Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Regler, begrunnelse og ansvar i forskningsetisk skjønn

Hallvard Fossheim er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen. Han har vært sekretariatsleder for NESH (2011–2014), medlem i De nasjonale forskningsetiske komiteene og publisert om filosofihistorie, medier og forskningsetikk.

God forskningsetisk skjønnsutøvelse er avgjørende for å sikre ansvarlig og nyttig forskning, enten man skal vurdere eller gjennomføre den. Artikkelen diskuterer hva forskningsetisk skjønn er og argumenterer for at skjønn må utøves gjennom godt begrunnede konklusjoner, som igjen forholder seg til relevante, generelle regler. Det argumenteres for tre viktige grunner for gode etiske begrunnelser: De skal gi handlingsveiledning, legitimitet og anerkjennelse.

Nøkkelord: skjønn, regler/regelfølging, begrunnelse, ansvar, komité/etikkomité, legitimitet, Aristoteles

Good exercise of ethical judgement is essential for ensuring responsible and useful research, whether one is evaluating or conducting it. The article discusses the nature of ethical judgement in research and argues that good judgement is not to be contrasted with the application of rules and principles, but on the contrary requires them. This feature also provides justification for the decisions reached.

Forskning krever meget vanskelige vurderinger, og feilvurderinger kan ha grelle konsekvenser.1 Svikt i utforming eller gjennomføring av forskning kan i noen tilfeller ødelegge en barndom, forvolde urimelig stigmatisering av en gruppe eller sette menneskers liv i fare. I mindre alvorlige tilfeller risikerer man å redusere tilliten til forskningen eller å kaste bort penger som kunne vært brukt andre steder. God forskningsetisk skjønnsutøvelse er avgjørende for å sikre ansvarlig og nyttig forskning, enten man er satt til å vurdere den eller gjennomføre den. For både forskere og medlemmer i forskningsetiske komiteer er det derfor av stor betydning å reflektere kritisk over egen skjønnsutøvelse, noe som fordrer at man har en utviklet idé om hva forskningsetisk skjønn er for noe. I dette bidraget vil jeg presentere en skisse av hva forskningsetisk skjønn er, og argumentere for at en henvisning til skjønn ikke kan rettferdiggjøre fravær av begrunnelser, regler og prinsipper. Godt forskningsetisk skjønn viser seg tvert imot gjennom godt begrunnede konklusjoner.

Skjønn, etisk skjønn og forskningsetisk skjønn

Forskningsetisk skjønn faller inn i et mye bredere landskap. Vi er avhengige av skjønn i det meste vi foretar oss. Ikke bare hjertekirurgi eller invasjonsplanlegging, men også å krysse en trafikkert gate eller anslå hvor mye tid man trenger til en hyggelig middag: Det meste krever skjønn.

Man definerer gjerne skjønn som det som må ta over når regler kommer til kort. I den grad noe er så grei skuring at vi kan sette opp et enkelt og entydig regelsett som i seg selv gir oppskriften på suksess, står vi overfor en aktivitet eller handling som kan utføres uten skjønnsutøvelse. Kan, for det er ofte mulig å benytte skjønn selv om det fins regler man også kunne brukt. Dette siste poenget minner oss om at det i siste instans ikke alltid er reglene som kommer til kort, men regelfølgeren eller utøveren. For iblant er det jo slik at det fins regelsett eller oppskrifter vi ikke bruker.

Her har vi et interessant fenomen. For hvis vi tenker på utøveren og ikke bare på reglene, ser det ut til at regler på et vis er omgitt av muligheter for skjønnsutøvelse. Både mesterkokken og den håpløse amatøren kan la oppskriften ligge. Forskjellen er at mens mesterkokken på et vis har opparbeidet en ekspertise som gjør at hennes vurderinger underveis fungerer bedre enn slavisk regelfølging, vil den elendige kokken bli oppfordret av sine middagsofre til å følge oppskriften neste gang.

Dette interessante fenomenet – at vi kan klassifisere både aktiviteter og utøvere ved grader av skjønnsutøvelse – kommer av at vi tenker på skjønn i lys av suksess eller vellykkethet. Hvis vi ikke hadde noe begrep om hva som kjennetegner en perfekt vol-au-vent eller en vellykket hjerteoperasjon, ville vi heller ikke vite hvem vi skulle berømme for deres ypperlige skjønn og hvem vi ville kritisere for å servere en svidd og klistrete søle eller for å ta livet av onkel. Vi kan ikke snakke meningsfullt om skjønn uten en underforstått idé om godt skjønn.

Det er altså både slik at forskjellige aktiviteter krever forskjellig grad av skjønnsutøvelse, og at forskjellige utøvere av en og samme aktivitet kan velge mer eller mindre eksplisitt regelfølging. Men det fins grenser. Som sagt er nesten alt vi foretar oss avhengig av noen grad av skjønnsutøvelse for å ha håp om å la seg gjennomføre. Og det kommer både av at vi er en type vesener som, på godt og ondt, ikke kommer langt uten bruk av skjønn, og av det faktum at verden og livet nå en gang er så komplekse – innviklede, tvetydige og noen ganger vage – som de er.

Forskningsetisk skjønn er dermed i godt selskap. Forskningsetisk skjønn kan anses som et ikke klart avgrenset felt innenfor et bredere etisk skjønn, som angår spørsmål om etisk suksess – rett og galt, rettferdig og urettferdig, godt og ondt – i våre handlingsliv og omverden. Dette er det viktig å ha klart for seg: En kjerne i forskningsetisk skjønn er nettopp etisk skjønn – uten den siste har du ikke den første. Forskjellen består først og fremst i at forskningsetisk skjønn krever noe i tillegg. For å ha godt forskningsetisk skjønn, må man også ha nok erfaring med forskning til å forstå hva som er hva i for eksempel et forskningsprosjekt, et informert samtykke, en publiseringsstrategi eller en vitenskapelig metode. Man kan med andre ord ha etisk skjønn uten å ha trent opp et mer spesifikt forskningsetisk skjønn, men man kan ikke påberope seg godt forskningsetisk skjønn uten samtidig å påstå at man har en grad av etisk skjønn.

Etisk skjønn utgjør igjen en form blant flere av skjønn. En annen type skjønn som på noen måter er nært beslektet med etisk skjønn, er estetisk skjønn, også kalt smak. Dette er et skjønn som, hvis det er godt, setter en i stand til å vurdere kunstverk, landskap eller hva det måtte være ut fra estetiske kriterier som skjønnhet eller kunstnerisk nyskapning.

Andre former for skjønn angir ikke overraskende samtidig egne sfærer eller sider ved verden. (Ikke overraskende, ettersom vi kan analysere skjønn både ved utøvere og aktiviteter, og en aktivitet har sin mer eller mindre faste plass i verden.) Vi kan snakke om et strategisk skjønn: evnen til å tenke taktisk og treffe beslutninger som lar en oppnå det man er ute etter, hva nå det måtte være. Eller et kognitivt skjønn: evnen til å se for eksempel den vitenskapelige innebyrden av et sett data, eller hvordan en tese kan testes eller harmonere med andre påstander.

Vender vi tilbake til det forskningsetiske skjønnets sfære, er det særlig to grupper som bør være gode utøvere: forskere og medlemmer i forskningsetiske komiteer. Også andre grupper kan nevnes. Både politikere og allmennhet (det vil si de som stemmer på politikere eller på andre måter kan gjøre livet mer krevende for dem) har nok med forskning å gjøre til at verden blir litt bedre jo mer de er i stand til å vurdere forskningsetiske spørsmål. Og ikke minst av de som finansierer forskningen bør vi kunne kreve et minstemål av forskningsetisk skjønn. Gir man midler til et forskningsprosjekt som av etiske grunner ikke bør utføres uten endringer i prosjektbeskrivelsen eller protokollen, har man et åpenbart medansvar for det som måtte gå galt i prosjektet hvis en grad av forskningsetisk skjønnsutøvelse ville avslørt svakhetene eller farene på forhånd.

I virkeligheten overlapper flere av disse gruppene. Forskere tilhører tross alt også allmennheten, og forskningsetiske komiteer består i stor grad av forskere. Videre er det slik at både politikere og de som på andre måter legger økonomiske føringer på forskning gjerne trekker inn eksperter – forskere – i sine vurderinger og beslutninger. Det jeg har sagt hittil, og det jeg skal si i det følgende, har relevans for alle grupper. Men det er særlig aktivitetene til de to vesentligste overlappende gruppene – forskere og forskningsetiske komiteer – jeg vil fokusere på.

Et sjelens øye?

Hva er så etisk skjønn? La oss begynne med Aristoteles. Det er ikke lett å lage en god teori om hva etisk skjønn – som altså vil si godt etisk skjønn – er for noe. Den mest troverdige, givende og utviklede teorien vi har om etisk skjønn, ble til for snart to og et halvt tusen år siden. Aristoteles kaller slikt skjønn fronesis, og det er en term som mange bruker den dag i dag når de skal prøve å si noe vettugt om evnen til å se an en situasjon og gjøre det rette i den.

Fronesis, ofte oversatt som «praktisk fornuft», kommer til sin rett når enkle regler ikke automatisk gir oppskriften på hva man skal gjøre. Ettersom virkeligheten nå en gang er så innviklet og omskiftelig som den er, finnes det ingen snarvei til etisk suksess. Fronesis er en egenskap som samler individets andre etiske egenskaper i et helhetlig blikk og en vurdering av hva som er relevant og vesentlig i situasjonen. Slik ser man hva situasjonen krever, og beslutter og handler deretter.

Selv om dette lyder nesten magisk, er det samtidig noe man kan kjenne igjen fra enkelte øyeblikk da man har vært på sitt beste. Man ser hva som må gjøres, gjør det, og alt går bra (eller så bra som det kan gå, gitt omstendighetene). Opplevelsen av en slik velgjørende klarhet er dels en opplevelse av å se hva forskjellige elementer betyr eller innebærer i en gitt sammenheng og i lys av hverandre. Og som regel uten regler; man kunne ikke klart seg med å følge en simpel regel eller to etter boken. Derfor fins det heller ikke noen slik bok; det ville være mye trøbbel å lage den, og umulig å bruke den i felten.

Med aristotelisk terminologi kan vi si at man ikke ville klare seg med universelle prinsipper. For handlinger angår det enkelte eller partikulære; hver handling er tross alt en enkelthandling i en gitt situasjon. Aristoteles sammenlikner fronesis med et «sjelens øye». «Så man bør ta ubeviste utsagn og oppfatninger til erfarne og eldre folk, eller de med fronesis, like alvorlig som man tar beviser. Fordi de har et øye dannet av erfaringen, ser de rett.»2

Denne poetiske vendingen får frem at om vi skiller fra hverandre tenkning som noe mer abstrakt, noe som dreier seg om universelle ting, så er sansning eller persepsjon noe som angår konkrete enkeltting. God skjønnsutøvelse er noe som likner avgjørende på persepsjon: et blikk som tolker, forstår og gir grunnlag for valg og handling.

Skjær i sjøen

Etisk – og dermed forskningsetisk – skjønn som et «sjelens øye» er en vakker tanke, og versjoner av den florerer når folk henviser til eget eller andres skjønn. Men den er ikke uproblematisk. Om vi vender tilbake til mer prosaiske anliggender, som forskningsforvaltning og forsvarlig gjennomføring av empiriske forskningsprosjekter, ser vi skjær i sjøen for en tenkemåte som reduserer skjønn til bare intuisjoner.

Forskning og forvaltning handler om folks liv. Beslutninger har som regel et nedslag utenfor forskningen eller forvaltningen selv. Noen ganger gjør de ting litt bedre, andre ganger kan de gjøre ting litt verre. Iblant gjør de ting mye bedre eller verre. Den gruppen som dette angår aller mest åpenbart, er forskningsdeltakere – mennesker som bidrar til forskning ikke som forskere, men som kilder til informasjon gjennom intervjuer, observasjon, prøvetaking, sammenstilling av personlige data og så videre. De mer dramatiske scenariene med hensyn til hva som kan gå galt, er ikke realistiske for de fleste prosjekter. Men bredden av hensyn som må tas for en tilfredsstillende gjennomføring, angår ikke bare slike skrekkscenarier. Alt etter metode og gjennomføring kan mulige uheldige sider ved forskningen være så ymse, fra opplevelsen av ikke å bli tatt alvorlig til å settes i direkte livsfare.

Selv om forskningsdeltakere utgjør en gruppe man skylder spesielle hensyn, er de heller ikke den eneste dimensjonen ved et prosjekt som må inkluderes i en vurdering. Det som skjer med en forskningsdeltaker, kan ha ringvirkninger hos dem han er i slekt med, kjenner eller på andre måter står i en relasjon til, direkte eller indirekte. Andre sider ved forskning som er etisk relevant, er uavhengige av forskningsdeltakere – eller av om prosjektet har noen forskningsdeltakere i det hele tatt. Enkelte prosjekter kan for eksempel innebære risiko for skade på natur og miljø. Og selv uten slike bekymringer er det en sannhet at forskning koster penger, og at penger er et begrenset gode. Både forskere imellom og i forholdet mellom forskning og samfunn er det behov for rimelighet og rettferdighet. En opplevelse av forskningens tilkortkommenhet kan også undergrave tilliten til forskningen mer generelt, hvilket igjen kan slå tilbake på offentligheten og i ytterste konsekvens på demokratiet (i den grad man er enig i at et velfungerende demokrati er komplekst nok til at man har behov for forskning som er tilliten verdig).

På hvilken måte setter «sjelens øye»-visjonen av forskningsetisk skjønn skjær i sjøen? Fordi den står i opposisjon til begrunnelser. Hvis en forsker eller komité henviser til skjønn som om dette var en endelig autoritet, og intet mer måtte sies, skyldes det trolig en opplevelse av egen fortreffelighet, eller egen tilkortkommenhet, eller begge deler.

For det som lokker ved den ensidige «sjelens øye»-forståelsen av forskningsetisk skjønn, er ikke bare at den tilbyr en grad av gjenkjennelse. Det er også at den tilbyr fripass mot å forklare seg. Hvis skjønn bare er snakk om å «se» noe, er det ikke stort mer å si om den saken. Hvis en eller annen autoritet mener seg å se noe som du ikke ser, kan man ikke gjøre stort mer enn å bygge videre på metaforen og anklage deg for blindhet. I en forskningsetisk komité drevet etter en slik forståelse av skjønn, vil hver og en være henvist til å rapportere hva han eller hun «ser» eller «føler» eller «har en intuisjon om», og så vil den egentlige tautrekkingen dreie seg om hvem som på annet grunnlag skal anerkjennes som autoritet i komiteen. Tilsvarende gjelder for forholdet mellom en slik komité og forskerne komiteen gir sine råd og anbefalinger til: Er forskeren uenig i deler av vurderingen underveis eller som sluttprodukt, blir det vanskelig å komme videre fordi det ifølge en slik forståelse av skjønn ikke er noe sted å gå. Det samme bildet gjentar seg også hvis vi betrakter forholdet mellom forskeren og de hun forsker på, eller mellom forskeren og hennes phd-studenter eller assistenter. Opplever forskningsdeltakeren eller studenten at noe er etisk riv ruskende galt i plan eller gjennomføring, står vedkommende overfor det tause blikkets autoritet.

Det enkelte og det allmenne

Reelt forskningsetisk skjønn er derimot ikke taust, slik denne tvilsomme fetteren er det. Godt skjønn er i stand til å forklare seg – til å gi begrunnelser, vise til konkrete hensyn, eller påpeke hvordan vurderingen henger sammen med grunnleggende prinsipper. Dette er et like definerende trekk ved godt skjønn som dets evne til å nå en helhetlig vurdering av hva som er relevant og vesentlig i en situasjon, og dernest omsette denne innsikten i konkret handling eller anbefalinger. Tenker vi oss noen som handler rett, men ikke makter å si noe fornuftig om konklusjonens premisser eller handlingens bakgrunn, kaller vi normalt ikke dette skjønn, men flaks. Forskjellen mellom skjønn og flaks er at skjønn ikke er stumt, men kan snakke for seg.

Nå er det ikke avgjørende for forskning og forvaltning hva Aristoteles kan ha sagt eller ikke sagt. Like fullt er det tilfredsstillende å påpeke at alle de som har påkalt ham som «sjelens øye»-visjonens far, ikke har lest hele teksten: «Det er heller ikke slik at fronesis utelukkende dreier seg om det allmenne. For å ha fronesis må man også kjenne det enkelte, ettersom fronesis angår handling, og handling består av enkeltting.»3 Hovedbudskapet er altså ikke at praktisk visdom – godt skjønn eller dømmekraft – bare handler om det enkelte, men at det også handler om det enkelte. Det allmenne forblir midt på scenen hele tiden.

Slik må det være, hvis skjønn skal være noe mer enn synsing. (Forsknings)etisk skjønn er noe man kan bygge opp, noe man kan erverve gjennom erfaring. Hvordan skulle dette være mulig, hvis det ikke var noe å hente i én erfaring som man kunne ta med seg til det neste? Å ta med seg noe fra ett tilfelle til et annet er allerede å begynne å bygge opp mer generelle innsikter eller lærdommer. Hvis hvert tilfelle var så radikalt unikt at det ikke fantes noen overføringsverdi fra én sak til en annen, ville erfaring heller ikke gjort noen forskjell. Vi ville da levd i en verden der etisk skjønn var stumt: uten evne til å forklare seg, vise til mer generelle hensyn, eller angi begrunnelser for konklusjonene. Takk og pris er dette ikke vår virkelige verden.

Enten man er forskningsdeltaker, student, journalist eller borger, kan det alltid være på sin plass å be om en begrunnelse fra forsker, forskningsbemidler eller forskningsetisk komité. Og tilsvarende er det alltid på sin plass for den som spørres, å gi en begrunnelse som viser til mer generelle prinsipper og regler. Hvis konklusjonen er nådd ved skjønn og ikke ved synsing, flaks eller uflaks, skal konklusjonen uansett allerede ha i seg og bygge på slike mer generelle hensyn.

Oppdagelse og rettferdiggjøring

Dette betyr selvsagt ikke at skjønnsutøvelse utelukkende går ut på å hente frem regler fra en bok. Det betyr heller ikke at det å nå en innsikt om hvordan et prosjekt bør utformes, eller om hvordan man bør respondere i en presset situasjon i felten, oppleves som å treffes av en stentavle med universelle regler. Enten man er forsker eller komitémedlem, består den umiddelbare opplevelsen snarere i en magefølelse. Magefølelsen angår den konkrete situasjonen, valget eller prosjektet – «Slik kan man ikke behandle folk!», eller «Dette er løsningen!».

Poenget er bare at god forskningsetisk skjønnsutøvelse ikke kan tillate seg å stoppe der. God forskningsetisk skjønnsutøvelse kan gjerne begynne med en magefølelse, og gjør det ofte, men slutter først ved en velbegrunnet konklusjon som viser til generelle regler og prinsipper.

Her kan det være nyttig å påkalle et skille fra klassisk vitenskapsteori. Dette er skillet mellom to forskjellige kontekster i forskningsarbeidet, oppdagelseskonteksten (engelsk context of discovery) og begrunnelseskonteksten (context of justification). I romantiserende fremstillinger av forskerens arbeid vektlegger man gjerne utelukkende oppdagelsen: Arkimedes som spretter opp av badekaret, eller Newton under epletreet. Men denne «eureka-versjonen» av hva forskning går ut på inkluderer bare halve bildet. Man kan gjøre sine vitenskapelige oppdagelser i badekaret eller foran PC-en, etter et slag i hodet eller i morfinrus. Denne oppdagelseskonteksten er næring for fine anekdoter, men er for øvrig ganske likegyldig. Å få en svimlende visjon eller en fin idé er ikke å ha produsert et vitenskapelig arbeid. Dette skjer først i begrunnelseskonteksten, der den inspirerende visjonen skal inkorporeres i et mer eller mindre bestående hele av andre resultater, teorier, data og metoder. Dette skjer ved nitide begrunnelser, logisk argumentasjon og henvisning til et utall kilder og belegg, og ved utforming og gjennomføring av empirisk testing av ymse slag.

Tilsvarende vil god forskningsetisk skjønnsutøvelse gjerne begynne med et blikk, en magefølelse eller et bilde av hvordan noe kan løses. Dette er skjønnets oppdagelseskontekst. Men også her er det bare når begrunnelsen kommer til, at vi naturlig kan snakke om god skjønnsutøvelse. I virkeligheten går selvfølgelig de to kontekstene over i hverandre etter den første aha-opplevelsen, og begrunnelser og nye oppdagelser avløser hverandre. Det avgjørende er like fullt at begge er til stede, og at begrunnelsene blir med like til sluttpunktet, enten det måtte være en anbefaling, et «Ikke godkjent»-stempel eller et prosjektdesign det er snakk om.

Men hva skjedde nå med påkallelsen av skjønn som evnen som trår til der regler kommer til kort? Først og fremst en realitetsorientering. At regler kommer til kort, betyr ikke at det ikke fins relevante regler. Det betyr derimot at reglene ikke kan anvendes mekanisk og automatisk. Eller, i tråd med Rosalind Hursthouses ord, at de ikke kan anvendes på en god måte av en hvilken som helst noenlunde oppegående fjortis.4 Det betyr også at det ville være umodent å forvente slutninger som eksplisitt bygger logisk vanntett bro mellom alle sakens diverse hensyn og konklusjonene, eller regler som angir matematisk eksakte algoritmer for vekting av hensyn mot hverandre. Det betyr derimot ikke at man forlater alle begrunnelseskrav eller generelle hensyn og prinsipper straks man tar skjønnshatten på.5

Tre ting på en gang

Det er flere grunner til å være takknemlig for at etisk skjønn også bygger på det allmenne og ikke bare på det enkelte (hva det nå skulle bety å bygge bare på det enkelte). Jeg vil trekke frem tre slike hensyn, som samtidig fungerer som helt vesentlige grunner til å etterstrebe gode etiske begrunnelser hos forskere og forskningsetiske komiteer.

  1. Handlingsveiledning. Hvis hver komitéuttalelse bare var en unik dom, og hvert valg forskeren treffer utelukkende kunne vise til noens magefølelse, ville vi heller ikke hatt noen mulighet til å lære av hverandre eller oss selv fra sak til sak. En god komitéuttalelse er ikke bare fruktbar for den forskeren eller det prosjektet den handler om. Den artikulerer innsiktene på en slik måte at leseren kan overføre poengene til neste sak eller prosjekt. Kort og godt, en god uttalelse eller anbefaling er produktiv. Tilsvarende er lærdommen en vordende forsker kan ta med seg fra en erfaren forsker etter et samarbeid eller veiledningsforhold, produktiv for den unge forskerens fremtidige aktiviteter. Dels vil overføringen skje gjennom å se og lære i situasjoner man selv er engasjert i, dels finner den sted gjennom samtaler der man forsøker å sette fingeren på de sentrale utfordringene og finne de beste løsningene. Innsikt i at skjønn har en vesentlig generell bestanddel kan forhåpentligvis motivere til en styrking av slik refleksjon. Under press i felten har man selvsagt ikke tid til å konsultere en universell regelbok. Men en person som har brukt tid til refleksjon over andres og egne erfaringer og uttalelser, en person som har forsøkt å ta lærdom av dem ved å tenke gjennom også de generelle sidene ved saken, vil være langt bedre rustet når han eller hun en gang befinner seg i en slik presset situasjon.

  2. Legitimitet. Både forskning og komitésystem er bredt sett institusjoner som bør avkreves legitimitet. Og legitimitet består ikke bare i at man gjør det gode eller rette. Legitimitet fordrer også at det er åpenbart, eller kan gjøres åpenbart, at man gjør det gode eller rette. I et system som er velsmurt og teknisk velfungerende på andre vis, kan det stadig skorte på legitimitet hvis de som betaler for gildet eller på andre måter påvirkes av det, ikke har tilgang til innsikt i hvordan beslutningene og handlingene begrunnes. Dette er blant annet fordi legitimitet langt på vei har tre dimensjoner: forutsigbarhet, gjennomsiktighet og påvirkningsmulighet. Hvis komitébehandling fungerer som en rulett med helt uforutsigbare utfall fra sak til sak, kan forskeren som opplever dette med all rett steile overfor et system som ikke respekterer et grunnleggende prinsipp for både forvaltning og rasjonalitet mer generelt: Like tilfeller skal behandles likt, forskjellig behandling skal kunne begrunnes med henvisning til etisk relevante forskjeller mellom sakene. Selv om systemet rent faktisk følger visse prinsipper og regler (for eksempel i form av et solid og oppdatert sett detaljerte retningslinjer), er dette ikke tilstrekkelig hvis det ikke er synlig for mennesker utenfor systemet hva som er sammenhengene mellom prinsippene, sakene og konklusjonene. Og til og med hvis man får dette forklart som en del av prosessen, bør det finnes mekanismer som gjør det mulig å komme med tilbakemeldinger som i det minste over tid har påvirkningskraft til å forbedre systemet.

  3. Anerkjennelse. Anerkjennelse er tett forbundet med både forutsigbarhet og gjennomsiktighet, men lar seg ikke restløst redusere til noen av dem. Anerkjennelse angår relasjonen mellom to eller flere instanser, det være seg institusjoner, komiteer eller individer. Instansene må slett ikke være enige om alt for at man skal kunne tale om legitimitet – tvert imot kan total mangel på gnisninger være tegn på det motsatte. Men gjensidig anerkjennelse er nødvendig for at systemet skal kunne karakteriseres som godt og velfungerende. I vår sammenheng vil dette være avgjørende ikke minst i forholdet mellom komité og enkeltforsker. Å anerkjennes vil langt på vei si at man behandles som et tenkende, ansvarlig vesen. Men komiteens anerkjennelse av individet består ikke dermed i at man er enig i alt individet mener og tilslutter seg alt individet ønsker å foreta seg. Anerkjennelse viser seg ved at komiteen gir rasjonelle begrunnelser for sine konklusjoner, og at disse begrunnelsene henger på greip sett i forhold til tidligere begrunnede konklusjoner fra komiteen. Slik fremviser komiteen samtidig sin egen rasjonalitet, ved at det blir tydelig at komiteen fremstår forutsigbart og rimelig fra sak til sak. Komiteen fremstår med andre ord selv som anerkjennelsesverdig ved på denne måten å anerkjenne forskeren. Uten denne kvaliteten vil et komitésystem raskt virke radikalt fremmedgjørende på et selvbevisst forskersamfunn.

Dette er ikke de eneste tre grunnene til å legge til rette for og avkreve gode etiske begrunnelser fra forskere og forskningsetiske komiteer. Men til sammen fremholder de sentrale verdier delt av forskning, forvaltning og allmennhet – verdier som det heller ikke fordrer all verdens ressurser å sikre i daglig praksis.

Konklusjon

Både forskningen og verden for øvrig er så komplekse at vi ikke kommer langt uten godt forskningsetisk skjønn. Om jeg har rett, og godt forskningsetisk skjønn er uløselig knyttet til gode begrunnelser og henvisninger til generelle prinsipper og regler, har dette konsekvenser for hvordan både forskning og komitésystem bør legges opp på en ansvarlig måte, med hensyn til både opplæring, vurderingspraksis og utforming av instrumenter som uttalelser, retningslinjer og andre ressurser.

Litteratur

Aristoteles: Den nikomakiske etikk. Oversatt av Arnfinn Stigen og Øyvind Rabbås. Vidarforlaget, Oslo 2013.

Fossheim, Hallvard J.: «Virtue Ethics and Everyday Strategies», Revue Internationale de Philosophie 1/2014, 65–82.

Hursthouse, Rosalind: «Virtue Theory and Abortion», i Roger Crisp og Michael Slote (red.), Virtue Ethics, Oxford Readings in Philosophy, Oxford University Press, Oxford 1997, 223–224.

McDowell, John: «Virtue and Reason», The Monist 62 (1979), 331–350.

1Deler av argumentasjonen i dette kapitlet ble utarbeidet som del av forberedelsene til innlegg hos Kulturrådet i 2013 og De nasjonale forskningsetiske komiteene i 2014; takk til de tilstedeværende for deres kommentarer og spørsmål. Takk også til Helene Ingierd, Anne-Hilde Nagel og Franco Trivigno for skrevne kommentarer til tidligere versjoner av denne teksten.
2Sammenlikningen finnes i Den nikomakiske etikk, Bok VI, kapittel 12, 1144a29-30. Sitatet er fra foregående kapittel i samme verk og bok, 1143b11-14. Oversettelsene fra Den nikomakiske etikk er mine egne. (Hele verket er tilgjengelig i Stigen og Rabbås sin grundige norske oversettelse.)
3 Den nikomakiske etikk, Bok VI, kapittel 7, 1141b14-16.
4Side 223–224 i Hursthouse, «Virtue Theory and Abortion».
5Det finnes en relatert filosofisk debatt om hvorvidt etisk sannhet er kodifiserbar, det vil si hvorvidt etisk sannhet lar seg presentere som et endelig sett regler. Blant de mest leste og debatterte kritikerne av en slik forestilling er Jonathan Dancy og John McDowell. (Jf. f.eks McDowells artikkel «Virtue and Reason».) Men selv om vektlegging av etisk skjønn gjerne går hånd i hånd med at man benekter muligheten av et endelig sett etiske regler, følger slett ikke dette av nødvendighet. Man kan for eksempel mene at det i prinsippet ville være mulig å lage et slikt fullstendig regelsett, men at det ville vært for tungvint eller vanskelig å benytte det for den type vesener som vi er, og at vi derfor er henvist til skjønnsutøvelse i vår omgang med verden. (Jeg gjennomfører en mer detaljert diskusjon av disse spørsmålene i «Virtue Ethics and Everyday Strategies».)

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon