Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
<EventledelseKapittel 12 av 14

Kapittel 12. Sosial innovasjon: eventer med politisk agenda for bærekraftig samfunn

Gudrun Helgadottir er professor i turisme ved USN Handelshøyskolen. Hennes forskningsinteresse er blant annet festivaler og sportseventer, som den nasjonale konkurransen for hestesport på Island.

Eventer organiseres for å skape samhold og identitet blant målgrupper for eventet. De kan være personlige, en feiring av viktige milepæler i livsløpet så vel som nasjonale og/eller internasjonale markeringer av politiske mål som for eksempel nasjonsbygging, kvinnefrihet, klassekamp og miljøvern. Disse politiske målene dreier seg om sosial bærekraft, og begrepet sosial innovasjon kan brukes som en paraply over forskjellige politiske agendaer for å skape bevegelse og føre til samfunnsendring. Eventer er et viktig virkemiddel for å sette sosial innovasjon på dagsorden i den offentlige diskursen for å skape samhold om den politiske agendaen.

Nøkkelord: samfunnsendring, offentlig diskurs, demonstrasjon, kvinnekamp, den internasjonale kvinnedagen 8. mars

Events create community, solidarity and identity within target groups for the event. They can be celebrations of personal milestones or of a larger context such as nation building, but also serve global political agendas such as the emancipation of women, class struggle and environmental conservation. Such political goals address social sustainability and the concept of social innovation is a useful umbrella term for diverse movements for social reform. Events play an important role in the public discourse and engage people in bringing about the desired social reform.

Keywords: social reform, public discourse, demonstration, women’s liberation, March 8th the international women’s day

Innledning

Eventer med politiske formål og/eller eventer som kollektiv aksjon er et velkjent, men lite utforsket fenomen (Coyle & Platt, 2018). Politiske eventer, det vil si møter, marsjer, fakkeltog, konserter, rallies og innsamlingsaksjoner som arrangeres av aktører med en politisk agenda, er en svært viktig del av arrangementssektoren. Denne nisjen omfavner alt fra relativt spontane arrangementer drevne av frivillige uten budsjett, til store arrangementer som de politiske partienes profesjonelt arrangerte årsmøter med store budsjetter. Fokus her er på eventer som er drevne av politisk engasjerte frivillige, for eksempel ungdommens engasjement for klimasaken i 2019. Det stilles tre spørsmål: 1. Hvordan bruker forkjempere for en sosial innovasjon/ samfunnsendring eventer for å fremme sin sak? 2. Hvilken rolle spiller eventer i sosial innovasjon/ samfunnsendring? 3. Hvordan utvikles slike eventer dersom den sosiale innovasjonen tar flere generasjoner? Den internasjonale kvinnedagen 8. mars vil bli brukt som eksempel.

Den 8. mars markerer en lang politisk kamp for kvinners frigjøring og likestilling, en sosial innovasjon som sakte, men sikkert har endret samfunnet. I land som Norge har kvinner og menn like rettigheter formelt, og det virker som en fjern fortid å kjempe for disse. Det samme gjelder arbeiderbevegelsen, som måtte føre hard kamp i det 19. og 20. århundret for sosial innovasjon slik som folketrygd, arbeidsmiljølov og sammen med kvinnebevegelsen rettigheter for foreldre og barn som for eksempel permisjon og barnehage. De offentlige dagene for markeringen av disse to massebevegelsene, 8. mars og 1. mai, er interessante eksempler på hvordan en markering endres over tid i tråd med utviklingen av den sosiale innovasjonen de er viet til. I begge tilfellene dreier den sosiale innovasjonen seg om sosial bærekraft, å skape et tryggere og fredeligere samfunn der flere har muligheter til å utvikle sitt potensial.

Eventer har en levetid som kan sammenliknes med produktets livssyklus, et fåtall forkjempere initierer et event som eventuelt får oppmerksomhet og oppmøte som igjen inspirerer til gjentakelse. Men dersom et event ikke regenerer nok for å forbli engasjerende og relevant, mister det relevans. 8. mars som en internasjonal kvinnedag var en innovasjon som tok raskt av i starten, men gikk noe i glemmeboken i vestlige land der formell likestilling var oppnådd. I østblokkland var den offentlige politikken at kvinner hadde blitt frigjort og likestilt med kommunismen, og derfor ble 8. mars til en dag for feiring av kvinner snarere enn en kampdag for kvinner. Dagen er offentlig fridag i Russland, og president Putin holdt tale i dagens anledning der han takket kvinner for å «… klare alt både på jobb og hjemme og på samme tid forbli vakre, sjarmerende og tyngdepunktet i familien» (Hatton & Parra, 8. mars 2019).

Litteraturen om eventledelse må sies å være svært instrumentell, det vil si at den fokuserer på hvordan få til økonomisk bærekraftige eventer. Begrepsrammen for det meste av forskning på event management stammer fra økonomifaget og posisjonerer deltakere som økonomiske aktører; kunder eller gjester versus arrangører som ledere og entreprenører (Getz, Andersson, Armbrecht & Lundberg, 2018). På den andre siden finnes det forskning om festivaler og eventer i samfunnsfag og humaniora, da gjerne på det kulturelle aspektet (Mair, 2018). I kulturstudier har forskere til og med konstatert at det pågår en festivalisering av kulturen (Bennett, Taylor & Woodward, 2016). De psykologiske, kulturelle og sosiale verdiene som er grunnlaget for et event, omtales ofte innledningsvis gjennom å konstatere at mennesker har et behov for å møtes og markere viktige hendelser for individ og samfunn.

Som event har tilfellet 8. mars mange elementer som tilhører festivalkategorien, mens andre elementer ikke hører til denne. Festivaler kjennetegnes for eksempel ofte som stedsbaserte, men den forutsetningen ekskluderer da nasjonale og internasjonale feiringer og festivaler. Zhang (2018) filosoferer rundt meningen med festivaler ut fra et semantisk perspektiv, men argumenterer med at de viktige spørsmålene er ikke hva meningen er med festivaler/eventer, men snarere hvordan mening utvikles, presenteres, oppleves, representeres og blir mottatt. Det vil si at meningen med festivalen er ikke statisk, den er relasjonell og utvikles over tid og rom (Helgadóttir, 2018).

Sosial innovasjon

Hva er sosial innovasjon? De fleste definisjoner har til felles den grunnleggende ideen om sosial innovasjon som drivkraft for endring, som bygger på sosialt samvirke og sosial læring. Kjernen er en bevegelse for å møte sosiale behov som ikke er oppfylt (Bock, 2016). For å forstå sosial innovasjon må vi knytte den til bevisst samfunnsendring og til politikk. Milotay (2016, s. 3) beskriver samfunnsendring som en prosess der ny sosial praksis og normer vokser frem, aksepteres og spres i samfunnet gjennom initiering, adapsjon og sosial læring i den grad at den blir institusjonalisert, akseptert og etablert som en ny sosial praksis. I en oversikt om forskning på sosial innovasjon beskriver Phillips et al. (2015, s. 3) den som en mønsterbrytende endring eller innovasjon, på engelsk «disruptive innovation». Milotay (2016, s. 2) vektlegger sosial innovasjon som en prosess «som innebær ny deltakelse og struktur for samarbeid, samskaping, brukerengasjement og myndiggjøring», det vil si som virkemiddel til samfunnsendring. Martin og Osberg (2007, s. 35) fremhever tre steg i sosial innovasjon:

  1. Problemidentifisering: Å definere en stabil, men i bunnen urettferdig balanse som resulterer i eksklusjon, marginalisering eller lidelse for en gruppe som ikke har økonomiske eller politiske ressurser for å oppnå positiv endring på egen hånd.

  2. Utvikling av muligheter: å finne en mulighet og utvikle en proposisjon basert på sosiale verdier og ta i bruk inspirasjon, kreativitet, direkte aksjon, mot og styrke for å utfordre det stabile hegemoniet.

  3. Etablering av nye, stabile forhold/økosystem som fremmer et uforløst potensial og/eller lindrer lidelse og sørger for en bedre fremtid for målgruppa og samfunnet generelt.

Samfunnsendring, ny deltakelse og nye former for samvirke, bevisstgjøring og empowerment danner et klyngebegrep som beskriver en demokratisk rammeforståelse om politikk. Utgangspunktet for sosial innovasjon er at en situasjon er uutholdelig, urettferdig eller ikke bærekraftig for en gruppe som gjennom denne situasjonen marginaliseres og undertrykkes. Det som ikke blir nevnt i definisjonene over, er at det i denne situasjonen er andre som har fordeler av denne urettferdigheten og/eller ser endringen som en ulempe for deres egne interesser.

Sosial innovasjon handler om politikk. Sosiale entreprenører må da ha et bevisst forhold til ringvirkningene som deres entreprenørskap har sosialt samt eventuelt også kulturelt og miljømessig, i tillegg til å drive økonomisk bærekraftig. I motsetning til tradisjonelle bedrifter er formålet med sosialt entreprenørskap først og fremst politisk, det vil si samfunnsendring, og den økonomiske gevinsten er et verktøy for å oppnå den (Phillips et al. 2015, s. 15). Lettice og Parekh (2010) peker på at sosial innovasjon har kulturelle dimensjoner ettersom det ligger forventninger om å møte menneskelige og sosiale behov som ikke er oppfylt, snarere enn å finne et marked og forbrukere å betjene. På samme måte omtaler Phills et al. (2008) sosial innovasjon som en ny løsning på et sosialt problem eller en utfordring som er mer effektiv, raskere og/eller mer rettferdig enn eksisterende løsninger. I tillegg gagner verdiskapingen samfunnet – snarere enn individer.

Selv om sosial innovasjon har eksistert lenge, er det fristende å sette konseptet i sammenheng med det som Gilmore og Pine (2007) kaller transformasjonsøkonomien (transformative economy), og rette blikket fra entreprenøren til forbrukeren. Duoen er mest kjent for sitt bidrag med å definere opplevelsesøkonomien, og de mener at sosial innovasjon vil følge etter opplevelsesøkonomien og bli av større interesse. Gilmore og Pine (2007) hevder at gjennom utviklingen av økonomier har fokuset på verdi eller autentisitet utvidet sitt fokus fra å omhandle råvarer til feilfrie funksjoner, tilfredsstillende tjenester og unike opplevelser, for til sist å inkludere ønsket om transformasjon. Men det ene erstatter ikke helt de andre, for vi setter fortsatt pris på det materielle i våre opplevelser, selv om vi har tillagt forbruket flere verdier. Kollektivitet og individualitet spiller sammen i refleksjon og erfaring basert på de opplevelsene og endringene som folk setter mer og mer pris på. Med transformasjonsøkonomi mener Gilmore og Pine (2007) den etappen i økonomi der de verdiene forbrukeren tillegger varer og tjenester, handler om hvordan disse bidrar til en positiv endring for individ og samfunn lokalt og globalt.

I denne sammenheng rettes blikket mot livsstil, det vil si bevisste valg for transformasjon, som et viktig element i samfunnsendring. Livsstil innebærer valg av løsninger på utfordringer for individ og samfunn som innebærer mulig kritikk og endring gjennom sosial læring. Livsstil er basert på at refleksiv praksis, en søken som påvirkes av diverse aktører, er relasjonell og vedvarende. Derfor er ikke livsstil et system eller et regime, men skiftende relasjoner og praksis som kan anses som forsøk på å finne løsninger og forbedre samfunnet. Howaldt og Schwarts (2016) forklarer begrepet samfunnsendring som en rasjonell, problem- og krisebasert prosess av sosial læring. Videre at den er en reaksjon på eksisterende levemåter som er i ferd med å bli foreldet. For individet er dette en selvrealiserende læringsprosess som vokser frem i praksis med uforutsigbare konsekvenser.

Eventers rolle i sosial innovasjon

Quinn (2018) peker på at i litteraturen om festivaler og eventer blir det sosiale tillagt økt oppmerksomhet, og at det i eventlitteraturen har vokst frem et mer kritisk blikk på hvor mye og hvordan eventer bidrar til samfunnsendring. Quinn ønsker å koble tanken om sosial innovasjon gjennom eventer opp mot sosial bærekraft, med det argumentet at bærekraftig utvikling er en samfunnsendring. Dette bringer et fokus på eventers politiske natur og den rollen de spiller i samfunnsendringer, som er substansiell, ifølge Bennett, Taylor og Woodward (2016). Festivaler og eventer omtales som fora for katarsis, eller katalysator, som Coyle og Platt (2018) konkluderte med i sin forskning om festivaler med feministisk agenda. Katarsis og katalysator er store ord som viser til sterke følelser, eventuelt en situasjon som er uforutsigbar og risikofylt. Dette har konsekvenser for planlegging og gjennomføring av bærekraftige eventer for sosial innovasjon.

For å avgrense fokus og forholde oss til 8. mars som event med agenda for sosial innovasjon er det nødvendig å se nærmere på feminisme og eventer. Det er viktig med en presisering om at det finnes ikke én feminisme, men mange, og at forskjellen mellom disse og de formene kvinnekampen har tatt, er stor (Helgadóttir, 1991). Dersom vi kan si at det samlende begrepet er at feminisme er en ideologi og en politisk bevegelse for å forbedre kvinners stilling i samfunnet, er det også klart at denne bevegelsen og begrepsrammen er mangfoldig og kontrastfylt på grunn av forskjeller mellom klasse, økonomi, etnisitet, religion, alder og flere faktorer (Helgadóttir, 1993). Derfor kan det lett oppstå konflikter og fraksjoner i organiseringen av protester, markeringer, møter og feiringer for et så bredt formål – i tillegg til den motstanden som kvinnefrigjøring møter fra dem som ønsker å vedlikeholde kvinners underordnede stilling. Det kan virke fremmed for nordmenn at så sent som 8. mars 2019 brukte bevæpnet politi pepperspray og tåregass mot demonstranter for å bryte opp toget i Istanbul (Gumuchian, 8. mars 2019). Men det ligger i sosial innovasjons natur at den bryter opp eksisterende maktforhold og innebærer konflikt, som kan eskalere til vold.

I tillegg preges bevegelsen for denne innovasjon av generasjonsgap mellom såkalte feminismebølger, der den første bølgen konstituerte 8. mars som kampdag for politiske og økonomiske rettigheter for kvinner. Den andre bølgen ses ofte parallelt med det politiske opprøret på 1970-tallet, en protestbølge mot borgerlig hegemoni der kvinnefrigjøring sto høyt på agendaen sammen med fred og solidaritet med undertrykte klasser og nasjoner. Den tredje bølgen fokuserte mer på individets frigjøring og utvidet konseptet likestilling, mens den fjerde bølgen, som nå har reist seg, preges av spontane aksjoner, ofte generert på sosiale medier (Coyle & Platt, 2018). Denne karakteriseringen er problematisk ettersom kampsakene fra den første bølgen fortsatt står på agendaen.

Feminismen er ikke unntatt den utviklingen som kjennetegnes som festivalisering av kulturen. Coyle og Platt (2018, s. 275) forteller at det kan kritiseres som «et eksempel om den post-feministiske forståelse der aktivisme har blitt innlemmet i underholdningsindustrien», et spørsmål som deltakere i deres forskning stiller. En kommodifisering av dagen bekymrer dem som fortsatt ser på den som en kampdag (Coyle & Platt, 2018). I dag brukes sosiale medier der lukkede grupper erstatter de samtalegruppene som under den andre bølgen var viktige for bevisstgjøring. Tidligere var det å gå i tog, distribuere løpesedler og rope paroler i høyttalere måten å markere og markedsføre motstand og samles om en sak på. Men uansett er eventet en markering i tid og rom som fortsatt er et viktig virkemiddel for sosial endring. Forskjellene ligger mer i hvor og hvordan kampen for sosial endring utformes, det vil si i den sosiale innovasjonsprosessen, snarere enn de idealene som fremstilles.

Metodisk tilnærming

Dette prosjektet bygger utelukkende på kvalitative data og analyse. Data er innhentet med auto-etnografisk/biografisk metode, intervjuer og dokumentanalyse av tilfellet 8. mars, og analysen er en diskursanalyse (Rose, 2016). Data er på den ene siden hentet fra offentlige kilder og medieomtale om 8. mars og på den andre siden fra personlige erfaringer. De sistnevnte er til dels auto-etnografiske, biografiske og til dels innhentet med intervjuer med arrangører av en lokal 8. mars-markering.

Her benyttes en feministisk (Harding, 1989) og sosialkonstruktivistisk tilnærming, det vil si at historikeren Hay (1986) får medhold i at folk forholder seg til det de tror har skjedd, snarere enn en objektiv viten om hva skjedde. Haug (2008) sier om memory work: «Memory itself should be conceived of as contested; it contains hope and giving up; above all, memory is constantly written anew and always runs the risk of reflecting dominant perspectives» (s. 538). Videre presiserer hun at metoden retter blikket mot hvordan og hvorfor vi konstruerer våre minner. Mennesker tillegger sin erfaring alltid en ontologisk grunnet fortolkning, og det er den som er av interesse for å skjønne hva som motiverer handlinger og forhold (Berg, 2007).

Data fra tre generasjoner kvinner i min familie er brukt for å utvide tidsperspektivet. Dette bygger på tidligere erfaring med autometode og biografisk metode (Helgadóttir, 1997), i tillegg til den utviklingen av metoden memory work som har funnet sted i etterkant. I korte trekk kan memory work beskrives som en prosess for å utforske fortiden og det mangfoldet av assosiasjoner og skjønn som folk legger i sine minner, og hvordan dette påvirker deres liv og fremtid (Haug, 2008; Fraser & Michell, 2015). Tilnærmingen er midlertid ulik tradisjonen i memory work ved at mitt prosjekt ikke er aksjonsforskning. En likelydende intervjuguide ble brukt for semistrukturerte intervjuer med tre erfarne arrangementsledere fra et lokalt kvinneforum. Selv om disse er norske, og familien er islandsk, deler de en felles kultur som medborgere i den nordiske velferdsstaten, der formell likestilling er nesten oppnådd, men kvinnekampen føres videre på nye fronter. Det er imidlertid klart at et utvalg av seks islandske og tre norske kvinner ikke gir grunnlag til noen generalisering av temaet. Dette prosjektet bør heller forstås som en pilot, med en gransking av noen mønstre som indikerer mulige stier i feminismens skog.

8. mars som event belyst fra et familieperspektiv

Familiemedlemmene i studien er tre søstre, som refereres til som første generasjon, og deres tre døtre, som er andre generasjon, med ulike minner om denne dagen og arrangementer i dagens anledning. Den eldste søsteren, født i 1941, husker at hun som barn fulgte med sin mor på mange ulike møter i diverse foreninger for kvinnerettigheter. Moren var veldig aktiv i «Kvinneforeningen for kultur og fred», som hadde tette bånd til kvinneforeninger i Øst-Europa. Den eldste søsteren ble selv medlem i foreningen på 1970-tallet, men husker å ha deltatt i 8. mars-markeringer før det tidspunktet. Etter hvert ble hun styremedlem og var ofte engasjert i forberedelser til 8. mars-markeringer. Den nesteldste av dem har ikke minner om å ha vært med på møter med mor – men som ung kvinne var hun veldig tydelig på at hun ikke skulle bli en slik møtekjerring som moren! Den yngste søsteren husker godt at hun ble tatt med på møter der moren var en aktiv deltaker.

Ettersom moren alltid var politisk aktiv, er det utfordrende for døtrene å finne frem til sine første minner om 8. mars. Som den eldste sier: «Jeg husker det ikke – det var bare alltid 8. mars», noe den yngste søsteren kjenner seg igjen i. Den mellomste søsteren mener at hun først hørte om denne dagen, og markeringen av den, da hun var tenåring, ved at «det kom noen kvinner hjem til moren for møter». Den yngste har minner om at moren var veldig opptatt med arrangering: «Hun hamra i høgt tempo på skrivemaskinen og skribla notater på arkene. Hun ringte rundt og pratet om paroler og politisk plattform på telefon.» Moren var alltid veldig tydelig på at 8. mars ikke skulle feires, da dette i hennes øyne ikke var en fest, men en kampdag. Som barn var den yngste søsteren litt bekymret for at moren ikke hadde tid til å arrangere et viktig personlig event, den yngste søsterens bursdag 9. mars. Men det gikk alltid bra, som Putin sitert ovenfor «klarer kvinner det meste!».

Dagen hadde ingen spesiell betydning for den midterste søsteren. Mens hun ikke har vært aktiv i å forberede eventer for å markere 8. mars, var det en del av den eldste søsters engasjement i Kvinneforeningen for kultur og fred å organisere 8. mars-markeringen. De to andre deltok, kanskje mest for å vise solidaritet med hennes engasjement. Etter hvert ble den yngste mer aktiv som feminist. «Det hørte med å henge annonser på oppslagstavlene på store kvinnearbeidsplasser», men i dag brukes sosiale medier mer enn det trykte ord. Det har variert over tid hvor godt oppmøtet har vært, sier den eldste søsteren, og hun har merket en endring i de siste tiårene.

Neste generasjon har ikke noe sterkt engasjement i dette eventet selv om de alle definerer seg som feminister. Den yngste i andre generasjon sier for eksempel at hun ikke husker at denne dagen var noe særlig spesiell før hun som voksen flyttet utenlands – noe som overrasket hennes mor stort, så hun spurte: «Men pratet ikke mormor med deg om 8. mars!?» «Jeg feirer ikke denne dagen spesielt, men temaet tenker jeg på hver dag», sier den nest eldste i andre generasjon. Det er verdt å bemerke at to av fem i andre generasjon arbeider med kunstnerisk virksomhet, der feminisme har vært tema.

8. mars fra et arrangørperspektiv

De tre arrangørene som ble intervjuet, har alle det til felles med familien omtalt her at de hadde politisk engasjerte mødre. De har alle lang fartstid innenfor kvinnebevegelsen og har sett endringer i hvordan 8. mars brukes som event. Arrangør A oppsummerer:

Det har jo forandret seg, men jeg synes egentlig at 8. mars vedlikeholdes bra. Nå i det siste har det vært ganske store 8. mars-tog igjen. Det har jo gått i bølger selvfølgelig, og togene har ikke vært så veldig store i noen år. Men så vokste det igjen med noen variasjoner, 8. mars er jo holdt i hevd, og i alle de store byene er det årlige 8. mars-tog.

Arrangør C synes egentlig 8. mars ikke har endret seg veldig fra 1970-tallet, at markeringen har sin plass, men er av varierende interesse. Oppmøtet har konsekvenser for hvilken form eventet skal ha. Arrangør A og C er tydelige på at det å gå i tog er mer radikalt, viser større engasjement og uttrykker sterkere krav enn for eksempel et møte. Arrangør A presiserer «om vi ser i løpet av forberedelsene at mange vil komme, da går vi i tog», og arrangør C snakker om viktigheten av å ha en brennende sak for å engasjere nok til et tog. Arrangør A er veldig opptatt av å danne et bredt samarbeid for markeringen, mens arrangør C er opptatt av å få godt oppmøte på selve arrangementet gjennom sosiale medier og å engasjere individer for deltakelse. Arrangør B nevner også at det er viktig at alle føler seg velkomne på markeringen, kvinner og menn, uansett bakgrunn og øvrig politisk holdning. Alle presiserer viktigheten av medieomtale for å komme til orde i den offentlige debatten.

Fra et eventledelsesperspektiv peker dette på et veldig viktig aspekt: at eventer, som her belyst ved 8. mars, har store ringvirkninger til målgrupper som er langt større enn dem som faktisk deltar på selve eventet (Shone & Parry, 2004). Dette er arrangør C veldig tydelig på, og vektlegger samarbeidet med media og viktigheten av å «få med dem som kan få med flere». Det vil si individer som har lett for å engasjere folk rundt seg, samt «å finne en sak som engasjerer», og spontant gripe anledningen for å få mediedekning.

For de tre arrangørene som ble intervjuet til dette kapitlet, var eventet først og fremst en anledning til å løfte kvinnesaken til det offentlige rom. «Parolen er viktig som innlegg i offentlig diskurs», sier informant A, og legger til at den interne diskusjonen i kvinnebevegelsen som leder opp til 8. mars, i hennes øyne er det viktigste. Dialogen om hvilke saker som bør løftes frem som dagsaktuelle, er for henne et viktig ledd i kvinnekampen. Arrangør C forklarer at forberedelsene begynner med åpne forslag om temaer og paroler, at det er viktig å reflektere over disse, og høre med folk hva som engasjerer mest. Arrangør B mener at eventet gir anledning til å sette kampen for kvinnefrihet og likestilling på dagsorden.

Denne dialogen er likevel ikke noe teselskap. «Diskusjonene har ofte vært skarpe. Det var alltid en viktig diskusjon om hovedparolen, og så var det diskusjon om parolene i hele toget» (Arrangør A). Mange av de sakene som engasjerer feminister, er fortsatt sterkt omstridte, for eksempel kvinners rett til selvbestemt abort, som engasjerte norske kvinner den 8. mars 2019. Arrangør B mener at akkurat abortsaken er den saken der grensen går for mange kvinner. Forsøk på innstramning av kvinners rett til å selv bestemme får dem ut for å demonstrere. I Reykjavik var 8. mars 2019 preget av streik, der kvinner i hotellbransjen gikk i tog for å kreve rettferdig lønn. Fagforbundets kvinnelige leder påpekte i sin tale at dette var et moderne eksempel på arbeiderkvinnekamp (Sólveig Anna Jónsdóttir, 8. mars 2019). Fagforeninger har alltid vært, og fremstår fortsatt som en viktig interessent for 8. mars-markeringen. Arrangør B sammenlikner 1. mai og 8. mars, men synes at 8. mars er mer av en kampdag.

Eventet brukes også for å vise solidaritet med kvinner og menn som ønsker likestilling. Det betyr at arrangørene bruker tid på å få til et felles arrangement og samle flere organisasjoner under de samme parolene. Det har ikke alltid vært mulig. Arrangør B sier: «Det var en misjon å få flere foreninger til å samarbeide, kvinners fagforeninger og andre kvinneorganisasjoner, så det utviklet seg fra at 2–4 foreninger samarbeidet til å bli 10–12 mot slutten av 2000-tallet.» Arrangør A minnes «at det gikk flere tog» på 1970-tallet i Oslo, ettersom det var ulike meninger i kvinnebevegelsen om paroler og politisk plattform. Arrangør A og C er ikke like opptatt av å få flere organisasjoner på lag, de tilhører en kvinnebevegelse som har 8. mars-arrangementet som en av sine hovedoppgaver, og de føler at fokuset ikke skal ligge på organisasjoner, men på temaet. Arrangør B er opptatt av at arrangementet ikke er partipolitisk.

På den andre siden er dagen etablert som «kvinnesaken» -dagen, slik at deltakelse i markeringen ses som politisk viktig for politikere både nasjonalt og lokalt. NRK intervjuet deltakere landet rundt 8. mars 2019, og de spurte politikere om hvordan deres parti stilte seg til parolene. Det varierte på den politiske fargeskala hvor komfortable de var med parolene, og hvilke paroler de hadde kjempet for å få på agendaen – men for et politisk parti i Norge i 2019 er 8. mars-toget noe de må forholde seg til. Og omvendt, arrangørene må forvente at de politiske partiene er blant de interessentene som prøver å påvirke eventet. Dette betyr at arrangørene må være veldig klare på hvordan de skal svare på det som Shone og Parry (2004) omtaler som arrangementenes eksistensielle spørsmål: Hva er formålet, for hvem, hvem skal delta, hvor, når og hvordan. Arrangørene jeg intervjuet, var alle tydelige på at 8. mars skulle ligge på et politisk nivå overordna det partipolitiske, at likestilling og kvinnefrigjøring er en større samfunnsendring enn som så.

Deltakelse i arrangementet kan også oppfattes som opplæring i organisering samt skolering i aktivisme. For eldste søsteren som arrangør var det viktig at kvinner med utenlandsk bakgrunn står frem og organiserer seg, blant annet ved å bruke 8. mars som en anledning til å profilere sin situasjon og kjempe for likestilling i samfunnet. Hennes bekymring er mer at yngre generasjoner er apatiske, ikke deltar i samfunnsdebatten og skjønner ikke viktigheten av å engasjere seg for å bevare de rettighetene som de har. Arrangør C har lagt spesiell vekt på å engasjere studenter for å få den yngre generasjonen med og videreføre bevegelsen. Hun forteller med stolthet om at barna er ivrige og gjerne vil gå fremst i toget, og medieoppslag fra 2016 viste at barna gikk under parolen «Ikke rør abortloven».

Som nevnt tidligere av arrangør A går deltakelsen i bølger, og ulike grupper og agendaer engasjerer. I 2019 var effekten av #metoo-bølgen forventet å bli stor, ettersom sosiale medier har blitt et forum for samfunnsdebatt, og det ble valgt som tema for hovedtalen, ifølge arrangør B. Arrangør C la til at i ukene frem til 8. mars ble det klart at abortsaken igjen sto på agendaen, og forsøk fra politikere på å endre abortloven var noe som engasjerte motstand og ble hovedparolen for 8. mars-tog i 2019. Dette betyr at arrangørene måtte følge godt med for å sikre at markeringen ble dagsaktuell.

Diskusjon

Fortellingene som er belyst i dette kapitlet, argumenterer for at sosial innovasjon er en sosial praksis der sosialisering og sosial læring er viktig (Bock, 2016; Howaldt & Schwarts, 2016). En av dem som ble intervjuet om sin oppvekst, understreket at hun fikk feminisme inn med morsmelken, samtidig som familien lærte seg å organisere eventer gjennom deltakelse fra ung alder. Informanten understreket at «politisk engasjement er del av vår livsstil, våre valg og hvorvidt vi engasjerer oss» (yngst i første generasjon).

Selv om 8. mars har fremstått som en viktig dag å markere, forholder kvinnene i familien min seg ulikt til den. Mens alle som ble intervjuet, er enige og arbeider på hver sin måte for den globale samfunnsendringen som kvinnefrigjøring er, den sosiale innovasjonen at kvinner og menn skal være likestilte, er ikke alle enige om at dette er en kamp. I forhold til de tre stegene i sosial innovasjon som Martin og Osberg (2007) omtaler, og som vi har vært innom over, er det enighet om at det er det første punktet som er problemstillingen. Ulikheter oppstår rundt hvilke muligheter som kan utvikles for å endre det grunnleggende samfunnsproblemet som kjønnsdiskriminering utgjør, og hvilke metoder som egner seg til dette. Det feministiske, sosiale entreprenørskapet har utviklet seg gjennom et århundre med 8. mars-markering. Opprinnelig var ideen om kvinners stemmerett rett og slett en mønsterbrytende innovasjon, en radikal endring av den politiske arenaen gjennom å åpne den for andre aktører enn privilegerte menn. Etter hvert ble den innovative ideen om likestilling og kvinnefrigjøring spredd til andre arenaer: hjemmet, kvinnens kropp, foreldrerollen, ideen om kjønn og så videre. Underveis har bevegelsen støtt på ulikheter, uenighet og diskriminering kvinner imellom, som har resultert i en mangfoldig agenda for likestilling og kvinnefrigjøring (Helgadóttir, 1991, 1993).

For dem som aktivt har engasjert seg i organiseringen av 8. mars som event, er det klart at dagen er et virkemiddel med et formål om samfunnsendring. Den omtales som del av den offentlige samfunnsdebatten der parolene, utvikling av temaer, rekruttering av samarbeidspartnere og formidling av det politiske budskapet er del av den katarsisen arrangørene håper å utløse (Bennett, Taylor & Woodward, 2016; Coyle & Platt, 2018). Uansett om det er riktig at vår kultur og vårt samfunn har blitt mer og mer festivalisert, er det klart at antallet og utvalget eventer samt det økonomiske og kulturelle omfanget av eventer har økt (Quinn, 2018). Det rår også en enighet om at eventer spiller en viktig sosial og kulturell rolle ved at de styrker verdier, samhold og identitet (Mair, 2018; Shone & Parry, 2004). Det vil si at de spiller en rolle i samfunnsutviklingen og samfunnsendringen.

Det subjektive aspektet ved minner som Haug (2008) omtaler, er av spesiell interesse for forskning om eventledelse ettersom opplevelser og erfaringer av eventer da tillegges subjektive meninger fra deltakere, arrangører og de som får en indirekte opplevelse via medieomtale om eventet. For eventledelse er det svært viktig at arrangørene skjønner dette og arbeider bevisst med fortellingen og fortolkningen av eventet før, under og etter at det finner sted (Helgadóttir, 2018; Helgadóttir & Dashper, 2016; Shone & Parry, 2004). Dette var arrangørene enige i med fokus på sosiale så vel som tradisjonelle medier.

Spørsmålet om hvilken mening folk tilegner et event, viste seg å gi lite i tillegg til offentlige formål med eventet, og dette styrker Zhangs (2018) teori om at meningen er ikke det sentrale, det er den meningsgivende prosessen og samskapingen av mening som er viktigst. Eventer utløser og akselererer denne prosessen og leder til en bevisstgjøring og målretting for den sosiale innovasjonen.

Selv om deler av den feministiske bevegelsen ser kritisk på en kommodifisering av kvinnekampen, mener andre at det er positivt at forbrukersamfunnet beveger seg mot et mer reflektert og politisk konsum, i retning av det Gilmore og Pine (2007) omtaler som transformasjonsøkonomi. Det vil si at institusjonaliseringen av 8. mars-eventet gjør at det i større grad blir en feiring og markering enn et event i kvinnekamp. Videre alminneliggjør formuleringen av likestilling som sosial innovasjon begrepet, ettersom den fokuserer på individets rolle i samfunnsendringen, like mye som kvinnens rolle.

Konklusjon

Innledningsvis i dette kapitlet ble det stilt tre spørsmål: 1. Hvordan bruker forkjempere for en sosial innovasjon/ samfunnsendring eventer for å fremme sin sak? 2. Hvilken rolle spiller eventer i sosial innovasjon/ samfunnsendring? 3. Hvordan utvikles slike eventer dersom den sosiale innovasjonen tar flere generasjoner?

Som svar på det første spørsmålet er det klart at eventer brukes til å mobilisere folk for en sak, samt til å styrke fellesskapet rundt denne saken. Profileringen og den formen arrangører velger, markering, protest og/eller feiring, må selvfølgelig underbygge eventets formål. Dersom eventet er tenkt å ha masseoppmøte, betyr det at målgruppa er bred. For eventledelse innebærer det gjerne forhandlinger med ulike interessenter for å skape en bred plattform som kan appellere til de fleste. For mange forkjempere av sosial innovasjon vil dette bety en utvanning av agendaen som ikke er akseptabel. De vil heller anvende en annen eventstrategi: å tiltrekke oppmerksomhet med direkte aksjon og uventede innslag og opplevelser som provoserer, skaper debatt og utfordrer til nytenking. Ofte oppstår eventer nokså spontant, men utvikles raskt (Coyle & Platt, 2018).

Grunnlaget for en sosial innovasjon er ønsket om å endre en situasjon som er urettferdig og uutholdelig for en gruppe i samfunnet. Til en slik situasjon er det ofte knyttet sterke følelser. Der sosial innovasjon og eventer møtes, finnes det potensielt en kruttønne av konflikt og sinne, parallelt med samhold og håp om en bedre fremtid. Dette har viktige konsekvenser for ledelsen av arrangementer med formål om sosial innovasjon, som må inkludere deltakernes sikkerhet i sin risikovurdering. I et demokratisk samfunn er det prosesser for å verne om retten til å gå fredelig i tog og demonstrasjoner. Tillit til politiets evne til å verne om eventet og sikkerhet og trygghet for deltakerne er også av betydning. I et fritt og demokratisk samfunn kan eventer ta en uforutsett vending, og folk kan raskt samles for spontane arrangementer som blir vanskelige å kontrollere.

Det andre forskningsspørsmålet er et eksistensielt spørsmål: Hva er eventets rolle? Eventet er en anledning i tid og rom for innslag i den offentlige diskursen. Det skaper medieoppmerksomhet, det er en katalysator for saker som skal på den politiske agendaen i bred forstand. I den sammenheng er ikke bare oppmøte, men også bredere oppmerksomhet viktige målestokker for suksess. Derfor er profileringen før, under og etter arrangementet svært viktig for markedsføringen av den sosiale innovasjonen som eventet skal tjene. Sosiale medier spiller her en viktig rolle for organisering og markedsføring av eventer, men for å nå frem i den offentlige diskursen er det nødvendig å skape oppmerksomhet gjennom å engasjere personer som kan inspirere, provosere og skape dialog.

Det tredje spørsmålet om eventets utvikling over tid, i en kamp som går i arv mellom generasjoner, kan belyses med arrangementsledelsens metoder for innovasjon. Som Shone og Parry (2004) påpeker, er det en viktig balansegang mellom tradisjon og fornyelse dersom eventer skal ha relevans over tid, også for nye generasjoner. Disse må lik alle andre faste eventer stadig fornyes for å bevare sin relevans, eller som arrangørene sier: De må treffe det dagsaktuelle i kampen. Familiehistorien her viser at selv om generasjonene har en felles visjon om kvinnefrigjøring som sosial innovasjon, har 8. mars som en markering ikke beholdt sin relevans. Den gir ikke mening for nye generasjoner (Zhang, 2018). Arrangørene har opplevd både vekst og nedgang i oppmøte og engasjement, men det som de påpeker som viktigst for relevansen, er å finne frem til og formulere målgruppas politiske hjertesak. Dette er tradisjonelt lite omtalt i eventledelseslitteraturen. Det krever med andre ord både sosialt entreprenørskap og politisk nese for å arrangere eventer for sosial innovasjon.

Kilder

Bennett, A., Taylor, J. & Woodward, I. (red.) (2016). The festivalization of culture. London: Routledge.

Berg, B. L. (2007) Qualitative Research Methods for the Social Sciences (6. utg.). Boston, MA: PearsonEducation.

Bock, B. B. (2016). Rural marginalisation and the role of social innovation; a turn towards nexogenous development and rural reconnection. Sociologia Ruralis56(4), 552–573.

Coyle, T. & Platt, L. (2018). Feminist politics in the festival space. I J. Mair The Routledge Handbook of Festivals (s. 273–282). London: Routledge.

Fraser, H. & Michell, D. (2015). Feminist memory work in action: Method and practicalities. Qualitative Social Work14(3), 321–337.

Getz, D., Andersson, T. D., Armbrecht, J. & Lundberg, E. (2018). The value of festivals. I J. Mair The Routledge Handbook of Festivals (s. 22–30). London: Routledge.

Gilmore, J. H. & Pine, B. J. (2007). Authenticity: What consumers really want. Boston, Mass:Harvard Business Press.

Gumuchian, M.-L. (8. mars 2019). Women’s Day unites activists, Turkish police break up crowd with tear gas. Reuters. Hentet fra https://www.reuters.com/article/us-womens-day/womens-day-unites-activists-turkish-police-break-up-crowd-with-tear-gas-idUSKCN1QP18R

Harding, S. (1989). Is there a feminist method. I N. Tuan Feminism and science (s.18-32). Bloomington, Ind.: Indiana University,

Hatton, B. & Parra, A. (8. mars 2019). International Women’s Day around the world: Strikes, protests and holidays. Hentet 9.3.2019 fra Chicago Tribune https://www.chicagotribune.com/news/nationworld/ct-international-womens-day-20190308-story.html

Haug, F. (2008). Memory work. Australian Feminist Studies23(58), 537–541.

Hay, R. (1986). The use and abuse of oral evidence. Victoria, Australia: Deakin University.

Helgadóttir, G. (1991). Gender issues in Art Education: A commentary. Studies in Art Education, 32(4), 248–249.

Helgadóttir, G. (1993). Feminism and Feminisms: The prospect of censorship. Journal of Social Theory in Art Education, 13, 124–130.

Helgadóttir, G. (1997). Icelandic craft teachers’ curriculum identity as reflected in life histories (Doktoravhandling). University of British Columbia. https://open.library.ubc.ca/cIRcle/collections/ubctheses/831/items/1.0054994

Helgadóttir, G. (2015). Horse round-ups: harvest festival and/or tourism magnet. Cheval, Tourisme & Sociétés/Horse, Tourism & Societies, Mondes du Tourisme, special issue–hors série, juni, 216–223.

Helgadóttir, G. (2018). Herding livestock and managing people: The cultural sustainability of a harvest festival. I J. Mair (red.), Routledge handbook of Festivals. Abingdon, Oxon: Routledge.

Helgadóttir, G. & Daspher, K. (2016). «Dear International Guests and Friends of the Icelandic Horse»: Experience, Meaning and Belonging at a Niche Sporting Event. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 16(2). Hentet fra http://www.tandfonline.com/doi/ref/10.1080/15022250.2015.1112303

Howaldt, J. & Schwarts, M. (2016). Social innovation and its relationship to social change. Dortmund: TUDO Dortmund University.

Lettice, F., & Parekh, M. (2010). The social innovation process: themes, challenges and implications for practice. International Journal of Technology Management, 51(1), 139–158.

Mair, J. (red.). (2018). The Routledge Handbook of Festivals. London: Routledge.

Martin, R. L. & Osberg, S. (2007). Social entrepreneurship: The case for definition. Stanford Social Innovation Review, vår, 29–39.

Milotay, N. (2016). Understanding social innovation. EPRS European Parliamentary Research Service PE 589.824.

Phillips, W., Lee, H., James, P. & Ghobadian, A. (2015). Social Innovation and Social Entrepreneurship: A Systematic Review. Group & Organization Management, 40(3), 428–461.

Phills, J. A., Deiglmeier, K. & Miller, D. T. (2008). Rediscovering social innovation. Stanford Social Innovation Review, 6, 34–43.

Quinn, B. (2018) Festivals and social sustainability. I Mair, J. (red.). The Routledge handbook of festivals. Routledge.

Rose, G. (2016). Visual methodologies: An introduction to researching with visual materials. Thousand Oaks, CA: Sage.

Shone, A. & Parry, B. (2004). Successful event management: A practical handbook. Cengage Learning EMEA.

Zhang, X. (2018). Reconfiguring the semiotic approach. I J. Mair The Routledge Handbook of Festivals (s. 31–40). London: Routledge.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon