Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

10. Å sy sammen – sammensyinger: fortellinger om broderiverksted og integrerende samhandling

Marsil Andjelov Al-Mahamid arbeider mest med håndlaget broderi, video og installasjonskunst og har en BA fra Kunstakademiet i Tromsø. Han har hatt separatutstillinger og utforsker minner og erfaringer og involverer ofte ikke-kunstnere i sin kunst.

Marit Aure er professor ved UIT Norges arktiske universitet. Hun leder forskningsrådsprosjektet Sustainable Diverse Cities. Aure forsker, underviser, veileder og publiserer om migrasjon, mangfold, steder, byer og rural utvikling, metoder og kjønn.

Sirkka Seljevold er finsk med tekstilutdannelse fra Finland og MA i visuelle kulturstudier fra UiT Norges arktiske universitet. Hun arbeider som gartner i Tromsø arktisk-alpine botaniske hage og har produsert filmer i kvenske og sjøsamiske miljøer.

Hva skjer når fremmede kvinner og menn med ulik etnisk bakgrunn broderer sammen? Gjennom fortellinger om brodering utforsker vi betingelsene for at møter kan oppstå i et deltakende kunst- og forskningsprosjekt (Beuys og Harland 2004). Vi spør hva som skjer i møter, hvilken rolle kunst kan ha, og betingelsene for at integrerende samhandling oppstår. Broderiverkstedene ses som sammenkastede midlertidige lokale samfunn (Massey 2005); kulturelle og materielle mulighetsrom som inviterer til samhandling (Aronin 2014). Broderingens rytme, materialene og broderienes uttrykk inviterer til samhandling som omgår ubehaget i møter over språk- og kulturbarrierer. Åpenheten i kunsten gir nye erfaringer når ingen etnisk gruppe dominerer. Broderingen inviterer til å snakke om forskjell som variasjon og viser hvordan samhandlingen forutsetter forskjell. Deltakerne går fra å være ukjente enkeltindivid til å inngå i fellesskap som ikke bygger på og forventer likhet og personlige relasjoner (Amin 2012).

Nøkkelord: integrasjon, sosial skulptur, møter, aksjonsforskning, aksjonskunst, samproduksjon

What happens when women and men unknown to each other, with diverse ethnic backgrounds embroider together? Narratives on embroidering in this chapter explore conditions for encounters in participatory art and research (Beuys og Harland 2004). What happens in these encounters, what is the role of arts and what are the conditions for integrative interactions to occur? We see the embroidery workshops as thrown-together temporary communities (Massey 2005); cultural and material affordances that invite interaction (Aronin 2014). Embroidery rhythms, the materialities and the embroideries invite interaction across language and cultural barriers. The openness of arts offers new experiences in a group not dominated by one ethnicity. Embroidering opens spaces for difference as variation and shows how interaction presupposes differences. The participants transform from individual strangers to parts of communities neither are based on, nor requiring similarities and personal relations (Amin 2012).

Keywords: integration, social sculpture, encounters, action research, action arts, co-production, , , ,

Fremmede i broderiverkstedet

Hva skjer når fremmede kvinner og menn med ulik etnisk bakgrunn møtes og broderer sammen med en kunstner? Høsten 2017 startet tekstilkunstneren og medforfatter Marsil Andjelov Al-Mahamid et broderiverksted i sitt atelier i samarbeid med prosjektleder og medforfatter Marit Aure. Sammen med medforfatter og verkstedsdeltaker Sirkka Seljevold bruker vi fortellinger om og fra broderiverkstedene som case for å utforske hva integrering kan være, og for å få frem ulike mekanismer som bidrar til integrerende samhandling, betingelsene for at dette kan oppstå, og hvilken rolle kunst kan spille i integrerende samhandling. Vi viser hvordan interaksjon i en bestemt situasjon kan bidra til integrerende samhandling, og utforsker integrerende samhandling som fenomen og analytisk begrep, jf. Sætermo, Gullikstad og Kristensen (2021) sin diskusjon av ulik bruk av integreringsbegrepet. Casen demonstrerer noen sosiale mekanismer og diskuterer betingelsene for dem. Dette er ingen kritisk analyse eller en presentasjon av et vellykket tiltak.

Økt migrasjon og mobilitet fører til kulturelt mangfold som kan føre til sosial ulikhet. Noen er bekymret for sosial forvitring, særlig hvis utgangspunktet, implisitt eller eksplisitt, er at fellesskap bygger på likhet og likeartet etnisk bakgrunn. For at nye innbyggere skal inngå og finne sin plass i lokale samfunn, må sosiale samfunn stadig skapes på nytt. Ash Amin (2012) beskriver dette som å gå fra å være enkeltindivid til å bli del av flerfoldige fellesskap. Sosiologien kaller det integrering. Integrering som analytisk begrep handler om den gjensidige prosessen der individet innlemmes i og inngår i helheten, som samtidig påvirker helheten. Dette må skilles fra integreringspolitikk og -tiltak som ofte er myndighetsstyrt og kan innebære både assimilering og multikulturalisme, slik Sætermo, Gullikstad og Kristensen (2021) diskuterer inngående. Amin (2012:1–2) fremhever at moderne samfunn med ulike befolkningsgrupper er en samling av fremmede. I analysen av broderiverkstedene er vi opptatt av de prosessene der den enkelte blir en del av og delaktig i flerfoldig fellesskap. Slike fellesskap må nettopp inkludere forskjeller mellom folk, fordi de kommer fra ulike steder, selv om samfunn alltid også preges av andre forskjeller mellom folk. Vi analyserer altså fortellinger fra samhandlingen i broderiverkestedet som eksempler på hvordan forskjeller og likheter konstrueres, og hva som kjennetegner situasjoner og samhandling som håndterer forskjeller uten å prøve å fjerne dem. Broderiverkstedet ser vi som et lokalt sammenkastet samfunn, som en node i et nettverk av forbindelser (Massey 2005) som inngår i større samfunn. Fortellingene formidler fra møter mellom innbyggere, som er fremmede for hverandre og bidrar til å identifisere det integrerende i møtene og betingelsene som muliggjør dem. Vi presenterer også fortellinger fra intervjuer. Vi spør hva som kjennetegner samhandling som håndterer og muliggjør etniske forskjeller, kunstens rolle og hvordan fortellinger om og fra broderiverkstedene kan være fortellinger om integrering i andre lokale samfunn.

Hva er et broderiverksted?

Broderiverkstedet1 ble startet i november 2017, to år etter begynnelsen av den økte migrasjonen til Europa i 2015. Her møtes mennesker med ulik etnisk bakgrunn, inkludert nordmenn, for å brodere. En gang i måneden inviterer kunstneren Marsil Andjelov Al-Mahamid 15–20 personer til sitt atelier på fylkeskultursenteret Kysten i Tromsø, fra klokken 18. Folk melder tilbake om de kommer, og flere inviteres om det er plass. Deltakerne i broderiverksredet er rekruttert gjennom oppslag, åpne invitasjoner på Facebook og gjennom direkte invitasjoner i Marsil sitt nettverk. Dette er kunstnere, kolleger fra helsevesenet, medstudenter fra studier i entreprenørskap, bekjente fra frivillige organisasjoner og andre som har sett invitasjonene. Broderiverkstedet er flerkulturelt og flerspråklig. Det er vanligvis mennesker med mer enn tre ulike etniske bakgrunner til stede, og oftest flere med innvandrerbakgrunn enn etnisk norske. Dette er del av et internasjonalt Tromsø som er lite synlig i mange norske og andre etniske gruppers hverdagsliv.

På loftet, under skråtaket i atelieret er det varmt og lunt. Noen av Marsils kunstprosjekt og kilder, som bokverket om andre verdenskrig i Norge i 12 bind, ligger fremme. Snøbrettet og andre ting står i krokene. Vi hører filmmusikk og serbisk og kubansk musikk, det står drikke, frukt og kjeks fremme. Avhengig av hvem som er til stede, hilses det og folk introduseres for hverandre. Marsil spør nye deltakere om de vil ha et svart eller hvitt kvadratisk bomullsstoff. Han setter stoffet på ei broderiramme, og inviterer til å tegne et mønster, eller ta nål og tråd og sette i gang. For de som har vært der før, har Marsil hentet frem broderiet de holder på med. Overraskende nok, for både Sirkka og Marit, som deltar i verkstedene, handler ikke broderiverkstedet om å lære å brodere. For Marsil handler brodierikunst mer om å brodere sammen enn teknikk. I Broderiverkstedet broderer (Andjelov Al-Mahamid 2019) folk. Det kommer vi tilbake til etter at vi har presentert studiens metodiske og teoretiske tilnærming.

Deltakende metoder og samproduserende metodologier

I dette kapittelet samarbeider en kunstner, en forsker og en broderiverkstedsdeltaker ene om å analysere fortellinger om brodering. Vi plasserer oss i en tradisjon som kombinerer deltakende aksjonsforskning og kunstbasert forskning som vil endre den sosiale virkeligheten (Kemmis og McTaggart 2005; Kindon, Pain og Kesby 2007; Tolia-Kelly 2007; Askins og Pain 2011; Sonn og Baker 2016:200). Marsil og Marit samarbeidet om prosjektet Carin broderiverksted, delvis finansiert av Norsk kulturråd med tilskudd til enkelthendelser fra Norske Kunsthåndverkere, Tromsø kommune og andre, og finansiert som en del av forskningsprosjektet Mangfoldige bærekraftige byer.2 Verkstedet er gratis, ikke kommersielt og inngår i Marsils arbeid som kunstner. Mens Marsil er arrangør, er Marit i hovedsak deltaker og forsker, og Sirkka oppsøkte broderiverkstedet fordi hun med sin tekstilfaglige bakgrunn ville utvikle sin kunnskap om brodering. Sammen skriver vi dette kapittelet. Alle forfatterne har høyere akademisk utdanning, vi er henholdsvis i 30-årene, 50- og 60-årene. Marsil har serbisk/arabisk bakgrunn, Sirkka finsk og Marit norsk. Vi er alle innflyttere i Tromsø, to er fra utlandet og er dermed innvandrere. Broderiverkstedene er et empirisk nedslagsfelt for en studie som vil skape anvendbar kunnskap om integrering i samarbeid med partnere fra kreative næringer og deltakere i små og mellomstore byer. Verkstedet er et kunsteksperiment og deltakende aksjonsforskning der vi broderer, og sammen utforsker hvordan møter oppstår, og hva integrering kan være. Dette er en vid formulering, som åpner for kunstens eksperimentelle rolle, og uttrykker Marsil og Marits motivasjon for å starte dette. Sirkka hadde forventninger om broderiverkstedet som et sted å lære å utvikle broderikunnskap og teknikker. Hva verkstedet er, varierer altså med hvem en spør.

I datamaterialet inngår de over 400 personene, omtrent like mange kvinner og menn, som har vært på de over 50 verkstedene gjennom 2,5 år. Bortsett fra Marsil er alle ordinære deltakere, verkstedet involverer ikke frivillige. Deltakerne er fra mer enn 30 land, med langt breiere tilfang av etnisk bakgrunn. Noen bor midlertidig i Tromsø, eller er nylig flyttet til byen, mens andre har bodd der i flere titalls år. De kom som studenter, medfølgende familiemedlemmer, for arbeid, som flyktninger, for ekteskapsinngåelse, eventyrlyst m.m. Noen har deltatt én gang, andre kommer nesten hver gang. Årlig dannes en kjernegruppe på 15–20 mennesker som ofte møter opp. Deltakerne kan være i atelieret lenge, noen blir sittende frem mot midnatt. De kan brodere mye, lite eller nesten ingenting. Det har vært fra to til 15 deltakere på verkstedene, oftest er det mellom 7 og 10 til stede. Deltakerne er mellom 15 og 65 år, de fleste er i alderen 25 til 45 år. Kjønn og generasjon er ikke gjort til viktige analytiske poeng i kapittelet.

Siden dette er et forskningsprosjekt, i tråd med forskningsetiske retningslinjer og personvernregler fra NSD, informerer både Marit og Marsil om samtykke og at deltakerne når som helst kan trekke seg fra forskningen.3 Alle unntatt én deltaker har samtykket til deltakelse. Informasjonen fører ofte til samtaler om integrering. Alle forfatterne synes denne informasjonen er litt ubehagelig; begrepet integrering kan høres ut som en anklage om at noen ikke er nok integrert og må bli mer integrerte – de må integrere seg. Se Sætermo, Gullistad og Kristensen (2021) for en diskusjon om aspekter ved integrasjonsbegrepet. Det kan også styre samtalen. Hverken Marit eller Sirkka, som begge er samfunnsvitere, ser på verkstedene som «naturlige» samhandlingssituasjoner eller integreringstiltak rettet mot enkelte av broderideltakerne. Verkstedene er en utforskning av betingelsene for samhandling mellom mennesker som ikke kjenner hverandre. Informasjonsplikten bryter opp samhandlingen ved å fokusere på begrepet integrering, selv om noen av refleksjonene som følger, kan være interessante. Dette er en balansegang.

Hovedmetoden i studien er deltakende observasjon. Marit har vært forsker og deltaker siden oppstarten, på 13 verksteder som varte fra 1,5–4,5 timer, og vært med og arrangere verksteder, utstillinger, dialogmøter, utstillingsåpninger m.m. Hun har skrevet feltnotater fra en del av verkstedene, fra mange lengre samtaler med Marsil og fra to dybdeintervju (med lydopptak) organisert som (migrasjons) livsløpsbeskrivelser. Marsil er arrangør og partner i forskningsprosjektet, og både han og Sirkka er medforskere (Cahill 2007) og medforfattere. Sirkka har vært på nesten alle de mer enn 50 verkstedene på 2,5–6 timer hver gjennom 2,5 år. Sirkka er en erfaren feltarbeider og visuell antropolog, men har ikke notert eller filmet fra broderiverkstedet. For alle tre gjelder det at vi har vært observante deltakere (Wilson 2013) med vekt på deltakerrollen. Bilder og film fra verkstedene, utstillingsåpninger, medieomtaler samt dialoger med personer fra kreative næringer, frivillige organisasjoner og Tromsø kommune inngår som bakgrunnsmateriale i analysen og vi posisjonerer oss i en tradisjon som vektlegger samproduksjon av kunnskap (Bergold og Thomas 2012; Kindon et al. 2007).

Analysene er resultat av systematiske gjennomganger om episoder og fortellinger fra broderiverkstedet, basert på Marits feltnotater og de andres erfaringer. Gjennom samtalene og skriftlige og muntlige kommentarer har vi sammen utviklet broderifortellingene. Vi nikker gjenkjennende og overrasket til talende episoder og analyser det medforfatterne presenterer, samtidig som ulikhetene mellom oss også krever konkretiseringer. Dette styrker analysene og gjør dem kollektive. Fortolkningene er omforent og uttrykker felles forståelser; dette er også integrerende samhandling. Alle forfatterne har presentert teoretiske perspektiv, empiriske observasjoner, analytiske og metodiske poeng og skrevet tekst i kapittelet, selv om Marit er tekstens hovedforfatter. Hun har norsk som morsmål og leder forskningsprosjektet. Vi anerkjenner at vi på grunn av ulik bakgrunn, bruk av kunst og at dette er en samskapende tekst, utfordrer den vitenskaplige sjangeren, blant annet med hensyn til personlig involvering (Tolia-Kelly 2007) og fordi deltakende kunstbasert aksjonsforskning gjør forskningen og rollene uklare (Askins og Pain 2011:809). Vi presenterer analysene med allvitende, utenfrastemme, fra et «kollektivt vi», men der det er hensiktsmessig, viser vi hvem perspektivene kommer fra. Vi analyserer erfaringsmaterialet inspirert av teoretiske innfallsvinkler og er opptatt av både mønstre som preger verkstedene og spesielle meningsmettede situasjoner, og søker mønstre og brudd på «langs og på tvers» (Haavind 2000) i prosesser med enkeltpersoner, enkeltverksted, gjennom flere verksteder og på tvers av personer.

Teoretiske tilnærminger til broderiverkstedene

Håndtering av forskjell

Teorier om sosialisering vektlegger hvordan mennesker som er født inn i et samfunn, blir deltakere i samfunnet gjennom samhandling, formell opplæring og tilegnelse og aksept av normer. De går fra å være enkeltindivider, med liknende etnisk bakgrunn, til å bli del av samfunnet. Kontaktteorien (Allport 1954) tar derimot utgangspunkt i mennesker med ulik (etnisk) bakgrunn, mennesker som er fremmede for hverandre, og sier at hvis disse møtes og samhandler, vil de bli kjent og utvikle fellesskap. Kontaktteorien ser manglende kontakt og kunnskap som årsak til fordommer og motsetninger, mens mer kontakt vil bidra til integrering. Studier viser derimot at kontakt også kan føre til konflikt, og at fordommer forsterkes (Valentine 2008, Koefoed og Simonsen 2011). Amin (2012) peker på at det å håndtere forskjeller og ikke fjerne dem, handler om at det forskjellige er det som gjør folk unike. Han viser at mange fellesskap bygger på felles historie og opplevelse av likhet. Når utgangspunktet er likhet, blir problemet at fellesskapene ikke omslutter nykommere og det ukjente. De inkluderer ikke det fremmede. Sosialisme, feminisme og postkolonialisme bygger fellesskap på tvers av mange forskjeller, men paradoksalt nok baserer også disse seg i stor grad på grunnleggende likheter, som for eksempel klasse, kjønn og etnisitet. Selv anti-essensialistiske tradisjoner (Haraway 1988) som vektlegger at formålet med gruppedannelsen er hva en vil oppnå, og ikke hvor man kommer fra, bygger ofte på enighet om felles mål. Likhet blir grunnlaget for slike fellesskap, mens de ikke diskuterer forskjeller, ifølge Amin (2012). De blir mer opptatt av å skape likhet og enighet enn å leve med forskjeller. Forskjeller underkommuniser og gjøres usynlige. En måte å håndtere forskjell på blir da, ifølge Amin (2012), å bygge på følelser av toleranse og personlig nærhet. Kollektive bevegelser tenderer til å basere seg på personlige følelser av medmenneskelighet og sterke personlige bånd, som kan dekke over ulikheter, og dermed nettopp ikke håndterer det fremmede og det forskjellige, knyttet til etnisitet. Logikken i slike likhetsbaserte fellesskap er at fremmede innpasses og tilpasser seg og dermed ikke lenger er fremmede og forskjellige. En liknende logikk er at det fremmede «egentlig er likt», som i den kristne barnesangen som sier at meget er forskjellig, men inni er vi like. Fellesskap basert på likhet eller personlig nærhet er ikke tilstrekkelig i en situasjon der mangfoldet er stort, og deltakelse ikke kan baseres på personlig kontakt. Mangfoldet i dagens samfunn krever derfor forståelser av fellesskap som ikke baserer seg på likhet, nærhet eller sterke bånd (Amin 2012). Vi trenger derimot å forstå hvordan fellesskap som bygger på forskjeller, oppstår og fungerer, uten at de må føre til vennskap, personlig nærhet eller likhet.

Encounters – møter

Analysen bruker det åpne begrepet «encounters» – møter, for å studere hvordan moderne samfunn kan håndtere forskjell. Dette dekker møter fra «the coming together of opposing forces», via rutinemessige hverdagsmøter til kontakter og møter hvor forskjeller er betydnigsfulle (Wilson 2016:14). Amin anbefaler å studere samhandling i hverdagslige gruppesituasjoner som er organisert, for å bringe sammen mennesker med ulik (etnisk) bakgrunn i mikro-offentligheter (micro-publics), som kan øke forståelsen av meningsfull interaksjon (Amin 2002:959). Dette er en situasjonell praksisorientert tilnærming. Hvis samhandlingssituasjoner allerede er segregerte, har de lite potensial til å vise hvordan vi kan leve med forskjeller, sier han. Tilrettelagt samhandling på bibliotek, i dramagrupper, på arbeidsplasser, skoler, i sportsklubber etc. kan ha et slikt potensial (Amin 2002:969). Slike studier må utforske dynamikken i samhandling som skjer i konkrete og direkte møter med blikk for hvordan forskjeller og makt arter seg, og hvilke resultater det får for forskjellige aktører, for eksempel i kunstprosjekter, slik flere anbefaler (Valentine 2008; Mayblin, Valentine, Kossak og Schneider 2015). Broderiverkstedene er en slik tilrettelagt arena, designet rundt brodering som eksperimentell kunstform.

Kunst som mulighetsrom for integrering

Marsil kopler kunst, lokalsamfunn, sosial endring og integrering og sier:

Jeg jobber ofte med ikke-artister i mine kunstprosjekt og broderiverksteder. Jeg ser etter ulike måter å kople sosialt engasjert kunst med mine samarbeidsprosjekter og lokalsamfunnsbaserte verksteder. I en tid preget av polarisering ønsker jeg å bidra med min kunst for å skape positive endringer i og for enkeltindivider, grupper og i samfunnet i stort. Joseph Beuys forklarer i teorien om sosiale skulpturer hvordan kunst har potensialet til å endre samfunn.

Prosjektet forsøker å aktivere et rom som muliggjør sosial interaksjon mellom fremmede. Folk samtaler og utveksler tanker og følelser. Disse «immaterielle materialitetene» kan bygge broer over skiller i samfunnet, i tillegg til å bringe kunnskapsproduksjon over kulturelle barrierer (Aronin og Ó Laoire 2013). Kunstneren og politikeren Beuys’ begrep om sosial skulptur fremhever at kunst kan mobilisere til engasjement og transformasjon og tematiserer nettopp «[…] relasjonen mellom de eksperimentelle og transformerende sosiale prosesser» (Sacks 2004: ix), der vi forstår integrering som transformerende prosesser. Vi utforsker hvordan broderi som kunst kan føre til møter mellom mennesker som ellers ikke møtes, skape sosiale endringer og integrering, og får folk til å gå fra å være fremmede til å forme fellesskap. Kunsten kan bidra i overgangen fra det individuelle og singulære til det plurale og kollektive som Amin etterspør (2012:2). Vi studerer integrering som praksiser og «rom for møter» gjennom deltakende kunst (Askins og Pain 2011:803) fordi kunst kan utfordre kategorier og samspill og skape noe nytt. Dette er en av Beuys’ strategier «for å forsøke å mobilisere oss innvendig, å forstyrre: ‘å skrape i forestillingene’» (Sacks 2004:x).

Teorier om muliggjøring – «affordance» (Aronin og Ó Laoire 2013; Aronin 2014) fremhever broderiverkstedene som kulturelle og materielle handlingsrom. Gjennom sin utforming muliggjør og inviterer disse rommene til bestemte typer samhandling, men ikke andre typer samhandling. Gibson (1979/1986:127 i Aronin og Ó Laoire 2013) ser handlingsalternativene som møblene i et rom. De legger til rette for noen aktiviteter, men åpner også for alternativ bruk. Dette markerer betydningen av fysiske omgivelser og materialitet, atelieret, stoffet og nåla for oss går som hånd i hanske med Masseys (2005) begrep om lokalsamfunn som noder og relasjonelle, sammenkastede rom, samtidig som det spesifiserer forståelsen av møter og betingelsene som muliggjør dem. Det vektlegger både de faktiske og oppfattede mulighetene i en situasjon og kopler det materielle, fysiske, sosiale og det kognitive, ifølge Aronin (2014:158). I kombinasjon med Beuys’ teori (Beuys og Harland 2004) om sosial skulptur og kunst som skaper sosial endring, utforsker vi broderiverkstedet som et mulighetsrom.

Vi skiller på bakgrunn av dette analytisk mellom tre aspekter ved fortellingene fra broderiverkstedene: Brodering som praksis er selve syinga og hva den inviterer til. Vi fremhever betydningen av det materielle: synål og tråd, og hvordan dette «bærer» ulike betydninger og muliggjør samhandling. Endelig er vi opptatt av broderienes kreative uttrykk: Gjennom tema og assosiasjoner både hos skaperen av verket og de som ser det, inviterer bildene til interaksjon. Sammen kan tilnærmingene fra Aronin og Laoire (2013), Beuys (Beuys og Harland 2004) og Amin (2002) hjelpe oss å utforske hva som kan skje når fremmede med ulik bakgrunn broderer sammen. Skapes et mulighetsrom der kunsten – broderingen, tøystykket og tråden, og selve broderiet: det kreative produktet – inviterer til transformerende samhandling på tvers av forskjeller? Hva er det i så fall som muliggjør dette, hva er betingelsene for at en kan gå fra enkeltindivid til fellesskap, fra det singulære til det plurale som muliggjør lokale samfunn?

Fortellinger fra broderiverkstedet: brodering, materialer og broderiene

De første fortellingene fra broderiverkstedene handler om hvorfor deltakerne kommer dit, og aktiviteten i syrommet. Deretter fokuserer vi på materialiteten. I de siste fortellingene legger vi vekt på det kreative uttrykket i broderiene. Hva kunsten «gjør» med situasjonen, inngår i alle delene. Deretter diskuteres transformasjonene, de sosiale skulpturene, det materielle mulighetsrommet og kunstens rolle. Vi oppsummerer funnene og viser hvordan det kan planlegges for integrerende samhandling i andre situasjoner.

På broderiverkstedet: å sy sammen

Hva slags lokale sammenkastede og midlertidige samfunn er verkstedene, og hvorfor kommer deltakerne dit? Abdalla er ca. 35 år og er ofte på verkstedene. Det er ikke så mange steder du bare kan treffe andre, sier han. En gang kom han oppgitt til verkstedet. Han var midt i norskopplæringen og frustrert over at han ikke hadde noen steder å møte nordmenn og prate norsk. «Det er ingen som vil snakke med deg, ingen som er interessert», blåste han av seg. Han satte seg ned på sin faste plass under skråtaket og løftet litt på broderiet sitt før han la det på bordet. Broderiet er ikke uten betydning for ham, men nå ville han snakke. «Skal du bare sitte på sofaen i den lille leiligheten du leier, spise popcorn og se på amerikansk film?» spør han retorisk. «Hva slags liv er det? Nordmenn har nok med seg selv», sier han. I intervjuet utdyper han og sier at han ikke er så interessert i å brodere. Uroen i hjemlandet, bekymringen for mora og familiemedlemmene som fortsatt er der, gjør han oppgitt og rastløs. Som han sier, i denne perioden hadde han lite å gjøre, men mye tid til å bekymre seg. Det var vanskelig å finne jobb, og selv om språkstudiene tok mye tid, kunne han ikke sitte for seg selv å lære norsk. Han trengte å være sammen med andre. Det var mye han lurte på, men han opplevde stadig at han ikke ble kjent med folk. I verkstedet snakket han om at mangelen på norskkunnskaper sto i veien, samtidig som han ikke hadde råd til å møte folk på kafeer hele tiden. En norsk gutt skyter inn at han også er ny i byen. Han mer enn antyder at han er på verkstedet fordi det blir mange kvelder alene hjemme. Abdalla faller litt etter litt til ro. Han får te, spør om hvordan enkelte ord uttales og har, som ofte før, praktiske spørsmål om livet i byen som ulike folk svarer på. Noen staver noen ord på norsk, noen skriver dem ned på en papirlapp. Alle snakker om ulike strategier for å lære språk.

I det lille samfunnet av ulike forbindelser blir krig og bekymringer for familiemedlemmer virkelig for flere enn de som har erfaringen. Ensomheten på et nytt sted og utfordringen med å etablere vennskap deles på tvers av etnisitet og uavhengig av hvor langt en har flyttet eller flyktet, selv om forskjellene i livssituasjon er tydelige. Opplevelsen av at nordmenn er selvopptatte og uinteresserte i å høre om andre, deles av noen, avises av noen, mens andre kjenner seg truffet av beskrivelsen. Mange har kjent på mangel på venner, og flere rundt bordet nikker og anerkjenner erfaringer. Vi er ikke like, men har noen gjenkjennbare erfaringer fra forskjellige situasjoner. Det sammenkastede og internasjonale muliggjør utveksling. I en gruppe med bare norsktalende ville utvekslingen av ord stoppet opp. De kunne svart på mange spørsmål, men ikke alle: Er utlendingspolitiet lokalisert på samme sted som resten av politiet? Må en ha personnummer for å bestille strømabonnement? Kombinasjonen av mennesker med ulike erfaringer muliggjør samhandling og gjør ulike spørsmål relevante for mange. Det skaper gjensidighet og balanse. Her er det ikke en som spør, og en som har kunnskap, men mange med kunnskap om ulike felt, og mange som oppdager at det er mye de ikke vet noe om.

Samtalen glir lett. En sier at suppa på et åpent lunsjseminar i forskningsprosjektet, som flere var til stede på, var god. Var den var fra matvogna Jalla Jalla? Noen kjenner den, andre ikke, avhengig av om en ferdes i sentrum og kjøper mat ute. En av kurderne påpeker det paradoksale i at linsesuppa fra Midtøsten passer bra når det er kaldt ute, men ikke så godt i Kurdistan, der det oftest er varmt. En ung syrer sier at mørketida er tung, og at han er veldig trett. Mange fyller inn om sine opplevelser. Erfaringene går på tvers, en fra Syd-Sverige og en fra Somalia deler opplevelsen av de første vintrene i Tromsø, men ikke følelsene fra dag til dag. Forbindelser skapes og bidrar til et større rom som gir tilhørighet for flere. Forskjellene er materialet samtalen lages av, men skaper ikke distinksjoner og hierarki.

En mann fra Syria sier at han synes det er rart at folk klager så mye. Kommer hit og klager på alt som er feil i Norge? Han skjønner det ikke, og sier at han vet at han har det mye bedre her enn der han flyktet fra. Mange er enige og forsøker å forklare hvorfor det er slik. Kanskje fordi en lever under press? Handler det om skuffelse? Det oppleves som utakknemlig! Mannen sier at da kan de bare dra igjen. Det er flere uenige i, og praten går videre: Kan en ikke være kritisk når en bor i et land man ikke er født og oppvokst i? Har etnisk bakgrunn betydning for retten til å ville endre stedet en bor på? Temaene er relevante på flere måter. Etnisk bakgrunn, interesser, kjønn, alder, familie- og livssituasjon er både likhets- og forskjellskapende (Yuval-Davies 2006). De adderes ikke opp, men samspiller og viser at etnisk bakgrunn, oppholdsgrunnlag og botid i Tromsø ikke er deterministiske.

Mange kvelder går praten om kvensk og samisk historie og kultur i nord, relasjonene mellom dem og landene på nordkalotten. Temaet kommer frem i presentasjonsrunden som stadig gjentas fordi det alltid er noen som ikke har møtt hverandre, og en deltaker jobber i en samisk institusjon. Det etniske mangfoldet i Nord-Norge er ofte ukjent for tilflyttere og fører til samtaler om urfolk, kulturelle forskjeller og praksiser lokalt og internasjonalt. Det viser at det norske alltid har vært mangfoldig, og at Norge ikke består av én nasjonalitet. Da kan heller ikke «det norske» posisjoneres som ett ensartet utgangspunkt som andre kulturer sammenliknes med og annetgjøres mot. Det er ikke gitt hvem som er majoritet eller minoritet, og disse er ikke stabile størrelser (Berg, Flemmen og Gullikstad 2010, Sætermo, Gullikstad og Kristensen 2021). Dette bidrar til å løse opp dikotomiseringen og hierarkiseringen som posisjonerer grupper som de første (majoritet) og de andre (minoritet), slik Said (1978) viste med begrepene orienten (øst) og oksidenten (vest). Når flertrådete forbindelseslinjer utforskes, kan mange snakke om (hjem)steder, inkludert hvordan mange land er forskjellige og samtidig like, men ikke nødvendigvis motsetninger.

Broderiverkstedene er sammenkastet (Massey 2005) og bryter opp kategorier på flere måter. En kvinne med serbisk bakgrunn har bodd lenge i en annen by i nord. Hun kjenner både byen og regionen bedre enn andre i verkstedet, uavhengig av etnisk bakgrunn. En mann fra Japan har bodd i Tromsø og gjennom ekteskap med en kvinne fra Sentral-Europa har han tilknytning og kjennskap. Flere har flyktningbakgrunn og har bodd mer enn fire år i Tromsø, men har også erfaringer fra flere steder og mottak i Norge, i tillegg til andre land. De norske deltakerne kommer hovedsaklig fra andre steder enn Tromsø. En ungdom har nylig flyttet fra Alta. En ung kvinne i hijab flyktet fra Nord-Afrika med familien som baby. Hun er den deltakeren som har bodd nesten hele livet i Tromsø. Noen er arbeidsmigranter og sykepleiere, kelnere og guider. Noen svenske og latviske kunstnere har gjesteatelier på Kysten. Broderiverkstedet bringer sammen folk som er i Tromsø for kortere eller lengre tid. Tilhørighet går langs mange akser. Lite kan tas for gitt.

Praten glir som om dette var venner. Det er de ikke. Dette er fortsatt fremmede rundt et broderibord. Ofte reflekterer deltakerne over selve broderingen. På et verksted sier en kvinne at hun slett ikke er tålmodig, men nå har hun brodert i 2 timer og 45 minutter. Hun beskriver det som en «flow». Flere nikker gjenkjennende, selv om de fleste ikke har sydd siden barne- eller ungdomsskolen. Plutselig snakkes det om skolesystemene i forskjellige land, men også om hvordan flere av flyktningene fikk avbrutt skolegang og studier. Sander hadde bare gått et halvt år på universitetet da krigshandlingene eskalerte, og han måtte dra. Broderingen gjør bakgrunn og opplevelser relevante og delbare, og løfter noen ganger barndomsminner frem. Noen snakker om barndom generelt, noen deler en personlig historie om brudd og tap. Gode minner deles også. Måten det snakkes på, følger ikke etniske skillelinjer, eller om en er flyktning eller ikke. En syrisk flykning snakker om det varme minnet om bestemorens broderier som preget familiens hus, mens en sveitsisk kvinne nevner kort vanskelige opplevelser fra skolegangen, før hun snakker om gleden ved håndarbeid. Historiene påvirker oss og det lille fellesskapet vi inngår i, og som Beuys (Beuys og Harland 2004) kaller «sosial skulptur». Mens forhandling av likhet og forskjell (Amin 2002; Valentine 2008; Mayblin et al. 2015) er viktig i møter, tyder praten i broderiverkstedet på at det foregår noen forhandlinger forut for etableringen av likhet og forskjell. Den sosiale skulpturen handler også om at deltakerne «leser» og tilpasser seg situasjonen. De deler historier og minner som de selv og broderiverkstedet evner å håndtere. Selv med en vanskelig barndom finnes det gode minner og en skolestruktur å beskrive. Broderingen bringer frem tema å snakke om, som ikke er felles, men et sted å samhandle fra.

Spesielt i det første verkstedet sa flere at de ikke kunne brodere. Marsil var «cool» – «det er bare å ikke ha for lang tråd og la nåla gå gjennom stoffet, opp og ned, opp og ned». Prestasjonsangsten temmes, og mange føler at de er i samme båt. Det skaper også et fellesskap rundt bordet. Tonen er spent, men fin, vi vet ikke hva broderiverksted er. Hva skal vi sy? Marsil foreslår å brodere noe knyttet til «hjem», og så kommer de fleste i gang. Ingen spør hverandre hva de broderer ennå. Er dette en opplevelse av utrygghet som vi håndterer individuelt, i fellesskap? Kunsten genererer en usikkerhet og introduserer noe ukjent, som tar alle ut av komfortsonen (Aure, Førde, Brox Liabø 2020). Det åpner for transformasjon (Beuys og Harland 2004). Det er likevel ikke farlig. Den hyggelige stemninga på atelieret, Marsil og musikken bidrar til et trygt rom, et «safespace» som er nødvendig for å kunne dele erfaringer (Bergold og Thomas 2012).

En mann fra Midtøsten forteller om bestemora. De eldre damene i landsbyen satt alltid og broderte, men også han broderte på skolen, selv om det var en «kvinneting». Slik er det i alle landene folk forteller fra. Noen spør Marsil hvorfor han broderer, og han forklarer om tekstiler og det enkle, men tredimensjonale. Han sier at i Serbia er brodering ikke bare en kvinneting, menn som broderer blir sett på som «homo». Flere nikker, og Marit spør om det ikke er det samme i Norge, her er vel også brodering kjønnet? Marsil bekrefter, men forskjellen er at her gjør det ingenting. I Norge kan du være det du vil, sier en og mange er enige, men ikke alle. Praten løses opp i flere tråder og gjør det mulig å ha ulike standpunkt om dette, som for mange er sensitivt, uten at faste posisjoner blir tildelt, eller avkrevd. Å brodere hjem kan «skape mange følelser: noen fremmer patriotiske følelser og oppmerksomhet mot ens bakgrunn, andre føler tilknytning til andre land» (Aronin 2014).

Brodering er tidkrevende. Det tar et par sekunder å sy et sting, og de som vil har timer og mange broderikvelder foran seg. Brodering er sakte, repeterende og rytmisk og derfor meditativt og inviterer ikke til aggressive utfall, høye stemmer og kjappe replikker. Det er en fredsbyggende aktivitet som han har brukt i krigsherjede områder, forteller Marsil. Kanskje undertrykker broderingen på denne måten ulikhet, spenninger og begrenser uenigheter? Selv om samhandlingen baserer seg på forskjeller, virker det også som den gjør dem utydelige. Kanskje tar broderingen uenigheten inn i et roligere rom, som gjør det mulig å snakke om forskjellige tema, uten at det er motsetningsfylt og fastlåst? Det er uenigheter rundt broderibordet, men ingen ser ut til å ville skape dårlig stemning. Når sensitive tema dukker opp, kan det snakkes om, men det er også alltid mulig å synke inn i broderingen, som Sirkka påpeker. Samtidig påvirker broderirytmen praten.

Materialitet

Stoff og tråd er myke materialer. Vi har dem nært kroppen, de varmer og gjør oss komfortable. Brodering er også et håndverk som kan læres, og som sitter i kroppen. Marsil følger med, går og hjelper de som spør og vil lære nye sting, eller har sydd seg «fast». Det er ikke bare aktiviteten som inviterer til tema og utveksling. Vi eksemplifiserer ved å holde opp nåla og bruke materialene for å snakke sammen. Noen sier hva det heter på ett språk – før det fylles på med ord fra mange språk. Bordet er fylt med broderigarn i ulike tykkelser, glans og farger. Hvilken farge er dette? Praten går rundt og over bordet: Hva er kjeks, frukt og grønnsaker på ulike språk? Vi snakker om det vi har foran oss. Samtalen og praktiske spørsmål muliggjøres av de fysiske tingene, ulike språkkunnskaper og erfaring med å bo i byen og andre steder. Dette gjentar seg på mange verksted, fordi deltakerne er forskjellige og kan ulike språk og fordi ord er vanskelig å huske og trenger gjentakelser. Varmen på loftet, rotet og kunsten i krokene, broderimusikken, det runde bordet og det halvoffentlige rommet viser at de fysiske strukturene er viktige, slik Mayblin et al. (2015) også har vist. Sirkka har reflektert over hvorfor hun fortsetter å være med på verkstedene, til tross for at hun ikke lærer mer om broderi som kunst og håndverk. Noe av svaret er knyttet til dette åpne, ukompliserte, avslappende samværet som ikke krever kjappe replikker og kontinuerlig prat. Dette foregår ikke i noens hjem, du forplikter deg ikke og du kan gå når du vil. Det gjør samværet komfortabelt og tilgjengelig.

«Tråddukkene» som det spørres etter, og som sendes over bordet, Marsil som går for å hjelpe, trådens bevegelser, servering av kaffe, te, frukt og kjeks skaper en dynamikk i rommet. Den løfter også samværet ut av det lokale rommet. Nålen og tråden etablerer en forbindelse mellom deltakerne og materialet som kan beskrives som universell. Selv om samværet er preget av hvor det foregår, lokale og transnasjonale forbindelser, stedene vi har tilknytning til, tilhører samværet ikke egentlig et sted eller en tid. Broderingen inkluderer steder og tider som enkeltrådene i en tvinnet broderitråd. Mennesker fra hele verden sitter sammen og snakker om minner, daglige liv og fremtiden og skaper en mellommenneskelig erfaring. Kanskje er den mellommenneskelige erfaringen et element i den transformasjonen den sosiale skulpturen forsøker å oppnå? Deltakerne både overskrider og er sin etnisitet, alder og kjønn og inngår ofte i dype refleksjoner med hverandre. De skaper en cosmopolis – «universalitet ved å forbinde det menneskelige med seg selv» (Balibar 1995:2) og andre rundt seg. Å brodere er en håndfast interaksjon og en kunstnerisk prosess der målet er å bli en agent for forandring og å bygge broer i samfunnet (Beuys og Harland 2004). Hvis kunst er kommunikasjon, er «prosessen med å skape kunst og kommunikasjonen som oppstår mellom kunstnere en integrert og viktig del av arbeidet selv», sier Alfreds og Åberg (2017). Broderingen og utvekslingen skaper noe nytt når det deles. Det er en sosial skulptur.

Det kreative uttrykket

Abdallas broderi er politisk. Han gjør grundig arbeid mange kvelder og spør Marsil om hvilke sting han kan bruke for å få rett effekt. Han broderer sitt okkuperte hjemlands revnede flagg, og flere har spurt om hvorfor han broderer dette. Noen ganger svarer han kort, andre ganger mer utfyllende. Mest følelsesladd er det når det nylig har vært krigshendelser i områder der familien bor. Broderiet gir Abdalla mulighet til å snakke om det som står hans hjerte nærmest. For andre deltakere gir det en mulighet til å spørre om hans erfaringer, uten å være redd for å være for direkte. Flagget leder til samtaler om nasjonalstater, flertallstyranni og hvordan flyktninger i Norge kan komme både fra styrende majoriteter og diskriminerte, nasjonale minoriteter. Broderiet som materielt objekt og kunst medierer mellom hendelser og personlige opplevelser og gir rom for å ta del i erfaringer gjennom mennesker med førstehåndskunnskap.

Marsil peker på Marits broderi og sier «sunce» (sol på serbisk). Marit skjønner ikke, mens han spør om hun ikke har brodert en sol? Hun har ikke det. Hun begynner å forklare, men tar seg i det, for broderiet er flere ting. Gult, orange og gyllent kunne vært den emblemiske midnattssola i Tromsø, men er hennes yndlingsfarger, en del av identiteten hennes. Formen er inspirert av et broderi mora har lagd som henger på veggen i foreldrenes hjem. Broderte hun dette fordi hun nettopp hadde vært «hjemme», eller fordi hun forbinder brodering med mora, som likevel ikke broderte mye? Broderiet vekker lag av ikke-transparente, uuttalte minner. Også når kunsten utføres av en som ikke er kunstner, kan den bringe frem betydninger vi selv ikke kjenner. Å jobbe med kunst gjør alle til kunstnere (Beuys og Harland 2004). Det kan føre til ny selvinnsikt – en sosial endring. Opplevelser kan deles – eller ikke, fordi en vil, kan eller har språk for å dele. Potensialet i at andre deltakere har liknende opplevelser, skaper dybde i flyktige fellesskap, som ofte er overfladiske, og representerer hyggelige samhandlingsformer (Peterson 2017). 

En ung mann syr tegnene for håp på kurdisk, ei japansk og ei indonesisk jente broderer henholdsvis en sommerfugl og en blomst med elegante sting og bruker en teknikk de andre oppfatter som asiatisk. Broderiet er som språk og kan vise hvem du er, og hvor du kommer fra. En norsk kvinne syr en kaffekopp og en kanelsnurr, en svenske syr mørketidshimmelen som blinker, et hus, slik hun gjerne ville hatt det. En ung syrisk gutt som ennå går på skole, får ikke gjort mye på broderiet av fredsduen denne kvelden. Han skal videre på gruppearbeid.

Broderiene som kreative uttrykk inkluderer konkrete og abstrakte motiv og former, variasjoner i intensitet, uttrykk og utforming. De er vakre, forseggjorte, enkle og ordinære. Vi analyserer dem ikke som kunst her, men fremhever hvordan de introduserer tema og gir oss noe å snakke om. Det smører samværet og overkommer det pinlige i situasjoner med fremmede – det mange kvier seg for, ikke minst når en må forsere språkbarrierer. Mange samtaler starter som spørsmål om hva deltakerne ved siden av broderer. Broderiet inviterer til engasjement med broderiet og interaksjon mellom deltakerne, men krever ikke en personlig respons. Kanelsnurren har ført til samtaler om hvordan kanelsnurrer kan bakes, og tar samtalen over til brødmat, hva en spiser til ulike måltider i ulike land, og hva hver enkelt foretrekker. Det inviterer til å snakke om kos og trygghet. Broderiet av et hjerte med navnet på kvinnen som syeren var avstandsforelsket i, førte til mye latter, men også snakk om forelskelse og «dating». Hva går an i kjærlighetens navn; hvilke normer gjelder? Igjen vektlegger ikke samtalene forskjell som motsetning, men forskjell som variasjon og fellesskap, mer enn ulikhet.

Marsil omtaler broderiene som verk – kunstverk. Det skaper alltid en munter stemning, litt fremmedhet og en viss stolthet og følelse av å delta i noe spesielt. Broderiene har vært vist på utstillinger med formell vernissage, åpnet av henholdsvis ordfører og kuratorer. Dette var ikke planlagt og har ikke vært motiverende for verkstedene og deltakerne, men kanskje inspirerende likevel? Kanskje bidrar utstillingene og medieomtalen til å synliggjøre for publikum på biblioteket og på kjøpesenteret – der noen verksteder ble holdt og bilder utstilt – at broderi kan være kunst? Kanskje blir noen nysgjerrige på hvorfor kvinner og menn, i ulik alder og fra ulike land, broderer sammen? Å bli kjent med Marsils verk om andre verdenskrig i Finnmark og Nord-Norge og fra andre deler av verden har påvirket deltakernes forståelse av kunst, av broderi og av krig. Det inngår i endringen broderingen bidrar til.

Møter og sosiale transformasjoner i syrommet: diskusjon og oppsummering

Fortellingene fra broderiverkstedet, om motivasjon, broderingen, materialene og broderienes uttrykk og innhold har vist hvordan verkstedet fungerer som et mulighetsrom for integrerende samhandling. Dette er en transformerende sosial skulptur (Beyus og Harland 2007) og interaksjon i transformerende rom (Askins og Pain 2011), som kjennetegnes av en vilje til å engasjere seg i andre (Mayblin, Valentin og Winiarska 2016:3). Spørsmålet er om de bryter ned fordommer og skaper en mer generell respekt for andre? (Valentine 2008:325) Dette kan ikke måles, men erfaringene fra syrommet er at en lærer og forstår mer. Vi endres. Mayblin et al. (2016:4) snakker om integrerende møter, mens vi med begrepet integrerende samhandling i tillegg fremhever det prosessuelle som skapes gjennom det å gjøre noe sammen.

Betingelser for samhandling

Fortellingene har vist at samhandlingssituasjonene kjennetegnes av at det er få forpliktelser om å komme igjen, lite forventninger til hva en skal gjøre. Paradoksalt nok er dette et åpent rom, til tross for at det er noe så spesielt som et broderiverksted. Broderingen, gjennom sin sakte og meditative rytme, inviterer til et rolig og avslappet samvær og påvirker prat og aktivitet. Aktiviteten gir oss noe å snakke om og rom for utvekslinger.

Det åpne rommet er sammenkastet, relasjonelt, internasjonalt og preget av interaksjon «så langt» (Massey 2005). Det inviterer til ulike møter, er flerspråklig, inkluderer brodering som et kunstnerisk og fysisk materielt språk, er flerkulturelt, men uten at noen etnisiteter og nasjonaliteter dominerer. Bare Marsil er på «hjemmebane» i dette rommet. Det «eies» ikke og defineres ikke av en gruppe, mens andre ses som besøkende eller fremmede. Det er universelt i betydningen allment fordi deltakerne har lik tilgang og aktiviteten hever seg over lokale betingelser.

Brodering som praksis

Verkstedet er norsktrening, det er et sted å være og mer enn det eksistensielle individuelle værende gir det mulighet til å være sammen: være med andre. Vi deler stunden, stedet og aktiviteten. Spørsmål stilles, erfaringer og informasjon deles, og fordi ulik kunnskap og erfaringer etterspørres, skapes en balanse mellom deltakerne. Selv om broderiverkstedet har et mål om å være en møteplass og en språklæringsarena, og på den måten er et indirekte møte med en integreringspolitikk og norsk majoritetskultur, styrer ikke dette samhandlingen. Alle «mottar» en invitasjon til et fellesskap med og fra hverandre. Siden rekrutteringen er basert på nettverk, og alle kjenner Marsil, oppleves rommet relativt trygt og trivelig. Dette er en hverdagslig situasjon, men ikke en naturlig møteplass. Det utgjør et mulighetsrom som inviterer til og kan fremme bestemte typer samhandling. I dette tilfellet samhandling mellom fremmede som hverken bygger på, eller foregår på tross av, forskjeller og heller ikke forventer at forskjellene skal bli borte. Samhandlingen «bruker» derimot forskjeller og er en ressurs og forutsetning for samhandlingen og materialet den lages av.

Broderingens materialitet

Broderingens fysiske og materielle karakter påvirker samhandlingen i verkstedene, og broderingen og broderienes kreative uttrykk gir oss gjennom flerspråkligheten, og det flertydige i materialene, minnene og den kulturelle inskripsjonen de er en del av, noe å snakke om og letter det sosiale presset med å snakke med fremmede. En kan alltid falle tilbake i aktiviteten og broderingen, eller planlegge sitt eget arbeid – broderirommet krever ikke prat, som Sirkka fremhever. Å brodere er å gjøre noe som gir mulighet for å justere nærhet, distanse og involvering: Hvor mye kan og vil vi fortelle? Dette muliggjør uforpliktende småprat, som ikke krever inngående og spesifikke språk- eller kulturkunnskaper.

Den åpne kunsten

Det utrygge og sårbare (Aure et al. 2020) i eksperimentell konseptuell samtidskunst bidrar til å sette alle i samme situasjon, mer enn å gjøre alle utrygge. Noen av de som ikke kommer tilbake til verkstedene, kan ha blitt utfordret av dette og funnet det ubehagelig. I broderingen finnes også improvisasjon (Førde 2019) og en åpenhet som inviterer til utprøving, og gjør at folk møter seg selv gjennom materialene, nålen og tråden. Den kunstneriske aktiviteten blir både gjennom sitt særpreg og grunnleggende flerspåklighet, eksperimentelle karakter og gjennom kunstnerens presentasjon åpen og ikke prestasjons- eller kunnskapsbasert. Nålens rolige gang gjennom stoffet påvirker og endrer samværet. Det konkrete arbeidet med kunst og materialitet inviterer både til å gjøre noe sammen, gir tema å snakke om, et arbeid å være beskjeftiget med som gjør at samhandlingen endres. Verkstedet blir en sosial skulptur, der folk engasjerer seg i materialene og gjøremålet, i hverandre og det lokale fellesskapet, som Amin (2002) mener er første skritt i et meningsfullt møte. Vi som deltakere og syrommet inngår i en sosial skulptur som transformerer (Beuys og Harland 2004) det lokalsamfunnet som broderiverkstedet utgjør. Vi påvirker samfunnet – og blir påvirket av det på mange plan: Kunsten skaper en åpning, en usikkerhet som gjør endring mulig.

Likeheter og forskjeller i broderisamfunnet

Broderiverkstedet foregår i et lokalsamfunn og utgjør i den tiden det varer, også et lokalt samfunn. Samtidig som det er geografisk og kulturelt lokalisert i nord, tar det også deltakerne inn i et universelt fellesskap som overskrider tid og sted, og ikke fokuserer på ulike kategorier. Forskjellene blir ikke borte, men aktiviteten og samværet handler om å brodere sammen. Broderiaktiviteten fokuserer ikke på hverken forskjell eller likhet, og vi unngår at forskjeller forhandles (vekk) for å oppnå likhet, som Amin (2012) advarer mot, eller situasjoner der flerfoldighet og mangfold ses som antagonistiske motsetninger som gjennom makt, forhandlinger og undertrykking søker enhet. Den sosiale samhandlingen som broderiverkstedet inviterer til, styrer mot integrering, som her betyr å inngå i fellesskap.

Brodering og generaliserbarhet

Fortellingene om og fra broderiverkstedet har vist at samhandlingen i broderiverkstedene har spesielle kjennetegn. De kan gjenskapes i andre situasjoner og aktiviteter i tilrettelagte situasjoner. Siden ingen situasjoner er nøytrale og «naturlige», men utgjør mulighetsrom som inviterer til spesifikk samhandling, vil oppmerksomhet mot flerkulturell balanse, upretensiøse og åpne aktiviteter som skaper «likere» utgangsposisjoner, kunne inngå i tenkingen om ulike sosiale situasjoner og samhandlingsarenaer. Trekk ved situasjonen såvel som aktiviteten og mekanismene kan gjenskapes andre steder. At broderiverkstedet pågår fortsatt, om enn i en litt annen form, på grunn av ulike omstendigheter, viser også dette.

Kapittelet viser at fortellingen fra broderiverkstedet analysert med en tilnærming som ser etter mulighetsrom for hva slags samhandling ulike situasjoner inviterer til (affordanse) (Aronin og Ó Laiore 2013), får vi øye på samværsformer og møtesteder som legger til rette for integrerende samhandling som ikke først og fremst forhandler forskjeller og likheter, eller søker å oppnå likhet (Amin 2012). Mens det er mye søkelys på forhandlinger av likhet og forskjell i encounter-tradisjonen, har vi vist hvordan forskjeller brukes, og hvordan de er materialet i integrerende samhandling som variasjon og mangfold. Samvær bygger ikke på likhet, det grunner seg heller ikke i, eller krever, nære og sterke personlige bånd. Derimot legger det til rette for integrerende samhandling der forskjeller er noe alle besitter og utøver, som inngår i samhandlingen, men som ikke konstituerer noen som «andre» ut fra en majoritets ståsted. Derfor blir heller ikke etnisitet en forskjell som gjør en forskjell, forskjellen, men en forskjell blant flere.

Oppsummert kan vi si at broderiverkstedene ledes av en kunstner med serbisk og arabisk bakgrunn, som inviterer og samler mennesker preget av stor mobilitet, flerstedstilhørighet, flerspråklighet og midlertidighet, og ikke minst et stort etnisk mangfold. I dette mangfoldet er ingen etniske grupper i flertall. Aktiviteten er upretensiøs og ikke kunnskap-, erfarings-, prestasjons- og konkurranseorientert. Det stiller deltakerne i en situasjon der de fleste opplever seg på like fot i et velkomment, trygt og åpent rom som inviterer til kreativitet og ulikhet. Dette bygger på at rommet ikke eies av en norsk majoritet, men i utgangspunktet er fleretnisk. Sammen med broderingens langsomhet, sin rolige og meditative rytme, skaper dette et slags universelt rom, der individer møtes til uforpliktende fellesskap rundt nål, stoff og tråd. Analysen har vist hvordan lokalsamfunnet i broderiverksted kan bidra til møter og integrerende samhandling: Vi syr oss sammen, men er fortsatt, og vil forbli, forskjellige. Vi har fortalt om hvordan det singulære og plurale forbindes, og at forskjell kan være en del av materialet i slike integrerende prosesser.

Litteratur

Alfreds, Lott og Åberg Charlotte 2017. Social Sculpture Through Dreams and Conversations: Creating Spaces for Participatory and Situation-Specific Art-Based Methods. I: Livholts Mona og Bryant Lia (red.): Social Work in a Glocalised World: 156–166. London: Routledge

Allport, Gordon W. 1954. The nature of prejudice. New York, NY: Basic Books

Amin, Ash 2012. Land of Strangers. Cambridge: Polity Press

Amin, Ash 2002. Ethnicity and the Multicultural City: Living with Diversity, Environment and Planning A: Economy and Space, 34(6): 959–980. DOI: https://doi.org/10.1068/a3537

Andjelov Al-Mahamid, Marsil 2019. CARIN embroidery workshops. Tromsø. https://www. facebook.com/watch/?v=480197975917253

Aronin, Larissa 2014. The concept of affordances in applied linguistics and multilingualism. I: Pawlak Mirosłav & Aronin Larissa (red.): Essential Topics in Applied Linguistics and Multilingualism. Berlin: Springer

Aronin, Larissa og Laoire Muiris Ó 2013. The material culture of multilingualism: moving beyond the linguistic landscape, International Journal of Multilingualism, 10(3): 225–235. DOI: https://doi.org/10.1080/14790718.2012.679734

Askins, Kye og Pain Rachel 2011. Contact Zones: Participation, Materiality, and the Messiness of Interaction, Environment and Planning D: Society and Space, 29(5): 803–821. DOI: https://doi.org/10.1068/d11109

Aure, Marit, Førde Anniken og Magnussen Tone 2018. Will migrant workers rescue rural regions? Challenges of creating stability through mobility, Journal of Rural Studies, 60: 52–59. DOI: https://doi.org/10.1016/j.jrurstud.2018.03.005

Aure, Marit, Førde Anniken og Magnussen Tone 2016. Lokalsamfunnet som integreringsarena. I: Villa, Mariann og Haugen Marit S. (red.): Lokalsamfunn. Oslo: Cappelen Damm Akademisk

Aure, Marit, Førde Anniken og Liabø Rebekka Brox 2020. Vulnerable Spaces of Coproduction: Confronting Predefined Categories through Arts Interventions. I: Mata-Codesal Diana, Kloetzer Laure og Maiztegui-Oñate Concepción (gjest red.): Special Issue: Participatory Methods in Migration Research. Migration Letters, 17(2): 249–256. DOI: 10.33182/ml.v17i2.895

Balibar, Etienne 1995. Ambiguous universality. differences: A Journal of Feminist Cultural Studies, 7(1): 48+. Gale Academic OneFile, Accessed 12 June 2020

Berg, Anne-Jorunn, Flemmen Anne Britt og Gullikstad Berit 2010. Likestilte norskheter. Om kjønn og etnisitet. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag

Bergold, Jarg og Thomas Stefan 2012. Participatory research methods: A methodological approach in motion, Forum Qualitative Sozialforschung/Forum: Qualitative Social Research, 13(1). DOI: http://dx.doi.org/10.17169/fqs-13.1.1801

Beuys, Joseph og Harland Volker 2004. What Is Art?: Conversation with Joseph Beuys. Forest Row: Clairview Books

Cahill, Caitlin 2007. The Personal is Political: Developing new subjectivities through participatory action research, Gender, Place & Culture, 14(3). DOI: https://doi.org/10.1080/09663690701324904

Fincher, Ruth og Kurt Iveson 2008. Planning and Diversity in the City: Redistribution, Recognition and Encounter. London & NY: Palgrave Macmillan

Førde, A. (2019). Enhancing urban encounters: The transformative powers of creative integration initiatives. Urban Planning, 4(1), 44–52. https://doi.org/10.17645/up.v4i1.1713

Haraway, Donna 1988. Situated Knowledges: The Science Question in Feminism and the Privilege of Partial Perspectives, Feminist Studies, 14(3): 575–599

Haavind, Hanne 2000. Kjønn og fortolkende metode: metodiske muligheter i kvalitativ forskning. Oslo: Gyldendal akademisk

Kemmis, Stephen og McTaggart Robin 2005. Participatory action research: Communicative action and the public sphere. I: Denzin Norman K. og Lincoln Yvonna S. (red.): The Sage handbook of qualitative research (3rd ed.). Thousand Oaks, CA: Sage Publications

Kindon, Sara, Pain Rachel og Kesby Mike 2007. Introduction. I: Kindon Sara, Pain Rachel and Kesby Mike (red.): Participatory action research approaches and methods: Connecting people, participation and place. London: Routledge

Koefoed, Lasse og Simonsen Kirsten 2011. ‘The stranger’, the city and the nation: on the possibilities of identification and belonging, European Urban and Regional Studies, 18(4) 1–15. DOI: https://doi.org/10.1177/0969776411399343

Massey, Doreen 2005. For Space. London: Sage

Mayblin, Lucy, Valentine Gill, Kossak Florian og Schneider Tatjana 2015. Experimenting with spaces of encounter: Creative interventions to develop meaningful contact, Geoforum, 63: 67–80. DOI: https://doi.org/10.1016/j.geoforum.2015.03.010

Mayblin, Lucy, Valentin Gill og Winiarska Aleksandra 2016. Migration and diversity in a post-socialist context: Creating integrative encounters in Poland, Environment and Planning A, 48(5): 960–978. DOI: https://doi.org/10.1177/0308518X15623534

Peterson, M. 2017. ‘Living with difference in hyper-diverse areas: how important are encounters in semi-public spaces?’, Social & Cultural Geography, 18(8): 1067–1085. DOI: 10.1080/14649365.2016.1210667.

Sacks, Shelly 2004. Foreword I: Beuys Joseph og Harland Volker 2004. What Is Art?: Conversation with Joseph Beuys. Forest Row: Clairview Books

Said, Edward W. 1978. Orientalism. New York: Pantheon Books

Simmel, Georg [1908] 1950. The stranger. I: Wolff Kurt H. (red.): The Sociology of Georg Simmel: 402–408. New York: The Free Press

Sonn, Christopher og Baker Alison 2016. Creating inclusive knowledges: exploring the transformative potential of arts and cultural practice, International Journal of Inclusive Education, 20(3): 215–228. DOI: 10.1080/13603116.2015.1047663

Sætermo, Turid Fånes, Gullikstad Berit og Kristensen Guro Korsnes 2021. Å studere fortellinger om integrering i en lokalsamfunnskontekst: en introduksjon til et komplekst forskningsfelt i Gullikstad Berit, Kristensen Guro Kornes og Sætermo Turid Fånes (red.): Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn. Oslo: Universitetsforlaget

Tolia-Kelly, D. (2007). Participatory art. Kindon I S., Pain R., & Kesby M. (red.), Participatory action research: Connecting people, participation and place. London: Routledge

Valentine, Gill (2008). Living with difference: reflections on geographies of encounter, Progress in Human Geography, 32(3): 323–337. DOI: https://doi.org/10.1177/0309133308089372

Wilson, Helen F. 2013. Learning to think differently: Diversity training and the ‘good encounter’, Geoforum, 45: 73–82. DOI: https://doi.org/10.1016/j.geoforum.2012.10.001

Wilson, Helen F. 2016. On geography and encounter: Bodies, borders, and difference, Progress in Human Geography, 41(4): 1–21. DOI: https://doi.org/10.1177/0309132516645958

Young, Iris Marion 1990. Justice and the politics of difference. Princeton, NJ: Princeton University Press

Yuval-Davis, Nira 2006. Intersectionality and Feminist Politics, European Journal of Women’s Studies, 13(3): 193–209. DOI: https://doi.org/10.1177/1350506806065752

1Broderiverkstedet er organisert som et eget prosjekt Carin, men inngår også i forskningsprosjektet Cit-egration.
2Cit-egration, Sustainable diverse, cities: Innovation in integration (270649), Norges forskningsråd, ved UIT Norges arktiske universitet.
3Forskningsprosjektet er meldt til NSD og følger personvernreglene.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon