Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Familie og intimitet i endring – sosiologiske perspektiver

Families and intimacies in transition: sociological perspectives
Sosiolog og professor, Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo.

Denne artikkelen presenterer og diskuterer sentrale sosiologiske perspektiver på endringer i familie og nære relasjoner. De siste tiårene har den sosiologiske faglitteraturen på dette området vært dominert av teorier om «ny intimitet». På den ene siden står teorier som argumenterer for at familien ikke lenger kan forstås som en institusjon basert på komplementære roller og gjensidige forpliktelser, men på nye måter må bindes sammen gjennom rent emosjonelle bånd. På den andre siden står de som avviser denne teorien og argumenterer for at tradisjon, forpliktelse og materiell nødvendighet fortsatt spiller en avgjørende rolle i det som skaper limet i nære relasjoner i dag. Med nordiske samfunn som kontekst argumenterer artikkelen for at mye tyder på at det skapes nye former for kontakt og samhørighet i våre nære relasjoner. Disse nye formene for kontakt og samhørighet henger sammen med de nordiske lands historie og tradisjon for en egalitær samfunnsstruktur med relativt små maktforskjeller mellom ulike grupper og individer, samt med familiepolitiske ordninger og et sterkt regulert arbeidsliv. Mer konkurransepress, økt ulikhet og en svakere velferdsstat medvirker til at disse faktorene i dag står under press.

Nøkkelord: parforhold, foreldre–barn-relasjon, sosial endring, kjønn, sosial klasse, nye fedre

This article presents the most important sociological theories regarding the changes in our personal relationships that have taken place from the 1970s and onwards. The sociological theories center on the concept of ‘new intimacies’. These theories tend to provide an optimistic or a pessimistic account of the development in our personal relationships. Either they celebrate the new potential for democratized love and stronger emotional bonds or they convey an overwhelming concern for the decline in commitment. With the Nordic context as a case, the article argues that new forms of contact and belonging can be seen to have emerged in personal relationships. These new forms of contact and belonging are related to a strong welfare state, strong labour market regulations and less educational competition, qualities that may today be in decline.

Keywords: couple relationship, parent-child relationship, social change, gender, social class, fatherhood

Introduksjon

Det en utbredt oppfatning at kjærlighet og familieliv er under press i dagens samfunn. Våre relasjoner skvises mellom jobb og omsorgsoppgaver, og mellom tid sammen med våre nærmeste og prosjekter utenfor familien. Samtidig utvikles nye former for kontakt og samhørighet i familien, både i parrelasjonen og i foreldre–barn-relasjonen. Mye tyder på at nærhet gjennom felles interesser og «dyp kommunikasjon» (Thagaard & Stefansen, 2014) er blitt viktigere, både i parforholdet, vennerelasjoner og i foreldre–barn-relasjonen. Våre nære relasjoner er i endring, de preges ikke bare av mindre stabilitet, men også av en ny intimitet.

I den sosiologiske forskningslitteraturen beskrives denne nye intimiteten med mange ulike navn. Man snakker om rene relasjoner (Giddens, 1992) eller en betroelsesbasert nærhet, «disclosing intimacy», (Jamieson, 1998) og en ny vektlegging av våre personlige bånd og tilknytninger, «personal life» (Smart, 2007), familie som praksis, «family practices» (Morgan, 1996; 2011) og «family display», familien vi viser frem (Finch, 2007). Felles for disse teoriene er at de på ulike måter fremholder at familien som en institusjon basert på komplementære roller og gjensidige forpliktelser erstattes av noe nytt. Det «nye» er vektleggingen av følelsesmessige bånd, av subjektive opplevelser av tilhørighet og samhørighet. I den grad dette er en dekkende beskrivelse av virkeligheten (som vi skal se, betviler mange dette), er det også kommet inn en grunnleggende utrygghet i våre nære relasjoner. Familie er nå i mindre grad noe man har, et fellesskap som bare er der og som man alltid kan falle tilbake på. Limet i våre nære relasjoner er basert på emosjonelle bånd. Disse båndene er noe som må gjøres og skapes kontinuerlig. Dette medfører et dypt spenningsforhold i våre nære relasjoner, mellom på den ene siden lengselen og drømmen etter en tilhørighet og samhørighet som vi alltid kan være trygge på, og på den andre siden vissheten om at vi nettopp aldri kan være helt trygge. Den nye intimiteten som vokser frem både krever og produserer en form for emosjonell kompetanse som flere teoretikere løfter frem som viktig for å lykkes i vår tid.

Denne artikkelen presenterer sosiologiske perspektiver på endringene som skjer med familie og intimitet i dag og diskuterer disse i lys av en nordisk kontekst. Mange av de nye perspektivene på familien er utviklet i angloamerikanske samfunn som blant annet preges av en svakere velferdsstat og større sosial ulikhet. Uten det sikkerhetsnettet som velferdsstaten skaper, intensiveres frykten for hva som kan skje om man står uten nære relasjoner som tar ansvar for en når en ikke klarer det selv. Det er trolig noe av grunnen til at de mest pessimistiske teoriene om hva som skjer når den kjønnstradisjonelle kjernefamilien nedbygges og forestillingene om familiefellesskapet som en trygg havn, står særlig sterkt i USA (Gillis, 2002). I den nordiske konteksten utspiller endringene som skjer i familie, kjærlighet og intimitet seg innenfor andre rammer. De nordiske land har en mer egalitær samfunnsstruktur som har dype historiske røtter (se for eksempel Barth et al., 2003). Fra etterkrigstiden og frem til i våre dager har de nordiske land også utviklet et særlig velferdsstatsregime og et sterkt regulert arbeidsliv. Utviklingen av ulike familiepolitiske ordninger fra 1970-tallet og fremover har, på tross av forskjeller mellom de nordiske landene (Melby et al., 2008; Eydal et al., 2012), skapt særlige vilkår for familie og nære relasjoner. Helt sentralt her står den såkalte doble likestillingsmodellen som ikke bare åpner for at kvinner blir mer økonomisk selvstendige, men som også legger til rette for at både kvinner og menn får tilgang til de former for intimitet og nærhet som skapes gjennom deltakelse i hverdagslivets praktiske og emosjonelle dynamikker.

Når fortellingen om at familie og nære relasjoner befinner seg i en stadig sterkere skvis har fått en så dominerende plass i manges forestillingsverden, er det rimelig å se dette i sammenheng med de mange endringsprosessene som fant sted på 1970-tallet. I løpet av få år eksploderte kvinners yrkesdeltakelse, og familien «slik vi kjente den» – som en stabil kjernefamilie organisert rundt et heteroseksuelt par med kjønnskomplementær arbeidsdeling – tok brått slutt. Flere begynte å bo sammen uten å være gift, man fikk tilgang til mer effektiv prevensjon, homofile forhold ble avkriminalisert og skilsmisseratene steg markant. På mange måter kan man si at familien «slik vi kjente den» og dermed også vår følelse av tilhørighet og trygghet gjennomgikk en rystelse. Selv om denne stabile og kjønnskomplementære familietypen rent faktisk har vært en utbredt familieform bare i en kort historisk periode, skal man ikke undervurdere de emosjonelle virkningene av den samfunnsmessige omkalfatringen som fant sted.

Denne omveltningen var nok særlig markant i de nordiske landene. Arbeidsdelingen mellom forsørger og husmor sto her svært sterkt som norm for familien, en norm som også ble underbygget av statlige forordninger (Hirdmann, 1990). På 1950- og 60-tallet var en større del av kvinnene i Sverige og Norge hjemmeværende sammenliknet med andre vestlige land (Ahlberg et al., 2008; Kitterød & Rønsen, 2012; Svensson, 2008). Samtidig var både Sverige og Norge tidlig ute med å utvikle en statlig politikk for økt likestilling og like muligheter for kvinner og menn (se for eksempel Ahlberg et al., 2008). Prinsippet om den enkeltes økonomiske uavhengighet i kombinasjon med gjensidig ansvar for hverandre ble tidlig knesatt som prinsipp (Ahlberg et al., 2008). Mens litt over en fjerdedel av samboende eller gifte mødre hadde betalt arbeid i 1972, gjelder dette mer enn åtte av ti mødre i 2010 (se Kitterød & Rønsen, 2011; Svensson, 2008). Fra å være godt innarbeidet ble altså husmor-/forsørger-familien i løpet av en relativt kort epoke noe bakstreversk og uønsket. Samtidig deltar menn stadig mer i barneomsorg og gjør en større andel av husarbeidet (Vaage, 2012).

Ny intimitet og økt utrygghet

Opprinnelsen til begrepet «ny intimitet» slik det brukes i familiesosiologien i dag knyttes først og fremst til The transformation of Intimacy av Anthony Giddens (1992) og delvis også Individualisation (2001) og Intimacy. Personal relationships in modern times (Jamieson 1998). Utviklingen er imidlertid beskrevet av flere tidligere, blant annet av den norske sosialpsykologen Harriet Holter (Holter et al., 1975): Våre nære relasjoner blir i mindre grad enn tidligere forankret i et arbeidsbasert fellesskap. I stedet er det emosjonelle bånd i seg selv som skaper limet mellom menneskene. Til gjengjeld får de emosjonelle båndene en ny og større betydning.

Beck og Beck-Gernsheim (1995) foreslår at de emosjoner og drømmer som knyttes til kjærligheten blir det sekulariserte moderne samfunnets nye religion. Det er disse som skal fylle livene våre med mening og magi når mye annet i samfunnet gjøres til et spørsmål om økonomisk vinning, effektivitet og rasjonalitet. Den nye kjærligheten er også særlig godt tilpasset et samfunn som setter enkeltindividets ønsker og behov over fellesskap og tradisjon. Lengselen etter intimitet er blitt «a new kind of small-scale paradise (…), a little utopia which does not depend on tradition (…) and [therefore is] tailored to fit individual needs» (Beck & Beck-Gernsheim, 1995, s. 169). Slangen i dette lille paradiset er den eksistensielle utryggheten: Nettopp fordi den nye intimiteten ikke er basert på arbeidsmessige investeringer og forpliktelse, men alene på emosjonelle bånd, vet vi aldri om det vil vare. Denne utryggheten forsterkes av det forhold at sterke krefter trekker de emosjonelle investeringene ut av familien, mot et samfunns- og arbeidsliv der alle på en stadig mer fundamental måte er sin egen lykkes smed.

De mest pessimistiske familieforskerne, som vi særlig finner i USA, mener bortfallet av den kvinnelige hjemskaperen og økt vektlegging av individuell selvutfoldelse undergraver familiemedlemmenes mulighet for samhørighet og tilhørighet (for eksempel Putnam, 2000, 2015; Coleman, 1988). Våre nære relasjoner tappes for lyst og mening og preges av plikt og forhandling. Den nordamerikanske sosiologen Arlie Hochschild (1997) mener intimitet og kjærlighet lider under det kapitalistiske systemets effektivitetskrav. Både kjærlighet og hverdagsliv tayloriseres, det vil si gjøres til gjenstand for en planmessig organisering der det overordnede målet blir å få mest mulig unna med minst mulig bruk av tid og energi. Alle former for intensivering og effektivisering av familiens gjøremål og tilrettelegging for såkalt kvalitetstid, betegnes av Hochschild som en kompensasjon som skal dekke over et mer gjennomgående tap av felles-skap og nærvær, en kompensatorisk insourcing (1997). Den israelsk-amerikanske sosiologen Eva Illouz (2007) er inne på tilsvarende tanker når hun påpeker at det skjer noe med den umiddelbare opplevelsen av intimitet og samhørighet når vi begynner å betrakte relasjonen som et objekt som kan og skal forbedres. Når relasjonene blir noe vi skal «jobbe med», forsvinner den umiddelbare følelsen av samhørighet og intimitet som vi bare kan «være i» og «hvile i». Mye tyder på at denne trangen til å reflektere over, analysere og utvikle kompetanse på våre følelser og relasjoner, særlig gjør seg gjeldende i middelklassen.

Den nordiske velferdsstaten og den doble likestillingsmodellen

I de nordiske velferdsstatene har disse endringsprosessene andre vilkår enn i andre vestlige land. Det gjelder ikke minst sammenliknet med Storbritannia og USA der teoriene om «ny intimitet» er utviklet. I tillegg til mer utviklede velferdsordninger er de nordiske landene preget av relativt små klasseforskjeller og mer demokratiske relasjoner mellom kvinner og menn og mellom foreldre og barn (Doepke & Zilibotti, 2014; Gullestad, 1996). Disse trekkene ved de nordiske samfunn har lange historiske røtter (se Barth et al., 2003; Solheim, 2012). Selv om det er viktige forskjeller mellom de ulike nordiske landene, har alle relativt godt utviklede velferdsstatlige ordninger. 1 Dette gjør at den enkelte ikke er like avhengig av familien for forsørgelse og omsorg. Det er også langt bedre muligheter for å kombinere inntektsgivende arbeid og ansvar for familie- og omsorgsarbeid, og det er mulig å oppfostre barn uten å leve i et parforhold. Velferdsstaten støtter opp om familien gjennom universelle ordninger som foreldrepermisjon, fedrekvote og barnehage.

Et viktig forhold er at de nordiske velferdsstatene har en dobbel likestillingsmodell (Ellingsæter & Leira, 2006). Oppbruddet fra den stabile kjønnskomplementære familien er ikke på samme måte som i mange andre vestlige land ensidig rettet mot kvinners økonomiske selvstendighet. Kvinners økte deltakelse i arbeidslivet skal kompenseres med velferdsstatlige ordninger og økt mannlig deltakelse i familien. Selv om mye av forskningen på endringer i familien viser at kjønnsnormene i høyeste grad fortsatt er virksomme, er det mye som tyder på at det skjer noe nytt i mange familier. Flere empiriske studier av heteroseksuelle foreldrepar viser en ikke ubetydelig avkjønning av deler av familiearbeidet (se Haavind, 2006). Det avtegnes et nytt mønster der foreldre i stor grad samarbeider om å få hverdagslivet til å gå rundt på områder som matlaging, barneomsorg og fritidsorganisering. Dette bekreftes av tidsbruksstatistikken, som viser at fedres deltakelse i hverdagslivet nærmer seg mødres (Vaage, 2012). I den grad denne dobbelt-likestilte familien blir mer utbredt, kan det åpne opp for nettopp en form for ny intimitet i parforholdet ikke ulikt det Giddens fremsetter som et svært optimistisk scenario (Aarseth, 2011).

Det er nemlig først med en avvikling av det komplementære kjønnsforholdet at den romantiske ideen om et følelsesfellesskap mellom to parter som møtes i egenskap av sin «rene menneskelighet» kan realiseres, sier Giddens (1992). I den nye «rene» relasjonen er kjærlighetskraften noe som næres i en gjensidig relasjon, ikke noe som kvinner må gi og mannen kan tilegne seg (Jonasdottir, 1991). Giddens mener denne fristillingen fra avhengighet og maktforhold åpner for at lidenskap og erotikk fristilles fra arbeidsfellesskapet og blir parforholdets nye omdreiningspunkt.

Denne nye nærheten forutsetter imidlertid også noen bestemte former for refleksiv og emosjonell kompetanse, eller som Giddens (1992) selv betegner det, en intimitetskompetanse. I den konteksten Giddens skriver innenfor, det britiske samfunnet på begynnelsen av 1990-tallet, mener han endringene i kjønnsrelasjonen hindres av menns manglende intimitetskompetanse. På tross av mer demokratiske relasjoner er kvinner fortsatt intimitetsekspertene, og det er derfor særlig i nære relasjoner mellom kvinner den nye intimiteten foreløpig kan realiseres, mener Giddens. Han betrakter altså lesbiske par som spydspissene i utviklingen av rene relasjoner. Flere queerforskere er inspirert av samme tankegang og argumenterer for at en frisetting fra de væremåtene og normene som den heteroseksuelle relasjonen har vært innvevd i, åpner for nye former for intimitet og gjør at kontakt og tilhørighet i dag har fått helt nye mulighetsrom (Roseneil & Budgeon, 2004; Weeks et al., 2001; Andersen, 2002). Disse studiene viser at parrelasjonen blir mer lik vennskapet, og at vennskapet blir mer lik den intimiteten som tidligere har vært forbeholdt kjærlighetsforhold. Eller kanskje heller: det oppstår noe nytt og tredje her – en «ny intimitet».

Når det gjelder endringene som skjer i heteroseksuelle familier, er det derimot mindre optimisme å spore. Mye av forskningen på slike familier har en tendens til å fokusere på hvordan den kjønnskomplementære arbeidsdelingen reproduseres. Dette gjelder også i de tilfellene der fedre deltar mer i den daglige omsorgen for barna (Aarseth, 2010; Smeby, 2017). Men en representativ undersøkelse fra USA bekrefter at det er en sammenheng mellom demokratisering av kjønnsrelasjonen etter modell av den doble likestillingen og fremveksten av ny intimitet (Gross, 2005). Det er dermed god grunn til å anta at den nye intimiteten som Giddens skisserer kan være mer utbredt i deler av de nordiske landene der den doble likestillingsmodellen er mer utbredt. I en norsk studie av «dobbelt-likestilte» akademikerpar argumenterer Aarseth (2011) for at lidenskapen på nye måter får næring gjennom at partnerne har et felles prosjekt der man deler frustrasjoner, hverdagslykke og drømmer. Både kvinnenes involvering i arbeidslivet og mennenes involvering i hverdagslivets emosjonelle relasjoner og utfordringer ser ut til å være sentrale elementer i dette nye fellesskapet. Men det ser også ut til å være viktig at begge deltar i og dermed har erfaring fra de samme praktiske gjøremålene i hverdagslivet. En mulig hypotese er derfor at mulighetene til å ha tid og overskudd å investere i et felles hverdagsliv er avgjørende, og at den nye intimiteten ikke nødvendigvis ville blomstret opp dersom likestilling først og fremst ble skapt gjennom at mer av hverdagslivets praktiske og emosjonelle oppgaver ble satt ut til andre.

Ny intimitet i foreldre–barn-relasjonen

Også foreldre–barn-relasjonen gjennomgår endringer som kan beskrives som en ny form for intimitet, og her vil vi særlig fremheve to dimensjoner. For det første skjer den samme demokratiseringen og intimiseringen vi over beskrev i relasjon til parforholdet. Foreldrenes relasjon til barna er i mindre grad fundert i familien som kollektiv institusjon og bæres i større grad av de emosjonelle båndene i relasjonen mellom en enkelt forelder og det enkelte barn. Også her kan vi se tegn til en «dyadisk vending» (Dermott, 2008), det vil si at relasjonene mellom barnet og en forelder fremheves som noe i seg selv, noe som skal stå på egne ben uavhengig av familien som et kollektiv. For det andre, og i nær sammenheng med dette, ser vi tegn til intensiverte krav til investering i barna. Denne intensiveringen handler ikke bare om å styrke samhørighet og kontakt, men også om barnets fremtidsmuligheter i den globale konkurransen som i økende grad preger utdannings- og arbeidsliv.

En viktig side ved dagens foreldreskap er foreldres orientering mot en emosjonelt nær relasjon til barnet, og forståelsen av at barnet bør behandles som en antatt likeverdig person. Denne demokratiseringen og intimiseringen henger sammen. Gullestad (1996) har beskrevet hvordan det i vår tid handler om å finne og utvikle seg selv, og at foreldrenes oppgave er å gi barnet ressurser til å klare nettopp dette. Å lære barnet å innordne seg eller å oppføre seg etter en bestemt standard, er mindre viktig. Mye tyder på at denne demokratiseringen av foreldre–barn-relasjonen av historiske og andre grunner står særlig sterkt i de nordiske land (Gullestad 1996). Dette bekreftes også i en nyere større internasjonal undersøkelse av hvordan foreldre i ulike land ser på barneoppdragelse (Doepke & Zilibotti, 2014). Sammenliknet med foreldre de fleste steder i verden ser nordiske foreldre ut til å legge større vekt på demokratiske relasjoner og barnas emosjonelle velvære. Representative undersøkelser viser også at ungdom opplever å ha mer tillitsfulle relasjoner til foreldrene sine enn tidligere og at flere enn tidligere gir uttrykk for at de setter pris på samvær i familien (Bakken, 2015). Det skapes altså nye former for kontakt og gjensidig tillitt og involvering i relasjonen mellom foreldre og barn.

Det er kanskje særlig i all oppmerksomheten rundt «nye fedre», det vil si fedre som er emosjonelt involvert i barnets hverdagsliv, at slike endringstrekk tydeliggjøres. Også her er tendensene tydeligere i Norden i mange andre land. Både fedre og mødre bruker mer tid på aktiv omsorg for barn enn tidligere. Mens fedres tid brukt på barneomsorg økte fra fem timer per uke i 1971 til 11,5 timer per uke i 2010, har mødrenes tid endret fra 16 timer til 18 timer (Kitterød & Rønsen, 2012, 175). Men det er særlig det som skjer i relasjonen mellom fedre og barn som forskerne har beskrevet med ord som en «ny intimitet» (Holter & Aarseth, 1993; Aarseth, 1994; Plantin, 2001; Bekkengen, 2002; Brandt & Kvande, 2003; Andersen, 2003; Johansson, 2004). Flere studier viser at de nye fedrene er drevet av et ønske om emosjonell involvering og tilhørighet som på nye måter forutsetter involvering i hverdagslivets mange praktiske gjøremål (Aarseth, 2008; 2011; Kvande & Brandt, 2013).

Det nye handler ikke om at fedre nå er blitt mer glad i barna enn tidligere, men at kjærligheten i større grad er fundert i hverdagslivets løpende hendelser og samvær (Johansson, 2004; Oftung, 2010). Mye tyder på at familiepolitiske ordninger som fedrekvote, som med «mild tvang» skulle få fedre til å ta sin del ansvaret for familiens hverdagsliv, har bidratt til å forløse eller styrke et ønske hos fedre om en mer selvstendig og nær relasjon til barna (Brandt & Kvande, 2013). Dette er nok resultat av flere forhold. Både en ny verdsetting av emosjonelle bånd og en tydeligere forståelse av at slike emosjonelle bånd krever tett interaksjon. Dette henger igjen sammen med familieinstitusjonens omforming. Alle må på nye måter forholde seg til samlivsbrudd som en teoretisk mulighet. Mens ekteskapet som et livsvarig arbeids- og kjærlighetsarrangement gjorde at forsørgerfaren var garantert tilgang til den hjemlige livslykke, kan dagens fedre ikke lenger ta for gitt at de «har» en familie. Det blir rett og slett mer problematisk å være en «fjern forsørgerfar» som har en relasjon til barna via mor (Holter & Aarseth, 1993; Aarseth, 2008). Mennenes tilgang til intimiteten blir sårbar. Den kan når som helst gå tapt, og dette kan nok være medvirkende årsak til at muligheten for å ende opp som en fraværende far oppleves av flere menn som en reell og nærværende trussel.

Denne sårbarheten blir også ekstra problematisk i det senmoderne samfunnet: Økt vekt på enkeltindividene og mindre «trygge» fellesskap gjør at den enkelte i større grad enn tidligere er avhengig av den form for intimitet og tilhørighet de nære relasjonene kan gi. Det er nettopp dette som er poenget hos Beck og Beck Gernsheim (1995) når de utpeker barnet som et vern mot redselen for fravær av kjærlighet, et anker i en verden der andre relasjoner og prosjekter omgis av ny usikkerhet: «a bastion against the vanishing chances of loving and being loved» (1995, s. 37). Barnet blir med andre ord en slags siste skanse når andre nære relasjoner i mindre grad er noe vi bare «har» som vi kan hvile i og være trygge på. De sterke følelsene som blusser opp i saker om barnets bosted etter samlivsbrudd bør nok også tolkes i dette perspektivet.

Det andre endringstrekket i foreldre–barn-relasjonen som jeg vil fremheve, er en type intensivering som ikke nødvendigvis er med på å styrke følelser av nærhet og tilhørighet. I den internasjonale litteraturen vektlegges særlig hvordan dagens foreldreskap er intensivert i betydning av at det kreves mer intensiv og kontinuerlig investering i barnet. Barn betraktes i mindre grad som noen som vokser opp og gradvis utfolder og utvikler seg (Lareau, 2002). Barnet trenger ikke bare kjærlighet, omsorg og oppdragelse. Det skal investeres i barnet, emosjonelt, mentalt og praktisk. Foreldre skal stimulere barnets selvutvikling ved å bygge opp en indre kraft til å skape og forme sitt eget liv. Det handler om selvfølelse, evne til selvdisiplin, fokus, lyst, motivasjon og indre driv (Vincent & Ball, 2007). Forskere har pekt på hvordan det intensiverte foreldreskapet kan ta form av et uendelig ansvar hvor foreldrene ikke kan gjøre nok for barna (Stefansen, 2008; Vincent & Ball, 2007). Et tidlig bidrag til denne litteraturen er amerikanske Sharon Hays (1998). I The cultural contradictions of motherhood beskrev Hays hvordan mødre i økende grad holdes ansvarlig for barnas utvikling, kognitivt, emosjonelt og sosialt. Morsrollen handler ikke bare om omsorg og kjærlighet og å sørge for at det er mat på bordet og at barna oppfører seg ordentlig. Mødre har et mye mer omfattende ansvar (jf. Vincent, 2010). Ord som curlingforeldre som har dukket opp i offentligheten speiler nettopp dette, foreldres forpliktelse til konstant tilrettelegging for barna.

Denne utviklingen skjer paradoksalt nok samtidig med det vi over beskrev som en nedtoning av familiens betydning som arbeidsfellesskap. Det kan altså se ut som at selv om oppgaver som tidligere lå til familiesfæren i større grad ivaretas av andre samfunnsinstitusjoner som barnehagen, skolen og fritidssektoren, intensiveres det relasjonelle arbeidet i familiens hverdagsliv.

Ny intimitet – gammel ideologi på nye flasker?

De sosiologiske teoriene om ny intimitet er blitt kritisert fra feministisk hold. For det første mener mange at teoriene mangler forankring i den empiriske virkeligheten (Brannen & Nilsen, 2005). Forestillingen om at individene blir stadig mer like og frie er også en utbredt ideologisk forestilling i det moderne vestlige samfunnet, en forestilling som overser videreføring av makt og ulikhet knyttet til kjønn og klasse (Jamieson, 1998). Det Giddens og Beck beskriver, er en dyadisk vending (Dermott, 2008) der de individuelle relasjonene, far–barn, mor–barn, mor–far, eller mor–mor på nye måter enn tidligere betones som noe i seg selv, ikke bare som del av familiefellesskapet. Men denne fortellingen om familien som et fellesskap basert på dyadiske relasjoner bundet sammen av rent emosjonelle bånd, er en ideologisk forvrengning. Tilhørighet og samhørighet kan ikke basere seg på «rene» følelsesmessige bånd og intime betroelser, men forutsetter at noen investerer i arbeidet med å utvikle og ivareta andre menneskers fysiske og psykologiske behov (Hochschild, 1997; Haavind, 2006; Smeby, 2017). Vi kan kanskje kalle dette intimitetens infrastruktur: det som skaper den sammenhengen som den nye intimiteten trenger for å utfolde seg.

Mye tyder på at denne intimitetens infrastruktur i mange heteroseksuelle parforhold fortsatt i stor grad er kvinners ansvar. Det er her slaget om fordelingen av ansvaret for familiearbeidet i dag står. På tross av økningen i kvinners yrkesdeltakelse og menns emosjonelle involvering tar kvinner fortsatt hovedansvaret for familiemedlemmenes og familiefellesskapets ve og vel; de identifiserer seg med og føler forpliktelse overfor hverdagslivets trivialiteter og nødvendige gjøremål (Haavind, 2006; Magnusson, 2006; Smeby, 2017; Aarseth, 2011). Ulla-Britt Lilleaas (2003) beskriver hvordan mange mødre har en type kroppslig beredskap for andre, som fedre i mindre grad har. Den kroppslige beredskapen er en «på vakt-situasjon» som mange kvinner opplever som følge av alle gjøremålene knyttet til rollen som den som ivaretar andres basale behov og følelser (2003, s. 42). Vedvarende beredskap krever store mentale og emosjonelle ressurser. Også andre beskriver et mønster der kvinner på en annen måte enn menn identifiserer seg med helheten i familiens hverdagsliv. Det er «ikke det følelsesmessige engasjementet eller de enkelte operasjonene, men den sammenhengende organisering som drives av disse følelsene, og som også vedlikeholder dem» (Haavind, 2006, s. 692). Det kan for eksempel handle om hva barnet skal ha på seg i morgen, planlegge å kjøpe inn bursdagsgaven til venner og familie eller ikke minst hvordan julens magi skal frembringes (Smeby, 2017). Selv i særlig likestilte par kan det se ut til at hun er mer emosjonelt investert i de andres velvære (Aarseth, 2011). Det er hun som kjenner det i magen utover dagen om et barn virker litt molefonken ved frokostbordet, eller engster seg for følgene dersom det viser seg å bli en kald regnværsdag og barna ikke har med nok klær i barnehagen.

Feministiske forskere har også pekt på at den nye omsorgsorienteringen fra menns side, og ønsket om å involvere seg i barnet, ikke nødvendigvis fører til en endring i relasjonen mellom kjønnene, men snarere må forstås som uttrykk for en ny barneorientert maskulinitet (Bekkengen, 2002). Det er menns behov for nære relasjoner til barnet for sin egen skyld som står i fokus. Den barneorienterte maskuliniteten er en ny diskurs som må forstås i lys av en ny barnesentrering i vår samtid, mener Bekkengen. Resonnementet er i tråd med Beck og Beck-Gernsheims tese som introdusert over, om at relasjonen til barnet har fått en ny betydning i det senmoderne samfunnet og på nye måter fremstår som kilden til det gode liv. I lys av dette betrakter Bekkengen den barneorienterte maskuliniteten som uttrykk for en modernisering av menns dominansposisjon.

Et annet spørsmål er om idealet om et «rent» emosjonelt fellesskap løsrevet fra forpliktelser og materielle nødvendigheter egentlig er et ideal eller et skrekk-scenario. Uten dagliglivets forpliktelser får vi et magert begrep om nærhet, tilknytning og kjærlighet. Den nye intimiteten som sosiologene skisserer, blir en frittsvevende dyade basert på drømmerier og betroelser løsrevet fra institusjonelle handlingssammenhenger og felles forpliktelser (Jamieson, 1999). Kjærligheten og arbeidet er på grunnleggende måter innfiltret i hverandre – men bør også være det, mener Jamieson. Giddens innrømmer selv at denne sammensmeltende kjærligheten er problematisk. Fordi han mangler et grep om noe som skaper samhørighet utover den flyktige lidenskapen, får han problemer med limet, og kjærlighetens magi varer bare «until further notice» (1991, s. 63). Lidenskapen får ny kraft, nettopp ved at den frigjøres fra ytre tvang og gjensidig avhengighet og i stedet forankres i den enkeltes subjektivitet. Men av samme grunn blir fellesskapet mindre forpliktende. Det er altså et spenningsforhold her, mellom lyst og selvutfoldelse og tilhørighet og forpliktelse.

Ny intimitet – middelklassens emosjonelle ideal?

Modernitetsteoretikere som Anthony Giddens (1991, 1992) og Ulrich Beck og Elisabeth Beck-Gernsheim (2001) har fått så ørene flagrer for sin teori om en ny type intimitet. Et viktig kritikkpunkt er at forestillingen om at kollektive institusjoner og forpliktelser avløses av emosjonelle bånd mellom individer, er en generalisering av den høyt utdannede middelklassens situasjon og virkelighetsanskuelse (Smart og Shipman 2004; Nilsen og Brannen 2005). Den nye intimiteten henger sammen med økt individualisering, at orientering mot individuell selvutfoldelse avløser tilhørighet og forpliktelse overfor fellesskap. Denne forbindelsen mellom individualisering, ny intimitet og middelklassens livsform kan på mange måter sies å være særlig sterk i de nordiske land. Mye tyder nemlig på at den doble likestillingsmodellen og de familiepolitiske ordningene både baserer seg på og fremmer en mer individualisert familiekultur som nettopp passer særlig godt med den høyt utdannede middelklassens livsanskuelse og forståelse av det gode liv (Skilbrei, 2004; Stefansen & Farstad, 2008; Stefansen & Skilbrei, 2009). Dette er kanskje enda tydeligere i den delen av middelklassen som jobber med kunnskap, mennesker og ideer, den såkalt «nye middelklassen» (Aarseth, 2011). Vi ser at det er par der begge har høy utdanning, som i størst grad slutter opp om ideen om lik deling av lønnsarbeid og familiearbeid (Kjelstad & Lappegård, 2010), det er foreldrepar der begge har høy utdanning som oftest har to fulle jobber (Kitterød, 2005) og som i snitt praktiserer en mer likestilt arbeidsdeling hjemme (Kitterød, 2000). Det er også fedre med høy utdanning som tar ut mest foreldrepermisjon (Grambo & Myklebø, 2009) og er mest positive til en reform som fedrekvoten (Bringedal & Lappegård, 2012).

Samtidig er det også mye som tyder på at forholdet mellom idealer og praktisk nødvendighet kan arte seg ulikt for familier i ulike sosiale grupper. Familier der begge parter har arbeiderklasseyrker jobber i økende grad full tid eller tilnærmet full tid (Ellingssæter, 2012). Likevel kan de ha andre ønsker og idealer for hvordan familielivet skal ordnes enn den sterke idealiseringen av den likestilte og individualiserte relasjonen vi ser i middelklassefamilier (Andersen & Aarseth, 2012). For eksempel viser flere studier at kvinner i arbeiderklassejobber kan ta avstand fra middelklassekvinners karriereorientering, som for dem fortoner seg som en nedprioritering av noe viktig, nemlig familiens hverdagsliv og familiefellesskapet som mål i seg selv (Skilbrei, 2003, 2004; Faber, 2008). Middelklasseforeldre ser ut til å være mer opptatt av at far etablerer en selvstendig relasjon til barnet. Både blant de med mindre utdanning og de som jobber i øvre sjikt i privat næringsliv som kan være preget av tøffere konkurranse og høyere inntekter, hegnes det i større grad om mer kollektive familieformer og det som gjerne går under betegnelsen tradisjonelle familiekulturer (Stefansen & Farstad, 2010; Lyng, 2017). I en studie av finanselitens familiekulturer finner Aarseth (2017) for eksempel en påfallende sterk betoning av skillet mellom familiesamvær og ytre krav i skole og samfunn. For eksempel er disse familiene opptatt av å bevare klare grenser mellom hardt arbeid i ukedagene og ren avslapning og hygge i helgene.

Mens middelklassepar i større grad slutter opp om likestilling som verdi og oftere har to heltidsjobber, ser det ut til å være trekk ved arbeiderklassefamiliers livssituasjon som gjør at de har andre verdier og ønsker for familielivet selv når de i praksis har to heltidsjobber. For eksempel kan foreldre med arbeiderklasseyrker i mindre grad vektlegge betydningen av fedres individuelle relasjon til barnet som noe uavhengig av familiefellesskapet (Farstad og Stefansen, 2015). Men at de ikke betoner den individuelle relasjonen til barnet betyr på ingen måte at de emosjonelle båndene til barna er mindre viktige. Poenget her er at det ser ut til å være en sammenheng mellom de kulturelle idealene for «ny intimitet» og middelklassens livsform, med større vekt på individets selvutfoldelse og binære relasjoner snarere enn kollektive fellesskap.

Ny intimitet i dag: Nye klasseskiller, nye drømmer?

Jeg har argumentert for at vi i de nordiske land i dag kan se konturene av nye former for kontakt og samhørighet. Den nye intimiteten vokser frem som følge av at den heteroseksuelle kjønnsdelte familieformen bygges ned. Samtidig ser vi også tegn til nye former for klasseskiller på intimitetens område. En ting er at arbeiderklassefamilier som kanskje av gode grunner vektlegger familiefellesskap og mer kjønnstradisjonell arbeidsdeling, i dag presses inn i en mer individualisert livsform basert på at alle har ansvar for sin egen selvforsørgelse. Mer problematisk er det kanskje at idealer om det gode liv som kan se ut til å ha stått sterkere i grupper med mindre utdanning, som ønsket om «å bare være sammen», «å ha tid sammen» og forståelsen av barns oppvekst som et mer naturlig og organisk forløp hvor de gradvis glir inn i en mer voksen tilværelse, er kommet under press. Nå gjelder det i økende grad, kan det se ut til, å investere. Investere, arbeide, reflektere. Både i parforholdet og i foreldre–barn-relasjonen. For selv om de nordiske land kan skilte med langt mindre konkurransejag og mye mindre forekomst av tidlig sortering av barnas livssjanser, er det skjedd et betydelig skifte i retning økte krav til oppfølging og investering i barna. Kanskje er det i økende grad slik i Norden som Robert Putnam (2015) har påpekt i en nordamerikansk kontekst: at kultiveringsidealet har fått fotfeste langt utenfor den ressurssterke middelklassen, samtidig som ressursene som kreves for å realisere det i form av tid, penger og systemkunnskap, fortsatt er skjevfordelt.

Mer generelt ser vi tegn til nye skiller basert på grad av emosjonell og refleksiv kompetanse, det vil si ressurser som setter den enkelte i stand til å uttrykke egne og lese andres behov og å kunne sette både egne og andres følelser i sammenheng med ulike momenter og tolke dem ut fra ulike synsvinkler. Som Eva Illouz (2007) har påpekt, er det mye som tyder på at det å få til de komplekse relasjonelle dynamikkene som dagens forhold består i, krever en bestemt form for emosjonell kompetanse som nettopp er basert på distanse og refleksjon. Det er mulig vi kan se tegn til nye klasseforskjeller på intimitetens område, som følge av at en slik refleksiv emosjonell kompetanse får økt betydning når man skal hanskes med den nye intimiteten. De nære relasjonene blir krevende på nye måter når de ikke er forankret i tradisjon og felleskapsforpliktelser, men er noe som skal skapes og næres kontinuerlig. På den annen side er det tegn til at de nye og mer refleksive relasjonene som har best grobunn i middelklassefamilier, er sårbare for press utenfra i retning stadig bedre relasjoner og stadig mer optimal personlig vekst (Olsvold et al., 2017). Man kan ikke bare være sammen, man må være sammen på en måte som fremmer vekst og øker prestasjonsnivå (Stefansen & Aarseth, 2011). Dette presset blir imidlertid særlig sterkt dersom samfunnet for øvrig er sterkt konkurransepreget. Også på denne måten henger den nye intimitetens rammevilkår tett sammen med utviklingen i samfunnet for øvrig.

Takk

Tusen takk til Kari Stefansen for viktige innspill til denne artikkelen. Takk også til to anonyme refereer.

Litteratur

Ahlberg, J., Roman, C., & Duncan, S. (2008). Actualizing the «Democratic Family»? Swedish policy rhetoric versus family practices. Social Politics 15(1), 79–100.

Andersen, A. (2003). Menn skaper rom for foreldreskap og familie. Farskapets betingelser i en heteronormativ kultur. Dr. polit.-avhandling. Trondheim: NTNU.

Anderson, E. (2005). Orthodox and inclusive masculinity: Competing masculinities among heterosexual men in a feminized terrain. Sociological Perspectives, 48(3), 337–355.

Bakken, A. (2015). Ungdata. Nasjonale resultater 2014. NOVA rapport 7/15. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus.

Ball, S. (2003). Class, Strategies and the Education Market. The Middle Classes and Social Advantage. London: RoutledgeFalmer.

Ball, S.J., Bowe, R., & Gewirtz, S. (1995). Circuits of schooling: a sociological exploration of parental choice of school in social class contexts. The Sociological Review, 43(1), 52–78.

Barth, E., Moene, K., & Wallerstein, M. (2003). Likhet under press: utfordringer for den skandinaviske fordelingsmodellen. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Bauman, Z. (2013). Liquid love: On the frailty of human bonds. John Wiley & Sons.

Beck, U., & Beck-Gernsheim, E. (1995). The Normal Chaos of Love. Cambridge: Blackwell.

Bekkengen, L. (2002). Män får välja – om föräldraskap och föräldraledighet i arbetsliv og familjeliv. Malmö: Liber.

Bjørnholt, M., Stefansen, K., Wężyk, A., & Merecz-Kot, D. (2017). The Role of Family Policy Regimes in Work–Family Adaptations: Polish Parents in Norway and Poland. Central and Eastern European Migration. Online first. DOI: http://dx.doi.org/10.17467/ceemr.2017.12.

Bourdieu, P. (1986/2004). The forms of capital. I Ball, S.J. (red.), The Routledge Falmer reader in sociology of education. London: Routledge Falmer.

Bourdieu, P. (1987). What makes a social class? On the theoretical and practical existence of groups. Berkeley Journal of Sociology: A critical review, XXXII:1–17.

Brandt, B., & Kvande, E. (2003). Fleksible fedre. Oslo: Universitetsforlaget.

Brandt, B., & Kvande, E. (red.) (2013). Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten. Oslo: Universitetsforlaget.

Brannen, J., & Nielsen, A. (2005). Individualization, Choice and Structure: A Discussion of Current Trends in Sociological Analysis. The Sociological Review, 53(3), 412–428.

Coleman, J.S. (1988). Social capital in the creation of human capital. American journal of sociology, 94, S95–S120.

Dermott, E. (2008). Intimate Fatherhood: A Sociological Analysis. London: Routledge.

Doepke, M., & Zilibotti, F. (2014). Parenting with Style: Altruism and Paternalism in Intergenerational Preference Transmission. Cambridge, MA: National Bureau of Economic Research.

Ellingsæter, A.L. (2006). The Norwegian Childcare Regime and its Paradoxes. I Ellingsæter, A. L & Leira, A. (red), Politicising Parenthood in Scandinavia: Gender Relations in Welfare States. Bristol: The Policy Press.

Ellingsæter, A.L., & Leira, A. (2006). Politicising Parenthood in Scandinavia. Bristol: Polity Press.

Eydal, G.B., & Rostgaard, T. (red.) (2016). Fatherhood in the Nordic welfare states: Comparing care policies and practice. Policy Press.

Farstad, G.R., & Stefansen, K. (2015). Involved fatherhood in the Nordic context: Dominant narratives, divergent approaches. NORMA – International journal for masculinity studies, 10(1), 55–70.

Finch, J. (2007). Displaying families. Sociology, 41(1), 65–81.

Fraser, N. (1994). After the family wage. Political Theory, 22(4), 591–618.

Furedi, F. (2001). Paranoid Parenting: How Anxiety Prevents us from being good parents. Allen Lane: London.

Giddens, A. (1992). The Transformation of Intimacy: Sexuality, Love and Eroticism in Modern Societies. Cambridge: Polity Press.

Gillies, V. (2003). Family and Intimate Relationships: A review of the Sociological Research. Families and Social Captial ESRC group. London: South Bank University.

Gillis, J.R. (2002). Our imagined families: The myths and rituals we live by. Emory Center for Myth and Ritual in American Life Working Paper, 7.

Golden, D., Erdreich, L., & Roberman, S. (2017). Concerted cultivation and natural growth? Perceptions and practices among Russian, Palestinian and Jewish middle-class mothers in Israel. Paper presented at the ECER conference, Copenhagen, 23–25. August 2017.

Grambo, A-C., & Myklebø, S. (2009). Moderne familier – tradisjonelle valg. NAV-rapport nr. 2.

Gross, N. (2005). The Detraditionalization of Intimacy Reconsidered. Sociological Theory, 23, 286–311.

Gullestad, M. (1996). From obedience to negotiation: dilemmas in the transmission of values between the generations in Norway. Journal of the Royal Anthropological Institute, 25–42.

Hays, S. (1998). The cultural contradictions of motherhood. Yale University Press.

Hirdman, Y. (1990). At lägga livet till rätta: studier i svensk folkhemspolitik. Stockholm: Carlssons.

Hochschild, A. (1997). The timebind. When work becomes home and home becomes work. New York: Metropolitan Books.

Hochschild, A. (2003). The commerzialization of intimate life. notes from home and work. Berkeley: University of California Press.

Holter, H., Henriksen, H.V., Gjertsen, A., & Hjort, H. (red.) (1975). Familien i klassesamfunnet. Oslo: Pax.

Holter, Ø.G., & Aarseth, H. (1993). Menns livssammenheng. Oslo: Gyldendal.

Illouz, E. (2007). Cold intimacies. the making of emotional capitalism. Malden: Polity Press.

Jamieson, L. (1998). Intimacy. Personal relationships in modern times. Cambridge: Polity Press.

Jamieson, L. (1999). Intimacy Transformed? A Critical Look at the ’Pure Relationship’, Sociology, 33(3), 477–494.

Johansson, T. (2004). Faderskapets omvandlingar: frånvarons socialpsykologi. Daidalos.

Jonasdottir, A.G. (1991). Love, Power and Political Interests. Ørebro: Ørebro Studies.

Kitterød, R.H. (2000). Hus- og omsorgsarbeid blant småbarnsforeldre: Størst likedeling blant de høyt utdannede. Samfunnsspeilet, 5, 34–47. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Kitterød, R.H. (2005). Han jobber, hun jobber, de jobber. Arbeidstid blant par av småbarnsforeldre. Rapport 2005/10. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Kitterød, H., & Rønsen, M. (2011). Husmor i likestillingsland. Samfunnsspeilet 1/11. Oslo: Statistics Norway.

Kitterød, H., & Rønsen, M. (2012). Kvinner i arbeid ute og hjemme. Endring og likhet. I Ellingsæter, A.L. & Widerberg, K. (red.), Velferdsstatens familier. Nye sosiologiske perspektiver. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Lareau, A. (2003). Unequal childhoods: Race, class and family life. Berkeley: University of California Press.

Lilleaas, U-B. (2003). Fra en kropp i ustand til kroppen i det moderne. rapport 2. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Lyngstad, T. H. (2004). The Impact of Parents’ and Spouses’ Education on Divorce Rates in Norway. Demographic Research, 10, 121–142.

Løvgren, M., Stefansen, K., Smette, I., & Mossige, S. (2017). Barn og unges utsatthet for fysisk vold fra foreldre. Endringer i mild og grov vold fra 2007 til 2015. Norges Barnevern, 94(02), 110–124.

Magnusson, E. (2006). Hon, han och hemmet. Genuspsykologisk perspektiv på vardagslivet i nordiska barnfamiljer. Stockholm: Natur och kultur.

Melby, K. (1999). Husmorens epoke. 1900–1950. I Blom, I. & Sogner, S. (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie. Fra vikingtid til 2000-årsskiftet. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

Melby, K., Ravn, A.-B., & Wetterberg, C.C. (red.) (2008). Gender equality and welfare politics in Scandinavia. The limits of political ambition? Policy Press, Bristol.

Morgan, D. (1996). Family connections: An introduction to family studies. Cambridge: Polity Press.

Morgan, D. (2011). Rethinking family practices. Hampshire: Palgrave Macmillan.

Noack, T., & Lyngstad, T. (2012). Samlivsrevolusjonen. I Ellingsæter, A.L. & Widerberg, K. (red.), Velferdsstatens familier. Nye sosiologiske perspektiver. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Ohlsson-Wijk, S. (2011). Sweden's Marriage Revival: An analysis of the new-millennium switch from long-term decline to increasing popularity. Population Studies, 65(2), 183–200.

Olsvold, A., Aarseth, H., & Bondevik, H. (2017). ‘I think my son is a wonderful chap’: Working-class and middle-class fathers’ narratives of their son’s ADHD diagnosis and medication. Families, Relationships and Societies, https://doi.org/10.1332/204674317X15034051559819

Plantin, L. (2001). Män, familjeliv och föräldraskap. Umeaå: Boréa.

Putnam, R.D. (2000). Bowling alone: America’s declining social capital. I Culture and politics (s. 223–234). Palgrave Macmillan, New York.

Putnam, R.D. (2015). Our kids: The American dream in crisis. New York: Simon & Schuster.

Reay, D. (2004). Gendering Bourdieu’s concept of capitals? Emotional capital, women and social class. I L. Adkins & B. Skeggs, Feminism after Bourdieu. Oxford: Blackwell Publishing.

Roseneil, S., & Budgeon, S. (2004). Cultures of Intimacy and Care Beyond ’the Family’: Personal Life and Social Change in the Early 21st Century. Current Sociology, 52(2), 135–159.

Sherman, R. (2016). Conflicted cultivation. Parenting, privilege, and moral worth in wealthy New York families. American Journal of Cultural Sociology, 1–33. DOI: http://dx.doi.org/10.1057/s41290-016-0012-8.

Skilbrei, M.-L. (2004). Mine, dine og våre saker. likestillingspolitikk for viderekommende. Kvinneforskning, 4, 76–92.

Smart, C. (2007). Personal lives. Cambridge: Polity Press.

Smeby, K.W. (2017). Likestilling i det tredje skiftet? Heltidsarbeidende småbarnsforeldres praktisering av familieansvar etter 10 uker med fedrekvote. Dr. Polit-avhandling Institutt for sosiologi og statsvitenskap NTNU. Trondheim: NTNU.

Smette, I., & Stefansen, K. (2017). Raising girls and boys. Exploring cultivational parenting through a gender lens. Paper presentert på ECER konferansen, København, 23–25. august 2017.

Solheim, J. (2012). Den nordvesteuropeiske modellen. Familie og hushold i historisk og komparativt perspektiv. I Ellingsæter, A. L. & Widerberg, K. (red.), Velferdsstatens familier. Nye sosiologiske perspektiver. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Stefansen, K. (2008). Et uendelig ansvar. Om foreldreskap i middelklassen. I Olsen, B.C.R. & Bø, B.P. (red.), Utfordrende foreldreskap. Oslo: Gyldendal.

Stefansen, K. (2011). Foreldreskap i småbarnsfamilien: Klassekultur og sosial reproduksjon. Oslo: NOVA. (Avhandling PhD).

Stefansen, K., & Aarseth, H. (2011). Enriching intimacy: the role of the emotional in the ‘resourcing’ of middle-class children. British Journal of Sociology of Education, 32(3), 389–405.

Stefansen, K., & Farstad, G.R. (2008). Småbarnsforeldres omsorgsprosjekter. Betydningen av klasse. Tidsskrift for samfunnsforskning, 49(3), 343–374.

Stefansen, K., & Skilbrei, M-L. (2009). Klasseblind familiepolitikk. Kronikk i Dagsavisen, 25. mars.

Stefansen, K., Smette, I., & Strandbu, Å. (2016). Understanding the increase in parents’ involvement in organized youth sports. Sport, Education and Society Online first, 1–11. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/13573322.2016.1150834.

Stefansen, K., Strandbu, Å., & Smette, I. (2017). Foreldre som «bakkemannskap» for ungdomsskoleelever: klasserelaterte forskjeller. I Erstad, O. & Smette, I. (red.), Ungdomsskole og ungdomsliv. Oslo: Cappelen Akademisk.

Svensson, L. (2008). Hemmens organisering och svenska hushålls tidsanvänding 1920-1990. Rapport 19/2008. Uppsala: IFAU

Taylor, C. (2004). Modern social imaginaries. Durham: Duke University Press.

Thagaard, T., & Stefansen, K. (2014). Expressions of commitment and independence: Exploring men’s emotional responsibility in heterosexual couple relationships. Nordic Journal of Social Research. 5, 21–38.

Vincent, C. (2010). The sociology of mothering’. I Apple, M. W., Ball, S. J. & Gandin, L. A. (red), The Routledge international handbook of the sociology of education. London: Routledge: 109–120.

Vincent, C., & Ball, S.J. (2007). 'Making up' the middle-class child: Families, activities and class dispositions. Sociology, 41(6), 1061–1077. DOI: http://dx.doi.org/10.1177/0038038507082315.

Vincent, C., Braun, A., & Ball, S.J. (2008). Childcare, choice and social class: Caring for young children in the UK. Critical Social Policy, 28(1), 5–26.

Vaage, O.F. (2012). Tidene skifter. Tidsbruk 1971–2010. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Weeks, J., Heaphy, B., & Donovan, C. (2001). Same sex intimacies: Families of choice and other life experiments. London: Routledge.

Aarseth, H. (2008). Samstemt selvskaping: Nye fedre i ny økonomi. Tidsskrift for kjønnsforskning, 2.

Aarseth, H. (2010). Moderne spydspisser eller de siste asketer? Nytt Norsk Tidsskrift, 1–2, 33–45.

Aarseth, H. (2011). Moderne familieliv. Den likestilte familiens motivasjonsformer. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Aarseth, H. (2011). Moderne familieliv. Den likestilte familiens motivasjonsformer. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

1Sverige og Norge er de landene som har gått lengst i retning av å legge til rette for den doble likestillingsmodellen, at både menn og kvinner skal ha mulighet for både tid med familie og full deltakelse i lønnsarbeid. Se for eksempel Melby m.fl., 2008 og Eydal m.fl., 2015 for diskusjon av de ulike familiepolitiske velferdsordningene i de ulike nordiske land.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon