Kjære leser av Fokus,

I 2008 er det 50 år siden det første paret kunne henvende seg til et familievernkontor med sine samlivsproblemer. Det er bakgrunnen for at Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) tok initiativet til dette utvidete nummer av Fokus og oppnevnte oss gjeste-redaktører. Vårt anliggende i tiltrodd redaktørstol er å gripe muligheten vi nå har til å stimulere fagfeltet til å strekke seg, og ikke bare hvile på sine laurbær. Familievernet i Norge har vært sentralt i å utvikle systemisk tenkning og praksis i Norge. Familievernet har fortsatt et stort utviklingspotensial, og det er all grunn til å brette opp ermene og ta tak i utfordringene, både de åpenbare og de utfordringene det ikke er så lett å få øye på. Vi ønsker i dette nummeret å presentere artikler som har faglig relevans for et bredere fagfelt enn familievernet, siden artiklene omhandler arbeid med barn, familier og par.

64 familievernkontorer strekker seg fra Hammerfest i nord til Kristiansand i sør. Norge er i denne sammenheng i en internasjonal særstilling, da få andre land kan oppvise tilsvarende innsats og satsning på å utvikle et godt og lett tilgjengelig tilbud til par og familier som strever og som ønsker å bedre sin livssituasjon.

«Gå husmorveien! Hvem tenker mest på fremtiden – kontordamen eller hushjelpen? Før eller siden blir begge gift, og da har hushjelpen et absolutt fortrinn. Husarbeid er samfunnsarbeid!»

Denne oppfordringen fant man i «Kvinnen og tiden – Våkne kvinners blad» på 50-tallet.

Så sent som i 1960 hadde bare 9,5 prosent av alle gifte kvinner et hovedyrke utenfor hjemmet.

Familievernet har fulgt de store endringer i familiemønstre og befolkningssammensetning og har hele veien hatt som overordnet intensjon at tjenestetilbudet skal være tilpasset brukernes behov. Dette er også en utbredt selvforståelse når fagfolk i familievernet intervjues om dette tema.

Hvor ligger engasjementet, og hva er det som opptar familievernet i dag? Hvordan tenker vi oss veien videre? Det er det dette nummeret av Fokus handler om. Tekster som kan bringe tjenesten et skritt videre og kanskje føre til nye erkjennelser. Er det noe vi har oversett eller noen vi har glemt? Er det noe vi unnlater å forholde oss til fordi det blir for vanskelig eller skaper uro? Hva kan vi gjøre bedre?

Artiklene som presenteres i dette dobbeltnummeret er valgt ut ifra et ønske om å vise en bredde både i tema og type tekst, og er hentet fra praksis, grunnlagstenkning og forskning.

Å arbeide som terapeut over lengre tid gjør noe med oss. Innledningsvis har vi valgt å slippe til to terapeuter som på ulike vis tar oss med på en personlig reise i utviklingen som terapeut gjennom mange år. Familieterapeuten og lyrikeren Frank Eriksen har skrevet et poetisk essay inspirert av familieterapeutiske teoretikere, filosofi, poesi – og natur. I sitt møte med mennesker på familievernkontoret har han et stedsfilosofisk ståsted.

Dagny Rygh beskriver modig, åpent og inkluderende den strevsomme prosessen – fra flinkhet til klokskap. Hun minner oss på at kunnskap er vanskelig å få øye på som egen størrelse, fordi den er så tett knyttet til identitet.

I disse tekstene fornemmer vi klokskap.

Utfordringer

Holdningsvalg og menneskesyn er også -Susanne Blichfeldts tema – satt inn i en annen ramme. I sin artikkel hevder hun at familieterapeuter har viktige grunnlagsverdier om mellommenneskelig kunnskap å tilføre forsk-ningsfeltet. Hennes hovedanliggende er å drøfte hvordan grunnlagstenkningen kan videreføres innenfor feltet forskning, for å unngå at det blir «fremad marsj i alle retninger». Blichfeldt ser forståelser av møtet mellom mennesker i lys av filosofene Skjervheim, Buber og Levinas.

Fag- og kvalitetsutvikling opptar familievernet, og vi tilstreber en tjeneste av høy kvalitet tilpasset brukernes behov. Mer forskning på familievernets praksisområder har vært etterlyst av fagfeltet selv så vel som av bevilgende myndigheter.

«Praktisk nytte av parterapiforskning» er tittelen på Geir Skaulis fagartikkel. Han tar for gitt at terapeuters kompetanse ikke er statisk, men at den både skal og må utvikles. «Både kunnskap fra brukere, erfaringsrefleksjon og forskningslitteratur bør være en del av en kontinuerlig kompetanseutvikling,» hevder han. Skauli har tatt for seg forskning som har vært gjort i forhold til parterapi, og leseren blir godt oppdatert. Forfatteren utvider den evidensbaserte forståelsen før han konkluderer med at parterapi er en evidensstøttet praksis. Videre drøftes det om et slikt forskningsperspektiv vil bidra til å utvikle eller begrense praksis.

Denne artikkelen er en gave til den vitale 50-årsjubilanten som vil videre, og den vil helt sikkert også bli gjenstand for drøftelser og diskusjoner i tiden framover.

Som terapeuter får vi nesten daglig ris & ros fra våre brukere. Noen er svært fornøyde og setter gjerne ord på det. De som ikke har fått sine forventninger innfridd, gir også ofte uttrykk for det. Ofte forblir slike tilbakemeldinger hos den enkelte terapeut, kanskje spesielt dersom tilbakemeldingen ikke går i terapeutens favør?

Kirsti Haaland har skrevet en artikkel om «hvordan vi gjennom å dele gode erfaringer på egen arbeidsplass kan bidra til kollegial fagutvikling». Hun trekker paralleller mellom fagutvikling, veiledning og terapi og drøfter ulike læringsformer som er best tilpasset fagutvikling i det kollegiale miljø. Haaland viser ved flere eksempler hvordan dette kan gjøres i praksis.

Trivsel på arbeidsplassen skaper et trygt kollegialt klima, noe vi betrakter som en forutsetning når vi skal bistå par og familier i krisesituasjoner.

Fastlåste foreldrekonflikter er en belastning både for foreldrene og barna, og kan også være en stor utfordring for mekler. Signe Holst har skrevet en tekst med skjønnlitterære elementer – om «Når kjærligheten brister. Mekling i familievernet». Hun slår fast at en redd mekler er en dårlig hjelper. For Holst er foreldreskapet klienten, og målet står fast: «Best mulig samarbeid under vanskelige omstendigheter». Forfatteren viser at det er håp i meklingsrommet, og at den kjærligheten som brister i bruddet likevel kan bære hver av foreldrene sammen med barna gjennom krisen og inn i framtiden.

Det settes spørsmålstegn ved hvorvidt familievernet tar barneperspektivet på alvor, og om familievernet har tilstrekkelig kompetanse og kunnskap om barn og barns behov.

Dette er nyttige og nødvendige utfordringer som tjenesten tar på alvor.

Ella Kopperud har skrevet en artikkel som omhandler diskurser om barn og samlivsbrudd. Hvilke konstruksjoner om barn er rådende i familievernet? Kopperud har intervjuet familieterapeuter om deres erfaringer og synspunkter på arbeid med skilte og separerte familier. Det er tankevekkende å lese hvilke rasjonaler terapeuter legger til grunn for ikke å inkludere barna i samtalen.

Elisabeth Sann og Kjersti Langerud Tveten så behovet for et eget tilbud til barna og startet samtalegrupper som supplement til foreldre- og familiesamtalene, i forbindelse med samlivsbrudd eller skilsmisse. Erfaringene fra gruppene viser at barna får det bedre etter å ha vært med, og at de har et gjennomgående ønske om å fortsette i gruppene. En sekundærgevinst er at barnas deltakelse i gruppene har en positiv effekt på foreldrenes samarbeid.

Dette er en forskningsbasert artikkel konkret på metode, og med kliniske vignetter fra gruppemøtene som levendegjør stoffet.

I 2007 presenterte barne- og likestillingsministeren Mannspanelet og planene om en egen stortingsmelding om menn, mannsroller og likestilling. «Så langt har faglig fokus i familievernet vært å løfte fram kvinnens og ikke minst barnets stemme,» skriver Ide Birkeland, som har mange års erfaring med å drive et kjønnsspesifikt lavterskeltilbud til menn som er i krise etter samlivsbrudd. I sin artikkel beskriver hun metodeutviklingen i arbeidet med å utvikle et gruppetilbud til menn. Birkeland hevder at familievernet har tenkt kjønnsspesifikt, men bare i et kvinneperspektiv. «Nå er tiden inne for å få fram mannens stemme,» skriver Birkeland, og utfordrer spesielt sine mannlige kolleger.

Vårt utgangspunkt fra redaktørstolen er at den vitale, oppegående og nysgjerrige 50-årsjubilanten liker utfordringer, for ikke å stivne i gamle tankebaner. Her kommer den siste utfordringen.

Det var i Bergen, i august i år, under den 8. nordiske kongress i familieterapi at vi plutselig kjente på en uro. Riktignok var det trangt om plassen der vi befant oss, men den snikende uroen handlet ikke om det. Mer en følelse av at vår trygge plattform begynte å bølge under oss, og i en sådan stund er det lett å miste fotfestet. Borte var den – som tatt av vinden, mens vi fortsatte å lytte til Anne Øfsti, som delte med forsamlingen de refleksjoner og erfaringer hun har gjort seg i forbindelse med doktorarbeidet «Some Call it Love. Exploring Norwegian Systemic Couple Therapists’ Discourses of Love, Intimacy and Sexuality» – eller «Forestillinger om kjærlighet i terapi». som var overskriften i Bergen. Vi inviterte Øfsti til å skrive om dette temaet i jubileumsnummeret.

Anne Øfsti har skrevet et essay om diskursiv parterapi. «Terapi er en praksis der kulturens dominerende ideologi og diskurser speiles og opprettholdes,» skriver Øfsti, som drøfter konsekvensene av at vi tar den romantiske diskursen for gitt. «Marginale diskurser er redde for å bli avvist og overhørt.» Men de hviskes likevel fram.

Tilbakeblikk

På familievernets jubileumskonferanse 16.–17. oktober på Bristol hotell i Oslo ble to pionerer løftet fram: Albert Assev og Ingunn Rønning, som begge har vært pådrivere i arbeidet med å etablere de første familievernkontorene. 15. januar 1958 var det offisiell åpning av Norsk Menighetsinstitutts familierådgivningskontor, landets første, ledet av Albert Assev.

Dette er i dag Kirkens Familievernkontor Uranienborg i Oslo. Året etter åpnet det første offentlige familievernkontoret i Steinkjer. Daværende helseminister Karl Evang så behovet for en utvidelse og videreutvikling av tilbudet ved helsestasjonene, og de offentlige familievernkontorene som hadde sitt utspring i helsestasjonstilbudet, ble tverrfaglig sammensatt av sosionomer og psykologer med lege som leder.

Familievernkontorene arbeidet i mange år etter Retningslinjer for sentrale helsestasjoner (gitt av Sosialdepartementet 1963), og familievernkontorene ble definert som sosialmedisinske institusjoner. De første kirkelige kontorene, som var ledet av prester, måtte ansette leger for å få godkjenning som offentlige familievernkontorer. I 1965 ble de kirkelige familievernkontorene offentlig godkjent.

Kontorene hadde et tydelig fellesskap i sin organisasjon Kirkens Familievern (KF), opprettet i 1967. Initiativet til å etablere Offentlige Familievernkontorers Organisasjon (OFO) ble tatt tidlig på 1980-tallet, og OFO ble opprettet høsten 1983.

Ulik historisk og organisatorisk bakgrunn for de kirkelige og de offentlige kontorene og forskjellig ideologisk forankring ga inspirasjon til gjensidig utveksling av erfaringer og et faglig godt samarbeid i to spor. Det viktigste samarbeidet handlet om et felles engasjement for å sikre en lovhjemling av tjenesten.

Lov om familievernkontorer ble vedtatt juni 1997 og trådte i kraft 01.01.1998.

Som en følge av barnevern- og familievernreformen ble Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) opprettet i 2004, deretter fulgte opprettelsen av et nasjonalt direktorat. Ved avviklingen av OFO ble organisasjonens oppgaver lagt til Bufdir, som i dag leder forvaltningen av alle familievernkontorene.

22 kontorer er tilnyttet Kirkens Familievern og har driftsavtale med Bufetat, mens de øvrige 42 kontorene er statlige.

Familievernet i dag

Familievernkontorene har tre hovedoppgaver: par- og familieterapi, mekling og forebyggende utadrettet virksomhet. Ca. 30 000 par og familier hadde kontakt med familievernet i 2007. Hovedtyngden er par som søker hjelp i forbindelse med samlivsproblemer eller kriser, og vi ser et økende antall henvendelser fra foreldre som ønsker bistand på grunn av samarbeidskonflikter omkring barn.

Familievernet gjør en viktig utadrettet og forebyggende innsats med blant annet kurs til førstegangsforeldre og til foreldre med funksjonshemmede barn.

Terapeuter i familieverntjenesten vil til enhver tid møte forskjellige familiekonstellasjoner og folk fra ulike kanter av verden. Det fordres at vi er til stede i tiden og er på banen i møte med nye utfordringer. Og at vi videreutvikler – ikke bare faget, men også vår samfunnsforståelse – og at vi aldri slutter å undre oss.