Harlene Anderson fikk for noen år tilbake spørsmål om hvilken kunnskap hun ville ønsket å utvikle hvis hun hadde rikelig tilgang til forskningsmidler. Hun svarte at hun ikke ønsket seg svar på noe som helst, hun ville spurt klientene om hva de ønsket å vite. Eller noe sånt, hukommelse skal man visst ikke stole 100 prosent på, ifølge forskningen. Hennes (mulige) svar kan i alle fall tjene som et eksempel på hvordan et dialogisk, samarbeidsorientert, sosialkonstruksjonistisk perspektiv kan konstrueres. Ekspertposisjonen, i den grad vi kan snakke om en slik posisjon, er ekspertise i å bidra til å snakke frem den unike, lokale kunnskapen som bare er gyldig i den enkelte personens, den enkelte familiens univers. Dette er selvsagt et poeng i retning av å demokratisere terapeutiske og forskningsbaserte prosesser. Men går det også an å problematisere den dialogbaserte praksisen? Blir idealet å beskrive den ikke-bidragsytende terapeut, og den talende klient? Bidrar vi kanskje dermed til å binde klienten til hans eller hennes egen fortelling, hvor våre bidrag til historien blir utydelige, og hvor makten som alltid også er i spill, blir utydelig?

For er dette også dagens dominerende, familieterapeutiske perspektiv? Preges fortsatt feltet av sosialkonstruksjonistisk skepsis til alt som kan representere generalisert kunnskap, begreper og metoder som har gyldighet utover den enkelte konteksten vi arbeider i?

Ideen om at all systematisk forskning skal skape generaliserbare sannheter får kritikk også fra annet hold. I psykologien har man registrert at når man forsøker å gjenta et prosjekt som har vært gjort tidligere, er det som regel ikke mulig å få de samme resultatene. Kritikken handler blant annet om at forskningen konsentrerer seg om en viss type mennesker, som så skal representere hele menneskeheten. De aller fleste studier gjøres med unge, hvite mennesker i USA og Europa. De fleste studiene har heller ingen analyse av hva sosiale eller kulturelle forskjeller betyr for resultatene, og hva dette gjør med muligheten for å generalisere.

Diskusjoner av dette kunnskapssynet har dukket opp igjen i forbindelse med innføringen av pakkeforløp i psykisk helsevern. Skepsisen til manualer og styrte behandlingsprosesser er fortsatt påtakelig. Hva skal vi med kunnskapsparadigmer som baserer seg på en tro på at det finnes allmenngyldige sannheter, er spørsmålet som stilles – av noen. For andre gir troen på at det finnes sannheter ut over det lokale eksemplet trygghet i arbeidet og tillit til at det er nyttig å lage strukturer som har gyldighet over flere kontekster.

Med disse debattene som bakteppe byr dette nummeret av Fokus på et interessant utgangspunkt for fortsatte diskusjoner. Artiklene i årets første nummer viser frem ulike måter å systematisere familieterapeutisk arbeid på. Det innebærer både fordypning og kanskje også økt forståelse av ulike metodiske tilnærminger i selve det terapeutiske arbeidet. Men tekstene byr også på ulike forståelser av hvordan vi kan systematisere og generalisere resultatene av dette arbeidet, forhåpentlig i retning større kunnskap om nytten av det vi holder på med. Og alle representerer stillingtaking til de skisserte dilemmaene:

Hedenbros artikkel beskriver et prosjekt hvor utviklingspsykologisk kunnskap brukes i arbeid med familier med små barn. Samspillet i familien tas opp på video, inspirert for eksempel av Marte Meo-metoden. Her er fokuset rettet mot å vise frem gode samspillsekvenser som kan bidra til at foreldre bruker sine ressurser til i større grad å skape gode interaksjoner med barnet sitt. Og mens Marte Meo i stor grad er brukt til å se på dyadiske samspill, benytter Hedenbros terapeuter ”Lausanne Triadic Play”, som ser på samspillet mellom tre familiemedlemmer. Med denne metoden har de vist at allerede fra tre måneders alder forholder spedbarnet seg til at det lever i et større relasjonelt nettverk enn det dyadiske. På denne måten blir det mulig også å arbeide med den koordinerte innsatsen fra begge foreldrene, i stedet for de enkelte dyadene som familien som helhet består av. Står vi her overfor en form for helhetsforståelse hvor ”helheten er større enn summen av de enkelte delene”?

Vatne, Haukeland, Mossige og Fjermestad har gjennom ulike innfallsvinkler utviklet en arbeidsform for familier som lever med et barn med kroniske helseutfordringer, og som skal bidra til at søsken i mindre grad rammes av de utfordringene dette innebærer. De viser i sin artikkel hvordan de har arbeidet for å etablere en kunnskapsbase og utviklet en intervensjon, og etter dette utviklet og testet den intervensjonen de arbeidet seg frem til. Både forskningsresultater, brukerperspektiver og terapeutenes erfaringer ble inkludert i arbeidsprosessen. Barns sykdom kan skape kommunikasjonsvanskeligheter mellom søsken og foreldre, og intervensjonene tar i stor grad mål av seg til å forebygge dette. Tiltakene er kommentert og evaluert av alle brukerne, og forfatterne ønsker å bruke tilbakemeldingene til å videreutvikle innhold og rammer. Kunnskapsbasert – men er brukernes stemmer fortsatt hørbare, selv om forskningen har lagt premisser for innholdet i tiltaket?

I Markussens artikkel er foreldremekling i høy konflikt det gjennomgående temaet. Forfatteren viser oss hvordan det finnes få beskrivelser av vellykket praksis i høykonfliktmekling, med ett unntak. Dette unntaket antyder at meklerens bidrag til parets affektregulering er en viktig forutsetning for et vellykket meklingsresultat. Forfatteren tar derfor utgangspunkt i en ny terapitradisjon, mentaliseringsbasert terapi, hvor ett hovedfokus nettopp er affektregulering. Han spør seg om prinsipper fra denne terapiformen kan bidra til en meklingspraksis som i større grad kan hjelpe foreldre i store konflikter til å inngå frivillige avtaler om ivaretakelse av barna. Forfatteren inntar flere roller: han er både den som mekler og den som systematiserer og evaluerer resultatene av meklingen. Kan dette være et eksempel på en måte å unngå den urealistiske forståelsen av nøytralitet på?

I den siste artikkelen i dette nummeret beskriver Jacobsen og Karlsson et prosjekt med åpne dialoger i en lukket psykiatrisk avdeling. Åpne dialoger ble utviklet i Finland på 1990-tallet som et tiltak for mennesker i akutt psykisk krise, og hvor personenes nettverk umiddelbart ble mobilisert. I artikkelen beskrives en modell hvor pasienter, pasientenes sosiale nettverk og aktuelle fagpersoner ble invitert til et åpent dialogmøte på institusjonen. Fem involverte behandlere ved institusjonen deltok så i en fokusgruppe for å formidle og utvikle sine erfaringer med slike åpne dialogmøter. Er dette nyttige møteplasser? Og hva er nødvendige forutsetninger for at de skal gi bedre rammer for behandlingen enn andre former for samarbeidsarenaer? Terapeutene står for empirien. Men kan deres stemme også fortelle oss noe om hva slags nytte pasientene har av denne fremgangsmåten? Resultatene kan du lese i artikkelen, refleksjonene er viktige for oss alle.

Vi i redaksjonen har gledet oss over og lært av disse tekstene, men de har også skapt diskusjoner. Kan vi skape en balanse mellom fagpersonens og klientenes perspektiver på våre felles anliggender, på en slik måte at våre samarbeidspartneres stemmer ikke drukner i våre teoretiske refleksjoner? Vi håper at diskusjonene fortsetter der dere er. God lesning!

Dette nummeret markerer også en forandring i Fokusredaksjonen. Ottar Ness har avsluttet sin redaktørperiode for å fortsette sin aktive innsats i familieterapifeltet på andre måter. Vi takker Ottar for en kjempeinnsats gjennom mange år, både i redaksjonen og som redaktør. Men vi har også vært heldige: Hilde Aamodt har fra 1.1.2019 tiltrådt som ny redaktør. Hilde jobber på OsloMet, og vi er svært glade for at hun har tatt på seg dette vervet. Ønsk henne velkommen med mange gode nye artikler!