Innledning

En periode da jeg var i tiårsalderen, gikk foreldrene mine til en familieterapeut for å få hjelp med forholdet sitt. En gang kom denne terapeuten hjem til oss for at også søsteren min og jeg skulle få prate med ham. Når jeg ser tilbake på det nå, skjønner jeg at hensikten var å ha en familiesamtale, slik jeg gjennomfører mange av i min praksis. Jeg husker det som om det var i forrige uke. Følelsen i rommet, lyset – det var mørkt ute så det var vinter eller kanskje sen høst – hvordan det luktet, hvor jeg skulle sitte. Jeg var en veldig godt oppdratt liten jente, så jeg satt der de ville at jeg skulle sitte. Jeg husker forventningene, de usagte ønskene for dette møtet, at vi skulle si hvordan livet var for oss, hva vi trengte fra våre foreldre. Men hvordan kunne jeg det? Hvordan kunne jeg, en liten jente, fortelle de voksne hva de skulle gjøre annerledes? I mitt hode var livet som det skulle, jeg hadde strategier som gjorde at jeg ikke slapp inn i bevisstheten alle bevisene på at livet var vanskelig. Jeg vet nå at jeg visste alt dette, men at jeg ville ikke vite det.

For en tid tilbake var jeg på et seminar som blant andre UNICEF arrangerte. Seminaret het «Den viktigste stemmen» og alle viktige personer – barneministeren, barneombudet, en profilert psykolog, en dommer fra tingretten – holdt korte innlegg om hvor viktig det er å høre barnets stemme i de vanskelige foreldrekonfliktsakene. Barna må høres, de må få muligheten til å formidle til foreldrene sine hvor vanskelig livet deres er når foreldrene krangler så mye. Jeg satt der som fagperson; barnevernspedagog og familieterapeut, og lyttet til disse fine ordene. Men det eneste jeg greide å tenke på var min egen opplevelse som barn i en familie hvor foreldrene ikke hadde det bra sammen, og siden som skilsmissebarn. For meg hadde det vært mye bedre om de voksne bare hadde ordnet opp seg imellom og ikke forsøkt å involvere meg. Hvordan skulle jeg kunne si noe om hva de voksne skulle gjøre annerledes? For meg har min egen opplevelse av familieterapi som barn satt spor.

Jeg jobber i all hovedsak på oppdrag for barneverntjenesten, slik at den erfaringen jeg har som terapeut er knyttet til familier som har behov for hjelp fra barnevernet. I møte med de menneskene jeg jobber med prøver jeg alltid å tenke at ethvert menneske forstår verden på sin måte. Det kan være utfordrende å finne mening i ulike sannheter, men det er likevel viktig. Hvert enkelt menneske forstår verden ut fra seg selv. I dette essayet skriver jeg om min erfaring som familieterapeut i møtet med disse familiene.

Barn i familieterapi

Hvordan vi forholder oss til hverandre preger hvordan vi møter livet. Når noe blir vanskelig for et eller flere familiemedlemmer, påvirkes hele systemet. I familieterapi er det at vi alle påvirker hverandre et svært viktig aspekt (Johnsen & Wie Torsteinsson, 2012). Hvordan problemer blir forstått og forsøkt løst, står i fokus i terapien. Forskningslitteraturen viser at selv om familieterapi har fokus på hele familien som system, er det mange familieterapeuter som ikke inkluderer barn i terapien. Ikke alle familieterapeuter mener at barn bør involveres i terapiprosesser som først og fremst handler om foreldrenes parforhold. Det foreligger heller ikke mye forskning som sier noe om hvordan barn opplever å delta i familieterapi. Flere antyder at terapeuter kan være usikre på hvordan de skal gjennomføre terapien på en slik måte at det blir bra for barn, eller at det handler om at terapeuten selv er usikker på hvordan han eller hun møter barn. (Wilson, 1998; Johnsen & Wie Torsteinsson, 2012; Strickland-Clark, Campbell & Dallos, 2000).

Tanken er at terapien skal tilby familien muligheter til å handle annerledes eller forstå problemene på en annen måte. Dette er også viktig for barnet i familien, og i det perspektivet er det naturlig at barnet er involvert. Det er altså et spørsmål om hvordan legge til rette for at barnet skal oppleve familieterapi som nyttig. I terapirommet kan familien, under terapeutens beskyttelse, utforske viktige og vanskelige bekymringer (Strickland-Clark et al., 2000). Også Hafstad og Øvreeide (2011) er opptatt av at terapi med barn og foreldre kan bidra til nye måter å kommunisere på som kan hjelpe barnet i dets hverdag. Uansett hva som er årsaken til at et barn strever eller har problemer, så vil dette påvirke hvordan barnet interagerer. Alle vansker et barn viser, fører til utfordringer i samspillet med andre. Det vil derfor være viktig å utvikle og forbedre interaksjonen mellom barnet og de viktige voksne (Hafstad & Øvreeide, 2011).

Jim Wilson (1998, 2013) er opptatt av hvordan vi som voksne kan legge til rette for at barnet opplever terapien som relevant, ved å være fleksible i utformingen av terapien. Han er opptatt av at terapeuten må være villig til å gå ut av stolen og gå inn i en dialog med barnet på barnets premisser.

Samlivsbrudd

Et samlivsbrudd er en krise, både for de voksne og for barnet. For de fleste er familien en trygg base, men etter et samlivsbrudd er den ikke det lenger. Det arbeidet som er lagt ned i å få en familie til å fungere, alle de små hverdagsdetaljene som utgjør grunnlaget for familiepremissene, gjelder ikke lenger. Lojaliteten til familien brytes.

Barn er lojale mot sine foreldre fordi de er helt avhengige av dem. Og barn vil automatisk tenke det beste om sine foreldre, kanskje nettopp fordi de trenger dem – slik jeg gjorde da jeg var liten, da jeg valgte å stenge inne smerten og heller late som om alt var bra. Barn beskytter foreldrene fra sin egen smerte og egne problemer, og er lojale overfor de avgjørelser som blir tatt med hensyn til omsorgsdeling og samvær. Nettopp på grunn av denne lojaliteten er barn opptatt av at foreldrene deres skal ha det bra. Barn kan altså beskytte foreldrene sine fra sin egen smerte, spesielt hvis de ser at foreldrene selv strever.

I en krisesituasjon trenger barnet at de voksne er trygge og tilgjengelige, klare til å ta imot deres følelser og det de strever med, uansett hvordan dette kommer til uttrykk. Men de voksne selv er også i krise. Hadde familien opplevd en ytre katastrofe, ville det vært enklere for foreldrene å beskytte sine barn, men et ekteskapsbrudd som også er en krise, forstyrrer hvordan familien normalt ville ha beskyttet sine medlemmer. Barnet opplever at de viktigste tilknytningspersonene deres både er i krise og kanskje lite tilgjengelige, og at de er i konflikt med hverandre. Konfliktene tar mye plass og fokus hos de voksne, ofte på en slik måte at det er vanskelig for dem å se barnas behov. Barna kan oppleve at foreldrene ikke lenger tar ledelsen, men at de blir mer opptatt av egen smerte.

Hele familiestrukturen skal endres, nye rutiner må på plass, og det som til nå har vært én familie blir til to, med to baser. For barna innebærer dette at de ikke har sine viktige voksne tilgjengelig hele tiden. Det skaper utfordringer som de voksne må ta stilling til. Ved et samlivsbrudd gjør de barna mer sårbare for andre problemer. Det foreligger forskning som viser at barn av skilte foreldre generelt har mer problemer enn andre barn (Herman, 2006).

Familieterapi etter samlivsbrudd

Når barn skal være med i familieterapi etter samlivsbrudd, er det avgjørende at terapeuten også er opptatt av hvor barnet er i sin utvikling, hva det vil trenge av forklaring fra terapeuten for å forstå det som skjer og hvordan terapiforløpet blir lagt opp for å gjøre situasjonen trygg for barnet. Barn i ulike stadier trenger ulik tilnærming, og fokus må ikke bare være på det at det har opplevd at foreldrene har skilt seg. Vel så viktig er barnets relasjon til andre, hvor barnet er i sin utvikling og hvilken tilknytning det har til andre familiemedlemmer og venner.

Foreldre som går fra hverandre, skal fortsatt være foreldre. Mange strever med et høyt konfliktnivå og er bitre på hverandre for bruddet eller for lojaliteten som ble brutt. Håpet og drømmene om en harmonisk familie som kanskje en gang var en viktig faktor i foreldrenes forhold, er blitt knust av det faktum at de ikke lenger klarer å leve sammen. Likevel fordrer det at de har barn, at de fortsetter å samarbeide. Fordi mange strever med dette, er det også mange som henvender seg til hjelpeapparatet for å få hjelp. I min jobb er jeg mest involvert i de familiene som strever mest, der hvor barneverntjenesten må bidra. Det jeg ser er at fokus ofte blir på det å få den andre til å endre seg. Jeg jobbet en gang med en familie hvor det var mor som tok kontakt for å få hjelp. Da vi etter en tids jobbing oppsummerte om familieterapien hadde hjulpet, sa mor at egentlig hadde perioden nå vært mye vanskeligere enn før de oppsøkte hjelp. Når jeg utforsket dette nærmere med mor, kom det fram at før hun tok kontakt, hadde hun ingen forventninger til at far skulle samarbeide. Men idet de begynte å gå til samtaler hos meg, endret dette seg, slik at hun fikk håp og forventninger om at han skulle forandre seg. Når han i løpet av perioden ikke endret seg på den måten hun hadde sett for seg, ble hun skuffet og opplevde at samarbeidet ble svært dårlig. I dette tilfelle virket terapien hos meg motsatt av det som var mors forventning da hun oppsøkte hjelp.

Det er alltid et spørsmål om hvem som skal være med i et terapiløp etter samlivsbrudd. Skal foreldrene komme sammen eller hver for seg? Skal barnet eller barna være med? Terapien må handle om hvordan foreldrene skal fortsette å skape en god oppvekst for barna. Det forutsetter at foreldrene greier å ha fokus på barnet og ikke på konflikten. Foreldre sitter ofte fast i tanken om at alt blir bra bare den andre innrømmer at det er han eller hun som må endre seg og si unnskyld. Det skaper en avstand mellom foreldrene hvor barna kan komme til å snakke om det de tror er viktig for den forelderen de er hos, heller enn om egne erfaringer, følelser og opplevelser.

I min praksis har jeg jobbet mye direkte med barn og ungdom, men i arbeidet med høykonfliktsakene har fokuset blitt på samtaler med foreldrene, og barna har i liten grad vært involvert. Jeg er usikker på hvorfor det er slik, men det kan handle om at problembeskrivelsen er knyttet til foreldrene, og derigjennom er ønsket om endring også knyttet til foreldrene. Det kan se ut som barnets symptomer i større grad blir årsaksforklart med konflikten i de sakene hvor foreldrene ikke lenger bor sammen. I en familie fortalte mor at hun var bekymret for hvordan barna hadde det og beskrev hvordan et av barna viste ubegrunnet og ekstrem sinne, mens et annet barn var veldig innesluttet. Etter noen samtaler bekreftet begge foreldrene at de syntes samarbeidet fungerte bedre, men de uttrykte fortsatt bekymring for barna. Vi besluttet å invitere barna til en samtale sammen med foreldrene. Jeg hadde store forhåpninger til at mine sirkulære spørsmål skulle gjøre en forskjell. Jeg tenkte at gjennom mine spørsmål ville vi få til en større grad av bevissthet om hvordan barna hadde det og hva som skulle til for at de skulle få det bedre. Jeg ser nå at jeg nok var i overkant optimistisk. I løpet av samtalen sa ikke barna ett ord, og et av dem sa til moren sin ved en senere anledning at det som ble sagt ikke var sant. Jeg greide ikke å gjøre samtalen trygg nok for barnet til å si dette høyt.

En annen familie jeg har jobbet sammen med består av mor, far og tre barn. Foreldrene har vært skilt i snart fem år. Barneverntjenestens bestilling handlet om å jobbe med samarbeidet mellom foreldrene, men også å få på plass et samvær igjen mellom far og barna. De hadde ikke sett hverandre på flere måneder da jeg ble kjent med dem. Mor hadde holdt barna tilbake fra samvær fordi hun var usikker på om far var i stand til å gi dem god nok omsorg. Det var naturlig å begynne å jobbe med relasjonen mellom far og barna først, og jeg hadde flere samtaler med dem. Vi snakket om aktiviteter som de pleide å gjøre sammen og om familien og nettverket for øvrig. Ved hjelp av disse samtalene ble det lagt til rette for at de gode opplevelsene far hadde hatt med barna ble hentet fram igjen i barnas bevissthet, for på den måten å fokusere på de gode tilknytningshistoriene. I samtalene brukte jeg genogram og tegning. Vi snakket også om de episodene som var årsak til at samværet ble stoppet. I løpet av perioden jeg har kjent familien, er det blitt gradvis tydeligere at foreldrene også har en pågående konflikt som dreier seg om hva som er sant i fars versjon av det han strever med, og hvorvidt mor kan stole på at barna har det trygt nok hos ham. I samtalene med foreldrene er det tydelig at de begge mener at den andre må endre seg; mor mener at far har et problem, mens far mener at mor «heller bensin på bålet».

Jeg har fått til noe annet i denne familien enn jeg greide i arbeidet med andre barn jeg har hatt i terapi. Jeg tror at jeg har kommet i posisjon til barna og er i ferd med å skape en trygg base hvor også de vanskelige temaene kan utdypes. Men fordi foreldrene fortsatt har så ulike og til dels konfliktfylte fortellinger har jeg valgt å avvente og snakke mer med barna. Jeg har valgt å snakke med foreldrene alene for å hjelpe dem til å kunne snakke om historien på en måte som forklarer uten å fordele skyld. Og igjen fortsetter vi altså å jobbe uten at barna er med.

Fokus i terapien

Mitt spørsmål dreier seg om hvordan og hvorvidt barn skal involveres i familieterapi når foreldrene har store konflikter seg imellom. Noe av det viktigste foreldre etter samlivsbrudd bør få hjelp til, er å gjenoppta en god foreldrefunksjon hvor de greier å se barna, skape gode samspill og være en trygg base for dem. Barn blir sårbare av å leve i samlivsbrudd, og det stiller derfor ekstra krav til relasjonen mellom foreldrene. Barna trenger foreldre med evne til å lese deres behov se og hvor i utviklingen de er. Med tanke på at vi vet noe om hvor lojale barn er overfor sine foreldre, og at barn kan skjerme foreldre som selv har det vondt fra egen smerte, er det igjen et stort krav til foreldrene om å sette egen smerte og egne behov til side for å vise barnet at man tåler å ta imot barnets smerte. Vi vet også en del om at det ikke er så lett å forstå barns måte å være på, de har på en måte et eget språk som ikke alltid vi voksne forstår. For eksempel kan barn reagere på overganger mellom foreldrene med atferd som lett kan tolkes som at barnet ikke har det bra hos den andre forelderen. Når foreldrene da er i konflikt, blir alt lett tolket dithen at den andre ikke er en god nok omsorgsperson. Den andres omsorgskompetanse blir en del av konflikten. «Han er alltid så sint når han kommer fra deg, hva er det du gjør med ham som gjør at han blir så sint?» er et typisk utsagn i en slik familie. Jeg lurer på hvor godt det er for et barn å høre dette også i en terapisetting, som jo skal være et trygt rom hvor man kan utforske vanskelige følelser. Alt blir skyts i den pågående konflikten. «Hun sier hun ikke vil til deg». Hvordan kan vi vite hva det er barnet egentlig sier? Sier det at det ikke vil til den andre forelderen, eller sier det at det å flytte fra et hjem til et annet er nesten uutholdelig, å ikke skulle se mamma eller pappa på en uke, ikke få mulighet til å krype opp i fanget på den andre, kjenne lengselen uten å kunne si noe om det, høre eller føle negativitet om den andre viktigste personen i ens liv. Det er som om foreldrene glemmer barnets behov og evnen til å sette seg inn i barnets perspektiv, og at konflikten med den andre overstyrer alt annet. Det er som at alt den andre gjør eller ikke gjør, sier eller ikke sier, blir tolket i lys av bruddet, så også den andres måte å være foreldre på. I terapi må dette være fokus. Foreldrene må finne andre måter å tolke hverandre på, de må hjelpes til å kunne fortsette som foreldre sammen og samtidig gjøre seg ferdige med parforholdet.

Det er ikke så godt å vite hvorfor noen brudd blir så bitre, det er mange faktorer som spiller inn og som er ulik fra familie til familie. I noen familier har det kanskje alltid vært et vanskelig forhold mellom foreldrene, i andre har det kanskje ikke vært det. Kanskje er familielojaliteten møysommelig bygd opp, familiepremisser lagt, og smerten over at lojaliteten brytes kan være for uoverkommelig for noen. Det er uansett mange vonde følelser i spill knyttet til samlivsbrudd. Det er håpet om en lykkelig familie som falt i grus, det er ønsket om å gi barna sine en god og trygg barndom, det store savnet etter dem når de ikke er hos deg. Plutselig er minnet om hvordan den andre var som forelder, «hun har alltid vært for snill og ettergivende» eller «han har alltid vært så streng og voldsom, plutselig blir han sint og da blir barna redde», tatt ut av sammenheng og ikke lenger forstått i lys av situasjonen og det konkrete samarbeidet. Når barna i tillegg viser tegn på at de strever på en eller annen måte, som mange barn i disse familiene gjør, er det lett å legge skylden på den andres inkompetanse.

Barns erfaringer

En gang jobbet jeg med en jente, som på den tiden var 14 år. Hun hadde et vanskelig forhold til faren sin, og da jeg ble kjent med henne, så hadde hun bestemt seg for å bo mer hos moren enn hos ham. Hun fortalte at hun ikke kunne si det hun mente eller hva hun ønsket. Hun fortalte om lange sommerferier på farens hytte, hvor hun egentlig ikke hadde lyst til å være, mens faren ønsket å være der så mye som mulig. Hun hatet det. Han snakket om alle de andre barna på de andre hyttene som hun kunne være sammen med og hvor fint det var. Men denne jenta likte ikke å være sammen med de andre barna. Hun hadde mer lyst til å være hjemme, men det kunne hun ikke fortelle til faren sin. Hun fortalte at hun var skikkelig redd for farens sinne og fortalte at han hadde blitt sint på måter som virkelig skremte henne. Hun var anspent da hun fortalte om dette. På samme tid fortalte hun at hun pleide å krangle med moren sin. Hun fortalte meg om forholdet sitt til venninner, og hvor vanskelig hun syntes det var når disse ville forskjellige ting. Hun fortalte meg at hun kunne bli invitert av en venninne en helg, og spurt av en annen om de kunne være sammen den helgen, og samtidig egentlig ikke ønske noe annet enn å være hjemme. Så hva var det riktige å gjøre, hvordan bestemme seg for det ene eller det andre? Det dro henne nesten fra hverandre. Hun ville at alle skulle være glade. Hun ville gjøre alt venninnene eller foreldrene ville, mens det som gjorde henne selv glad og fornøyd ikke betydde så mye. Vi jobbet med hennes behov for at faren spesielt skulle forandre seg, og jeg hadde flere samtaler med ham om dette, men han forsto ikke hva dette sinnet gjorde med de rundt ham. «Jeg er sint kanskje en gang hvert annet år», sa han, «det må de da tåle». Etter lang tid forsto jenta at hun ikke kunne forvente endring fra faren sin, men at hun kunne endre seg selv. Hun kunne slutte å forvente noe av ham. Og da kunne hun også ta mer kontroll over eget liv. Som en konsekvens av dette opplevde hun også at hun mer visste hva hun selv ønsket.

Dette er, på en måte, en trist historie, selv om det også er en historie om en jente som tok tak i livet sitt og gjorde de endringene som var nødvendige for henne. Men historien sier noe om hvordan barn noen ganger må foreta endringer som egentlig er de voksnes ansvar.

Et barn tar alltid ansvar. Jeg kjenner en liten jente på ni år. En gang ringte faren og fortalte at jenta hadde kranglet med moren sin og blitt bedt om å gå fra bilen og det siste stykket hjem. Han fortalte om hvordan dette hadde vært for jenta og hvor redd hun hadde vært. Moren har fortalt at denne episoden ikke skjedde, og at hun ikke forstår hvorfor jenta har fortalt dette til faren. Vi hører ulike historier og lurer på hvem vi skal tro på. Hvordan er det for en niårig liten jente å vandre mellom sine foreldres verdener, noen ganger hos moren og hører morens forståelse av virkeligheten og andre ganger hos faren? Og da er livet i morens hus så langt borte at det hun gjorde i går ikke er noe hun kan snakke om. Kanskje fortalte hun moren om en venn fra skolen, eller kanskje hun ikke likte det de hadde til middag, men faren har ingen ide og er heller ikke interessert. Hvordan kan det være mulig for et lite barn å gjøre verden hel? Det vi ofte ser er at barn forteller én historie hos den ene forelderen, en annen historie hos den andre. Øvreeide (2009) skriver i boka Samtaler med barn at jo mer usikkert et barn er på foreldrene sine, jo mer har det behov for å uttrykke de voksnes ideer om hvordan verden ser ut. Han sier at det er ganske normalt i familier med store konflikter å observere barn som snakker om helt motsatte virkeligheter og meninger.

Når jeg blir kjent med en familie, ser jeg mennesker som er såret, stolte, som prøver å finne den beste måten å løse ting på og er ofte så sikre på at de vet hva som er best for sine barn. Jeg møter familier med alle former for problemer, men det jeg ser er at familier der foreldrene har store konflikter, er der hvor det er vanskeligst å få foreldrene til å forstå hva som kan gjøre livet lettere for barna. De er så sikre på at bare den andre forandrer seg, så vil alt bli bedre. Hvor lett er det ikke for disse foreldrene å glemme sine barns behov, når de er i konflikt med den andre forelderen? Da blir barnas stemme stille i stormen.

Hos en annen familie jeg kjenner, er det å få den andre til å endre seg et tema som går igjen i samtalene. Foreldrene er veldig hyggelige, de fyller terapitimene med prat om hvordan barna har det på skolen, deres humør og om barnas venner. Vi prøver å holde fokus på hvordan de kan bli gode nok foreldre. Men veldig snart snakker de om hvordan barna har det hos den andre. Faren snakker om hvor sint moren er, og hvor lett hun blir sint og opprørt. Og når hun er sint, hvor uproporsjonert sinnet hennes er. Og hvor vanskelig det er å oppleve dette, hvordan det er å være et offer for dette sinnet. Han snakker om hvor vanskelig det må være for datteren å oppleve dette og hvor mye han skulle ønske at moren endret seg. Jeg tenker at han helt sikkert har rett, eller hadde rett for noen år siden. Men han har ikke sett det arbeidet moren har gjort, hvordan hun jobber med sitt sinne og at hun er blitt bevisst på at barna ikke skal utsettes for dette lenger. Hun har fortalt meg om dette, men hun har også fortalt hvor sint han fortsatt er for at de skilte seg. Han var ikke enig i det valget hun gjorde om å flytte, og han kan ennå ikke kjøre barna til hennes hjem i tilfelle han treffer hennes nye mann. Hun snakker om hvor vanskelig det var å leve sammen med ham, hvordan hun følte seg liten og ikke verdt noe. Og hun snakker om hvordan det må være for barna å leve sammen med ham. De glemmer begge to et veldig viktig poeng; at det er mange år siden de bodde sammen, det er mange år siden de var hverandres nærmeste og at de ikke lenger kan se på seg selv som dette. Det er som om de fortsatt kan be om endringer fra den andre. Så vidt jeg kan se glemmer de at livet forandrer seg, at folk forandrer seg. Og de glemmer et annet viktig poeng. For barna snakker de om den aller viktigste personen i deres liv. Og i alt pratet om den andre, så blir det ikke plass til barnas stemmer om hvordan de har det.

Jeg jobber med en annen jente på ni år. Hun pleide å bo en uke hos moren sin og en uke hos faren. Faren har akkurat bestemt seg for å flytte langt unna og ønsker at jenta skal flytte dit sammen med ham. Moren er overbevist om at det vil være best for jenta å bli boende der hun er nå, hvor hun kan fortsette på den samme skolen, fortsette å være sammen med venner. Men hun vil miste faren sin. Og faren hennes vil ikke dele hverdagslivet med henne lenger. Jeg vet ikke hva som er den beste løsningen for denne jenta, men jeg ser en jente som blir dratt. Hvor vanskelig det er for henne å snakke med foreldrene sine om dette.

Å inkludere barna

Foreldres viktigste oppgave er å være en trygg base for barna sine, hvor barna får de utviklingsmulighetene de trenger, med voksne som er i stand til å lese hvor barnet er i utviklingen. Spørsmålet om hvorvidt barnet skal være med i terapirommet blir da et spørsmål om det vil være utviklingsstøttende for barnet å delta. Jeg tror barn vet mye om egen situasjon og hva som gjør vondt, men det kan også være at de ikke er i stand til å sette ord på dette, at smerten eller frustrasjonen er for diffus og lite bevisst. Det er også et spørsmål om terapeuten greier å gjøre terapirommet til en trygg base hvor vanskelige følelser kan få komme fram og bli tydeliggjort og bearbeidet. For å få til dette tror jeg det er helt essensielt at terapeuten er i stand til å «gå ut av stolen», sette seg ned på gulvet, ha mulighet til å leke med barna. Da vil det være viktig å ha tilgjengelig tegnesaker, dukker eller andre materialer som kan være til hjelp. Terapeuten må være tålmodig og vite at det tar tid å skape en trygg base. Jeg har ofte tenkt at de store konflikttemaene, de temaene som vi vet kan skape en vond samtale, kan avklares mellom foreldrene i timer hvor barna ikke er til stede. Når foreldrene er uenige om hvordan historien deres har vært, så har barn behov for å få en historie som de kan leve med og som er lik, uansett hvem de snakker med. Historien deres og hvordan foreldrene forholder seg til vanskelige perioder i livet, er viktige i deres identitetsbygging. Mitt utgangspunkt for hvordan jeg har valgt å jobbe med ulike familier har vært at å ta barna med inn i en terapitime før foreldrene kan enes om en historie, bare vil bekrefte for barna at dette ikke er avklart og dermed konfliktskapende. Men etter som jeg har jobbet med denne artikkelen, tenker jeg at med god kunnskap om hvordan man som terapeut kan ha regi på samtalene, kunne jeg ha tatt denne prosessen med hele familien. Jeg kunne ha planlagt nøye og lagt opp til samtaler på barnas premisser. Jeg kunne ha brukt tid på å snakke om hvordan den nåværende situasjonen er for barna, hvordan det er å ikke være sammen med begge foreldrene hele tiden. Jeg kunne ha brukt flere samtaler på å snakke om familien, gjennom genogram eller ved hjelp av annet verktøy som figurer, tegning eller andre ting som kan fenge barn i den alderen de er i når de kommer til samtaler. Jeg kunne ha utforsket sammen med dem, og kanskje vi kunne ha blitt enige om en problembeskrivelse som alle hadde kjent seg igjen i. Vi kunne ha snakket om hvordan snakke om det som er vanskelig, selv om man ikke opplever det likt. Det kan være at dette hadde ført til endringer i familiesystemet på en annen måte enn det jeg får til nå, fordi alle familiemedlemmene hadde vært involvert samtidig.

Avsluttende refleksjoner

Å jobbe som familieterapeut i slike familier er en balansekunst, men det å involvere barna kan være viktig og nødvendig. Jeg kan kjenne igjen bekymringen for at barna skal settes i en lojalitetskonflikt, og har nok ofte latt meg prege av usikkerheten på hvordan man kan få til familieterapi som inkluderer barna. Jeg har manglet verktøy for å skape gode samtaler hvor også barna er med. Med kunnskap om hvordan barn kan involveres i samtaler vil jeg gjerne i større grad involvere barn i terapiforløpet. Men det er viktig å ha god tid til å skape terapirommet til en trygg base. I Narrative therapies with children and their families (2005) skriver Kirsten Blow og Gwyn Daniel om to dilemmaer som er av avgjørende betydning når man jobber med barn og familier som er i konflikt etter skilsmisse. De skriver om hvor lett barnas historier blir formet av foreldrenes historier. De skriver om hvordan barna blir stående midt i kampen uten mulighet til å skape sin egen historie, slik jeg har opplevd med noen barn som blir mer opptatt av å snakke om det barnet tror at foreldrene vil høre. De beskriver hvordan foreldre bruker det barnet sier i samtalen mot den andre forelderen, og hvor vanskelig det derfor er for barna å utdype hvordan de egentlig har det: «Det eneste sikre vi holder oss til er å anta at barnas historier er rikere og mer komplekse enn det den enkelte foreldre gir dem bekreftelse på» (min oversettelse, Blow & Daniel, 2005.) Jeg kan ikke få til en trygg situasjon i terapirommet hvis målet med samtalen er at barna skal si noe om hvordan de vil ha samvær, eller hvordan de vil at foreldrene skal samarbeide. Målet må være å skape en mulighet for barna til å bli hørt og å få mulighet til å snakke om hvordan foreldrenes skilsmisse har vært for dem. Et annet mål er å gjøre foreldrene mer i stand til å ta stilling til eget liv hvor de har mer fokus på barnas behov enn på konflikten. Terapeuten må hjelpe foreldre til å være tydelige foreldre og å ta vare på barnas behov, både i samtalen og i livet for øvrig. Barn trenger sine voksne også etter en skilsmisse, eller kanskje enda mer etter en så dramatisk endring i livet.

Konklusjon

Barn trenger ikke likhet, men de trenger sine foreldre, uansett hvor like eller forskjellige de er. Dette forutsetter selvfølgelig at foreldrene gir barna en god nok omsorg. Å være foreldre er ikke det samme som å være like. Å snakke med familier er å snakke om dette; å se konteksten. Hva er det som er det viktigste for barnet eller barna, hva er det barnet trenger? Vi trenger å tenke bredere, større, å tenke på hva det er som hjelper barna og til å se at hvert enkelt forhold er unikt.

Konklusjonen er derfor at det vil være viktig for barn å delta i familieterapi når foreldrene har konflikter etter samlivsbrudd, men kun hvis terapeuten kan ta regi, styre temaene i samtalene og legge til rette for gode barnesamtaler ved hjelp av andre verktøy enn bare samtale.

Hvis familieterapeuten hadde greid samtalen med meg som barn på en annen måte, kunne det ha vært et viktig bidrag i min barndom. Kanskje hadde jeg fått en mulighet til å åpne noen dører som var godt lukket og låst, men som forble stengt for meg til godt opp i voksen alder.

Litteratur

Blow, K., & Daniel, G. (2005). Whose story is it anyway? Children involved in contact disputes. I Vetere, A., Dowling, E. (red.), Narative Therapies with children and their Families. A practitioner’s guide to concepts and approaches (s. 173–188). East Sussex, New York: Routledge.

Hafstad, R., & Øvreeide, H. (2011). Utviklingsstøtte. Foreldrefokusert arbeid med barn. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Herman, T. S. (2006). The influence of Divorce on Children: A Special Focus on Iceland. I Everett C. A., & Lee, R. E. (red.), When Marriages Fail. Systemic Family Therapy, Interventions and Issues. New York London Oxford: The Haworth Press.

Johnsen, A., & Wie Torsteinsson, V. (2012). Lærebok i familieterapi. Oslo: Universitetsforlaget.

Strickland-Clark, L., Campbell, D., & Dallos, R. (2000). Children’s and adolescents views on family therapy. Journal of Family Therapy, 22, 324–341.

Wilson, J. (1998). Child-focused practice: A collaborative Systemic Approach. London: Karnac Books.

Wilson, J. (2013). The Art of Play. Improvisation, Spontaneity, and Expanding the Repertoire of Practice. Norwegian Family Therapy Association. Conference 13 to 15 February 2013.

Øvreeide, H. (2009). Samtaler med barn. Metodiske samtaler med barn i vanskelige livssituasjoner. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Forslag til videre lesning

Byng-Hall, J. (1995). Rewriting Family Scripts. Improvisation and Systems Change. New York, London: The Guilford Press.

Everett, S. V. (2006). Protecting Children When Parents Are Divorcing: Clinical Issues Through Three Systemic Stages of Divorce. I Everett C. A., & Lee, R. E. (red.), When Marriages Fail. Systemic Family therapy, Interventions and Issues. New York London Oxford: The Haworth Press.

Hart, S., & Schwartz, R. (2008). Fra interaction til relation. Tilknytning hos Winnicot, Bowlby, Stern, Schore & Fonagy. København: Hans Reitzels Forlag.

Minuchin, S. (2012). Families and Family Therapy. Oxon: Routledge.

Seltzer, W. J. (2006). Children’s voices in the midst of Parental Breakup: A Qualitative study of Trauma in «Ordinary» Families. I Everett C. A., & Lee, R. E. (red.), When Marriages Fail. Systemic Family therapy, Interventions and Issues. New York London Oxford: The Haworth Press.