Familien som institusjon står sterkt i Norge og beskrives som essensiell for vår opplevelse av beskyttelse. Familien er også den vi oftest tyr til når vi trenger emosjonell støtte. Likevel synes familieterapifeltet å tape terreng i en mengde viktige kontekster. I forrige nummer stilte Gerdt Henrik Vedeler spørsmål ved denne utviklingen. Kan dagens manglende innflytelse skyldes at familieterapeuter ikke har prioritert forskning eller vært pågående nok med å gjøre arbeidet sitt kjent? Eller kan det være noe med hvordan familieterapi praktiseres i en tid hvor individuelle egenskaper og diagnoser er rådende? Spørsmålene er mange. De potensielle svarene likeså. En mengde studier viser imidlertid at familieterapi er en kostnadseffektiv tilnærming med svært gode resultater for en lang rekke relasjonelle og psykiske helsevansker, både for barn, ungdom og voksne (Carr, 2019). I tillegg er det i dag et rikt tilfang av for eksempel foreldreveiledningsprogrammer som kan svare til kravene om å tilby både strukturerte og problemspesifikke tilnærminger. Men, er det slik at foreldreveiledning er en del av familieterapien, eller kommer ordet «veiledning» i veien for å bli sett på som en del av fellesskapet? Kan det være slik at familieterapifeltet egentlig har «verktøyene» som etterspørres, men at terapeutene ikke velger å bruke dem? Kan det være at sosialkonstruksjonistiske ideer har skapt avstand istedenfor å «bygge bro» til relevante og supplerende kunnskapskilder? Mangfoldet i det vi kan velge å kalle familieterapi eller familieorienterte behandlinger, er stort. Et mangfold som kommer godt til syne i dette nummeret av Fokus på familien. Et mangfold av praksiser som ikke bare kan være med å besvare Vedelers spørsmål, men også stille nye.

Ingeborg Huglen, Waldo Hidalgo, Melanie Young og Jan Stokkebekk er forfatterne av artikkelen og nybrottsarbeidet «Sterke barn i to hjem. Resiliensorientert familieterapi med skilte familier i vedvarende konflikt». Forfatterne utfordrer i denne artikkelen den grunnleggende ideen om alltid å arbeide mot å løse problemet i vedvarende konfliktsituasjoner. Hva om løsningen er å arbeide med det som fungerer, og på den måten bidra til en bedre fungering i de ulike hjemmene? Forfatterne diskuterer hvordan resiliensperspektivet kan være løsningen når andre tiltak synes å ha liten eller ingen effekt. Artikkelen presenterer et praksisorientert rammeverk for hvordan langvarige og omfattende foreldrekonflikter kan møtes, med barnas beste som hovedfokus.

Artikkelen «Økt mestring og ro i hverdagen» er skrevet av Cathrine Michelet og Trude Klevan. Artikkelen er en kvalitativ studie av foreldres erfaringer med å delta i metoden Circle of Security Parenting (COS-P). Deltagerne i studien forteller om økt mestring og positiv endring i relasjonene. Også innen manualbaserte tilnærminger som COS-P står alliansen mellom behandler og brukere sentralt, noe som også diskuteres nærmere i artikkelen.

Foreldrekonflikter er et stadig økende tema i familiearbeid. Artikkelen «‘Å gå i spagaten’. Familieveilederes erfaringer og utfordringer i arbeid med foreldrekonflikter i barnevernstjenesten» er skrevet av Alicja Olkowska, Amela Paćuka og Kari Sjøhelle Jevne. Artikkelen tar utgangspunkt i hvordan familieveiledere i den kommunale barneverntjenesten beskriver sitt arbeid i saker hvor det er betydelige konflikter mellom foreldre etter samlivsbrudd. 12 familieveiledere, ansatt i barneverntjenesten, deltok i fokusgruppeintervjuer. Forfatterne diskuterer tre forhold som kan ha betydning for familieveiledernes muligheter for å være til hjelp: 1) betydningen av at arbeidet organiseres som en bestillingsmodell, 2) ulike forståelser av hva det innebærer å ha fokus på barnet og 3) arbeid med familieveilederens personlige og relasjonelle resonans.

Susanne Johansen har skrevet et essay om fellesskapets kraft: «Kunsten at danse i kor». I essayet tas vi med på et møte mellom sosiale, relasjonelle og øko-mentale konstruksjoner, som omslutter praksisfortellinger og skribentens egne tanker og noter. Leserne utfordres til å fri seg fra å gi enkle og entydige svar på komplekse spørsmål. I essayet blir vi oppfordret til å ikke forstå for raskt, og å fri oss fra «verktøyene» for best å være til stede for de som trenger hjelp.

Til sist har vi denne gang to bokomtaler. Margareta Regnér har omtalt Håndbok i Familieterapi (2019). Kristine Warholm har anmeldt Anette Holmgrens nyeste bok, Komplekse traumers psykologi – beretninger om det ubærlige (2019).

Med ønske om interessant lesing!

Referanse

Carr, A. (2019). Forskning på familieterapi. I L. Lorås & O. Ness (red.), Håndbok i Familieterapi (s. 105–113). Bergen: Fagbokforlaget.