Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Fra dehumaniserende til humaniserende språk i psykiatrien

Master i Helsefremmende arbeid og klinisk spesialist i familieterapi. Veileder i familieterapi og psykososialt arbeid. Ekstern foreleser ved Høgskolen i Østfold. luukwester@hotmail.no

Cand.polit., klinisk pedagog og familieterapeut. Fagansvarlig for Familieterapiutdanningen ved Høgskolen i Østfold. svennknutsen@hotmail.com

Vi er opptatt av hva slags språk folk møter i psykiatrien når de opplever livet som problematisk, krevende og tøft. Gjennom et biomedisinsk fokus og ekspertspråk kan psykiatrien bli oppfattet som et system som besitter en spesiell makt, kanalisert gjennom et ekspertfokus, diagnostiske manualer, og som reflekterer et språk som lett kan assosieres med patologi og mangler som angivelig bor «inne i» en person. Fristelsen til å trekke for raske konklusjoner basert på et sviktende diagnosesystem kan fort resultere i at personen blir sin diagnose, fordi vi som fagpersoner ikke blir nysgjerrige nok på dem som mennesker. I denne artikkelen vil vi diskutere bruken av postmoderne tilnærminger som er mer opptatt av måten vi snakker om problemet på. Problemet er ikke problemet, men måten vi snakker om problemet. Her ser vi en mer biopsykososial tilnærming. Vi tror at tilnærminger basert på et mer postmoderne tankesett vil representere en mer verdig måte å samhandle med «den andre» personen på. Ekspertposisjon blir nedprioritert, vekt på det relasjonelle perspektivet blir oppmuntret ved å la alle bli hørt. Dermed blir terapi mer et samarbeid med fokus på likeverdighet og prosesser i stedet for et tiltak der eksperten styrer og kontrollerer behandlingen av personen.

Nøkkelord: psykiatri, diagnose, språk, virkelighet, behandling, kontekst

We are concerned with what kind of language psychiatry uses when it meets people, when they experience life as problematic, demanding and tough. Through its biomedical focus, approach and, expert language, psychiatry can be perceived as a system that possesses a ‘special’ power, channeled through an expert focus, diagnostic manuals, and reflecting a language that can easily be associated with pathology and deficiencies assumingly residing within a person. This type of approach can lead to a situation where we as professionals start to look for the problem as being an inhibiting entity within a person, and thus draw conclusions too quickly. The temptation to jump to conclusions may result in the person becoming his diagnosis, due to a lack of curiosity. In this article, we discuss the use of linguistics and postmodern approaches that are more concerned with the way we talk about the problem. The problem is not the problem, but the way we talk about it. Here we see a more bio-psychosocial approach. We think that approaches based on a more postmodern mindset will represent a more dignified way to interact professionally with the ‘other’ person. The expert position is downplayed, the emphasis on the relational perspective is encouraged by letting all voices be heard, thus therapy becomes more a collaborative venture with a focus on equality and process, as opposed to the expert position where the therapist manages and controls the treatment of the person.

Keywords: psychiatry, diagnosis, language, reality, treatment, context
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon