Innledningsvis skrev jeg at formålet med denne boken har vært å skape økt forståelse i bred og ikke-instrumentell forstand. Jeg har kartlagt skriveprosessen og ut-øvernes selvforståelse på en konkret produksjon, og sett dette i sammenheng med eksisterende kunnskap om TV-industrien i USA og Danmark. Målet har først og fremst vært å tenke grundigere gjennom – først og fremst for meg selv – hva forfatterskap i TV er og kan være, ganske enkelt fordi jeg synes det er interessant å gruble over. Jeg setter min lit til at andre som deler denne interessen, finner samme glede i disse refleksjonene, og lar seg anspore til å videreutvikle, nyansere eller korrigere dem.

På bakgrunn av den foregående framstillingen burde det være åpenbart at forfatterskap i TV-drama ikke er et tema egnet for bastante konklusjoner. Økt kunnskap leder ikke så mye til bestemte løsninger som til en skepsis til troen på at enkle (og kanskje sågar innfløkte) løsninger finnes. Jeg håper leseren nå har latt seg overtyde om at alkymien i en vellykket TV-serie er for kompleks til at vi kan trekke sikre slutninger fra produksjonsprosessen til kvaliteten på produktet. Forfattermodellen er bare én av svært mange faktorer, og kanskje ikke engang blant de viktigste.

Jeg håper leseren også nærer mistro til selve begrepet «forfattermodell», som gir inntrykk av at det finnes enhetlige tilnærminger, mens det i realiteten er snakk om et stort mangfold. Å ta til orde for at norske serieprodusenter skal innføre showrunnermodellen, for eksempel, er en temmelig diffus anbefaling. Showrunnerens rolle er vesensforskjellig på en nettverksserie med distribuert overgripende forfatterskap og på en kabelserie med fokusert overgripende forfatterskap, og skriverommets sammensetning og dynamikk er annerledes for en komiserie enn en dramaserie.

Ulike modeller lar seg uansett ikke uten videre importere på tvers av landegrenser. Markedsstørrelse og arbeidskultur spiller opplagt en avgjørende rolle. Men også mer upåaktede forhold, som opphavsrettslige bestemmelser, påvirker mulighetene. Da Strande Ødegårdstuen snakket om arbeidsreisen til Hollywood, kommenterte han hvor vanlig det var å bytte showrunner underveis. «Nettverkene har ingen skrupler med å sette inn en ny mann», bemerket han, før han la til at: «Men da har de alle rettighetene. Det er vanskelig i Norge, for de ideelle rettighetene er så sterke.»

Selv innenfor en mer enhetlig produksjonskultur som den vi finner i DR, som har nedfelt interne retningslinjer for dramaproduksjonen, er det ikke gitt nøyaktig hvilke oppgaver hovedforfatteren har, og langt mindre hvordan de skal utføres i praksis under en konkret produksjon. Det er først og fremst her – på bakkenivå – at produksjonsstudier og intervjuer med serieutviklere har en eventuell nytteverdi, til tross for at de kreative prosessene er høyst partikulære og ikke-replikerbare. Selv om det ikke er mulig å utlede fra undersøkelser av enkeltproduksjoner eller produksjonskulturer noen optimal modell eller allmenngyldig oppskrift, så beriker slike studier forståelsen av TV-dramaets spesifikke muligheter, og det skjerper bevisstheten om hvordan arbeidsformer og rollefordeling kan bidra til å forløse potensialet.

I min forrige, mer tekstanalytisk orienterte bok, TV-serier: The Wire og den tredje gullalderen, skrev jeg at:

Seriøs kritikk er i bunn og grunn en langsom og lærd utforskning av en kunstforms virkemidler og muligheter, og nettopp der har kritikeren og praktikeren mer til felles enn noen av dem kanskje er klar over.

Den langsomme og lærde utforskningen av TV-dramaets virkemidler og muligheter innbefatter refleksjoner rundt selve tilblivelsesprosessen. Kunnskap om alternative måter å organisere arbeidet på, eller om førstehåndsbetraktninger rundt hva som fungerte og ikke fungerte i et skriverom, garanterer ikke noe bestemt utfall, men kan tjene som forbilde i forberedelsesfasen og stimulerer evnen til å gjenkjenne og utnytte de uforutsette mulighetene som dukker opp underveis. Nytteverdien er nødvendigvis uforutsigbar og eklektisk, og innsiktene har neppe noen videre prediksjonskraft å snakke om. Kunnskapen gjør først og fremst at man stiller bedre forberedt, og kan fatte mer gjennomtenkte valg i planleggingen og gjennomføringen av en produksjon. Kjennskap til ulike tilnærminger på makro- og mikronivå – samt innsikt i deres respektive fortrinn – gir ingen fasitsvar. Det øker imidlertid mulighetene for å identifisere, og bevisst nyttiggjøre seg av, arbeidsmetoder som fungerer i en gitt kontekst, og det er et fundament for å bygge og bevare erfaring over tid.

Hva så med Kampen for tilværelsen – hvor vellykket har NRK Dramas første forsøk med et forfatterstyrt flersesongdrama vært? Det kommer selvsagt an på hvem man spør, og hvilke kriterier som ligger til grunn. Da jeg spurte de treforfatterne hva de ville foretrekke hvis de måtte velge mellom publikumssuksess og kritikersuksess, valgte alle uten å nøle det siste alternativet. Dette ønsket må de sies å ha fått oppfylt, for anmelderne har i det store og hele trykket serien til sitt bryst.

På den andre siden hadde neppe noen sett for seg at skillet mellom kritikernes og publikums gunst skulle være så skarpt. Med gode anmeldelser ville nok seertall ned mot en halv million vært til å leve med for NRK som allmennkringkaster. En publikumsoppslutning på ned mot en kvart million, derimot, er problematisk. Strande Ødegårdstuens svar på spørsmålet om han ville foretrekke at serien ble en publikumssuksess eller en kritikersuksess, gir et interessant innblikk i kanalens indre liv:

NRK Drama trenger en kritikersuksess for å gjenvinne kred. Så er spørsmålet om NRK som mediehus trenger det. Jeg mener det. Kringkaster tenker ikke på sånne ting. De vil ha mange seere. Det er jobben deres, på en måte.

Fra et kommersielt ståsted har ikke Kampen for tilværelsen vært noen suksess. Det er imidlertid ingen grunn til å sette de lave seertallene i sammenheng med beslutningen om å satse på forfatterstyrt flersesongdrama. Jeg håper NRK Drama bygger videre på erfaringene fra denne serien i kommende produksjoner.

En analyse av Kampen for tilværelsen er utenfor denne bokens anliggende, men kort fortalt er min personlige mening at serien er noe ujevn, men at den flommer over av minneverdige karakterer og uforglemmelige scener. Først og fremst er den imidlertid bemerkelsesverdig og forfriskende annerledes: kompromissløs, mørk og i dialog med sin samtid. Den våger i det hele tatt alt det NRK Drama sine serier opp gjennom årene har blitt kritisert for ikke å våge. Det burde være lov å håpe at kritikernes respons har gitt dramaavdelingen en tiltrengt dose selvtillit.

Det er neppe noen annen norsk aktør som kunne fått fram en serie som Kampen for tilværelsen. Etter mine begreper har kanalen fylt nettopp den funksjonen den skal ha som allmennkringkaster.

Jeg tror videre at Kampen for tilværelsen vil stå seg, og innta en sentral plass når historien om norsk TV-drama skal skrives. Om det blir som pioner og døråpner eller som ensom avstikker inn i en kunstnerisk interessant, men kommersielt ulykksalig blindgate, vil bare tiden vise.