Det nye året – det nye tiåret – og vi åpner det med ny undertittel på Fokus.

Det siste året har vi derfor hatt en prosess for å finne fram til en annen undertittel på tidsskriftet. Hovedtittelen – Fokus på familien – anser vi for vel innarbeidet, samtidig som den stadig er aktuell. Fokuset på familien betyr likevel ikke det samme for oss som det ordet familien pekte på i tidsskriftets begynnelse. Dagens familiemønster ser helt annerledes ut, og begrepet «familie» kan nå omfatte mange slags strukturer og utvidete relasjoner. Vi er klar over at det ikke er entydig enkelt å fortsette å ha med familie i tittelen, vi kan risikere at familiebegrepet blir for tradisjonelt. Vi mener likevel at det er viktig å ha et fokus på familien i faglig arbeid – hvem det nå enn er – og at relasjoners betydning fortsatt er underkommunisert og får for liten oppmerksomhet av mange profesjonsutøvere.

Hvordan vi bruker ord og faguttrykk vil være en del av rett-troenheten i det feltet vi arbeider, en del av en felles doxa, der vi benytter ordene til å posisjonere oss og vise hvilket faglig fellesskap vi er en del av. Noen retninger er mer rett-troende enn andre. For noen er narrativ en hedersbetegnelse, mens strukturell familieterapi er avleggs. Andre hevder at systemisk er på vei ut, mens sosialkonstruksjonisme er den mest fruktbare måten å forstå virkeligheten på.

Når blir forskjellene på bruk av begreper viktige? Enkelte fagmiljøer lever av å undervise og forske på helt spissfindige begreper, og vil være opptatt av at begrepene aldri kan være nøytrale. Det blir viktig fordi det enkelte ordet, som narrativ, viser til en hel rekke andre meninger om filosofi, om god terapi og om metoder. Begrepene er aldri alene. Samtidig er de felles for oss, vi bruker dem i vid forstand, på tvers av fagmiljøer. Begrepenes mulighet til å føye seg inn i en omtrentlig betydning gir mulighet for gjenkjennelse.

Gjennom en diskusjon der både redaksjonen, faglig rådgivende utvalg og styret har deltatt, har vi sett på mange ulike innspill til ord og uttrykk som kunne kommunisere klart til leserne. Ord som ble lansert omfattet både narrativ, systemisk, språksystemisk, sosialkonstruktivistisk, relasjon, nettverk, system, evidens, meningsskaping, intensjoner, initiativ, kontekst, kommunikasjon. Gjennom diskusjonen ble det også åpenbart at ulike faguttrykk ga ulike assosiasjoner i de ulike landene – og innen ulike faglige sammenhenger. Vi ønsker at Fokus skal være tverrfaglig og henvende seg til profesjonsutøvere i mange ulike arbeidsfelt i de nordiske landene. Samtidig ønsker vi at Fokus skal ha en klar faglig profil og plassere seg med en tydelig faglig interesse.

Det utviklet seg til en fagdebatt som avspeilet en videre diskusjon i fagfeltet. Spørsmålet er hvilke meninger vi ekskluderer eller inkluderer i vår presentasjon av navn og undertittel. Vi kan ikke si alt i en tittel, og det blir desto viktigere hva vi sier. Vi ønsker en inkluderende språkbruk der mange kan kjenne at de kan finne noe av interesse for sin videre tenkning og sitt arbeid.

Og hva arbeider vi med? Er det behandling, endring, praksis, klinisk praksis, praxis, forskning, teori, tenkning, forståelse? Alle disse uttrykkene var framme i diskusjonen – og ble sammenfattet med det enkle ordet «arbeid».

Vi ønsker også at Fokus skal være et nordisk tidsskrift – og har fått det ordet med i undertittelen. Dermed var vi i mål, og styret besluttet altså at undertittelen ble: Nordisk tidsskrift for familie- og relasjonsarbeid. Vi håper dette blir en bærekraftig undertittel som kan stå seg i flere år.

Profilen er mer minimalistisk, og forhåpentligvis kommuniserer den tydeligere. Vi ønsker at leserne på en enkel måte kan orientere seg i tidsskriftet, at dere raskt oppfatter de ulike tekstene vi byr på. Hvis en artikkel er fagfellevurdert, skal det framgå tydeligere enn før. Ved å tydeliggjøre de ulike sjangrene i designet, markerer vi også betydningen av mangfold i forhold til tekst.

Så til artiklene: Alle handler på en eller annen måte om hvordan vi kan utvide arbeidsformene våre for å bidra til gjenkjennelse, opplevelse og endring. Vi starter med Schousboes artikkel om gruppeterapi på systemisk/narrativt grunnlag til personer med spiseforstyrrelser. Artikkelens vekt på dekonstruksjon, ikke bare av klientens problemfylte historie, men også som et verktøy til å se på egen praksis, er lærerik.

Imitasjon som metode er et kreativt og originalt innspill til arbeid med parterapi. Galaaen henter inspirasjon fra blant annet spedbarnsforskning og psykodrama, og viser hvordan hun bruker dette i arbeid med par.

En annen innfallsvinkel til arbeid med parterapi blir presentert i Strandheims artikkel. Han har tatt utgangspunkt i situasjoner hvor par, når de skal beskrive hverandre, blir sittende fast i negative vurderinger av hverandre og hendelsene. Han viser hvordan bruk av en definerende seremoni som samtalestruktur kan skape bevegelse i fastlåste kommunikasjonsmønstre.

Vurdering av arbeidet vårt blir stadig mer sentralt, ikke minst hvordan vi kan inkludere brukerne i denne prosessen på en god måte. Lindberg presenterer en undersøkelse de foretok i familierådgivningen – og reflekterer også over ulike spørsmål knyttet til evaluering av tjenestene våre. Den får oss til å tenke på kompleksiteten i arbeidet vårt, og stiller fundamentale spørsmål som: hva er god hjelp?

Det er et spørsmål vi ikke blir ferdig med, og vi tar det med oss inn i 2010. Vi må fortsette å utvikle det spørsmålet slik at det gir mening i arbeidet vårt og konkretisere det slik at det blir synlig for oss. God hjelp er ingen selvfølge, og samtidig er det forskjellen som gjør en forskjell.

Inger Ulleberg og Anne Øfsti