Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 3-5)
av Hilde A. Aamodt & Lennart Lorås
Kritik af Feedback Informed Treatment
En panteoretisk metode eller en teknologi med (skjulte) antagelser og effekter?
(side 6-21)
av Martin Skriver & Lene Gundersen Meier
SammendragEngelsk sammendrag

I artiklen udfoldes kompleksiteten forbundet med evaluering af behandling. Feedback Informed Treatment (FIT) har vundet stort indpas igennem de senere år og er blevet en central metode til evaluering af terapeutisk behandling. Væksten i anvendelsen af FIT diskuteres, herunder en analyse af de kontekstuelle faktorer for denne vækst. Det fremhæves, at FIT ikke er et neutralt deskriptivt evalueringsredskab, men et præskriptivt værktøj, hvis underlæggende antagelser former de indsatser, der måles på. Artiklen fremhæver bl.a., hvordan FIT som redskab risikerer at bidrage til en individualisering af problemerne. Derudover diskuteres dét fokus, som den terapeutiske alliance tildeles med FIT-redskabet. Artiklen præsenterer en alternativ foretrukken tænkning og praksis, hvor problemer forstås som invitationer til omverdenen, og hvor den centrale alliance er klientens alliance til vigtige personer i dennes liv.

Evaluation of therapeutic interventions is a complex matter. Feedback Informed Treatment (FIT) has over the last years grown to become a central method for evaluating therapeutic interventions. The growth of FIT is discussed and contextual factors considered. The article underlines that FIT is not a neutral, descriptive method of evaluation. FIT is prescriptive and co-creates the interventions it measures. The article emphasizes how FIT is at risk of individualizing problems, and the pitfalls of a strong focus on therapeutic alliance is discussed.

The article presents an alternative preferred mindset and practice, where problems are understood as invitations, and where the central alliances are those between the client and the important persons in the client’s life.

(side 22-31)
av Maiken Fjelkegård, Yvonne von Hausswolff-Juhlin & Else Marie Olsen
SammendragEngelsk sammendrag

Artikeln diskuterar på vilket sätt medinläggning av familjen i behandlingen av svårt ätstörda barn och tonåringar påverkade viktökning, inläggningstid och återinläggningar i ett 12 månaders perspektiv med hjälp av en jämförelse av data från två heldygnsavdelningar, den ena med familjerna medinlagda, den andra utan. Artikeln redovisar resultaten och problematiserar avsaknaden i litteraturen av rekommenderade kriterier för inläggning och utskrivning samt beskrivning av evidensbaserade behandlingsmetoder i heldygnsavdelning. Familjebaserad terapi är effektiv i behandlingen av ätstörningar hos barn och ungdomar i öppenvård och enligt resultaten från denna studie sannolikt även i heldygnsvård men hur den bäst utformas och praktiseras i en avdelning behöver beskrivas tydligare och utvärderas.

In the article we discuss whether the admission of the whole family in inpatient treatment of severe eating disorders in young patients affects weight gain, admission time and readmissions in a 12-month perspective comparing data from two inpatient units, one with families admitted and one without. The article describes the results of the study and the want of recommended criteria for admission and discharge as well as descriptions of evidence-based methods in inpatient treatment. Family-based treatment is effective in the outpatient treatment of eating disorders in children and adolescents and according to results from this study probably even in inpatient treatment but how it is elaborated and put into practice in an inpatient unit needs to be decribed more precisely and evaluated.

(side 32-50)
av Frode Thorsell Pedersen
SammendragEngelsk sammendrag

Litteratur og forskning som tar utgangspunkt i voksne med autismespekterdiagnose og deres parforhold, er svært begrenset. Det foreligger ingen nasjonal forskning eller litteratur på dette. Mitt ønske er å bidra til økt fokus på dette innen familieterapifeltet. Temaet for denne artikkelen er parforhold hvor én har en diagnose innen autismespekteret. Artikkelen bygger på en kvalitativ studie der det er foretatt intervjuer av par hvor én har autismespekterdiagnose.

Blant studiens vesentligste funn er ensomheten partneren uten diagnose beskriver, knyttet til manglende emosjonell kontakt og bekreftelse. Parallelt beskriver partneren med diagnose en opplevelse av utilstrekkelighet i møtet med forventningen om emosjonell kontakt med den andre. Tross dette ser det ut til at par kan leve godt sammen dersom begge erkjenner og aksepterer den begrensning diagnosen medfører. Terapeuter anbefales å ta på alvor diagnosens begrensninger og parrelasjonens muligheter. Terapeuten som oversetter mellom et kognitivt og emosjonelt språk, vil være til hjelp om paret ønsker å leve sammen tross sine forskjeller.

Til drøfting har jeg benyttet teori av Maxine Aston om parforhold og autismespekterforstyrrelse. Jeg har anvendt perspektiver fra samarbeidende-dialogisk praksis, emosjonsfokusert tilnærming og livssyklusteori. Perspektiver fra diskursiv tenkning samt sorgteori er også anvendt. Dette danner utgangspunktet for en refleksjon over implikasjoner for parterapeutisk praksis.

Research and literature based on adults with a diagnosis within the autism spectrum and their relationships are very limited. So far, there is no national research or literature on this.

My wish is to contribute to increased focus on the subject within the family therapy field. The theme for this article is relationships where one has a diagnosis within the autism spectrum. The thesis is based on a qualitative study. The informants are three couples where each pair has been interviewed together.

Among the study's most important findings is the loneliness which the partner without diagnosis describes, related to the absence of emotional contact and confirmation. In parallel, partners with diagnosis describe a strong experience of inadequacy in the meeting, with an expectation of emotional contact with the other. Still couples seem to be able to live well with the diagnosis when both parties acknowledge and accept the constraint it causes for the relationship.

To discuss the findings, I have used the literature of Maxine Aston. I have also applied perspectives from collaborative-dialogical practice and emotion-focused approach. Theory of grief as well as perspectives from discursive thinking are also applied. This forms the basis for a reflection of implications for practice. Among the recommendations is a practice where the person with the diagnosis meets his need for a cognitive approach, while at the same time meeting his partner on her loss of emotional contact. The therapist is advised to acquire knowledge of the diagnosis, but even more to be responsive to the couple's local knowledge.

1-2020, årgang 48

www.idunn.no/fokus

Fokus på familien utgis fire ganger i året.

Redaktører

Lennart Lorås, professor

Hilde Anette Aamodt, førsteamanuensis, OsloMet – storbyuniversitetet

Redaksjonssekretær

Aud Aasen

Redaksjonsmedlemmer

Norge

Bård Bertelsen, psykologspesialist

Danmark

Svend Aage Rasmussen, psykolog

Sverige

Gustaf Berglund, socionom, leg. psykoterapeut, författare

Fanny Marell, socionom, leg. psykoterapeut, veileder og lærer i psykoterapi

Finland

Katarina Fagerström, master i samfunnsvitenskap, familieterapeut, leg. psykoterapeut

Faglig rådgivende utvalg

Monica Hedenbro (S), Søren Hertz (DK), Magne Mæhle (N), Sissel Reichelt (N), Magnus Ringborg (S), Jarl Wahlström (F), Dorte Kousholt (DK)

Redaksjonens adresse

E-post: fokus.familien@gmail.com

Post:

Fokus på familien

v/Hilde Aamodt

Kløftaveien 30

1352 Kolsås

ISSN online: 0807-7487

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon