Uansett

hvor du har vært

du ble ikke

og er ikke

ødelagt

Uansett hvor lite du trur

du har å si

du er ikke usynlig

Disse ordene sang Ingvild Homme på sin masterkonsert i rytmisk musikk på Universitetet i Agder en forsommerkveld i Kristiansand i år. Som inviterte gjester lot vi oss både fange og berøre av en ung kvinnes lyriske og musikalske uttrykk fra levd liv.

RVTS sør1 er også opptatt av erfaringer og levd liv når de har valgt følgende formulering i sin visjon for 2015: Vi vil forstå mennesker i lys av hva de har opplevd. Vi vil ikke beskrive, men oppdage deg. Hva du sier og gjør forteller ikke alt om hvem du er. Hvordan du oppfører deg forteller ikke alltid noe om hva du føler. Vi tror tillitt skaper relasjoner som heler. RVTS sin oppgave er å bidra med kompetanseutvikling for de ansatte i de ulike delene av hjelpeapparatet i Norge. De siste årene, særlig etter 22. juli 2011, da Norge ble rammet av terror fra en av våre egne, har traumeforståelse og traumesensitiv omsorg stått på agendaen. Psykolog og fagsjef Mogens Albæk i RVTS Sør snakker om MenneskeMøtere: «Vi ser at det er nødvendig at et fagmiljø som vårt erkjenner hvor viktig det er å ikke gjøre fagblikket for trangt (…). Vi har vært i front på å dele kunnskap om nevrobiologisk traumeforståelse, og dette er selvsagt viktige byggesteiner videre for oss. Men vi ser også behov for språk og kunnskap fra flere fagområder, ikke minst fra filosofien og det eksistensielle slik at vi ikke fjerner oss fra smerten. Det er menneskets smerte det handler om, ikke menneskets hjerne, når vi snakker om viktige menneskemøter.» I menneskemøter, hvor mennesker kommer med sine liv, trengs det tilstedeværelse fra noen som vet hva de kan gjøre når ingen metode er tilgjengelig.

Men er ikke dette gammel vin i nye sekker? Er det ikke dette vi som kaller oss familieterapeuter har hevdet, og forsøkt å leve etter hele tiden? I hvert fall fra det gikk opp for oss hva Lynn Hoffman mente da hun for snart 30 år siden ba oss legge makt og kontroll bak oss. I år er det også 30 år siden Tom Andersen skrev sin berømte artikkel om reflekterende team. Senere har vi hørt ham snakke om at alt kommer innenfra – at det vi sier og forstår og gjør, blir til – der og da – i møtet, ved at vi er i språket, i dialogene, de indre og de ytre, i bevegelsene, pusten, følelsene. Og som vi med Mikhail Bakhtin kan kalle answerability2; det vil si å respondere etisk slik akkurat dette menneskelige møtet, denne hendelsen krever av oss.

Nå skal man ikke kimse av gammel vin. Er den lagret forsvarlig, kan den smake aldeles utmerket. Men det kan være risikofylt å fylle den i nye sekker. Kanskje er det slik, at vi i tillegg til den gamle vinen, også trenger litt ny vin, i nye sekker for å vekke nysgjerrighet og interesse for familieterapi eller relasjonell og dialogisk praksis? – nettopp nå, i en tid med stadige krav og forventninger om effektivitet og virksomme metoder. Vi slutter oss gjerne til Anne Hedvig Vedeler i avsluttende plenum på Norsk forening for familieterapi sin konferanse i februar i år, hvor temaet var Reflekterende posisjoner i praksis – 30 år etter. Der uttrykte hun bekymring for at det er for lite rom, både i terapirommet og mellom kolleger, til å snakke om det vi ikke orker å snakke om. Hun hilste tilegnelse av ny generell kunnskap velkommen, men sa samtidig at ønskene om å formidle denne kunnskapen må reguleres, slik terapeuter også må regulere egne følelser. «Faget er», sa hun, «for meg å respondere på det som kommer….»3 Er det, mon tro, det fagsjef Albæk i RVTS-Sør også mener når han sier at en god MenneskeMøter må ha tilstrekkelig god kunnskap til å sette seg inn i de utfordringer og det levde liv den andre står i, men også personlige ferdigheter som gjør vedkommende i stand til å være nær nok, støttende nok og perspektiverende nok?

Familieterapiutdanningen på Diakonhjemmet Høgskole i Oslo feirer 25 år i år. Vi gratulerer! Forløperen for denne utdanningen var et videreutdanningsprogram interesseorganisasjonen Kirkens familierådgivning (for øvrig en av stifterne av Fokus på familien), hadde skapt og drevet siden 1971. Da Diakonhjemmet overtok, ble utdanningen godkjent som videreutdanning innenfor høyskolesystemet, med eksamen og studiepoeng. En spe bevegelse mot en akademisering av familieterapi som fag begynte. Tilsvarende utvikling har vi sett i Finland, Sverige og Danmark. Ulike foreninger og organisasjoner med interesse for familieterapi har startet ulike utdanningsprogrammer for psykologer, leger, prester og andre profesjoner innenfor helse- og sosialfagene. Etter hvert har høyskoler og universiteter overtatt mye av ansvaret for kvalifisering av familieterapeuter, med dertil hørende eksamener, studiepoeng og grader på både bachelor-, master- og doktorgradsnivå. Akademiseringen av familieterapien er i full blomst, selv om det fremdeles tilbys videre- og etterutdanning uten godkjente studiepoeng i privat regi.

Vi er glade for at familieterapien har fått plass innenfor akademia. Vi mener det bidrar til å styrke fagets legitimitet. Samtidig stiller vi spørsmål ved om de akademiske perspektivene i tilstrekkelig grad bidrar til utvikling av gode MenneskeMøtere? Per Jensen, professor ved Diakonhjemmet Høgskole, og ansvarlig for utviklingen av familieterapiutdanningen på Diakonhjemmet helt fra starten av, har gått i bresjen for å skape gode strukturer for at studentene skal kunne jobbe med både profesjonell og personlig utvikling4. Vi takker Jensen og hans kolleger for å skape grobunn for framvekst av gode menneskemøtere, og slik demme opp for en eventuell ubalanse mellom regulering av såkalt allmenngyldig kunnskap og det som kan bli til i hvert enkelt møte.

I anledning av 25-årsjubileet for familieterapiutdanningen på Diakonhjemmet Høgskole, bringer dette nummeret av Fokus på familien en artikkel av Halvor de Flon og Per Jensen. Artikkelen er basert på en undersøkelse av studentenes erfaringer med og vurderinger av utdanningen. Forfatterne reflekterer over utdanningens nytteverdi, legitimitet og posisjon, og gir også et lite innblikk i hvordan utdanningen kan videreutvikles i framtiden. Som redaktører imøteser vi flere artikler, fra Diakonhjemmet Høgskole, men også fra andre utdanningsinstitusjoner i våre nordiske land, om hvordan utdanningene kan bidra til å øke familieterapiens status og utbredelse i en tid hvor den på grunn av krav til effektivitet og evidens settes under press.

Anette Holmgren skriver om menneskemøter i veiledning. Hun skriver om de bestrebelsene vi har som terapeuter på å forstå de mennesker vi møter. Hun beskriver hvordan man medbringer sine haltende bestrebelser om menneskemøter i terapeutiske samtaler til veiledning med et ønske om å komme til en bedre forståelse av hva som er hendt og hva som kan gjøres. Hun utvider tradisjonell veiledning til å rette fokus mot bestrebelsene i seg selv. Hun forsøker å redegjøre for hvordan dominerende bestrebelser ofte kan være betinget av dominerende ideer i de kulturer som vi som mennesker beveger oss i, for eksempel om forholdet mellom tvil og sikker viten. Slik demonstrerer hun på en fascinerende måte hvordan en frigjørelse fra bestrebelser kan åpne for nye veier i veiledning og terapeutisk arbeid.

Parterapi som tilnærming innen psykisk helsevern for barn og unge er lite beskrevet. Vi er derfor glade for å presentere Linda Irene Karlsen og Anders Johan W. Andersens artikkel. De presenterer en studie som viser at parterapi bedrer negative samspillsmønstre mellom både de voksne, og mellom voksne og barn. Viktigheten av at hjelp til voksne også er hjelp til barn blir fremhevet. Forfatterne argumenterer for at parterapi mer systematisk bør inngå som en del av det ordinære behandlingstilbudet innen psykisk helsevern for barn og unge.

May Britt Solem etterlyser en forståelse av foreldrepraksiser som situerte både i forskning og i praksis. Dette betyr en mer helhetlig forståelse som kobler sammen foreldres levekår, familiers organisering av hverdagsliv og barns utvikling. Hun fremhever at foreldres oppdragelsespraksiser påvirkes blant annet av foreldrestress, som igjen er påvirket av hverdagslivet til familien. Gjennom denne artikkelen introduserer hun et klinisk relevant spørreskjema som kartlegger og nyanserer foreldrestress. Hun beskriver hvordan dette er et verktøy i arbeidet med familier med atferdsproblemer, og videre for bruk av flere tilnærmingsmåter eller verktøy for å få et så bredt blikk som mulig på kontekstene som familienes liv inngår i.

Gjennom disse 4 artiklene håper vi å bidra med kunnskap og refleksjon om sammenhenger eller kontekster mennesker inngår i, det være seg de som kalles klienter og de som kalles terapeuter eller hjelpere, – og om hvordan ulike kunnskapskilder kan anvendes i ulike kontekster.

God lesning!