Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

12. «Det var Norge som var målet.» Polske migranters fortellinger om sted og tilhørighet

Linda Dyrlid er sosialantropolog og ansatt ved Institutt for sosialt arbeid ved NTNU. Hennes forskningserfaring inkluderer temaer som migrasjon, mobilitet, transnasjonalisme og marginalisering.

I dette kapittelet utforskes sider ved polske arbeidsmigranters integreringsprosesser gjennom å undersøke tilhørighet til sted. Det empiriske grunnlaget er forskning knyttet til arbeidsmigranter som har kommet til Norge etter EU-utvidelsen i 2004. Med utgangspunkt i to utvalgte narrativer analyseres det fram hvordan tilhørighet til sted kan komme til uttrykk gjennom ulike fortellinger hvor «norsk natur», «trygghet og forutsigbarhet» og «likhet og forskjell» spiller en sentral rolle. Gjennom å analysere fortellingene som narrativ plassering kommer det fram hvordan migrantene forhandler om tilhørighet og posisjonering, og hvordan maktstrukturer, diskriminering, annetgjøring, opplevelser av likeverd eller mangel på likeverd former fortellingene om sted og tilhørighet.

Nøkkelord: arbeidsmigrasjon, tilhørighet, narrativ plassering, integrering

This chapter explores aspects of Polish labor migrants’ integration processes by focusing on place attachment. The empirical basis is research related to migrants who came to Norway after the EU enlargement in 2004. Based on two selected narratives, the analysis address how belonging to a place can be expressed through various stories, where “Norwegian nature”, “security and predictability” and “equality and difference” is playing a key role. By analyzing the narratives as narratives of emplacement, it emerges how the migrants negotiate belonging and positioning, and how power structures, discrimination, othering, experiences of equality or lack of equality shapes the narratives of place and belonging.

Keywords: labour migration, belonging, narratives of emplacement, integration

«I Norge tror de visst vi kommer fra et tredje-verden-land», sier Pawel, og det er tydelig at dette er noe han finner svært irriterende. Pawel kom som arbeidsmigrant fra Polen for flere år siden, og etter at han hadde fått en jobb med mer langsiktig kontrakt, kom kona og den lille sønnen deres etter. Det var økonomi som gjorde at de reiste til Norge, men de var ikke fattige, slik de opplever at mange i Norge tror. Livet i Polen var imidlertid preget av usikkerhet: «I Polen kan det være bra i dag og helt annerledes i morgen», sier han litt oppgitt. «Men vi kommer ikke fra et tredje-verden-land. Det er ikke slik at dere kan gi oss noen få zloty i timen og så er vi i paradis.» Ana, kona hans, forteller at det er mye de savner fra livet i Polen, til tross for at det å arbeide og bo i Norge gir en annen trygghet og forutsigbarhet. «Jeg må fortelle at vi hadde det bedre i Polen enn her. Vi hadde familie og venner, vi gikk på fester, gikk på kino, gikk ut for å ta en pils. Det er det jeg savner. Vi var ikke fattige. Situasjonen var ikke veldig tragisk, det eneste som var dårlig, var at vi ikke hadde egen leilighet. Vi bodde med Pawel sine foreldre. Men livet ble for usikkert, totalt sett. Derfor kom vi hit», sier hun.

Innledning

Som polske arbeidsmigranter tilhører Ana og Pawel Norges største innvandrergruppe, men som EU-borgere tilhører de også en gruppe som ikke er berørt av noen spesiell integreringspolitikk. Det betyr at det fra offentlig hold ikke er iverksatt spesielle tiltak for å bistå arbeidsmigrantene fra Polen og andre EU-land i deres integreringsprosess. Imidlertid gir fortellingen over et innblikk i at opplevelser knyttet til å være innvandrer som skal bli en del av det norske samfunnet, altså det som enkelt sagt ligger i begrepet integrering, kan være utfordrende. Uttalelsen «vi kommer ikke fra et tredje-verden-land» kan tolkes som en opplevelse av annetgjøring, av å ikke bli betraktet som likeverdig. For meg danner dette et utgangspunkt for å diskutere hvordan integreringsprosesser kan utforskes gjennom fortellinger om det å høre til på det stedet man har flyttet til, eller hva som kommer i veien for en slik tilhørighet. Som Sætermo, Gullikstad og Kristensen (2021) påpeker, er integrering et begrep som gis ulikt innhold i ulike kontekster, også som politisk og analytisk begrep. Sagt enkelt innebærer integrering samhandling mellom innvandrer og vertsland, hvor individet prøver å finne sin plass i vertslandet (Se for eksempel: Berry, 1992). Graden av samhandling, gjensidighet, mulighetene for å beholde kulturell identitet, eller forventning om ensidig tilpasning fra innvandrernes side, er noe av det som diskuteres og problematiseres i nyere litteratur om temaet (Sætermo mfl. 2021). Når det gjelder de polske arbeidsmigrantene, har de kommet til landet i en periode hvor integreringspolitikken i stadig større grad har handlet om selvforsørgelse gjennom lønnsarbeid og den enkelte innvandrers ansvar (ibid). Det er naturlig å anta at fokuset på lønnsarbeid som mål og middel for integrering er bakgrunnen for at integreringspolitikken ikke sikter mot arbeidsmigrantene. Det blir dermed arbeidsmigrantenes ansvar «å integrere seg selv», og det er denne prosessen som utforskes i dette kapittelet gjennom å analysere fortellinger om stedstilhørighet.

Flere studier av arbeidsmigrasjon i norske lokalsamfunn viser at mange migranter ikke føler seg integrert til tross for å være i arbeid (Aure, Førde og Magnussen 2016; 2018; Rye 2018). Dette er også situasjonen for mange polske migranter (Dyrlid 2017). En utfordring er at jobben ofte gir få muligheter for å bli kjent med lokalbefolkningen. For mannlige arbeidsmigranter kan dette handle om at de jobber i sektorer hvor de fleste kolleger er andre innvandrere, og for kvinnenes del jobber også mange alene som renholdere. Videre opplever mange at det er vanskelig å bli kjent med nordmenn fordi de «har nok med seg selv og sin familie» (ibid.:180). Spørsmålet for mange blir dermed hvordan man kan bli en del av det samfunnet man har flyttet til. I dette kapittelet vil jeg utforske hva stedstilhørighet betyr i denne sammenhengen.

Innen internasjonal forskning på arbeidsmigrasjon er migranters subjektive opplevelse av sted, og deres bånd til stedet, relativt lite utforsket, ifølge Lynnebakke (2020). Mens mye internasjonal migrasjonsforskning har konsentrert seg om det transnasjonale aspektet som innebærer å ha tilhørighet til mer enn én lokalitet, er det færre som ser på prosessen det er for migranter å knytte seg til sine nære omgivelser i destinasjonslandet (ibid.:3).

Jeg vil her se på ulike fortellinger om tilhørighet gjennom å undersøke hvordan dette kommer til uttrykk i migrantenes egne narrativer. Jeg spør: Hva kan migrantenes narrativer fortelle oss om deres opplevde muligheter for å høre til, og hvilke posisjoner opplever de som tilgjengelige og/eller utilgjengelige for dem der de bor. Dette vil jeg utforske ved å se på hvilke forhandlinger om tilhørighet som snakkes fram i fortellingene, hvilke identitetstilknytninger som gjøres relevante eller latente, og hvordan narrativer brukes til å posisjonere seg i forhold til bostedet.

Gjennom å bruke et relasjonelt stedsbegrep (Massey 2005; Berg 2016) blir det mulig å utforske hvordan opplevelser av makt, ulikhet, inkludering og ekskludering virker inn på opplevelser av tilhørighet til sted. Et sentralt grep i dette kapittelet blir å forstå og analysere hvordan informantene bruker narrativ plassering (Farrer 2010; Read 2012) for å skape sine posisjoner og tilknytninger i den norske konteksten. Videre vil jeg argumentere for at dette er sentral kunnskap i forståelsen av integreringsprosesser.

For migrantene i denne teksten er posisjonen som arbeidsmigrant og tilknytning til arbeidslivet sentralt i fortellingen om stedet de bor. I det følgende vil jeg derfor først gjøre kort rede for polsk arbeidsmigrasjon til Norge. Det empiriske materialet i denne artikkelen er basert på narrative intervju med to polske kvinner bosatt i Norge. Under kapittelets metodedel vil jeg beskrive det større materialet som disse intervjuene er en del av, hvordan empirien er samlet inn, samt hvilke grep jeg har valgt for å analysere narrativene. Når jeg snakker om tilhørighet til sted i denne sammenhengen, er et sentralt premiss at jeg betrakter sted som relasjonelt (Massey 2005), og hovedfokuset mitt er opplevelsesdimensjonen, sense of place (Rose 1995). Dette gjør jeg rede for under avsnittet «Sted og tilhørighet», som sammen med det påfølgende avsnittet «Narrativer som plasserer» utgjør dette kapittelets teoridel. Dernest kommer empiri og analyse, hvor jeg først gjengir deler av de to narrativene før jeg analyserer de ulike fortellingene ved hjelp av begrepene narrativ plassering (Farrer 2010, Read 2012) og sense of place, som fritt oversatt vil benevnes som stedsfølelse. Kapittelet avsluttes med en kort sluttrefleksjon.

Arbeidsmigrasjon og skillelinjer i arbeidslivet

Før 2004 utgjorde polske migranter bare en ubetydelig del av innvandrerbefolkningen i landet, men dette endret seg da Polen ble medlem av EU i 2004. Selv om innlemmelsen ikke førte til noen umiddelbar strøm av arbeidsmigranter fra Polen til Norge, endret dette seg de neste årene. Ifølge Godzmirski (2011) fikk man en slags «snøballeffekt», og i løpet av 2007 skapte polske migranter historie gjennom å utgjøre den største bølgen med innvandring til landet noensinne.1

Som arbeidsmigranter fra EU-området omfattes ikke de polske migrantene av noen spesielle integreringstiltak, men har i hovedsak de samme rettighetene til trygdeytelser og velferdsgoder som nasjonale arbeidstakere. For å ha rett på dagpenger må man eksempelvis dokumentere at man har mistet jobben i Norge. Det er tilstrekkelig å dokumentere at man har blitt uforskyldt arbeidsledig etter minst én dags arbeid. Når det gjelder andre tjenester fra Nav, har EØS-borgere med registreringsbevis og fast bopel de samme rettighetene som nasjonale borgere (Friberg, Elgvin og Djuve 2013). Dette innebærer imidlertid også at EU-migrantene ikke har rett og plikt til norskopplæring, de er «innvandrerne som skulle klare seg selv» (ibid.). Som gruppe har polske migranter hatt relativt høy sysselsettingsprosent. Dermed oppfyller de arbeidslinjas2 krav og har ikke blitt gjenstand for mye oppmerksomhet fra offentlige etater på dette området.

Ulike studier har vist hvordan polske arbeidsmigranter i stor grad havnet i smale segment i det norske arbeidsmarkedet, samt i ansettelsesforhold preget av midlertidighet og usikkerhet (Friberg og Tyldum 2007; Friberg 2010, 2012, 2016; Hertzberg og Kvinge 2008; Andersen, Bråten, Eldring, Friberg og Ødegård 2009). Friberg beskriver i sin artikkel «Culture at work» (2012) hvordan polske arbeidsmigranter blir betraktet av sine arbeidsgivere i bygningsbransjen som attraktiv og billig arbeidskraft når det gjelder fysisk arbeid, men ikke som foretrukne når det gjelder jobb som arbeidsleder. Paradoksalt nok bidrar arbeidsmigrantene på sin side til dette bildet gjennom en selvbeskrivelse hvor de jobber fortere og hardere enn sine norske kolleger (Friberg 2012; Dyrlid 2017). På den måten selger de seg inn som «mer jobb for mindre penger».

Mens mye av forskningen knyttet til arbeidsmigrasjon har blitt gjennomført i tilknytning til de store byene, har andre vært opptatt av hvordan dette arter seg i mindre lokalsamfunn (Lynnebakke 2020; Rye 2018). Aure mfl. (2016) beskriver situasjonen for arbeidsmigranter i fiskerinæringen, hvor høyt utdannende arbeidsmigranter fra Øst-Europa på bakgrunn av økonomisk motivasjon rekrutteres til å gjøre ufaglært arbeid i fiskeindustrien i Norge. Dette leder dem inn i arbeidsforhold hvor de har få muligheter til å bevege seg oppover karrierestigen. Arbeidsplassen er i stor grad preget av skillelinjer der ufaglært arbeid utføres av arbeidsmigranter, mens arbeidsformenn og mellomledere er norske (ibid.). I tillegg er det lite kontakt mellom gruppene både i arbeidssituasjonen, i pausene og utenfor arbeidstid. Skillelinjene som etableres og vedlikeholdes gjennom arbeidsdelingen, ser dermed ut til å aktualiseres i andre sosiale situasjoner (ibid.).

Metodisk tilnærming og analytiske grep

Som empirisk grunnlag for dette kapittelet presenteres intervju med to polske kvinner, den ene bosatt på et mindre sted og den andre i en større by. Intervjuene er valgt ut fordi de på forskjellige måter tematiserer opplevelser av å høre til, og det som gjør tilhørighet vanskelig. Til tross for at dette ikke kan danne grunnlag for generaliseringer, bidrar erfaringer fra henholdsvis en større by og et lite tettsted til å gi materialet en større spennvidde. Mens intervjuet med Natalia er gjennomført på norsk, brukte jeg polsk tolk da jeg intervjuet Agniezca. Begge samtykket til at det kunne gjøres opptak av intervjuene, og de ble i ettertid transkribert. Både navn og steder er anonymisert.

Disse intervjuene er hentet ut fra et større datamateriale (Dyrlid 2017) og reanalysert i denne teksten. Det empiriske materialet intervjuene er en del av, ble innsamlet ved hjelp av deltakende observasjon i kombinasjon med kvalitative intervju med polske arbeidsmigranter som hadde kommet til Norge i etterkant av EU-utvidelsen i 2004 (Dyrlid 2017, 2018). Til sammen ble det gjennomført dybdeintervjuer med 15 mannlige og 11 kvinnelige arbeidsmigranter i alderen 25–60 år. Av de mannlige informantene var de fleste ansatt i bygg- og anleggsbransjen i Norge. Andre jobbet på fabrikk eller som bilmekanikere, og noen var arbeidssøkende. Av kvinnene jobbet de fleste innen renhold, noen jobbet på fabrikk og med servering. Siden informantene jobbet og bodde ulike steder, foregikk deltakende informasjon ofte gjennom å delta i sosiale sammenhenger (kafébesøk, middager, private sosiale sammenkomster/fester), men også gjennom å være med på ulike møter i regi av offentlige etater, i kirken, og på ulike kulturarrangementer.

Som en del av det opprinnelige materialet ble det gjennomført en medieanalyse som viser overgripende norske framstillinger av polske migranter. På bakgrunn av dette ble det analysert fram ulike subjektposisjoner som var tilgjengelige for de polske migrantene, hvor «arbeidersubjektet», den polske arbeidsmigranten som gjerne tar hardt fysisk arbeid, ofte arbeid nordmenn ikke lenger vil ha, var den mest dominerende. Analysene av det empiriske materialet viste hvordan migrantene gikk inn i, forhandlet om eller distanserte seg fra disse posisjonene. Disse strategiene gjenspeiler forskjellige sider av informantenes agens, men også premisser, rammer og kategoriseringer skapt av mer omfattende diskursive formasjoner. I denne teksten vil jeg bruke et annet blikk, og se hva narrativene forteller om tilhørighet til det stedet migrantene bor i Norge, og hvilke muligheter og utfordringer de opplever i forhold til det knytte seg til sine nære omgivelser.

Gjennom å analysere de utvalgte intervjuene som narrativer kan jeg forholde meg til innholdet i fortellingene, men også til de sosiale dimensjonene ved fortellingen (narration) samt reflektere over hva informantene gjør med sine fortellinger (Read 2012). Stereotypier knyttet til arbeid og etnisitet kan virke inn på opplevelser av det å høre til et sted. Når noen finner veier rundt dette i sine fortellinger, kan det være eksempel på slik gjøring.

Mitt utgangspunkt har vært at de ulike beskrivelsene av materielle og sosiale aspekter ved stedet kan betraktes i relasjonelt perspektiv (Massey 1994, 2005) og analyseres som forhandlinger om tilhørighet (Farrer 2010; Read 2012).

Sted og tilhørighet

Forholdet mellom mobilitet, sted og tilhørighet har vært gjenstand for studier på ulike måter og med ulike innfallsvinkler. Mens det transnasjonale perspektivet (Schiller, Basch og Blanc-Szanton 1992; Vertovec 1999) brakte fokuset over på simultan tilhørighet, hvor man beveget seg bort fra å betrakte migrasjon som brudd, har andre forskere i større grad satt søkelyset på kompleksiteten som preger lokal tilknytning (Kearney 1986, Horevitz 2009).

Ifølge Berg (2016) brukes gjerne begrepene stedstilhørighet og stedstilknytning synonymt, til tross for at stedstilknytning kan betraktes som noe mer overordnet og bredere. Jeg velger i denne teksten å benytte begrepet tilhørighet, og refererer da til emosjonelle bånd som mennesker utvikler i forhold til sitt bosted (Lewicka 2010, i Lynnebakke 2020:5). Slike bånd kan være sammensatte. De fleste stedsforskere har i dag en relasjonell forståelse av stedsbegrepet (Berg 2016; Aure mfl. 2016). En sentral stemme innenfor denne tilnærmingen er Doreen Massey (1994, 2005), som mener steder må betraktes som relasjonelle og skapt av sammenhenger, «as constituted through interactions, from the immensity of the global to the intimately tiny» (2005.:9).

I tillegg til å være definert gjennom sin geografiske location og tilskrevet materiell form, locale, har steder spesiell mening og verdi for individer, det som beskrives som stedsfølelse (Åkerlund 2013:8). Stedsfølelse kan komme til uttrykk gjennom stedsfortellinger og utgjør det vi kan kalle den opplevelsesmessige dimensjonen ved sted (Munkejord 2009). Dette kan gjenfinnes i alt fra litteratur, kunst og musikk til mat og hverdagslige samtaler (Rose 1995). Videre, sier Rose, vil stedsfølelse være nedfelt i de maktrelasjonene som strukturerer livene våre, og være en viktig del av måten maktforhold reproduseres på (ibid.:106).

Ifølge Ellie Vasta (2013) kan man oppleve å «høre til» uten at dette innebærer å «høre sammen med». Migranter kan oppleve å høre hjemme i destinasjonslandet uten å assosiere seg med majoritetsgruppen. Man kan føle tilhørighet til en samfunnsorden, «sense of belonging to polity», hevder hun (Vasta 2013:202). Ulike maktrelasjoner skaper ulike former for solidaritet eller tilhørighet. Mens mange problematiserer innvandrere eller migranters manglende integrering, eller en manglende følelse av nasjonal tilhørighet, som et problem for samfunnet, snur Vasta det litt på hodet: «[…] in reality, social cohesion is weakened by social exclusion and racism», sier hun (Vasta 2013:211).

Det er vanskelig å snakke om sted og tilhørighet for denne migrantgruppen uten å tematisere det transnasjonale aspektet. Jakup Stachowski og Bente Rasmussen (2021) beskriver på en utfyllende måte hvordan de polske migrantene opplevde tilhørighet til sitt nye bosted i Norge, samtidig som de også inkluderte personer i sitt lokalmiljø i Norge i sitt nettverk i Polen og dermed forsterket det transnasjonale aspektet i sine liv.

Transnasjonal orientering preger også narrativene til migrantene dette kapittelet omhandler. Tilknytningen til både Norge og Polen kommer fram i narrativene, både gjennom at den «doble tilstedeværelsen» kan oppleves som utfordrende, gjennom å fortelle om det ene stedet ved å kontrastere til det andre, og gjennom savn og dilemmaer. Tilknytningen til Polen utgjør i noen sammenhenger en ressurs og i andre sammenhenger en potensiell negativ heftelse. I alle tilfeller former det fortellingene. Imidlertid vil jeg i denne sammenhengen først og fremst fokusere på migrantenes fortellinger om sine nære omgivelser i Norge.

Narrativer som plasserer

Til tross for ulikt empirisk materiale henter jeg inspirasjon fra måten James Farrer (2010) og Cressida Jervis Read (2012) bruker den narrative inngangen på til å belyse hvordan deres informanter forhandler om sin tilknytning til sted og posisjonering i en gitt kontekst.

Det epistemologiske fundamentet for dette baserer seg på en forståelse av narrativet ikke bare som tekst eller produkt, men som en sosial prosess eller performance (Cortazzi, i Atkinson, Coffey, Delamont, Lofland og Lofland 2001). Migrantene reflekterer og skaper mening gjennom sine narrativer om migrasjonsprosessene, hvor fortellinger om hverdagsliv og mikronivå kan synliggjøre konturene av større strukturer og makronivå.

Read (2012) tar utgangspunkt i Masseys (1994, 2005) dynamiske og prosessuelle tilnærming til sted når hun bruker begrepet narratives of emplacement. Jeg har valgt å oversette dette til narrativ plassering, men i praksis innebærer dette også fortellinger om posisjonering. Gjennom dette grepet åpnes det opp for perspektiver for å forstå narrativer om steder som en form for plassering eller posisjonering. Hun viser hvordan innbyggerne i en spesiell bydel i Dehli «emplot difficult social relations in Prunavasar through narratives of emplacement, creating spaces to live and speak from (…)» (Read 2012:99–100 ). Beboerne, som ble utsatt for tvungen masseforflytning, bruker narrativ plassering for å både skrive seg inn i historien, posisjonere seg som deltakere i det nye nabolaget og skape et ståsted for å betrakte framtida til tross for usikkerhet. Dette gjør de eksempelvis gjennom å framstå som respektable mødre, døtre og svigerdøtre med et rettmessig krav til deres «eget sted» i byen. Narrativene får en funksjon der de både plasserer, legitimerer og forhandler om beboernes plass, beskriver Read (ibid.).

Farrer (2010) beskriver noe tilsvarende i sin studie av lengeboende migranter i Shanghai. Det fantes, ifølge Farrer, flere kollektive fortellinger om hvem som «hørte til», og migrantens narrative plassering handlet om å skrive seg inn i noen av disse fortellingene. Videre påpeker Farrer at «narratives of emplacement often serve as claims to relative virtue or entitlement in comparisons with other ‘foreigners’» (ibid.:1225). Mens de lokale majoritetsfortellingene om hvem migrantene er, kan preges av falsk homogenisering, vil migrantenes egne narrative plasseringer kunne vise både mangfold og kompleksitet, ifølge Farrer (2010).

Her vil jeg, med inspirasjon fra Farrer (2010) og Read (2012), bruke begrepet narrativ plassering som en inngang til å forstå hvordan de polske migrantene forhandler sin posisjon i den norske konteksten. Jeg ønsker å utforske om, og på hvilken måte, de bruker sine narrativer til å legitimere sin posisjon, og undersøke hvilke fortellinger om det å høre til som snakkes fram. Jeg vil også reflektere over disse fortellingene i lys av Ellie Vastas konsept «sense of belonging to polity» (2013).

Narrativer om tilhørighet og distanse

Agniezca og Natalia er begge i tidlig 30-årene og kom til Norge alene som arbeidsmigranter. Begge jobbet som ufaglært arbeidskraft. Natalia, som har en mastergrad fra Polen, snakker godt norsk etter tre år i Norge og har hverken ektefelle eller barn. Agniezca har en videregående fagutdannelse fra hjemlandet og har en datter i Polen som nå bor hos hennes foreldre. Hun forteller at årsaken til at hun reiste ut for å jobbe, var at hun ønsket en bedre og tryggere framtid for dattera si, og for tida forsørger hun både dattera og foreldrene sine gjennom jobben i Norge. Hun har bodd i Norge i ett og et halvt år, men snakker lite norsk. Hun sier hun ikke har overskudd til å lære språket ordentlig på grunn av lange og tunge arbeidsdager. Agniezca har kommet til et mindre sted i Norge gjennom et bemanningsbyrå, mens Natalia har valgt å bosette seg i byen hun bor i, fordi hun har slektninger der.

Agniezcas fortelling

Da jeg treffer Agniezca, jobber hun på en fabrikk innen matproduksjon som kan sies å være en hjørnesteinsbedrift i et mindre tettsted en times reise fra nærmeste større by. Vi møtes i leiligheten Agniezca deler med en annen polsk kvinne. Det er en treroms leilighet i et hus med flere utleieenheter som ligger i nærheten av fabrikken hvor hun jobber. Hun tenner stearinlys og serverer te når vi kommer. Jeg spør henne om hun kan fortelle litt om bakgrunnen for at hun jobber her, og om hun hadde hørt om stedet på forhånd.

A: Jeg søkte på en jobb på internett, og så ble jeg kalt inn til et informasjonsmøte fordi jeg hadde jobberfaring innen montering, og det var det de spurte etter. Så jeg var kvalifisert til å være med på et kurs som bemanningsbyrået hadde. Ja, det var et sånt byrå, da, ikke jobb i en bedrift. Og vi var bare fem damer i gruppen og 300 menn. Kurset var for snekkere, malere og murere og sånn også. Vi var de første damene i en sånn gruppe som ble sendt til Norge.

L: Var det din egen avgjørelse å dra, eller var det noen du rådførte deg med?

A: Det var min avgjørelse, og det var viktig for meg. Jeg er enda litt forbausa over meg selv, at jeg klarte å ta den avgjørelsen. Den gangen så var det ikke så populært der jeg bodde, å dra til Norge. Alle ville til England og Irland, og Norge var noe nytt. Hva visste jeg egentlig om Norge? At det var veldig kaldt og kalde, lange vintere. At det var et bra sted å fiske, og at du kunne tjene mange penger. Det var det jeg visste.

Når hun forteller historien sin, er det med fast stemme og uten mange pauser. Agniezca forteller hun hadde bodd et annet sted i Norge før hun kom dit hun nå bor. Den første jobben var i en lignende bransje som hun hadde jobbet i i Polen, som montør i en teknologibedrift. Hun likte jobben i en mindre by lenger sør i landet, og hun hadde fått forståelse av at dette var den typen jobb hun kom til å ha framover. Etter en måned fikk hun beskjed om at hun for det første måtte reise til en helt annen del av landet, og dernest jobbe innen en helt annen sektor.

L: Så du hadde altså først en jobb som du likte, i en by du likte, i en sektor du hadde erfaring fra. Kan du fortelle hva du tenkte da du ble flyttet etter en måned?

A: Først ville jeg bare flykte tilbake til Polen, men jeg hadde ikke engang penger til å komme meg tilbake, så jeg måtte tjene penger på en eller annen måte. Jeg hadde måttet låne penger for å komme hit, så jeg hadde en viss sum jeg måtte tjene for å betale tilbake lånet. Det var viktig. Og etter hvert så ble jeg vant til det, vant til denne jobben selv om jeg ikke likte den særlig godt, så … Bemanningsbyrået forteller oss ikke hele sannheten. Da vi begynte å jobbe i begynnelsen av september, trodde vi at vi skulle få reise hjem til jul. Det var vi sikre på, liksom. Jeg ville jo hjem til dattera mi. Men så sier selskapet rett fram: «Nei, dere må jobbe minimum 6 måneder for å kunne dra på første ferie.» Så bemanningsbyrået vet det veldig godt, da, vet hvordan jobben er og sånn, og vet hvordan det er med ferie, lønna, arbeidsforhold og alt det der. Men de forteller rett og slett ikke hele sannheten. Slik er det bare.

Som det framgår av Agniezcas fortelling, er det Norge som er hennes aktive valg, mens lokalsamfunnet hun bor i, er bestemt av bemanningsbyrået og tilgangen på arbeid. Gjennom narrativet gir hun seg selv agens gjennom å beskrive valget av Norge som litt uvanlig og modig, noe som blir understreket av at hun ennå er overrasket over at hun tok dette valget. Til tross for at hun ville «flykte» tilbake til Polen, ble hun værende for å ivareta sine økonomiske forpliktelser. Lojaliteten er til forpliktelsene og ikke til firmaet, som hun opplever som å ha mer eller mindre lurt henne.

Fabrikken Agniezca jobber på, var tidligere en viktig arbeidsplass for folk fra stedet, men slik er det ikke lenger. I dag er det bare folk ansatt i ledelsen på fabrikken som er norske, men ellers er det i hovedsak arbeidsmigranter som jobber der. Denne typen utvikling er beskrevet av andre, blant annet Aure mfl. (2016). Som tidligere nevnt viser forskning at dette er strukturer som også preger det sosiale samhandlingsmønsteret i lokalsamfunnet gjennom at det er lite sosial kontakt mellom arbeidsmigranter og lokalbefolkning. Agniezca beskriver arbeidsforholdene på følgende måte:

A: De betaler oss ikke for overtid, og det er helt normalt. Det er rart, fordi alle vet hvordan det er. Fabrikkeieren betaler bøter til lokale myndigheter for ubetalt overtid. Firmaet følger ikke HMS-reglementet eller hygienereglementet. I Polen ville fabrikken blitt stengt med en gang. Jeg har snakket med noen herfra [fra lokalsamfunnet], og ingen normale av lokalbefolkningen vil arbeide her. De vet at det er veldig hardt arbeid. Vi [de ansatte på fabrikken] har ingen fagorganisasjoner, og arbeiderne føler seg presset.

L: Er det bare polske som jobber der?

A: Nei, det jobber norske der også, men de har alle ledende stillinger. Og det er flere og flere fra Litauen også. De blir enda mer lurt og enda dårligere behandlet enn polakkene. Det kommer færre polakker nå. Jeg tror det dårlige ryktet om dette stedet er i ferd med å spre seg.

L: Er det noen ting du tenker er positivt med å jobbe der?

A: Hvis jeg skulle si noe positivt om jobben, bortsett fra at den gir økonomisk stabilitet, må det være at jeg får testet både fysisk og psykisk styrke.

Når jeg spør om hun føler at hun blir verdsatt for den jobben hun gjør, drar hun litt på det, men svarer til slutt:

A: Hmmm, jaaa … Jeg føler at jeg er litt spesiell her. Når sjefen min har en fridag, er jeg ansvarlig for leveranser og for noen folk. Jeg føler at jeg får ansvar da. De stoler på meg. Jeg har det litt bedre enn mange andre.

I Agniezcas narrativ er det flere ulike fortellinger som kommer til uttrykk. Det er et klart skille mellom norske ansatte i ledelsen og arbeidsmigrantene i produksjonen. Gjennom å ha denne jobben skiller hun seg fra «de normale» i lokalbefolkningen, og dermed kan dette leses som en fortelling om å ikke høre til. Hun er forskjellig fra de norske ansatte gjennom å jobbe i produksjon og forskjellig fra de andre i lokalbefolkningen gjennom å gjøre en jobb «normale» ikke vil gjøre. Slik hun beskriver det, utsettes migrantene for dårligere arbeidsforhold og mulig diskriminering. Dette kan leses som om det å jobbe på denne fabrikken i denne stillingen gjør tilhørighet til stedet vanskelig. Imidlertid er ikke dette en fortelling uten agens. Hun er godt orientert om brudd på reglement og hvordan ting burde vært. Hun er dessuten en betrodd medarbeider som får ansvar for både mennesker og leveranser i sjefens fravær. Som polsk er hun «mindre lurt» enn de fra Litauen. Ikke minst gir hun seg selv en slags respektabilitet gjennom å komme fra et land, Polen, der «fabrikken ville ha blitt stengt med en gang».

Når jeg spør om hun har kontakt med nordmenn som bor på stedet på fritida si, svarer hun følgende:

Nei, jeg har ikke norske venner. Jeg føler at folk her oppfatter oss som billig arbeidskraft og ingenting annet. De kan være snille og hjelpsomme, men distansert fra oss. Det er fine hus og ren luft og rent vann her, men jeg er litt sjokkert over hvordan lokalbefolkningen lever. De er liksom mer isolert og ikke så sosiale, og den største interessen til folk er visst shopping. Jeg har ikke så godt inntrykk av nordmenn, men jeg kjenner dem jo ikke så godt.

Erfaringene hun har fra å bruke ulike tjenester lokalt, er heller ikke så gode. «De vet ikke engang hvordan man gjør de enkleste ting», mener hun. «Går du i banken, på posten eller i butikken, så må du vente selv om det er ting som burde la seg ordne med en gang.» Hun ventet nesten ett år på få avklart barnetrygd, blant annet. «De er kanskje ikke så godt organisert», slår hun fast. På det lille tettstedet vet alle hvem som jobber på fabrikken, og det er det eneste stedet som har ansatt utenlandsk arbeidskraft, forklarer hun. «Er du polsk, for eksempel, så jobber du på fabrikken.» På fritida si drar hun av og til inn til byen for å gå på kino, pub eller restaurant. Der går hun også på gratis norskkurs i regi av en polsk forening og av og til på polsk messe. «I byen er det ingen som bryr seg om hvor du jobber», forklarer hun.

Slik jeg leser Agniezcas narrativ, er hennes følelser for stedet hun bor, preget av relasjoner som skaper hierarki, diskriminering og annetgjøring. Jobben på fabrikken influerer ikke bare på arbeidssituasjonen, men gjør også at hun opplever å komme i en annen kategori enn lokalbefolkningen. Til tross for dette gir hun et bilde av seg selv som mestrende, nyttig og produktiv. Den manglende tilhørigheten må også ses i lys av manglende relasjoner til lokalbefolkningen på stedet. I hennes fortelling innebærer det å jobbe på fabrikken å bli posisjonert/kategorisert på en måte som skaper et hierarki mellom de utenlandske/østeuropeiske arbeiderne og de norske som bor på stedet. Imidlertid er fortellingen om å være forskjellig fra den «normale» lokalbefolkningen sammensatt. På den ene siden kan det handle om annetgjøring gjennom å tilhøre en kategori ansatte på fabrikken som gjør en jobb «normale» ikke vil gjøre, og om å bli betraktet «bare som billig arbeidskraft». På den andre siden er også Agniezcas beskrivelse av nordmenn sammensatt. De er snille, hjelpsomme og distansert, men også isolert, lite sosiale, bare opptatt av shopping og ikke så godt organisert. Dette kan leses som en opplevelse av å bli gjort til «den andre», men også av å gi seg selv respektabilitet gjennom å gjøre forskjeller der hun avviker positivt fra de norske.

Tilhørighet uttrykkes først og fremst gjennom en opplevelse av en økonomisk tryggere situasjon i Norge og til en viss grad tilgang på fasiliteter i nærmeste by. Det å dra inn til byen gjør det også mulig å samhandle med mennesker uten å bli gjenkjent som «den som jobber på fabrikken».

L: Hva med framtida? Har du tenkt på hvor lenge du vil bli i Norge?

A: Nei, jeg legger ikke planer. Når som helst kan jeg få en telefon fra Polen om at noe har hendt, og at jeg må dra tilbake. Jeg kan ikke si nå at jeg vil bli her permanent, eller at jeg vil dra tilbake til Polen i år. Slik det er nå, kan jeg bare ikke si det.

Hun understreker at det som er viktig med å jobbe i Norge, er at økonomien er mye bedre, noe som får henne til «å sove godt om natta». Til tross for at hun savner dattera si og foreldrene, føler hun at hun kan gi dem en økonomisk trygg tilværelse. «Man må gi noe for å få noe», konkluderer hun. På lengre sikt tenker hun at hvis hun hadde fått en bedre jobb og kunne reise oftere til Polen, ville hun helt sikkert bli i Norge. Forutsatt at «ingenting skjedde i Polen». Agniezca mener livet i Norge tross alt er mer forutsigbart enn i Polen, for «her i Norge har vi rettigheter selv om bemanningsbyrået ikke alltid følger dem», forklarer hun. Slik hun framstiller det, innebærer ikke dette et ønske om å fortsette å bo på samme sted som hun bor nå, men en annen jobb et annet sted i Norge.

Natalias fortelling

En kald februardag møter jeg Natalia på en hyggelig kafé som ligger like ved hennes arbeidssted. Natalia er akkurat ferdig med dagvakt på hotellet i byen hvor hun jobber som renholder. Hun snakker godt norsk, med bare svak aksent. Det var slettes ikke renholder hun hadde tenkt å bli. I Polen hadde hun tatt en mastergrad ved universitetet og hadde fått en god jobb etter endt utdanning. Etter et samlivsbrudd hadde hun ikke lenger råd til å beholde leiligheten og måtte flytte hjem til foreldrene. Hun syntes det var vanskelig å flytte inn på jenterommet i voksen alder, og til slutt bestemte Natalia seg for at hun ville reise til Norge for å jobbe.

Men før jeg flyttet, det siste året jeg var i Polen, da var det litt kaos, det var litt meningsløst, livet der, (…) og det føltes som det var ingen muligheter, bare et meningsløst liv. Så jeg trengte å forandre noe, så jeg snakket med min (slektning) som bor her.

For Natalia var Norge det eneste valget, og kontakten var allerede til stede gjennom slektninger i byen som tok imot henne. Hun var overrasket over at det skulle være så vanskelig å få jobb uten å snakke norsk. Hun snakket godt engelsk, og hun trodde at dette skulle holde til å få jobb innen renhold, som var det første hun prøvde, men de krevde norskkunnskaper. «Så jeg tenkte, ja, okay, jeg må begynne å lære norsk. Jeg gikk på biblioteket, lånte bøker, begynte bare, sånn alene hjemme.» Etter tre uker fikk hun prøvejobbe for et bemanningsbyrå.

Så jeg gikk, og det var på (hotellet), så jeg gikk dit, og hun stuepiken jeg fikk opplæring av, hun ringte bemanningsbyrået og sa at jeg snakket norsk, fordi jeg kunne snakke litt, og det var slik at jeg kunne kommunisere når hun snakket kjempesakte til meg.

Til tross for at jobben var tung og langt fra det hun var utdannet til, beskriver Natalia møtet med Norge som positivt:

Men først jeg var så betatt av Norge, har alltid vært interessert i Norge, sånn at jeg har ikke tenkt over det, det var greit, den lønna jeg fikk, jeg var så overrasket! Plutselig tjente jeg sju ganger mer enn der jeg var, og det var så masse penger. Jeg følte meg så rik. Jeg trodde det bare var greit, jeg var her og trivdes her med en gang. Jeg kunne puste ut litt, få litt mental luft.

I sin fortelling legger Natalia vekt på at hun trivdes med å endelig være i Norge, landet hun lenge hadde vært betatt av, samt å endelig kunne være økonomisk selvstendig. Det å komme fra en jobb hvor hennes akademiske utdannelse telte til ufaglært arbeid, tones ned og gis en annen mening:

Her du kan være stuepike, rengjøringsarbeider, men du får ordentlig lønn, du kan leve bra av den. Du har råd til ferie, folk ser ikke ned på deg, liksom.

L: Synes du det er forskjell på Norge og Polen på den måten?

N: Masse. I Polen, folk som vasker, betraktes som folk uten utdanning, dumme folk, og vi har ingen respekt, og det er den verste jobb som finnes, vasking. Mødre kan skremme barn med «hvis du ikke går i skole, du skal vaske på gata».

Og her, faktisk, det er greit. Det er folk som er utdannet og tar jobben f.eks. midlertidig. Jeg kjenner en dame herfra, som nå, hun gjør også doktorgrad, tar doktorgradsstudiet i noe mat – jeg husker ikke helt hva det var. Men hun hadde bare en pause, hun hadde mistet jobben og bestemte seg for å vaske på hotellet. Hun hadde en mastergrad … som midlertidig arbeid, og det var ikke noen skam.

Det er en annen oppfatning her, det er mye forskjellig. Det er den forskjell at jeg ville aldri vaske i Polen, det skulle jeg aldri ha gjort. I mitt land.

I Natalias narrativ er det flere fortellinger om tilhørighet som kommer til uttrykk. For det første det å komme til landet som hun lenge har vært interessert i, lære seg språket i rekordfart og dermed kvalifisere seg til en jobb som norsktalende. Dernest framheves det fellesskapet hun opplever med andre kvinner med høy utdannelse som jobber med renhold. Forskjellene som snakkes fram, er mellom Polen og Norge, og mer spesifikt hvordan det å jobbe som renholder fortolkes i de ulike landene. Fortellingen handler ikke om stigmatisert arbeid, men om å gjøre noe respektabelt som gjør at man kan leve godt, og til og med dra på ferie og dermed passe inn i den lokale konteksten. At renholdsarbeid er respektabelt og frigjørende i den norske konteksten, underbygges av fortellingen om at flere (også norske) kvinner med mastergrad gjør det samme som henne. I stedet for at utdannelsen hennes blir usynlig og irrelevant i denne sammenhengen, gjøres den til en tilgjengelig ressurs som hun bruker til å etablere et fellesskap med andre kvinner med utdannelse.

I tillegg til å gi mening til jobben gjennom å legge vekt på lønn, selvstendighet og fellesskap med andre kvinner forteller Natalia at det å bo i denne byen i Norge gir henne muligheter hun ikke hadde i Polen, gjennom tilgang til natur og rekreasjon, noe hun «alltid har hatt lyst til, alltid ønsket å være nær naturen».

Her var det plutselig 10 minutter til å gå ved fjorden, og 15 minutter, så er du i marka, så det var fint. Her er det så rolig, ikke så mye stress. (Hjembyen i Polen) er en kjempestor by, så det er biler og bråk og stress, og man taper lysten, du bruker masse tid på å sitte på buss. Her kan jeg bare ta sykkelen og rekke alle steder. Så jeg trives, jeg er så fasinert av Norge, skjønner du, av troll, for eksempel, som står på gata, og sånne ting. Og sånne navn, Frøya eller Heimdal, Idun på ketsjup, alle disse navnene fra mytologi, det var så fint, det var det som jeg likte.

Både natur og muligheter for et selvstendig liv får en stor plass når hun forteller om den første tida i Norge. Videre i fortellingen spiller naturen og klimaet inn på flere måter:

Nei, det var etter ett og et halvt år i Norge, da fikk jeg sånn plutselig krise. Plutselig så følte jeg meg så alene, ensom, den lange, mørke norske vinteren påvirket meg sånn. Plutselig tenkte jeg, jeg gir blaffen i penger, jeg vil ikke tjene, jeg vil være med min familie, for det er ingen som gir meg en klem når jeg trenger det, ingen som trenger meg. Så hver dag når jeg kom hjem fra jobb, så gråt jeg. Det var trist, jeg var nok litt deprimert da.

Også her er det ulike fortellinger om tilhørighet som kommer fram. Den norske naturen og klimaet spiller en stor rolle, på både godt og vondt. Mens det til å begynne med bidro til at hun trivdes og hadde det bra, var den norske vinteren også noe som påvirket henne i negativ retning og forsterket opplevelsen av ensomhet. Et viktig aspekt i denne sammenhengen er at tilhørighet kan være temporær, og at integrering ikke nødvendigvis øker med tid. For Natalia ble opplevelsen av tilhørighet erstattet med opplevelsen av ensomhet, og den økonomiske selvstendigheten ble ikke lenger like viktig. Det er tydelig at hun savnet nære relasjoner. Til slutt bestemte hun seg for å flytte tilbake til Polen, sa opp jobben og kjøpte seg flybillett. Paradoksalt nok ble hun kjent med to polske jenter like før hun skulle dra. Det viste seg at de nye bekjentskapene hadde tilknytning til et musikkmiljø som også Natalia var veldig opptatt av, og dette ga Natalia muligheter til å bli kjent med nye både polske og norske mennesker som hun følte et fellesskap med. «Plutselig var det noen der som likte det samme som meg», forteller hun. Hun bestemte seg for å følge planen likevel.

Så jeg tenkte, jeg drar likevel, jeg må prøve å være der (i Polen) igjen. For hvis ikke pendler jeg hele tida i hodet mitt. Skal jeg leve der eller her, og det var sånn hele tida. Jeg ville være der hvor jeg har venner, familie, alt som jeg kjenner. Hvert besøk i Polen var sånn «å, jeg vil hit», alle minner på hvert hjørne og overalt. Samtidig, da jeg kom tilbake, savnet jeg stillheten her (i Norge), folkene, naturen. Den rene lufta, skogtur, at det er så god plass. Til og med snøen og mørketida. Jeg ble nesten syk av den mørke vinteren, men nå savnet jeg til og med det. Sett på avstand så jeg at den mørke vinteren passet bra til musikken jeg hører på.

Etter tre uker i Polen bestemte Natalia seg for å dra tilbake til Norge. Denne gangen er det for å bli i Norge, forteller hun.

Natalie fikk tilbake jobben som renholder etter at hun kom tilbake til Norge, men sukker tungt da vi kommer inn på det temaet. «Det er ikke bra for hodet mitt. Jeg trenger noe som krever at jeg tenker», sier hun.

Til tross for at Natalia har funnet mennesker og miljøer hun føler tilknytning til, innebærer det å være polsk arbeidsmigrant i Norge noen ganger møte med stereotype forestillinger om hvordan polske migranter «er», både blant majoritetsbefolkningen og blant de polske migrantene. Mens mange av de andre polske migrantene jeg har intervjuet (som en del av det større materialet), raskt presenterte et generalisert bilde, eller kollektivt narrativ, av polske arbeidstakere som jobbet hardere, fortere og på mange måter er mer kompetente enn sine norske kolleger (Dyrlid 2017, 2018), er Natalias fortelling mer kompleks. Hun forteller hvordan hun lett gjenkjenner grupper av polske arbeidere, og gjør det klart at dette er en kategori hun ikke vil bli plassert i:

Jeg vet hvordan de ser ut, de polske, jeg vet ikke, det er sikkert detaljene som er sammensatt … skaper det bildet … sikkert litt sånn slitne i ansiktet, ser litt slitne ut, men det er typisk sånn industriarbeider som vi snakker om nå. De er ikke kriminelle eller noe, men jeg vil ikke bli satt sammen med dem, identifisert med dem. Med den mannen som er 40–50 år gammel, jobber, jobber og tjener penger og drar tilbake til Polen igjen og bruker dem. Det skjemmes jeg over, det var en artikkel i avisa om tre polakker som bor på tre kvadrat, det er helt forferdelig. Jeg vet at det er sånn, at de vil spare mest mulig. Spiser bare dårlig mat og vil bare spare, spare, spare.

(…) Det er sånn at du kommer til Norge, og de første år sparer du. Det henger sammen med at kanskje de vil tilbake til Polen og vil ha litt penger og kjøpe seg leilighet der. Men hvis du bestemmer deg for å bli her, da slutter du å spare.

L: Men det er kanskje annerledes for dem som … en del har jo også familien sin i Polen og prøver å spare til barna også?

N: Jo, men det er grenser, jeg synes de overdriver litt. De sparer så mye at de bor som dyr, nesten. Det er forferdelig, det skal ikke være sånn.

En fortelling om tilhørighet handler også om hvem man ikke hører sammen med. For Natalia er det viktig å markere at hun ikke er en av de slitne industriarbeiderne som «bor som dyr, nesten». Her forteller hun fram tilhørigheten til naturen, likheten med de norske kvinnene hun jobber sammen med, og vennene med felles musikkinteresser, mens hun trekker et skille mellom seg og «de andre» polske arbeiderne. Slik jeg forstår Natalies fortelling, betyr dette at man investerer i livet i Norge og tilpasser seg majoritetsbefolkningens levestandard. Ifølge Huang, Krzaklewska og Pustułka (2016) har de observert noe tilsvarende gjennom sin forskning på polske arbeidsmigranter. De beskriver hvordan det å ha et hjem eller «å føle seg hjemme» i Norge formes gjennom investeringer. Dette kunne innebære å kjøpe seg hus, men også å investere i sosiale relasjoner. Slik jeg tolker Natalias narrativ, kommer dette til uttrykk gjennom et ønske om å leve som majoritetsbefolkningen og ikke skille seg ut gjennom dårligere levekår. Dette blir en investering i det å høre til. Hun har også funnet mennesker med felles interesser, hun deler «skjebnefellesskap» med en norsk kvinne med mastergrad som også jobber med renhold. Hennes tilknytning til sted blir dermed truet ved at hun kan bli assosiert med polske migranter som bryter med dette.

Tilhørighet på vilkår?

Ved å gjengi og analysere to ulike narrativer har vi i dette kapittelet sett hvordan migrantene plasserer seg selv i den norske konteksten ved hjelp av ulike fortellinger om tilhørighet. Tilhørighet til sted kommer til uttrykk gjennom det å like omgivelsene sine, eksempelvis naturen, den rene lufta eller stillhet og fravær av stress. Fortellingene handler også om hvilke relasjoner migrantene opplever som tilgjengelige, eller hvilke barrierer de treffer på. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom fortellinger om hvem man føler seg lik eller forskjellig fra. Videre blir tilhørighet til et nasjonalt eller samfunnsmessig nivå beskrevet som en opplevelse av trygghet og forutsigbarhet. Det transnasjonale aspektet kommer til uttrykk i hvordan forhold i Polen og Norge flettes sammen og gis betydning i fortellingene. Det som blir tydelig når man ser kompleksiteten i disse fortellingene, er betydningen en slik forståelse kan ha for integreringsarbeid. Eksempelvis kan arbeidslivstilknytning, som skal være «veien inn» for denne gruppen, utgjøre den største barrieren for tilhørighet på det stedet man bor. Det kan også representere muligheten for et respektabelt liv, uten at jobben innebærer tilgang til sosiale nettverk blant lokalbefolkningen.

I denne siste delen av kapittelet vil jeg gå nærmere inn på hvordan maktstrukturer, annetgjøring og opplevelser av likeverd eller mangel på likeverd kommer til uttrykk og former fortellingene om sted og tilhørighet. Dette er aspekter som vil ha stor betydning for forståelsen av integreringsprosesser. For å kunne synliggjøre disse prosessene vil jeg analysere fortellingene ved hjelp av begrepet narrativ plassering (Farrer 2010, Read 2012).

Fortellinger om Norge og norsk natur

Mens Natalias fortelling begynner nærmest med en kjærlighetserklæring til Norge og norsk natur, er det ikke slik for Agniezca. Imidlertid kan begge fortellingene leses som en måte å gi seg selv agens på, og vise hvordan valgene om å dra til Norge skaper orden i kaos for Natalia, og viser handlekraft, mot og muligheter for forsørgeransvar i Agniezcas tilfelle. Slik sett kan vi si at begge plasserer/posisjonerer seg i den nye konteksten. Når det gjelder forholdet til den norske naturen og omgivelsene, er dette noe Natalia trekker på mer aktivt, og gjennom å både være «betatt av Norge», få jobb på grunn av norskkunnskaper og «trives med en gang» legitimerer hun på en måte sin plassering og hører til. Hun forteller her fram naturen som å ha en spesiell verdi for henne. Forholdet til naturen er også noe som beskrives i Lynnebakkes (2020) studie av arbeidsmigranter i to norske lokalsamfunn. Her vises hvordan forholdet til naturen til og med spiller en rolle når det gjelder migrasjonsbeslutninger. I Natalias tilfelle blir ulike særtrekk ved stedet gitt en spesiell mening og verdi, noe som kan betraktes som uttrykk for stedsfølelse (Rose 1995; Massey 2005; Åkerlund 2013). Til og med mørketida, som først gjorde henne deprimert, blir gitt mening gjennom å passe sammen med favorittmusikken. Man kan også lese fortellingen som narrativ plassering (Farrer 2010; Read 2012), gjennom at den peker på de båndene som allerede er etablert gjennom at hun både trives og snakker norsk, og bruker naturen slik nordmenn gjør. For Agniezca kan den knappe informasjonen om Norge som kaldt, mørkt, men med bra fiske heller ses på som å bygge opp under agens gjennom det modige valget hun tok, til tross for mager og ikke så forlokkende informasjon om landet. Imidlertid trekker også hun fram at det er nydelige hus, ren luft og rent vann. Mens Natalia forteller sin start i Norge nærmest som en suksesshistorie, er dette mer sammensatt for Agniezca. Både jobben, stedet og arbeidsvilkårene blir annerledes enn forventet, men igjen kan denne fortellingen leses som mestring og agens gjennom at hun ikke «flykter tilbake til Polen», men blir værende og ivaretar forpliktelsene. Hennes fortelling om stedet kan også ses i lys av at hun ikke valgte dette stedet selv, men ble plassert der gjennom bemanningsbyrået. Som Rose (1995) beskriver, vil stedsfølelse være preget av maktrelasjoner som strukturerer livene våre, og bemanningsbyrået framstår som en faktor som bidrar til å forme Agniezcas fortelling.

Fortellinger om trygghet og forutsigbarhet

I narrativene som gjengis, legges det vekt på at det å arbeide i Norge gir en mulighet til en økonomisk trygghet, hvor Agniezca forteller at det gjør at hun «sover godt om natta», og Natalia tjener sju ganger mer enn i Polen. I tillegg kommer at begge viser til livet i Polen som mer uforutsigbart og utrygt. Natalia forteller hvordan det var «kaos» i livet hennes i Polen, og det framgikk at hun ikke kunne leve det voksenlivet hun ønsket seg, på grunn av dårlig økonomi. Også Agniezca, som har mer sammensatte erfaringer i Norge, ønsker å fortsette å bo her hvis «ingenting skjer» i Polen. Slik jeg leser hennes narrativ, handler det ikke om tilhørighet til et konkret sted i Norge, men heller til rammene som skaper en tryggere tilværelse. Dette kan forstås i lys av det Ellie Vasta beskriver som sense of belonging to polity (Vasta 2013). For mange handler fortellingen om Norge om økonomisk trygghet, fravær av stress og sosial sikkerhet, til tross for at man kan føle seg ekskludert og urettferdig behandlet. Agniezca opplever kanskje ikke å høre sammen med lokalbefolkningen, men hører på sett og vis til gjennom å peke på at det finnes trygghet i rettighetene hun har som arbeidstaker i Norge.

Fortellinger om likhet og forskjell

På ulike vis preges narrativene av fortellinger om likhet og forskjell, og om likeverd og annetgjøring. I Agniezcas tilfelle ser vi hvordan det å gjøre det «normale mennesker» ikke gjør, samt å bare være «billig arbeidskraft», får konsekvenser for måter å høre til på. Følelsene for stedet blir preget av den kategoriseringen som skjer gjennom jobben, og mangel på sosialt nettverk med lokalbefolkningen gjennom å ikke ha norske venner. Stedet blir derfor noe hun forholder seg til som arbeidersubjekt (Dyrlid 2017). Det blir ikke et sted hvor hun har relasjoner ut over arbeidsstedet, og for andre sosiale aktiviteter tyr hun til byen. I narrativet plasserer hun seg på en måte over disse kategoriseringene gjennom å vise til alle feil og lovbrudd på fabrikken og påpeker at «i Polen ville denne fabrikken blitt stengt med en gang». Lokalsamfunnet blir på en måte diskvalifisert som et sted å høre til. Husene er pene, lufta er frisk, men menneskene lever på måter hun ikke identifiserer seg med, og slik hun forteller det, kategoriseres de på måter som utelukker likeverdig sameksistens. I fortellingen om seg selv er hun imidlertid også en som takler forholdene, og som får testet sin «fysiske og psykiske» kapasitet. Narrativ plassering (Farrer 2010; Read 2012) kommer til uttrykk gjennom en fortelling om seg selv som nyttig, mestrende og produktiv. Hun har kommet i en posisjon som er annerledes enn noen av de andre ansatte, gjennom at hun får mer tillit og ansvar. På en måte gir hun legitimitet til sin rolle som arbeidsmigrant. Hun blir kanskje kategorisert som billig arbeidskraft, men opponerer mot denne kategoriseringen gjennom sin narrative plassering, hvor hun framstår som kompetent, handlekraftig og kritisk reflektert.

For Natalia arter den narrative plasseringen seg noe annerledes. At forholdene er krevende på grunn av hardt arbeid, samt at hun har en jobb hun er overkvalifisert for, blir ikke framstilt som noe negativt. Gjennom narrativet blir dette en suksesshistorie, hun får jobb og endelig det voksenlivet hun ønsker seg i Norge. Selv om hun gjør en jobb som er stigmatisert i Polen, plasserer hun seg i den norske konteksten gjennom å vise til at her kan hun ha et godt liv, en god lønn og ikke bli sett ned på. Det at hun kommer fra Polen, hvor det å jobbe med renhold er nærmest stigmatisert, slik hun beskriver det, gjør at hun legger vekt på at slik er det ikke her, og at man «ikke blir sett ned på». Gjennom narrativet plasserer hun seg i samme kategori som den norske kvinnen med påbegynt doktorgrad. Dermed brukes narrativ plassering (Read 2012; Farrer 2010) til å fortelle en historie som ikke handler om stigmatisert arbeid, men om å gjøre noe respektabelt som gjør at man kan leve godt, og til og med dra på ferie og dermed passe inn i den lokale konteksten. Det er flere (også norske) kvinner med mastergrad som gjør det samme som henne.

Som transnasjonal migrant er en av utfordringene at lokale diskurser i de ulike kontekstene man forholder seg til, kan innebære ulike verdier, hierarkier og fortolkninger. I migrasjonssammenheng er det også viktig å ta i betraktning at negativ mobilitet med hensyn til sosial klasse kan bli betraktet som midlertidig og være knyttet til forventninger om bedre levekår på sikt. Levitt og Schiller (2004:1015) foreslår derfor at posisjoner knyttet til klasse hos migranter bør betraktes innenfor en komparativ eller transnasjonal ramme. I Natalias tilfelle er det klart at hun betrakter denne situasjonen som midlertidig, og at hun har planer om en annen jobb på sikt.

Det virker som om Natalia opplever at det å komme fra Polen plasserer henne i en risikosone hvor hun kan bli assosiert med subjekter hun ikke vil bli sett sammen med eller identifisert med. Indirekte sier hun dermed at hun på grunn av sin polskhet kan risikere å bli plassert i denne kategorien, og dermed tilskrevet en annen klassetilhørighet. I tillegg har hun en jobb som i Polen blir sett på som en jobb for dem «uten utdanning, dumme folk», en jobb hun ikke hadde kunnet ha i sitt eget land.

Det er tydelig at Natalia ønsker å trekke et skille mellom seg selv og de «slitne mannlige industriarbeiderne», og i sin narrative plassering legger hun vekt på at hun hører til på andre måter enn dem, eksempelvis gjennom å leve på samme måte som lokalbefolkningen. Mens dette kan tolkes som en grenseoppgang basert på sosial klasse, mener jeg hun på den ene siden identifiserer en kollektiv/hegemonisk fortelling om polske arbeidsmigranter (Dyrlid 2017, 2018), og på den andre siden klargjør at det ikke handler om henne. Slik jeg leser hennes fortelling, brukes narrativ plassering til å trekke et skille mellom henne selv og «de andre» polske og dermed vise til en tilhørighet som ikke inkluderer dem. Dette er også beskrevet av Farrer (2010), som viser hvordan hans informanter gjennom narrativ plassering konkurrerte med andre migranter om å rettmessig høre til.

Avsluttende refleksjoner

Som det framgår hos Sætermo mfl. (2021), er integrering et komplekst begrep, og det settes blant annet spørsmålstegn ved hva man skal integreres i, hvem som blir framstilt som å ha behov for integrering, og hvem som unntas fra dette behovet. Ofte antas integreringsbehov ut fra generaliseringer av grupper som enten har felles migrasjonsbakgrunn eller felles etnisk eller nasjonal tilhørighet. For arbeidsmigranter fra EU er tanken at de skal «integrere seg selv» gjennom deltakelse i arbeidslivet. I min tekst har jeg forsøkt å bidra til forståelsen av integreringsprosesser gjennom å fokusere på fortellinger om tilhørighet i to narrativer hvor begge fortellere har bakgrunn som arbeidsmigranter fra Polen. Gjennom analysen av narrativene kommer kompleksiteten som kan prege slike prosesser til uttrykk. Arbeidslivstilknytning representerer, paradoksalt nok, på den ene siden en barriere mot å høre til på det stedet de bor, annetgjøring og stereotypisering, men også respektabilitet og framtidsmuligheter. Mens noen finner muligheter til å høre sammen, eksempelvis gjennom felles interesser, kan andre oppleve å høre til gjennom trygghet og forutsigbarhet i form av rettigheter i den norske konteksten, i tråd med det Ellie Vasta beskriver som sense of belonging to polity (Vasta 2013).

I migrantenes narrativer er sted noe som ikke kan løsrives fra en sammensatt fortelling om hvem man er eller konstrueres som. Stedet er en del av et større prosjekt som handler om å realisere en plan, en drøm, et forsørgeransvar eller en rolle i det norske arbeidslivet.

Gjennom narrativene knytter en seg til sted på ulike måter og uttrykker også den ambivalensen som mange opplever.

I dette kapittelet har jeg vist at gjennom å analysere migrantenes fortellinger som narrativ plassering ser vi at fortellingene er mangfoldige, motsetningsfylte og også påvirket av maktstrukturer og annetgjøring. Dette viser at integrering ikke bare handler om det migrantene forteller om sin konkrete arbeidslivstilknytning, men at deres beretninger om relasjoner til mennesker, natur og samfunnsstrukturer der de bor, også vil gi oss viktig informasjon om hva de opplever som hindringer og muligheter for å kunne høre til.

Litteratur

Abdou, Leila Hadj 2019. Immigrant integration: the governance of ethno-cultural differences, Comparative Migration Studies7(1): 1–8. DOI: https://doi.org/10.1186/s40878-019-0124-8

Andersen, Rolf K., Bråten Mona, Eldring Line, Friberg Jon Horgen og Ødegård Anne Mette 2009. Norske bedrifters bruk av østeuropeisk arbeidskraft. Oslo: Fafo-rapport 2009: 46

Anderson, Ben 2008. For Space (2005): Doreen Massey. I: Hubbard Phil, Kitchin Rob og Valentine Gill (red.): Key texts in human geography. Los Angeles: Sage

Atkinson, Paul, Coffey Amanda, Delamont Sara, Lofland John og Lofland Lyn (red.): 2001. Handbook of ethnography. London, Thousand Oaks: Sage

Aure, Marit, Førde Anniken og Magnussen Tone 2016. Lokalsamfunnet som integreringsarena. I: Villa Mariann og Haugen Marit S. (red.): Lokalsamfunn. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Aure, Marit, Førde Anniken og Magnussen Tone 2018. Will migrant workers rescue rural regions? Challenges of creating stability through mobility, Journal of Rural Studies, 60: 52–59. DOI: https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2018.03.005

Berg, Nina Gunnerud 2016. Lokalsamfunn som sted – hvordan forstå tilknytning til bosted?. I: Villa Mariann og Haugen Marit S. (red.): Lokalsamfunn. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Berry, John W., et al. Acculturation and adaptation in a new society. International migration, 1992, 30: 69–69. https://doi.org/10.1111/j.1468-2435.1992.tb00776.x

Dyrlid, Linda Marie 2017. Transnasjonalisme mellom stolthet og stigma: Polske migranters narrativer om arbeid, tilhørighet og posisjonering. Doktoravhandling, Institutt for sosialantropologi, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Dyrlid, Linda Marie 2018. «Polakken kan»: Narrativer om polske migranters arbeid og tilhørighet i Norge, Norsk antropologisk tidsskrift, 29(3–4): 124–145. DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-2898-2018-03-04-03

Eyles, John 1988. Research in Human Geography: Introductions and investigations. Oxford: Blackwell

Farrer, James 2010. «New Shanghailanders» or «New Shanghainese»: Western expatriates’ narratives of emplacement in Shanghai, Journal of Ethnic and Migration Studies, 36(8): 1211–1228. DOI: https://doi.org/10.1080/13691831003687675

Førde, Anniken (red.) 2013. Å finne sted: metodologiske perspektiver i stedsanalyser. Trondheim: Akademika

Friberg, John Horgen og Tyldum Guri (red.) 2007. Polonia i Oslo. En studie av arbeids- og levekår blant polakker i hovedstadsområdet. Oslo: Fafo-rapport 2007: 27

Friberg, John Horgen 2010. Working Conditions for Polish Construction Workers and Domestic Cleaners in Oslo: Segmentation, Inclusion and the Role of Policy. I: Black Richard, Engbersen Godfried, Okólski Marek og Pantîru Cristina (red.): A Continent Moving West? EU enlargement and labour migration from Central and Eastern Europe. Amsterdam: Amsterdam University Press

Friberg, John Horgen og Eldring Line 2011. Polonia i Oslo 2010. Mobilitet, arbeid og levekår blant polakker i hovedstaden. Oslo: Fafo-rapport 2011: 27

Friberg, John Horgen 2012. Culture at Work: Polish migrants in the ethnic division of labour on Norwegian construction sites, Ethnic and Racial Studies, 35(11): 1914–1933. DOI: https://doi.org/10.1080/01419870.2011.605456

Friberg, John Horgen, Elgvin Olav og Djuve Anne Britt 2013. Innvandrerne som skulle klare seg selv. Når EØS-avtalens frie flyt av arbeidskraft møter velferdsstatens bakkebyråkrati. Oslo: Fafo-rapport 2013: 31

Friberg, John Horgen 2016. The rise and implications of temporary staffing as a migration industry in Norway, Nordic Journal of Migration Research, 6(2): 81–91. DOI: http://doi.org/10.1515/njmr-2016-0013

Godzmirski, Jakub 2011. Polsk diaspora og norsk utenrikspolitikk, Internasjonal politikk, 69(4): 617–643

Hertzberg, Dagfinn og Torunn Kvinge 2008. Østeuropeisk arbeidskraft i norsk sjømat- og verftsindustri. Omfang og erfaringer. Oslo: Fafo-notat 2008:07

Horevitz, Elizabeth. 2009. Understanding the Anthropology of Immigration and Migration. Journal of Human Behavior in the Social Environment, 19(6), s. 745–758. https://doi.org/10.1080/10911350902910914

Huang, Lihong, Krzaklewska Ewa og Pustułka Paula 2016: Young Polish migrants in Norway: Education, work and settlement choice, Tidsskrift for ungdomsforskning, 16(1): 63–78

Huang, Te-Ming 2006. The Cosmopolitan Imaginary and Flexible Identities of Global-City Regions: Articulating new cultural identities in Taipei and Shanghai, Inter-Asian cultural studies, 7(3): 472–491. DOI: https://doi.org/10.1080/14649370600849330

Iglicka, Krystyna, Gmaj Katarzyna og Wierzejski Antoni 2016. Poles in Norway: socio-demographic characteristics and challenges of integration. I: Slany Krystyna og Struzik Justyna (red.): Doing Family in a Transnational Context. Demographic Choices, Welfare Adaptations, School Integration and Every-day Life of Polish Families Living in Polish-Norwegian Transnationality. Warszawa: Jagiellonian University

Kearney, Michael. 1986. From the Invisible Hand to Visible Feet: Anthropological studies of migration and development. Annual Review of Anthropology, s. 331–361. https://doi.org/10.1146/annurev.an.15.100186.001555

Levitt, Peggy og Schiller Nina Glick 2004. Conceptualizing simultaneity: a transnational social field perspective on society 1, International migration review, 38(3): 1002–1039. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1747-7379.2004.tb00227.x

Lynnebakke, Brit 2020. «I felt like the mountains were coming for me.» – The role of place attachment and local lifestyle opportunities for labour migrants’ staying aspirations in two Norwegian rural municipalities, Migration Studies: 1–24 DOI: https://doi.org/10.1093/migration/mnaa002

Massey, Doreen 1994. Space, Place and Gender. Minneapolis, MN: University of Minnesota Press

Massey, Doreen 2005. For space. London, Thousand Oaks: Sage

Massey, Doreen 2013. Space, Place and Gender. New York: John Wiley & Sons

Munkejord, Mai Camilla 2009. «Hjemme i nord.» En analyse av stedsopplevelser med utgangspunkt i kvinnelige og mannlige innflytteres fortellinger om hverdagsliv i Havøysund og Vadsø, Finnmark. Doktoravhandling, Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning, Universitetet i Tromsø. https://doi.org/10.1177/1350506806065757

Read, Cressida Jervis 2012. A place in the city: Narratives of «emplacement» in a Delhi resettlement neighbourhood, Ethnography, 13(1): 87–101. DOI: https://doi.org/10.1177/1466138111432034

Rose, Gillian 1995. Place and Identity: A Sense of Place. I: Massey Doreen og Jess Pat (red.): A Place in the World. Places, Cultures and Globalization. Oxford: The Open University

Rye, Johan Fredrik 2018. Labour migrants and rural change: The “mobility transformation” of Hitra/Frøya, Norway, 2005–2015. Journal of Rural Studies, 64: 189–199. https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2017.12.003

Schiller, Nina Glick, Basch Linda og Blanc-Szanton Cristina 1992. Towards a definition of transnationalism, Annals of the New York academy of sciences645(1): ix–xiv. DOI: https://doi.org/10.1111/j.1749-6632.1992.tb33482.x

Stachowski, Jakub og Rasmussen Bente 2021. Når hjemme er borte og borte er hjemme: fortellinger om lokalintegreringens komplekse dynamikk. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Korsnes og Sætermo Turid Fånes (red.): Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Sætermo, Turid Fånes, Gullikstad Berit og Kristensen Guro Korsnes 2021. Å studere fortellinger om integrering i en lokalsamfunnskontekst: en introduksjon til et komplekst forskningsfelt. I: Gullikstad Berit, Kristensen Guro Korsnes og Turid Fånes Sætermo (red.): Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Tyldum, Guri og Friberg John Horgen 2007. Legal status og rettigheter i det norske arbeidslivet. I: Integreringskart 2007. Arbeidsinnvandring – en kunnskapsstatus. IMDi Rapport 9–2007

Vasta, Ellie 2013. Do we need social cohesion in the 21st century? Multiple languages of belonging in the metropolis, Journal of intercultural studies, 34(2): 196–213. DOI: https://doi.org/10.1080/07256868.2013.781983

Vertovec, Steven 1999. Conceiving and researching transnationalism, Ethnic and racial studies, 22(2): 447–462. DOI: https://doi.org/10.1080/014198799329558

Åkerlund, Ulrika 2013. The Best of Both Worlds: Aspirations, drivers and practices of Swedish lifestyle movers in Malta. GERUM Kulturgeografi 2013: 2, Umeå University

1http://www.vg.no/nyheter/innenriks/asyl-debatten/46-500-polakker-jobber-lovlig-i-norge/a/194233/. (Lastet ned 05.05.2011.).
2Arbeidslinja betraktes som bærebjelken i norsk integreringspolitikk og innebærer at man skal «velge arbeid først». Begrepet ble innført i «Attføringsmeldinga», St.meld. nr. 39 for 1991–92, og videreført i «Velferdsmeldinga», St.meld. nr. 35 1994–95.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon