«Men…», sa Sissel. Da var det bare å stoppe opp, dempe entusiasmen og høre etter. «Men… er det så sikkert at det er sånn, da?» «Men… hva da med…?» «Men…», sa Sissel.

Slik brøt hun oss ut av vante tankeganger, noen ganger over i noe nytt, andre ganger ut i en ny, grundigere runde om det vi trodde var ferdig tenkt. Sissel tenkte skarpt, fritt og strengt, og krevde det samme av oss som var studenter, veilander og deltakere i formelle og uformelle samtaler. Slik åpnet hun veiene videre. Det var dette vi trengte, skjønte vi. Det er slik man bør tenke.

I forrige uke fikk vi den triste beskjeden om at Sissel var død. Så ufattelig for oss som er vant til å tenke på vitaliteten hennes som helt ustoppelig, og som diskuterte en ny artikkel med henne for bare få uker siden i forskergruppen POET på Psykologisk institutt. Hun var godt i gang med å skrive sin del, og hadde flere andre artikler på gang. Vi er mange som har hatt glede og dyp tilfredsstillelse av å skrive sammen med Sissel. De senere årene har hun hatt et særlig nært og produktivt samarbeid med Jan Skjerve. Sammen utviklet de blant annet en egen metode for kvalitative analyser av terapiprosesser.

Vi som har en del av det faglige rotsystemet vårt knyttet til systemisk familiepsykologi, er for alltid takknemlige overfor Sissel. Det var ikke bare velvilje som møtte henne da hun etter et studieopphold i USA ville innføre disse tankene og modellene i psykologistudiet. Og selv var hun nettopp en slik hard negl som skal til for å hamre inn noe nytt og radikalt. Den kliniske undervisningen ved Psykologisk Institutt i Oslo ble delt i to, i en «klinisk» og en «sosialklinisk» fløy, med Sissel som bærebjelke i den sistnevnte. Sissel tok rom til det som ikke ble gitt rom. På samme måte var hun sammen med gode venner og kolleger med på å starte Institutt for Aktiv Psykoterapi, en kraftfull institusjon som gjennom snart førti år har preget hele fagfeltet med sine videreutdanninger.

Sissel kunne være kompromissløs, men det er likevel åpenheten og viljen til å følge med på det nye som ga henne den enorme betydningen hun fikk for alle oss som opplevde henne som lærer, veileder og fagforfatter. Hun viste en usedvanlig evne til å fange opp akkurat de strømningene som senere viste seg å bli sentrale drivkrefter for store deler av fagfeltet. Hun syntes å kunne alt og få med seg alt, lenge før det ble nytt for andre. Hun var tidlig opptatt av atferdsanalyse, systemisk familieterapi, narrativ terapi, integrasjon, veiledning og kvalitativ forskning. Selv om hun hadde en egen kjærlighet for det språkorienterte og sosial-konstruksjonistiske perspektivet, er det umulig å plassere henne innenfor noen skoleretning, eller endog noe overordnet perspektiv. Hun var radikal i sin insistering på en helt grunnleggende perspektivisme.

Om Sissel var kompromissløs, skarp og streng var hun også et av de ærligste, mest umiddelbare menneskene man kunne finne. Hun virket fullstendig ujålete, totalt uten evne eller lyst til å forstille seg. Dermed ble hun også merkelig ufarlig, varm og nær midt oppi resonnementene sine. Hennes «hæ, hva da?» var like karakteristisk som hennes «men».

For oss var hun en av de absolutt viktigste lærerne under psykologistudiet, og som veileder for hovedoppgaven vår var hun mildt sagt formativ for vår faglige utvikling. Det var så fint – og vi følte oss så beæret – da vi satt i sofaen hjemme hos henne og diskuterte postmodernismen, gjerne til seint på kveld. Vi har henne fortsatt som vårt indre publikum når vi skriver, og lurer på om resonnementet ble for løst.

«Men hva med Hanne, Tone og Vilde, da, og barnebarna og …, skal dere ikke nevne dem», ville Sissel sagt akkurat nå. Ja da, Sissel, selvfølgelig skal vi nevne dem også, barna dine, hele familien, som du var så stolt av og glad i. Du hadde heldigvis dine nærmeste rundt deg til det siste. Vi tenker på dem nå, og er intenst lei oss med dem.

Vi kommer alltid til å ha med oss Sissels «men», og også hennes «hæ, hva da

Vi er veldig, veldig glad i henne.