«Jeg tror det er et menneskelig instinkt å hjelpe folk», sa Jan Vardøen til den norske avisa Klassekampen 26. september i år. Vardøen er styreleder i Refugees Welcome to Norway, en Facebook-gruppe med ca. 86 000 medlemmer, som i løpet av kort tid har vokst til en bevegelse som i skrivende stund består av 150 lokallag med 1200 frivillige. Bevegelsen organiserer innsamlinger og utdeling av mat, klær og utstyr til nyankomne flyktninger.

Europa opplever den verste flyktningsituasjonen siden 2. verdenskrig. Folk er på flukt med livet som innsats. Vi ser og hører det nesten hver dag: Nyhetsinnslag om desperate mennesker som drukner i Middelhavet, som forsøker å forsere grensesperringer med piggtråd eller komme seg på et stappfullt tog til et land som de håper vil ta dem imot. Mens politikere diskuterer hvor mange som skal tas imot i de enkelte land, strømmer folk til. Mottakssystemene sprenges. Våre verdier settes på prøve. Refugees Welcome to Norway er ett av flere eksempler på at mange lytter og svarer på det som skjer i verden rundt dem.

«Listen to me! – Humanizing Human Practices» var tittelen på den tredje internasjonale konferansen om dialogisk praksis som fant sted i Kristiansand i Norge samtidig som nyhetsbildet var preget av mennesker på flukt. En av foreleserne, biologen og psykologiprofessoren Colwyn Trewarthen, har studert og analysert rytmen og musikaliteten i dialogen mellom spedbarnet og mor, og hevder at den menneskelige kroppen er skapt for dialog. På konferansen formulerte han seg slik: «Before birth our body is shaped to share projects, interests and feelings. Experience grows by serial ordering of motor impulses coordinated by an internal debate of self-awareness. Autonomic neurochemistry shapes emotions that anticipate the pleasure or pain (vår understreking) of intended actions, and that will signal the appreciation of purposes affectionately in mutual awareness with other persons.» Vardøen snakket om et menneskelig instinkt til å hjelpe, og mente bildet av den døde tre år gamle Aylan på stranden i Tyrkia «løsnet noe i folk». Trewarthen bruker et annet språk, men kanskje ville de to vært enige. Gjennom oppmerksomhet på den andre, kan mennesket berøres, og bevege seg i retning av humanitet.

En annen av foreleserne på konferansen om dialogisk praksis, antropologen Tim Ingold, kritiserte formuleringen Humanizing Human Practices, og foreslo å bytte ut begrepet humanizing med begrepet humanifying. Vi forsto Ingolds poeng dit hen at humanitet eller menneskelighet ikke er noe gitt, som vi kan holde fram som et ideal og som vi bør gjøre gjeldende for både egen og andres praksiser. Humanitet eller å gjøre humanitet er snarere noe vi hele tiden må arbeide med, eller mot, det vil si i retning av. Ingold sier at vi i stedet for å forstå oppvekst som en prosess der vi «blir mennesker», kan menneskelivet betraktes som en evig prosess i retning av menneskelig tilblivelse (jfr. Deleuzes begrep becoming). En slik tilblivelse handler først og fremst om å hele tiden være oppmerksom og lære av det som skjer og det vi inngår i. Ingold sier det slik: «Learning to learn, for them as for the practitioners of any other discipline, means shaking off, instead of applying, the preconceptions that might otherwise give premature shape to their observations. It is to convert every certainty into a question, whose answer is to be found by attending to what lies before us, in the world, not by looking it up at the back of the book. In thus feeling forward rather than casting our eyes rearwards, in anticipation rather than retrospection, lies the path of discovery»1.

Artiklene i dette heftet handler alle om å lære gjennom å lytte og å stille spørsmål. Astrid Strandbu og Renee Thørnblad har undersøkt barns budskap til separerende og skilte foreldre. Disse budskapene er frembragt gjennom barns samtaler med mekler innen rammen av obligatorisk mekling i regi av familievernet. Ett av funnene i denne undersøkelsen er at barna vil delta i meklingen, de vil bli lyttet til. Hvorvidt det er til barns beste å delta i mekling i forbindelse med foreldres samlivsbrudd eller før foreldre eventuelt bringer sak om bosted og samværsordninger inn for retten, har gjennom flere år vært gjenstand for diskusjoner i ulike fagmiljøer. Strandbu og Thørnblads artikkel gir med denne artikkelen et viktig bidrag inn i disse diskusjonene.

Terje Tilden, Åshild T. Håland, Knut Hunnes, Gudmund Fossli og Camilla J. Oanes skriver om implementering av et systematisk feedbackverktøy ved tre familieterapienheter i Norge. Slike feedbacksystemer kan være godt egnet til å bidra til samarbeid og dialog mellom terapeuter og klienter. Det er imidlertid selve implementeringen forfatterne diskuterer i sin artikkel. På tross av allmenn tilslutning til pilotprosjektet om utprøving av systematisk feedback, ble dette mer komplisert å gjennomføre enn forventet. Forfatterne har gjennom å spørre deltagerne i prosjektet om deres erfaringer lært mer om hva man bør være oppmerksom på når man vil sette i gang prosjekter i den hensikt å endre praksis i kliniske miljøer.

«Family Therapy and the Future» var temaet på den tiende nordiske familieterapikongressen i Turku i Finland i fjor. Bill Petitt har skrevet en artikkel basert på en forelesning han holdt på denne kongressen. Vi kan ikke bestemme hvordan fremtiden vil bli, men hvilke begreper vi velger å bruke for å beskrive vår praksis i dag vil kunne ha betydning for hvordan fremtidens praksis vil bli formet, hevder han i denne artikkelen. Han stiller da også kritiske spørsmål til den innflytelsen begrepene system og systemteori har fått i familieterapeutisk praksis. Mennesket er et biologisk, så vel som relasjonelt og sosial vesen, til forskjell fra andre systemer, er ett av hans anliggender. Han argumenterer for en mangefasettert tilnærming til klinisk praksis, hvor familieterapeutisk tilnærming betraktes som supplement og ikke som en konkurrerende praksis til individual-, par-, gruppe- eller nettverksterapi.

Odd Arne Tjerslands artikkel i dette nummeret bygger også på forfatterens forelesning i Turku. Tjersland fremhever at forskning viser at systemisk terapi virker, uten at denne kunnskapen ser ut til å ha styrket systemisk orientert praksis. Han argumenterer for mer forskning på systemisk klinisk praksis og foreslår tre områder for slik forskning: systematisk feedback fra klienter og terapeuter om prosess og effekt av terapien, observasjonsstudier fra terapeutiske samtaler og longitudinelle studier av klienters utvikling etter gjennomført terapi. Ingen av disse områdene gir tilstrekkelig kunnskap om systemisk praksis alene, påstår Tjersland. Kun sammen vil de kunne bidra til at terapeuter stadig blir bedre til å samarbeide med par og familier og ikke minst til å få mer gehør for at systemisk terapi virker.

I den siste artikkelen i dette nummeret skriver Carina Håkansson om terapeuters erfaringer med å være menneske og terapeut. Gjennom beskrivelser av forskjellige møter med et ungt menneske viser hun hvordan terapeutisk arbeid påvirkes av egen levd erfaring, livsholdning og kunnskapssyn. Et ikke-diagnostisk språk, lytting og en respektfull holdning bidrar til menneskemøter hvor delaktighet, personlig ansvar og nærvær har gode kår, skal vi tro Håkansson. Slik vi leser teksten hennes, framstår den som et godt eksempel på humanifying practice, for å låne språk fra Tim Ingold.

Dette er det siste nummeret av Fokus på Familien for redaktør Ella Kopperud, som med dette takker for fire inspirerende og lærerike år. Redaksjonen vil si tusen takk for godt samarbeid. Vi vil samtidig ønske Vigdis Wie Torsteinsson velkommen som ny redaktør fra 1. januar 2015.