Hva vet vi om barna? Terapeuter snakker med barn som sliter av forskjellige grunner. Målet med disse møtene er å høre barnas stemme. Barns rett til å bli hørt er av nyere dato og fortsatt først og fremst et vestlig privilegium. Terapeuter snakker også med ungdommer og voksne om deres barndom. Forfattere har også ofte barndommen som tema. Barndomsopplevelser har noe til felles, og det er at barnet opplever og tar inn ting på en annen måte enn de voksne. Hvis man i terapi søker tilbake til barndomsfortellinger, leter man ofte etter svar. Hvorfor føler jeg slik som voksen? Hva var det i min barndom som ble avgjørende for at jeg har tatt de valgene jeg har gjort? Hvis vi «går i barndommen», prøver vi ofte å forstå noe som barnet selv ikke forsto. Fortellinger om barndom skrives som oftest fra et voksent perspektiv. En voksen ser tilbake og henter opp igjen fortellinger, minner, drømmer og ubehag.

Den italienske forfatteren Simona Vinci skrev sin debutroman med tittelen Om barna vet man ingenting. Martina er ti år gammel. Sammen med en gruppe barn på Martinas alder og noen eldre, utgjør de Gjengen. Vi møter Gjengen i begynnelsen av sommeren. Barna drar hver dag til et skur med jordgulv og en madrass. Leken begynner som en hemmelighet. Kropp, seksualitet og grenser utforskes. Hver dag går barna litt lenger i leken som ender i et dirrende alvor. Historien er ekstrem, og man skutter seg som leser over brutale barn kan være. Om barna vet man ingenting er en fortelling om hvordan barn kan være brutale og uskyldige på samme tid. Viktige spørsmål stilles: Hvor mye skyld har et barn? Hvor uskyldig er et barn? Hvor kommer barnas brutalitet mot hverandre fra? Kan et barn være uberørt av andres lidelser? Er det noe kvalitativt ulikt mellom barn og voksne?

Fraværet av de voksne er påfallende i fortellingen. Hvor er de voksne i barnas liv? Hva vet vi voksne om barna?

I mars var det verdenskongress i familieterapi i Buenos Aires – IFTA 2010. Ett av innleggene handlet om kunstnere som arbeidet med kreative prosjekter med gatebarn nettopp i Buenos Aires. Barna fikk være med å lage forestillinger, utstillinger, musikk og bildende kunst. Kunstnerne arbeidet med å gi barna muligheter til å vise andre sider av seg selv. Mange av barna fikk tillit til kunstnerne og fortalte dem fra sitt liv – sterke historier om ulykke og fravær av omsorg. Hver uke fikk kunstnerne veiledning av en psykolog for å klare å møte barna på best mulig måte. Som psykologen understrekte: «Det er ingen å henvise barna til, det er ingen andre, det er ikke noe hjelpeapparat som hos dere. Kunstnerne må etter beste evne opptre terapeutisk i møte med barna, for de er blant de få voksne som ser barna.»

Dette reiser spørsmålet: hvordan kan vi alle sammen ta vare på de barna vi møter? Hvordan kan vi støtte og styrke dem og lytte til deres stemmer? Hvordan kan vi oppdra dem og lære dem det som er viktig og nødvendig for å leve sammen med andre?

Ingen eier barna. I den fagfellevurderte artikkelen drøfter Per Arne Rød barns erfaringer etter at rettsapparatet har fattet beslutning om daglig omsorg og samvær i barnefordelingssaker. Hvordan kan vi bli oppmerksomme på barns omsorgssituasjon i tider hvor foreldrene blir for opptatte med å kjempe sin egen kamp? Vi må begynne å utfordre ideen om privatlivets hellige fred.

I den neste artikkelen tar Oddny Rød for seg dilemmaer knyttet til barns deltakelse i mekling og samværssaker. Det at barn skal bli hørt er ikke juridisk nytt. Men metodiske utfordringer – hvordan inkludere barnet i samtalen – er et felt som må utvikles videre.

Marianne Borgengren og Magnus von Campenhausen drøfter kravet om at forskning og kunnskapsutvikling innen sosialtjenesten, psykiatri og rusmisbruk skal baseres på evidensbaserte metoder. Spørsmålet er hva som skjer med fagfeltet om alt vi gjør skal begrunnes ene og alene i forskningsretorikk og argumentasjon. Hva skjer med erfaringsbasert kunnskap og tradisjoner i møte med et ensidig krav om evidens? Vi trenger mer debatt om familieterapi og evidens.

I en artikkel fra Danmark fører Marianne Østerskov oss til «det transkulturelle rom». Hun spør hvordan terapeuter navigerer i kulturelt mangfold. Forfatteren gjør oss oppmerksomme på at Ahmed kan ha andre kulturelle fortellinger enn de vi er kjent med. Er det noe særskilt som gjelder for Ahmed og Said? Er det noe spesielt med dem som gjør at vi skal møte dem annerledes enn vi møter Per og Kari? Denne artikkelen ble skrevet i forbindelse med det danske temanummeret om sosialkonstruksjonistisk praksis 04/2009.

I en tekst av Tom Andersen fra 1986 tar han til orde for å lytte til barnet. Han konkluderer med at vi ved å finne nye måter å tenke og forstå på, kan bidra til å bevare og bedre relasjonene mellom mennesker. I siste instans kan dette være fredsarbeid. Tanken om det kloke og intuitive barnet er godt å bli minnet på. Uroen over alt vi ikke vet om barna er også verdt å ta med seg.

Inger Ulleberg og Anne Øfsti