Fokus har klare målsettinger om å være et samlende punkt på familieterapifeltet i Norden. Vi ønsker å bidra til å holde fast i og videreutvikle et fagspråk som har forankring i våre nordiske språk. Vi har en nordisk redaksjon, med redaksjonsmedlemmer fra i hvert fall fire nordiske land: Finland, Danmark, Sverige og Norge. Dette har vært mulig å få til gjennom et samarbeid med forlag og familieterapiforeninger i de respektive land, som også har vært med på å dekke utgifter til de to årlige møtene redaksjonen er samlet til. Dette nordiske samarbeidet er nå dessverre under press på grunn av endringer hos enkelte av våre samarbeidspartnere som har økonomiske konsekvenser for redaksjonsarbeidet, og vi vet ikke ennå hvordan det kommer til å ende. Klarer vi fortsatt å ivareta den nordiske forankringen gjennom å holde fast i en nordisk redaksjon?

Vårt mål er også å rekruttere like mange artikler fra de ulike delene av vårt nedslagsområde. De norske artiklene har vært i klart flertall, men denne gangen er vi glade for å presentere et nummer med artikler fra tre ulike land. De representerer også svært ulike sjangre, uten at vi dermed påstår at de er typiske representanter for utviklingen i de ulike nasjonale sammenhengene. For finnes det spesielle utviklingstendenser i de ulike land som kan være til inspirasjon og glede for naboene? Kan vi finne gode utviklingsprosjekter, morsomme og virkningsfulle arbeidsmåter som kan videreutvikle praksis ut over det nærmeste nabolaget? Forskjellene mellom oss er helt klart til stede, men det finnes også likheter som ofte gjør det lettere å se relevansen og nytten av en intervensjon eller en forståelsesform enn det som av og til er tilfelle med det som kommer til oss over Atlanterhavet. Vi håper at våre lesere i hele Norden tar stafettpinnen og deler på tvers av landegrenser. Vi trenger hverandre i arbeidet for å gjøre tjenestene bedre for dem vi samarbeider med, familiene som vi møter i ulike kontekster. Bruk Fokus i dette arbeidet!

Hva så med stoffet vi presenterer i dette nummeret? Den første artikkelen, av Kommisrud, Söderström, Halsaa og Halsa, tar utgangspunkt i ni unge jenters erfaringer som brukere av psykisk helsevern. Felles for dem er at de også har en forelder som strever med rus- eller psykisk lidelse. Gjennom intervjuer forteller jentene om hva slags forståelse de selv har av hvordan foreldrenes vanskeligheter preger det de selv strever med. Artikkelen viser hvor sammensatt og kompleks utviklingen av et selvnarrativ er i en slik kontekst. «Vi mener å se at fortellingene er påvirket av hvordan foreldre har forholdt seg til belastningene, hvordan ungdommene har blitt hjulpet, og av de overordnede kulturelle narrativer om familieliv, normalitet og psykisk sykdom», sier forfatterne. Men klarer vi som hjelpere å ivareta denne kompleksiteten? Denne artikkelen kan gi oss noen gode veivisere for et slikt arbeid.

Den andre artikkelen, skrevet av Lennart Lorås, har et ambisiøst formål, nemlig å utvikle en oversikt over nødvendige terapeutiske ferdigheter i systemisk familieterapi. For å kunne si noe om dette har Lorås intervjuet seks terapeuter i to omganger, og vært observatør i konkrete terapisituasjoner sammen med dem. Gjennom disse møtene finner han seks overordnede kategorier for å beskrive en systemisk praksis, og han ønsker at disse overskriftene skal komme til nytte både i undervisning, veiledning og i klinisk praksis. Forfatteren har også et ønske om at disse kategoriene skal være et bidrag til å begrunne nødvendigheten av et familieterapeutisk tilbud i psykisk helsevern for barn og ungdom (BUP). Trengs slike begrunnelser? Og kan denne systematiseringen være nyttig i sammenhenger hvor slike begrunnelser er viktige? Vi håper at våre lesere tar dette i bruk, og at dere lar oss få ta del i de erfaringene dere gjør!

Nummerets danske bidrag er en artikkel av Grau og Lykke, som tar tak i begreper og arbeidsformer fra narrativ praksis og gir et bidrag til å videreutvikle både begrepsrammen og arbeidsmåten. Den beskjeftiger seg med hvordan vi forstår og forholder oss til kroppslige opplevelser, og hvordan vi i vår kultur raskt tenker at dette er noe som skal overvåkes og kontrolleres. Artikkelforfatterne utvider det narrative begrepsapparatet med utgangspunkt i den franske filosofen Merleau-Ponty, som vil snu på dette bildet. Han viser oss hvordan vi i stedet for å se de kroppslige uttrykkene som symptomer kan se dem som intensjonelle, som uttrykk for ferdigheter vi trenger for å bevege oss i verden. Artikkelen er et viktig bidrag til å fortsette det som familieterapifeltet alltid har vært bærer av: et ønske om å forstå mer og å finne nye uttrykk for dilemmaer vi møter i praksis.

Den siste artikkelen er et essay av Waenerlund. Dette svenske bidraget reflekterer rundt en situasjon vi alle kan kjenne oss igjen i. For hva skjer når vi tror at vår tilstedeværelse som behandlere er avgjørende for familiens videre fremtid? Hva skjer hvis vi slutter å tro på familienes evne til å stå på egne bein, ta sine egne, kloke valg? Er dette utgangspunktet alltid en ressurs i et terapeutisk forløp? Kan vi, selv med de aller beste intensjoner, bli en del av et opprettholdende mønster, eller i verste fall forverre situasjonen? Waenerlund gir oss et erfaringsnært, levende bilde av en prosess hvor han til slutt ser at paret bedre hjelpes av å overlates til seg selv. Dette er erfaringer vi kanskje tenker for lite over. Og måten Waenerlund deler erfaringen sin på, gjør det enkelt for oss å henge oss på, bli en del av denne opplevelsen.

Til slutt i dette nummeret presenterer vi tre bøker som vi tror dere vil ha glede av å lese. Bruk anledningen til å la dere inspirere av god litteratur, både faglig og skjønnlitterær!