For 16 år siden, i 1998, utga Fokus på familien sitt forrige temanummer om kunnskapsteori. Den gangen var nummeret et svar på mange års debatt om forståelsen av kunnskapsgrunnlaget for menneskevitenskapene. Familieterapifeltet hadde i flere tiår beskjeftiget seg med avanserte teorier for hvordan vi som terapeuter, forskere og medmennesker skaffer oss kunnskap om hverandre. Fra det tidspunktet hvor vi grep Maturanas beskrivelser av hvordan nervesystemet «prepper» oss for å oppfatte verden på bestemte måter, til sosialkonstruksjonismen og den språklige vendingen i familieterapien, var tidsskriftene preget av avanserte diskusjoner som forsøkte å gripe svært komplekse fenomener med en, for mange, svært fremmed begrepsverden. Maturanas teorier impliserte kanskje at det eneste vi kan vite noe om, er oss selv og vår egen indre verdens logikker. Sosialkonstruksjonismen tok fra oss overbevisningen om at det finnes en verden som er uavhengig av våre beskrivelser av den. Lokale sannheter, utviklet i de kommunikasjonsfellesskapene vi var en del av, ble vårt eneste tilholdssted. 

Men så døde diskusjonene. Kanskje var vi alle lei av det som innimellom ble karakterisert som «epistobabble» – endeløse, metafysiske diskusjoner som for de fleste var langt fra den praktiske hverdagen og våre mer eller mindre prosaiske dilemmaer i den daglige kontakten med mennesker som trengte våre bidrag til å løse sine utfordringer. 

Temanummeret fra 1998 kan på mange måter leses som et forsøk på å holde liv i epistemologidebatten. Flere av forfatterne understreker hvor viktig det er at vi jobber med vår forforståelse; at vi rett og slett har et reflektert forhold til våre egne antakelser om hvordan vi kommer fram til kunnskap om den konteksten vi lever i og de fenomenene vi arbeider med. Og at de epistemologiske posisjonene som ser så vanskelige ut bare er oppsummeringer og abstraksjoner av posisjoner som vi alle kan gjenkjenne fra hverdagens «det er sant» eller «dette tror jeg på». 

Hva skjer så i dag? Interessen for epistemologi er tilsynelatende fortsatt ganske fraværende. Og det kan virke pussig i en verden hvor motstridende epistemologiske posisjoner lever side om side uten at dette blir problematisert. I teorien lærer vi at det ikke finnes objektive sannheter, at lokale, språklige konstruksjoner er alt vi har å holde oss til som veivisere. I praksisfeltet får vi beskjed om å bruke evidensbaserte metoder. Vi skal bruke dokumentert virksomme manualer, men skal samtidig ha klientenes ønsker og behov som veivisere for vår praksis. Krav som på mange måter krever motsatte måter å forholde seg på – men som vi møter uten å spørre oss selv om hvordan dette griper inn i våre grunnleggende måter å forstå oppdragene våre på. Vi befinner oss i et felt hvor store spørsmål ber om å bli konkretisert, men hvor vi strever med å finne måter å bringe spørsmålene ut i en språklig form som gjør at vi alle oppfatter at vi kan bidra med noe, eller at diskusjonene har noe å bidra med for forståelsen av våre hverdagsutfordringer.

Dette nummeret er en invitasjon til en ny vri på epistemologidebatten. Forfattere fra Finland, Sverige, Norge og Danmark har i dette nummeret fremhevet sentrale debatter med utgangspunkt i ulike former for familieterapi. Forfatterne er blant annet opptatt av hvilke rammer dagens organisatoriske og faglige kontekst gir familieterapien. Men tekstene belyser også hvilke muligheter en familieterapeutisk kunnskapsteori har for å videreutvikle vår forståelse av de ofte komplekse sammenhengene vi arbeider med.

Med Batesons epistemologibegrep som startsted søker Rolf Sundet å drøfte hvilke forståelser av dagens kunnskapssituasjon det er avgjørende at familieterapeuter formulerer. Med utgangspunkt i dette viser han hvilke handlingsmessige muligheter dette gir terapeutene i deres daglige gjøremål. Han hevder at linjen i familieterapien som strekker seg fra Bateson til dagens dialogiske og narrative posisjoner peker seg ut som spesielt egnet for de familier som ikke får hjelp av en evidensbasert metode. En ny epistemologi-debatt, med påfølgende politiske konsekvenser for arbeid innenfor psykisk helsevern, ser forfatteren som avgjørende for å beholde denne posisjonen. 

Fra Finland, drøfter Katarina Fagerström og Eija-Liisa Rautiainen dominerende diskurser som former de institusjonelle sammenhenger der familieterapeutisk arbeid foregår. Hvilke utfordringer møter familieterapien i praktisk arbeid, opplæring, veiledning og forskning når familieterapeuter forsøker å opprettholde systemiske, dialogiske, refleksive, og narrative ideer og utvikle dem videre i henhold til kravene fra økonomiske og sosiale endringer i samfunnet? 

Fanny Morell og Lisa Koser drøfter hvordan det er plass til systemisk familieterapi innenfor New Public Management. De belyser dette med utgangspunkt i en svensk kontekst og presenterer nyttige ideer om hvordan familieterapeuter kan forholde seg til New Public Management.

Anna Lanken Rasmussen og Svend Aage Rasmussen fra Danmark drøfter familieterapi som en form for «selvteknologi» (som all psykoterapi er). De presenterer begrepet «tidsteknologi» – hvordan tid forstås og forhandles i terapi – som en viktig selvteknologi. Forfatterne beskriver kritisk tidsteknologier i psykodynamiske og systemiske terapiformer. Spesielt drøfter de «oppfinnelsen» av PTSD, hvor tid spiller en viktig rolle både i diagnose og behandling. 

Vi håper dette inviterer til en fortsatt debatt om kunnskapsteoretiske spørsmål. Ikke minst er dette viktig når konteksten der kunnskap skapes og anvendes i endrer seg. Da må vi ta stilling!

God lesning!