Luigi Boscolo døde 12. januar 2015, 82 år gammel. Han var en av grunnleggerne av Milanoskolen (Milan Systemic Approach) sammen med Mara Selvini Palazzoli (1916–1999), Gianfranco Cecchin (1932–2003) og Guiliana Prata. 

Luigi Boscolos navn og virke er uløselig knyttet til Gianfranco Cecchin. De var barndomsvenner, begge psykiatere og psykoanalytikere og senere familieterapeuter. I 1980/1982 skilte de seg fra den opprinnelige Milanogruppen og dannet sitt eget institutt, Centro Milanese di Terapia della Famiglia (The Milan Center for Family Therapy)

Nå er begge døde, men har etterlatt seg verdifulle erfaringer gjennom sin undervisning og sine bøker og artikler. Cecchin var utfordrende, nysgjerrig, Boscolo mer ettertenksom og filosofisk. 

Luigi Boscolo er blitt beskrevet som en kreativ terapeut, en autorativ (men ikke autoritær) lærer med følsomhet og engasjement for familiers historier. Dette er en beskrivelse som jeg tror mange av oss som kjente han, kan si oss enige i. Han var selv en talentfull historieforteller, noe som familiene han møtte også hadde stor glede og nytte av.

Fra 1983 til 2000 ble han sammen med Cecchin invitert til Norge i forbindelse med familieterapiutdanningen ved Institutt for familieterapi i Oslo. Han var generøs med å dele sine tanker og erfaringer både gjennom forelesninger, diskusjoner og videoer fra terapier. Han ble berørt av historiene som ble fortalt, og la ikke skjul på det. Han understreket betydningen av følelser og mente at de følelsene som kom til utrykk i terapirommet, inneholdt viktig informasjon. Ikke bare klientens følelser, men også terapeutens følelser var viktige. Her vil mange av oss tenke at restene fra hans psykoanalytiske erfaring kom til syne (jmf. motoverføringsbegrepet). Boscolo var også eksplisitt på hva han som terapeut hadde med i bagasjen av personlig og profesjonell bagasje. Dette kalte han «The unspoken», slik det blir beskrevet i boka «Systemic therapy with Individuals», som han skrev sammen med Paolo Bertrando. For ham var utvikling preget av integrering, ikke brudd. Denne utviklingsmodellen ga han navnet en epigenetisk modell. 

Systemisk tenkning ble av mange kritisert for sin manglende interesse for individet og for følelser. Denne kritikken motbeviste Boscolo både gjennom sin systemiske praksis og sine publikasjoner. 

Hans arbeider/publikasjoner sammen med Bertrando (som også er kjent for norske familieterapeuter), reflekterer foruten interessen for følelser også interessen for individet i systemet, for språk, for historiene og for tidens betydning (jmf. Times of time). 

Sirkularitetsbegrepet og den sirkulære spørremetoden som ble presentert/introdusert i den klassiske artikkelen «Hypothesizing — Circularity — Neutrality: Three Guidelines for the Conductor of the Session» fra 1980, ble for meg løsningen på noen dilemmaer da jeg begynte å arbeide med familieterapi. Hvordan skulle jeg som familieterapeut snakke med et familiemedlem på en måte som angikk alle de andre i rommet? I et rollespill i Heidelberg i 1981 fikk jeg erfare dette da jeg selv spilte rollen som en datter i en familie og Boscolo var terapeut. Gjennom de sirkulære spørsmålene om relasjoner som Boscolo stilte til familien i rollespillet, opplevde jeg at han som terapeut var opptatt av mitt perspektiv, samtidig som jeg ble interessert i og nysgjerrig på de andre deltakernes perspektiv. 

Cecchin døde brått i en bilulykke i 2003, midt i et aktivt yrkesliv. Hvor ble det av Boscolos stemme? Sist jeg traff ham var på den europeiske familieterapikongressen i Berlin i 2004 der han holdt en minnetale om/over Cecchin. Da var han allerede preget av sykdom. Sykdom som gjorde at de siste årene måtte han trekke seg tilbake fra sitt arbeid, noe som var en tung beslutning; han elsket arbeidet sitt.

Men han er fortsatt tilgjengelig gjennom den arven han etterlot seg; gjennom artiklene og bøkene, gjennom erfaringene han overførte og gjennom minnene om alle møtepunktene/stedene. Noen vil minnes kongressen i Sulitjelma i 1988, andre vil huske de internasjonale sommerkursene i Italia som fløt over av god mat og vin, men ikke minst generøs kunnskapsformidling og livlige og åpne diskusjoner. 25-årsjubileet for Centro Milanese di Terapia della Famiglia i Italia i 1997 ble også for meg et symbol på Boscolo og Cecchins nysgjerrighet, åpenhet, respekt og interesse for dialog med alle oss som regnet oss som annen generasjons Milano-terapeuter.

Litteratur

Boscolo, L., & Bertrando, P (1993). The Times of Time: A New Perspective in Systemic Therapy and Consultation. New York: W.W. Norton & co.

Boscolo, L., & Bertrando, P. (1996). Systemic Therapy with Individuals. London: Karnac Books.

Selvini, M. P., Boscolo, L., Cecchin, G., & Prata, G. (1980). Hypothesizing — Circularity — Neutrality: Three Guidelines for the Conductor of the Session. Family Process, 19(1), 3–12.