Kapittelet gir en introduksjon til det omfattende og komplekse forskningsfeltet integreringsstudier. Det gjør rede for hvordan integreringsbegrepet har skiftet politisk innhold over tid, og hvordan det har blitt diskutert og kritisert i forskning. Samtidig argumenterer kapittelet for at begrepets utydelighet nettopp bidrar til å gjøre det meningsfullt for mange som et ord for erfaringer, praksiser og forståelser knyttet til det å innlemme nykommere i et samfunn. Kapittelet peker på fruktbarheten av å utforske den meningsproduksjonen som knyttes til ordet integrering, og av å studere dette lokalt, der integreringsprosessene finner sted. Med utgangspunkt i bokas øvrige kapitler viser forfatterne frem noe av det mangfoldet i forståelser som preger både begrepet og fenomenet integrering, før de avslutningsvis argumenterer for at integrering er blitt en kulturell verdi som i dagens Norge knyttes til det å være både en god borger og et godt lokalsamfunn.

Kapitlet studerer den offentlige samtalen om integrering, slik den utspiller seg i noen rurale midtnorske lokalsamfunn og regioner gjennom nyhetsoppslag i lokalaviser og intervjuer med ordførere. Et gjennomgående budskap i materialet er at de aktuelle lokalsamfunnene framstilles som stadig mer mangfoldige, noe som tilskrives innvandring, og at en slik utvikling oppleves som ønsket. Kapitlet analyserer hva som ligger i denne selvforståelsen, og hvilke oppfatninger av gode og problematiske forskjeller som følger av dette. Kapitlets hovedfunn er imidlertid at det i det offentlige snakket om mangfold skapes et tydelig hierarkisert skille mellom majoritet og minoritet, hvor innvandrere låses fast i en utenforposisjon. Mangfoldet trer slik fram som en beskrivelse og stadfesting av tilsynelatende urangerte forskjeller heller enn en erkjennelse av rangert ulikhet. Like fullt kan mangfoldssnakk fra sentrale aktører i lokalsamfunnet skape noen muligheter for inkludering.

Utgangspunktet for dette kapittelet er en rekke kritiske hendelser som utspant seg i en norsk småby hvor det ble utøvd vold mellom etablerte og nye innbyggere. Disse hendelsene ble i lokalmedia fremstilt som uttrykk for mislykket integrering, hvilket fikk noen unge migranter til å ta ulike grep for å snu sitasjonen. Som analysegrunnlag benytter vi intervju med de ungdommene som var involvert, hvor de forteller om både konflikten og dens etterspill. Vi argumenterer for at tre fortellinger kommer frem: fortellingen om den misforståtte innvandreren, om det opprørte lokalsamfunnet og om den gode migranten.

Formålet med kapitlet er å utfordre det vi kaller den store norske integreringsfortellingen – eller det vi med sosiologen Dorothy Smiths ord kan kalle objektiverte integreringsforståelser i dagens Norge. For å gjøre dette bruker vi innsikter og redskaper fra institusjonell etnografi, en utforskningsmetodologi opprinnelig utformet av Smith. Den viktigste empirien i kapitlet er kvalitative intervjuer med nyankomne mannlige syriske flyktninger som alle bor i en sørlandsby vi kaller Småby.

Den nasjonale integreringspolitikken i Norge kan sies å dra i to ulike retninger, med målet om spredt bosetting på den ene siden og målet om sysselsetting på den andre. I dette kapittelet analyserer vi intervju med offentlig ansatte integreringsarbeidere i to rurale kystkommuner med nokså forskjellig erfaring med å bosette flyktninger. Ved å sammenligne hvordan de ansatte snakker om integreringsarbeidet, viser vi hvordan lokale integreringsfortellinger skapes i spennet mellom nasjonal retorikk og stedlige forutsetninger. Videre argumenterer vi for at stedsspesifikke fortellinger om integrering ikke bare bidrar til å gjøre erfaringer med lokalt integreringsarbeid meningsfullt, men også til å skape noen bestemte forståelser av sted som gjør det teoretisk fruktbart å analysere dem som stedsproduserende. Kapittelet skriver seg slik inn i en teoretisk diskusjon om hvordan forskning kan bli bedre på å adressere den lokale kontekstens betydning for hvordan integrering blir forstått og erfart.

Ved bruk av tematisk narrativ analyse av utvalgte intervjuuttalelser hevder jeg at tilsynelatende banale uttalelser om dugnad problematiserer aspekter ved livet i et norsk lokalsamfunn, samtidig som at de også brukes som en ramme for å evaluere integrering av flyktninger. I tre analytiske trinn trekker jeg ut to overordnede temaer – (a) den gode borgeren og (b) den flinke flyktningen – og argumenterer for at de forholder seg til ideen om homogenitet og til underliggende rasialisering.

Etter EU-utvidelsene i 2004 og 2007 kom arbeidsinnvandrere fra Øst- og Sentral-Europa til Norge og bosatte seg i norske distriktskommuner. Kapitlet utforsker integreringsprosessene i rurale områder basert på dybdeanalyse av migrasjonshistorien til en polsk familie bosatt i en kystkommune. Det viser hvordan «vellykket» integrering i lokalsamfunnet er et resultat av komplekse forhandlingsprosesser som foregår både lokalt og translokalt. Kapitlet illustrerer hvordan innvandreres tilknytning skapes gjennom en stabil posisjon på arbeidsmarkedet, meningsfulle sosiale relasjoner med lokale beboere og translokale familiepraksiser. Det å høre hjemme på stedet man kommer til, forutsetter engasjement både fra de som kommer, og de som allerede bor der, men også av innvandrernes evne til å opprettholde forbindelsene med familien i hjemlandet. Funnene viser at innvandreres engasjement i lokalsamfunnet er en sentral komponent i integreringen, viktigere enn deres etnisitet eller nasjonalitet.

Gitt forståelsen av integrering som en mangfoldig prosess som kan romme mange ulike praksiser og aktører, diskuterer vi integrasjon som en prosess der mennesker «sikrer sted». Vi utforsker flyktningers integreringsfortellinger, for å forstå hvilke integreringserfaringer disse rommer. Rammeverket til Penninx og Garcés-Mascareñas (2016) brukes til å analysere flyktningers fortellinger om integrering inn i et lokalsamfunn. Gjennom disse erfaringene viser vi et mangfold av integreringsforståelser og praksiser.

Debattene om hvorvidt man lykkes eller ikke med integrering, har ført til økt oppmerksomhet om lokalsamfunn som de stedene der integreringsprosesser faktisk utspiller seg. Det blir pekt på at lokal integreringspolitikk har andre mål enn den nasjonale, og at pragmatiske trekk ved lokal politikk gjør at den kan ha vel så stor innvirkning på integreringsprosesser. Dette kapittelet argumenterer for at integrering på lokalt nivå også bør forstås i lys av de som står i førstelinja, nemlig de ansatte i flyktningtjenestene. Ved å analysere utvekslinger mellom flyktningarbeidere i ulike kommuner på et nettbasert diskusjonsforum utforsker kapittelet vurderinger og forståelser av integreringsarbeid som former deres praksis. Analysen viser mangfoldet i lokale forståelser og praksiser, samtidig som det gjennom utvekslingene også formes noen større profesjonsfortellinger om hva integreringsarbeid er og bør være.

Hva skjer når fremmede kvinner og menn med ulik etnisk bakgrunn broderer sammen? Gjennom fortellinger om brodering utforsker vi betingelsene for at møter kan oppstå i et deltakende kunst- og forskningsprosjekt (Beuys og Harland 2004). Vi spør hva som skjer i møter, hvilken rolle kunst kan ha, og betingelsene for at integrerende samhandling oppstår. Broderiverkstedene ses som sammenkastede midlertidige lokale samfunn (Massey 2005); kulturelle og materielle mulighetsrom som inviterer til samhandling (Aronin 2014). Broderingens rytme, materialene og broderienes uttrykk inviterer til samhandling som omgår ubehaget i møter over språk- og kulturbarrierer. Åpenheten i kunsten gir nye erfaringer når ingen etnisk gruppe dominerer. Broderingen inviterer til å snakke om forskjell som variasjon og viser hvordan samhandlingen forutsetter forskjell. Deltakerne går fra å være ukjente enkeltindivid til å inngå i fellesskap som ikke bygger på og forventer likhet og personlige relasjoner (Amin 2012).

Samandrag

Flere Farger Bodø er eitt av mange initiativ for å skape nye fellesskap i kjømda av flyktningstraumen i 2015. Kva encounters oppstår i slike prosjekt, og kva transformative potensial har dei? Gjennom sterke forteljingar om gylne augneblinkar av fellesskap på og bak scena, men også om dynamikkar som gjer samhandling på tvers vanskeleg, argumenterer vi for at etablerte samfunnsinstitusjonar har mykje å lære av slike prosjekt; Å legge til rette for fellesskap bidrar til å etablere «spaces of hope».

I dette kapittelet utforskes sider ved polske arbeidsmigranters integreringsprosesser gjennom å undersøke tilhørighet til sted. Det empiriske grunnlaget er forskning knyttet til arbeidsmigranter som har kommet til Norge etter EU-utvidelsen i 2004. Med utgangspunkt i to utvalgte narrativer analyseres det fram hvordan tilhørighet til sted kan komme til uttrykk gjennom ulike fortellinger hvor «norsk natur», «trygghet og forutsigbarhet» og «likhet og forskjell» spiller en sentral rolle. Gjennom å analysere fortellingene som narrativ plassering kommer det fram hvordan migrantene forhandler om tilhørighet og posisjonering, og hvordan maktstrukturer, diskriminering, annetgjøring, opplevelser av likeverd eller mangel på likeverd former fortellingene om sted og tilhørighet.