Filosofi er ikke viden; som en form for begær (kærlighed) er det mer en lidenskab, en tilstand, end en faktisk viden. Platon giver denne lidenskab et navn: undren. (Verhoeven, 1972, s. 10.)

Å skrive i et fagtidsskrift som Fokus på Familien handler ofte om å presentere erfaringsbasert og/eller forskningsbasert sikkerhet. Vi lar vår vaner, det vi tror på eller det vi har kunnskap om påvirke både våre tanker og handlinger, og vi bruker kanskje ikke så mye energi på å reflektere så nøye, men tar det vi uttrykker gjennom praksisen vår for gitt.

Skriveprosessen kan også være en oppdagelsesreise i egne erfaringer. Det å skrive om sin praksis handler også om å undre seg. Undring kan handle om å forlate den sikkerheten vi ofte opplever i våre egne handlinger, eller når vi forholder oss til faglitteratur. Å undre seg er å få et glimt av noe, bli overrasket over noe og å la seg forundre over noe, sa Hanna Arendt. Tom Andersen snakket om at praksis ligger minst 10 år foran forskning. Forutsetningen for dette er at vi i refleksjonen over praksis undrer oss, strever med å finne gode måter å forstå og uttrykke språklig det som viser seg i konkrete handlinger eller erfaringer, og som igjen kan være utgangspunkt for forskning.

Startstedet for undringen er å stille spørsmål ved noe som virker som sikker viten: «Kan jeg virkelig vite at dette er slik, hvorfor er det slik akkurat nå, hva tenker de som har andre erfaringer, kunne det blitt forstått på andre måter, hva er konsekvensene av det?» Undring innebærer at man er åpen for at verden og en selv er annerledes enn først antatt. Det innebærer også en nysgjerrighet til å ville utforske dette. Ordene er en vei til å leke med erfaringer, å strukturere dem, å elte dem i forhold til annen kunnskap og teori. Men ordene er også en viktig kilde til å stille spørsmål ved kunnskapen, det vi tar for gitt, det vi tror at vi vet. Kort sagt: ordene er en kongevei til undring! Så oppfordringen er selvfølgelig: ta dem i bruk, og del din undring med Fokus sine lesere!

I dette nummeret er undringen representert på flere ulike måter. Lennart Lorås stiller et viktig spørsmål: Er det slik at når mange syns at det er blitt vanskelig å være familieterapeuter i BUP, har det sammenheng med at rammebetingelsene er blitt vanskeligere? Med rammebetingelser her mener Lorås den veilederen som Helsedirektoratet har laget for drift av polikliniske tjenester i BUP-systemet. Han tar for seg viktige formuleringer i veilederen og sammenligner dem med prinsippene for systemisk familieterapi slik de er formulert i manualen fra Leeds Family Therapy Research Center, og han finner at disse to dokumentene godt kan la seg forene! Overraskes vi? Eller visste vi det på forhånd? Lorås konkluderer allikevel med et men. For å finne ut hva som ligger i denne reservasjonen: Les artikkelen, og bli med i diskusjonen!

Rolf Sundets artikkel er en oppfølger til artikkelen du leste i forrige nummer. Han er fortsatt på utrettelig jakt etter nye måter å etablere kunnskap på gjennom det praktiske arbeidet vårt. Han fortsetter å ta utgangspunkt i det som kalles «stimulert gjenerindring» – en måte å reflektere over egne erfaringer på som gir muligheter for videre kunnskap og dermed også videreutvikling av det praktiske arbeidet. Her bruker han Rosa Braidottis begrep «den nomadiske tenkemåten» til å nytenke egen virksomhet som ambulant medarbeider. Teksten krever konsentrasjon av leseren, men gir belønning i form av aha-opplevelser og ny erkjennelse!

Arild Aambø har skrevet en hyllest til den løsningsfokuserte terapiens far, Steve de Shazer, etter hans død i 2015. Dette gjør han gjennom å beskrive utenomterapeutiske inspirasjonskilder for de Shazers arbeid. Alt fra Sherlock Holmes til klassisk musikk og jazz trekkes fram som erfaringer som gjorde de Shazers arbeid rikt og variert, komplekst og enkelt på samme tid. Og dette er jo til ettertanke! Hvilke kilder er det som gjør oss til de terapeutene vi blir? Er det faglige inspirasjonskilder som er avgjørende, eller betyr kilder utenfor denne sfæren like mye? Eller mer? Selv for oss som ikke er gründere av nye terapeutiske arbeidsformer, er dette spennende spørsmål å undre seg over.

Den siste artikkelen i dette nummeret er skrevet av Luuk Westerhof og Svenn Erik Knutsen. De tar for seg den psykiatriske språkbruken, med en antakelse om at måten språket brukes på i psykiatrien skaper fremmedgjøring og avhumanisering av pasientene. Det individualiserende diagnostiske språket skaper avstand til mennesket bak diagnosen. De anbefaler en postmoderne, sosialkonstruksjonistisk grunnholdning, som i større grad ivaretar menneskers verdighet. Et slikt utgangspunkt åpner også muligheter for et likeverdig samarbeid i relasjonen mellom behandler og klient. Les deres argumentasjon, og ta stilling!

God lesing!