Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 2-4)
av Inger Ulleberg & Hans Christian Michaelsen
(side 5-23)
av Ole Helliesen
SammendragEngelsk sammendrag

I den senere tid har det rast en diskusjon i Morgenbladet, der evidensbasert psykologi, samt diagnosens funksjonalitet, har vært heftig debattert. Denne teksten drøfter i hvilken grad diagnoser kan forstås som et resultat av diskursive og således kulturrelative prosesser, eller om diagnoser best kan anses som representasjoner av en essensialistisk og objektiv virkelighet. Dermed belyses også forholdet mellom en modernistisk versus postmodernistisk epistemologi.

The legitimacy of the psychiatric diagnostics system

This article is based on a recent debate, discussing the epistemological basis for psychiatric diagnosis. The question asked, can be defined as following: is psychiatric diagnosis a result of a cultural discourse and thereby relative by nature, or can diagnosis best be described as a representation of an essentialistic and objective reality. As such, is also the relationship between a modernistic and post-modernistic epistemology, discussed.

(side 25-44)
av Randi Frieda Bagge
SammendragEngelsk sammendrag

Denne artikkelen er en oppfølging av artikkel om samme tema skrevet i 2007:2. Artikkelen fortsetter utforskningen av begrepet ikke-vitende posisjon, lansert av Harlene Anderson og Harold Goolishian i 1992. Hva vil det si å innta ikke-vitende posisjon, hva slags ideer finnes om egen forforståelse og kunnskap, og hvordan bruker terapeuten sin forforståelse og kunnskap i praksis? Hensikten med artikkelen er å vise bredde, variasjon og nyanser i forståelsen og anvendelsen av en slik holdning. Forfatteren viser med eksempler fra praksis, dilemmaer og muligheter ved å innta en slik posisjon i terapeutisk arbeid.

How to use my prejudices when I have no possibility to know something about the other?

This article is a continuation of an article written on the same topic in 2007:2. The article continues the exploration of the notion «not-knowing position», introduced by Harlene Anderson and Harold Goolishian in 1992. What does it mean to take such a position, and what ideas exists about own prejudices and knowledge, and how does the therapist use her prejudices and knowledge i daily practice. The purpose with the article is to show variation and nuances in the understanding and use of such an attitude. The author shows by examples from daily practice, dilemmas and possibilities, by using such a position in therapeutic work.

(side 45-54)
av Ellen Syrstad
SammendragEngelsk sammendrag

Innenfor et postmodernistisk ideal er ideen at noe ikke er bedre enn noe annet. Vil det å flagge én bestemt terapeutisk tilnærming innenfor et slikt ideal dermed bli et paradoks? Det er dette paradokset jeg har forsøkt å reflektere rundt i denne artikkelen. Jeg vil redegjøre for den postmoderne ideologi som synes å dominere store deler av familieterapifeltet, for deretter å problematisere denne. Dette gjør jeg ved å vise til diskurser jeg fant fremtredende som feltarbeider ved et familiekontor da jeg utførte min masteroppgave i familieterapi og systemisk praksis. Helt til slutt drar jeg paralleller til min egen praksis som rådgivende MST-terapeut, og kommer med noen oppfordringer til fagfeltet.

The non-expert becoming the expert

According to postmodern ideals, no idea is better than any other. Does it follow from this that it is a paradox to promote a specific therapeutic approach? It is this paradox that I have sought to reflect upon in this article. In order to do this, I first account for the postmodern ideology that appears to dominate the field of family therapy, and then subsequently problematize it. I do this with reference to discourses I found prevalent during fieldwork in a family therapy office that was conducted for my MA degree in family therapy and systematic practice. Finally, I draw parallels with my own practice as a consulting MST therapist, and on that basis make some suggestions to the disciplinary field.

(side 56-70)
av Julie Holst & Stina Lund Worm
SammendragEngelsk sammendrag

Med udgangspunkt i samtaleforløb med en ung kvinde, diskuterer artiklen muligheder og udfordringer ved at praktisere narrativ terapi i en socialpsykiatrisk kontekst. Vi diskuterer problemstillinger, som kan opstå i samspillet mellem de narrative metoder re-membering og bevidning og den normative udviklingsdiskurs, her defineret som developmentalisme. Re-membering og bevidning har til hensigt at skabe fornemmelsen af fællesskab og samhørighed uafhængigt af samfundets normer, krav og forventninger. Særligt i en social psykiatrisk kontekst kan udfordringen være, at indfange mulighederne ved disse metoder og samtidig have den sociale integration for øje. Vi konkluderer, at den narrative praksis kan komme til at skabe en kultur der lukker sig om sig selv og sine egne værdier. Vi argumenterer for, at det kan være nødvendigt at strække den narrative praksis, således at den integreres i den kultur og det samfund vi lever i, og vi diskuterer hvorledes dette kan opnås.

Developmental stories in narrative practice

Considering a particular case of a young woman taking part in narrative therapy, the present article discusses the benefits and challenges of narrative therapeutic practice in a social psychiatric context. We discuss difficulties that can arise in the interplay between the narrative methods re-membering and outsider witness and the normative discourse of development, defined here as developmentalism. The aim of re-membering and outsider witness practices is to engender a sense of community and solidarity independent of norms, requirements and expectations of society. A particular challenge arising within the social psychiatric context is to reap the benefits of narrative methods yet still achieve societal integration for the individual. We conclude that the narrative practice can have the effect of creating an insular culture and values distanced from those of everyday society. We argue that it is necessary to stretch the narrative practice such that integration within everyday culture can still be achieved and we discuss ways this might be accomplished.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon