Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Alene hjemme?

Et essay om singelliv, myter og fortellinger om ensomhet og tilhørighet
Home alone? An essay about being solo, myths and stories about loneliness and belonging
Førsteamanuensis, familieterapeut, forfatter og forsker

Dette essayet reflekter rundt singelliv som livsform. Stereotypier om enslige og single mennesker hevder at det å være singel er ensomt, forbundet med dårlig helse, psykisk og fysisk, og er å regne som ufrivillig unntakstilstand. I dette essayet stiller jeg spørsmål ved virkningen av disse stereotypiene og hvordan de kan være med på å hemme nysgjerrighet på andre fortellinger om det å leve singel. Stadig flere i den vestlige verden lever singelboende, og ny kunnskap viser at mange lever single som et aktivt valg. Hvordan møter familieterapeuter og forskere single mennesker, og hvilken innsikt går vi glipp av hvis vi tar de nevnte stereotypiene for gitt? Har vi språk og begreper som inkluderer og utvider de ulike fortellingene om livsformer, relasjoner og nyere intimiteter i vår tid?

Nøkkelord: singel, aleneboer, stereotypier, diskurser om samliv

This essay explores different stereotypes and discourses about living solo, being single in a society where being a couple is highly ranked. It is a paradox that many of us take for granted a preference to be a couple, even though there is an increasing tendency to live alone.

   In this essay, questions are raised: how we as therapists can be curious and attentive to the stories and narratives of living as a single, and to the manifoldness of life-forms, when it comes to intimacy.

Keywords: single life, stereotypes, curiosity, discourses

Spådommen

Som barn var jeg lidenskapelig opptatt av andres familier. Jeg kan ennå erindre kriblingen i kroppen hver gang jeg fikk lov til å overnatte hos en venninne. Alt var spennende, annerledes lukter, nye typer pålegg til frokost og forskjellige rutiner og skikker. Jeg sugde til meg atmosfæren, og var forundret over små og store variasjoner i de ulike hjemmene.

Bestevenninnen min hadde en mor som var litt spesiell, som vi sa den gangen. Slik jeg husker det, satt hun for det meste i lenestolen sin foran vinduet og røykte og drakk kaffe. På bordet ved siden av henne lå en rød-sort Winnertip i plast, og en glasskål med sortblanke lakrisbåter. Av og til var hun i ekstra godt humør, og da ville hun gjerne spå oss. Hun stokket kortene, la dem utover duken, rynket pannen og stirret ned på bildekortene før hun endelig sa noe. Det endte likt hver gang, en prins, en knekt, en konge: Husk det, jentene mine, det finnes en til alle. Akkurat slik sa hun det. En kjærlighetsformel: Det finnes en til alle, og slik visste vi det, at der ute, der fremme, fantes det en, den ene. Det lå en trygghet i denne spådommen. Vi trengte ikke å bekymre oss for å bli ensomme, eller enslige slik nabo Magda var, eller hun underlige frøken Stiklestad, som hadde kommet flyttende til bygda som vikarorganist.

Senere i livet skulle jeg erfare at denne formelen var upålitelig og utilstrekkelig: For noen ser det ut til at den eneste ene ikke kommer – eller han/hun stikker innom for så å gå. For andre igjen viser det seg å være flere enn den ene. Det har skjedd en matematisk intimitetskollaps.

Møtet med Rauni

Da jeg var i slutten av tjueårene, reiste jeg til Øst-Finnmark for å jobbe som familieterapeut i en landsdel med et barskt klima, mørketid og nordlys. Vi var få ansatte i et lokale med flere ledige rom. Kontoret mitt hadde radiatorvarme og lysrør i taket. Vi hadde ingen ventelister, vi tok imot alle som ville snakke med oss. Par, familier, kvinner og menn som levde alene, og naboer som var røket uklar.

Mørketida gjorde inntrykk. Landskapet ble sort, og mørket støvaktig. Fjellene, havet, trærne ble skjult, nærmest borte, kun et øyeblikk midt på dagen strimet et skimmer av lys over himmelen.

En av de klientene jeg husker best, kan vi kalle Rauni. Rauni var en finsknorsk femtiåring, henvist av turnuslegen. På inntaksskjemaet sto det at hun kjente seg ensom og at hun muligens var klinisk deprimert.

For å komme til kontoret måtte hun ta buss i flere timer, så hun fikk alltid dobbelttime. I bagen hadde hun et par pensko som hun skiftet til, før vi startet samtalen.

Rauni snakket lavt, og hadde en aksent som brøt mot finsk. Det var noe suggererende over hennes langsomhet i talemåten. «Jeg har vært kjær, men jeg har ikke truffet den rette, ikke på den måten», sa Rauni. Det var en sorg som ikke var knyttet til tapet av en konkret person, en sorg som var blitt til en tilstand og stillstand.

Jeg kjente meg som en hjelpeløs terapeut i møte med Rauni. Jeg ble urolig og utilpass. Jeg følte jeg trådte vannet. Hennes ulykkelige blikk raspet hardt i mitt eget lengtende hjerte. Jeg var ung, jeg var sårbar. Jeg ønsket så sterkt at hun skulle finne seg en mann, og leve lykkelig. Som i eventyrene, der han finner henne, som i terapifortellingene; et godt samliv er som å komme hjem.

I ettertid har jeg fundert over hvorfor jeg ble så ømskinnet og tok skjebnen til Rauni innover meg som et fysisk ubehag. Hvorfor ble jeg ikke like urolig av møtene med de ulike menneskeskjebnene i parforholdene? De ensomme, desperate, lidende og lengtende klientene som tilhørte et par? De, som hver for seg eller sammen, kjempet uverdige kamper, klorte seg fast eller rev seg løs? For det var ingen tvil, jeg var mer tykkhudet, jeg tålte bedre klientens smerte og frustrasjon hvis det lidende subjektet tilhørte et parforhold.

Paradokset

I sosiologien blir det romantiske parprosjektet ofte omtalt som den nye religion (Beck & Beck-Gernsheim, 1995). Når kollektiv mening forvitrer i form av opplevelse av meningstomhet, porøs tilhørighet, fravær av tradisjoner og opplevelser av brudd med slekt og kjernefamilie, opplever mange at parforholdet (og den til enhver tid, valgte familien) blir et Utopia, Et sted hvor mening skapes, tilhørighet bygges, og der man skaper seg sitt ly i en urolig verden. Det mobiliseres: et helt terapifagfelt samler seg – for å bistå dyaden. Det analyseres og diagnostiseres: Parforholdet gjøres til et livsstilsprosjekt.

Og samtidig, et lite paradoks: Aldri har det vel noen gang vært så mange single og aleneboere som nå i de rikeste landene i Europa. Ifølge SSB-statistikk øker antall aleneboende for hvert år. Tall i seg selv er ikke viktig i dette essayet, men de viser en tendens, en trend som er interessant, gitt at singellivet er relativt uutforsket når det gjelder livsform. Det at flere velger eller ikke velger å bo alene, skyldes strukturelle trekk som det at det bygges små leiligheter, seriemonogamiets fremvekst og det at flere har økonomiske ressurser til å bo alene. Like viktig i denne sammenhengen er det å forstå individualiseringsprosesser i vår tid. På åttitallet kom selvrealiseringsbølgen. «Elsk deg selv» ble et mantra. Begreper som selvfølelse, selvrealisering, selvkjærlighet, selvtillit, er importert i hverdagsspråket med den største selvfølge. I vår tid har samfunnet utviklet strukturer og diskurser som gjør at det å leve alene, også for ganske mange, blir et valg man tar og ikke bare en situasjon man befinner seg i. Dyrkingen av individet, og det individuelle, blir et kulturhistorisk fenomen, et etisk premiss i seg selv; man skylder å bli den beste utgaven av seg selv, og slik blir individualisme en av samfunnets viktigste -ismer i dag (Beck & Beck-Gernsheim, 2001).

Tilhørighetshierarki

Språket vi bruker om intimitet er avslørende, og språket lekker av implisitt mening om hva som er bra, viktig og mindre bra.

Tilhørighetshierarkier speiles i språket, som for eksempel i utsagnene bare venner, eller eks, ingenting mellom oss – disse tre utsagnene er reduserende og måler tilhørighet opp mot en parrelasjon. Og det blir skapt og vedlikeholdt gjennom myter, fortellinger, boligstrukturer og økonomi, hvor gifte og samboere står på toppen, og ensligboende uten kjæresteopplegg står på bunnen.

Vi mangler språk for mellomrommene, for det som ligger mellom kjæreste og venn, selv om det dukker opp nye begreper som avspeiler andre praksiser, som det at man godt kan ha sex uten å være forpliktet i en kjæresterelasjon, som Fucking friends eller kameratsex. En slik avtale er ikke avhengig av et romantisk premiss, forelskelse eller ønske om kontinuitet. Likevel forstår jeg dette fenomenet som noe «ungdommene» driver med i en periode av sitt liv, på vei til voksenlivet og ikke som en etablert praksis, men her kan jeg ta feil.

I terapi og samtaler med par som velger å gå fra hverandre, har jeg merket det godt, det at språket blir for skrint for å kunne ivareta en langvarig relasjon, og dens betydning hvis man etter to, femten, eller tjueårs relasjon, blir redusert til en eks. Assosiasjonene til en eks er for mange knyttet til exit, altså en som trer ut, en som blir borte og en som hører fortiden til. Hvordan finne begreper, og språk, som kan ta vare på det verdifulle i en slik historie som to har delt, og samtidig løfte frem relasjonens videre potensial til å bli noe annet, til å være signifikant, også der det kommer inn nye partnere? For i begrepet eks ligger det ingen fremtid, slik det gjør i ordene partner eller kjæreste.

Hjertertrumfen ligger igjen på bordet. Det romantiske premisset står støtt: Enten elsker du meg, eller så gjør du det ikke. Alt eller ingenting. Vi elsker av hele vårt hjerte, ikke det halve. I et slikt perspektiv, alt eller ingenting, blir det lite plass til gråsoner, ambivalens, tvil og bevegelse.

Det uklare, det utvetydige blir rotete, fordi vi i kategoriene søker det entydige.

Mennesker forteller om sitt livs nederlag og stiller seg selvgranskende, nærgående spørsmål:

  • Hvorfor treffer jeg ikke den rette?

  • Hvorfor kan jeg ikke slå meg til ro med den jeg har?

  • Hvorfor får vi det ikke til?

Intimitet gjøres til noe man skal få til, lykkes i: på det dypeste, til et sted å søke ly, erfare ekstase, søke hjem, igjen og igjen. På det sunneste, folkehelse, mennesker i lykkelige parforhold lever lenge. På det beste, til kunst, iscenesettelse av de skjønne dyder (Øfsti, 2008).

Og så levde hun lykkelig alene, alle sine dager?

Will not … sulk about having no boyfriend, but develop inner poise and authority and sense of self as woman of substance, complete without boyfriend, as best way to obtain boyfriend. (Fielding 1996: 2)

I overskriften her har jeg vridd litt på et av de mest kjente premissene i det romantiske par-eventyret, det som lover evig lykke, for de to. I den grad vi kan snakke om tatt-for-gitte holdninger knyttet til par og samliv, er det gjennomgående at det beste, den mest naturlige livsformen for intimitet og samliv, handler om å være i et parforhold. I selvhjelpslitteraturen, i media og i forskning som bygger på helse- og livskvalitetsundersøkelser, er det en rød tråd: gifte folk/folk som lever i parforhold har bedre psykisk og fysisk helse enn enslige (Lau, Moum, Sørensen & Tambs, 2002; Grønli, 2011).

Og mens jeg skriver denne teksten, hører jeg min indre stemme hviske, og skrape nærmest argumenterende: Å ha en kjæreste, det er jo selve meningen med livet. For når alt kommer til alt, er det ikke det de som er single innerst inne drømmer om, det å finne den rette?

Psykologiforskeren Bella DePaulo (2006) har forsket, undersøkt og blogget om singelliv gjennom tretti år. Hun har presenter seg på hjemmesiden som Singel at heart, hun er med andre ord en begeistret aleneboer som i stor grad har viet livet sitt for å fremheve andre fasetter av singellivet enn den ensomme, enslige og reduserte livsførselen som ofte blir presentert når man snakker om single. Hun fremhever at single, eneboere, opplever at de har økt selvbestemmelse og kvalitet i livet sitt. Flere av informantene hevder at de lever autentiske og meningsfylte liv. Ifølge denne forskningen finner man at aleneboere er vel så sosialt aktive sammen med familie, har utvidet nettverk og gjør mye av det som tradisjonelt tilhører familiesfære og parlivet.

Dagligspråket lekker og avslører fordommer. Bella DePaulo har kalt stereotypier og negative forutinntattheter om singellivet for singelisme. Denne form for diskriminering har lenge gått under både den akademiske og kulturelle radaren, til forskjell fra mer tydelige og vedtatte former for diskriminering som rasisme, og sexisme. (Morris, Sinclair og DePaulo, 2007)

Hvordan kan vi bevisstgjøre holdninger, tanker og fordommer, og ikke minst gjenkjenne tatt-for-gitte holdninger i språket? Når det kommer til det å leve singel, hører man ofte spor av en mangelretorikk: Single er de som ikke får det til, de er ikke attraktive nok, de passer ikke til å leve i parforhold, og kanskje er de kresne? Kanskje er de belemret med umodne personlighetstrekk og/eller svak tilknytningsevne?

I et psykodynamisk tilknytningsperspektiv vektlegges tidligere barndomserfaringers betydning for senere muligheter til intimitet og nærhet. Folkepsykologien blir til lineære sannheter: «Jeg vokste opp i en dysfunksjonell familie, jeg velger feil partnere, eller jeg beskytter meg mot intimitet fordi jeg er relasjonelt skadet.»

Et moralsk repertoar kan også tas i bruk; den single er selvopptatt, har en karrierebevisst livsstil og er grunnleggende sett egosentrisk.

Diskriminering av den single livstilen er ikke voldelig eller voldsom slik man kan finne det i vold mot homofile eller rasisme. Den er likevel både subtil og strukturell. En ting er det økonomiske aspektet, som boutgifter, forsikringer, reisepakker, det faktum at par og familier blir subsidiert. Det er den subtile diskrimineringen jeg er opptatt av her, antagelsene om den single, og hvordan man møter den single når man selv er i et parforhold.

Hvorfor er du singel, hvorfor finner du deg ingen partner? Hva er det med deg? Man stiller ikke spørsmål til de gifte – hvorfor er du i et forhold?

Enten du lever som singel eller ikke, kjenner du deg kanskje igjen i dette.

Du tar av for jobbpresset når de andre må hjem. Du blir invitert til andre par, men helst midt i uken. Du tar det minste rommet med den dårligste madrassen på hyttetur eller hjemme hos foreldrene dine, som du også tar deg av, siden du har mer tid enn de andre søsknene dine. Du betaler dobbelt så mye i spleisegave som paret gjør. Du stiller dobbelt opp på alle former for dugnader, for du har ingen annen som representerer ditt hushold.

Det er nå så… Vanskeligere er det med de implisitte antagelsene om at den single lever et halvgodt liv, et mislykket liv, et ensomt liv.

Singelrepertoar

I boken The Single Woman har Jill Reynolds (2008) bearbeidet funn fra sitt doktorgradsarbeid. Hun fremhever fire repertoarer som til en viss grad karakteriserer oppfatninger om single slik jeg nettopp har vist, via hverdagsspråket.

  • Singleness as personal deficit

  • Singleness as social exclusions

  • Singleness as independence and choice

  • Singleness as self-development and achievement

De to første kategoriene passer inn i de stereotypiene som forbinder singellivet med ulik grad av ensomhet og isolasjon. At de lever ulykkelige liv og har mislykkes. I disse fortellingene gjentas ulykkehistoriene, livet som single leves i skyggen og i påvente av noe annet.

De to neste snakker inn i diskurser om singellivet som noe valgt, og som noe som gir selvutvikling og selvrealisering. Dette er interessante funn om det å leve singel som ikke går inn i den psykologiske mangeltenkningen eller den moralske karakteriseringen.

Etter hvert har disse mer positivt ladete oppfatningene av singellivet blitt tydeligere i forskningen. Roseneil (2006) spurte et utvalg single over tid, og forsket på deres praksis, vaner og verdier med en intensjon om å forstå hvordan single faktisk lever og hva de tenker om sin leveform. De fant at informantene utfordret tidligere sosiologisk forskning om at det være barnløs, er et ensomt liv (uten intimitet) og at ønsket om at å leve i partnerskap gjelder for nesten alle. I tillegg kom det frem at de verdsatte (også de i kategorien som ikke var frivillige single) livet uten fast partner, som et fullverdig liv i seg selv. Roseneil hevder nødvendigheten av å fortsette å forske empirisk og å teoretisere relasjoner mellom partnerskap og det single husholdet. Slik jeg reflekterer, trenger vi å utvikle teorier og forståelse for hvordan lever folk i gråsoner, hvilke avtaler som finnes, hvordan man gjør det med arv, hvordan høytider feires. Man må også se på psykologiske og relasjonelle forandringer, som hvem tar vare på hvem, hvordan får single mennesker omsorg, hvem ringer de til når de er i nød, og hvem inviteres når noe skal feires.

I 2013 kom boken Living Alone av Jamieson og Simpson. De bekrefter at i Nord-Europa bor nesten halve befolkningen alene. Et ganske stort tall. Mørketall? Forfatterne setter i gang en debatt om identitet og personlig liv. Hvordan forstår den single livet sitt, i relasjon til andre? Hvilke roller opplever de blir tildelt dem? Hvordan fremstår fortellingen om den single, outsideren? Hva betyr hjem for en person som lever alene? Det å ta singlelivet på alvor vil innebære også å ta relasjonene i den som lever alene, på alvor. Igjen, en påminnelse om ikke å ta for gitt at den man bor sammen med, er den man nødvendigvis kjenner seg mest fortrolig med.

Langtidslengtende – identitet og tilhørighet i litteraturen

Robinsonade er en litterær sjanger som beskriver hvordan det er å strande på en ensom øy, konkret og i overført betydning, en overlevelsesfortelling med utgangspunkt i gutteromanen. (Ridderstrøm, 2016) Det er fascinerende å lese, enten det er om Ronja Røverdatter og Birk som bor i Bjørnegrotta og overlever på vekster og gjenstander de finner i skogen, eller om det er den kvinnelige hovedpersonen i Veggen, som plutselig en morgen våkner opp og befinner seg bak en glassvegg og strander der med en hund og noen husdyr som eneste selskap.

I disse fortellingene leser jeg inn et premiss, den individuelle frihet, som et motsvar til den eksistensielle ensomheten som også blir beskrevet i litteraturen. Individene i disse romanene blir skrevet frem som mestrende, som kompetente – noe som klinger med ideen om selvberging og overlevelse.

I norske samtidsromaner er det også fortellinger om mennesker som lever alene. Deres liv har det ved seg at personene ofte har strandet i et ensomt liv hvor de må klare seg selv. Vi møter single menn og kvinner, på vei ut av – eller på vei inn i – relasjoner.

Det er likevel ikke så mange fortellinger om det interessante singellivet. Den samme tendensen går igjen.

I romanen Nei og atter nei av Nina Lykke møter vi Ingrid, i det mange vil kalle en midtlivstristesse. Mannen hennes forlater henne til fordel for en yngre kvinne han møter på jobben, hun tar seg en elsker, men det fungerer ikke, hun har voksne tenåringsbarn som virker utakknemlige og uansvarlige.

Spoileradvarsel!

Det å følge Ingrid, fra det at hun blir forlatt til at hun tar noen valg for seg selv, virker forløsende.

Ingrid hadde ingen planer om å flytte inn i noen leilighet, planen var å kjøpe leiligheten og deretter leie den ut og fortsette å bo i bilen. …. Nå skulle hun først være ‘sykmeldt’ en stund, dra rundt med bilen og se hvordan det var, kjøre sørover, rømme fra vinteren, sove ut, hun hadde ennå ikke kommet over hvor godt det var å sove gjennom nettene, vaske opp i den hvite baljen, bruke dagene til å dekke grunnleggende behov, som å spise, vaske seg, gå på do. Hun kunne ikke lenger huske hvorfor hun hver morgen hadde kledd på seg og møtt opp på skolen og latt seg rive og slite i, latt alt dette hende med seg. Hvorfor? Ordet runget mellom ørene på Ingrid der hun satt i forsetet på bilen og drakk kaffe. Hvorfor?

Solo living: Å lete etter de signifikante andre

Hvordan organiserer folk livene sine, når man ikke lever i storfamilie, kjernefamilie, samboerskap?

Familiebegrepet har endret seg, og i dag anvendes en rekke begreper med familie sammen med noe annet for å betegne det som er annerledes enn kjernefamilien:

Fosterfamilie, stefamilie, bonusfamilie, valg-familien, stjernefamilie. Grensene er mer uklare, et voksent par, får barn. I den konstellasjonen tenker man ofte en kompletthet, sex, emosjonell støtte, sosialisering, vennskap og forpliktelse.

Det å utvide nysgjerrigheten, det å bekjempe fordommer, antagelser, om single, handler i stor grad om å bli seg bevisst tvisten mellom det sterke idealet om tosomhet som et fullverdig liv, og om alle som i praksis lever i andre livsformer. Først ved å utforske disse andre livsformer, vil man se at et liv innebærer ensomhet og nærhet, på kryss og tvers av livsformer.

Intermesso

Nye diskurser om det å være singel som legges til, utvider, de som allerede eksisterer, vil åpne opp for nye begreper og livsformer, noe som igjen regulerer praksiser på nye måter.

Det er ikke min mening i dette essayet å sette ulike livsformer opp mot hverandre, til det er livet for komplekst. Det jeg vil peke på er at for mange mennesker er det godt nok, og ikke nest best, å leve alene. Ja, til og med helt fullverdig liv. Livet har mange faser, og flere har erfart en emosjonell utmattelse og sårbarhet og levd for lenge med kompromisser som har vært en forringelse av livskvalitet. Det betyr ikke at ikke man kan være heldig neste gang, og treffer noen som er en god match. Og samtidig, de årene man lever alene skal ikke bli lest eller forstått som en unntakstilstand.

Eller for å si det på en annen måte: Ensomhet kommer i alle former, den er som en vind som blåser snart hit, snart dit. Noen kjenner den som en kald, farlig trekk, og andre igjen kan kjenne den som en nøktern avkjøling. Kan det være slik at tilhørighet betinger også erfaring av eksistensiell ensomhet? Uansett, jeg tror ikke at valg av livsform i seg selv er en garanti mot eksistensiell ensomhet, på samme måte som jeg tror at tilhørighet kan oppleves uavhengig av livsform. Vi skaper oss fortellinger, som rom å leve i. Fortellinger om mangfold, om måter å være sammen på, forbinder, inkluderer og utvider den erfaringen det er å høre til, og slik kan vi redusere ensomhet.

Litteratur

Beck, U., & Beck-Gernsheim, E. (1995). The Normal Chaos of Love. Cambridge: Polity Press.

Beck, U., & Beck-Gernsheim, E (2001). Individualization. London: Sage.

DePaulo, B. (2006). Singled out: How singles are stereotyped, stigmatized, and ignored, and still live happily ever after. New York: St. Martin's Press.

DePaulo, B. Morris, L., & Sinclair, S (2007). No shelter for Singles. Group Processes & Intergroup Relations, (4) 457–470. http://www.belladepaulo.com/books/

Fielding, H. (1996). Bridget Jones’s Diary. London: Picador Print.

Grønli, K. (2011). Samboere like god psykisk helse. Forskning.no. Hentet fra: https://forskning.no/psykologi-samfunnskunnskap-samliv/2011/03/ samboere-god-psykisk-helse

Jamieson, L., & Simpson, R. (2013). Living alone: Globalization, identity and belonging. Basingstoke, England: Palgrave Macmillan.

Lau, B . Moum, T. Sørensen, T., & Tambs, K. (2002). Sivilstand og Mental helse. Norsk Epidemiologi, 12(3), 281–290.

Lykke, N. (2016). Nei og atter nei. Oslo: Oktober. 

Reynolds, J. (2008). The Single Woman: A Discursive Investigation. Hove: Routledge.

Ridderstrøm, H. (2016). Robinsonade. Bibliotekstudentenes nettleksikon om litteratur og medier. Hentet fra: http://edu.hioa.no/helgerid/litteraturogmedieleksikon/robinsonade.pdf.

Roseneil, S. (2006). On not living with a partner: Unpicking coupledom and cohabitation. Sociological Research Online, 11, 1–14. https://www.ssb.no/familie/

Øfsti, A.S.K. (2008). Om å ta den romantiske diskursen for gitt. Et essay om diskursiv terapi. Fokus på Familien, (4), 362–374.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon