Et av de viktige temaene Fokus-redaksjonen alltid diskuterer, er hvordan vi kan inspirere fagpersoner som arbeider klinisk til å formidle sine erfaringer. Hvor er de tette, nære, levende beskrivelsene av rommet hvor våre teorier og vår kunnskap tas i bruk? Hvordan kan vi formidle viktig kunnskap knyttet til vår praksis med familier? Og hvordan bygger vi broer mellom det som for mange er to parallelle innfallsvinkler til familiearbeidet: forskning og praksis?

Vi er selvsagt glade for at alle systematiseringsprosjekter blir omsatt til tekst som kan komme alle våre lesere til gode. Dette trenger vi i en situasjon hvor det stadig stilles større og strengere krav til evidens. I kortform betyr jo ikke dette noe annet enn at det skal finnes en viss dokumentasjon for at det vi gjør, er nyttig og virksomt. Men så kommer jo det i tillegg da, som vi stadig erfarer; vi er forskjellige. Samtalene blir forskjellige, relasjonene er forskjellige. For hvert enkelt møte trenger vi å kunne reflektere over og forstå hva vi bidrar med, og hvordan dette bidraget kan være en hjelp og en støtte ut av en vanskelig situasjon. Vi trenger ikke bare «know that», vi trenger også «know-how». Det betyr at kunnskapen skal omsettes til praktisk handling, i en kontekst hvor de vi møter, har velbegrunnede ønsker om hvordan vi bidrar. Og vi trenger å forstå hvordan vi finner ut om det vi kan og vet, faktisk har en nytte i den konkrete dialogen vi er involvert i, for de menneskene vi snakker med. Bare i dialog kan vi finne ut hva som er nyttige bidrag, fra kunnskapsfronten eller fra kunnskap om mulige støttetiltak, for dem vi møter. Og derfor er de kliniske beskrivelsene også en viktig del av det vi ønsker at Fokus skal bidra med.

Dette nummeret er på denne måten et ønskenummer, med bidrag både fra den kliniske hverdagen, fra opplæring av terapeuter og fra forskningsfronten. I tillegg berører de nettopp det springende punktet vi allerede har nevnt: Hvordan kan forskning bli nyttig praksis? Og hvordan kan praksis bidra til bedre kunnskapsutvikling?

Den første artikkelen, skrevet av Kjersti T. Rogne, har tittelen «...og saligheta var et bessmorfang». Hun har tatt med seg et spørsmål fra forskningen og latt dette spørsmålet utfordre måten vi organiserer vår praksis på. For hva er det vi definerer som arbeid med familier? Er vi så fokusert på kjernefamilien at vi glemmer at familier består av mange generasjoner, som ofte har stor betydning for hverandre? Spørsmålet konkretiseres gjennom en presentasjon av kunnskap om hvordan forholdet mellom besteforeldre og barnebarn påvirkes av samlivsbrudd mellom foreldre, og en refleksjon over hvordan familievernkontorene forholder seg til disse relasjonene. Gjennom eksempler viser hun hvilke dilemmaer som kan oppstå, og som illustrerer både hjelpeløshet og muligheter for å bidra. Kanskje er det på tide å bringe storfamilien tilbake til oppmerksomheten, også når voksne velger å gå fra hverandre?

Den andre artikkelen, av Erling Fidjestøl, er en tekst som er praksisnær i ordets rette forstand. Han viser oss gjennom en dialog fra en terapitime hvordan en narrativ arbeidsform nedfeller seg i samtalen fra setning til setning. Med jevne mellomrom får vi kommentarer fra terapeutens perspektiv, med anvisninger om hvordan fremdriften i samtalen har sammenheng med den forståelsen terapeuten bringer med seg inn i samtalen. Tenk om flere terapeuter lot seg inspirere til å dele sin praksis med oss lesere på denne måten!

Bjørn Holmbergs artikkel er en detaljert beskrivelse av en metode i utvikling av terapeuter, som han kaller familierekonstruksjon. Hva er det i min egen historie som har bidratt til den jeg er i dag, både som person og som terapeut? Og hvordan kan jeg forholde meg til historien slik at den blir en ressurs i arbeidet med andre menneskers relasjoner? Med Virginia Satir som historisk referanse og inspirasjon har Holmberg utviklet en måte å arbeide med disse temaene på. Hvis vi har som utgangspunkt at vi som terapeuter er viktige for hva vi kan få til i samarbeid med andre, er dette mulige innfallsvinkler til gode refleksjoner over og et arbeid med hva som er mine styrker, mine blinde flekker og hva jeg kan videreutvikle for å bli en enda bedre samarbeidspartner. Holmberg vil med denne teksten gi andre muligheten til å la seg inspirere til å videreføre arbeidet. La oss få høre om noen tar opp stafettpinnen!

Rolf Sundet, Emma Broberg, Tone Bergan Håkansson, Marianne Lia og Michaele Ramberg tar oss enda et skritt i diskusjonen om forholdet mellom forskning og praksis. De har skrevet om hvordan arbeidet i en veiledningsgruppe ved et kommunalt familiesenter utviklet seg til et samarbeidsbasert forskningsprosjekt. Gjennom notater fra veiledningen ble en første tekst utgangspunkt for en fokusgruppediskusjon som igjen ble tatt opp, transkribert og systematisert. Gjennom denne prosessen viser de også hvordan diagnostiske kategorier og behandlinger basert på disse blir et for smalt vindu å møte menneskene gjennom. Vi får en detaljert beskrivelse av prosessen fra veiledning til kunnskapsutvikling, sammen med systematiserte erfaringer fra denne gruppas arbeidskontekst. Kanskje kan flere la seg inspirere til å lage lignende prosjekter for å synliggjøre viktige praksiserfaringer?

Den siste artikkelen i dette nummeret handler om hvordan barn involveres i meklingsprosesser. Både jus og statlige dokumenter har et økende fokus på myndiggjøring av mottakere av ulike tjenester, i den forstand at vi alle skal høres og kunne ha innflytelse på beslutninger og tiltak vi er involvert i. Dette gjelder også barn. Gjennom meklingsmodellen Barn i mekling, som er implementert gjennom omfattende opplæringsprogrammer, øker barns deltakelse også i meklingskonteksten. Men hvordan oppleves denne utviklingen sett fra meklernes ståsted? Gjennom kvalitative intervjuer med 12 meklere viser forfatterne Astrid Strandbu, Reidun Langeland Mikkelsen, Renee Thørnblad og Anna Margrete Flåm at nye dilemmaer oppstår. Meklers skjønnsmessige vurderinger er alltid viktige, selv i et detaljert program. «Et første steg i håndtering av dilemma, hvor det ikke er ett løsningsalternativ som er åpenbart bedre enn andre, er å erkjenne at involvering av barn i meklingsprosessen kan medføre utfordringer. Et neste steg er å identifisere hva disse utfordringene omhandler og eventuelt krever med hensyn til endring av praksis», sier forfatterne. De erfaringene som formidles, viser oss hvor viktig det er at praksis systematiseres og formidles slik at de i neste omgang kan bidra til videreutvikling både av kunnskapsgrunnlaget og arbeidsformen.

Dette nummeret markerer også et redaktørskifte. Vigdis Wie Torsteinsson avslutter sin andre periode som redaktør, og Lennart Lorås overtar. En passende avskjedshilsen fra avtroppende redaktør kan kanskje være at det er et privilegium å få lov til å arbeide med tekster fra hele familieterapifeltet i Norden, i all sin mangfoldighet. Ikke bare lærer man noe hele tiden, men man får også opplevelsen av å være en del av et felt i stadig bevegelse og utvikling både i form av ny kunnskap og ny praksis. La oss holde fast ved Fokus som et felles utgangspunkt for utvikling i nye tiår, både som bidragsytere og som lesere!