Kenneth Gergen

An invitation to social construction (3rd edition)

Sage publications, Los Angeles, 2015

Dette er ikke en ny bok. Første og andre utgave av denne boken er allerede sitert av mange, og oppleves nesten som et grunnlagsverk innen sosialkonstruksjonismen. I 2015 kom den i en tredje utgave. Vanligvis har oppfølgende utgaver kun mindre oppdateringer, men denne har gjennomgått en full revisjon. Nyere teori, forskning og praksis er innarbeidet. I tillegg er språket omarbeidet slik at den er mer tilgjengelig for leseren. Boken har også fått tre nye kapitler hvorav ett er direkte knyttet til vårt fagfelt. Jeg bestilte den i utgangspunktet med tanke på å lese deler i forbindelse med en artikkel jeg selv jobbet med, men ble fort grepet av innholdet og måten den var skrevet på. Den har konkrete eksempler både fra hverdagsdialoger og fra terapirommet.

Boken innledes med et kapittel som inviterer leseren inn i den sosialt konstruerte verden på en tydelig og overbevisende måte. Forfatteren bruker av sin erfaring som underviser ved at kritiske spørsmål han har fått fra både kollegaer og studenter, får plass underveis i argumentasjonene.

Det er spesielt fire ting i boken som jeg vil nevne i denne omtalen. For det første er det bokens beskrivelse av det relasjonelle selv, i kontrast til det vestlige individuelle selv. Disse teoriene oppfatter jeg som utfordrende og litt skremmende siden han utfordrer begreper som vi til vanlig tar for gitt. Han utfordrer teoriene om at jeg tenker, føler og mener noe. Han spør om det ikke også går an å tenke at det er noe som skjer mellom oss mennesker. Han utfordrer også på samme tid ideen om at jeg er noe i meg selv. Descartes skrev: Jeg tenker, derfor er jeg. Gergen spør: Men hvordan vet du at du tenker? Kan det ikke like gjerne være noe som skjer i relasjon til andre? Hvis det er slik at «mine tanker» ikke er mine, men heller våre – da er de ikke heller i mitt hode, men et eller annet sted i vår relasjon. Tanken er utfordrende, ikke minst fordi vårt språk har svært mange ord som springer ut fra en tanke om et individuelt selv. Jeg, mitt og selv er ord som preger vår tale og skriftspråk. Teorier om et relasjonelt selv til forskjell fra et individuelt selv vil påvirke mange områder og boken gir oss flere eksempler. Gergen stiller spørsmål rundt skolesystemets individuelle prøver hvor tanken er at den enkelte student skal sitte avskjermet fra de andre og formidle sin kunnskap og sine tanker på et papir eller PC. Om det som kommer frem ved slike prøver faktisk er studentens egne tanker, stiller han spørsmål ved. Er det ikke heller slik at det studenten skriver på en slik prøve er kunnskap og tanker som skapes i en relasjon til lærere, medelever og egen historie? Overført til fagfeltet psykisk helse kan man spørre hva det er vi måler med Wisc og Wais tester på våre enheter. Det sies at vi måler noe individuelt hos den som testes. Gergen utfordrer den tanken.

Når det gjelder terapi og parforhold, analyserer Gergen uttrykk som «vi må jobbe med forholdet» og «vårt forhold holder på å gå i stykker». Begge forutsetter og bygger på tanken om et individuelt selv, hevder Gergen. Når vi ser på oss selv som det primære – at samfunnet består av individuelle aktører – må relasjoner bli skapt, bygget og reparert. Egentlig betyr det at selvet er den primære realitet og alt utenfor det, slik som relasjoner, er kunstige og temporære. Han utfordrer det som oppleves som en selvfølge ved å spørre om vi hadde trengt relasjoner i det hele tatt dersom vi var fullt utviklet som selvstendige individer. I boken trekkes også frem et tema jeg har møtt i mange parterapier. Gergen argumenter for at det ut fra et individualistisk perspektiv er liten grunn til å bli værende i et ekteskap eller samliv hvis det frustrerer ens ønsker om frihet eller selvutfoldelse. Siden selvet er den essensielle sannhet, må et samliv som ikke samstemmer med det, følgelig avsluttes. Han hevder dermed at den sosialt konstruerte ideen om det individuelle selv fører til problemer i parforhold. Som systemisk utdannede terapeuter har vi hatt for vane å ikke dukke ned i individuelle forståelser av menneskene vi møter, men mange av de mer moderne strømningene av behandlingstilnærminger har et individuelt utgangspunkt. Behandling bygd på tilknytningsteori og emosjonsteori er for eksempel i fremmarsj. Ikke noe galt med dem, men i lys av denne boken er spørsmålet om ikke en relasjonell teoretisk bearbeidelse må til før de kan benyttes fullt ut i systemisk familiebehandling. Affektbevisst teori plasserer følelsene i kroppen til den enkelte, men det kan jo være at vi kan utvikle mer relasjonelle affektive teorier. Hva med følelser i familier? Hva med relasjonelt forståtte selv?

For det andre vil jeg nevne fenomenet sosialt konstruerte beskrivelser av verden. Selv om han er tydelig på at en sosialkonstruksjonist ikke sier at det ikke finnes noen virkelighet, så er virkeligheten umulig å fastslå eller beskrive fullt ut for den som prøver. Selv ting vi tenker at vi har god kontroll på (og er temmelig sikre på at vi kan definere), er ikke nødvendigvis det om vi utforsker beskrivelsene i detaljer. Han vektlegger at så fort vi skal beskrive, gjøres det ut fra et ståsted, en tradisjon, eller forståelse. Jeg brakte et eksempel fra boken inn til middagsbordet hjemme hos oss, hvor jeg, min kone og tre tenåringer satt. Jeg spurte om de kunne gi meg en presis definisjon av hva en bil er for noe. Bil er et konsept vi alle kjenner godt til, men akk så vanskelig det var å beskrive det i presise termer. Vi ble nokså fort enige om at det er et kjøretøy med tre eller helst fire hjul og en motor. Men da jeg spurte om det sluttet å være bil om hjulene ble tatt av og motoren fjernet, steg frustrasjonen. Jeg lurte på når mer presist de ulike delene gikk over fra å bare være deler og ble til en bil, og motsatt når en bil slutter å være en bil og bare blir det delvis, eller kanskje ikke i det hele tatt. Eldstemann på 17 bare smilte og la hodet på snei, mens de andre (14 og 16 år) nokså snart ble frustrerte og ba meg stoppe. Det å tydelig avgrense hva det er og hva det ikke er, var rett og slett for vanskelig for oss. Jeg måtte konstatere at selv om vi alle vet hva en bil er i vanlig forstand, så slet vi virkelig med å definere det presist. Så langt kom vi bare ikke. Konklusjonen ble vel at det er godt med alle begreper vi kan nøye oss med å forstå sånn passe. Da fungerer kommunikasjonen vår. Å stille spørsmål ved det opplagte, som hva en bil er, kan oppleves svært smertefullt. Vi ønsker ofte ikke slik usikkerhet, eller i hvert fall ikke gjøres oppmerksom på den.

For det tredje vil jeg nevne bokens kritikk av vårt individfokuserte utdannelsessystem. Jeg finner det spesielt interessant i og med at familieterapiutdanninger som regel er basert på systemisk teori. I boken skisserer Gergen hvordan en mer relasjonell form for undervisning vil kunne foregå. Han drøfter muligheten for mer dialogiske klasserom og studier, hvor lærere og studenter i langt større grad samarbeider om både pensum og undervisning. At dette kommer på kollisjonskurs med mye av systemene slik de er bygd opp i dag, blir klart når man leser videre.

For det fjerde vil jeg nevne det kapittelet som direkte handler om vår profesjon. Han beskriver flere gode hjelpetiltak, men stiller også spørsmålet om hvorvidt mentale sykdommer finnes. Han reiser det klassiske eksemplet med at det kommer an på i hvilken setting eller forståelse man ser et fenomen utspille seg i. En som sulter foran en parlamentsbygning for et politisk standpunkt, vil ikke se på spisevegringen som en sykdom, men en styrke. En ungdom som sulter seg uten noen åpenbar årsak, derimot blir oftest definert som et problem av dem rundt. Gergen hevder at noe slikt som terapeutisk behandling ikke finnes i seg selv. Den oppstår bare når klienter er villige til å samarbeide om denne ideen. Terapeuter og klienter kommer sammen på denne måten fordi det gir mening i vår forståelse av verden. Han går til angrep på jakten etter de evidensbaserte behandlingene og den tenkningens premisser. Boken forklarer den enorme økningen i antall diagnoser og medisiner og ulike behandlingsformer for å behandle disse diagnosene. Gergen utfordrer tenkningen bak, i det han beskriver hvordan det, ut fra hans sosialkonstruksjonistiske ståsted, har blitt slik gjennom ulike faser. Først ble det etablert en liten autoritet, en profesjon som kunne fastslå at mental uhelse finnes, og at den trenger behandling. Dette selv om det ikke er noen direkte mental eller fysisk dysfunksjon man kan finne. Han viser til forskjellen til somatikken. For fysiske sykdommer er det en fysisk, biologisk årsak som ligger bak de symptomer som kommer frem. Innen somatikken er det også mulig å ha en sykdom uten at den har gitt synlige eller målbare symptomer. Kreft kan for eksempel være i kroppen uten at man har fått noen ytre merkbare symptomer på den enda. For psykisk sykdom er det annerledes. Vi ser etter symptomer og dersom symptomene blir borte, er det ikke lenger grunnlag for diagnosen. Til tross for dette har disse beskrivelsene av psykisk sykdom etter hvert blitt en del av det hverdagslige språket. Hvor mange har ikke hørt noen si at han er litt sånn ADHD, eller hun virker litt bipolar. Med søk på internett får man tusenvis av treff på slike beskrivelser. Når menneskers handlinger blir mer og mer beskrevet i ord som beskriver dysfunksjon, blir ropet etter hjelpere større. Med flere hjelpere kommer også behovet for å definere mer og mer hva de jobber med. Antallet ord og begreper for psykisk uhelse stiger dermed, og det ser ikke ut å være noen ende. Det er her Gergen nevner flere terapiformer som et svar på dette. Samskapende terapiformer som løsningsfokusert terapi, narrativ terapi og dialogiske tilnærminger nevnes spesifikt. Terapiformer som alle arbeider med alternative forståelser.

Boken har også en begynnende diskusjon omkring somatisk behandling. Som et eksempel kan nevnes en diskusjon om hvorvidt fysisk smerte er universell eller kulturelt betinget. Jeg skal ikke ta dere inn i den her diskusjonen her, men håper med dette at jeg har inspirert flere til å få tak i boken og la seg utfordre.