Det overordnete målet med obligatorisk mekling for separerende foreldre i Norge er å bistå dem i å utforme avtaler om barn. Ordningen inngår i en lang rekke av andre statlige tiltak overfor familier i brudd. I denne artikkelen avgrenses og drøftes begreper som «obligatorisk», «mekling» og «samlivsbrudd». Forskning knyttet til effekter, og virkemidler oppsummeres. Noen norske studier vektlegges spesielt. Det foreligger solid empirisk støtte for at avtaler fremkommet gjennom mekling er å foretrekke fremfor avtaler fastsatt av retten. Det pekes også på nyanser i dette. Sentrale føringer for en vellykket meklingsprosess ved konflikter er blant annet at mekler tar utgangspunkt i foreldrenes egne problemstillinger, styrer kommunikasjonen, gir plass for spørsmål både om sak og følelser, senker farten på meklingsprosessen, lar foreldre prøve ut ordninger og bidrar til at avtaler blir skriftlige. Det å invitere inn barn kan også styrke utfallet av meklingsprosessen. Artikkelen peker ut aktuelle forskningsområder for feltet fremover. Særlig etterlyses observasjons- og oppfølgingsstudier knyttet til konfliktsaker, involvering av barn, rettsmekling og saker av omsorgssviktende karakter som krever samarbeid på tvers av instanser.
Nøkkelord: obligatorisk mekling, utfall, strategier, høy-konflikt, barns deltakelse