Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 268-271)
av Ella Kopperud & Hans Christian Michaelsen
(side 273-294)
av Idunn Egaas Bøhren, Rebekka Stabrun & Odd Arne Tjersland
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

Artikkelen bygger på en studie av hvordan samtaleverktøyet In My Shoes (IMS) har blitt brukt i samtaler med barn i konfliktsoner mellom foreldre etter samlivsbrudd. Videoopptak av disse ble transkribert og underlagt kvalitative analyser, med fokus rettet mot hvordan barna responderte under samtalene og på de ulike elementene i IMS. Barna viste tydelig interesse for programmet. Noen brukte anledningen til å snakke om ting som var vanskelige for dem. PC-en fungerte også godt som et defokuserende hjelpemiddel når ting var vanskelige. Samtidig var det lite av informasjonen som kom frem under samtalene som kunne gis tilbake til foreldrene og bidra til å bedre situasjonen for barna. Flere av dem vegret seg åpenbart for å si noe som kunne stille foreldrene i et dårlig lys. Det pekes på muligheter som ligger i bruken av dette programmet, men nytteverdien kan trolig øke med større vekt på: Tydelig innramming av samtalene, fokus på mestringsopplevelser og på å følge innspill fra barna, bruk av fantasifigurer fremfor å svare på egne vegne, og kortere og heller flere samtaler.

Nøkkelord: skilsmissekonflikter, triangulerte barn, samtaler med støtte i et dataprogram

Summary

The article is based on a study of how the computer-assisted interview In My Shoes (IMS) is used in conversations with children who are experiencing parental conflict following divorce. Transcriptions of video-recordings from these conversations underwent qualitative analysis. These analyses focused on how the children responded during the conversations and to the different components of IMS. The children seemed overtly interested in the computer program. Some used the opportunity to share something they experienced as difficult. The computer also worked as a tool for defocusing when something seemed hard to talk about for the children. On the other hand, the conversations brought little information that could be given to the parents or contribute to improving the child’s situation. Many children seemed to avoid telling anything that could present any of their parents unfavorably. The authors underscore the opportunities given by IMS. Further, to get the most out of the computer program, the therapist should consider emphasizing: Providing the child and parents with clear and sufficient information about the conversation and its purpose; giving the child the opportunity to talk about mastery and positive experiences; following the child’s lead; using a fantasy person rather than asking the child to talk about his/her own experiences and emotions; shortening the length of the conversation or proposing multiple meetings.

(side 296-313)
av Marie Møller Christensen
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

I mit arbejde på et krisecenter i København møder jeg mange børn, der i deres hverdag har vold tæt inde på livet, og ofte ikke har talt med nogen om volden [våldet]. Budskabet i min artikel er, at vi voksne skal turde [våga] tale med børn om traumatiske begivenheder .Vi skal turde lytte og tale med dem på en måde så vi positivt kan være med til at styrke deres fornemmelse [känsla] af hvem er jeg, styrke deres identitetsfortællinger [identitetsberättelser], værdier [värderingar] og handlinger, og derigennem skabe fornemmelse af selvkontrol som et redskab i det traumereducerende arbejde. I artiklen vil jeg beskrive, hvordan jeg i mit arbejde sammen med børnene forsøger at skabe små sikre identitetsmæssige ståsteder for børn, så det bliver muligt for dem at få øje [få syn] på nye og flere nuancerede fortællinger om dem selv, hvori de ikke kun [bara] er ofre for volden. Artiklen tager udgangspunkt i en narrativ traumeforståelse, inspireret af den australske psykoterapeut Michaels Whites arbejde, der bygger på, at der altid er en respons på traumer. I artiklen beskrives nogle narrative elementer, jeg har erfaret er betydningsfulde i samtaler med børn, blandt andet at skabe platforme, finde færdigheder, og få øje på responser. Jeg vil give eksempler på brugen af disse elementer i min praksis og konkret beskrive, hvad jeg gør, og hvordan jeg inddrager [för in] den narrative traumeforståelse i børnesamtalen og i mit samarbejde med børn.

Nøkkelord: narrativ praksis, traumeforståelse, responser på vold, dobbeltlytning, skabe platforme, generaliserende sprogbrug, samtaler med børn

Summary

In my work at a crisis centre in Copenhagen, I often meet children who have experienced violence in their family environment, and who often have not talked to anyone about it. The article underlines how essential it is that adults have the courage to discuss traumatic events that children experience. The article further underlines how important it is for adults to have the courage to listen to and talk with them in a way that enables them to strengthen their feeling of who I am and thereby to assist them in strengthening their identity narratives, values, and actions – and furthermore increase their capacity for self-control, a tool that can have a positive role in trauma reduction. In the article, I describe how I, in my work, seek to establish intimate, secure and identity-based anchorage points for children, enabling them to evolve new and many-facetted stories about themselves and an awareness that they are more than just the victims of violence. The article is based on an understanding of trauma founded on narrative theory as well as the fact that there is always a fitting response to trauma. Both concepts are based on the work of the Australian psychotherapist Michael White. I describe a number of narrative practices that I have found to be useful tools when in conversation with children. These include building platforms, identifying skills and spotting responses. The article illustrates through specific examples how I use these elements professionally. Specifically, I describe how I bring a narrative-based understanding of trauma into the picture when I establish «children dialogues» in my cooperation with children.

(side 315-334)
av Anne Romer & Anne Saxtorph
SammendragEngelsk sammendrag

Sammendrag

I denne artikel ønsker vi at udfolde [sv. utveckla] det, vi kalder visuel tavlepraksis. Vi vil beskrive, hvordan og hvorfor det kan have en berigende effekt at skrive hverdagsfortællinger [sv. vardagsberättelser] op på en tavle, imens man bedriver samtaler. Vi er særligt optaget af at udfolde det visuelle aspekt i den terapeutiske og konsultative samtale, fordi [sv.eftersom] vi igennem vores mangeårige arbejde med tavlen har opdaget, at det har mange fordele både for den enkelte og hele gruppen, der deltager i processen. Det, at alle løbende kan betragte sætningerne [sv. meningarna] undervejs, betyder for os at se, at der bliver mulighed for større agenthed hos fokuspersonen og dem som ser med. Det handler om det visuelle element af meningstilskrivningen (og subjektiveringsprocessen), og det som sker via brug af tavlen, hvor det sagte skrives op. Synligheden af meningsskabelsen kommer i særdeleshed i kraft af udfoldelsen af problemforståelsen, samt via udforskningen af de mulige relevante diskurser som problemet fremstår igennem (Saxtorph & Romer, 2009). Vi er inspireret af Jerome Bruners ideer om fortællingers formål [sv. Syfte], og hvordan fortællinger synes at ’pege’ fremad med deres metaforiske, ’situerede’ og genkendelige strukturer (Bruner, 1999).

Nøkkelord: visuel tavlepraksis, at gøre intentionaliteten visuelt synlig, subjektivering, agenthed, dekonstruktion, fortællingers ’rettethed’, historisering,plateau, metaforikkens produktive magt, transparens og terapeutens magtfulde position

Summary

The article has a focus on the use of the whiteboard in conversations. We will describe how it has an effect for the persons we talk to, and why and how valuable it is to write the individual metaphorical stories on a whiteboard as a plateau for the further process of reflections in consultations and conversations. We are specifically very keen on unfolding the visual aspect of the therapeutic and consultative conversation, while we have spent many years working with group therapy, conversations with individuals, supervision and organizational consultations. Here, we have had many interesting experiences with the visibility of writing at the whiteboard in relation to work on the discourses and the emphasis on agency with individuals, couples and groups (Saxtorph & Romer, 2009). We are inspired by Jerome Bruner's ideas about the narratives purposes and how narratives seem to 'point' forward with their metaphors, ‘situated’ and recognizable structures. These ideas lean beautifully up to Deleuze’s ideas around rhizomes.

Novelle
(side 335-339)
av Anne Kyong Soook Øfsti
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon