Anette Holmgren og Allan Holmgren (red.)

Narrativ supervision og vejledning

DISPUKs forlag, 2015

Veiledning som jordmorkunst

DISPUKs forlag kom i 2015 med boka «Narrativ supervision og vejledning», skrevet av en rekke forfattere, og redigert av Allan Holmgren og Anette Holmgren. Bokas hensikt er å gi oss innsikt i og metodikk for veiledning og supervisjon i profesjonelle sammenhenger.

Jordmorkunst

Boka tar for seg det hverdagslige i å gå på jobben, og alle de dilemmaene, problemstillingene og fornemmelsene som oppstår i oss gjennom dagen – og ikke minst alt strevet vi driver med for å nå opp. Å komme nærmere våre egne verdier og ståsted i dette er det veiledning dreier seg om, ifølge forfatterne. Og da handler det dels om få fatt på egne verdier, risset inn i oss gjennom levd liv, dels ved å få øye på maktforhold vi alltid er spunnet inn i. På jobben kan slike maktforhold for eksempel handle om etablerte sannheter, som kan få oss til å underkjenne eller ikke få kontakt med det vi syns gir oss mening. Å bringes til kontakt med egne verdier på tross av konvensjoner og normer, er en av veiledningens jordmorkunster, ifølge forfatterne.

Selvstendige kapitler

Boka består av selvstendige kapitler, som kan leses uavhengig av hverandre, ut fra interesse. Temaene varierer fra det konkrete rundt å etablere og gjennomføre veiledningsprosesser, til det filosofiske grunnlaget veiledning kan hvile på. Forfatterne gir en form for «kokebok» for veiledere og veiledningsprosesser, med innspill til regi, metoder, gode spørsmål, bruk av tavle og bevegelse, og samtaleformer. Dette tilpasses ulike kontekster, for eksempel i veiledning av ledergrupper, kollegaveiledning eller veiledning for terapeuter, pedagoger og faggrupper i helse- og sosialsektoren. De fleste kapitlene vever mellom det konkrete handlingsplanet – hva vi gjør i veiledning – og vitenskapsfilosofisk og etisk nivå.

Narrativ tilnærming og post-strukturalisme

Metaforen narrativ – det vil si fortelling – er gjennomgående i hele boka og baserer seg på den narrative tradisjon fra Jerome Bruner til i dag. Boka er også tydelig på sin forankring i post-strukturalistisk forståelse av tilværelsen, slik hele den narrative tradisjonen er. Mange av oss kan rygge ved ordet post-strukturalisme. Ja, hva er det egentlig? At det tonalt uestetiske begrepet kan komme i veien for innholdet i perspektivet, blir klart i denne boka, hvor du nærmest kan kjenne befrielsen i kroppen ved å lese.

Anbefaling

Narrativ tilnærming er ofte tydelig på metode, med etikken som hensikt. På sitt verste kan narrative metodeskildringer bli tekniske og kjedelige, mens på sitt beste like friske som fortellinger kan være. I denne boka får du aller mest av det siste. Boka har fått en pedagogisk og fortellende form, rik på eksempler, i blant så freidig at det rent blafrer om ørene på leseren. Samtidig er det noe respektfullt ved den konkrete hjelpen vi får til å gjennomføre veiledningsprosesser. Det er blant annet denne totaliteten som gjør boka så anbefalelsesverdig. Den er en godtepose for alle som veileder, selv får veiledning eller som bare er interessert i å forstå mer av narrativ tilnærming.

Det gjøres et poeng av å separere narrativ tilnærming fra andre retninger og forståelsesmåter. Er det fint eller synd? Er det provoserende eller berikende? Jeg tror de fleste lesere vil få behov for å forholde seg til dette. Skal vi ta forfatternes budskap på alvor, bør du reflektere over makten som på denne måten utøves gjennom teksten, og hvordan den virker på deg.