Sissel Gran

Det er slutt

Aschehoug forlag, 2016

Forfatteren er kjent av mange både som spaltist, terapeut og forfatter. Boken Det er slutt, den siste i rekken til nå, er en bok hun neppe kunne ha skrevet som sin første bok. Det er erfaringer fra eget liv, som skribent og ikke minst parterapeut gjennom mange år som gjør henne i stand til å skrive en bok som denne. Forfatterens anliggende med boken gjøres klart helt fra start: «Det er å renvaske den store gruppen som går», de som har tatt initiativ til samlivsbrudd. Jeg kjenner ikke til noen som med så stor seriøsitet har forsøkt seg på å frata dem skyld og skam, og derigjennom renvaske dem.

Forfatteren fortjener honnør for dette arbeidet. Jeg tror også boken kommer meget langt i å oppnå det hun ønsker. Det er gjort et grundig forarbeid hvor blant annet 17 menn og kvinner, som selv har tatt initiativ til å gå ut fra parforhold, er blitt intervjuet. Boken er lettlest, utfordrende, interessant og spennende. Det er definitivt også en bok som berører. Flere ganger satt jeg med tårer i øynene når jeg fikk ta del i smerten til de berørte.

Teorien er først og fremst hentet fra det tilknytnings- og emosjonsfokuserte feltet med John Bowlby, Leslie Greenberg og Sue Johnson i spissen, men John Gottman er også flittig sitert. Hvor mye plass som vies til fagteori, varierer mye fra kapittel til kapittel, og forfatteren siterer skjønnlitteratur, film og poesi på lik linje med ren fagteori. Som eksempel kan nevnes at tekster fra både Knausgård og Ibsen har fått plass. Erfaringer fra eget liv er også noe forfatteren deler flere ganger.

Forfatteren kommer tydelig frem med egne meninger og råd i boken, og med det legger hun hodet klart for hogg. Det er modig gjort i et så betent farvann. Sissel Gran skriver at det er viktig at informantene kan fortelle sin historie uforstyrret av innvendinger fra den forlatte. Av og til løfter forfatteren allikevel tematikken litt opp for å hjelpe leseren å reflektere over det som er blitt beskrevet. Et eksempel på det er når forfatteren skriver at unge ikke tåler foreldrenes samlivsbrudd, selv om det ser fint ut på utsiden. Friheten vi har tilkjempet oss, har en pris, en pris som i stor grad betales av barna, både nå og, som det ser ut, resten av deres liv.

Mange avsnitt fortjener omtale, men jeg vil spesielt nevne kapittel 11 som tar opp utroskap. Dette er et svært vanskelig tema å skrive godt om, men dette kapitlet fortjener virkelig å bli lest. Jeg vil personlig anbefale alle par i Norge å lese det. Hvorfor? Ikke fordi utroskap er vanlig, men fordi forfatteren på en forståelsesfull og klar måte klarer å formidle historien både fra den som begår utroskap og den som blir utsatt for det. Jeg tror begge parter vil føle seg både forstått og utfordret av teksten.

Boken avsluttes med følgende setning: «Alt vi har opplevd er bevart i oss, som bilder, historier, kroppsfornemmelser og følelser. Det er gleden vi høster og prisen vi betaler for å ha levd.» Det er to erfaringstunge setninger, og de bygger på det som grundig er gjort klart i boken, nemlig at livserfaringer slik som årelange parforhold er noe som lever med oss livet ut, selv om de er avsluttet både praktisk og formelt for flere år siden. Vi kan skille oss fra en ektefelle, men minnene og forholdet er der fortsatt livet ut.

Det er ikke mye å kritisere boken for, men det var en ting som frustrerte meg underveis: I boken er det nemlig ingen direkte referanser. Riktig nok kan man i de aller fleste tilfeller lete det frem ved hjelp av omtalen i teksten og referanselisten bak i boken (som for øvrig ikke heter referanseliste, men er en liste med overskriften: Faglitteratur og sakprosa). Jeg må nok innfinne meg med at jeg ikke er i hovedmålgruppen for boken med dette ønsket, men jeg tenker at en bok som er så full av fagteori kunne kostet på seg i det minste å ha fotnoter med referansene. Spesielt savnet er det når forfatteren skriver at «vi vet fra forskning at…».

Når det er sagt, vil jeg anbefale boken til både leg og lærd. Til fagpersoner fordi den gir kunnskap og innsikt i et tilbakevendende tema i parterapi, samt at den er en gullgruve for betegnelser som kan hjelpe både par og ikke minst parterapeuter til å forstå og tydeliggjøre hva mennesker står i. Jeg gir her bare en smakebit på noen av dem: unnvikende, tilknytningsstil, emosjonelle rundløyper, endetidstegn, av-elsking, utroskapstraume. Men jeg anbefaler spesielt boken til dem som har valgt å gå, både for å forstå seg selv og for å få satt ord på det som er så vanskelig, men også for å få lettet byrden av skyld og skam.