Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Skjønnsutøvelse i stadfesting av plagiat



Torkild Vinther har jobbet med forskningspolitikk i over 25 år og har siden 2007 vært sekretariatsleder for Granskingsutvalget (Nasjonalt utvalg for gransking av redelighet i forskning). Han har særlig vært opptatt av vitenskapelig uredelighet knyttet til plagiering.

SammendragEngelsk sammendrag

Selv om det finnes anvendelige definisjoner av plagiat, er det nødvendig å operere med noen hovedregler for god skikk for å bidra til at forskere kan unngå å plagiere. Selv med slike regler på plass, vil brudd skje, og det kan vise seg vanskelig å stadfeste om plagiat har funnet sted og hvor alvorlig det er. Denne artikkelen tar for seg eksempler på forskjellige alvorlighetsgrader, og fremhever at det oftest krever relevant faglig bakgrunn og et godt forskningsetisk skjønn å kunne vurdere denne alvorlighetsgraden.

Nøkkelord: definisjon av plagiering, stadfesting av plagiat, forskningsetisk skjønn, alvorlighetsgrad

Although we have useful definitions of plagiarism, it is essential to have a few rules of good practice in order to help researchers avoid plagiarising. Even with such rules in place, breaches will occur and it may be difficult to determine whether someone has plagiarised and how serious the instance is. The article deals with examples of different degrees of seriousness in cases of plagiarism, and argues that a relevant academic background and solid ethical judgement are normally prerequisites for evaluating them.

Plagiat regnes som en av de alvorligste formene for vitenskapelig uredelighet og mistanke og stadfestelse av plagiat har alvorlige konsekvenser for de berørte og forskersamfunnet som helhet. I Norge setter forskningsetikkloven og forskningsetiske retningslinjer rammer for definisjonen og forståelsen av plagiat. Men for å stadfeste om plagiat har funnet sted og hvor alvorlig plagieringen er, er skjønnsmessige vurderinger helt nødvendige.

Innledning

Enhver forsker i Norge vet – eller bør vite – at man ikke får fabrikkere, forfalske eller manipulere data. Dette gjelder også plagiering. Plagiering defineres sammen med fabrikkering og falsifikasjon i mange land som et alvorlig brudd på god vitenskapelig praksis. Anerkjente normer om dette har vært gjeldende i vitenskapssamfunnet i flere hundre år, lenge før vi fikk forskningsetiske komiteer, uredelighetsutvalg eller nasjonale og internasjonale retningslinjer om god vitenskapelig praksis.

Det finnes ikke eksakt viten om omfanget av plagiering blant forskere. I utlandet har det vært saker hvor det er konkludert at ministre og andre fremtredende politikere har plagiert i sine doktoravhandlinger. I Norge har saker om mulig plagiering vært den mest dominerende av de tre nevnte typer alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis siden forskningsetikkloven trådte i kraft i 2007. Man kan dermed konstatere at plagiering eller mistanke om plagiering forekommer i et ikke ubetydelig omfang blant forskere. Slike mistanker bør behandles grundig med utgangspunkt i gjeldende normer. Men selv med dette utgangspunkt, vil vurderingene ofte kreve en rekke forskningsetiske skjønnsmessige overveielser i hvert enkelt tilfelle. Er det tale om reell plagiering, og hvor omfattende eller alvorlig er plagieringen? Er den resultatet av en bevisst handling eller en hendelig feil?

Man bruker ofte IT-verktøy for å oppdage mulig plagiering. Det kan føre til at man finner en større eller mindre likhet med andre tekster, altså en mulig kopiering. Men for å avgjøre om det kan være tale om plagiering må mekanikken eller verktøyet erstattes av det menneskelige øye, altså en egentlig vurdering.

Det hersker en del forvirring når det gjelder terminologien rundt plagiering. Det kan derfor være nyttig å få litt mer fast grunn under føttene. La oss først slå fast hva vi ikke vil konsentrere oss om i denne sammenhengen. Vi taler ikke om plagiering knyttet til opphavsrett eller åndsverksloven, hvor det tas utgangspunkt i et juridisk begrepsapparat. Fokus er heller ikke studenters plagiering i undervisning, selv om det på dette feltet er en rekke fellestrekk og berøringsflater med plagiering i forskning.

Hva er god skikk kontra plagiat i forskningsetisk forstand?

Det finnes minst to hovedtyper av plagiat: idéplagiat og tekstplagiat. Vi skal her hovedsakelig se nærmere på tekstplagiat. Men la oss starte på den positive siden: Hva er god skikk, god (etisk) akademisk eller vitenskapelig skriving, inklusiv god henvisningspraksis?

I How to Write & Publish a Scientific Paper innleder Robert A. Day forordet med følgende: «Good scientific writing is not a matter of life and death; it is much more serious than that» (Day 1995: ix). Det finnes store mengder beskrivelser eller retningslinjer om dette. Ett sentralt dokument kommer fra det amerikanske Office of Research Integrity (ORI), et av de viktigste føderale organer i USA for behandling og forebygging av vitenskapelig uredelighet. Denne veilederen har en god kopling mellom plagiering og god akademisk skriving når den vektlegger at alt skriftlig arbeid av en akademisk forfatter (et manuskript til et blad eller tidsskrift, et paper til et kurs, en søknad til et forskningsråd osv.) utgjør en implisitt kontrakt mellom forfatteren og leseren. Leseren antar at «opphavspersonen» til all teksten er forfatteren selv med mindre annet eksplisitt angis (Roig 2006: 2).

Men vi er alle mennesker, feil kan oppstå eller det kan oppstå tvil og grensetilfeller. I ovenstående avsnitt gjenbruker jeg – om enn oversatt til norsk – riktig mange ord fra Roig og i stort sett samme rekkefølge. Man kunne kanskje med rette kreve at jeg siterte eksakt og markerte sitatet – en problemstilling vi skal komme tilbake til senere.

Selv om hovedfokus er tekstplagiat, skal det likevel nevnes at man eksplisitt må vise til hvor man har hentet sine ideer (modeller, begreper, hypoteser, forklaringer, metaforer, operasjonaliseringer, konklusjoner osv.). Kosmetiske eller mindre endringer fjerner ikke kravet om å kreditere kilden. Gjør man ikke det, vil det fremstå som om ideen er ens egen. Det kan imidlertid være vanskelig å vandre dydens strenge vei. Utvikling av ideer i forskning skjer ofte over tid og i et komplisert samspill med mange aktører. Det utelukker likevel ikke at man anstrenger seg for å være mest mulig korrekt med hensyn til å ære den eller de som æres bør.

Kreditering er altså ikke begrenset til skriftlige arbeider. Legger man frem ideer, argumenter eller tolkninger i det offentlige rom, f.eks. på en konferanse, skal man på ærlig måte vise til hvor (helt eller delvis) man har ideene fra. I motsatt fall kan den litt absurde situasjonen oppstå at personen som først fremmet ideene, ikke bare er blitt «frastjålet» sine ideer, men også kan risikere å bli beskyldt for plagiat når den andre siden fremlegger ideene.

Når det gjelder såkalt selvplagiering skal vi ikke komme nærmere inn på dette, kun konstatere at likheten med plagiering ligger i at man fører leseren bak lyset. Når man selvplagierer, gir man uttrykk for at noe er originalt eller nytt mens man de facto har fremstillet det samme en eller flere ganger i andre sammenhenger. Man duplikerer eller gjenbruker uten å gjøre oppmerksom på dette. Det er eller kan være en forskningsetisk diskutabel praksis selv om det vel sjeldent likestilles med plagiering når det gjelder alvorlighetsgrad. Man har tross alt ikke tatt fra andre!

Definisjoner

Oxford English Dictionary definerer plagiat på følgende måte: «The action or practice of taking someone else’s work, idea, etc., and passing it off as one’s own; literary theft.»1 The National Science Foundation (NSF) i USA, derimot, har siden 2002 tatt utgangpunkt i følgende definisjon: «Plagiarism means the appropriation of another person’s ideas, processes, results or words without giving appropriate credit.»2

Den avgjørende forskjell på de to definisjonene (og det finnes riktig mange liknende forslag) synes å være om man legger hovedvekten på «å utgi noe som ens eget» eller om man også «skal kreditere» rett kilde. I førstnevnte tilfeller (OED) vil man – hvis man tolker definisjonen vidt – ikke plagiere hvis man opplyser: «Jeg har ikke selv skrevet dette.» Men man vil utvilsomt bryte med god henvisningsskikk. I det andre tilfellet (NSF) blir plagiering og brudd på god henvisingsskikk nærmest synonymt.

I Harvard Guide to Using Sources heter det:

In academic writing, it is considered plagiarism to draw any idea or language from someone else without adequately crediting the source in your paper. It doesn’t matter whether the source is a published author, another student, a Web site without clear authorship[…] Taking credit for anyone else’s work is stealing, and it is unacceptable, whether you do it intentionally or by accident.3

Dette er en streng forståelse, som legger vekt på at man kreditere rette person eller kilde for å unngå plagiering.

En kort og grunnleggende definisjon av plagiat er ikke et tilstrekkelig utgangspunkt for å utøve godt forskningsetisk skjønn om plagiat foreligger. Som nevnt innledningsvis har plagiering forskjellig betydning i forskjellige sammenhenger. For å vurdere om det foreligger plagiat og ikke minst for å unngå stor slingremargin i skjønnet, bør det avklares hva det mer eksakt menes med plagiering. Det gjøres mest enkelt ved å beskrive hva man ideelt sett bør gjøre for å unngå at man i det hele tatt nærmer seg en begrunnet mistanke om plagiering. Man kan oppsette noen hovedregler.

Tre hovedregler

Regel 1

Man skal markere for sitat og oppgi kilde når man «gjenbruker» flere ord i samme rekkefølge uansett hvor man har hentet ordene/setningskonstruksjonen fra.

Allerede her er det behov for skjønnsutøvelse. Man skal også oppgi kilde når det gjelder fakta, statistikker, figurer, tegninger, informasjon fra hjemmesider osv. – ja, all form for informasjon. Det er en stor misforståelse at forskere kun skal vise til andre forskeres arbeid. Det skal vises til alle kilder med mindre det som uttrykkes er allmenn viten.

Men det skal virkelig være tale om allmenn viten, som at Oslo er Norges hovedstad. Eksakt hvor mange personer som i et bestemt år bor i Oslo kommune vil kanskje ligge i gråsonen (det kan enkelt slås opp, men ikke alle kan svare umiddelbart). Hva som er allmenn viten i én kontekst, er kanskje ikke allmenn viten i en annen sammenheng. For forskere innenfor samme fagfelt kan det for eksempel eksistere viten som er allmenn, men som ikke vil være det for en lekperson. Er man i minste tvil, bør det markeres for sitat.

Hvor mange ord trengs det i rekkefølge for at noe skal utgjøre et sitat? Her er det heller ikke enighet. Noen vil mene at man har å gjøre med et sitat ved mer enn fire ord. Andre sier litt flere ord, men ikke mange. Uansett vil det være en tommelfingerregel eller hovedregel med rom for skjønnsmessige variasjoner. For eksempel vil det ikke gi mening å oppfatte «Den kongelige norske ambassade» som fire ord, men derimot som tilsvarende et ord eller en term.

Regel 2

Bygger man på en større mengde av andres materiale/tekst uten å markere for sitat skal man parafrasere og oppgi kilde.

Også her oppstår behov for skjønn eller vurdering. For hva er en god eller riktig parafrase? Er det grenser for hvor mye tekst man kan parafrasere?

La oss ta det første: En god/korrekt parafrase innebærer at man omskriver teksten med sine egne ord og med egen setningskonstruksjon. Det er ikke tilstrekkelig å bytte ut et ord her og der eller bytte om på rekkefølgen av noen setninger.

En god parafrasering vil som hovedregel kreve at man til fulle forstår den teksten man vil gjengi, noe som krever fagkunnskap på det aktuelle feltet fordi dette forutsetter at man er i stand til å trekke frem det vesentlige på en korrekt måte.

Her skal skytes inn at noe tekst kan inneholde helt spesielle tekniske beskrivelser som vanskelig lar seg parafrasere uten å gi en annen mening. Det er ikke lett å gi konkret anvisning på når dette er tilfellet. Men kanskje kan man moderere essensen av regel nr. 2 til at man skal bruke sine egne ord når det er mulig.

Når det gjelder parafrasering, fins det også forskjellige skoler. Noen oppfatter i prinsippet all parafrasering som en form for plagiering mens andre vil erklære seg enig i at følger man ovennevnte beskrivelse av en god parafrase, vil man sjelden plagiere.

Stort sett alle vil dog være enige om at det er ytterligere krav forbundet med å parafrasere: Det finnes en øvre grense for hvor mye man kan gjengi på denne måten. Mange former for parafrasering av en kilde eller av flere kilder vil ikke være akseptabel og vil kunne rammes av en beskyldning om plagiat, i tillegg til at det kan påvirke kvaliteten eller selvstendigheten av ens arbeid.

Hvorfor parafrasere? Det gjør man for å vise til bestemte deler av tekst, argumenter eller liknende som man ikke selv har formulert, for å bruke dette bevisst og begrenset. Parafrasen skal altså ha et formål, man vil som ledd i en diskusjon eller fremleggelse av egne synspunkter bruke parafrasen til konkret å vise til bestemte forhold, argumenter eller liknende. Hvis man bare vil vise til hva andre som sådan har skrevet, kan man jo nøyes med å komme med en eksakt henvisning, så får leseren selv gå til kilden.

Når det dreier seg om figurer, tabeller eller liknende skal man naturligvis også vise til hvor man har hentet tabellen eller figuren. Følger man også for slike tilfeller ovenstående krav knyttet til egentlig tekstlikhet (som krever markering for sitat), så må man vise eksakt til kilden. Endrer man kun en liten smule bør man stadig vise til kilden – eller kanskje snarere unnlate å endre utgangspunktet. Det samme gjelder også ved større endring av figuren hvis man stadig vekk bygger vesentlig på en opprinnelig figur. Selv om man helt endrer figuren (svarende til en tekstmessig parafrasering), bør man naturligvis vise til den figur man «parafraserer» eller har hatt som inspirasjon. Det sier imidlertid seg selv at det vil kreve et skjønn å vurdere hva som skal til for å unngå plagiat.

Regel 3

Hvis man sammenfatter i stedet for å markere for sitat skal man angi kilden.

En sammenfatning er en komprimering av teksten, med egne ord, et kort avsnitt eller kanskje en setning og adskiller seg dermed fra en parafrase ved at den vil være betraktelig kortere. Også en sammenfatning må ha et konkret formål.

Brudd på god henvisningsskikk og plagiering

Hvorfor bør sidetall oppføres? Etterrettelighet er et sentralt moment her, ved at sideangivelser enklere lar en kontrollere hvor tett opp til originalteksten forfatteren ligger og for at man selv kan se hva opprinnelig kilde skriver. Hermed kan man også i relevante tilfeller vurdere om man står overfor dårlig parafrasering, mulig plagiat etc.

I alle ovennevnte tilfeller (markering for sitat, parafrasering og sammenstilling) må man oppgi eksakt kilde. Det er viktig at kildehenvisningen kommer på det helt rette sted, dvs. der hvor den primært hører hjemme og dermed gir mening. Robert A. Day skriver: «Some authors get into the habit of putting all citations at the end of sentences. This is wrong. The reference should be put at the point in the sentence to which it applies» (Day 1995: 56).

Rette sted er ikke (eller i hvert fall sjeldent) å vise til en kilde i starten av en lang parafrase, eller i starten av en lang tekst som inneholder mange gjengivelser av en rekke forskjellige kilder, noen ganger blandet sammen med egen tekst. Det blir da helt umulig å avgjøre hva som er ens egen tekst og hva som skal føres hen til de enkelte kilder.

Denne problemstilling kan ofte føre til tvil om det er tale om brudd på god henvisningsskikk, plagiering eller begge deler. Det bør ideelt eller grunnleggende sett være forfatterens ansvar at en slik tvil ikke oppstår. Man skal spille med åpne kort!

Plagiat i norsk sammenheng

I Norge har de senere år saker om plagiering vært behandlet dels ved institusjoner og dels ved det nasjonale utvalget, Granskingsutvalget. I en del tilfeller har man både lokalt og hos Granskingsutvalget ved fastleggelse av plagiat tatt utgangspunkt i de forskningsetiske retningslinjene som er utarbeidet av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), som er blitt betraktet som de mest autoritative og dekkende norske retningslinjer vedrørende plagiat i forskning. La oss derfor se hva disse sier:

Plagiat av andres tekst, materiale, ideer og forskningsresultater er uakseptabelt og innebærer et alvorlig brudd på etiske standarder.

Å plagiere er, i forskningsetisk forstand, å stjele stoff fra andre forfatteres og forskeres arbeider og utgi det som sitt eget. Forskere som bruker andres ideer eller siterer fra publikasjoner eller forskningsmateriale, skal oppgi sine kilder. Den groveste formen for plagiat er ren avskrift.

Plagiat kan imidlertid også ta andre og mer raffinerte former, og gjelde avgrensede resultater, ideer, hypoteser, begreper, teorier, tolkinger, design m.m. Det å henvise til et annet arbeid tidlig i ens egen tekst, og deretter gjøre omfattende bruk av det uten videre henvisninger, er også plagiat.

Forskning bygger i stor grad på andres materiale, data, og forskningsresultater. Noen enkle grunnleggende arbeidsregler kan bidra til å avverge plagiat. Det er viktig å skille mellom direkte gjengivelse av andres tekster og parafrasering både i noteapparatet og i teksten. Parafrasering må ikke ligge så tett opp til originalteksten at det i realiteten er tale om sitat. Hvis flere parafraser hektes rett på hverandre, kan det være fare for at hele argumentasjonen er andres. Den som plagierer undergraver ikke bare sin egen anseelse som forsker, men også forskningens troverdighet (NESH 2011 pkt. 28).

NESH-retningslinjene utgjør ikke en uttømmende beskrivelse av hva plagiat er. Det viktige er imidlertid at retningslinjene utvetydig og i tråd med mangeårige anerkjente vitenskapsinterne normer slår fast at plagiat er uakseptabelt og noe som undergraver forskningens troverdighet.

De forskningsetiske retningslinjene er utarbeidet for å hjelpe forskere og forskersamfunnet med å reflektere over sine etiske oppfatninger og holdninger, bli bevisst normkonflikter, styrke godt skjønn og evnen til å treffe velbegrunnete valg mellom motstridende hensyn (NESH 2011: 5).

Eller litt senere: «Forskningsetikken er i siste instans en kodifisering av praktisert vitenskapsmoral» (NESH s. 5). Det blir derfor helt feil når de nasjonale retningslinjene utlegges som en bibel eller en lovtekst som skal fortolkes som et rent juridisk dokument. Det blir også feil når det hevdes at man ved vurdering av en konkret plagiatsak må vurdere om det er NESH’ retningslinjer for 1999 eller 2006 som skal være gjeldende for vurderingen slik tilfellet var i den såkalte BI-saken.4

Når man trekker inn lovtekst eller jus, er det bl.a. med henvisning til at rettssikkerheten må sikres. Det tror jeg også man kan sikre på et etisk (snarere enn formelt juridisk) grunnlag bl.a. ved å tydeliggjøre hva plagiat er, for på denne måten å skape grunnlaget for en transparent og rimelig enhetlig vurdering eller skjønn i konkrete plagiatsaker.

Skjønnsmessige vurderinger av alvorlighetsgrad

Inntil nå har jeg hatt fokus på hva som skal til for at plagiat kan sies å foreligge, vurdert ut fra hvert enkelt mulige tilfelle. Men det forskningsetiske skjønn opphører ikke her. Det kreves i tillegg skjønnsutøvelse for å vurdere omfang og ikke minst alvorlighetsgrad av plagieringen. Selv om all plagiering er uakseptabel og et brudd på god vitenskapelig praksis, gir det lite mening å oppfatte alle brudd som like alvorlige.

Når man skal vurdere om plagiat har forekommet, vil antallet brudd på ovennevnte regler ofte spille inn. En enkeltstående forekomst vil sjeldent oppfattes som tilstrekkelig. Men det finnes saker om plagiering hvor selv ganske få enkelttilfeller til sammen er blitt vurdert som plagiering simpelthen fordi den plagierte tekst har vært helt sentral innenfor det pågjeldende fagfelt. Og så kan man kanskje legge til at vurdering av plagiering dreier seg om mer enn å telle ord eller setninger. Det er ikke så enkelt.

Roger Clarke (2006) har en utførlig gjennomgang om alvorligheten i plagiatsaker eller rettere hva som trekker i retning av å anse plagieringen som alvorlig. Clarke peker på seks faktorer man bør se til ved bedømmelse av alvorlighetsgrad. Jeg skal nedenfor kort gjengi disse faktorene.

  1. Hva slags arbeid/materiale? I den alvorlige del av skalaen har man fagfellevurderte «papers» eller andre vitenskapelige artikler / working papers og presentasjoner i vitenskapelige fora, mens man i den motsatte ende har avisartikler, informasjonsartikler og upublisert materiale. Mellom disse ytterpunkter finnes en rekke andre typer materiale (Clarke 2006: 15–16).

  2. I hvilken grad hevdes det at materialet er originalt? Hvordan man presenterer det plagierte arbeidet er også av betydning. Utgir forfatteren helt eksplisitt eller kanskje litt mer implisitt teksten eller materialet som originalt (ens eget) mens det utvetydig er tatt fra andre? Da er vi i den alvorlige del av registeret. Det er derimot mindre alvorlig hvis det antydes at dette er ikke «helt» ens eget. Også her fins det naturligvis en betraktelig gråsone (ibid: 16).

  3. Hvordan har man tilegnet seg arbeidet/materialet? En tredje kategori som har betydning for alvorlighetsgrad vedrører måten man tilegner seg noe fra andre. Ordrett gjengivelse av hele arbeider (f.eks. en hel bok, et kapittel fra en bok eller en hel artikkel) hører absolutt til alvorlige tilfeller (jf. NESH pkt. 28). Også plagiering av genuint originale ideer må sies å være alvorlig. Har man hentet det plagierte materiale fra en offentlig hjemmeside som primært består av faktaopplysninger, eller om ens parafrasering består av ganske små tekstbiter eller plagiering av ideer som kun har begrenset nyhetsverdi, vil plagieringen ofte være mindre alvorlig (ibid: 16 – 17). Også her er det en stor gråsone.

  4. Formen for henvisning. Også måten som (den nye) forfatteren benytter for å vise til andres tidligere arbeid betyr noe for alvorlighetsgraden. Clarke karakteriserer den alvorligste form på følgende måte: «[N]o attribution to the work, but attribution to the sources cited in the work. This is the most serious of all, because it not merely implies originality by the plagiarizer, but actively seeks to deny originality by the author of the uncited work (ibid: 17).» De fleste vil være enig i at dette er ganske alvorlig. Plagieringen er ifølge Clarke også alvorlig hvis det helt enkelt ikke vises til noen kilde, også fordi en slik presentasjon antyder en høy grad av originalitet. Angivelse av kilde, men på feil sted, eventuelt blandet sammen med flere kildehenvisninger eller annen form for uklar henvisning, vil ofte ligge i den andre enden av alvorlighetsspektret (ibid: 17–18).

  5. Graden av intensjon. Vi mangler en siste kategori, kanskje den mest utfordrende å håndtere: graden av intensjon. Clarke rangerer gradene i følgende rekkefølge: «intention, reckless, careless or accidental» (ibid: 15). I noen tilfeller vil det etter min mening fremstå rimelig klart at det er tale om hendelige feil, skrivefeil, litt sjusk eller liknende, mens dette i andre tilfeller kan være vanskeligere å vurdere. Intensjonen lar seg sjelden «bevise», men har forfatteren i en rekke sitater konsekvent erstattet navnet på opprinnelig forfatter (eller «han»/«hun») med «jeg» eller tilsvarende, vil meget tale for at plagieringen er bevisst. Det kan også gjelde hvis stavefeil hos opprinnelig forfatter konsekvent er rettet. I andre – og nok de fleste – tilfeller vil det i høyere grad være behov for skjønnsutøvelse for å fastsette grad av intensjon.

  6. Oppsummering om alvorlighetsgrad. Clarke legger vekt på at alvorlighetsgraden i en plagieringssak må bedømmes med utgangspunkt i hvordan de ovennevnte fem dimensjoner er innbyrdes forbundet med hverandre og med en helhetlig vurdering. Det sier seg at de alvorligste former for plagiering forekommer når alvorlighetsgraden er høyest for hver enkelt faktor (ibid: 18).

Det er viktig å slå fast at plagiat i mange tilfeller er mindre alvorlig eller forholdsvis ubetydelig. Her vil reaksjonen ofte kunne være en unnskyldning eller tilbaketrekning av materiale, eventuelt i kombinasjon med videre opplæring om god praksis eller andre forebyggende tiltak.

Plagiat av «verste art» er skadelig for forskningen og for forskersamfunnet, og krever ofte andre reaksjoner eller egentlige sanksjoner. Hvordan det skal reageres vil avhenge av om det forskningsetiske skjønn konkluderer med plagiering av høy alvorlighet.

Det konkrete skjønnet – hva kreves?

Når man har lagt seg fast på en definisjon av plagiering og har en viss forståelse for forskjellige typer plagiering og deres alvorlighetsgrad, er man klar til å gå i gang med den egentlige konkrete vurderingen eller den forskningsetiske skjønnsutøvelsen. Her må man gjennomgå hver eneste påstand om plagiat og hver tekstlikhet funnet av et IT-verktøy, og for hver konkrete mistanke stille spørsmålene: Er dette plagiering? I så fall, hvilken type plagiering dreier det seg om? Og er dette tilfellet isolert sett alvorlig?

Forskningsetikkloven (§ 5) skiller i definisjonen av vitenskapelig uredelighet mellom objektive og subjektive brudd på god vitenskapelig praksis. Når det for eksempel gjelder mistanke om plagiering vil man – hvis man følger forskningsetikklovens definisjon – altså først skulle ta stilling til om det objektivt er tale om plagiering. Konkluderes det med plagiat vil man deretter vurdere det subjektive eller det som også kalles skyldspørsmålet: Er plagieringen utført bevisst eller grovt uaktsomt? Også sistnevnte krever skjønn med utgangspunkt i forskningsetikken. Hvor sannsynlig er det at plagieringen er gjort bevisst eller grovt uaktsomt? Finnes det noen formildende omstendigheter som for eksempel mangelfull opplæring? Også dette subjektive skjønnet kan by på mange utfordringer som vi ikke skal nærmere inn på i denne sammenhengen, hvor fokus stort sett har vært plagiat i «objektiv» forstand.

Det er likevel grunn til å gjøre oppmerksom på at skaden som plagiat medfører, for eksempel i form av manglende kreditering og/eller påvirkning av kvaliteten av det vitenskapelige arbeidet, ikke påvirkes av om det er tale om subjektiv skyld eller ikke. Spørsmålet om subjektiv skyld har til gjengjeld betydning for om plagiatet kan karakteriseres som vitenskapelig uredelighet i henhold til forskningsetikkloven.

Konklusjon

En nærmere forståelse av hva som er god skikk i akademisk skriving, er et viktig utgangspunkt for å stadfeste plagiat eller for å se forskjellen på brudd på god henvisningsskikk og plagiat. Jeg har søkt å få frem at ikke all plagiering er like alvorlig, men avhenger av en serie variabler: Er det vitenskapelige arbeidet publisert eller lagt offentlig frem? Forefinnes resultatene i en avhandling eller i et mindre viktig vitenskapelig produkt? Utgjør alle tilfellene plagiering av samme type, eller dreier det seg om forskjellige typer? Hvilket omfang har plagieringen?

Behandling av påstander om plagiering i forskning er i mange tilfeller ikke noen enkelt sak. Det er min oppfatning at det krever solid faglig bakgrunn og en nyansert holdning både for å kategorisere alvorlighetsgraden av de enkelte former for plagiering eller brudd på god vitenskapelig praksis, og for å foreta de nødvendige samlede vurderinger på bakgrunn av den aktuelle konteksten. Det kreves med andre ord godt forskningsetisk skjønn, skjønn som tar utgangspunkt i gjeldende eller aksepterte vitenskapsinterne normer, detaljerte beskrivelser av hva plagiat er og innsikt i hva som skal til for å konkludere med at plagieringen er alvorlig.

Litteratur

Clarke, Roger (2006) Plagiarism by Academics: More Complex than it Seems (2006) http://www.rogerclarke.com/SOS/Plag0602.html.

Day, Robert A. (1995) How to write & Publish a Scientific Paper , 4th edition Cambridge University Press.

Forskningsetiske komiteer (2011): Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, De nasjonale forskningsetiske komiteer.

Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning (forskningsetikkloven), 2006.

Roig, Miguel (First on-line version published in September, 2003 Revised on-line version published in August, 2006) Avoiding plagiarism, self-plagiarism, and other questionable writing practices: A guide to ethical writing. http://facpub.stjohns.edu/~roigm/plagiarism/Index.html.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon