Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Institusjonelle rammer

Vilkår for utvikling og kultivering av forskeres forskningsetiske skjønnsutøvelse

Kristine Bærøe er førsteamanuensis og postdoktor ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen. Hennes forskningsinteresser inkluderer etiske spørsmål om prioriteringer i helse, forskingsetikk og normative utfordringer ved integrering av etisk teori og praksis.

Hvordan og på hvilke konkrete vis kan man fra institusjonens side legge rammer for best mulig forskningsetisk skjønnsutøvelse hos forskerne som har sitt virke der? Artikkelen diskuterer (1) hva samfunnet bør kunne forvente av forskningsetisk kompetanse hos forskere; (2) de korresponderende rammebetingelsene for utvikling og opprettholdelse av forskernes kompetanse som dermed bør gjenfinnes i forskningsinstitusjonene; og (3) det forskningsetiske ansvaret som dermed kan tilskrives forskerinstitusjonenes lederskap.

Nøkkelord: forskningsetisk kompetanse, forskningsetiske reguleringer, forskningsetisk utdannelse, forskningsetisk kultur og praksis, institusjonelt ansvar, skjønn.

How, and in what specific ways, can research institutions provide opportunities for their scientific employees to exercise well-qualified, ethical judgement in their research? The article discusses (1) the level of research ethics competence that it is reasonable for society at large to expect researchers to possess; (2) the corresponding framework for development and maintenance of researchers' ethical competence that research institutions should be expected to implement; and (3) the research ethics responsibility that can thereby be ascribed to the leadership of research institutions.

Forskingsetikk kan oppsummeres som etablert, systematisert kunnskap om etisk akseptabel og uakseptabel forskningsadferd. Forskningsadferd omfatter alle situasjoner man påtreffer i kraft av sin rolle som forsker og favner alle sider ved forskningsprosessen (planlegging, utføring, rapportering og anvendelse). Forskningsadferd inkluderer dermed en rekke ulike ansvarsforhold – overfor forskningsdeltakere, pårørende, kolleger og institusjoner, og for miljø- og samfunnsmessige konsekvenser.

Innledning

I en norsk kontekst blir forskningsetikken artikulert og forvaltet gjennom en rekke ulike reguleringsmekanismer. Vi har et velutviklet lovverk som dels angir hva som er etisk akseptabel forskningsmessig adferd og dels angir hvordan svar kan nås i mer krevende eller detaljerte tilfeller. De nasjonale forskningsetiske komiteene er rådgivende organer i forskningsetikk og skal fremme god og etisk forsvarlig forskning. I tillegg har vi har regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) som spesifikt vurderer og godkjenner forskningsprosjekter innen medisin og helsefag. Videre finnes det nasjonale og internasjonale forskningsetiske retningslinjer som blant annet skal bidra til forskersamfunnets selvregulering. Dette er retningslinjer som er knyttet til ulike sider ved forskningsprosessen, som ivaretagelse av forskningsdeltakere (f.eks. Helsinkideklarasjonen (World Medical Association 2013)), krav til etisk forsvarlig vitenskapelig oppførsel (f.eks. De nasjonale forskningsetiske komiteenes generelle forskningsetiske retningslinjer (De nasjonale forskningsetiske komiteene) og publisering (f.eks. Vancouver-retningslinjene (Vancouverkonvensjonen 2011)). Lovreguleringer setter opp skranker for hva som er lovlig/ulovlig virksomhet med mulighet for straffeforfølgelse og rettskjennelse (f.eks. helseforskningsloven (Ot.prp. nr. 74 2006–2007)). Forskersamfunnets interne regler kan reflekteres i lovverket (slik sentrale elementer fra Helsinkideklarasjonen gjenfinnes i helseforskingsloven) men utover dette er deres regulerende myndighet avhengig av sanksjonerende institusjoner med mandat til å reagere på etisk uakseptabel forskning med refs og potensiell utestengelse.

Vi har med andre ord et omfattende, regulerende apparat på plass for å støtte opp om akseptabel forskningsetisk praksis. Et slikt apparat er imidlertid ingen garanti for at forskningen faktisk skjer i samsvar med reglene. Det kan være flere grunner til det. Overtramp kan skje utilsiktet når kunnskap og forståelse for forskningsetiske hensyn mangler, eller med overlegg når andre, ikke-etiske hensyn som egeninteresse og karrieremuligheter blir handlingsveiledende for forskeren. Institusjonelle betingelser for forskningspraksis må utvikles for å kunne motarbeide uakseptabel praksis som skjer både med og uten vitende og vilje.

Jeg vil i dette kapitlet forsøke å gi konkrete svar på spørsmålet: Hvordan og på hvilke vis kan man fra institusjonens side legge rammer for best mulig forskningsetisk skjønnsutøvelse hos forskerne som har sitt virke der?

Et velbegrunnet svar på spørsmålet forutsetter at vi må kunne kartlegge betingelser for god forskningsetisk skjønnsutøvelse hos den enkelte forsker, for så å operasjonalisere disse betingelsene til korresponderende rammebetingelser for forskingsinstitusjoner. Jeg vil starte med å klargjøre mer i detalj hva som ligger i begrepene «skjønnsutøvelse», «etisk kompetanse», og hvordan forskningsetisk skjønnsutøvelse må forstås i sammenheng med det regulerende rammeverket som eksplisitt fastsetter de normative premissene for forskningen. Grimen og Molanders utlegning av «skjønn» forstått som en form for praktisk resonneringsmodell og Rests modell for etisk kompetanse vil her hjelpe oss langt på vei. Mot denne bakgrunn vil jeg så konkretisere 1) hva samfunnet forøvrig med rimelighet bør kunne forvente av forskningsetisk kompetanse hos forskere; 2) de korresponderende rammebetingelsene for utvikling og opprettholdelse av forskernes kompetanse som dermed bør gjenfinnes i forskningsinstitusjonene; og 3) det forskningsetiske ansvaret som på bakgrunn av dette kan tilskrives forskerinstitusjonenes lederskap.

Et velbegrunnet svar på spørsmålet krever også at man diskuterer hvordan man skal forholde seg til konflikter som kan oppstå mellom ulike ansvarshavende og deres forskningsetiske skjønnsmessige vurderinger av en og samme situasjon. I forlengelsen av dette, oppstår følgende spørsmål: Tilsier denne typen konflikter at den enkelte forsker ikke har behov for optimal forskningsetisk kompetanse, så lenge andre aktører kan ivareta sikringen av en forskningsetisk, forsvarlig praksis? Eller er andre kontrollsystemer overflødige dersom institusjonene legger til rette for optimal forskningsetisk kompetanse hos sine ansatte? Jeg avslutter kapitlet med å drøfte utfordringer forbundet med konflikter mellom ulike aktørers skjønnsutøvelse og hvordan dette bør håndteres.

Forskningsetiske skjønn – en form for praktisk resonnering

Grimen og Molander understreker den viktige distinksjonen mellom to betydninger av «skjønn» (Grimen og Molander 2008: 180–184). På den ene siden snakker vi om det å ha «rom for skjønn», «skjønnsmessige fullmakter» og «skjønnsmyndighet». Denne form for skjønn kaller Grimen og Molander «strukturelt skjønn». Det strukturelle skjønnet til forskere er alltid strukturert i henhold til visse standardiserte rammer, det vil si lover og regler, for hva man generelt sett kan foreta seg. Betegnelsen viser til det avgrensede, ikke-regulerte handlingsrommet forskere har til å sette egne standarder for sin praksis. På den andre siden betegner «skjønn» den erkjennelsesmessige aktiviteten som pågår innenfor dette handlingsrommet. «Skjønn» refererer da til selve erkjennelsesprosessen som utspiller seg når man selv må finne frem til den beste måten å vurdere et objekt, en praksis, en situasjon og hvilken handling som er påkrevet. Det skjønnet betegner Grimen og Molander «epistemisk skjønn», og det er denne evnen vi refererer til når vi snakker om «forskningsetisk skjønnsutøvelse».

Grimen og Molander anvender Stephen Toulmins modell for praktisk resonnering når de beskriver hvordan vår epistemiske skjønnsutøvelse faktisk virker (Toulmin (1958) 2003). Modellen skisserer relasjonen mellom situasjonen man befinner seg i og handling man i situasjonen ender opp med å utføre. For å bringe situasjonsbeskrivelsen over i handling trenger vi normer; vi responderer på situasjonen i lys av normer vi er fortrolige med og som forteller oss hva situasjonen krever at vi gjør. Oppdager vi en husbrann, vet vi at brann kan være skadelig og må forhindres, og handler i henhold til normen som tilsier at blir vi vitne til en brann må vi ringe brannvesenet umiddelbart.

Selve situasjonsbeskrivelsen «overleveres» heller ikke under normale omstendigheter ferdig fortolket til oss. Vi «leser» situasjonen i lys av det Grimen og Molander kaller «identifikasjonsregler». Vi må for eksempel identifisere en situasjon som forskningsetisk relevant for å vurdere handlingsalternativer i lys av spesifikke forskningsetiske normer. Fordi vi vet at kravet om å behandle forskningsobjekter som moralske subjekter tilsier at de skal samtykke til å bli forsket på, vet vi at betingelsene for samtykke er relevante hensyn også i situasjoner der vedkommende er ute av stand til å gi oss dette. Skal vi sikre at vedkommende allikevel blir behandlet som et moralsk subjekt til tross for at ordinære betingelser for å sikre samtykke ikke er tilstede, påkaller situasjonen videre etisk resonnering.

Når normene tydelig peker ut handlingsalternativet for oss, vil vi si at de er sterke normer, som i tilfellet med den observerte brannen. Men normer melder seg for oss med ulik grad av styrke og kan også fremstå som svake. Det kan være flere grunner til at normene kan betegnes som «svake». Normene kan være i) så generelt formulert at vi må bruke skjønn for å avgjøre hvordan de kan anvendes i en bestemt situasjon. De kan være ii) flertydige, det vi si at de peker ut flere handlingsalternativer som vi skjønnsmessig må velge blant. I tillegg kan distinkte normer iii) stå i konflikt med hverandre i den forstand at flere er relevante for situasjonsbeskrivelsen, men de peker ut uforenlige handlinger. I slike situasjoner trenger vi også skjønn for å avgjøre hvilken norm vi skal følge.

Grimen og Molander definerer skjønn ved normenes grad av styrke: Svake normer påkaller skjønnsutøvelse, og jo svakere de er jo mer skjønn må vi anvende (Grimen og Molander 2008). Tilsvarende kan også sies om identifikasjonsreglene. Jo mindre tydelig veiledning de gir oss i hvordan vi skal oppfatte ulike situasjoner, jo mer skjønn påkalles for i det hele tatt å kunne gi en dekkende situasjonsbeskrivelse.

I en forskningskontekst kan skjønnsutøvelse altså knyttes både til det å beskrive detaljene i en situasjon som forskningsetisk relevante og til det å finne gode løsninger på situasjonen slik man oppfatter den. Som vi straks vil se, er skjønnsutøvelse svært sentralt i det mer omfattende begrepet «forskningsetisk kompetanse». I tillegg til skjønnsutøvelse inkluderer dette begrepet også personlig motivasjon, som er avgjørende for at forskningsetiske handlinger faktisk blir satt ut i livet.

Forskningsetisk skjønn og kompetanse

J. Rests moralpsykologiske modell beskriver moralsk kompetanse i henhold til fire komponenter (Rest, 1994: 156):

  1. moralsk sensitivitet (vi må kunne fortolke situasjonen);

  2. moralsk dømmekraft (vi må kunne bedømme hvilke handlinger som er riktige og hvilke som er gale);

  3. moralsk motivasjon (vi må prioritere moralske verdier relativt til andre verdier); og

  4. moralsk karakter (vi må ha mot, må kunne stå imot og overkomme distraksjoner, samt klare å implementere).

Forskningsetisk kompetanse kan i tråd med denne modellen fungere som en samlebetegnelse for:

  1. evne til å lese forskningsetisk relevante situasjoner på en nyansert og dekkende måte;

  2. evne til å felle praktiske dommer om hva situasjonen påkrever av handling;

  3. vilje til å prioritere forskningsetiske verdier; og

  4. evne til å handle i tråd med det man bedømmer som det beste etiske alternativet, til tross for omkostninger dette kan ha for andre og en selv.

Denne modellen for forskningsetisk kompetanse tydeliggjør at god skjønnsutøvelse er en avgjørende, men ikke en tilstrekkelig betingelse for akseptabel forskningsetisk praksis; skjønnsvurderinger som finner sted i 1' og 2' må omsettes i handling i 4' som igjen forutsetter at man erkjenner nødvendigheten av å prioritere forskningsetiske verdier relativt til andre i 3'. Forskingsinstitusjonene må derfor adressere alle disse fire komponentene i forskningsetisk kompetanse dersom målet er å stimulere til god forskningsetisk praksis. Det er verdt å merke seg at dersom forskningsinstitusjonene blir barrierer mot at skjønnsutøvelse omsettes til praksis (ved f.eks. frafall av økonomisk støtte ved prosjektets utsettelse som en følge av at forskeren oppdager etisk relevante forhold som krever ny godkjennelse fra REK, eller manglende prosedyrer for å håndtere mistanke om vitenskapelig uredelighet på en ryddig måte), kan vilje og interesse for å utøve god skjønnsutøvelse også undergraves. Og omvendt, om man ikke sørger for god innføring i forskningsetiske forhold og etisk resonnering, hjelper det lite å fremsette absolutte krav om forskningsetisk adferd. Det er derfor ikke hensiktsmessig å utvikle rammebetingelser som en respons til de ulike komponentene uavhengig av hverandre, og institusjonsledelsen bør sørge for at rammebetingelsene utvikles systematisk under ett. I den videre fremstillingen forutsetter jeg dette som et avgjørende premiss.

I det følgende beskriver jeg først situasjoner som påkaller de sidene ved forskningsetisk skjønn som angår sensitivitet og dømmekraft og foreslår konkrete, støttende, institusjonelle rammebetingelser. Videre diskuterer jeg forhold som bidrar til etisk motivasjon og karakterdannelse og de institusjonelle rammene som kan tenkes å fremme disse komponentene.

Forskningsetisk skjønnsutøvelse: Sensitivitet og dømmekraft

Særlig når de forskningsetiske normene er svake, trenger vi skjønn for å vurdere både hva som står på spill i situasjonen vi befinner oss og hvilken handling som vil være en riktig respons. Logisk sett er dømmekraftens vurdering av riktig respons betinget av at vi allerede har oppdaget at situasjonen innebærer etisk relevante utfordringer. Forskerne kan ikke forventes å intuitivt, alene på bakgrunn av egen allmennmoral, være i stand til å avlese forskningsetisk relevante hensyn i enhver tenkelig situasjon. Allmennmoralen er primært rettet mot hverdagslivets etiske utfordringer og ens rolle som familiemedlem, venn, kollega, medmenneske og borger, og ikke mot spesifikke etikkdisipliner. Forskningsetikken har gjennom historien utviklet seg som en egen diskurs på bakgrunn av spesifikke hendelser og problemstillinger som har oppstått i ulike forskningssammenhenger. I så måte er det rimelig å anta at forskningsetikken vil strekke seg utover allmennmoralen med hensyn til problemstillingene den rommer, selv om den som spesifikk fagdisiplin er fullt ut forenlig med forskerens allmennmoral. For å sikre sensitivitet overfor forskningsetisk relevante hensyn må forskeren derfor eksponeres for forskningsetikkens fokusområder. Følgelig må en avgjørende, institusjonell rammebetingelse for god forskningsetisk skjønnsutøvelse være å sikre at forskerne har kjennskap til de ulike elementene som (per dags dato) inngår i forskningsetikken. Målet må være å gi en så bred oversikt som mulig, ettersom vilkårlige tematiske utvalg kan bidra til at viktige etiske utfordringer blir oversett i fremtidige møter. Pedagogisk kan dette naturligvis tilrettelegges på ulikt vis, men det finnes oversiktsartikler som kan være til god hjelp i utvikling av læringsopplegg (se for eksempel (Pimple 2002) og Forskningsetisk bibliotek (De forskningsetiske komiteene)). I tillegg vil en gjennomgang av eksisterende forskningsetisk lovverk og retningslinjer bidra til å kaste lys over tematiske områder som påkaller respons, og kan i så måte påvirke forskerens forskningsetiske sensitivitet.

Når forskere først har erkjent at situasjonen de befinner seg i er etisk problematisk, kan sterke normer i forskningsrelevant lovverk og retningslinjer være til god hjelp ved å peke ut etisk akseptable handlingsalternativer. Lovene og retningslinjene kan også representere svake normer, og mer skjønnsutøvelse vil da være påkrevd.

I tillegg vil jeg også legge til at skjønn kan være påkrevet for å skjelne mellom situasjoner der man kan stole på sin egen dømmekraft og situasjoner som krever at man diskuterer situasjonen og handlingsalternativer med andre. Noen ganger bør man f.eks. kontakte involverte parter for å få en sak tilstrekkelig belyst, andre ganger er ikke det nødvendig. Noen saker bør fremlegges en komité som er satt sammen for å sikre en adekvat beslutningsprosess, i andre saker er dette unødvendig. Hvis det ikke finnes klare regler for hvordan ulike etisk spenningsfylte situasjoner skal håndteres, blir det opp til forskeren selv å initiere den videre prosessen.

Denne siste form for skjønnsutøvelse vil være tett knyttet til den enkeltes forståelse av sin egen rolle som forsker og hvilken skjønnsmyndighet som følger med denne rollen lokalt (i forhold til arbeidsplassen) så vel som globalt (i forhold til samfunnet). En ideell fortolkning av de ulike trekkene som former rollen som forsker, kan identifiseres intellektuelt og uavhengig av miljøet man arbeider i. Hvorvidt man klarer å leve opp til den ideelle fortolkningen av forskerrollen vil derimot i stor grad være betinget av rammevilkårene ved arbeidsplassen for å gjøre nettopp det.

Uetisk forskningspraksis som følger av utilstrekkelig skjønnsutøvelse har trolig som regel lite å gjøre med ond vilje. Problemet vil antakelig ofte være mangel på kunnskap om hva som kjennetegner en god praksis, hva som faktisk finnes av lover og regler og hva som betinger uetisk adferd, samt et fraværende fokus generelt i mange fagmiljøer på forskningsetiske utfordringer knyttet til forskningsprosjektene. Forskningsinstitusjoner som søker å sikre en forskningsetisk forsvarlig praksis må, i tillegg til opplæring i tematikk og regelverk, legge til rette for en kultur og et arbeidsmiljø der skjønnsmessige, etiske utfordringer kan problematiseres og diskuteres. Som et eksempel kan man i forbindelse med seminarer sørge for at de presenterte prosjektene alltid også blir belyst med henblikk på potensielle forskningsetiske utfordringer. I tillegg bør arbeidsplassen stimulere til selvrefleksjon over hva det innebærer å være forsker, hvilke ansvar man bærer, overfor hvem man er ansvarlig og hvor grensene går for hva som kan håndteres ved egne skjønnsvurderinger. For eksempel, hva slags avvik fra forskningsprotokoll bør innrapporteres til REK og hva kan passere ubemerket så lenge en selv finner det etisk ansvarlig?

Forskningsetisk kompetanse vil ideelt sett kreve at man er i stand til å håndtere alle sider ved skjønnsutøvelse på et akseptabelt vis. Eller for å si det på en annen måte: Forskningsetisk kompetanse innebærer skjønnsutøvelse som ikke med rimelighet kan kritiseres. All den tid organiseringen av forskingsinstitusjonene kan påvirke de ansattes skjønnsutøvelse positivt gjennom stimuleringstiltak, følger samtidig institusjonenes ansvar for å rydde unna ulike hindre for at så kan skje.

Forskningsetisk motivasjon og integritet til å handle i tråd med egne dommer

De to siste komponentene i Rests modell for etisk kompetanse berører aktørens beveggrunner for å handle etisk (Rest 1994). Den tredje komponenten understreker aktørens prioritering av etiske verdier på bekostning av andre verdier. En person med etisk kompetanse vil for eksempel ikke fremme egeninteresser knyttet til tidseffektiv innhenting av datamateriale hvis dette innebærer at man ikke sikrer tilstrekkelig informert samtykke hos forskningsdeltakerne. Den fjerde og siste komponenten angår personlighetstrekk som lar en handle i tråd med sine overbevisninger til tross for at dette kan ha større personlige omkostninger for vedkommende. Kort oppsummert kan vi si at denne komponenten handler om aktørens integritet.

Overordnede mål og insentiver som fremmer forskerinstitusjonens og forskernes kunnskapsproduksjon uten direkte krav om å inkludere forskningsetiske perspektiver (som høy publikasjonsrate og individuell finansiell gevinst ved et bestemt antall publikasjoner), kan undergrave motivasjon til å prioritere etiske verdier i forskningen. I tillegg kan de personlige omkostningene (som kollegiale konflikter, dårlig psykososialt arbeidsmiljø) øke i tilfeller der det å gi etiske verdier prioritet, komme i konflikt med andre verdier institusjonsledelsen er klar på at den søker å realisere (innhenting av nyere og mer relevante data kan for eksempel komme i konflikt med krav om effektiv tidsbruk og publikasjonspoeng). Sett i forhold til den fjerde komponenten i Rests modell betyr dette at jo mer som må forsakes for å handle i tråd med etisk overbevisning, jo tyngre kan det oppleves å ivareta sin integritet ved å handle forskningsetisk akseptabelt.

En forskingsinstitusjonsledelse som er sitt ansvar bevisst, må derfor sørge for at de samlede insentiver ved arbeidsplassen ikke fungerer slik at de undergraver forskningsetisk motivasjon. Videre kan ledelsen også etablere insentiver som direkte fremmer motivasjon til å implementere forskningsetiske perspektiver, som for eksempel åpne evalueringsprosesser der rapportering om forskningsprosjektenes etiske utfordringer utgjør et av evalueringskriteriene. Et annet alternativ som vil kunne fremme forskningsetisk oppmerksomhet og interesse er å arrangere essay-konkurranse for de ansatte om etiske utfordringer de møter i sitt arbeid. I tillegg er det åpenbart at dersom strukturelle forhold ved arbeidsplassen (som mulighet for tvungen omplassering eller for å miste jobben) øker omkostningene ved å følge sine oppfatninger om hva som er forskningsetisk forsvarlig, så må disse barrierer fjernes.

Trenger vi forskningsetiske kontrollinstanser dersom forskerne selv har solid forskningsetisk kompetanse?

Dersom institusjonene sørger for god forskningsetisk kompetanse hos forskerne, trenger vi da forskningsetiske kontrollinstanser? I en artikkel i Journal of Medical Ethics argumenterer Dyck og Allen for at rollen til de etiske komiteene som har oppsyn med og godkjenner forskningsprosesser, bør reduseres kraftig. Kun i spesielt vanskelige saker som involverer spesielt sårbare forsøkspersoner bør komiteene ha ansvar for å vurdere den forskningsetiske kvaliteten på prosjektet, hevdes det, ellers bør komiteenes rolle primært være å gi råd til forskere som dermed bærer hele ansvaret for den etiske kvaliteten på prosjektet (Dyck and Allen 2013). I et tilsvar til artikkelen påpekes det at Dyck og Allen diskuterer rollen til forskningsetiske komiteer på feil premisser (Dunn 2013). Komiteenes rolle er ikke først og fremst å overvåke forskerne og deres vurderinger basert på mistenkeliggjøring av forskernes redelige hensikter. Komiteene fungerer primært som organer for overveide beslutninger om hva som er etisk forsvarlig og uforsvarlig.

Vi kan dele opp argumentet mot Dunns, mot Dyck og Allens forslag, i flere delargumenter. Minst fire sider ved beslutninger kan styrkes gjennom komiteenes vurderinger. Det er epistemologisk sett grunn til å anta at kvaliteten på de etiske vurderingene øker dersom flere personer med ulik bakgrunn og erfaring diskuterer hvorvidt prosjektene bør tilrådes eller ei. Grunnen til dette vil være at jo flere ulike perspektiver og interesser som blir presentert i en diskusjonsprosess, jo bedre opplyst blir problemkomplekset og jo mindre er sjansen for at vurderingene blir basert på uvitenhet og begrenset forståelse av hva som kan stå på spill for ulike parter. I så måte kan en komités sammensatte vurderingsevne tenkes å fungere bredere enn en forskningsgruppe, der en av medlemmenes fellesinteresser er å gjennomføre det foreslåtte prosjektet.

Videre er det også grunn til å hevde at en sammensatt komité med ulike perspektiver og interesser representert også innehar en politisk legitimitet som forskergruppen som står bak prosjektet mangler. Dette vil særlig være tilfelle dersom etikkomiteene er opprettet gjennom overordnede organer uten særinteresser og ikke primært er sammensatt av tilfeldig utplukkede ansatte ved forskerinstitusjonene selv. I tillegg har enkelte komiteer mandat til å forhåndsgodkjenne prosjekter mulighet til å sikre lik forskningsetisk praksis nasjonalt og internasjonalt.

Gjennom å gjøre vurderingene offentlig tilgjengelig kan komiteer inkorporere begrunnelser for vurderingene andre steder og sørge for at samme premisser blir lagt til grunn for alle prosjekter med mindre det er relevante forskjeller mellom dem. I disse sammenstillingsvurderingene må komiteen utøve kollektivt skjønn. Disse skjønnsvurderingene kan i neste omgang gjøres til gjenstand for nye kritiske vurderinger av andre komiteer som skal behandle liknende saker. I så måte kan åpne beslutningsbegrunnelser også bidra til «inter-kollektiv» skjønnsutøvelse og nasjonal og internasjonal politisk debatt om forskningsetiske spørsmål. Forskerne selv har ikke samme mulighet som godt organiserte etikkomiteer til å ivareta disse ulike politiske sidene.

Forskersamfunnets egen kontrollinstans med hensyn til publisert forskning vil heller ikke fullt ut kunne erstattes av forskingskompetente forskere. Så lenge det ikke finnes noen garanti for at en og annen forsker ikke vil falle for fristelsen og ta snarveier ved publisering av forskningsresultatene, er slike kontrollinstanser påkrevd for at samfunnet forøvrig skal kunne ha tillit til den publiserte forskningen.

Så kunne man kanskje spørre: Trenger forskerne egen forskningsetisk kompetanse hvis vi har solide kontrollmekanismer? Forskningsetiske komiteer og tidsskriftredaktører kan tenkes å ha et større eller mindre ansvar for forskningsetiske vurderinger. Men selv om kontrollinstansene har et omfattende oppdrag som samlet inkluder alle fagområder og mange sider ved et prosjekt, er forskernes egen forskningsetiske kompetanse ikke av den grunn mindre påkrevet for planlegging og konkret gjennomføring. Slik kompetanse trengs både i metode og studiedesign, sensitivitet og varsomhet under utførelsen av studiene og fremstilling og rapportering av resultatene. Forskeren er også tettest på situasjoner der etisk relevante problemstillinger kan oppstå. Deres rolle i forhold til å oppdage og initiere videre belysning av forskningsetiske utfordringer er uvurderlig. For å kvalifisere til dette arbeidet trenger vi forskere med godt skjønn og generell forskningsetisk kompetanse.

Hvilke problemer kan vi forvente med hensyn til overlapp i aktørers forskningsetiske kompetanse?

I utgangspunktet burde det ikke være noe problem at alle aktører innen forskningen har høy forskningsetisk kompetanse. Den underliggende problemstillingen som likevel adresseres her har å gjøre med at når omsetting av regelverk og avveining av ulike hensyn krever skjønn, vil vi uvegerlig komme i en del situasjoner der ulike aktørers skjønnsvurderinger kommer i konflikt. Det er et karakteristisk trekk ved skjønnsbruk i reelle situasjoner at ulike aktører vil komme frem til ulike konklusjoner. Forklaringen på dette kan relateres til det Rawls har kalt «burdens of judgment» (Rawls 1993). Ulike faktorer vil påvirke hvordan skjønnet vårt operer når normene er svake. En av faktorene som Rawls nevner, er de ulike erfaringer vi gjør oss gjennom livet. Erfaringene bidrar til å forme våre verdioppfatninger. Følgelig vil en tilstrekkelig ulik erfaringsbakgrunn kunne forklare at skjønn kan utøves og oppfatninger formes forskjellig på bakgrunn av ulike verdier i én og samme kontekst.

Hvis både forskere og kontrollinstanser vurderer det samme prosjektet og kommer frem til ulike konklusjoner om hvorvidt det er etisk akseptabelt å gjennomføre eller publisere det, oppstår spørsmålet om hvem som skal kunne avgjøre saken ved uenighet. En måte å nærme seg et svar på dette spørsmålet vil være å undersøke om forskermiljøet eller kontrollinstansen har en særskilt legitim autoritet til å avgjøre spørsmålet. Dette spørsmålet kan avgjøres ved å undersøke om de respektive vurderingene skiller seg fra hverandre med hensyn til hvordan skjønnsvurderingene har funnet sted, det vil si, langs en epistemologisk akse.

En annen tilnærming vil være å undersøke om vurderingene har ulik grad av politisk legitimitet. Dette kan på den ene siden være et spørsmål om hvem samfunnet forøvrig rent empirisk vil tilkjenne størst autoritet. På den andre siden er dette også et spørsmål om det finnes gode normative grunner til å utrope den ene part som en mer autoritativ aktør en den andre. For eksempel, bør kontrollinstansen tilkjennes autoritet fordi den ivaretar en kontrollfunksjon som er avgjørende for befolkningens tillit til forskningen som bedrives? Dette argumentet lar seg vanskelig forsvare om ikke instansen også samtidig er organisatorisk regulert på et tillitvekkende vis.

En tredje løsning er å etablere et overordnet organ som de ulike partene kan klage saken inn for. Denne instansen bør i tillegg til vurdering av saksuenigheten også legge vekt på hvilken samfunnsmessig rolle kontrollinstansene faktisk skal betjene og hvilken normativ legitimitet de har til å ivareta denne rollen gjennom måten de organiserer i sitt arbeid på.

Konklusjon: Institusjonelle betingelser til støtte for forsvarlig forskningsetisk praksis

Jeg har med referanse til Grimen og Molanders modell for skjønnsutøvelse knyttet forskningsetisk skjønnsutøvelse til det solide rammeverket av lover, regler og retningslinjer vi har på dette feltet her i Norge. Ved hjelp av Rests modell for moralsk psykologi har jeg forstått forskningsetisk kompetanse i henhold til to erkjennelses- og to handlingsorienterte komponenter. Disse ulike sidene ved etisk kompetanse påkaller systematisk gjennomtenkte, institusjonelle rammebetingelser for å støtte opp under og fremme en forskningsetisk forsvarlig praksis. Institusjonsledere som erkjenner sitt eget forskningsetiske ansvar og ser nødvendigheten av å jobbe kontinuerlig med ansattes forskningsetiske kompetanse, bør søke å forene og fremme forskernes etisk sensitivitet, dømmekraft, motivasjon til å prioritere etiske verdier over andre, og evne til å omsette etiske oppfatninger i handling. Følgende liste oppsummerer tiltakene jeg har diskutert i dette kapitlet. For å utvikle og opprettholde god forskningsetisk kompetanse hos forskere, bør man:

  • etablere program for utvikling av forskernes forskningsetiske kompetanse gjennom grundig opplæring i eksisterende lov- og regelverk, forskersamfunnets egne retningslinjer og forskernes ansvarsområder;

  • etablere arenaer for opprettholdelse av forskernes forskningsetiske kompetanse gjennom regelmessige diskusjonsfora for forskningsetiske utfordringer;

  • etablere insentiver knyttet til evaluering og rapportering for å fremme et kontinuerlig forskningsetisk fokus blant ansatte;

  • fjerne (utilsiktede) barrierer for å handle forskningsetisk forsvarlig;

  • etablere kanaler for rapportering, og prosedyrer for rimelig håndtering av uetisk adferd og vitenskapelig uredelighet;

  • etablere prosedyrer for håndtering av skjønnsmessig uenighet mellom forskere – og mellom forskere og andre, evaluerende institusjoner.

Litteratur

De nasjonale forskningetiske komiteene. «Forskningsetisk bibliotek.» https://http://www.etikkom.no/FBIB/: De nasjonale forskningetiske komiteene.

De nasjonale forskningetiske komiteene. «Genrelle forskningsetiske retningslinjer.» https://http://www.etikkom.no/forskningsetiske-retningslinjer/Generelle-forskningsetiske-retningslinjer/: De nasjonale forskningetiske komiteene.

Dunn, Michael. 2013. «Getting the justification for research ethics review right.» Journal of medical ethics 39(8):527–528.

Dyck, Murray and Gary Allen. 2013. «Is mandatory research ethics reviewing ethical?» Journal of medical ethics 39(8):517–520.

Grimen, H. og A. Molander. 2008. «Profesjon og skjønn» I Profesjonsstudier, red. A. Molander, Terum, L.I. (red.). Oslo: Universitetsforlaget, 179–196.

Ot.prp. nr. 74. 2006–2007. Lov om medisinsk og helsefaglig forskning (helseforskningsloven). Helse- og omsorgsdepartementet.

Pimple, K.D. 2002. «Six domains of research ethics: A heuristic framework for the responsible conduct of research.» Science and Engineering Ethics 8:191–205.

Rawls, J. 1993. Political Liberalism. New York: Columbia University Press.

Rest, J.R. 1994. «Background: Theory and Research.» I Moral Development in the Professions: Psychology and Applied Ethics, red. J.R. Rest & D. Narváez. New York & London: Psychology Press, 1–26..

Toulmin, S. (1958) 2003. The uses of argument. New York: Cambridge University Press.

Vancouverkonvensjonen. 2011. http://www.icmje.org/icmje-recommendations.pdf: International Committee of Medical Journal Editors

World Medical Association. 2013. «Helsinki Declaration.» http://www.wma.net/en/30publications/10policies/b3/index.html: World Medical Association.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon