var totalt uvant å ta imot ordre fra kvinner. Nå er det helt normalt, men det var på et vis den første kulturkræsjen hos oss» (Brurok 2017). Eller som en av ordførerne formulerte seg da vi spurte om kommunen hadde arbeid å tilby de flyktningene som er ferdige med introduksjonsprogrammet:

(…) noen som er vanskelige å få ut, rett og slett, og kanskje helst av det kvinnelige kjønnet da. Og da er vi over på noe kulturelt igjen. (…). De kommer jo ikke akkurat i fra noen likestilte samfunn og dem, ja, dem har et annet forhold til det om at damer skal ha en utdanning og ha et arbeid (Ordfører 11).

Utsagnene peker mot at både manglende og eksisterende kjønnslikestilling handler om kultur. «Deres» kultur forklares med at den er gammel og dermed avleggs, mens den «norske» blir den som er moderne og riktig, og som man må læres opp i og det blir «normalt». Samtidig ser vi at det fortelles fram en forståelse av at det er viktig å vise forståelse og respekt for «deres» kultur. Eksempler på aktiviteter som blir nevnt i den sammenheng, er egne kvinneforum som skal fungere som uformelle møtesteder, og nettverksforum for å få nettopp kvinnene ut i det offentlige rommet: «… så etablerte vi et internasjonalt kvinneforum. (…). For da tenkte vi at det kanskje var lettere for en del av de bosatte damene, og spesielt de afghanske damene, da, som vi syns vi så veldig lite, å komme hvis at vi tok et sånt rendyrket kvinneforum» (Ordfører 6).

Begrunnelsene for å etablere egne aktiviteter for kvinner er at det er færre tilbud for dem i det gitte lokalsamfunnet, og at de ikke har et nettverk i lokalsamfunnet fordi de i mindre grad enn mennene er i lønnet arbeid. Det er også i lokalsamfunnets interesse at flest mulig kjenner til hverandre og tar del i aktiviteter, noe som kan utlegges som nødvendig for å skape fellesskap, tilhørighet og robusthet for lokal utvikling (Søholt mfl. 2018; Villa 2019). Samtidig kan det argumenteres for at disse aktivitetene produserer en forståelse av at innvandrede kvinner har større interesse av å være sammen med andre innvandrede kvinner, fordi de underforstått har sammenfallende situasjoner og interesser. I et avisoppslag om et aktivitetstreff for kvinner beskrives hensikten nettopp å være å «(…) dele utfordringer med likesinnede og for å øke sine nettverk i lokalmiljøet som styrker deres selvtillit samtidig som det bygger deres trygghet» (Eirheim 2017b). De blir dermed gjort like, og videre forskjellige fra innvandrede menn, men også fra norske kvinner. Det som tas for gitt, er at innvandrede kvinner (og da spesielt muslimske kvinner) er underlagt noen kulturelle strukturer som hindrer dem i å ha sosial kontakt med andre i lokalsamfunnet, og ikke minst at de er i en underordnet posisjon i forhold til menn.

Fortellingen om manglende kjønnslikestilling kan leses som en fortelling om hva som inngår i den sosiale orden i lokalsamfunnet. Kjønnslikestilling er et klart element i denne, i tillegg til normer om seksualitet, bilkjøring og bruk av alkohol. I en større bedrift med mange arbeidsmigranter måtte det informeres om norske regler og lover fordi «[m]ed et annet levesett enn vi er vant til, hadde de nye arbeiderne for eksempel et mer liberalt forhold til alkohol og bilkjøring (…), fartsgrenser, alkohol på offentlig sted og seksuell lavalder» (Brurok 2017). I denne historien problematiseres ikke kjønn direkte, men indirekte, siden det dreier seg om uakseptable handlinger som fyllekjøring, høye hastigheter og seksuelle relasjoner med unge mennesker, alle handlinger som forbindes mest med menn. I all hovedsak var også «de nye arbeiderne» utenlandske menn. Kjønn blir dermed sentralt i det som framstår som truende for den sosiale orden i lokalsamfunnet når det er snakk om innvandring, til dels mot det som oppfattes som norske kjerneverdier som kjønnslikestilling (Annfelt og Gullikstad 2013) og til dels mot faktisk trygghet og sikkerhet i lokalsamfunnet (Keskinen mfl. 2019). I én bevegelse gjøres brudd på normer og regler til et spørsmål om forskjellige kulturer, samtidig som at promillekjøring, bryting av fartsgrenser og seksuelle overgrep blir gjort til usynlige hendelser i og blant majoritetsbefolkningen.

Likhet og forskjell som metaforer for forbindelser og grenser

De tre fortellingene om integrering som vi har analysert fram, tar alle i bruk metaforene likhet og forskjell, som begge bidrar til i å skape forbindelser, men også tydelige grenser, hvilket Anthias betegner både som en bro og som et janus-ansikt (Anthias 2013). Det som skaper forbindelser, er når innvandrere er eller blir lik majoritetsbefolkningen. Det kan handle om å bli oppfattet som relativt like i utgangspunktet, som når en ordfører beskriver de mange arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa: «… det er liksom østblokklandene som det er mest folk fra. Og det passer veldig godt med lynnet vårt, det er arbeidsomme folk, det er trivelige folk (…)» (Ordfører 12). Et annet eksempel på det samme er når syrere omtales som mer integrerbare enn andre fordi «dem er jo veldig mer europeisk på mange måter» (Ordfører 8). I disse utsagnene understrekes det som er felles, enten det dreier seg om like egenskaper eller en mer felles kultur, altså det som gjør at «de» ikke er så fremmede, mens forskjeller ikke tillegges noen vekt. Det kan imidlertid også være at store forskjeller i utgangspunktet overskrides ved at «de» blir mer lik «oss», gjennom å gjøre en stor innsats for å lære språket, ta utdanning, være med i aktiviteter som oppfattes som viktige i lokalsamfunnet, og å få seg betalt arbeid. Denne analysen peker slik mot å understøtte Gullestads tese (2002) om betydningen av forestilt likhet for å kunne skape likeverdighet, samtidig som at ansvaret for å bli lik hovedsakelig plasseres på den som i utgangspunktet oppfattes å være forskjellig (ibid.; se også Søholt mfl. 2018).

På den andre siden finner vi også en omfavnelse av fremmede forskjeller. Det er særlig på områder som er forbundet med det estetiske i form av nye matretter, musikk og litteratur. Dette kan beskrives som gode forskjeller som bygger forbindelser, og som bringer «verden til oss» (Anthias 2013; Stenbacka og Bygdell 2018). Slik det framstilles, er betydningen av «å bli kjent med» helt sentral både for å skape aksept og respekt for det gjensidig fremmede og for å kunne etablere forbindelser og fellesskap. I forlengelsen av ideen om kulturelt mangfold som berikende for lokalsamfunnet kommer det også til uttrykk en forståelse av mangfold som nødvendig for å unngå at lokalsamfunnet stagnerer fordi det er for ensartet. Her gjenfinnes diskursen om rurale lokalsamfunn som homogene, isolerte fra omverdenen og med høy grad av sosial kontroll (Haugen og Villa 2006). Innvandring blir slik gitt en rolle som aktuell endringsaktør for lokalsamfunnet, og mangfold blir da viktig for kreativitet og utvikling utover det å bli kjent med det fremmede.

Noen forskjeller framstår imidlertid som helt uakseptable og virker som sosiale og kulturelle grensemarkører (Anthias 2013; Hall 2001). Disse forskjellene er knyttet til sosial orden i lokalsamfunnet, og majoritetens oppgave blir her å drive opplæring i «norske» forståelser og avlæring av «tradisjonell» forståelse. Slik blir dette til en større fortelling om sivilisering og rangering av kulturer hvor den norske kulturen framstilles som mer utviklet enn den kulturen innvandrere har med seg. Som vist kom denne siviliseringsfortellingen tydelig til uttrykk i forbindelse med kjønn og likestilling. Mens «deres» kjønnsforståelser er basert på asymmetriske relasjoner som menns overmakt over kvinner og til risikofylt mannlig «frihet», blir «den norske» kjønnslikestilling på alle plan løsningen for det gode, moderne samfunnet. Kjønnsforståelse gjøres slik til den markerte forskjellen som konstituerer grensen mellom majoritet og minoritet (Anthias 2013; Hall 2001).

Når mangfold blir satt ord på, er det innvandrerne og deres kultur i form av språk, litteratur, mat, musikk, dans og egenskaper, normer og verdier som skaper mangfoldet. Lokalsamfunnets «kultur» trer på sin side fram som homogen, og forskjeller som har eksistert i lokalsamfunnet tidligere og fortsatt finnes, som for eksempel knyttet til økonomi, alder, kjønn, urbefolkning, funksjonshemming og religion, blir skjøvet til side, oversett og gjort tause. På den måten blir majoritetens kultur umarkert eller ikke betegnet, mens kulturen til de innvandrede enten blir eksotisk eller problematisk, og hvor de uønskede forskjellene ses som en tilkortkommen sivilisering. På den måten plasseres «innvandrerkulturen» på en tenkt stige lavere enn lokalsamfunnets kultur og blir tydelig gjort til «den andre» eller minorisert (Brah 2003).

Når kulturer rangeres, så skjer det samtidig en rangering av de som «befolker» kulturene. I fortellingene skapes det gjennomgående en todeling hvor innvandrere skal endres og tilpasses, mens forpliktelsene for majoritetsbefolkningen er mindre uttalt. Det er klare forventninger til innvandrerne om å lære det norske språket, komme i jobb og ta del i lokalsamfunnets aktiviteter, som for eksempel dugnad i grenda eller idrettslaget (Søholt mfl. 2018; Villa 2019; Penner 2021). De som ikke gjør dette, blir omtalt som ikke-integrerte eller uvillige (Kontos 2014), og det blir særlig koblet til spesifikke grupper og ikke til individer. Dermed kan også grupper som i større grad oppfattes som mer lik majoritetsbefolkningen, for eksempel arbeidsmigranter fra Europa, likevel bli oppfattet som svært forskjellig (se også Villa 2019).

Avsluttende refleksjoner

Vår analyse av de studerte lokalavisene og ordførererintervjuene viser at de formidler majoritetens forståelser av hva som skal til for å bli en del av lokalsamfunnet, og for å skape et godt lokalsamfunn. Disse forståelsene formidles gjennom fortellingene til sentralt posisjonerte og offentlige aktører i de aktuelle lokalsamfunnene. Slik kan fortellingene betraktes som forsøk på å forsvare og legitimere lokale politiske valg som er tatt, som å bosette flyktninger og å legge til rette for vekst i næringer som trenger arbeidskraft. Lokalavisene framstår som støttespillere, både ved å være et talerør for lokale myndigheter, og gjennom den selvpålagte rollen som produsenter av lokal identitet og tilhørighet. Fortellingene som formidles av politikere og lokalmedia, er sånn sett svært sammenfallende.

Den dominante fortellingen er at de aktuelle lokalsamfunnene som følge av internasjonal migrasjon er blitt til mangfoldssamfunn. I noen grad argumenteres det også for at det spesifikke lokalsamfunnet har hatt en etnisk sammensatt befolkning lenge, og at mangfold dermed ikke er nytt for dem. Å finne en så entydig fortelling var overraskende både i lys av mer nasjonale diskurser og forståelser av rurale lokalsamfunn som overveiende homogene. I denne mangfoldsfortellingen blir innvandrere av alle slag beskrevet som en ressurs for lokalsamfunnet, samtidig som at lokalsamfunnet beskrives som å ha forutsetninger for og kompetanse i å håndtere og styre forskjellighet.

Mangfoldsfortellingen handler slik om hvordan det lokale majoritetssamfunnet forstår integrering. Analysen har vist at det som oppfattes som integrering, er at innvandrere skal bli medborgere som bidrar til å utvikle lokalsamfunnet gjennom deltakelse i arbeidslivet og på andre arenaer. Å bli og være en medborger kan leses både som en forventning og som et krav til innvandrere, i likhet med hva som forventes og kreves av øvrige innbyggere. Dette er på linje med den nasjonale integreringsforståelsen og kan sies å underbygge en økonomisk og sosial likhetsideologi. Men den lokale likhetstenkningen omfatter også kulturelle verdier og normer knyttet til kjønn og sosial orden. Gjennom et krav om likhet i sentrale kulturelle verdier og normer kommer det fram en forståelse av mangfold som like fullt (re)- produserer et skille mellom majoritet og minoritet, som det ikke reflekteres over. Slik antar fortellingen om lokalsamfunnet som et mangfoldssamfunn form av et janus-ansikt (Anthias 2013) hvor noen forskjeller aksepteres, mens andre skaper grenser eller skillelinjer. Det aksepterte mangfoldet gjelder da til dels eksotiserende og tilsynelatende urangerte forskjeller, mens den rangerte ulikheten ikke erkjennes.

Hva kan dette bety for disse lokalsamfunnene, hvilke effekter kan det få? Først og fremst vil manglende erkjennelse av at majoritet og minoritet oppfattes som ulike og rangerte kategorier bety at lokale politiske myndigheter og den lokale pressen ikke gir seg selv redskaper til å bekjempe og motvirke rasisme, sexisme og økonomiske ulikheter. Videre kan det bety at noen forskjeller vil kunne bli tolket som uoverstigelige. Det igjen kan bli forklart som en vegring eller uvilje mot «å integrere seg», noe som vil understøtte en oppfatning av at integrering primært er de nye innbyggernes sak og dermed virke til å redusere majoritetssamfunnets ansvar og innsats. Samtidig kan likevel den eksplisitte fortellingen om mangfold fra den lokale eliten føre til en større åpenhet, toleranse og aksept for forskjeller og sosial kompleksitet i det enkelte lokalsamfunn. Slik sett så kan det virke til å minske sosioøkonomisk ulikhet og til å øke kulturell anerkjennelse ved at lokale arbeidsgivere, frivillige organisasjoner og andre åpner dørene sine og dermed gjøre integrering til en mulig toveisprosess.

Litteratur

Annfelt, Trine og Gullikstad Berit 2013. Kjønnslikestilling i inkluderingens tjeneste? Tidsskrift for kjønnsforskning, 37(3–4): 309–328

Anthias, Floya 2013. Moving beyond the Janus face of integration and diversity discourses: towards an intersectional framing. Sociological Review, 05/2013;61(2). DOI:10.1111/1467-954X.12001

Antonsich, Marco 2018. Living in diversity: Going beyond the local/national divide. Political Geography, 63(2018): 1–9

Aure, Marit, Førde Anniken og Magnussen Tone 2016. Lokalsamfunnet som integreringsarena. I: Villa Mariann og Haugen Marit S. (red.): Lokalsamfunn. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Ball-Rokeach, Sandra J., Yong-Chan Kim & Matei Sorin 2001. Storytelling neighborhood: Paths to belonging in diverse urban environments. Communication Research, 28(4): 392–428

Berg-Nordlie, Mikkel 2018. New in town. Small-town media discourses on immigrants and immigration. Journal of Rural Studies, 64: 210–219

Bjartnes, Kristine Sommerset og Sørensen Siri Øyslebø 2019. Likestillingsproblemer i integreringspolitikken. Tidsskrift for kjønnsforskning, 43(3): 198–212

Borchgrevink, Tordis og Brochmann Grethe 2008. Mangfold uten grenser. Samtiden, (3): 22–31

Brah, Avtar 2003. Diaspora, Border and Transnational Identities. I: Lewis Reina og Mills Sarah (red.): Feminist Postcoloninal Theory. Edinburgh: Edinburgh University Press

Brekke, Jan-Paul og Mohn Ferdinand Andreas 2018. Holdninger til innvandring og integrering i Norge. Integreringsbarometeret 2018. Oslo: ISF http://hdl.handle.net/11250/2502178

Brurok, Cecilia 2017. Det oppstod raskt noen kulturforskjeller. Hitra-Frøya 29.12.2017

Bygnes, Susanne 2017. Welcome to Norway! Da “flyktningkrisa” kom til Norge. Tidsskrift for velferdsforskning, 20(4): 286–301

Dagslott, Hild 2018. Fylte seks søppelsekker for fellesskapet. Ytringen 24.04.2018

Døving, Cora Alexandra 2009. Integrering. Teori og praksis. Oslo: Pax Forlag A/S

Eastmond, Marita 2011. Egalitarian Ambitions, Constructions of Difference: The Paradoxes of Refugee Integration in Sweden. Journal of Ethnic and Migration Studies, 37(3): 277–295

Eirheim, Oliver 2017a. Vil skape forståelse mellom kulturer. Hitra-Frøya 14.03.2017

Eirheim, Oliver 2017b. Aktivitetstreff for kvinner. Hitra-Frøya 09.05.2017

Elliker, Florian, Coetzee Jan K. og Kotze P. Conrad 2013. On the interpretive work of reconstructing discourses and their local contexts. Forum: Qualitative Social Research, 14(3), Art. 4. http://dx.doi.org/10.17169/fqs-14.3.1929

Eriksen, Thomas Hylland 2007. Mangfold versus forskjellighet I: Fuglerud Øivind og Eriksen Thomas Hylland (red.): Grenser for kultur? Bielefeld: Transaction

Farstad, Maja 2016. Relasjonelle kvaliteter i bygd og by: stereotypiene møter innbyggererfaringer. I: Villa Mariann og Haugen Marit S. (red.): Lokalsamfunn. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Finney, Nissa & Robinson Vaughan 2008. Local press, dispersal and community in the construction of asylum debates. Social & Cultural Geography, 9(4): 397–413

Flikke, Julie, Gullikstad Berit, Kristensen Guro Korsnes, Lagesen Vivian Anette og Sørensen Siri Øyslebø 2020. International diversity at NTNU: A qualitative study of the experiences of incoming researchers, management and administrative staff. Trondheim: NTNU/Inst. for tverrfaglige kulturstudier. Rapport. https://documentcloud.adobe.com/link/track?uri=urn%3Aaaid%3Ascds%3AUS%3A15d62ec2-9521-4bfc-a703-087af2a7627c#pageNum=1

George, Glynis og Selimos Erwin Dimitri 2018. Using Narrative Research to Explore the Welcoming of Newcomer Immigrants: A Methodological Reflection on a Community-Based Research Project. Forum: Qualitative social research, Vol 19 (2)

Gullestad, Marianne 2002. Det norske sett med nye øyne. Kritisk analyse av norsk innvandringsdebatt. Oslo: Universitetsforlaget

Gullikstad, Berit 2010. Når likestilling blir ulikhet. Interseksjonalitet i arbeidslivet. Likestilte norskheter. I: Berg Anne-Jorunn, Flemmen Anne Britt og Gullikstad Berit (red.): Likestilte norskheter. Om kjønn og etnisitet. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag

Hadj Abdou, Leila 2019. Immigrant integration: The governance of ethno-cultural differences. Comparative Migration Studies, 7(1): 1–8

Hall, Stuart 2001. The Multicultural Question, Pavis Paper No 4, Open University

Hammervik, Trond 2016. Musikk er den beste måten å uttrykke seg på. Hitra-Frøya 22.11.2016

Hognestad, Liv Iren og Lamark Hege 2017. Flyktningene kommer! Lokale mediers dekning av flyktningkrisen. Norsk medietidsskrift, vol 24(2): 1–19. DOI: 10.18261/ISSN.0805-9535-2017-02-03

Haugen, Marit S. og Villa Mariann 2006. Big Brother in rural societies: youths’ discourses on gossip. Norwegian Journal of Geography, 60(3): 209–216

Ihle, Ragnhild 2014. Framing integration – from welfare to citizenship. Nordicum-Mediterraneum. Islandic E-Journal of Nordic and Mediterranean Studies, Vol 9(1): 1–36

IMDi 2010. Innvandrere i norske medier: Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Årsrapport 2009. Hentet fra https://www.imdi.no/globalassets/dokumenter/rapporter/2010/imdi_aarsrapport_2009.pdf.

Ijäs, Arne Johansen 2012. Samer i to norske nyhetsmedier. En undersøkelse av saker med samisk hovedfokus i Nordlys og Dagsrevyen i perioden 1970–2000. Dieđut, 1: 367–377

Keskinen, Suvi, Skaptadóttir Unnur Dís og Toivanen Mari 2019. Narrations of homogeneity, vaning welfare states, and the politics of solidarity. I: Keskinen Suvi, Skaptadóttir Unnur Dís og Toivanen Mari (red.): Undoing Homogeneity in the Nordic Region. Migration, Difference, and the Politics of Solidarity. London, New York, Routledge

Kobberstad, Johanne H. 2019. Å passe inn; Kvalifiserte flyktningers møter og sammenstøt med «det norske» gjennom Introduksjonsprogrammet. Doktorgradsavhandling, Nord Universitet

Kontos, Maria 2014. Restrictive Integration Policies and the Construction of the Migrant as ‘Unwilling to integrate’: The Case of Germany. I: Anthias Floya og Pajnik Mojca (red.): Contesting Integration, Engendering Migration. Theory and Practice. Houndmills, Basingstoke: Palgrave MacMillam

Larsen, Helge O. 1993. Ordføreren – handlekraft eller samlende symbol? I: Baldersheim H. (red.): Ledelse og innovasjon i kommunene. Oslo: Tano

McAreavey, Ruth og Argent Neal 2018. New Immigration Destinations (NID): Unravelling the challenges and opportunities for migrants and for host communities. Journal of Rural Studies, 64(1): 148–152

Myrhaug, John M. 2015 Skape farger. Avisa Sør-Trøndelag 12.11.2015

Namdalsavisa 2018. Har lært seg norsk på rekordtid. Namdalsavisa 16.05.2018

Penner, Angelina 2021. «Den gode borgeren» og «den flinke flyktningen»: fortellinger om dugnad, ideer om homogenitet og rasialisering. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Korsnes og Sæterhaug Turid (red.): Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Phoenix, Ann 2007. Claiming Liveable Lives. Adult subjectification and narratives of ‘non-normative’ childhood experiences. I: Kofoed Jette (red.): Magtballader. København: Danmarks Pædagogiske Universitetsforlag, s. 252–268

Riessman, Catherine. K. 2012 Narrative methods for the human sciences. Thousand Oaks: Sage

Rugkåsa, Marianne 2012. Likhetens dilemma. Om sivilisering og integrasjon i den velferdsambisiøse norske stat. Oslo: Gyldendal Akademisk

Rye, Johan Fredrik 2018. Labour migrants and rural change: The “mobility transformation” of Hitra/Frøya, Norway, 2005–2015. Journal of Rural Studies, 64: 189–199

Rytter, Mikkel 2019. Writing Against Integration: Danish Imaginaries of Culture, Race and Belonging, Ethnos, 84(4): 678–697. DOI: 10.1080/00141844.2018.1458745

Schinkel, Willem 2018. Against ‘immigrant integration’: for an end to neocolonial knowledge production. Comparative Migration Studies, 6:31 https://doi.org/10.1186/s40878-018-0095-1

Staunæs, Dorthe og Søndergaard Dorte Marie 2006. Intersektionalitet – udsat for teoretisk justering. Kvinder, køn & forskning, (2–3): 43–56

St. meld. nr. 49 (2003–2004). Mangfold gjennom inkludering og deltakelse. Ansvar og frihet. Oslo: Kommunal-og arbeidsdepartementet

Steen, Anton 2009. Hvorfor tar kommunene imot ‘de fremmede’? Eliter og lokal skepsis. I: Saglie Jo (red.): Det Nære Demokratiet. Lokalvalg og lokal deltakelse. Oslo: Abstrakt Forlag

Stenbacka, Susanne og Bygdell Cecilia 2018. The cosmopolitan farmer: Ideas and practices beyond travel and internationalization, Journal of Rural Studies, 61: 63–72

Støen, Bjørg 2016. Fargesprakende flerkulturell forestilling. Hitra-Frøya 03.06.16

Sætermo, Turid, Gullikstad Berit og Kristensen Guro Korsnes 2021. Å studere fortellinger om integrering: en introduksjon til et komplekst forskningsfelt. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Korsnes og Sæterhaug Turid (red.): Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Søholt, Susanne, Stenbacka Susanne, Nørgaard Helle 2018. Conditioned receptiveness: Nordic rural elite perceptions of immigrant contributions to local resilience. Journal of Rural Studies, 64(2018): 220–229

Sørensen, Siri Øyslebø 2013. Likestilling uten kjønn? En studie av hvordan kjønnskvotering til bedriftsstyrer ble montert som politisk reform. Ph.d.-avhandling, Trondheim, NTNU, Det humanistiske fakultet

Tønnesen, Marianne og Andersen Synøve N. 2019. Bosettingskommune og integrering blant voksne flyktninger. Hvem bosettes hvor, og hva er sammenhengen mellom bosettingskommunens egenskaper og videre integreringsutfall? Oslo: SSB

Vertovec, Steven 2007. Super-diversity and its implications. Ethnic and Racial Studies, 30: 1024–1054

Vertovec, Steven 2012. ‘Diversity’ and the Social Imaginary. Archives Européennes de Sociologie/European Journal of Sociology LIII, (3): 287–312

Villa, Mariann 2019. Local Ambivalence to Diverse Mobilities – The Case of a Norwegian Rural Village. European Society for Rural Sociology Sociologia Ruralis, 59(4): 701–717

1NFR/FRIHUMSAM Living Integration: at the crossroads between Official Policies, Public Discourses and Everyday Practices (2017–2020). Prosjektnr 261982.
2Landsdelens største kommune, Trondheim, ble bevisst valgt bort på grunn av prosjektets generelle fokus mot (mindre) lokalsamfunn.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon